Sigmund Svarstad

Alder:
  RSS

Om Sigmund

Følgere

Noen tanker om gudsmord

Publisert 13 dager siden - 75 visninger

Er jeg jøde – jeg også? Skjedde omskjæringen i hjemmet, barnehagen, grunnskolen eller videregående?

«Gud er død» annonserte Nietzsche i 1889. Døde han av naturlige årsaker? Ble ham drept?  I så fall – av hvem eller hva? Av Nietzsche? Av naturvitenskapen? Av jødene – de som er blitt anklaget og/eller dømt for guds-mord en gang tidligere? Jeg begynner å tenke: – Den som fisen først blir var, den er …

Det er Ervin Kohn som får meg til å tenke. Etter å ha lest hans innlegg med overskriften «Anklager om gudsmord» i Vårt Land den 10. april som han innleder slik: «På Facebook-siden til Internasjonalt Forum Oslo AP kunne vi sist lørdag lese om «jødene, som for øvrig tok livet av Jesus». Og senere avleverer følgende hjertesukk: «Jødene og jødiske samfunn har lidd under denne anklagen siden før middelalderen og frem til i dag. Til og med i vår tid, i Norge, har vi erfaring med anklagen.» Er anklagen urettferdig? Hvorfor ikke romerne og Pilatus? De(n) som legaliserte – felte og overvåket – dødsdommen?

Å anklage jødene alene, for Jesu død, er altfor enkelt og urettferdig. Like urettferdig som å anklage dem for at «Gud er død». Etter å ha studert saksdokumentasjonen, les: Matt. 26 og 27, Mark. 14 og 15, Luk. 22 og 23 samt Joh. 18 og 19, kan  den snarere skyldes en folkerettslig systemsvikt – den rådende regjeringsform m.a.o. En regjeringsform jeg får en lei følelse av å ha erfaring med – i dag. Også i Norge – hvis jeg bytter ut datidens Judea med Norge, Romerriket med EU samt geistlige, fariseere og skriftlærde med våre dagens fargerike «munkeordensmangfold» av presteskap, politikere og akademikere.

Alt dette til tross for nåværende bestemmelse i § 1: «Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Dets regjeringsform er innskrenket og arvelig monarkisk.» Paragrafen som fastslår at  at regjeringsformen hverken kan endres til uinnskrenket eller demokratisk parlamentarisk. Paragrafen som den 17. mai på Eidsvoll i 1814 ble vedtatt med følgende ordlyd: «Kongeriget Norge er et frit, uafhængigt og udeleligt Rige. Dets Regjeringsform er indskrænket og arvelig-monarkisk.» Paragrafen som sikrer hver enkelt innfødt rett til å bli oppfattet og respektert som et fritt, uavhengig og udelelig subjekt. Samt bestemmelsen i § 2 som i Stortinget den 6. mai 2014 også endret, til følgende ordlyd: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.» Endret fra bestemmelsen som ble vedtatt 17. mai 1814: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpliktede til at oppdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Riget.» Paragrafen som sikrer hver enkelt innfødt rett til å bli forstått og respektert i samsvar med evangelisk-luthersk livs- og menneskesyn – i og av statens offentlige virksomhet i kongeriket. Paragrafen som skal hindre lignende guds-mord som i «det glade budskap».

Grunnlovens to alt overordnede formålsparagrafer utgjør kapittel A: Om statsformen. At bestemmelsene er både rettslig forpliktende og uforanderlige fremgår av §§ 86 og 121. Forpliktende – av § 86 som 17. mai 1814 ble vedtatt med følgende ordlyd: «Lagthingets Medlemmer tillige med Høiesterett udgjøre Rigsretten, som i første og sidste Instants dømmer i de Sager, som af Odelsthinget anlægges, enten mod Statsraadets, eller Høiesteretts Medlemmer for Embedsforbrydelser, eller mod Storthingets Medlemmer for de Forbrydelser, de som saadanne begaae. I Rigsretten har Præsidenten i Lagthinget Forsædet. Etter vedtak i Stortinget 6. mai 2014, innledes bestemmelsen slik: «Riksretten dømmer i første og siste instans i de saker som Stortinget anlegger mot statsrådets, Høyesteretts og Medlemmer for straffbart eller annet rettsstridig forhold når de har brutt sine konstitusjonelle plikter.» Uforanderlige – av følgende bestemmelse i § 121: «Dog må en slik forandring aldri motsi denne Grunnlovs prinsipper, men bare angå slike modifikasjoner i enkelte bestemmelser som ikke forandre denne konstitusjons ånd, og to tredjedeler av Stortinget bør være enige i en slik forandring.» Bestemmelsen er likelydende med den som ble vedtatt på Eidsvoll 17. mai 1814. INNSKRENKINGEN BETYR at Stortinget ikke kan endre hverken §§ 1 eller 2 – osv. Selv ikke med 4/4 flertall – over flere valgperioder.

Døde Jesus for vår skyld – les: fordi ingen våget å stille opp for ham? Er jeg jøde – jeg også? Født slik? Hvor ble jeg omskåret – i hjemmet, barnehagen, grunnskolen eller videregående?

 

 

Gå til innlegget

I begynnelsen er subjektet - Del III av III

Publisert 14 dager siden - 52 visninger

Hvor, hvorfor og når på veien fra "jeg og Moderen, vi er ett" til "jeg og ikke-Moderen, vi er ett" stoppet mitt subjekts utviklings-, omstillings- og modningsprosess opp ved «vi og Gud, er ett», «vi og Staten, er ett», "Staten, det er jeg», «All makt i denne sal», «jeg tenker, altså er Jeg», "Alt er ett" eller noe annet – i den dur?

Del II avsluttet med spørsmålet: «Hvorfor velger ikke Jesus å bruke Moderen i stedet for Faderen i Joh. 10, 30?» Etter å ha vist at det aksiologiske uttrykket «jeg og Faderen, vi er ett», kan gjelde for mennesker generelt. Ikke bare for et spesielt menneske. Aksiologi er læren om religiøse eller etiske verdier.

Mitt svar på spørsmålet er at alternativet – jeg og Moderen, vi er ett – kan oppfattes som et aksiologisk uttrykk for noe ufødt eller uforløst. Dette gjelder ikke nødvendigvis bare for mennesket som objekt eller legeme. Det kan også vedrøre mennesket som fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig subjekt.

At «jeg og Moderen, vi er ett» – som objekt, fra unnfangelse til fødsel – finnes ingen grunn til å bestride. Heller ikke at dette også kan angå mitt subjekt. Etter fødselen eller forløsningen som objekt, er «jeg og Moderen, vi er ikke ett» mer treffende – for ikke å si: «jeg og ikke-Moderen, vi er ett». Når inntreffer denne forandringen eller omvendelsen i underbevisstheten? Min forløsning som kosmologisk selvbevissthet – fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig subjekt – inntraff neppe samtidig med fødselen som universelt objekt, (himmel)legeme eller kropp. – Om førstnevnte overhode ennå har inntruffet …

«Etterslengen» åpner for flere tanker og utfordrende spørsmål – for ikke å si bekymringer. Tenk om min «fosterperiode» som subjekt begynner når jeg fødes som objekt. Hvor lenge er jeg «jomfru» som subjekt – når og hvordan befruktes og føder jeg? Tenk om jeg i mitt miljø på fosterstadiet som subjekt, er like sart og sårbar for ytre påvirkninger og/eller miljøgifter som i min fosterperiode som objekt. Hva er da faren for at jeg er blitt mentalt indoktrinert – hvit- eller hjernevasket – utviklingshemmet, invalidisert eller – verre? Er jeg avrettet, dødfødt eller – i beste fall – ufødt som kosmologisk eller hel(het)lig subjekt? I verste fall – når, hvor og hvordan skjedde det? I hjemmet, helsevesenet, barnehagen, grunnskolen eller videregående? Statens utallige «camper» for konsentrasjon og åndelig av- eller ensretting? Hvis primære formål er å fremstille arbeidskraft? Til andre «arbeidgjørfri-camper»? I et stadig mer globalt omseggripende – for ikke å si selvutslettende – omsorgs- og/eller velferds-kannibali? Selv om jeg objektivt sett er i live, er jeg det ennå som menneskelig subjekt – skapt i Guds bilde? Eller svimer jeg rundt omkring som en levende død – en mother-fucker eller zombie? Tør jeg stå opp – fra de døde?

Mer eller mindre selvinnlysende og tankevekkende spørsmål strømmer på meg – «so eg knapt kan anda». For om mulig å finne svar på slike spørsmål, har jeg forsøkt å danne meg et bilde av min åndelige utviklings-, omstillings- og modningsprosess som subjekt. For å finne frem til stedet og årsaken til at det på veien fra «jeg og Moderen, vi er ett» til «jeg og ikke-Moderen, vi er ett», stoppet opp i «vi og Gud, er ett», «vi og Staten, er ett», "Staten, det er jeg»,  «All makt i denne sal», "jeg tenker, altså er jeg", «Alt er ett» – eller noe annet i den dur. Men den redegjørelsen får jeg komme tilbake til – ved neste korsvei.

Om du i mellomtiden får en stadig sterkere følelse av at 1 ≤ 0 – at ditt rike ikke er av denne verden – begynner det ikke å rable for deg. Du er bare i ferd å bli forløst som hel(het)lig åndsbevisst subjekt – i smerte.

 

Gå til innlegget

I begynnelsen er subjektet - del II av III

Publisert 20 dager siden - 62 visninger

Bør et menneske primært oppfattes som sønn eller datter av sine foreldre, eller som Guds datter eller sønn?

Jeg vil nå fremkalle et bilde til helhetlig forståelse av mennesket med utgangspunkt i 1 Mos 1, 27: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.»

I grunnskolen lærte jeg å lese og tolke dette bibelordet i den historisk-tekniske kronologiens lys. Da fortoner det seg som beskrivelsen av hvordan Gud skapte de første menneskene. I godt moden alder har jeg lært å oppfatte beskrivelsen i den astronomisk-matematiske kronologiens lys. Da fremstår den som definisjonen til hel(het)lig forståelse av hvert enkelt menneske i seg selv – deg og meg inkludert.

Slik oppfattet harmonerer Mose beskrivelse av mennesket i 1 Mos. 1, 27 iøynefallende godt med Protagoras’ tilsvarende: «Mennesket er alle tings mål, de værende tings at de er, og de ikke-værende tings at de ikke er.» Ikke minst fordi Mose definisjon til forståelse av mennesket har sitt utgangspunkt i et bilde av noe ikke-værende, ikke-målbart eller åndelig; Guds bilde. I Del I kom jeg, med utgangspunkt i det aksiologiske utrykket i 1 Mos. 1, 1, frem til at Gud er himmelens og jordens åndelige motsetninger; ikke-jorden og ikke-himmelen. Når bildet av Gud i prinsippet består av disse to universelle elementene i 1 Mos, 1, 1, kan «Guds bilde» i 1 Mos 1, 27 tilsvarende tenkes å bestå av ikke-mann og ikke-kvinne.

Slik tolket og forstått fremkaller beskrivelsen i 1 Mos. 1, 27 til helhetlig forståelse av mennesket som det og dem, et bilde av noe tvetydig i dobbel forstand. Mens det – mennesket i bestemt, åndelig eller psykologisk form – følgelig fremstår som både ikke-mann og ikke-kvinne, fremstår dem – mennesket i ubestemt, verdslig eller fysiologisk form – som enten kvinne eller mann. I begge tilfeller av parvis komplementære – ulikt kjønnede – elementer m.a.o. Mennesket skapt i Guds bilde bør følgelig primært oppfattes som noe hel(het)lig i åndelig forstand. Noe som mennesket i ikke-helhetlig – verdslig eller legemlig – forstand er funksjoner og/eller produkt av. Slik sett blir hvert enkelt menneske å oppfatte som en (fri, selvstendig, udelelig og uavhendelig) del av og i helheten. Som en sjel med et legeme, eller som et subjekt med objekt, og ikke omvendt; som legeme med sjel eller objekt med subjekt m.a.o.  

Ifølge Jesus er Gud en hel(het)lig treenighet bestående av Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Hvorav i hvert fall Faderen og Den hellige ånd er noe ikke-værende. Til forståelse av forholdet og/eller samvirket mellom Gud og mennesket etterlater Jesus seg også følgende uttrykk: «jeg og Faderen, vi er ett». Da Jesus ofte omtaler seg som menneskesønnen, kan uttrykket i Joh.10, 30 også formuleres slik: Menneskesønnen og Faderen er ett. Ingen av de to aksiologiske uttrykkene gjør det klart om Jesus med menneskesønnen eller sitt jeg, mente sitt subjekt, sitt objekt eller begge. Heller ikke om mennesket er subjekt og sønnen objekt eller omvendt. Hva mente Jesus egentlig med å kalle seg menneskesønnen?  

Når subjektet er større eller lik objektet – jf. Del I – er det logisk å tro at i bildet av menneskesønnen er menneske- subjekt, bevissthet, åndsvesen eller ikke-værende, og -sønnen objekt, legeme eller værende. Slik også utfra definisjonen i 1 Mos. 1, 27, der mennesket beskrives både som det og dem, og sistnevnte (i tanke, ord og gjerning) er funksjoner og/eller produkt av førstnevnte. Hvert enkelt menneske blir følgelig ikke primært å oppfatte som barn av sine foreldre, men som Guds datter eller sønn.

Slik tolket og oppfattet blir det naturstridig å tro at noen er eller blir «Guds utvalgte» fremfor andre – av folk eller personer. Men ikke å anta at Jesus med Faderen i det aksiologiske uttrykket «jeg og Faderen, vi er ett», mener det universelle elementet som skiller imellom hvert enkelt menneske og de(t) øvrige i rom og tid. Medfører antagelsen riktighet, blir det nærliggende å spørre: Hvorfor velger ikke Jesus å bruke Moderen i stedet for Faderen i Joh. 10, 30? Spørsmålet vil jeg forsøke å besvare i Del III.

 

Gå til innlegget

Stortinget og ytringsfriheten

Publisert rundt 1 måned siden - 150 visninger

Selv om kongerikets påtalemakt i bunn og grunn plikter å anlegge sak mot samtlige stortingsrepresentanter i Listhaug-affæren, er det i korrigerende og forebyggende øyemed kanskje tilstrekkelig å nøye seg med sak mot «barnehageonklene» –

Ifølge Kongeriket Norges Grunnlov har innvånerne så vel frihet som plikt til å ytre seg om statsstyret. Dette er viktig å klart for seg når man skal gjøre seg opp en mening om hvorvidt tidligere statsråd Listhaugs avgang var et resultat av at Stortinget øvet vold mot statsrådens ytringsfrihet, eller ikke.

Ytringsfriheten er i prinsippet fastslått ved følgende bestemmelse i § 100: «Frimodige ytringer mot statsstyret og en hvilken som helst gjenstand er tillatt for enhver.» At ytringsfriheten også gjelder ethvert medlem av statsråd, høyesterett og storting – les: de forfatningsrettslig ansvarlige for at bestemmelsen overholdes i kongeriket – fremgår av bestemmelsens ordlyd. Hva det siktes til med statsstyret fremgår ikke like tydelig i 2018 som i 1814. Årsaken er at Stortinget i mellomtiden har forandret kongerikets regjeringsform fra arvelig monarkisk til demokratisk parlamentarisk. Mens statsstyret før 1884 var Hans Majestet Kongen i statsråd, kan det etter 1884 – helt i tråd med Søren Jaabeks: «All makt i denne sal» – best karakteriseres som «Deres Majestet(er) Stortinget i statsråd». Hvis et annet ord for førstnevnte er konge- eller enevelde, er småkonge- eller flertallsvelde det tilsvarende for sistnevnte. Slik sett har endringen av regjeringsform også medført at Stortingets flertall har tilegnet seg H. M. Kongens forfatningsrettslige rolle i kongeriket. Ikke minst rollen i § 5 som lyder slik: «Kongens person er hellig; han kan ikke lastes eller anklages. Ansvarligheten påligger hans råd.»

Ytringsplikten for noen og enhver – statsråder især – er fastslått i bestemmelsen som avslutter § 30: «Finner noe medlem av statsrådet at kongens beslutning strider mot statsformen eller rikets lover, er det en plikt å gjøre kraftige motforestillinger samt å tilføye sin mening i protokollen. Den som ikke har tilkjennegitt sin protest, anses å ha vært enig med kongen og er ansvarlig for dette, således som siden bestemmes, og kan av Stortinget settes under tiltale for Riksretten.» Dersom regjeringsformen er demokratisk parlamentarisk og ikke arvelig monarkisk, må altså kongen i bestemmelsen – ifølge det som er redegjort for – altså byttes ut med Stortinget. Også i § 30. I praksis innebærer dette at Stortinget – les: statsstyret som det altså er enhvers rett og plikt å kritisere – har tilegnet seg kongerikets påtalemakt i mulige saker for Riksretten. Om dette ikke er «bukken til havresekken», så vet ikke jeg. At det også bryter med Grunnlovens opprinnelige formål og rettsprinsipper, er hevet over enhver tvil.

Slik sett er det ikke vanskelig å forstå at innføringen av ny regjeringsform i praksis, har medført at kongerikets dømmende makt – Riksretten – er avviklet. At kongerikets arveberettigede innvånere er frarøvet sin forfatningsrettslige sikkerhet m.a.o. Heller ikke at slike som foretrekker sitt «Holocaust-kortet», fremfor å erkjenne sitt forfatningsmessige ansvar, ble erklært uønsket i kongeriket – jf. § 2.

Formålet med redegjørelsen har vært å danne seg et forfatningsrettslig forsvarlig grunnlag for å kunne svare riktig på et spørsmål til årets examen artium i faget «En innføring i Grunnlovens ånd og prinsipper»: Viste statsstyret – med Moxnes, Støre og Lysbakken i spissen, og Hareide som vektskålens tunge – forfatningsrettslig forsvarlig respekt for Listhaugs ytringsplikt og ytringsfrihet iht. §§ 30 og 100? Mitt svar er: NEI! Så får «sensor» avgjøre om dette samsvarer med fasiteller ikke.

Å bryte eller unnlate å gjøre sin lovpålagt plikt er en meget alvorlig sak. Også for Stortingets medlemmer. Det siste følger av § 86 som innledes slik: «Riksretten dømmer i første og siste instans i de saker Stortinget anlegger mot statsrådets, Høyesteretts og Stortingets medlemmer for straffbart eller annet rettsstridig forhold når de har brutt sine konstitusjonelle plikter.» Selv om kongerikets påtalemakt i bunn og grunn plikter å anlegge sak mot samtlige stortingsrepresentanter i Listhaug-affæren, er det i korrigerende og forebyggende øyemed kanskje tilstrekkelig å nøye seg med sak mot «barnehageonklene» Moxnes, Lysbakken, Støre og Hareide.

Gå til innlegget

Stortinget og kongerikets sikkerhet

Publisert rundt 1 måned siden - 68 visninger

Er det mer eller mindre forsvarlig å oppfatte Arbeiderpartiet og/eller stortingsflertallet som en forfatningsrettslig trussel mot kongerikets sikkerhet i dag enn i de harde 30-åra?

Våre forfatningsrettslig ansvarlige har nylig debattert sitt forhold til rikets sikkerhet. For en som er mer enn akademisk opptatt av Kongeriket Norges Grunnlov, var det både opplysende og interessant å følge med. Ikke minst fordi Grunnloven også er mitt høyeste rettsvern mot de som har makt i kraft av denne.

Hvem slike makthavere – les: forfatningsrettslig ansvarlige – er, fremgår av innledningsvis i § 86: «Riksretten dømmer i første og siste instans i de saker som Stortinget anlegger mot statsrådets, Høyesteretts eller Stortingets medlemmer for straffbart eller annet rettsstridig forhold når de har brutt sine konstitusjonelle plikter.» Hvordan hvert enkelt medlems forhold til rikets sikkerhet bør være, fremgår av en bestemmelse i § 30: «Finner noe medlem av statsrådet at kongens beslutning strider mot statsformen eller rikets lover, er det en plikt å gjøre kraftige motforestillinger samt å tilføye sin mening i protokollen. Den som ikke har tilkjennegitt sin protest, anses å ha vært enig med kongen og er ansvarlig for dette, således som siden bestemmes, og kan av Stortinget settes under tiltale for Riksretten.» Med statsformen menes bestemmelsene i Grunnlovens kapittel A, bestående dens to første paragrafer.

Hva som ligger i «rikets sikkerhet» er ikke like selvinnlysende, med mindre man kjenner Grunnlovens formål eller ånd og prinsipper. Grunnlovens alt overordnede formål er å verne hver enkelt av kongerikets arveberettigede innvånere mot statens offentlige virksomhet i kongeriket samt forfatningsrettslig ansvarlige for følgene av denne. Hvem de arveberettigede er, fremgår av følgende bestemmelse i § 6: «Blant arveberettigede regnes også den ufødte, som straks inntar sitt tilbørlige sted i arvelinjen når han eller hun fødes til verden.» Grunnlovens alt overordnede prinsipp er ikke maktfordelingsprinsippet, men solidaritetsprinsippet: «Alle for en, og en for alle». I Grunnloven kommer til utrykk ved at hver enkelt arveberettiget innvåner er Kongens stedfortreder, i sitt møte med statens offentlige virksomhet i kongeriket, og at Kongen er hver enkelt arveberettiget innvåners stedfortreder i statsrådet.

Skal man gjører seg opp en mening om våre forfatningsrettslig ansvarliges forhold til «rikets sikkerhet», er det naturlig å trekke frem historiske eksempel. Det mest iøynefallende i så måte er den forfatning eller allmenntilstand kongeriket befant seg i 9. april 1940. Dagen da «fremmedkrigere» – eskortert av norsk politi – okkuperte kongerikets hovedstad og konstitusjonelle institusjoner. Uten å løsne et skudd. Maktovertagelsen kostet ca. 15.000 av kongerikets innvånere «statsborgerskapet» i de påfølgende 5 år. En forfatningsrettslig konsekvens av stortingsflertallets omsorg for kongerikets arveberettigede innvånere i forrige mellomkrigstid m.a.o. Til sammenligning kan nevnes at i år 2017 ble det foretatt 12.733 svangerskapsavbrudd i her til lands. Et historisk lavt antall – ifølge den fjerde statsmakt/nattevakt. Etter at stortingsflertallet i 1978 åpnet for at de av kongerikets arveberettigede som noen av en eller annen grunn finner uønsket, kan likvideres av og i statens offentlige virksomhet. Alt som følge av stortingsflertallets legalisering, også av den slags omsorgs- eller velferdskannibalisme m.a.o. Sabotasjeaksjonen mot regjeringskvartalet 22. juli 2011 viste for all verden at våre forfatningsrettslige ansvarlige i praksis ikke har tatt lærdom av «de harde 30-åra». Deres reaksjonære og uforbeholdne ansvarsfraskrivelse i etterkant – ikke minst! Fullt på høyde med okkupasjonstidens – spør du meg.

