Sigmund Svarstad

Alder:
  RSS

Om Sigmund

Følgere

KrF og Grunnloven

Publisert rundt 2 måneder siden

Ifølge 17. mai-grunnloven av 1814 har ufødte samme rettsvern som innfødte.

I et forslag før siste stortingsmøte før sommeren foreslår KrF at § 93 i Kongeriket Norges Grunnlov endres med følgende tilleggsbestemmelse: «Menneskeverdet skal være ukrenkelig, og enhver har rett til legemlig integritet fra unnfangelse til naturlig død.»

Hvis KrF leser 17. mai-grunnloven fra 1814 i lys av dens opprinnelige ånd og prinsipper, vil de oppdage at bestemmelsen er ivaretatt allerede. Nærmere bestemt i nåværende § 6 – opprinnelig § 5 – andre setning: «Blant arveberettigede regnes også den ufødte, som straks inntar sitt tilbørlige sted i arvelinjen når han eller hun fødes til verden.» Bestemmelsen fastslår at ethvert unnfanget individ har krav på å bli oppfattet som et arveberettiget og dermed fritt og selvstendig rettssubjekt i og av kongeriket.

Ifølge Grunnloven har ufødte altså samme rettsvern som innfødte. At bestemmelsen ikke kun gjelder Kongen og hans familie, følger av at i regjeringens møter med Kongen i statsråd, er Hans Majestet hver enkelt innfødt og ufødt sin personlige stedfortreder, jf. solidaritetsprinsippet – en for alle, alle for en – og Grunnlovens bærende prinsipp, og uttrykket.    

Dette følger stringent logisk av Grunnlovens opprinnelige ånd og prinsipper. Vilkår som medlemmer av Stortinget under ingen omstendigheter verken har anledning til å endre eller handle i strid med. Selv ikke med 100 % flertall i 100 påfølgende storting – med andre ord.

Det siste følger av første bestemmelse i paragrafen som avslutter Grunnloven både i 1814 og i 2020: «Viser erfaring at noen del av denne kongeriket Norges Grunnlov bør forandres, skal forslag derom fremsettes på første, annet eller tredje storting etter et nytt valg og kunngjøres ved trykken. Men det tilkommer først det første, annet eller tredje storting etter neste valg å bestemme om den foreslåtte forandring bør finne sted eller ei. Dog må en slik forandring aldri motsi denne Grunnlovs prinsipper, men bare angå slike modifikasjoner i enkelte bestemmelser som ikke forandrer denne konstitusjons ånd, og to tredjedeler av Stortinget bør være enige i en slik forandring». At statsråder skal holde seg for gode til å iverksette slike stortingsvedtak, følger i klartekst av bestemmelser §§ 30 og 86.

Etter at Stortinget nylig åpnet for "siste skrik" innen slavehandel – kjøp og salg av menneskeegg etc. – burde Krf. ha annet å ta seg til, enn «å slå inn åpne dører». Kreve at de ansvarlige stilles til ansvar i Riksretten – f. eks...

Gå til innlegget

Før skapelsen –

Publisert 7 måneder siden

For meg er Bibelens skapelsesberetning blitt et hel(het)lig ordbilde til kosmologisk forståelse av det interaktive samvirke mellom alle og alt av levende og dødt i rom og tid.

Kronologi er læren om tidsmåling, tidsinndeling og tidsregning. Grunnleggende kunnskap om og i kronologi har endevendt min forståelse av Bibelens skapelsesberetning. Nå fremstår den som en stadig mer troverdig beskrivelse av en langt mindre livsfjern hendelse enn det jeg ble opplært til å tro i skolen.

Det som skal endevende min forståelse av skapelsesberetningen, er ordbildet som beskriver tidens forløp i 1 Mos 1:1, 5, 8, 13, 19, 23 og 31. Hvorfor blir det aften, før det blir morgen, både første dag, andre dag og så videre? At det i blir aften før det blir morgen en og samme dag, er stikk i strid med min daglige opplevelse av forholdet. At ordbildet er et uttrykk for at døgnet varer fra solnedgang til solnedgang, finner jeg lite troverdig. En slik forståelse av døgnets varighet kan snarere være tilpasset beskrivelsen enn omvendt. Den forklarer heller ikke hvilken dag og solnedgang døgnet måles fra, før solen går ned første dag. Kan det finnes en mer troverdig forklaring på at tidspilen i Bibelens kosmogoni eller skapelsesberetning peker motsatt vei av hva den gjør i det moderne kunnskapsregimets kosmologi?

For om mulig å oppdage mer troverdig forklaring, finner jeg det nærliggende å begynne med å tilegne meg grunnleggende kunnskap om og i kronologi. Denne vitenskapen handler ikke bare om regning med tidsenheter, også kalt historisk eller teknisk kronologi. Den handler også om måling av og inndeling i tidsenheter, også kalt astronomisk eller matematisk kronologi. Uten tidsenheter er tidsregning umulig. Grunnlaget for måling av og inndeling i tidsenheter er astronomiske hendelser som gjentar seg regelmessig. Eksempel på slike er månens bevegelse rundt jorden, jordens rundt solen og så videre. Astronomi har alltid vært uunnværlig i forbindelse med navigasjon og tidsbestemmelse samt utvikling av kalendre og virkelighetsforståelse/livssyn. Dermed er det ikke utenkelig at astronomien har tilsvarende betydning både for Bibelens skapelsesberetning eller kosmogoni og den rene matematikken.

I virkeligheten finnes der en lite påaktet, men grunnleggende ulikhet mellom astronomisk/matematisk og historisk/teknisk kronologi. En ulikhet som har betydning for tidspilens retning. Ulikheten gjelder nullpunktets lokalisering. Ved tidsmåling må nullpunktet alltid være inneværende øyeblikk. Med mindre kan tidsenheter verken måles eller etterprøves – i praksis. Ved tidsregning derimot, er nullpunktets lokalisering bestemt av en historisk hendelse i mer eller mindre fjern fortid. Ved tidsregning befinner nullpunktet seg altså i motsatt ende av tidslinjen, enn hva tilfellet er ved tidsmåling. Ved tidsmåling er «I begynnelsen» – nullpunktet på tidslinjen – dermed alltid inneværende øyeblikk. Dette er logisk, om enn ikke umiddelbart. Å regne med tilbakelagt tid er mulig, men ikke å måle i tilbakelagt tid. Mens tidspilen ved tidsregning peker fremover mot inneværende øyeblikk, må den ved tidsmåling altså peke bakover fra inneværende øyeblikk eller nullpunktet. Dette medfører at før inneværende dag er ferdig utmålt og/eller tilbakelagt, er den ingen (heltalls)dag. I så fall må det bli solnedgang og/eller aften inneværende dag, før det kan bli morgen, første dag. Første dag blir følgelig: I går – alltid! Mens dagene «hen ruller» og telles en for en i stigende rekkefølge bakover fra inneværende øyeblikk eller dag i i astronomisk/matematisk kronologi og/eller forstand, telles de motsatt vei i historisk/teknisk.

Slik forstått er det ikke tidsregningens, men tidsmålingens forutsetninger som ligger til grunn for beskrivelsen av forholdet mellom det evige og det daglige i Bibelens kosmogoni eller skapelsesberetning. For meg er den følgelig blitt et hel(het)lig ordbilde til kosmologisk forståelse av det interaktive samvirke mellom alle og alt av levende og dødt i rom og tid. Et evig aktuelt ordbilde der første (hele) dag (i resten av mitt liv) alltid var i går, andre dag var i forgårs, tredje dag var dagen før den – og så videre. Det hele gir en fornemmelse av å befinne seg etter skapelsen eller big-bang som objekt, men før – som subjekt.

Gå til innlegget

Har du en bærekraftig selvforståelse?

Publisert 8 måneder siden

I bunn og grunn tror jeg at mennesket er en skapning som i tanke, tale og handling er en funksjon av «Faderen, Sønnen og Den hel(het)lige ånd».


Da jeg fylte femti fant jeg grunn til å spørre om livs-, og menneske- eller selvforståelsen jeg tilegnet meg i barn- og ungdom var bærekraftig. Ulike årsaker gav meg motivasjon og muligheter til å fordype meg i temaet. Tjue år senere er konklusjonen at svaret er nei! I det følgende skal jeg begrunne dette.

Grunnlaget for min egen senere livs-, menneske eller selvforståelse legges i skolepliktig alder. Det avgjørende i så måte er ikke livs- og menneskesynet jeg får undervisning i, men det jeg erfarer. Hva kjennetegner livs- og menneskesynet jeg blir et produkt og/eller en funksjon av?

I boken «Er gymnasiaster mennesker?» av lektor Carl Hambro fra 1966 – det året jeg begynner på gymnaset, datidens videregående skole – innledes første kapittel slik: «Min kritikk av det eksisterende skolesystem sikter på dets uklare menneskesyn. Det sies aldri om skolen som system har noe menneskesyn, eller hva dette i tilfelle går ut på. Men det som skinner igjennom overalt, er at «den gode samfunnsborger», det konforme individ, den lydige funksjonær er idealet.» I samme kapittel hevder han at våre skoler er blitt fabrikker som fremstiller roboter i massevis. Lydige mennesker uten intellektets eller karakterens selvstendighet – ifølge bokens forord, der han også skriver: «Det er min skyld. Det er hver lektors skyld hver dag han godtar presset ovenfra og tvinger elevene inn i ufrihet og konkurransepreget arbeid.»

Antall lærere som hver dag godtar presset fra storting og regjering – våre tilstandsrettslig ansvarlige, ifølge Grunnloven – er neppe mindre i 2019 enn i 1966. Heller ikke antallet elever som daglig oppfattes og behandles som programmerbare roboter. Økningen i antall elever som påføres sjelelige – psykologiske – utviklingsforstyrrelser, får behov for smertestillende (rus)midler, deltar i mobbing og vold eller begår selvmord, i løpet av mine snart 70 leveår, rettferdiggjør påstanden. Det samme gjør økningen i antall «gode samfunnsborgere» som blir lydige (gjelds)slaver av mer omfattende – for ikke å si globalt livstruende – aktiviteter. De forfatningsrettslig ansvarlige sin iver etter å sikre velferdsstatens umettelige pengebehov og fremtid, virker stadig mer nådeløs. Ikke minst for våre unge, barn og ufødte.

I et skole- og velferdssystem med slik dagsorden, er det knapt mulig å hindre at noen får fornemmelsen av å være mer eller mindre verdifulle enn andre. Uavhengig om de er opplært til å forstå seg selv som skapninger i Guds bilde eller intelligente dyr. I praksis er livs- og menneskeforståelsen som følger av evolusjonsteorien, ikke ulikt den som følger av enfoldig gudsforståelse. Ikke minst hvis formålet er å tilvirke «gode samfunnsborgere» – les: lydige individ uten intellektets eller karakterens selvstendighet. Noe som gjør det mulig å forstå Henrik Ibsen, når han for snart 150 år siden skal ha uttalt at Norge er en fri og selvstendig nasjon, full av ufrie og uselvstendige mennesker. – Ikke minst i åndelig forstand. Dette gjelder også Rudolf Steiner som for 100 år siden skal ha hevdet at sjelen forkrøples i skolen.

Det jeg tror kan forebygge slike tilstander best, er et livs- og menneskesyn til selvforståelse som likestiller alle. Enten de opplever seg som intelligente dyr, Guds utvalgte fremfor andre eller skapninger i Guds bilde. Det mest bærekraftige i så måte, er trolig det evangeliske. Nærmere bestemt det som også våre barn og unge hadde forfatningsrettslig krav på å bli respektert i samsvar med – helt frem til år 2014.

Kravet følger av § 2 i Grunnloven som i 1814 ble innledet slik: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion». Bestemmelsen må tolkes i lys av at Grunnloven er kongerikets innfødte og ufødtes høyeste rettsvern mot statens offentlige virksomhet i kongeriket. Slik tolket medfører dette at også i den offentlige skolen har enhver innfødt et ubetinget krav på å bli oppfattet, forstått og behandlet i samsvar med den evangeliske livs- og menneskeforståelse. Ifølge denne er mennesket ikke et enfoldig dyr med intelligens, men en sjel – et trefoldig åndsvesen eller subjekt – med et legeme. I bunn og grunn en skapning som i tanke, tale og handling er en funksjon av «Faderen, Sønnen og Den hel(het)lige ånd».

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere