Sigmund Svarstad

Alder:
  RSS

Om Sigmund

Følgere

Nikab til ettertanke

Publisert 9 dager siden - 153 visninger

Oppstyret rundt bruk av nikab provoserte meg snarere til dypere forståelse av hva mennesket er, enn til avsky og fordømmelse.

Bruk av nikab provoserer også meg. Den unisone fordømmelsen som er kommet til utrykk i den offentlige debatten de seneste ukene, lik så.

Hva kan være den egentlige årsak til den slags reaksjoner? Er det fordi nikaben skjuler menneskets vesentligste kjennetegn? Eller er det fordi nikaben åpenbarer det?

Svaret kommer an på om menneskesynet til forståelse av seg selv og andre som man opplært i, eller har tilegnet seg, bygger på en helhetlig eller enhetlig – aksiologisk eller totalitær – forutsetning. Aksiologi er ifølge kunnskapsforlagets fremmedordbok et gresk ord for verdilære. Nærmere bestemt for: Læren om etiske eller religiøse verdier.

Når jeg her skal tydeliggjøre hva jeg mener med «det» – menneskets vesentligste kjennetegn – velger jeg derfor å ta utgangspunkt i en helhetlig forutsetning til tidløs forståelse av hva et menneske er. En aksiologisk grunnsetning som i evangelisk forstand også kan uttrykkes slik: Og (den treenige) Gud skapte mennesket i sitt bilde, i sitt bilde skapte (den treenige) Gud det, til mann og kvinne skapte (den treenige) Gud dem. – jf. 1 Mos 1, 27. Slik jeg oppfatter Mose beskrivelse til hel(het)lig forståelse av mennesket, er det først og fremst noe mentalt eller åndelig. I så fall kan hvert enkelt menneske sies å være noe helhetlig, evigvarende eller ikke-legemlig som kommer til utrykk i/ved/ gjennom noe enhetlig, ikke-evigvarende eller legemlig – mann eller kvinne, likegyldig hva – både i tid og rom.

Også det evigvarende, guddommelige, himmelske eller ikke-legemlige som kommer til uttrykk i/ved/ gjennom menneskets ikke-evigvarende, ikke-guddommelige, verdslige eller legemlige fremtoning, kan følgelig snarere være noe flertydig enn noe entydig. Noe tre- eller tvetydig som av avspeiler eller avbilder seg i det som nikaben ikke skjuler. Når øynene oppfattes sjelens speil, utgjør nikaben speilets ramme. Og når det nikaben ikke skjuler, oppfattes som et bilde av to universelle element som verken kan bli ett eller intet samtidig – utgjør nikaben rammen om et bilde som kan illustrere (den treenige) Gud.

 

Gå til innlegget

Regnestykker som forandrer verden

Publisert 24 dager siden - 185 visninger

I Kongeriket Norges Forsvar er det viktig "å komme til skudd" – ifølge sjargongen. Slik også når barns naturgitte talent for helhetlig virkelighets- og selv-forståelse trenger forsvar eller gjenoppliving...

Under overskriften «Fire regnestykker som endrer verden» i Dagen den 3/4 presenterer fylkeslederen for frivillige SOS-barnebyer i Hordaland resultatet av noen forsøk på å beregne hvordan økt omsorg for barn påvirker samfunnsutviklingen. Det første – i regi av Harvard – viser at «En investert dollar i tidlig barndom kan gi mellom fire og ti dollar tilbake til samfunnet». Det andre – at «Hvert år med skolegang kan i snitt knyttes til 18 prosent høyere nasjonalprodukt per innbygger». Det tredje – i regi av EU – at «En euro investert i å forhindre vold mot barn, kan gi 88 euro tilbake til samfunnet». Og det fjerde at «Verdens helseorganisasjon forventer minst ti-gangen tilbake til samfunnet ved investeringer i tidlig barndom.» Økt omsorg og skolegang er altså tilsynelatende bunn solide investeringsobjekt.

Økt omsorg og skolegang for barn er ikke en ny investeringsfristelse. Ei heller her til lands. Når påstander om lønnsomheten skal etterprøves, er det følgelig grunn til å spørre: Hva viser summen av erfaringer med slike investeringer? Svaret i dette tilfellet er vel snarere at «vinningen går opp i spinningen». Om ikke verre – at det samfunnet får tilbake, langt fra dekker merutgiftene investeringene skaper . Helhetlig betraktet bærer historien alt i alt bud om at den slags investeringer ender som nullsum-foretak eller verre, for samfunn eller felleskap både globalt og lokalt. For folk flest som blytunge tap. Også av liv.

Den egentlige årsak til det økende behov for investeringer i slike prosjekt som SOS-barnebyropet om hjelp vitner om, samt vår tids stadig mer livstruende mangelfulle helhetsforståelse, finnes neppe i barndommen som sådan. Det ligger nærmere å tro at den finnes i et eller annet stoff som barn og unge uten opphold utsettes for i pensum og lekser. Nærmere bestemt i et stoff som "forsteiner" hvert enkelt barns naturgitte talent for hel(het)lig virkelighets- og selv-forståelse. I min utrettelige jakt på dette, kom jeg tidlig til skudd. Også til et som fikk meg til å undres på om jeg var blitt gal eller død. Skuddet – i form av et regnestykke – endret min verdens- og livsforståelse. Det helt om endevendte min tillærte virkelighets- og selvforståelse – for ikke å si; gjenopplivet min naturgitte. Omvendelsen inntraff etter å ha løst regnestykket jeg snekret sammen, for å finne ut hvilket forhold mellom årsak og virkning i rom og tid som følger av kvantefysikkens grunnsetning; et prinsipielt og ubestridelig uttrykk for noe fundamentalt i naturen – også kjent som Heisenbergs uskarphets- eller usikkerhetsrelasjon.

Ifølge usikkerhetsrelasjonen finnes det til enhver målbar størrelse en komplementær størrelse, men disse to er slik forbundet at det ikke er mulig å bestemme begge to helt nøyaktig samtidig, i samme eksperim-ent. En åpenbar følge av usikkerhetsrelasjonen, er at universet aldri kan reduseres til mindre enn to komplementære størrelser som verken kan bli en (1) eller ingen (0) samtidig, jf. også uttrykket i 1 Mos 1,1. Eller kort sagt: Helheten er større enn delen – også når delen er lik summen av komplementære deler! I prinsippet må ethvert fri og selvstendig objekt følgelig oppfattes som en funksjon og/eller et utfall av og i helheten – ikke av og i delen. Universet, livet og «creatio ex nihilo» er i så fall åpenbare følger av at alt verken kan bli ett eller intet.

Ved hjelp av disse opplysningene er det faktisk mulig å sette opp de to elementære verdirelasjonene som er kreves for å kunne fastslå det eksakte forholdet mellom en og ingen samt ett og intet, når alt er ett i rom og tid. Et forhold som er identisk med forholdet mellom materie og ånd dermed også mellom virkning og årsak. Utgangpunktet for den ene  verdirelasjonen jeg satte opp for å gjenopplive mitt naturgitte etiske talent, finnes i grunnskolens addisjonstabell: 1 + 0 = 1. Utgangspunktet for den andre, fant jeg i boken Et foranskutt lyn, om Niels Henrik Abel og hans tid, av Arild Stubhaug: 1 + 0 = 0. Ifølge usikkerhetsrelasjonen er begge ligningene delvis riktige, men ikke helt – med mindre 1 + 0 ≥ 1 og 1 + 0 ≤ 0 hhv.

Du er nå «kommet til skudd» – ifølge Forsvarets sjargong. Føler du behov for å gjenopplive ditt naturgitte etiske talent gjenstår bare å sette skuddet. For min del gjenstår bare å ønske deg lykke til. Og – velkommen etter. Regnestykkets løsning gav meg en himmelsk opplevelse av å ha passert et eller annet «point of no return»...

Bergen, 04.04.2017 – Sigmund Svarstad – bergingeniør   

Gå til innlegget

Om parforhold og usikkerhet - del V

Publisert rundt 1 måned siden - 138 visninger

1 Mos. 1, 27: Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i sitt bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Joh.10, 30: jeg og Faderen, vi er ett.

0 og 1 er 1, når 1 og 0 er 0 – tenker jeg. Altså er jeg – meg fortsatt bevisst både Descartes, Heisenbergs usikkerhetsrelasjon og syndefall i de tidløse lignelsene om Adam & Eva, Abel & Kain osv. Og at del IV endte med spørsmålet: HVEM er jeg – og DU? Som tidligere nevnt er Gud, ifølge Jesus, en ubetinget treenighet, bestående av tre universelle element: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. I Mose hel(het)lige treenighetsrelasjon er Gud altså en treenighetsrelasjon – i seg selv. Er Gud det, også i ditt HVEM – ditt subjekt?

Ifølge den greske tenkeren Protagoras er mennesket alle tings mål, både de ikke-værende og de værende tings: Summen av alt – som ifølge usikkerhetsrelasjon altså ikke kan reduseres til mindre enn to komplementære element i dobbel forstand: to værende eller legemlige og to ikke-værende eller åndelige som verken kan bli ett eller intet samtidig, ei heller når alt er ett – m.a.o. Enhver som har forsøkt å fastslå forholdet mellom alt og intet når alt er ett, ved hjelp av 1 + 0 = 1 og 0 + 1 = 0 – det legemliges og det åndeliges grunnverdirelasjon hhv. – vil da også ha innsett at 1 ikke kan være større eller lik 0.

Utrustet med usikkerhetsrelasjonen, Protagoras’ bilde av mennesket, min forståelse av Gud som ikke-himmelen og ikke-jorden i 1 Mos 1, 1 samt Jesu bilde av sitt parforhold med Faderen i Joh. 10, 30, flytter jeg meg til Mose beskrivelse til forståelse av mennesket 1 Mos 1, 27: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i sitt bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.» Beskrivelsen er tredelt og kan tolkes som at menneskets opphav er i og av noe ikke-værende, åndelig eller uforgjengelig, i form av eller som noe ikke-værende, åndelig eller uforgjengelig, til eller fylt med noe værende, legemlig eller forgjengelig. Er menneskets opphav Gud (ikke-jord og ikke-himmel), er menneskets form følgelig noe tilsvarende (ikke-mann og ikke-kvinne) og formens innhold eller legeme enten kvinne eller mann.

Slik tolket fremstår mennesket som noe flertydig. Ikke bare som objekt, men først og fremst som subjekt. Alt mens hvert enkelt menneske er noe entydig i sitt forgjengelige legeme eller seg, er det følgelig noe tvetydig i sitt subjekt eller jeg – tilvirket og opprettholdt i og av sitt uforgjengelige opphav; Gud.

Hvordan harmonerer denne forståelsen av deg og meg med Jesu aksiologiske uttrykk til forståelse av seg selv som menneske i Joh. 10, 30 – jeg og Faderen, vi er ett? At Jesu aksiom er til forståelse av seg selv som menneskelig subjekt – ikke til forståelse av seg selv som menneskelig objekt – er åpenbart. Jesu forståelse av forholdet til sitt universelle opphav, samsvarer i prinsippet med min tolking av Mose aksiologiske uttrykk til forståelse av ditt og mitt. I så fall er ikke beskrivelsen i Joh. 10, 30 et uttrykk til forståelse av ett enkelt menneske, men til forståelse av hvert enkelt menneske.

Følgelig er DU og jeg en ubetinget treenighet – ikke-mann og ikke-kvinne samt noe som virker til at de to ikke blir ett – i subjektet eller sjelen, og enten kvinne eller mann i objektet eller legemet. En slik forståelse samsvarer også med den franske tenkeren Jean-Jacques Roussaus. Han som i sin tid hevdet at ikke bare Gud er ubetinget, men også mennesket selv: Det er som Gud og min sjel var av samme natur. Og at hans uforklarlige substans er for vår sjel det samme som vår sjel er for vårt legeme. En selvforståelse ingen fortjener å bli avrettet, refset eller mobbet for – heller ikke nå til dags – m.a.o.

 

Jesu evangeliske uttrykk i Joh. 10 30 er for øvrig sammenlignbart med Descartes’ – en annen fransk tenkers – tilsvarende uttrykk til forståelse av seg selv og andre som menneske: «Cogito, ergo sum» – jeg tenker, altså er jeg. Slik jeg oppfatter Descartes’ aksiologiske uttrykk, forteller det muligens alt om tenkingens ut- og/eller avfall, men overhode intet om tenkingens universelle årsak eller opphav. Descartes’ aksiom er i helt i samsvar med 1 + 0 = 1; den analytiske geometriens og den anvendte matematikkens grunnverdirelasjon til forståelse av det universelle forholdet alt og intet. Også når alt er ett. Når alt er lik et gudløst mikrokosmos – dette som våre dagers big-bangmultivers oppstår av – m.a.o....

 

Bergen, 16.03.2017 – Sigmund Svarstad – bergingeniør

 

Gå til innlegget

Grunnloven og de ufødte

Publisert rundt 2 måneder siden - 174 visninger

Det er på høy tid å virke til at Grunnlovens ånd og prinsipper tas på tilbørlig alvor. Ikke bare av hver enkelt stemmeberettiget, stortingsrepresentant og statsråd, men også i kongerikets kirker, skoler og rettsvesen.

Kongeriket Norges Grunnlov fra 17. mai 1814 – som hadde 200-årsjubileum i 2014 – er en samfunnskontrakt. En solidaritetsavtale – «en for alle, alle for en». Avtalens alt overordnede ånd eller formål er å verne hver enkelt juridisk person mot staten som juridisk person. Ikke bare mot «Staten, det er jeg», jf. Ludvig den 14./Solkongen, men også mot «Staten, det er vi» – jf. Søren Jaabæk/All makt i denne sal!

17-maigrunnloven fra 1814 har innskrenket gyldighet i rom, men ikke i tid – med unntak av tilbakevirkende kraft. Solidaritetsavtalen er følgelig like mye det alt overordnede rettsvern for hver enkelt ufødt som for hver enkelt innfødt. Hin enkeltes ubetingede rettsvern, ikke bare mot diktatur, men også mot demokrati. Og ikke bare i kongerikets regjering og storting, men også i all offentlig virksomhet m.a.o.    

De ufødtes rettsvern i Grunnloven er fastslått ved følgende setning i § 6: «Blant arveberettigede regnes også den ufødte, som straks inntar sitt tilbørlige sted i arvelinjen når han eller hun fødes til verden.» Bestemmelsen er et direkte uttrykk for at også enhver ufødt har krav på å bli oppfattet og respektert som en selvstendig juridisk person, helt fra unnfangelsen av. Som uskyldige utfall av et naturlig kraftsamvirke, og dermed universelle uttrykk for «et spill av krefter, som higer efter en evighet», for å bruke Adam Oehlenschlägers ord. Helt i samsvar med evangelisk årsaks-, livs- og menneskeforståelse m.a.o.

At bestemmelsen i § 6 ikke bare gjelder arveberettigede til kongerikets trone, følger indirekte av at Hans Majestet Kongen er solidaritetsprinsippets «en for alle» – hver enkelt juridisk person i kongeriket sin personlige stedfortreder – i statsråd/regjeringen. Stortinget blir følgelig «alle for en» – i prinsippet.

I praksis innebærer de ufødtes rettsvern i kraft av Grunnloven at det offentlige aldri skal kunne medvirke til svangerskapsavbrudd, uten at det skal få følger for forfatningsrettslig ansvarlige i Riksretten – jf. §§ 30 og 86. Siden Lov om svangerskapsavbrudd ble vedtatt i Stortinget og iverksatt av regjeringen i 1975-76, er 13-15000 juridiske personer årlig blitt likvidert av Statens offentlige virksomhet i kongeriket.

I prinsippet et årlig tap av menneskeliv – i forfatningsrettslig forstand – like stort og unaturlig som det kongeriket led til sammen, under de forfatningsrettslig ansvarlige i okkupasjonstiden 1940-45. Det hele til tross for at abortlovens formålsparagraf har følgende ordlyd: «Samfunnet skal så langt råd er sikre alle barn betingelser for en trygg oppvekst. Som et ledd i dette arbeidet skal samfunnet sørge for at alle får etisk veiledning, seksualopplysning, kunnskaper om samlivsspørsmål og tilbud om familieplanlegging, for derved å skape en ansvarsbevisst holdning til disse spørsmål slik at antallet svangerskapsavbrudd blir lavest mulig.»

Det er på høy tid å virke til at Grunnlovens ånd og prinsipper tas på tilbørlig alvor. Ikke bare av hver enkelt velger, stortingsrepresentant og statsråd, men også i kongerikets kirker, skoler og rettsvesen.

Bergen, 08.03.2017 – Sigmund Svarstad – bergingeniør  

 

Gå til innlegget

Om parforhold og usikkerhet - del IV

Publisert 2 måneder siden - 139 visninger

Jødene svarte: «Vi steiner deg ikke for noen god gjerning, men for gudsbespottelse: Du som er et menneske, gjør deg til Gud.» Jesus svarte: «Står det ikke skrevet i deres egen lov: Jeg har sagt: ‘Dere er guder’? De som Guds ord kom til, blir altså i loven kalt guder, og Skriften kan ikke settes ut av kraft – Joh. 10, 33-34

Del III endte med at jeg er i ferd med å våkne opp til en annen virkelighetsforståelse enn både Jesu og mine samtidiges – Pavens og Einsteins inkludert. I ferd med å våkne opp i et rom eller kosmos der: Helheten er større enn delen! Der enhver del følgelig alltid må være noe av og i helheten. Ikke bare når delen er lik summen av delene, men også når helheten reduseres til en eneste. Ikke bare i absolutt eller åndelig forstand, men også i relativ eller legemlig m.a.o. Til en verdensorden eller kosmologi der verken helheten eller delen er entydige element, når: Helheten – delen = X, og: Delen + X = helheten.

Et eller annet sted hinsides, ringer en klokke. Noe som minner meg om at for å kunne bestemme det nøyaktige forholdet mellom et antall ukjente, kreves samme antall ligninger, der en eller flere av de ukjente – i dette tilfellet: helheten, delen og X – inngår. Minnet fremkaller også to bilder. Det ene er av enhetsskolens addisjonstabell, der første ligningen er: 1 + 0 = 1. Det andre er en faksimile av addisjonstabellen som den evangelisk-lutherske presten og Eidsvollsmannen Søren Georg Abel – far til Niels Henrik – skolerte sine barn i, der første ligningen er: «1 og 0. er 0». 1 + 0 = 0, altså!

Helt siden jeg fant sistnevnte addisjonstabell i boken «Et foranskutt lyn» av Arild Stubhaug i 1999, har ligningen vært et stadig mer tankevekkende uromoment i min bevissthet. Bygger det rådende kunnskapsregimets vitenskapelige forståelse av forholdet mellom alt og intet i universet på en matematisk «kortslutning»? 

Jeg står opp for å orientere meg i mitt nye oppholds- eller livsrom. Rommet som ifølge Evklid består av to elementer: Helheten og delen. Eller – ifølge Moses – av tre: Gud, himmelen og jorden, hvor Gud er en treenighet i seg selv, bestående av Faderen, Sønnen og Den hellige ånd – ifølge Jesus. Er det mulig å finne ut av hvor, hva og hvem jeg er – ved hjelp av de nevnte universelle elementene? 

Jeg prøver først å finne ut av hvor: Ettersom jeg har begge bena på jorden, kan jeg ikke befinne meg i jorden/på himmelen. Følgelig befinner jeg meg et sted på jorden/i himmelen eller i himmelen/på jorden – sett både nedenfra og utenfra samt ovenfra og innenfra hhv.

Lett oppmuntret forsøker jeg meg på spørsmålet om hva: Benytter jeg meg av Evklids to elementer, er eneste mulige svar at jeg, forøvrig til like med en hvilken som helst annen planet eller person, må være en fri og selvstendig del – i levende live: en interaktiv funksjon – av og i helheten. En interaktiv funksjon – ja vel, men – av hva? 

Ifølge Moses består helheten av tre elementer: Gud, himmelen og jorden. Når helheten i prinsippet bare skal oppfattes som bestående av tre elementer, må jorden som jeg foreløpig ikke befinner meg i, inngå i himmelen. Slik sett og oppfattet består helheten følgelig av Gud, himmelen og meg, der himmelen og mitt legeme eller objekt altså er to fysisk komplementære størrelser, og Gud – ifølge Moses og usikkerhetsrelasjonen – er noe ubetinget som virker til at de to verken kan reduseres en eller ingen – samtidig. Objektivt sett og forstått er følgelig hva; et kosmologisk produkt av Gud og resten. Resten av universet – kan det ha vært hva Jesus kalte «nesten»? – Da gjenstår det bare å finne ut av: HVEM er jeg – og DU?

Det må finnast eit svar ein stad - ein SVARSTAD ....

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Johannes Taranger kommenterte på
Snikturbanisering
10 minutter siden / 414 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Norge bør ta imot 10 000 kvoteflyktninger
13 minutter siden / 1277 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
27 minutter siden / 5478 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
44 minutter siden / 5478 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 5478 visninger
Søren Ferling kommenterte på
"Den muslimske fare"?
rundt 1 time siden / 1561 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 5478 visninger
Jarl Henning Ulrichsen kommenterte på
"Den muslimske fare"?
rundt 1 time siden / 1561 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Økende antisemittisme
rundt 1 time siden / 308 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Snikturbanisering
rundt 1 time siden / 414 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Kristendom og makt er en usunn blanding
rundt 1 time siden / 76 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Norge bør ta imot 10 000 kvoteflyktninger
rundt 1 time siden / 1277 visninger
Les flere