I følge min forståelse av Grunnloven er den egentlige årsak til slike eksempel på konsekvensene av forfatningsrettslig utilregnelighet, at folkevalgte til Stortinget bryter sine konstitusjonelle plikter. Også når de unnlater å håndheve bestemmelsene i §§ 86 og 30 – vedrørende sin plikt til å stille lovbryterne til ansvar i Riksretten. Etter at Stortinget innførte parlamentarisme som ny regjeringsform i 1884, har medlemmene fått stadig større hang til å heve seg over Grunnlovens krav til forfatningsrettslig edruelighet, enn til å håndheve disse overfor seg selv og likestilte i statsråd, Høyesterett og Stortinget. Ikke min minst gjelder dette følgende krav til grunnlovsendringer i § 121: «Dog må en slik forandring aldri motsi denne Grunnlov prinsipper, men bare angå modifikasjoner i enkelte paragrafer som ikke forandrer denne konstitusjons ånd»…. Noe de ufortrødent og bekymringsløst kan fortsette med så lenge den 4. statsmakt og kongerikets stemmeberettigede heller ikke er konstitusjonelt tilregnelige. En ytterst nødvendig kompetanseheving på dette område – en innføring i Grunnlovens ånd og prinsipper – bør være skoleverkets oppgave nr. 1.

Innføringen av parlamentarismen som regjeringsform i praksis, både var og er i strid med bestemmelsene i § 1 som fortsatt har ordlyden: «Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Dets regjeringsform er innskrenket og arvelig monarkisk.» I praksis har kongerikets forfatningsdomstol – enhver arveberettiget innvåners konstitusjonelle rettssikkerhetsinstans – vært ute av drift siden stortingsflertallets statskupp i 1884. Slik sett kan et landssvikoppgjør ikke sies å være et landssvikoppgjør, med mindre det innledes i Riksretten. Like lite etter 9. april 1940 som etter 22. juli 2011.

Sylvi Listhaug har – hinsides enhver tvil – tilkjennegitt sin protest og konstitusjonelt grunngitte betenkeligheter vedrørende mulige følger av sikkerhetspolitikken som stortingsflertallet pålegger henne å iverksette. Måten det ble gjort på, minner meg om Churchills kritikk av sine likestilte i Parlamentet. Det samme er ikke mulig å si om kongerikets øvrige av forfatningsrettslig ansvarlige. Aller minst om Krf’s. Disse som fortsatt «toer sine hender». Etter å ha bestemt seg for å ha mistillit til «tiltalte» –.

Det er hver enkelt av kongerikets innvåneres plikt å gjøre seg fortrolig med loven de har sin stemmerett i kraft av. Like viktig som å være fortrolig med loven en har sitt førerkort i kraft av. Likedan er det hver enkelt stemmeberettiget sin plikt ved stortingsvalg å forsikre seg om at deres stedfortreder i Stortinget er forfatningsrettslig tilregnelig. Og å spørre seg: Er det mer eller mindre forsvarlig å oppfatte stortingsflertallet som en forfatningsrettslig trussel mot kongerikets sikkerhet i dag enn i de harde 30-åra?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Sterke ytringer
av
Alf Gjøsund
rundt 3 timer siden / 169 visninger
2 kommentarer
Mye på spill
av
Vårt Land
rundt 5 timer siden / 298 visninger
0 kommentarer
Om å innrømme feil
av
Øyvind Holmstad
rundt 16 timer siden / 109 visninger
0 kommentarer
Trump, Kim og Iran
av
Erling Rimehaug
rundt 20 timer siden / 365 visninger
8 kommentarer
Kynisk altruisme?
av
Vårt Land
rundt 21 timer siden / 777 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Søppeljournalistikk i St. Olavs domkirke
19 minutter siden / 1798 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
En djevelsk løgn.
21 minutter siden / 1186 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Sterke ytringer
28 minutter siden / 169 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
To sider av samme lov.
33 minutter siden / 1131 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Trump, Kim og Iran
rundt 2 timer siden / 365 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Trump, Kim og Iran
rundt 2 timer siden / 365 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Trump, Kim og Iran
rundt 2 timer siden / 365 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Sterke ytringer
rundt 2 timer siden / 169 visninger
Kjell Sørsdal kommenterte på
Finn en ny Gud
rundt 2 timer siden / 1663 visninger
Daniel Hisdal kommenterte på
Hevnporno og en kulturs moralske selvmord
rundt 2 timer siden / 332 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
En djevelsk løgn.
rundt 2 timer siden / 1186 visninger
Daniel Hehir kommenterte på
Menneskerettene under press
rundt 2 timer siden / 711 visninger
Les flere