Sverre Avnskog

Alder: 3
  RSS

Om Sverre

Født 1956, gift, to barn, lærer siden 1981.
Webmaster for.
www.vandrermotlyset.net
www.malling-hansen.org
www.toward-the-light.net

Følgere

Det pågår en meget interessant debatt i media etter at Knut Arild Hareide påsto at han er kristen først og dernest nordmann. En av VDs skribenter, Hans Petter Halvorsen har som svar kommet med harde angrep på kristendommen og religion som sådan.

Også den like skriveføre teologen og debattanten Espen Ottoson har latt sin stemme høre i denne debatten i en kronikk i VG.

Det som slår en leser av Hans Petter Halvorsens innlegg, er at han har dannet seg et bilde av kristendommen og kristne mennesker som er utelukkende negativt. Han ser dessverre ikke ut til å ha fått med seg at utviklingen av vårt samfunn i mer sivilisert retning har falt sammen med en tilsvarende utvikling av kirken.

Samfunnets sivilisasjonsutvikling er pågått parallelt med en tilsvarende utvikling i kirken. Hvem som har vært pådriver og hvem som har vært hinderet, er ikke entydig. Mennesker som er svært negative til religion, har åpenbart dannet seg et bilde av at kirken utelukkende har vært motstander av all positiv utvikling, mens sannheten er at den samme kampen mellom "det gamle" og "det nye" har vært like tydelig innen kirken som i samfunnet forøvrig.

Men hvorfor har det autoritære, helvetestruende og menneskefiendtlige bildet av kristendommen festet seg så hardt i mange mennesker bevissthet? Kan det skyldes at den onde og autoritære presten har blitt anvendt så ofte innen samfunnsdebatt, film og litteratur, mens den gode, omsorgsfulle og ansvarlige presten helt har blitt underkommunisert?

Kristne har nærmest utelukkende fått rollen som de bakstreverske, moraliserende og fordømmende skurkene i norsk historiefremstilling, er min mening. De kjærlige, ansvarsfulle og kloke prestene har ikke fått noen rolle i norsk offentlighet.

Og en annen ting som synes å være helt ukjent i norsk offentlighet er at det var teologene, altså kristne mennesker som gikk i front for å gi et menneskeverdig liv til handikappede, foreldreløse barn og fattige mennesker. Over hele Europa gikk det en bølge av medmenneskelighet på 1800-tallet, og motivet var å gi alle samfunnets utstøtte og lidende et verdig liv. Døve, blinde, psykisk utviklingshemmede og fysisk handikappede ble hentet ut fra en bortgjemt tilstand der de vansmektet i skam, og ble gitt undervisning og opplæring slik at de kunne livnære seg selv i livet.

Det er visst helt ukjent at dette ble gjort i regi av det kristne borgerskapet. Det er visst også ukjent at kristenheten gjennom historien har vært svært opptatt av å leve opp til Jesus ord om at det du gjør for den sultne, den lidende og den fattige, det gjør du for "meg".

Her mener jeg skribenten Hans Petter Halvorsen begår en alvorlig historisk brøler. Han trekker frem utelukkende det temmelig klisjeaktige negative bildet av kirkens historie og ignorerer fullstendig de svært gode bidragene kriken og de kristne har bidratt med i samfunnsutviklingen.

Han overser også fullstendig de virkelig gode og kjærlige prestene som hadde en ektefølt omsorg for sin menighet og som veiledet dem og lærte dem ansvar for de svakeste. Dessverre har klisjeen om at enhver norsk prest var en truende, ond og helvetes svovelpredikant dessverre festet seg hos mange religionsfiender!

Halvorsen overser også dessvarre at det kontinuerlig pågår en svært aktiv diskusjon innen kristenheten om hvordan man skal forstå kompliserte religiøse spørsmål. Det synet Halvorsen mener er "det kristne", nemlig at alt godt som skjer utelukkende skyldes Gud, og at vi derav trekker den konklusjonen at Gud er god, er alt for enkelt. Derfor er det heller ikke noe grunnlag for hans påstand om at alt ondt som skjer dermed burde bevise at Gud er ond.

