Sverre Avnskog

Alder: 3
  RSS

Om Sverre

Født 1956, gift, to barn, lærer siden 1981.
Webmaster for.
www.vandrermotlyset.net
www.malling-hansen.org
www.toward-the-light.net

Følgere

Virker trosbekjennelsen ekskluderende?

Publisert nesten 4 år siden

Under gudstjenestene i kirken bes menigheten reise seg og fremsi trosbekjennelsen høyt i kor. Hvilken dypere verdi har dette for den enkelte, egentlig? Og hvordan oppleves det for dem som ikke kan delta fordi deres tro er litt annerledes?

Tro og gudsforhold er en uhyre personlig ting. Det er et område der ingen andre kan delta i våre tanker, fordi relasjonen er mellom det enkelte individ og Gud på et indre plan. De færreste snakker særlig mye høyt om sitt forhold til Gud. Men av det lille man av og til får del i, er det åpenbart at oppfatningene av Guds vesen, hans egenskaper og personlighet er ytterst variable. Noen tror Gud er en kraft som virker i universet og den enkelte, andre mener han er et personlig vesen med et legeme, mens atter andre anser ham for å være en ånd uten legeme. Også når det gjelde hans personlige egenskaper er variasjonen stor. Noen legger vekt på det kjærlige og tilgivende, andre mener han kan bli både vred og hevnende.

Slik er det også med de ulike trossetningene i den offisielle kristendommen. Mange kan ha et dypt og personlig gudsforhold, men avviser enkelte av dogmene, og føler et visst ubehag hver gang meningheten blir bedt om å fremsi troen på disse dogmene.

Har egentlig fremsigelsen av visse trosdogmer noen dypere og varig verdi for den enkelte? Og hvorfor i all verden må det fremsies høyt? Det kan minne om en form for proklamasjon der all verden skal høre at man bekjenner seg til "riktig" tro. Kunne man ikke like godt fremsi sin tro i sine tanker, stille, kun mellom seg og Gud?

En fremsigelse av troen høyt, kan lett bli en form for utvendig og tanketom hendelse, som ikke griper den troende på et dypere plan. Det gjelder selvsagt ikke alle og ikke alltid, men faren er der for at en slik proklamering blir vanemessig og utvendig. En mere dyptfølt indre bønn, ville sannsynligvis ha en mye mer personlig betydning for den enkelte. Så kunne man stå helt fritt til å pleie sitt eget personlige gudsforhold - kun mellom seg selv og Gud!

Jeg er en av dem som har det slik at jeg ikke kan delta med full overbevisning i triosbekjennelsen. Jeg tror simpelthen ikke på hele innholdet. Og jeg ser heller ingen verdi i å fremsi den høyt. Derfor er hele dette punktet et forstyrrende og til en viss grad ubehagelig element i gudstjenestene for min del. Jeg vet at mange andre har det likedan. I så stor grad at de bare svært sjelden oppsøker kirken. De føler seg ikke inkludert i flokken - ja, man kan heller si at de føler seg utenfor, ekskludert og ensomme om sin opplevelse.

Det er litt leit å være i kirken, i huset til Gud, som man elsker, dersom man føler det ensomt og ubehagelig, og enkelte føler kanskje til og med at de er uærlige både mot seg selv og Gud ved i det hele tatt å være til stedet.

Jeg synes kirken alvorlig bør overveie å fjerne dette punktet fra gudstjenesten. Innse at den enkeltes forhold til Gud er av en så personlig art at det blir umulig å sammenfatte det i noen setninger som alle skal eller kan slutte opp om. Det ville fjerne en viktig anstøtssten for mange mennesker, og vil kunne bidra til å gjøre kirken til en aktuell arena for mange mennesker som i dag føler at de ikke hører hjemme der.

Alle burde kunne føle seg hjemme, velkommen og inkludert i Guds hus!

Sverre Avnskog

Gå til innlegget

Jeg er så heldig å få tilbringe begynnelsen på det nye året i Thailand. Et land der religionen er så integrert på alle plan i samfunnslivet at det måtte ha vært et mareritt for våre hjemlige humanetikere om noe lignende var tilfelle i Norge.

Over alt langs veier og i bysentraer står store buddha-statuer, små og store templer og andre tydelige tegn på hvor høyt befolkningen respekterer og dyrker sin religion. På alle plan i samfunnet er religionen en integrert del, og ingen ser ut til å ha noen som helst innvendinger mot det. På skoler, ute i hverdagslivet, i hjemmene og i arbeidslivet, alle steder bøyer man hodet i respekt og hilser på den velkjente thailandske måten med håndflatene mot hverandre til religiøse symboler.

Jeg synes det sier svært mye om en befolkning som i så stor grad viser respekt og ærbødighet overfor samfunnets tradisjoner og som viser den samme ærbødigheten overfor sine ledere og ikke minst sin konge, som er svært høyt elsket av folket. Men religionen fungerer overhode ikke livsbegrensende slik man kan se andre religioner gjøre. Kvinner kan kle seg som de vil, leve ut sin seksualitet og sin livsglede like fritt som menn og toleransen overfor ulike minoriteter av alle slag er simpelthen enorm. Kontrasten til tildekkede kvinner i burka og strenge, livsbegrensende leveregler er nesten ubeskrivelig. Den buddhismen som praktiseres i Thailand virker egentlig ikke som den krever tilslutning til bestemte dogmer eller religiøse læresetninger, slik som i kristendommen. Det virker heller som det dreier seg om en form for leveregler og idealer for god livsførsel, mens folk ellers kan få tro på hva de vil. En meget sympatisk religion, etter min mening. Og så er jo reinkarnasjonstanken levende, og det passer jo meg veldig godt, som slutter meg til den ideen.

De siste dagene har jeg fått være med på en meget innholdsmettet seremoniell tradisjon, idet et nært familiemedlem i min kones famile har gjennomgått en for innvielsesrituale til det voksne livet, og denne seremonien har til fulle vist hvor dypt innflettet den buddhistiske troen og samfunnslivet er i hverandre i dette landet. Den unge mannen, som er min svoger, går gjennom et rituale som, etter hva jeg har forstått, har lange tradisjoner bakover i tid, og er både symbolmettet, alvorlig og festlig på samme tid. Han ikles hvite klær og bærer både gull og andre symboler som viser hans verdi og hans renhet. Han sitter på en slags scene eller platting, som er prydet med et vell av blomster, store, kunstneriske oppsatser laget av palmeblader og rundt ham ligger gaver som er gitt av de fremmøtte.

Første ledd i seremonien, er at gjestene stiller seg opp i kø, og en etter en får man klippe en liten lokk av hans hår og legge den i en på forhånd forberedt kurv, der det fra før av ligger noen remedier som også er symbolske, bla a et stort blad fra en vannlilje, et lys og noen blomster. Det er mange gjester, så hårklippingen tar lang tid. Det er åpenbart en stor ære å få delta i klippen, for alle blir avbildet av fotografer, som foreviger alt som skjer i løpet av dagen. Jeg er gift med den unge mannens søster, og det er en selvfølge at jeg er blant de første som får klippe av noen hårstrå. Jeg er dessuten den eneste "farang" (hvit utlending) i forsamlingen, og jeg nyter en enorm respekt blant thaiene. De har enorm sans for utlendinger og jeg følges av alles øyne hver gang jeg foretar meg noe.

Det ser ut til at man følger en viss rangordning, og helt til slutt kommer min svogers unge venner og de som jobber med tilstelningen, og når alle er ferdige, barberes alt det gjenværende håret, inkludert øyenbryn av. Mens dette har pågått, har man begynt å servere maten, og det formelig bugner av lekre thailandske retter, som jeg ikke vet navnet på. Men jeg kjnner i hvert fall til en av dem, tom jam, som jeg spiser med stort velbeheg med ris til. Thailandsk mat er svært velsmakende, men kan av og til bli litt vel sterkt krydret med chili for norske ganer. Min svoger setter seg opp igjen på sin lille opphøyde scene, og fotograferingen fortsetter når alle etter tur vil fotograferes sammen med ham. Det må være en enorm tålmodighetsprøve for ham å sitte slik i time etter time, men han smiler tappert og begynner nå å se ut som en ekte munk med sitt nybarberte hode.

På dette stadiet kommer et stort følge av buddhistmunker til festen, i sine oransje drakter, med en av skuldrene bar. De setter seg inne, og begynner en form for blanding av messing og vanlig tale, og det hele blir overført til de som sitter ute via et kjempestort høytaleranlegg. Det blir båret frem gaver til dem, og utover gulvet står et stort antall skåler med ulike matretter. Jeg får også lov til å overrekke en gave til sjefsmunken, og han sier noen ord til meg, som jeg får oversatt, og det er et svært gledelig gjensyn, for jeg kjenner ham godt fra mange tidligere besøk i tempelet.

Etter at munkenes innslag er over, begynner alkoholserveringen, og som jeg har sett så ofte før, så foretrekker thaier flest å drikke whiskey og soda, eller øl. Man legger ikke mye bånd på seg når det gjelder inntaket, og stemningen stiger raskt og folk blir mer og mer åpne, glade og nå er det åpenbart at det skal festes. Selv har jeg fått ord på meg for å ikke gå av veien for en fest, og hele tiden kommer folk bort til meg og vil slå av en prat og drikke en skål. Jeg må posjonere ut slurkene for at det ikke skal bli rent for mye. Når stemningen er på det høyeste, blir den unge mannen båret ut til en ventende bli, hvor han settes opp på lasteplanet sammen med noen av sine eldste gjenlevende slektninger, og bilen er også pyntet vakkert med store blomsteroppsatser. Og nå begynner et utrolig sjarmerende opptog gjennom gatene i området. Etter bilen, går nemlig hele forsamlingen, eller rettere, danser hele forsamlingen, og langs ruten står folk med store spann med øl, som alle forsyner seg grådig av. Helt bakerst kjører nok en bil, med et stort og kraftig musikkanlegg som spiller rytmisk thaimusikk på høyt volum. Misforstå meg ikke – det er ikke slik at folk raver fulle rundt i gata – det er bare snakk om høy stemning og løssluppen dans og moro!

Når jeg er i Thailand, har jeg som forsett å oppføre meg mest mulig slik som thaiene gjør, og de synes det er utrolig morsomt når en farang viser at han både kan danse, rope og drikke som dem. Det er nesten litt suggererende å oppleve all den glade livsutfoldelsen, musikken, ropene, sangen, livsgleden, og festlighetene som går hånd i hånd med de religiøse seremoniene. Da min svigerfamilie er høyt ansett i sitt lokalsamfunn, kommer både kommuneledelsen og politisjefen innom til ulike tidspunkter for å delta på deler av festlighetene, og de viser den samme ærbødige respekten for munkene, for de hellige symbolene og for seremonien. En slik fest har selvsagt en meget høy kostnad, for det er et enormt apparat som må settes i sving for å forberede alt. Men utgiftene oppveies ved at alle gjester har med en konvolutt med en pengegave, så det er på en måte gjestene som betaler hele gildet. Det står navn på konvoluttene, så familien får vite nøyaktig hvor mye hver enkelt har gitt. Det må de legge seg på minnet, slik at de ikke gir noe mindre når de i sin tur inviteres til andre familiers seremonier. Munkene får også sin store andel av overskuddet som gaver, mat og rene penger. Et meget godt eksempel på hvordan et lite samfunn gjensidig holder hverandre gående økonomisk til alles beste.

Jeg vet ikke egentlig hvor lenge paraden gjennom gatene pågår – for meg virker det som flere timer, men jeg har visst mistet tidsbegrepet. Langs ruten står massevis av folk og roper og hoier til oss. Over alt opplever jeg at de pekes på meg og man ler og viser tommel opp, og det er en virkelig fin opplevelse for meg å oppleve så mye smil og anerkjenneende smil. Jeg formelig danser meg gjennom gatene og da temperaturen er langt høyere enn en varm, norsk sommerdag, så blir klærne snart gjennomvåte av svette. Men det er jeg ikke alene om. Fra bilen der han sitter, kaster den unge mannen never med mynter som er nøysommelig og kunstformelig innpakket i fargerike bånd, omtrent som russ som kaster russekort fra russebilene. Og gjestene kaster seg etter de små "pakkene" og særlig barna er aktive etter å få plukket opp flest mulig. Mange av deltagerne er utkledde i festlige kostymer, og det florerer med såkalte "ladyboys" og åpne homofile og ingen synes å reagere på det. Snakk om et ekte "regnbuesamfunn" i full utfoldelse. Alle danser og ler og gleder seg over den festlige stemningen.

Vi returnerer til slutt til utgangspunktet, og festen fortsetter ved bordene, men jeg, som ikke lengre er noen ungdom, trenger en pause, og oppsøker det eneste rommet i huset med aircondition, som er min families sove- og oppholdsrom. Jeg flater ut, og tar meg noen timers lur, for å gjenvinne kreftene. Klokken er ikke mer enn drøyt midt på dagen, for festlighetene starter tidlig for å utnytte dagen maksimalt. Om kvelden, når jeg igjen vender tilbake til festlighetene, har et thailandsk orkester begynt å spille og jeg blir straks geleidet til bordet der de høye kommunetoppene har tatt plass, og jeg serveres whiskey av det mer eksklusive slaget, som er forbeholdt dem. Og da de har hørt rykter om at jeg er en danseglad mann, drar de meg etter ganske kort tid ut på dansegulvet, der det fra før av danser festlkedde damer i ring, som en del av underholdningen. Man er ikke så veldig opptatt av feminisme i Thailand, og at kvinner spiller på sin kvinnelighet og sin skjønnhet, reagerer visst ingen på. Jentene danser utrolig flott, og om man vil, kan man velge seg ut en å danse noen danser med. Jeg blir dratt med videre opp på scenen, og må danse sammen med bandets vokalister og dansere oppe på den store scenen, og blir sågar bedt om å synge "happy birthday to you" med full orkestermusikk, da det viser seg at både den unge mannen som feires og hans tvillingsøster har fødselsdag dagen etter! Jeg kan ikke annet enn å kaste meg utpå og gjøre som jeg blir bedt om. Og, vel, jeg kan ikke si at jeg mistrives i situasjonen. Jeg har kanskje en liten skjult popstjerne i magen? Jeg er utrolig sjarmert av festlighetene!

Dansen varte til ut i de små timer, men det ble uten meg. Jeg oppsøkte loppekassa relativt tidlig, for neste morgen måtte vi tidlig opp, for da skulle den unge mannen som skulle innvies til voksenlivet følges til tempelet, der nye seremonier ventet i tempelet. Vi gikk igjen i prosesjon, og den endte med at han ble løftet opp på sin brors skuldre, og vi gikk tre ganger rundt tempelet under rop og skrik. Til slutt ble han båret inn i tempelet, og munkene tok imot ham. Det ble igjen gitt gaver, både til mannen og til munkene, og vi overvar en form for "gudstjeneste", en form for rituell "messing". Til slutt ble han ikledd en oransje munkedrakt, og skal nå tilbringe de neste ca tre ukene som munk i tempelet.

En fantastisk opplevelse for en utlending som meg. Og i mitt stille sinn kan jeg ikke annet enn å le litt av de årlige, dumme diskusjonene om hvor grusomt det er at norske skoleelever får lov til å være med på en frivillig skolegudstjense en enslig time i året. Denslags småligheter hadde vært sjanseløse her i "smilets land", som preges av både raushet, toleranse og livsglede. En enorm kontrast til overdreven anti-religiøsitet i våre hjemlige diskusjoner. Jeg er ikke i tvil om hva slags holdninger jeg selv foretrekker.

Sverre Avnskog

Gå til innlegget

Ok, jeg innrømmer det. Jeg har ikke lest hele GT! Men jeg søkte forlede på nettbibelen etter DHÅ og etter Jesus, men fant ingenting om at de var virksomme i alle de tusener av årene som gikk forut for Jesu inkarnasjon på jorden.

De som kjenner bakgrunnshistorien for treenigjetsdogmet vet at det både var gjenstand for stor uenighet og stridigheter, og først noen 300 år etter Jesu død, ble det vedtatt på et kirkemøte at det finnes noe som kaltes for den treenige Gud, som besto av tre "guder", Gud selv, Jesus og "den hellige ånd".

I alle årtusnene som gikk forut for dette, og som GT forteller mye om i detalj, hører vi intet im at Gud ikke var en, men tre selvstendige vesener.

Men hvorfor er to av disse delene av Gud helt uvirksomme i mange tusen år? Kristne fester jo lit til utsagn om Jesus som at han eksisterte allerede før Abraham, slik en av evangelistene forteller. Men hva drev han med?

Hvorfor trådte både Jesus og den hellige ånd, i følge kristendommen inn på historiens arena først etter at Jesus var født?

Begge to er jo likestilte deler av Gud, i dette "trehodede" vesenet, men de gir seg ikke til kjenne før mange tusen år etter at vi begynner å høre om Gud?

Vel, jeg skal ikke drøye så lenge med å avsløre hva jeg tror: At Jesus skal være den samme som Gud selv, ble faktisk ikke oppfunnet som teori før etter at han hadde levd sitt liv på jorden og blitt myrdet, og enda noen århundrer etter det. Og det samme med den hellige ånd. Den hellige ånd er en oppfinnelse som overhode ikke blir omtalt hverken i GT eller i NT, etter hva jeg har klart å finne ut ved å søke i nettbibelen. Om dette er feil, så mottar jeg gjerne korreksjon med henvinisnger til skriftsteder!

Det synes åpenbart for svært mange, at Jesus var et selvstendig menneske, som ikke kalte seg annet enn Guds sønn. Han hevdet ALDRI at han selv var Gud, men dette er noe som ble lansert ETTER Jesu død, av enkelte av hans tilhengere. Jesus sa det aldri selv!

Men, Jesus omtalte jo noe han kalte den hellige ånd, hva var i såfall det? I eldre tider var "ånd" det begrepet man brukte om den enkeltes kognitive og tankemessige evner. Psykisk utviklingshemmede ble omtalt som fattige i ånden, senere som åndssvake. Ånden var altså betegnelsen for den enkeltes tankeverden, evner og muligheter for å lære og utvikle seg.

Når man talte om disse barna, som var fattige i ånden, så anså man dem ikke for ånder, eller deres tanker som himmelske vesener, man talte kun om deres kognitive og tankemessige evner. Og når Jesus omtalte "den hellige ånd" kan dette utfra fortidens begreper kun forstås som den helliges tanke! Og med den hellige tanke mente Jesus selvfølgelig Guds tanke. Selv hadde jeg et meget nært forhold til min far da han levde, og derfor også en tett tankeforbindelse. Svært mange ganger opplevde jeg at jeg ganske brått begynte å tenke på ham, og noen sekunder etterpå ringte telefonen. Og hvem var i den andre enden? Jo, min far. Min tanke hadde mottatt impulser fra hans tanke da han var i ferd med å ringe meg opp!

Når Jesus omtalte den hellige ånd, mente han simpelthen Guds tanke, som er hellig, guddommelig og uten begrensninger. Men det er intet i NT som tyder på at den hellige ånd er et selvstendig vesen, som skal likestilles med Gud selv og på forunderlig vis er en del av Gud. Treenigheten har kun en eneste analogi i den jordiske verden og det er det schizofrene mennesket. Personligheten som har blitt spittet, som i det ene øyeblikket er en og i det neste en annen, og i det deretter følgende en tredje person. Det finnes ingen annen måte å konkretisere troen på treenighetsdogmet på. Det finnes ingen annen analogi! Men det schizofrene mennesket er mentalt syk, det er uttrykk for et psykisk sammenbrudd.

I følge bibelen, omtales hverken Jesus eller DHÅ i de mange tusener av år som gikk forut for Jesu fødsel.

Det bekrefter meget sigende det mange av oss tror: Treenighetsdogmet ble først oppfunnet noen hundre år etter at Jesus hadde levd på jorden. I alle tusener av år før dette, hadde ingen noen som helst ide om at noe slikt merkverdig fantes!

Sverre Avnskog

Gå til innlegget

Må Guds fred senke seg over menneskeheten!

Publisert nesten 4 år siden

For en troende er det ikke alltid like lett å være sikker på hvordan man skal forholde seg til jula! Jula har jo kanskje først og fremst blitt årets mest kommersielle hendelse, og er det ikke temmelig egoistisk å dyrke vår velstand på denne måten?

Jo, det er det nok, må kanskje de fleste av oss innrømme. Vi feirer Jesu fødselsdag, men det er oss selv som får alle gavene, all maten, all velstanden! Når vi går i fødselsdagsselskap, gir vi jo ikke oss selv gaver, vi gir gaver til den vi feirer!

Det er noe veldig barnslig over måten vi feirer jul på i vår kultur! Det er vanskelig å få øye på noen verdier og tanker som går ut over det rent personlige, verdier som innebærer omtanke for andre og for fellesskapet!

For den historieinteresserte kristne, blander det seg også inn noen andre litt problematiske fakta. Nyere forskning viser at det er svært usannsynlig at Jesus virkelig ble født på julaften, og dessuten er hans fødsel satt ca 5 år for sent. Egentlig avslutter vi altså året 2020 i år. Det får så være, verre er det vel egentlig at julaften slett ikke er Jesu fødselsdag!

Men, selvsagt bør det ikke by på store problemer i si at jula er blitt en symbolsk feiring av Jesu fødselsdag. Mange barn opplever at deres fødselsdag feires noen uker før eller etter selve dagen, fordi det passer bedre å ha selskapet da, og da kan vi vel godt gjøre det for Jesu vedkommnde også? Joda, men er det ikke likevel temmelig barnslig å drive å gi hverandre gaver og fråtse i all vår overflod når vi skal feire Jesus? Denne mannen som ikke eide annet enn sin kjortel, en vandrestav og sine sandaler? Som avskydde jordisk gods, rikdom og makt, og som søkte det enkle, det jordnære og det fattigslige? Som sa til dem som ville følge ham at de måtte gi bort all sin rikdom og dele den med de fattige?

Er min aganda å ta fra oss et påskudd til å få noen dagers fri fra hverdagens stress nå, da? Hadde jeg heller sett at vi avlyste hele julen og heller ga alle pengene vi ville ha brukt til verdens fattige? Skal vi gå fra den ene ytterligheten til den andre og gjøre jula om til en høytid der vi heller enn å fråtse selv, gir fra oss alt?

Ja, mener jeg det? Vel, ja, innerst inne synes jeg det ville ha vært en mye mer verdig måte å feire Jesu fødselsdag på, og det ville virkelig ha vært i Jesu ånd; Å tenke på dem som har mindre enn oss, dem som lider og dem som lever i uverdige forhold. Flere og flere bruker da også jula til å oppsøke de ensomme, dem uten hjem og dem uten noe å feire for!

Men ville det være rettferdig overfor våre egne barn å ta fra dem jula, som betyr så mye for dem? Ville de ikke ha blitt forferdelig skuffet og triste? Jo, helt sikkert, og derfor synes jeg det er å gå alt for langt dersom vi skulle finne på å avlyse hele vår feiring slik den er i dag. Men kanskje det er mulig å gjøre begge deler og få i både pose og sekk?

Jeg må innrømme at jeg synes det er utrolig deilig med det avbrekket fra hverdagen som jula innebærer! Dagene er mørke, det er kaldt og ugjestmildt ute, og i år lyser ikke en gang den hvite, rene snøen opp utenfor her oss oss, men tåke og lavt skydekke gjør dagene enda mørkere enn vanlig. Fra gammelt av har menneskene her nord alltid hatt en midtvinterfeiring på denne tiden av året. Jula var opprinnelig en hedensk skikk, som ved et stille kompromiss gikk over til å bli Jesu fødselsdag etter hvert som kristendommen beveget seg nordover.

Så at vi alle trenger en oppmuntring nå på den mørkeste årstiden, er ganske sikkert. Og for min del, kan julefeiringen gjerne forbli den blandingen av hedensk og kristen jul som den er i dag! Vi trenger alle tradisjoner, det binder oss sammen og er med på å skape vår felles kultur.

Likevel tror jeg ikke Jesus ville bli lei seg dersom vi gjør jula til en høytid med et noe dypere innhold enn bare å ha en fest med gaver, god mat og julemoro. Jeg tror ikke han ville bli lei seg om vi nedtoner dette med bursdagsfeiring, og heller gir jula et innhold av nestekjærlighet, omtanke, gode ønsker og bønn om fred og kjærlighet for hele menneskeheten!

Og akkurat her vil jeg gi skolene og kirkene ros for hvordan jultiden gjerne feires i julegudstjenestene. Jeg har vært med på svært mange, og det som først og fremst kjennetegner dem, er det store fokuset på omtanke for andre! Barna deltar gjerne med sine egne bønner, skrevet av dem selv, der de ber om Guds hjelp for alle barn i verden som på en eller annen måte lider - under krig, mishandling, fattigdom eller manglende skolegang! For meg er dette julas vakreste opplevelse! Den uselviske bønnen, som ikke inneholder noen ønsker for seg selv, men som helt og holdent retter seg mot andre barn. Den uselviske bønnen i medfølelse for andres lidelser, synes jeg overgår alt annet av gode verdier jeg kan tenke meg! Uten at jeg derved mener det er noe galt i også å be for seg selv, dersom man selv har det vondt.

Men jeg vil oppfordre alle troende til å slutte seg sammen om den uselviske bønnen nå i juletiden. En uselvisk bønn om at Guds fred må senke seg over menneskene. At de lidende må få oppleve lindring, at de fattige må få mat og at jordens ledere må innse at forhandlinger er en bedre vei å gå enn å føre krig mot hverandre og drepe uskyldige mennesker, sivile, kvinner og barn!

Må Gud styrke alle gode, fredelige og hjelpsomme krefter på jorden!! Amen!

Sverre Avnskog

Gå til innlegget

Troens mange aspekter

Publisert nesten 4 år siden

I snever betydning kan troen anses å handle kun om ens gudsforhold og hva slags religion eller trossystem man tilslutter seg. Men tro er så mye mer, og griper gjerne inn i både ens menneskesyn og samfunnssyn.

Dette skal ikke handle om julegudstjenester ennå en gang, men i akkurat den debatten synes jeg det kommer ganske klart frem at noen gjerne oppfatter troen kun som snever forkynnelse av bestemte relgiøse oppfatninger, mens andre fremhever troens samfunnsmessige betydning som både kultur- og tradisjonsbærer!

Begge deler er ulike aspekter ved troen, og ingen av dem kan selvsagt ekskluderes fra helhetsbildet. Men man står selvsagt fritt til å velge hva man vil vektlegge. Selv er jeg f eks ikke en særlig gjennomsnittlig kristen, idet jeg ikke tror på dogmene, og når jeg likevel går inn for julegudstjenester for norske skolebarn, er det ikke fordi jeg er så opptatt av kristen forkynning av dogmatisk kristendom, men fordi jeg vektlegger andre sider ved begivenheten, nemlig julegudstjenesten som uttrykk for norsk tradisjon, norske verdier og norsk kultur, og ikke minst det at julegudstjenestenes innhold først og fremst er omtanke for andre!

Men nok om det. Man kan på mange måter betrakte vår egen tid som en viktig brytningstid for religionene. Kristendommen møter utfordringer fra mange hold, fra nyreligiøsitet, new age, humen-etikken og fra den rene ateisme. Dessuten har det kommet mange mennesker til Norge med andre religioner, kanskje da spesielt islam.

Der kristendommen tidligere hadde stor makt over folk gjennom å forvalte sannheten om det evige liv, og kunne true folk til tro, er troen i vår tid mer og mer blitt en frivillig sak. Vi frykter ikke lengre helvete og mange føler seg særdeles vel ved å slippe å ha hengende over seg et sett moralregler som de egentlig ikke kan tilslutte seg, og som oppleves som livsbegrensende.

Og akkurat dette er etter min mening et særdeles viktig aspekt ved religiøs tro: Nemlig det kravet som alle religioner nødvendigvis inneholder om at vi skal underkaste oss et sett leveregler, som ikke kommer innenfra oss selv, men som blir ansett for å være guddommelige. Jo mer autoritært den religiøse rettroenhet påtvinges det enkelte individ, jo mindre spillerom får den enkelte personlighet, og jo mindre spillerom får enkeltmennesket til selv å søke etter det sanne og edle i menneskelivet.

Kristendommen har gått en lang vei fra svært autoritær religion, som krevde full underkastelse for visse trosdogmer og leveregler, under trusselen om evig pine, frem til vår tid, der de ytre troskravene blir stadig mer nedtonet, og det rent personlige gudsforholdet før større og større plass.

Idealer og leveregler får selvsagt en langt større betydning for enkeltmennesket, dersom det oppleves som en indre overbevisning, enn dersom det er påtvunget utenfra. Ved at kristendommen har beveget seg mer og mer vekk fra den autoritære troen, har idealene til folk flest mer og mer blitt en interanlisert del av deres personlighet, og disse idealene er ofte mer eller mindre like både for troende og ikke-troende i vårt samfunn.

Den samme utviklingen har ikke skjedd i mange muslimske land. Troen fremstår som autoritær, levereglene absolutte, og underkastelse kreves i langt større grad enn i våre hjemlige trossamfunn.

Denne autoritære troen går gjerne hånd i hånd med et samfunnsystem som er udemokratisk og autoritært, og samfunnsverdiene og menneskesynet har gjerne utviklet seg i liten grad gjennom hundrer av år. Studerer man straffemetoder i disse landen, der de mest ultrakonsevative utgavene av islam praktiseres, så ligner de svært mye på det man kan finne i det gamle testamentet. Meget primitive straffemetoder, som utøves uhyre strengt og urettferdig. Kvinnene har gjennomgående svært lav verdi, og anses som mannens eiendom.

Som kristne kan man lett gå i den fella å innbille seg at kristendommen er alle andre religioner overlegen, fordi det er de landene der kristendommen har stått sterkt som har hatt den mest omfattende sivilisasjonsutviklingen. Men er det så enkelt? Javisst var Jesus sannsynligvis det kjærligste av alle kjærlige mennesker som har levd, men det gikk ikke mange århundrene før kristendommen var kommet i en maktposisjon og ble praktisert nådeløst og undertrykkende, akkurat på lik linje som islam. Så hvorfor utviklet kristendommen seg videre i god retning, ut av rollen som undetrykkende og autoritæt?

Det er ikke troende kristne i dag som har æren for denne utviklingen, selvsagt! Og kanskje ikke fortidens troende heller i så stor grad? Sannheten er at kristendommen utviklet seg i human retning hånd i hånd med en generell sivilisasjonsutvikling. Mest riktig vil det nok være å si at kristendommen sto i et gjensidig påvirkningsforhold med resten av samfunnet. Og der enkelte utelukkende ser på troen som en negativ, kan man ikke nekte for at kristen nestekjærlighet har avstedkommet mange fine og edle idealer hos svært mange mennesker.

Det samme ser vi selvsagt innen islam. Muslimer som søker etter det gode og edle i sin religion, finner de samme gode verdiene som den gode kristne gjør. For disse verdiene finnes også i islam. Men de som ønsker makt, som ønsker å undretrykke og som ønsker å tvangsutbre sin religion og sitt samfunnssyn, de finner dessverre også deler av islam, som de kan misbruke til sitt forehavende.

Selv velger jeg altså å legge vekt på det gode i kirstendommen. På tilgivelse, barmhjertighet og kjærlighet! Ikke fordi jeg føler at jeg må underlegge meg disse kristne verdiene, men fordi de samsvarer med mitt indre "livskart" om jeg kan kalle det det. Den gode troen finner man etter min mening når det rent ytre i troen smelter sammen med ens indre opplevelse av hva som er godt og edelt!

Jeg er antiautoritær av natur, og har vondt for å underlegge meg autoriteter som påbyr meg å tro det ene eller det andre. Jeg foretrekker å lete og finne det som passer for meg personlig. Derfor er jeg tilhenger av Jesus, fordi han var en sannhetssøker som ikke underkastet seg det etablerte religiøse maktapparatet, men presenterte en helt ny og revolusjonerende oppfatning av Gud, som alle menneskers kjærlige far, og ikke en streng guddom som bare kunne kontaktes av de maktfulle og etter helt bestemte, fastslåste regler.

Nei, Gud kan kontaktes direkte av alle gjennom en kjærlig bønn. Han gjør ikke forskjell på liten eller stor, rik eller fattig, bryr seg ikke om seksuell legning, politisk oppfatning eller hvilken religion vi tilslutter oss.

Ja, Gud elsker ikke-troende like høyt som troende av alle slag. Han spør bare om dette ene: Om vi søker etter det fineste, beste og edleste i vårt tro eller vår overbevisning, og forsøker i ett og alt å følge våre fineste idealer.

Så kan alle menneskeskapte påbud og tvangsdogmer seie sin egen sjø! For det som er vårt eget, vår egen indre og faste overbevisning, det er langt mer verdifullt enn det som andre forsøker å tvinge ned over oss!

Sverre Avnskog

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere