Sverre Avnskog

Alder: 3
  RSS

Om Sverre

Født 1956, gift, to barn, lærer siden 1981.
Webmaster for.
www.vandrermotlyset.net
www.malling-hansen.org
www.toward-the-light.net

Følgere

Forskermiljøet er i harnisk fordi de mener Sylvi Listhaug urettmessig tar deres forskning til inntekt for sine påstander om at enslige mindreårige asylsøkere utsettes for tvang av sin familie for å reise alene for søke asyl. Men gjør Listhaug det?

Her er det avsnittet i Listhaugs kronikk der hun omtaler forskningen på dette området:

"Forskning viser at det svært ofte er foreldrene og familien som sender barna sine ut på farefulle reiser. Dokumentasjon fra henholdsvis Høykommissæren for flyktninger, FAFO- rapporten fra 2014, samt en undersøkelse basert på intervjuer med 30 enslige mindreårige under 15 år fra Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, avdekker at det i liten grad er barna selv som velger å legge ut på disse farefulle reisene."

Det eneste Listhaug påstår her, er altså at det er familiene som sender barna ut på farefulle reiser, og at det i liten grad er barna selv som velger å legge ut på disse farefulle reisene.

Og hva sier så egentlig undersøkelsene? I Dagbladet omtales funnene bl a slik:

"I intervjuet står det om barn som føler et sterkt ansvar for å hjelpe familien sin økonomisk. I Norge føler de at de møter stor forståelse for ønsket om å gå på skole, men ikke for ønsket om å jobbe og tjene penger til de som er igjen hjemme. De opplever altså at de har et forsørgeransvar — men ingen av dem sa til forskerne at de følte seg tvunget, eller at dette var grunnen til at de hadde reist hjemmefra og søkte asyl."

Barna sier altså at de føler et sterkt ansvar for å hjelpe sin familie økonomisk. Hvordan tror forskerne dette ansvaret har oppstått? I et vakum? Nei, barna sier ikke at de er tvunget, men når et barn legger ut på en farefull ferd og risikerer livet for å hjelpe familien, blir det temmelig søkt å bastant hevde at det er helt feil å snakke om press fra familien. I mange land har individet en svak stilling, og kollektivet og familiens interesser står over den enkeltes egne ønsker. Når barn reiser halve jordkloden rundt, og sier de gjør det fordi de vil forsørge sin familie, må det være lov, selv i vurderingen av en forskningsrapport, å tolke slike utsagn uavhengig av om barnet selv oppgir at det forekom press. Barn er ofte svært lojale over for sine foreldre, og særlig de barna som opplever grov omsorgssvikt er ofte så lojale at de lyver om foreldrenes svik fordi det oppleves så vondt for dem selv - skam er ofte det som preger barn som pålegges et ansvar som ligger langt over det de burde oppleve som barn. Det er svært vanlig i f eks barnevernssaker at de misskjøttede barna ønsker å beskytte sine foreldre.

Og hva ville forskerne si, dersom de foretok en undersøkelse av et visst antall barnevernsbarn og barna systematisk avga svar til foreldrenes fordel og forsøkte å skjule foreldrenes omsorgssvikt? Ville de da påstå at undersøkelsen beviste at barna egentlig ikke var utsatt for omsorgssvikt, fordi de selv benekter det?

Dagbladet skriver videre:

"Hva angår Fafos forskning, så finnes det ingen rapport om dette temaet fra 2014. Derimot finnes det en fra 2010, av sosialantropolog Cecilie Øien. Også her er 30 mindreårige asylsøkere intervjuet. Øiens intervjuobjekter er over femten år. De fleste sier at avgjørelsen om å reise til Europa ble tatt av eldre familiemedlemmer, i samråd med dem selv. Bare én, jente fra Eritrea, ville ikke dra selv om onkelen bestemte at hun skulle. Disse konklusjonene er nærmere det Listhaug sier, men heller ikke dette gir grunnlag for en kategorisk konklusjon. Noen av tenåringene forteller at de selv bestemte seg for å dra. Motivene de oppgir, varierer. Noen forteller om å være i fare i hjemlandet, andre om ønsket om skolegang og muligheter for en bedre fremtid."