Det ser ikke ut til at Halvorsen har klart å få med seg at dette er en ganske omstridt måte å oppfatte livets tildragelser på. Ja, de fleste kristne tror at Gud er god, og at han ønsker å inspirere oss til å gjøre det gode, men det er selvsagt opp til å selv å velge. Velger vi det onde, er det selvsagt helt urimelig å gi skylden på Gud og hevde at Gud må være ond fordi så mange mennesker velger det onde. Halvorsen har tilsynelatende ingen innsikt i det synet at mennesker har et fritt valg til å velge de gode impulsene i våre tanker eller de onde, selviske og egoistiske. Selv mener jeg det er  svært meningsfylt å mene at Gud ønsker å dra oss i god retning, mens de onde kreftene i universet og i oss selv forsøker å dra oss i ond retning.

Men en ting kan jeg være enig med Halvorsen i. Det er en farlig vei å begi seg inn på, å tro at absolutt alt endrer seg bare man tror. Jeg har til gode å forstå hva mange kristne mener med at de blir "frelst" og "født påny", og når det har skjedd, så ser man verden på en helt ny måte og man blir fri fra det som plager den ikke-troende. Her har Pål Georg Nyhagen levert en meget god drøftelse. Det er en svært farlig øvelse å forsøke å innbille seg at den fysisk eller psykisk syke skal bli helbredet bare troen er sterk nok. Det vil uhyre lett resultere i at den syke får følelsen av at hans/hennes tro er for svak eller gal. Det må aldri bli slik at det skal oppfattes som en tilleggbelastning for en troende at hans/hennes sykdom ikke blir helbredet gjennom hans/hennes tro.

For Gud helbreder ikke alt, og man blir ikke særlig annerledes av å tro enn å ikke tro. Livets utfordringer er fremdeles de samme, og det samme er smerten over det i livet som ikke blir slik vi ønsker oss.

Men min egen opplevelse er at i lengden, i livets store perspektiver, så kan troen på Gud og hans gode hjelp gi meg støtte til å komme inn på en god vei for mitt eget liv. Men det kommer ikke som et resultat av at jeg forsøker å gå den veien andre mennesker viser for meg, men at jeg slår inn på den veien som jeg selv føler er den rette for meg. For Gud er en indre veileder, og det er i full tillit til ham at vi kan føle hans hjelp, og ikke gjennom å følge en vei som en eller annen prest, sjelesørger, skriften eller en guru peker ut for oss. Og vil man følge Guds vei, er ikke helbredelsen øyeblikkelig. Man må like full tålmodig vente på at f eks en dyp depresjon må gå gjennom en tidkrevende helbredelsesprosess. Det krever svært ofte tålmodighet og langvarig innsats å følge Guds vei. Intet blir lettvint bare fordi man tror!

DER har kirken og mange kristne menigheter en utfordring. Mange ledere har trodd at de sitter med et fasistsvar om hva som er riktig for andre troende. Men fasitsvaret finnes inne i den enkelte og i han/hennes relasjon til Gud. Og til syvende og sist tar man selv valget. Joda, Gud inspirerer oss og peker ut en vei for oss, men svært ofte blir våre liv en lang omvei før vi finner frem til vår egen vei. Jeg er sikker på at vi alle har lagt en plan for våre liv før vår inkarnasjon. Og den viktigste oppgaven i livet her på jorden blir så å finne denne veien som vi egentlig ønsket å gå. Og det er når vi kommer helt på avveie at vi blir rmmet av depresjoner, tungsinn og angst og livet oppleves som meningsløs.

En bønn til Gud vil alltid hjelpe oss til å finne en vei ut av uføret. Men det er opp til oss selv å lytte - heller til vår indre "stemme" enn til presten, sjelesørgeren eller til den konforme oppfatningen av hva en kristen bør gjøre. DER har kristendommen en sann utfordring! Å ikke hemme den originale, nyskapende og tenkeren av nye tanker.

Det har skjedd alt for ofte at de nye impulsene drepes av den etablerte oppfatningen.

Sverre Avnskog

Gå til innlegget

Skadefrydens søte kløe.

Publisert rundt 3 år siden

Vi ser de aller mest usympatiske sidene ved skadefryden utfolde seg i disse dager. Therese Johaug har fått i seg et forbudt stoff, og fiendene av norsk langrenn har fått det "beviset" de har lett lenge etter for at norsk langrenn er gjennområtten.

"Hun har lenge gått som Muhlegg". "Hun lyver". "Dette er usannsynlig". "Hun bør få minst 2 års utestengning", lyder det fra avisforsidene. Svenske kommentatorer, som lenge har sett sine langrennsløpere bli knust av de norske, samt den alltid sutrete og klagende Justyna Kowaltzchyk har fått det "beviset" de har lengtet lenge etter. Et ulovlig stoff er funnet i Theres Johaugs prøver, og her har vi det "endelige beviset" for at norsk langrennsukssess bygger på systematisk doping.

Intet formildende taler til Johaugs fordel! Dommen er allerede klar: Hun har dopet seg gjennom hele sin karriere og her har vi beviset for det. Omstendighetene i saken er vi fullstendig uinteressert i. Vi har vår egen forklaring, og det er klart at Johaug sitter der og lyver for hele verden!

Det er stygt å se det scenariet som nå utfolder seg i Sverige og Polen! Misunnelsen, skadefryden og andre av menneskets laveste instinkter har visst tatt helt over for rettferdighet, rettsregler og menneskelig moral. Endelig! Er det ikke herlig dere, nå kan vi godte oss i fordømmelse og skadefryd!

Og hva i alle verden er det med enkelte norske kommentatorer? I VG skrives det at all glede ved norsk langrennssport er knust for lang tid fremover. Hva er det som driver en slik mann? Klarer han ikke å se i øynene at en menneskelig feil er begått og at det Johaug og hennes lege nå trenger ikke er en hysterisk overreaksjon som dømmer hele den norske idrettsverdenen nord og ned, men kloke overveininger som ikke legger sten til byrden?

Jeg skjønner ikke helt hvorfor norsk presse er så overdrevent opptatt av norsk rennome i utlandet. Da jeg var ung, så lærte jeg at man ikke skal bry seg så mye om hva andre mener, så lenge man selv vet at man har gjort det riktige. Ens egen samvittighet er det som betyr noe, ikke hva andre måtte mene. Men norsk presse synes nærmest hysterisk opptatt av at norsk langrenn har ødelagt sitt rennome for lang tid fremover. Ja, hva så? Er det andres fordømmelse av oss vi skal legge vekt på, eller er det om vi selv gjør det som er  riktig i våre egne øyne?

Norge har ikke lengre troverdighet i utlandet, sier noen. Ingen tror på oss lengre. Hva så? Det synes jeg vi ganske enkelt skal ignorerer. Vi skal undersøke om vi har gjort noe galt, og forholde oss til resultatet av undersøkelsene. At enkelte svensker og polakker i sin mørke misunnelse og skadefryd ikke lengre har tillit til oss, kan vi trygt ignorerer. Det er ikke mennesker som tror vi lyver og som er overbevist om at all norsk suksess bygger på et gjennområttent system som har dopet våre utøvere i årevis, som skal avgjøre Norges integritet. La oss ettergå vårt system nøye og finne årsaken til denne miseren, og la andre tenke akkurat hva de vil.

Misunnelse og skadefryd bør ikke få bestemme agendaen for norsk langrenn.

Heldigvis finnes noen kloke stemmer midt oppe i hysteriet. La meg spesielt nevne Lena Andersson, svensk forfatter. I en artikkel i Aftenposten ber hun idretten besinne seg så den ikke får et forhold til dopingreglene som IS har til Koranen. Hun etterspør en vurdering basert på omstendighetene rundt dopingbruddet mer enn en straff som er blottet for menneskelige vurderinger av hvilken kontekst stoffet er inntatt under. Skal vi automatisk tro at enhver utøver som gir en rimelig forklaring i realiteten lyver? Eller skal vi følge vår vanlige etikk for juridisk vurdering og si at enhver er uskyldig inntil noe annet er bevist? KAN det faktisk være sannheten at Johaug fikk i seg disse mikroskopiske sporene av et forbudt stoff pga en tragisk feiltagelse, og at hun faktisk snakker sant? Alle som har sett Johaugs forklaring ved selvsyn bør innrømme at alt ved hennes fremtoning og hennes kroppsspråk tyder på at hun faktisk snakker sant!

Jeg vil også henvise til en meget klok og reflektert artikkel, også i Aftenposten, av lege Wasim Zahid! Han uttrykker sin medfølelse med den situasjonen Johaug har havnet i, og legger ansvart på det medisinske støtteapparatet. Det synes ganske klart for ethvert klartenkt menneske at denne tragiske situasjonen skyldes at en lege ikke var tilstrekkelig oppmerksom og at hans avgjørelser ikke ble kvalitetssikret av en annen lege. Og Johaug ser også ut til å ha begått en unnlatelsessynd ved ikke å ha dobbeltsjekket preparatet hun fikk for å smøre sine såre lepper. Det burde hun selvsagt ha gjort.

Kan det virke som det medisinske apparatet rundt våre langrennsutøvere har utviklet en viss form for sløvhet eller en svekket årvåkenhet overfor hva slags stoffer utøverne får i seg? Har det gått så til de grader på skinner inntil nå at man ikke en gang har tenkt tanken at man kan gjør en personlig feil, med den følgen at utøveren ender i gapestokken og stemples som doper og juksemaker av hele langrennsverdenen?

For mitt vedkommende ser det ut til at det er så risikofylt og konsekvensene er så enorme for utøverne for en feil begått av en lege, at man bør sikre at alle avgjørelser bør dobbelsjekkes av en andre lege, hvis oppgave må være å være kritisk til ethvert stoff som måtte gis til en utøver og gjøre alle mulige undersøkelser om stoffet kan være forbudt eller uetisk å forskrive, med den følgen at utøveren kan få problemer.

EN lege ser ikke ut til å være nok. Man bør ha den kvalitetssikringen det er å ansette ytterligere en leg hvis oppgave er å være kritisk til ethvert medisinsk preparat som foreskrives til utøverne.

Jeg er personlig overhode ikke i tvil om at norsk idrett er ren og at de har som mål å følge de aller høyeste etiske prinsipper for å holde norsk idrett dopingfri. Det som har skjedd de siste månedene, skyldes feiltagelser og personlige feilvurderinger, som i fremtiden kan forebygges av en dobbelsjekk i form av en lege nr to som kvalitetssikrer de stoffene en utøver får foreskrevet av sin lege.

Jeg aksepterer at Johaug bør få en viss straff for sitt brudd på dopingreglene. Men alt tatt i betraktning bør en relativt mild straff, f eks på 2-3 måneders utestengelse, være det mest riktige. Jeg håper inderlig at den norske dopingkomiteen ikke gir etter for presset fra de mest fanatiske og bokstavtro og gir henne en langvarig straff på f eks 2 år. Det ville overhode ikke stå i rimelig forhold til "forsyndelsen" selv om den til fulle ville tilfredsstille alle fiendene av norsk langrenn.

La oss ikke gi dem gleden av å godte seg over at en ærlig og dedikert norsk utøver får ødelagt sin karriere for å tilfredsstille dem som gjerne ser norsk langrennsport knust og ødelagt slik at de selv kan begynne å vinne igjen!

Sverre Avnskog

                                             

Gå til innlegget

Jeg lurer på om de som alltid forsvarer de etablerte tolkningene av både bibelen, og av trosdogmene som ble skapt av de gamle kirkefedrene, er klar over at de har valgt den aller, aller enkleste formen for tro?

Det å overta ferdig uttenkte tanker, ferdig uttenkte dogmer og ferdig uttenkte trospåbud fremstår som den "safe" troen - den som ikke krever selvstendig refleksjon eller egne overveielser.

Man tar alt som stammer fra fortidens måte å forstå ting på for god fisk og gjør det til sitt eget.

Selvfølgelig kan også den ortodoks kristne ha gjort seg sine refleksjoner, man han/hun trenger det ikke egentlig, for svarene er gitt på forhånd: ALT som de uttenkte for 1500-2000 år siden er korrekt og uviklingen av religiøs forståelse har stanset opp. Ingenting mer er å forstå. I hvert fall ikke dersom det rokker ved fortidens tanker.

For en som har overtatt et nær 2000 år gammelt tankegods er det selvfølgelig om å gjøre å fremstille det å tenke selv, det å tolke selv og det å reflektere og komme til nye konklusjoner, som noe fryktelig lettvint og forkastelig.

Synsing og føleri, kalles det meget nedlatende å sette bibelsitater under lupen og gjøre seg sine egne refleksjoner. Egne meninger og egne tolkninger anses som det mest meningsløse man kan gjøre, fordi man allerede har svarene fra fortidens religiøse. Koldtbordsteologi er en annen nedsettende betegnelse på det å velge andre bibelsteder å bygge på enn dem den ortodokse læren bygger på.

Forsøker man å reflektere selvstendig kalles det også gjerne å sette seg selv over Gud, som om alt som står i bibelen er direkte nedskrevet av Gud.

Og det mest betenkelige er sannsynligvis at mange dogmatiske religiøse ikke en gang har oppdaget at fortidens religiøse faktisk gjorde akkurat det samme som mange nytenkende kristne gjør i dag: De utvalgte bestemte bibelsteder fremfor andre og de tolket disse i EN bestemt retning slik at de alle underbygget det trossystemet man hadde vedtatt.

Nesten enhver moderne kristen ser lett at bibelen ikke er entydig, men gir flere ulike svar på samme problemstilling.

Den dogmatiske bygger på den troen at bibelen er entydig og gir enkle og klare svar. Den reflekterte ser at bibelen gir flere svar på samme spørsmål, og innser at det er helt fritt opp til det enkelte menneske å anvende sin gudegitte, frie tanke til å kjenne etter hva som stemmer overens med sin samvittighet, sin oppfatning av hva kjærlighet er og hva slags egenskaper man mener kjennetegner Gud.

Et kjærlig, barmhjertig og tilgivende menneske vil ha store problemer med å tenke seg en Gud som kan tenkes å gi store deler av menneskeheten den evige fortapelsen.

Det er de som går inn for den harde, den uforsonlige og den nådeløse straffen som synes det gir god mening at de som tror annerledes enn dem selv skal gis evig fortapelse. Og de ser ut til å være såre fornøyd med den løsningen og mener visst det er vel fortjent å fortapes.

Vanskelig å forstå for mange av oss at noen kan være så hjerterå.

Sverre Avnskog

Gå til innlegget

Bildet av den flyktende vietnamesiske jenta fra 1972 har igjen kommet i fokus, og igjen flommer våre aviser over av en meningsløs klisje: "Bildet som endret krigen", "Bildet som forandret verden" osv. Tror avisene virkelig på dette tøvet?

Faktum er at krigen så godt som var over i 1972. Leser man om krigen på f eks "Store Norske" sine websider, kan man se at den aller siste amerikanske krigshandlingen var en massiv bombing i julen 1972. Deretter ga amerikanerne seg, og man gikk inn i fredsforhandlinger i 1973. Men skyldes dette virkelig dette bildet?

Nei, selvfølgelig ikke. Det er utrolig at seriøse journalsiter virkelig kan innbille seg at et bilde som ble presentert i avisene i 1972 endret noe som helst. Til og med Lyndon B. Johnson, den amerikanske presidenten som hadde pøst inn amerikanske bakkestyrker og teppebombet de stakkars vietnameserne med napalm og bomber, hadde gitt opp vietnamkrigen og frasa seg gjenvalg i 1972.  Det sies at han gikk inn i en dyp depresjon etter sin tid som krigspresident og mange setter det i sammenheng med hans massive ansvar for millioner av døde mennesker. Den amerikanske og den internasjonale antikrigsbevegelsen hadde i årevis drevet et massivt arbeid for å få en slutt på krigen, og det amerikanske folk var krigstrøtte og lei av å få sine sønner hjem i kister. Nærmere 50 000 amerikanere døde i denne meningsløse krigen og over 300 000 var kvestet for livet - for ikke å snakke om alle dem som var psykisk ødelagt for livet.

Verden hadde til fulle fått øynene opp for de amerikanske grusomhetene i 1972 og amerikansrne selv var desillusjonerte og lei av de endeløse myrderiene som ikke førte noe steds hen.

De forferdelige bildene fra Vietnam kom som en bekreftelse på de grusomhetene alle var kjent med på forhånd. Og å påstå at det ene bildet av de flyktende barna alene endret verdens syn på krigen og endret krigens gang, er så historieløst og klisjepreget, at jeg ikke kan tro at noen mener det på alvor.

Men pressen vil kanskje ha det til at det er DE, gjennom sin publisering av disse bildene, som skal ha æren for at krigen tok slutt? Bare avisene finner de rette bildene, så kan de endre historiens gang? En gigantisk selvovervurdering som grenser til det latterlige.

Det samme tullet hørte vi etter at det triste og hjerteskjærende bilde av den druknede Aylan ble publisert i avisene midt under den største flyktningestrømmen i fjor. Journalistene var ute med sitt vanlige klisjeaktige språk o hevdet at det bildet, på samme måte som bildet av de flyktende barna i Vietnam, kunne endre flyktningenes situasjon og endre oponionens syn på flyktningene.

Denne meningsløse spådommen ble gjort grundig til skamme. Ingenting endret seg til det. Tvert i mot falt publiseringen av dette bildet sammen med en endring i oponionen i motsatt retning. Bildet endret ingenting. Flere og flere land begynte å motsette seg å ta imot flere flyktninger, oponionen vendte seg mot flyktningestrømmen og folk syntes det begynte å holde.

Men lærer journalistene av historien? Nei, de samme klisjeene tas frem gang etter gang. Det og det bildet endret verden og endret krigen. Det er det reneste tull.

Sverre Avnskog

Gå til innlegget

Det er ikke forbudt å bruke astmamedisin i rimelige doser for idrettsutøvere. For tiden foregår en avansert selvpisking mot langrennsmiljøet av aviskommentatorer som bla a gir Justyna Kowalczyk støtte i hennes personforfølgelse av Marit Bjørgen.

Det er ikke grenser for hvor selvkritiske vi nordmenn føler at vi må være. Selv på tynt grunnlag må vi i rettferdighetens navn dømme oss selv og våre landsmenn nedenom og hjem. Vi er visst verdens aller verste folkeferd på de fleste områder, skal vi tro aviskommentatorene.

Justyna Kowalczyk drev i mange år en regelrett personforfølgelse av astmatikeren Marit Bjørgen og påsto at hun vant over Kowalczyk fordi hun brukte astmamedisin. Disse smålige anklagene ble gjentatt år etter år, hver gang Bjørgen sto igjen som vinneren av et skirenn.

Nå påstår antatt seriøse norske aviser at Kowalczyk hadde rett hele tiden. Norske utøvere har oppnådd fordeler og forbedret sine prestasjoner takket være bruk av astmamedisin. Tar jeg ikke feil, sto dette i Aftenposten, en presumtivt seriøs norsk dagsavis.

Hva er det som gjør at vi nordmenn selv på uhyre spinkelt grunnlag er så villige til å dømme oss selv nord og ned og frata oss selv all verdighet?

Jeg fatter det ikke. Det er intet som hittil tyder på at norske skiidrettsutøvere har oppnådd noen sporstlige fordeler som en følge av astmamedisinering. Ja, vår fremste mannlige skiløper ble dømt for å ha inntatt en for stor dose, men dette har intet med doping å gjøre, men en feiltolkning av regelverket.

Det er alt som har foregått av regelbrudd.

Alt annet er kun snakk om hvorvidt det kun er medisinsk forsvarlig å innta astmamedisin i de tilfellene man har en diagnostisert astma, eller også dersom en idrettsutøver får påvist akutte problemer med innsnevring av luftveiene - altså astmalignende luftveisvansker.

Jeg har selv aldri blitt diagnostisert med astma. Men da jeg liker å jogge både vinter og sommer, opplevde jeg en vinter at jeg fikk store luftveisproblemer etter å ha jogget i kulden. Min lege nølte ikke med å foreskrive en astmainhalator som jeg kunne bruke når jeg skulle jogge i stor kulde.

Jeg er altså selv et eksempel på en fullkomment frisk person som fikk foreskrevet astmamedisin for å behandle astmalignende problemer etter jogging på vinterstid.

Dette ser ut til å være en helt ordinær praksis blant norske leger. Får man pusteproblemer pga innsnevring av luftveiene etter jogging i kulde, får man gjerne foreskrevet behandling med innhalator beregnet på astmatikere.

Jeg jogget hverken hurtigere eller lengre etter at jeg fikk astmamedisin. Den eneste effekten var at jeg slapp det fryktelige ubehaget med å få pusteproblemer etter at jeg hadde jogget.

Hva er det med oss nordmenn som gjør at vi må gjøre oss selv så dårlige og usle? Og hva er det med de legene som uten videre fordømmer bruken av astmamedisin og helt uten innsikt i bruken påstår at det er åpenbart at det brukes fordi det er prestasjonsfremmende?

Lider vi nordmenn av et selvpiningssyndrom? Vi ser det i debatt etter debatt. Noen er alltid parate til å påstå at Norge må være verdens aller verste på et hvilket som helst område som diskuteres.

Sverre Avnskog

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
17 dager siden / 5315 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
15 dager siden / 3721 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
17 dager siden / 1290 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1166 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
12 dager siden / 984 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
4 dager siden / 925 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
22 dager siden / 902 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere