Sigmund Svarstad

Alder:
  RSS

Om Sigmund

Følgere

Kongens rolle i kraft av Grunnloven

Publisert 1 dag siden - 107 visninger

Å redusere Norges konge sin rolle i kraft Grunnloven til noe seremonielt, fremstår for meg som å redusere jødenes konge i kraft av Bibelen, til det samme.

«Kongehusets rolle er først og fremst seremoniell. I vårt konstitusjonelle monarki skal ikke kongen ha politisk makt. Denne forståelsen har ligget dypt forankret hos både kong Harald, hos hans far og hos hans bestefar.» Sitatet er hentet fra Dagens leder 21.02.2017 – Hans Majestet Kong Haralds 80-årsdag – og får meg til å spørre: Har Dagens leder mistet troen på den evangelisk-lutherske overbevisnings ånd og prinsipper – til fordel for romersk-katolsk eller jødisk? Ifølge min tolking av «Skriften alene» – i Kongeriket Norges Grunnlov – strider sitatets meningsinnhold mot alt bestemmelsene der tydelig tilsier.

Å redusere vårt lands konge sin rolle i kraft av Grunnloven, til noe seremonielt, fremstår for meg som å redusere jødenes konge i kraft av Bibelen, til det samme. Om forståelsen av å være noe seremonielt lå dypt forankret hos jødenes konge og hans far, vet jeg ikke noe sikkert om. I Grunnloven står der imidlertid ikke noe som tilsier at kongens primære rolle er seremoniell. For konstitusjonelt – forfatningsrettslig – åndsbevisste, står der klart og tydelig å lese at kongens rolle først og fremst er arvelig monarkisk. Jf.: § 1: «Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Dets regjeringsform er innskrenket og arvelig monarkisk.». Det er altså ikke statsrådenes, men kongens rolle som er arvelig monarkisk. I Kongeriket Norges Grunnlov står der heller ingenting om at monarken ikke skal ha politisk makt. Derimot står der klart og tydelig å lese i § 3 at «Den utøvende makt er hos kongen eller hos dronningen.» Monarken har følgelig fullmakt til å forhindre at politiske vedtak som bryter med Grunnlovens opprinnelige ånd og rammevilkår, blir fullbyrdet eller iverksatt og utøvd i kongeriket.

Det politiske ansvaret som følger av fullmakten i § 3, er imidlertid ikke monarkens, men hver enkelt statsråds. Jf. § 5: Kongens person er hellig; han kan ikke lastes eller anklages. Ansvarligheten påligger hans råd.» Et råd til kongerikets beste som monarken har makt til velge utfra selvstendig politisk skjønn – les: statsmannskunst. Jf. § 12: «Kongen velger selv et råd av stemmeberettigede norske borgere. Dette råd skal bestå av en statsminister og i det minste syv andre medlemmer. Kongen fordeler forretningene blant statsrådets medlemmer således som han finner det tjenlig. Til å ta sete i statsrådet kan kongen ved overordentlige leiligheter foruten statsrådets sedvanlige medlemmer tilkalle andre norske borgere, men ingen medlemmer av Stortinget.» Siste setningen sier faktisk klart og tydelig at medlemmer av Stortinget under ingen omstendigheter skal tillates å ta plass i regjeringen – Kongen i statsråd.

I kraft av Grunnloven, har altså monarken – på vegne av folket, les: hver enkelt juridisk person i kongeriket – makt til å velge forfatningsrettslig ansvarlige til statsrådet. I kraft av samme, har folkets stemmeberettigede – på vegne av hver enkelt juridisk person i kongeriket sin representant eller stedfortreder i statsrådet, les: monarken – makt til å velge forfatningsrettslig ansvarlige til Stortinget. Jf. § 49: «Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget. Stortingets representanter velges gjennom frie og hemmelige valg.» Til grunn for valgordningen som følger av Grunnloven, ligger solidaritetsprinsippet: én for alle, alle for én – gjensidig lovet ansvar. Hvem som har krav på å bli oppfattet, respektert og behandlet som juridisk person, fremgår av følgende bestemmelse i § 6: «Blant arveberettigede regnes også den ufødte, som straks inntar sitt tilbørlige sted i arvelinjen når han eller hun fødes til verden.»

Bergen, 22.02.2017 – Sigmund Svarstad – bergingeniør

 

Gå til innlegget

Om parforhold og usikkerhet - del III

Publisert 6 dager siden - 121 visninger

Tro ikke at jeg vil anklage dere hos Far. Den som anklager dere, er Moses, han som dere setter deres håp til. Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er meg han har skrevet om. Hvis dere ikke tror hans skrifter, hvordan kan dere da tro mine ord? Joh. 5, 45-47

Del II sluttet med en forståelse av at Bibelens grunntekst er en elementær teori om alt. Teoriens grunnsetning er et aksiologisk uttrykk for at helheten er større enn delen, også når alt i rom og tid er ett. Slik tolket er Bibelens grunnsetning helt i samsvar både med den rene matematikkens og kvantefysikkens. Usikkerhetsrelasjonen er for øvrig like empirisk etterprøvbar som Mose kronologiske grunnsetning i 1 Mos. 1, 5 som tilsier at ethvert døgn i Einsteins tidrom, først og fremst er en utmålt og tilbakelagt del av og i evigheten  – Guds rike. 

 

Bladende i Kunnskapsforlagets fremmedordbok, stoppes jeg av ordet «kosmogoni’, en, gr., læren om verdensaltets opprinnelse og utvikling; skapelsesberetning.» Ifølge «Store Norske» er kosmogoni: «En ofte billedlig teori om verdens skapelse og utvikling, på mer primitive stadier gjerne med mytiske innslag. Felles for tidlige kosmogonier er at de forestiller seg verden skapt av færrest mulig antall elementer, oftest bare ett, f.eks. vann, jord, luft og elveslam osv.» Og i det videre: «Forestillingen om skapelse fra intet var ukjent i antikken.»

Kosmogonier med utgangspunkt i ett element, får meg til å tenke på Demokrits lære om at alt er sammensatt av små, udelelige enheter, atomer. Kosmogonier med utgangspunkt i flere, assosierer jeg med Empedokles’ lære om at universet er uforgjengelig, og at all forandring skyldes blanding og atskillelse av fire grunnleggende element: ild, luft, vann og jord. Prinsippene for blanding og atskillelse kaller han kjærlighet og hat. I utgangspunktet forestiller han seg at kjærligheten er enerådende og forener de fire i en blanding. Av og i denne blandingen utvikles enkeltvesener som følge av at de fire splittes av hat. En utvikling som vedvarer inntil alt er splittet og hatet enerådende. Da opphører alle enkeltveseners eksistens, og en ny syklus innledes ved at kjærligheten blir enerådende igjen. Opplysningene i «Salomonsens», også om at filosofen, statsmannen og religionslæreren Empedokles aldri lykkes med å forene de fire elementene i et helhetlig uttrykk, får meg til å spørre: Var det fordi han ikke oppfattet de fire som parvis komplementære elementer i dobbel forstand – et par betingete eller fysiske og et par ubetingete eller ikke-fysiske – i henhold til kvantefysikken usikkerhetsrelasjon?

 

I bevisstheten henleder spørsmålet meg til Mose tre elementer – Gud, himmelen og jorden; et ubetinget eller ikke-fysisk og et par fysisk komplementære – forenet i en helhetlig grunnsetning. Som redegjort for tidligere, medfører usikkerhetsrelasjonen at universet aldri kan reduseres til mindre enn to fysisk utfyllende og uforenlige eller speilvendte element som verken kan bli ett eller intet samtidig. I Mose grunnsetning må himmelen og jorden følgelig være evigvarende og tvetydige element. Hva elementenes form og innhold angår, er himmelen er først og fremst å oppfatte som ikke-jorden og jorden som ikke-himmelen m.a.o.    

 

Slik oppfattet begynner Mose aksiologiske – hel(het)lige – grunnsetning å fortone seg som en treenig verdirelasjon i dobbelt forstand. Som en treenighet både i ikke-legemlig og legemlig forstand, der det Moses kaller Gud fremstår som den ikke-legemlige – i seg selv. Når universet eller alt oppfattes som ett, kan den legemlige treenigheten i prinsippet rent matematisk uttrykkes som differensen mellom de to geometrisk eller legemlig komplementære elementene som følger: himmelen = jorden + Gud. Eller: Helheten = Delen + Gud, der Gud må være større eller lik ikke-jorden og ikke-himmelen. Det siste er en rent logisk følge av at når alt oppfattes som ett, kan helheten verken bli en eller ingen – samtidig. Helheten uten Gud er følgelig å oppfatte som et objekt uten subjekt – som et univers uten liv – m.a.o.

 

Sakte men sikkert erstattes både Jesu samtidige og mine sin forståelse av Bibelens grunntekst som en historisk beretning, med en tidløs – for ikke å si omvendt – forståelse. En forståelse av Mose skapelsesberetning som kosmogoni per definisjon: En tidløs teori til forståelse nær sagt av alt mellom himmel og jord, som interaktive funksjoner og/eller utfall av et færrest mulig antall evigvarende elementer.

 

Bergen, 17.02.2017 – Sigmund Svarstad – bergingeniør

 

Gå til innlegget

SV og Grunnloven

Publisert 9 dager siden - 84 visninger

En sak for Riksretten?

«Den norske grunnloven skal være for alle, og bør bygge på et verdigrunnlag som alle kan stille seg bak.» Sitatet er hentet fra et debattinnlegg i BA den 13/2, skrevet av Gine Barstad – Leder av Hordaland SV. For sitt eget andres ve og vel burde hun være langt mindre opptatt av hva hun mener Grunnloven skal være, enn hva den faktisk er: Kongerikets høyeste rettsvern mot politisk likestilte – også av hennes format.

Til like med en enhver annen lov, er Kongeriket Norges Grunnlov et vern mot virksomheten til slike som kan straffes eller klandres for ikke å overholde lovens ånd og prinsipper – les: formål og bestemmelser. Hvem som kan straffes for unnlatelser og brudd på Grunnloiven, fremgår av § 86: «Riksretten dømmer i første og siste instans i de saker som Stortinget anlegger mot statsrådets, Høyesteretts eller Stortingets medlemmer for straffbart eller annet rettsstridig forhold når de har brutt sine konstitusjonelle plikter.» Stortingsrepresentantenes konstitusjonelle plikt når det gjelder ønsker om grunnlovsforandringer, fremgår av følgende bestemmelse i § 121: «Dog må en slik forandring aldri motsi denne Grunnlovs prinsipper, men bare angå slike modifikasjoner i enkelte bestemmelser som ikke forandrer denne konstitusjons ånd, og to tredjedeler av Stortinget bør være enige i en slik forandring.» Stortinget har følgelig ikke under noen omstendigheter fullmakt til vedta forandringer i Grunnloven som bryter med dens opprinnelige formål og prinsipper – rammebetingelsene også for Stortingets virksomhet, nedfelt i 17-maigrunnloven fra 1814. Alt annet bryter da også med alminnelig rettsfornuft. At regjeringen heller ikke kan iverksette slike endringer – uten at det blir en sak for Riksretten – følger  av denne bestemmelsen i § 30: «Finner noe medlem av statsrådet at kongens beslutning strider mot statsformen eller rikets lover, er det en plikt å gjøre kraftige motforestillinger samt å tilføye sin mening i protokollen. Den som ikke slik har tilkjennegitt sin protest, anses å ha vært enig med kongen og er ansvarlig for dette, således som siden bestemmes, og kan av Stortinget settes under tiltale for Riksretten.» Oppfordringer til å forandre Grunnloven i strid med dens opprinnelige ånd og prinsipper, er følgelig å oppfatte som oppfordringer til landssvik.

Slik forstått er Grunnloven å oppfatte som enhver juridisk person i kongeriket som ikke har makt i kraft av Grunnloven, sitt høyeste rettsvern mot Staten (som juridisk person) og enhver som har makt i kraft av Grunnloven – mot medlemmer av regjering, høyesterett og storting samt velgerne av disse m.a.o.

Juridisk person i kongeriket er enhver fra unnfangelsen av. I prinsippet fremgår dette av følgende bestemmelse i § 6: «Blant arveberettigede regnes også den ufødte, som straks inntar sitt tilbørlige sted i arvelinjen når han eller hun fødes til verden.» I 17-maigrunnloven fra 1814 – hvis ånd og prinsipper ble feiret med brask og bram i 2014 – var denne bestemmelsen en naturlig følge av formålsbestemmelsen i § 2. Bestemmelsen som fastslo at enhver juridisk person i kongeriket har krav på å bli oppfattet og forstått i samsvar med den livs- og menneske-forståelse som følger av evangelisk-luthersk etikk. Ikke bare av og i Statens offentlige virksomhet, men også av våre høyesterettsdommere, statråder, stortingsrepresentanter og stemmeberettigede. Den vedtatte og iverksatte forandring av § 2 er følgelig en sak for Riksretten. Til like med abortloven og snart bare Gud vet hva...

 

Bergen, 14.02.2017 – Sigmund Svarstad – bergingeniør

 

 

 

Gå til innlegget

Spørsmål om bibeltolking

Publisert 14 dager siden - 243 visninger

Tider skal komme, tider skal henrulle ...

Jeg har noen spørsmål til våre dagers skriftlærde vedrørende følgende sitat fra Bibelen: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet. Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag.»

Skal sitatets siste setning tolkes slik at døgnet i Guds rike er å oppfatte som tiden mellom to påfølgende solnedganger? Slik at dagene må telles i stigende rekkefølge fra nulltidspunktet og fremover mot nåtidspunktet – akkurat som i historisk eller teknisk kronologi; læren om regning med tidsenheter? Eller, kan den tolkes slik at inneværende dag eller tidsenhet i Guds rike, ikke blir første dag eller tidsenhet, før den er ferdig utmålt og tilbakelagt – akkurat som i astronomisk eller matematisk kronologi; læren om hvordan tidsenheter kan utmåles og inndeles ved hjelp av himmellegemers innbyrdes og stadig gjentakende bevegelser? I det sistnevnte tilfelle må det bli aften inneværende dag, før det kan bli morgen, første dag. Med det til følge at i Guds rike må dagene telles i stigende rekkefølge bakover fra nåtidspunktet, slik at den sist tilbakelagte, alltid er den første. Slik at enhver tilbakelagt dag eller tidsenhet, ikke først og fremst er en del av og i Einsteins tidrom, men en del av og i helheten – den evige Guds. Først og fremst en forgjengelig del av og i noe uforgjengelig, evigvarende eller tidløst – noe ikke-menneskeskapt m.a.o.

Skal sitatets første setning tolkes som et tidsbestemt uttrykk for at Gud tilvirket himmelen og jorden – en gang for alle? Eller, kan den tolkes som et allmenngyldig – tidløst – uttrykk for at det til enhver størrelse alltid finnes en komplementær størrelse, og at de to forholder seg til hverandre på en måte som gjør det umulig å bestemme begge samtidig? – Som et tidløst uttrykk for at universet aldri kan reduseres til mindre enn to utfyllende element som aldri kan bli lik ett eller intet samtidig, verken i rom eller tid? Som et uttrykk for at helheten er større en delen – ikke bare i betinget eller verdslig, men også i ubetinget eller åndelig forstand? Også når delen er lik summen av delene m.a.o.? Som et uttrykk for at universets deler er funksjoner eller utfall av og i helheten – jorden og mennesket inkl.? Kan Bibelens grunnsetning tolkes som et utrykk for det nøyaktige forholdet mellom to romstørrelser/former, er den helt i samsvar med usikkerhetsrelasjonen – kvantefysikkens grunnsetning. Kan den tolkes som et uttrykk for at helheten alltid er større enn delen, er Bibelens grunnsetning også helt i samsvar med den rene matematikkens. 

Bergen, 10.02.2017 - Sigmund Svarstad - bergingeniør

                                                                                                                                                                                                                   

                                                                                                                                

Gå til innlegget

Om parforhold og usikkerhet - del II

Publisert 20 dager siden - 174 visninger

Å tro at det makrokosmiske univers kan reduseres til ett mikrokosmos – bestående av intet, eller av noe unikt eksplosivt – kan være (reductio ad) absurd(um) per definisjon. Det samme kan sies om å redusere et menneskes verdi til en kropp med sjel, et sosialt dyr, et kjønnsobjekt eller noe enda mer nedrig.

Enda en gang åpner jeg «Store Norske». Nå ved: «reductio ad absurdum, reductio in absurdum (lat., tilbakeføring til det urimelige) (logikk).» For deretter å åpne Synonymordboken ved: «urimelig absurd, fornuftsstridig, meningsløs, umulig, usannsynlig, utrolig, vanvittig, overdreven, ubillig, ublu, uforsvarlig, uforholdsmessig, umanerlig, umåtelig, urettferdig; strid, umedgjørlig.»

Alle alternativene er ord som med rette kan brukes om å tro at universet kan reduseres til, eller har oppstått av eller ved, en eller intet. Som kan brukes av slike som bygger sitt universelle livssyn (les: årsaks- og menneskeforståelse) på at usikkerhetsrelasjonen er ubestridelig. Ikke bare i betinget eller legemlig forstand, men også i ubetinget eller ikke-legemlig. Et eksempel på slike er den greske matematikeren Evklid – den klassiske geometriens far. Også far til tidligere nevnte aksiologiske verdirelasjon eller aksiom: Helheten er større enn delen – ikke bare i ubestemt, betinget eller legemlig av forståelse av verdiene, men også i bestemt, ubetinget, ikke-legemlig eller absolutt m.a.o.

Ifølge Fremmed-ordboken er «aksiologi’, en, gr., verdilære; læren om religiøse el. etiske verdier», og «aksiom, et, gr., selvinnlysende påstand; ubestridelig grunnsetning som ikke trenger bevis». I og med at delen – les: summen av delene – alltid må være noe av og i helheten, kan antall del(verdi)er aldri reduseres til mindre enn to likeverdige motsetninger. Slik tolket fremkaller Evklids aksiom et bilde av et komplementært parforhold i dobbelt forstand – både i legemlig og ikke-legemlig. Aksiomet er da også den evklidske geometriens og den rene matematikkens primære grunnsetning. To stringent logiske lærebygningers forutsetning m.a.o. Ifølge min utgave av Salomonsens konversasjonsleksikon er geometri læren om romformene, og en del av den rene matematikken; læren om egenskapene til tallene og formene i rommet samt deres nøyaktige relasjoner, hva størrelse og beliggenhet angår.

 

Et annet eksempel er Moses – Evklids’ jødiske «fagfelle». Slutningen følger av hans beskrivelse til forståelse av forholdet mellom det uendelige og det endelige i rom og tid. I rommet bestemmes forholdet av det nøyaktige uttrykket i 1 Mos. 1, 1: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden». Forholdet mellom det evige og det daglige bestemmes av den – om mulig – enda mer nøyaktige påstanden i 1 Mos. 1, 5: «Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag.» I Guds rike er inneværende dag eller tidsenhet, ingen dag eller tidsenhet, før den er en ferdig utmålt og tilbakelagt dag eller tidsenhet. I evighetten må det følgelig ha vært kveld (inneværende dag), før det kan bli morgen (første dag). Tolkingen av 1 Mos. 1, 5 strider mot historisk/teknisk kronologi eller tidsforståelse, men ikke mot astronomisk/matematisk; forståelsen av "hvordan tiden kan utmåles ved hjelp av himmellegemer" – ifølge «Store Norske».

 

Slik innåndet og fordøyd, fremstår Bibelens grunntekst som en rent naturvitenskapelig og kortfattet teori om alt. En teori til tidløs forståelse av hvordan alt legemlig også henger sammen med alt ikke-legemlig. Til tidløs årsaksforståelse, også når alt av legemlig og ikke-legemlig er ett. Det være seg i universet, livet, eller annet av parforhold jeg til enhver tid er noe av og i. I universet – der himmelen og jorden er lik Guds rike, og ikke-himmelen og ikke-jorden er lik Guds bilde. I livet – der enhver helhetlig åndsbevisst – oppegående – skapning i Guds bilde, enten er hann eller hunn i legemlig forstand, og både hunn og hann i ikke-legemlig forstand. I parforhold  – der to komplementære skapninger i Guds bilde, ikke først og fremst er en "Eva" og en "Adam" i legemlig forstand, men to av hver – i ikke-legemlig forstand.

 

Når Bibelens grunntekst leses i lys av usikkerhetsrelasjonen, fremstår Gud som universets, livets og hvert enkelt menneskes like udødelige som ufødelige opprettholder. Som opprettholderen av komplementære parforhold – i ett som alt. Slik innsett fremstår mennesket nå mer tydelig for meg som en legemliggjørende sjel, enn som et sjeleliggjørende legeme, sosialt dyr eller kjønnsobjekt. Mer som alle tings mål; en sum eller funksjon av alle ikke-legemlige og alle legemlige tings m.a.o. – jf. Protagoras’ påstand.

 

Bergen, 03.02.2017 – Sigmund Svarstad – bergingeniør

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Are Karlsen kommenterte på
Den nye sionismen
4 minutter siden / 42 visninger
Bernt Christian Helén kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
9 minutter siden / 6373 visninger
Bernt Christian Helén kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
11 minutter siden / 6373 visninger
Bernt Christian Helén kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
14 minutter siden / 6373 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Hva med hjertelaget?
24 minutter siden / 592 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Til mann og kvinne skapte han dem?
rundt 1 time siden / 2358 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Etter 40 år med Oase
rundt 1 time siden / 1299 visninger
Svein Ausland kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
rundt 1 time siden / 6373 visninger
Rudi Wara kommenterte på
Til mann og kvinne skapte han dem?
rundt 1 time siden / 2358 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Hva med hjertelaget?
rundt 1 time siden / 592 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Er kirkelig likekjønnet vigsel et frelsesspørsmål?
rundt 1 time siden / 1160 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Hva med hjertelaget?
rundt 1 time siden / 592 visninger
Les flere