Det er altså temmelig åpenbart at denne undersøkelsen samsvarer rimelig godt med det Listhaug skriver: Nemlig at det er familiene som i stor grad sender barna ut på den farlige reisen - selv om avgjørelsen altså tas "i samråd" med barnet.

I det neste avsnittet i sin kronikk, skriver Listhaug så:

"Barn tvinges altså i stor grad på flukt og ofte stilles de under press om å sende penger tilbake til familien. Jeg har selv i samtale med ansatte på institusjoner for enslige mindreårige fått bekreftet at det er mange eksempler på at barn gir uttrykk for at de er i Norge selv om de ikke ønsker det selv. Slik skal det ikke være, og dette må vi som ansvarlige politikere gjøre det vi kan for å få bukt med."

Kritikerne av Listhaug tar det for gitt at den første setningen i dette avsnittet, er hennes oppsummering av hva forskningen har avdekket. Og slik kan det selvsagt oppfattes om man leser med vrangvilje. Leser man derimot med et mer nøytralt øye, fremstår denne setningen som en gjentagelse av Listhaugs egne meninger, som hun fremsetter både før og etter dette avsnittet. Og begrunnelsen for at hun hevde at det forekommer tvang, kommer i oppfølgingen til setningen, der Listhaug påpeker at hun i samtale med ansatte har fått bekreftet at det er mange eksempler på at enslige mindreårige gir uttrykk for at de er i Norge selv om de ikke ønsker det. Det er dette argumentet hun anvender som begrunnelse for å bruke uttrykket tvang, slik jeg oppfatter det.

Listhaug bruker altså forskningen til å påvise at barna selv hevder at familiene har spilt en avgjørende rolle for deres avgjørelse om å reise til Norge. Og så bruker hun sine egne erfaringer til å begrunne at hun anser at mange barn har opplevd tvang eller press for å reise ut for å kunne forsørge familien.

Men både forskere og journalister flest leser selvsagt Listhaug med maksimal vrangvilje, i håp om å kunne diskreditere henne. Forskere og journalister flest misliker FrP og hater selvsagt å komme i en situasjon der de kan risikere å bli tatt til inntekt for noe Listhaug mener og påstår.

Og i dette tilfellet ser vi forskere som krever å bli gjengitt ytterst presist og i samsvar med deres egne vurderinger, mens de selv gjengir Listhaug med så stor vrangvilje, at de ikke makter å oppfatte at de faktisk kunne ha valgt å tolke Listhaugs innlegg på en helt annen måte dersom de leste med litt mer velvillige briller.

Man kan også stille forskerne det spørsmålet, om de mener det skal være forbudt å tolke deres resultater annerledes enn det de selv gjør. Dersom et barn f eks stjeler i butikken fordi han/hun vet at familien lider, og gir maten til far, mor og søsken, og så hevder at foreldrene ikke har noe med stjelingen å gjøre, så er ikke det automatisk sannheten. Svarene må vurderes i sammenhengen og utsettes for drøftinger og vurderinger. En forsker kan like godt, ved å sette dette opp mot andre forhold i undersøkelsen, komme til den konklusjonen at det er tvilsomt om barna snakker sant når de beskytter foreldrene.

Og Listhaug viser altså til egne erfaringer gjennom samtaler med de ansatte som møter disse barna i mere uformelle samtaler. Skal tro om ikke de svarene er mer sannsynlige, enn når barna intervjues i offisielle forskningssituasjoner?

Sverre Avnskog

Gå til innlegget

Hatretoriker i det godes tjeneste.

Publisert nesten 4 år siden

Er det egentlig noen grunn til i å respektere sine motdebattanter? Nei, rasister og islamofobe fortjener ikke vår respekt, sier noen. Men jeg er jo verken rasist eller islamofob, svarer andre. Jo, det er du, svarer den første. Det har jeg bestemt.

Det florerer med grove betegnelser på VD for tiden. Folk utnevnes til å være både rasister og islamofobe i hytt og vær og debattanter påstår i fullt alvor at rasister er det ingen grunn til å vise respekt. Og dermed øser de ut sin forakt og nedlatenhet overfor disse menneskene som de ikke finner grunn til å respektere. En åpenbar forakt som de såkalte "rasistene" og "islamofobe" her på vd ALDRI kommer i nærheten av å uttrykke overfor innvandrere eller flyktninger.

Men har man først fått satt islamofob-stempelet på noen, er åpenbart alt tillatt. Enhver nedsettende bemerkning for ikke å si det å bevisst forsøke å såre og krenke vedkommende, gjerne på svært personlige områder, er en vanlig metode for å få personen til å stilne.

Stempelet "rasist" og "islamofob" fungerer åpenbart som en form for dehumanisering av motdebattanter. De slutter simpelthen å være mennesker med følelser og menneskeverd og blir fra nå av kun en "rasist" som ikke fortjener respekt og ikke har noen verdighet. Enkelte debattanter mener vd er full av "rasister" og "islamofobe" og mener det er en skam at vd tillater dem å debattere. Og så kjører de på med full gass for å fortelle alle disse onde menneskene hvor forferdelige de er.

For egen del kan jeg tilføye at de som aller mest benytter seg av denne taktikken er de menneskene som oppgir at de mener å delta i en kamp for å utrydde det de selv har erklært som rasisme og islamofobi. Man anser seg selv som en som kjemper den gode kamp mot de onde. Humanismen mot islamofobien, erklærer noen, og ikke bare anser seg selv som den gode, men faktisk selvhøytidelig erklærer at man selv er en kjemper av den gode kamp mot de onde.

Og vi har sett det mange ganger i historien. De som innbiller seg at de fører den gode kamp mot de onde, blir lett de aller farligste, for de lett blir så selvhøytidelige og sikre på sin godhet, at de mener seg berettiget til å bruke nær sagt enhver metode for å bekjempe de onde.

Men det at de "onde" faktisk ikke ER onde, men bare helt vanlige mennesker som ser virkeligheten ut fra en litt annen synsvinkel, se, det når aldri inn hos den som kjemper den gode sak, og han unnslår seg ikke selv for å anvende hatefull retorikk for å knekke islamofobene.

Som jeg har sagt tidligere. Jeg har deltatt i debatter om svært ulike emner her på VD, men ALDR er debattantene så påståelig, uforsonlige og respektløse som i rasisme-debattene. Jeg har debattert med konservative kristne som har vært illsinte pga mine synspunkter på kristendommen, men likevel legger de alltid vekt på at de respekterer mine meningerog understreker at de respekterer min rett til å mene som jeg gjør. Man opplever sågar at selv det mange ville si er fundamentalistiske kristne faktisk ber om unnsklyldning dersom de forstå at de har såret en.

Men antirasisten har visst ikke unnskyldninger som en del av sin virkelighet. Skjønner de at de har klart å såre deg og krenke deg, kjører de bare på med hardere skylds, fler krenkelser, fler fornærmelser, for kanskje klarer de å knekke deg helt, for så har de seiret og har stoppet munnen på enda en rasist.

Antirasisten og antiislamofoben har altså de edleste motiver. De vil stanse mistenkeliggjøring og forakt for innvandrere og flyktninger. Og deres middel i kampen er å bruke forkt og mistenkeliggjøring. Man kunne kanskje spørre om det ikke ville være en bedre taktikk å tale innvandrernes og flyktningenes sak på en god måte. Fortelle rasisten og islamofoben at de som kommer til vårt land ikke er farlige, ikke er ute etter å misbruke vår gjestfihet, ikke vil komme til å angripe våre verdier osv. Men denne taktikken er ganske fjern for dem som virkelig fører den edle kampen.

Kanskje kunne det være et poeng å minne dem på hva Jesus ba oss om? Han ba oss elske, be for og tilgi våre fiender. Og humanismen burde kanskje ikke ligge så langt unna dette kjærlige budskapet fra Jesus?

Men nei, denne metoden er visst uaktuell for den gode humanist og antirasist. Der er det bare en metode som gjelder: Stempling, stigmatisering og respektløshet.

Det er ikke ofte jeg opplever at motdebattanter virkelig går inn for å såre der det gjør vondest. Jeg har faktisk aldri opplevd det fra andre enn erklærte humanister som kjemper den gode sak ved hjelp av hatretorikk. Måtte Gud tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.

Sverre Avnskog

Gå til innlegget

Kvinneklubben "Grei"?

Publisert nesten 4 år siden

Kvinner drar etter min mening altfor ofte "kvinnekortet"! De hevder seg usynliggjort og umyndiggjort i vårt samfunn. Og så glemmer de at kvinner i Norge dominerer både i medier, i viktige samfunnsfunksjoner og som redaktører og journalister.

Vel, det er kanskje litt frekt å skrive akkurat dette på selveste 8. mars, men etter å ha lest nok en artikkel der kvinner klager over hvor dårlig de behandles fordi de er kvinner, og etter at en debattant her på VD for ikke lenge siden hevdet at kvinner er usynliggjort i det norske samfunnet, måtte jeg begynne å tenke etter. ER virkelig norske kvinner usynliggjort?

La oss begynne med de to toppstillingene i norsk næringsliv, leder i de to viktigste organisasjonene, NHO og LO. Hvilket kjønn har lederne i begg to? Jo, de er kvinner. To av de aller mektigste personene i norsk arbeidsliv er altså kvinner.

Hva så med politiske toppstillinger? Statsministeren? Kvinne. Finansministeren? Kvinne. Forsvarsministeren? Kvinne. Innvandrings- og integreringsministeren? Kvinne.

Og hva med partilederne? Høyre? Kvinne. FrP? Kvinne. Venstre? Kvinne. SV? Forrige leder gjennom 8 år var kvinne. KrF? Kvinne for noen få år siden. Sp? Forrige leder var kvinne. Ap? Glem ikke den mest dominerende politiske leder i Norge i nyere tid: Gro! Definitivt kvinne!

Hva med redaktørene i de store dagsavisene? VG, mann, men politisk redaktør er kvinne. Dagbladet? Forrige redaktør var kvinne. Dagsavisen? Kvinne(såvidt jeg husker). Aftenposten? Kvinne.

Og så er det TV-mediene? TV2: Nyhetsopplesere og værvarslere er nesten utelukkende kvinner. Programledere for viktige underholdningsprogrammer som Jakten på kjærligheten, Skal vi danse, Allsang på Skansen m.fl. er kvinner.

NRK: Lederen for det viktigste debattprogrammet er kvinne. Mange programledere og nyhetsopplesere er kvinner.

Kvinner er i det hele tatt svært høyt profilert i politikken, i arbeidslivet, i mediene og i underholdningsbransjen. Mange kvinner er svært profilerte meningsytrere som ofte anvendes som kommentatorer i nyhetsprogram.

Jeg husker godt jeg la merke til at i VG for ikke lange siden så var ALLE redaksjonelle artikler og kommentarer skrevet av kvinner.

For alle som er kritiske til norsk flyktningepolitikk og synes den er alt for streng, er det kanskje verdt å merke seg at den for tiden utformes av kvinner. Erna Solberg og Sylvi Listhaug bestemmer i stor grad hvem som skal få komme inn i Norge, og hvordan de skal behandles her.

Kvinner, kvinner, kvinner over hele linjen! Burde de ikke være glad for det?

Sverre Avnskog

Gå til innlegget

De fire evangeliene i de to biblene inneholder mer enn 3000 ulikheter i teksten. Dessuten mangler deler av tekstene fra det ene evangeliet i det andre. Hvordan kan noen mene at alt dette er Guds ord, "innblåst" av Gud når det er så forskjellig?

De to biblene kalles henholdsvis Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus.

I wikipedias artikkel der man sammenligner de to bibelugavene, kan man lese følgende:

"According to Herman C. Hoskier,[2] there are, without counting errors of iotacism, 3,036 textual variations between Sinaiticus and Vaticanus in the text of the Gospels alone, enumerated as follows:

Matthew: 656

Mark: 567

Luke: 791

John: 1022"

Selv om en del av ulikhetene kan skyldes ulik staving av navn, kan det på langt nær forklare alle ulikhetene og manglene i det ene evangeliet i forhold til det andre. Og man kan spørre seg: Hvordan kan man mene at hvert ord i bibelen er innblest av Gud, når de ulike bibelutgavene inneholder så mange ulikheter?

Denne bibelen er selvsagt inngående studert av forskere, og de har kunnet dokumentere at i alt fire skrivere og et visst antall korrekturlesere har vært involvert når den ble skrevet. To av skriverne anses forøvrig for å ha en særdeles dårlig ortografi. Og mange rettelser og korrigeringer er foretatt. Hvordan kan man være så sikker på at ikke også rent innholdsmessige feil har oppstått?

Sammenlinger man Sinai-bibelen med det som regnes for å være den offisielle engelske bibeutgaven "King James Bibel", skal visst tallet på ulikheter i teksten være over 15 000.

Når man tar i betraktning hvor mange utgaver som finnes av samme tekststeder i ulike bibelutgaver, burde det vekke stor bekymring hos dem som mener hvert ord er innblåst av Gud, vil jeg påstå.

Enkelte websider har satt opp enkeltsående bibelvers fra ulike bibelugaver, og det virker nesten tilfeldig når noe er sammenfallende. Variasjonene er enorme.

Sverre Avnskog

Gå til innlegget

Den en gang så ærverdige kulturavisen med sylskarpe intellektuelle tenkere og elegante penner, Dagbladet, har dessverre havnet i rollen som formidler av lettvintheter. Ser de ikke annet enn rasisme og sexisme over alt? Det nye uttrykket er artsisme.

Den selvutnevnte kultureliten har funnet opp en ny isme som de kan klandre oss alle for: Artsisme, lansert av Dagblad-journalisten Axel Braanen Sterri i denne artikkelen:

-Å spise kjøtt er et like alvorlig moralsk overtramp som rasisme og sexisme.

Og om man klikker på saken, kommer følgende overskrift fram:

-Rasisme, sexisme og artsisme.

Nå har Dagbladet tre områder de kan sette nedsettende betegnelser på folk de er uenig med: Alle kjenner vel til betegnelsen rasisme, som brukes om alt som med en god dose vrangvilje kan oppfattes som kritisk omtale av andre etniske grupper, og sexisme omfatter vel omtrent alle menn som ikke underdanig innrømmer at mannen er roten til alt ondt.

Og nå må vi passe oss dere, vi som spiser kjøtt: Det er i følge Braanen et like alvorlig moralsk overtramp som rasisme og sexisme å spise kjøtt, og det dekkes av følgende nye begrep: Artsisme.

Skal vi le eller gråte av dette tullballet? Artsisme betyr altså at vi utøver rasisme eller sexisme overfor dyr. At vi mener at vi kan spise dem og at vi er et høyere utviklet vesen enn dem. Vel, kan Braanen vise til oppfinnelser som dyr har frembragt? Kan han påvise kunstnere av høy kvalitet blant dyra? Syngende sauer? Teknologiske genier i grisebingen? Kuer som skriver høyverdig litteratur?

Jeg tror for min del jeg tar sjansen på å bli kallt artsist og innrømmer at jeg setter mennesker høyere enn dyr. Og jeg spiser også kjøttet deres må jeg motstrebende innrømme. Ikke for det. Jeg er utrolig glad i dyra våre. Ja, jeg tror jeg kan gå så langt som til å kalle meg en dyrevenn. Vi har både kanin, katt og hund i vår familie. Akvarefisk også. Jeg er også så artsistisk at jeg kan rangere dyra etter intelligens også. Nederst kommer fiskene, som jeg anser som hakket mer intelligent enn planter. Så kommer kaninen. Deretter setter jeg hunden og katten omtrent på samme nivå.

Og tenk på alle de artsistiske dyra, da dere. Mange dyr er jo de reneste rasistene, unnskyld artsistene, og spiser andre dyr. Hvilken frekkhet å opphøye seg slik over andre dyr, da. De burde vel straffes? Løver må jo anses som de reneste kriminelle. Og som likeverdige med menneskene bør de vel stilles for samme domstoler som oss?

En annen og langt alvorligere sak, synes jeg journalisten Maren Sæbøs artikkel om den stakkars lille gutten som ble utstøtt av sin familie er. I hennes øyne er det reinspikka rasisme å publisere en sak som viser en blond, hvit kvinne som redder et døende lite svart barn:

Ung blond kvinne redder døende mørkt barn. Men det er noe som skurrer.

Rystende om Hope - men også en rasistisk stereotypi heter artikkelen, og der de fleste mennesker ser en hjerteskjærende scene, der et to år gammelt utstøtt barn, utarmet av sult og tørst blir tatt tilbake til livet av en omsorgsfull kvinne, ser altså Maren Sæbø kun rasisme og en form for nedsettende journalistikk, spesialtpasset moderne medier, der man formidler stereotyper om afrikanere. Jeg må innrømme at jeg ble sjokkert langt inn i hjerterota over den skremmende kynismen Sæbøs innlegg er preget av. Ikke ett ord om hvor tragisk saken er for den lille, hjelpeløse gutten. ikke ett ord om hvor godt det var å se at han ble reddet - kun spekulative påstander for å ramme dem som tross alt forøker å hjelpe.

Da jeg selv så den lille filmsnutten med den lille gutten for noen dager siden, gikk det lang tid før sorgen over å se hans hjelpeløshet forlot meg. Den traff meg rett i hjerterota, der det gjør aller vondest. Et hjelpeløst barn som ingen vil vite av. Men dette er alstå spekulativt, og bør ikke vises frem, i følge Sæbø, for det formilder stereotyper og bekrefter vårt eget nedsettende syn på afrikanske land.

Vi bør altså ikke vise virkeligheten for barn i verden. Ganske rart å høre dette fra akkurat Dagbladet, som ikke akkurat var tilbakeholdne med å vise bilder av hjelpeløse flyktninger og lidende og døde barn i den sammenhengen. Alle husker vel det hjerteskjærende bildet av Alan som lå død på stranda, druknet under familiens ferd i en usikker båt på vei til Europa.

Hvorfor formidlet ikke dette bildet rasisme og stereotyper? Nei, dette bildet ble anvendt flittig av Dagbladet for å fremme en bestemt innvandringspolitikk og for å påpeke hvor forferdelige vi nordmenn er som ikke har åpne grenser. Døde barn kan altså godt brukes for å ramme oss selv, men døde og lidende barn som viser en tragisk side ved enkelte uutviklede land, de bør sjules, og holdes vekke fra mediene fordi det er rasisme og formidler et steretypt bilde av andre land.

Jeg gremmes. Det er i mine øyne uttrykk for en så skremmende dobbeltmoral, at jeg nesten ikke kan tro at seriøse journalister kan mene noe slikt.

Og så skjønner ikke journalister at de er den yrkesgruppen folk har aller minst tillit til? Nest etter politikere, er det vel.

Men det bekrefter det bildet mange av oss har fått forsterket gjennom det siste året. Det som ikke tjener journalistenes agenda, det skal helst skjules og forties. De tror ikke vi leserne er i stand til å ta imot sannheten. Derfor må de skjule visse forhold for oss.

Jeg ER faktisk skremt.

Sverre Avnskog


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 5546 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
20 dager siden / 3741 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
21 dager siden / 1339 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1223 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
7 dager siden / 1194 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
16 dager siden / 1099 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
5 dager siden / 1088 visninger
Den eneste du skal og kan omvende, er deg selv
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 1002 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere