Sverre Avnskog

Alder: 3
  RSS

Om Sverre

Født 1956, gift, to barn, lærer siden 1981.
Webmaster for.
www.vandrermotlyset.net
www.malling-hansen.org
www.toward-the-light.net

Følgere

Sylvi Listhaug og folkeviljen.

Publisert over 3 år siden

Dagbladet har offentliggjort en undersøkelse som viser at 55% av de spurte mener at Sylvi Listhaug gjør en god jobb som minister. Dette er usedvanlig høye tall i norsk sammenheng. Selv norske statsministre har ligget nede på 20-tallet.

Dagbladets undersøkelse viser at selv innen Ap og Venstre, er det ca 40% som synes Listhaug gjør en god jobb. Når det gjelder Ap, er dette nok ganske som forventet, da Aps egen politikk ligger tett opp til regjeringens, men når det gjelder Venstre, er det oppsiktsvekkende, all den tid Trine Schei Grande er en av de parilederne som har profileret seg sterkest som motstander av regjeringens innstramningsforslag.

Av de 55% som har svart at de synes Listhaug gjør en god jobbe, svarer 22% at hun gjør en "meget god jobb", mens totalt 38% av de spurte synes Listhaug gjør en dårlig jobb.

Mange mener svært mye om Sylvi Listhaug, og det er ikke tvil om at hun er en omstridt person. Men selv de aller mest negative bør nok innse at støtten til den jobben Sylvi Listhaug gjør, er stor i det norske folk. Man kan like det eller ikke, men flertallet anser uten tvil at hun er rett dame på rett plass i vår tid, og at de løsningene hun har lansert på de utfordringene den nye flyktningestrømmen gir oss, er de beste for Norge.

Er da det norske folk et folkeslag helt uten medmenneskelighet og nestekjærlighet? Noen vil sikkert påstå det. Andre vil si at det er ikke empati det står på, men en realistisk vurdering av hva som er den beste måten å hjelpe folk på flukt på, både for dem selv og for oss.

Om flyktningestrømmen fortsetter i samme takt som i fjor, vil mange vestlige land utvilsomt få så stor tilstrømning at vi overhode ikke vil ha nok kapasitet til å gi alle flyktningene en verdig mottagelse. Da må de i såfall bo i teltleire også i Norge, og det vil kunne bli en mer eller mindre permanent tilstand i årevis fremover. Og man kan vanskelig tvinge flyktningene til å reise til øst-europeiske land mot sin vilje, eller tvinge disse landene til å ta imot like mange flyktninger som Vest-Europa, når nesten ingen frivillig reiser dit.

Nordmenn flest mener åpenbart at vi heller bør hjelpe flyktningene der de er, og vår Statsminister har gjort en god innsats for å skaffe giverland som vil gi økonosmisk støtte til denne humanitære innsatsen, og hun har selv garantert for at Norge vil bidra med 10 milliarder.

Jeg synes tallene over støtten til Sylvi Listhaug bør kunne danne et godt bakteppe for videre diskusjoner om flyktningesitasjonen her på VD.

Det er åpenbart et flertall som synes Listhaug fører den beste politikken for Norge akkurat nå. Det må man selvsagt få mene hva man vil om, men tallenes tale er helt entydig.

Sverre Avnskog

Gå til innlegget

Den nye karikaturstriden!

Publisert over 3 år siden

Det har blusset opp en ny karikaturstrid i norske medier. Denne gangen er det en med innvandrerbakgrunn som er karikert som en ape, og det mangler ikke på harde rasistanklager, påstander om at det er en simpel dotegning osv.

Den norske kunstneren og satirikeren Thomas Knarvik tegnet en karikatur av den svenske politikeren og skribenten Ali Esbati på sin facebookside nylig, og den ble ansett som så uakseptabel at Knarviks facebook-side ble lukket.

Jeg så debatten på Dagsnytt 18 forleden kveld, der tegneren fikk komme til orde, og han fortalte at bakgrunnen for tegningen, som forøvrig heter "Apenes konge" var at Ali Esbati, som er relativt kjent for å bruke ordet rasist om andre, har påstått at NRKs nylige reportasje som omhandlet problemene i Rinkeby var rasistisk.

Dette, sammen med en tegning av iranske parlamentarikere tegnet som aper av en iransk tegner, inspirerte Knarvik til å lage en karikatur av Ali som ape, hengende i en gren, med en endetarmsåpning av enorm størrelse mens han roper "Ni er rasist. Ni er rasist".

Den iranske tegneren som tegnet iranske parlamentarikere som aper, fikk forøvrig en fengselsstraff på 12 år.

Tegningens budskap er, i følge Knarvik, at Ali Esbati sprer rasismestempelet som apen på tegningen sprer sin avføring, og bruker rasismestempelet som en form for maktmisbruk for å stanse legitime debatter. Tegneren er forøvrig kunstutdannet og hevder at Charlie Hebdoe er hans viktigste inpirasjonskilde.

Tegningen har avstedkommet harde beskydninger om rasisme, og debatten har herjet de sosiale mediene noen dager

Også i dagsavisene har tegningen fått sine motstandere:

SVs Snorre Valen har kalt tegningen rasistisk, og krever at Knarvik skal be Ali Esbati om unnskyldning.

Vår venn her fra VD, Lars Gule, kaller Knarvik en drittsekk.

Mens bloggeren George Gooding forsvarer Knarviks tegning og mener kritikken er feilslått.

Jeg kan på det varmeste anbefale å lese de tre innleggene. Det er interessant lesning. En interessant opplysning kommer fra Gooding, som er norskamerikaner og kan fortelle at det er lang tradisjon både i Frankrike og USA for å fremstille politikere og andre maktmennesker som aper i karikaturer. George W. Bush ble f eks ofte tegnet som ape. Og i denne valgkampen så har presidentkanidaten Ted Cruz og hans familie blitt tegnet som aper av amerikanske karikaturtegnere.

Litt interessant er det også å se bilder av Ali Esbati, og se at han er helt hvit i huden. Ape-karikaturen kan altså neppe være et forsøk på å spille på "svart afrikaner-apesammenligningen".

Gooding forteller forøvrig at Iran selv holdt svarte som slaver i sin tid.

Så spørsmålet blir, om man koker saken ned til en enkel problemstilling: Er det rasisme dersom man fremstiller en hvit iraner som en ape i en karikatur, mens det er helt legitimt å fremstille hvite mennesker som aper?

Jeg tror neppe noen vil kalle en tegning av George W. Bush som ape for rasistisk. Men er det grunn for å kalle en tegning av en (hvit) person med iransk opprinnelse som ape for rasistisk?

Legg forøvrig merke til at Lars Gule er usedvanlig hardhent i sine karakteristikker av tegneren. Er det virkelig SÅ grusomt å lage provoserende, satiriske tegninger?

Men han er jo hverken svart eller mørkhudet - han er hvit!

Spørsmålet man kanskje burde stille seg, er altså om det er rasistisk å karikere den hvite iraneren Ali Esbati som ape, men ikke rasistisk å f eks karikere George W Bush som ape?

I begge tilfellene er det åpenbart ikke pga sitt utseende at de tegnes som aper, men fordi noen ønsker å kritisere dem for å ha en form for "primitiv" tankegang. Tegningen må altså anses som et angrep på synspunkter og på politisk aktivitet mer enn et angrep på et utseende. Ali Esban ligner da definitivt ikke på en ape i virkeligheten.

I Aftenpostens nettutgave står også en artikkel som fordømmer tegningen i harde ordelag, og setter tegningen inn i en tradisjon der hvite rasister har laget nedsettende tegninger av fargede personer.

Artikkelen er skrevet av Mala Wang-Naveen, og heter De stygge og farlige apestrekene.

"Dehumanisering av svarte og mørkhudede ved hjelp av politiske hatkarikaturer der svarte blir fremstilt som aper har vært normal praksis blant hvite rasister", skriver Mala Wang-Neveen.

Det som er det store problemet med hennes påstand, er at Ali Esbani hverken er svart eller mørhudet, han er hvit! Han har riktignok iransk opprinnelse, men artikkelen ledsages av et bilde av ham, og det burde være åpenbart for de fleste at Ali Esbani har lys hud! Han er ikke mørkhudet!

Men alle dem som kritiserer karikaturen, har tydeligvis bestemt seg for å overse dette iøyenfallende faktum, og har åpenbart bestemt seg for at Esbani er enten svart eller mørhudet.

Og hvor går grensen for hva vi bør tillate av satiriske karikaturer? Jeg har da sett karikaturer av norske og internasjonale politikere som er minst like nedverdigende og stygge som den tegningen folk nå kritiserer i harde ordelag. Hva er det som gjør at det plutselig nå er så mange som er bekymret for hvordan politikere karikeres? Har det å gjøre med at en med utenlands opprinnelse er karikert? Er det alle dem som mener utlendinger og personer med utenlandsk opprinnelse skal ha et spesielt vern som nå iler til med sin "antirasisme"?

Ikke er han ikke-eurpoeer heller, er han ikke en svenske?

John Olav Egeland i Dagbladet er også knallhard i sin kritikk av tegningen, og uttaler at "Thomas Knarvik tok det hele til et nytt nivå, på laveste hylle. Tegningen inngår i en mørk satirisk tradisjon der ikke-europeere framstilles som ville dyr..."

Det er mulig jeg har misforstått her, men er ikke Ali Esbani et svensk riksdagsmedlem med svensk statsborgerskap? Wng-Naveen i Aftenposten utnevner altså Esbani til svart eller mørhudet, mens Egeland utnevner ham til å være ikke-europeer, men faktum er vel at han er en hvit svenske, som har bakgrunn fra Iran, et land som altså selv har en forhistorie med å bruke svarte afrikanere som slaver.

En del innvandrere klager over at det tar så lang tid å bli akspetert som nordmann. Jeg antar det er det samme i Sverige. Når er en innvandrer ikke lengre en svart ikke-europeer og når er han svensk?

Ja, er det ikke nettopp et tegn på at alle disse kommentatorene som dømmer tegningen knallhardt, at de IKKE anser Esbani for å være svensk, selv om han snakker flytende svensk, er medlem av riksdagen og er en høyprofilert skribent og mediekommentator? Hvis ikke han er svensk, hvem kan da sies å være svensk? Da er vel ikke en gang den svenske statsministeren å anse som svensk.

Dagbladet trykket selv for 11 år siden en tegning av en naken Erna Solberg som ble knullet bakfra av grisen Carl I Hagen mens Lars Sponheim ledet grisens penis inn i Erna.

Som avisleser gjennom hele mitt voksne liv, kan jeg huske mange karikaturtegninger av norske politikere som ikke kan karakteriseres som annet en svært grove. Gjennom et hurtig søk på google finner jeg raskt frem til den famøse tegningen av kommunalminister(den gangen) Erna Solberg som ligger naken på alle fire, mens en gris som åpenbart er Carl I Hagen knuller henne bakfra. Ved siden av står landbruksminister? Lars Sponheim og sørger for å lede grisens penis inn i Ernas skjede.

Har Dagbladet nå helt og holdent skiftet redaksjonell linje? Egelend kaller Knarviks karikatur en dotegning på aller laveste hylle. Den er ufyselig, rasistisk og uverdig.

Det virker som noen og enhver holder seg med en dobbelt moralsk standard her. Man tåler så indelig vel at dem man selv forakter blir karikert på aller verste vis. Mens når ens egne venner utsettes for det samme, får pipa en annen lyd og de harde beskyldningene hagler.

Dagbladet liker tydeligvis simple dotegninger på laveste nivå når deres egne uttalte "fiender" rammes!

Sverre Avnskog

Gå til innlegget

Vårt Land og maktkritisk journalistikk

Publisert over 3 år siden

Jeg leste det første innlegget Vårt Lands nye redaktør skrev her på VD. Hun understreket at VL skal være en avis som skal jobbe i forsoningens tjeneste. Det er et fint og edelt mål. Men kan det innebære en fare for å forskjønne virkeligheten?

"Skal vi være der og støtte opp om debatten i islam, støtte dem som bryter og dem som blir, må vi først sørge for å ha et fellesskap for frie og kritiske ytringer. Vårt Land skal være en slik felles­arena. Og vi skal ha med oss Fangens visjon: Vi skal i enhver forstand jobbe i forsoningens tjeneste", skriver Åshild Mathiesen.

Vi som følger med i de redaksjonelle artiklene her på VD, har tydelig oppfattet at de ønsker å trekke frem det positive som skjer i forhold til islam i Norge. VL ønsker ikke å skape fiendebilder og vil for all del ikke gi folk et inntrykk av at islam er en farlig religion eller at dens tilhengere har dårlige holdninger.

Det er en på mange måter prisverdig og meget forståelig holdning. Mange tenker på den muslimske innvandrerbefolkningen som en minoritet, som de ønsker å verne mot fordømmende og rasistiske holdninger.

Men kan denne måten å betrakte muslimer som en gruppe man ønsker å verne, innebære at man kan komme til ubevisst å forskjønne den virkeligheten mange muslimer lever i, av frykt for å nøre opp under fordommer og fordømmende generaliseringer?

Alle aviser i Norge ser ut til å ønske å drive undersøkende og maktkritisk journalistikk. Man tar parti med den lille mann som blir utsatt for maktmisbruk. Men hvem er egentlig makten og hvem er "den lille mann" når det kommer til storsamfunnet kontra islam og muslimer?

På meg virker det som de fleste mediene i Norge utelukkende tenker på makten som myndighetene, regjeringen, storsamfunnet og, i innvandrings- og flyktningesaker, ikke minst Sylvi Listhaug. Å være maktkritisk og drive undersøkende journalistikk, oppfattes ganske ensidig som å være kristisk mot Sylvi Listhaug og å finne situasjoner der muslimer og/eller flyktninger generelt blir utsatt for sårlig behandling.

Men så glemmer man helt at innen muslimske miljøer i alle land, vil det eksistere et formelt og/eller uformelt maktapparat, som kan utøve stor makt over miljøets menigmann på gode eller mindre gode måter. Maktkritisk og undersøkende journalistikk kan og bør praktiseres overfor, ikke bare storsamfunnet, men også overfor minoritetsgruppenes mektige, som i mange tilfeller kan utøve en vel så stor makt over minoritetsgruppens medlemmer, som det storsamfunnet kan.

Ja, for mange av oss virker det som den indre justisen i enkelte innvandrergrupper faktisk er mye større enn i det norske storsamfunnet. Og undersøkelser viser at en del minoritetsgrupper er langt mindre tolerante og langt mer dømmende overfor andre grupper samt ulike typer normbrudd og "avvik" enn det etniske nordmenn er.

Dessverre er dette et område som de fleste mediene bare ugjerne befatter seg med. Den maktkritiske og undersøkende journalistikken retter seg nærmest utelukkende mot storsamfunnets maktutøvelse, mens minoritetsgruppene behandles som en relativt ensartet gruppe, selv om de i sitt indre liv også har maktgrupper som kan undertrykker de andre.

Især har jeg inntrykk av at avisen Vårt Land, som skal virke i forsoningens tjeneste skyr kritikk av interne forhold muslimer imellom. Man nøyer seg med å rapportere alle gledelige hendelser som viser en positiv side ved islam, og så underslår man eller man overser mye av det som er kritikkverdig, der f eks kvinner og barn lider under patriarkalske verdier som praktiseres svært strengt av mange menn(og kvinner, faktisk).

En stor fare ved alt virke for forsoning er at man ender i forskjønning og konfliktskyhet. Det kan aldri bli noen forsoning før de relle problemene avsløres og kommer frem i dagen. Norsk presse har i mange år vært skånselløs når det gjelder å avsløre undertrykking og maktmisbruk både fra kirkelige autoritetspersoner, politikere og ikke minst av menn overfor kvinner. Men avisene er langt mer forsiktige når det gjelder å bedrive denne kritiske journalistikken overfor maktgrupper blant muslimer eller andre innvandrergrupper. Svikter man ikke da de svake i disse gruppene? De som trenger vår oppmerksomhet og vår beskyttelse? De som er dobbelt utsatt? Både fra storsamfunnet og fra maktgrupper i sin egen minoritetsgruppe?

Det er greit å kritisere kristne ledere nord og ned, men er det like stuerent i norske medier å drive undersøkende journalistikk overfor muslimsk maktmisbruk? Er mediene så preget av en oppfatning av "oss" og "dem", at de rett og slett er alt for tilbakeholdne med kritikk når det rammer noen av "dem"? Er vi harde og nådeløse mot alle "oss", men milde og forståelsesfulle overfor alle "dem"? De er jo tross alt våre gjester. Eller er de det, når de har valgt å bosette seg her?

Sverre Avnskog

Gå til innlegget

Norsk asylpolitikk bør legges om!

Publisert over 3 år siden

Jeg har flere ganger gjort meg til talsmann her på VD for at Norge bør legge om vår asylpolitikk, og i stedet for å ta imot dem som har hatt nok penger til å betale menneskesmuglere, selv hente dem som skal få asyl i Norge.

Norsk asylpolitikk gir i dag i realiteten flere millioner mennesker rundt omkting i verden rett til asyl i Norge. Det eneste som hindrer at vi blir oversvømmet av flyktninger i millionantall, er at vi har laget stengsler som er så store at bare et lite mindretall av verdens flyktninger noensinne vil klare å komme til Norge for å søke asyl. Antallet flktninger på verdensbasis overstiger 50 millioner, og svært mange av disse vil ha rett til asyl i Norge dersom de bare klarte å komme seg hit for å søke.

Dagens system fører til at mange flyktninger legger ut på livsfarlige reiser til Europa, og for dette må de ofte betale store summer til menneskesmuglere, som spekulerer i verdens nød, og setter flyktningene i livsfare ved å ta dem ombord i skrøpelige farkoster, som når som helst kan synke. Flyktninger dør i tusentall på reisen.

Det kan heller ikke herske tvil om at en del familier sender ut en enslig, mindreårig flyktning, som vil være garantert asyl, og som allerede på mottak møter krav fra familien om å sende penger hjem. Får man en person fra familien på asyl i Norge, vil selvsagt mulighetene være store for å få flere familiemedlemmer hit på familiegjenforening.

Systemet stimulerer altså til å sende "ankerbarn" og det legge grunnlaget for en sterkt voksende industri av skruppelløse menneskesmulgere.

Dette er vi medskyldige i. De som kommer hit, kan ha satt seg i dyp gjeld for å finansiere flukten, eller de er utsendt av sin familie, på familiens bekostning, noen ganger mot sin vilje. At de frivillig ofrer seg for familien er forøvrig ikke særlig mye bedre. Uansett om det er frivillig eller "frivillig", så har de uansett med familiens samtykke utsatt seg for dødsfare og mange forsvinner rett og slett underveis og blir aldri sett igjen.

Jeg ser i disse dager at også UDI-direktøren, Frode Forfang, er inne på de samme tankebanene. I VG kan man lese at han foreslår å legge norsk asylpolitikk helt om, og i stedet for å motta asylflyktninger, bør vi heller ta imot kvoteflyktninger som vi selv henter fra flyktningeleire.

Ved å gjøre dette, kan vi oppnå en rekke meget gode virkninger: For det første vil vi fjerne hele grunnlaget for menneskesmuglingen av flyktninger fra Afrika og Asia til Eurpoa. På den måten vil vi sannsynligvis rede livet til et stort antall mennesker som ellers ville miste livet på den farefulle reisen.

Vi ville også fjerne helt grunnlaget for at familier kan skrape sammen penger for å sende en mindreårig eller en annen representant for slekten, som de kan bruke som brekkstang for å få tilsendt penger, eller som en mulighet for senere familiegjenforening.

Sjansen for at det kommer et stort antall grunnløse asylsøkere eventuelt uten identitetspapirer vil også bli minimal, i og med at vi selv kan utvelge de flyktningene som allerede er identifisert som reelle flyktninger i FN-systemet.

Vi vil dermed kunne redusere det byråkratiske papirarbeidet her i Norge, og grunnløse asylsøkere vil ikke kunne lage "propper" i systemet som medfører at reelle flyktninger blir sittende i lang tid på mottak før de kommer seg videre i systemet.

Andre store fordeler, er at vi selv helt og holdent får kontroll med hvor mange som kommer til vårt land, og hvor de kommer fra. Vi kan velge ut dem som aller mest trenger beskyttelse eller eventuelt trenger medisinsk eller annen bistand som de ikke kan få i flyktningeleiren. Vi kan også velge å hente hele familier i stedet for enkeltpersoner, som i neste omgang vil kreve familiegjenforening. Det reelle antallet flyktninger vil dermed bli mye mer oversiktelig og kontrollerbart. Slik ordningen er i dag, må man i gjennomsnitt regne med tre til fire personer på familiegjenforening pr enslig flyktning.

Jeg kan ærlig talt ikke se annet enn kjempestore fordeler ved å legge om vår asylpolitikk i en slik retning som også UDI-direktøren anbefaler. Og det er veldig vanskelig å få øye på en eneste ulempe.

I stedet for å prioritere dem som har kunnet finansiere flukten via en kynisk menneskesmugler, kan vi selv velge ut dem som trenger vår hjelp aller mest.

Sverre Avnskog

Gå til innlegget

Jeg er ikke noen ekspert på Syria eller på borgerkrigen som nå herjer landet og dreper tusener på tusener av landets innbyggere og driver like mange på flukt. Assad er åpenbart en grusom leder. Men kunne opposisjonen gjort noe annerledes?

Jeg etterlyser et perspektiv i offentligheten som jeg ikke ser så ofte behandlet. Aldri, egentlig. Det ser ut til at alle kommentatorer mener at krigen i Syria er ustoppelig frem til Assad gir seg. Men ER det slik? Kunne opposisjonen ha valgt en annen vei, som sparte deres landsmenn for så uendelig mange lidelser?

Kan det tenkes at det hadde vært en bedre løsning om de som kriger mot Assad la ned våpnene og gikk i forhandlinger?

Som tidligere pasifist og sterk tilhenger av ikke-voldelige løsninger basert på samtaler, ligger det meg nært å spørre om noe mer kunne vært gjort for å avverge en så blodig krig.

Det er jo ikke slik at Syria er okkupert av en fremmed makt, slik Norge var under andre verdenskrig, men det er "bror som dreper bror"!

Selv om ansvaret ligger hos Assad for å føre et undertrykkende styre, er krig mot undertrykkeren alltid den beste løsningen?

Jeg tenker litt høyt her, og håper andre tar opp tråden uten å gå til fullt frontalangrep!

Sverre Avnskog

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 5345 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
16 dager siden / 3725 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
17 dager siden / 1292 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1170 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
12 dager siden / 992 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
5 dager siden / 931 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
22 dager siden / 905 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere