Sigmund Svarstad

Alder:
  RSS

Om Sigmund

Følgere

Kristendommmens fundament

Publisert 29 dager siden

At alle synlige og usynlige tings skaper og opprettholder er en tidløs, ulegemlig og udelelig treenighet, også Bibelens skapelsesberetning, er i bunn og grunn det viktigste som skiller kristendom fra jødedom og islam som religion.

De siste tjue årene har jeg brukt det meste av tid og krefter på å fordype meg i vitenskapelig og religiøs litteratur til livs- og virkelighetsforståelse. Litteratur som jeg i praksis bare har hatt et akademisk – teoretisk, lidenskapsløst eller livsfjernt – forhold til. Det som ansporet meg til fordypning, var et bilde. Et bilde av addisjonstabellen som presten og Eidsvollsmannen Søren Georg Abel underviste sine barn i. Deriblant Niels Henrik. 

Abels addisjonstabell begynner med uttrykket: 1 + 0 = 0. Den som jeg lærte i skolen, begynner med uttrykket: 1 + 0 = 1. Hva kan ligge til grunn for «omvendelsen»? Når jeg omsider finner den egentlige årsak, fører det ikke bare til at jeg må revidere min forståelse av matematikkens og kosmologiens aksiologiske verdigrunnlag. Den gir meg også en helt ny forståelse av kristendommens. 

Ifølge kristen trosbekjennelse er alle synlige og usynlige tings opphav og opprettholder en evig, ulegemlig og udelelig treenighet. 

UDELELIG – kan bety at å redusere det minst mulige antall element som universet består av til færre enn 3, er «reductio ad absurdum». Slutningen samsvarer med Heisenbergs usikkerhetsrelasjon; grunnsetningen i kvantefysikkens univers. Ifølge denne finnes det til enhver legemlig/målbar størrelse (+1) i rom og tid en komplementær legemlig/målbar størrelse (–1), men i virkeligheten relaterer de to seg til hverandre på en måte som gjør det umulig å måle begge helt nøyaktig samtidig. Verdirelasjonen innebærer at universet aldri kan reduseres til færre enn 3 element – to målbare (+1) og (–1) og ett ikke-målbart (0). De to målbare kan følgelig være funksjoner og/eller utfall av noe ikke-målbart som virker til at de to verken kan bli en eller ingen legemlig/målbar størrelse samtidig. At de to verken kan bli 1 eller 0 samtidig, kan rettferdiggjøre uttrykket: Creatio ex nihilo – skapelse fra intet. 

ULEGEMLIG – må følgelig bety at treenigheten er noe ikke-målbart som alt målbart i rom og tid er funksjoner og/eller utfall av. 

EVIG – betyr at treenigheten alltid ER. Ikke bare i andre enden av tidsregningen e.Kr., men også i denne samt i og før Bibelens kosmogoni eller skapelsesberetning. Slutningen er i samsvar med tidsforståelsen som følger av astronomisk/matematisk kronologi, der uttrykket «Og det ble aften, og det ble morgen, første dag» innebærer at første (hele) dag alltid er i går. I motsetning til i tidsregningens univers er «I begynnelsen» alltid inneværende øyeblikk og dag, i tidsmålingens.

Hva betyr dette for tolkingen av Bibelens grunnsetning – «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden»? Lest i lys av kristen trosbekjennelse fremstår den ikke lenger som en historisk kjensgjerning. Nå fremstår den som en elementær verdirelasjon, bestående av 3 universelle element. Som en hel(het)lig  usikkerhets- eller uskarphets-relasjon, der de to komplementære eller utfyllende størrelsene (himmelen og jorden) er legemlige/målbare objekter og subjektet (Gud) verken er noe legemlig eller målbart. Som en treenig verdirelasjon, der subjektet ifølge kristen trosbekjennelse er en ikke-målbar treenighet – i seg selv. Som en treenighet i dobbel forstand – både ubetinget/åndelig og betinget/verdslig – m.a.o.

Ved hjelp av grunnsetningene i Abels og enhetsskolens addisjonstabeller samt det øvrige, lar det seg nå gjøre å fremkalle rent matematiske bilder av de to treenighetene i Bibelens grunnsetning. De to som en viktig regneregel krever, for å kunne bestemme det nøyaktige forholdet mellom to ukjente. De ukjente i dette tilfellet er en og ingen, når ett og intet er alt. En oppgave jeg overlater til den enkelte leser å løse. 

Hvordan min forståelse av universet, livet, mennesket og forholdet mellom årsak og virkning i rom og tid ble endret, for ikke å si omvendt, når bildet av subjektet i Bibelens grunnsetning ikke lenger kan oppfattes som en ensartet monade, eller en knapt målbar singularitet– med umåtelig skaper- eller spreng-kraft? Når subjektet i Bibelens grunnsetning er å oppfatte som en evig eller tidløs, men ikke-målbar triade – til enhver tid (ny)skapende, i egenskap av å være det evige livets og universets opprettholdende kraft? Disse spørsmålene er det dessverre ikke plass nok til å besvare i denne omgang.

Gå til innlegget

Om det norske demokratiet

Publisert rundt 2 måneder siden

Det som var ment å utvikle seg til et monarki der staten og hver enkelt innvåner er likeverdige juridiske personer, har nå utviklet seg til et altomfattende demokratisk omsorgskannibali, der staten er gud og «Staten, det er vi».

«Sidan 1814 har Noreg i prinsippet vore eit demokrati». Sitatet er hentet fra en anmeldelse av boken «Det norske demokratiet og dets fiender 1918-2018». Hvis det med demokrati menes stats- eller regjeringsform, er det en helt annen enn den som følger av Grunnlovens § 1: «Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Dets regjeringsform er innskrenket og arvelig monarkisk.» Siste setning har stått uendret siden 1814, og fastslår i prinsippet at Norge er et innskrenket og arvelig monarki, og ikke et (uinnskrenket og arvelig) demokrati. Innskrenkningene er nedfelt i Grunnlovens første og siste del. Siste setning i § 1 vitner om at endringen av § 2 som Stortinget vedtok i 2014, også er grunnlovsstridig. Den nye § 2 har nemlig ordlyden: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.»

I den grad det gis noen innføring i Grunnlovens ånd og prinsipper ved norske utdanningsinstitusjoner, er det makthavernes tolking som ligger til grunn. Forståelsen til de som Grunnloven er kongerikets høyeste rettsvern mot. Nærmere bestemt statsråder, høyesterettsdommere og stortingsrepresentanter – de som påtar seg ansvar for at Grunnlovens bestemmelser i første og siste kapittel, i ett og alt overholdes av og i statens offentlige virksomhet i kongeriket. Slutningen følger av § 86. De som har sin makt i kraft av Grunnloven, oppfatter maktfordelingsprinsippet som lovens bærende grunnregel.

Når Grunnloven leses i lys av hvem den er kongerikets høyeste rettsvern for, fremstår solidaritetsprinsippet– en for alle, og alle for en – som dens bærende grunnregel. Slik sett er Hans Majestet Kongen den ene. At kongens person er hellig, og verken kan anklages eller lastes, er uttrykk for at han er hver enkelt av kongerikets innfødte og ufødte sin personlige stedfortreder i Statsråd eller regjeringen. Slik forstått blir det innlysende at statsrådene bærer det forfatningsrettslige ansvar for at lover eller tiltak som kan få grunnlovsstridige følger for noen av kongerikets innfødte eller ufødte, ikke iverksettes. Heller ikke slike som vedtas av Stortinget. Formålet med Grunnlovens maktfordelingsprinsipp er å hindre at slike følger inntreffer. Samt å sikre at statsråder, høyesterettsdommere og stortingsrepresentanter som ikke har virket til at lover og tiltak som får slike følger, verken fattes eller iverksettes, stilles til ansvar for Riksretten. 

I Norge har (parlamentarisk) demokrati som regjeringsform – etter at den ble innført av Stortinget, nærmest ved et statskupp i 1884 – i praksis medført at Riksretten er nedlagt. Til at kongerikets innfødte og ufødte er gjort rettsløse i forfatningsrettslig forstand. Årsaken er at maktfordelingsprinsippet – Grunnlovens krav til absolutt skille mellom den utøvende, den lovgivende og den dømmende makt i riksrettssaker – i virkeligheten er opphevet. Et uttrykk for dette er at den utøvende makt nå er underlagt den lovgivende makt. Et annet er at skillet mellom påtalemakten og domsmakten i riksrettssaker – Odelstinget og Lagtinget – også er opphevet. Dermed er Grunnlovens krav til makthavernes selvjustis satt ut av kraft. Dette til tross for at Stortinget under ingen omstendigheter kan endre Grunnloven i strid med dens opprinnelige ånd og prinsipper – jf. Grunnlovens siste paragraf. Det som var ment å utvikle seg til et monarki der staten og hver enkelt innvåner er likeverdige juridiske personer, har nå blitt et altomfattende demokratisk "omsorgskannibali", der staten er gud og «Staten, det er vi».

Det alt overordnede formål med 17. mai-grunnloven fra 1814 var neppe å sikre demokratiet og rettsstaten. Det var snarere å sikre kongerikets ufødte og innfødte mot rettsstaten – uansett regjeringsform. Slutningen følger indirekte av den opprinnelige bestemmelse i §2 som innledes slik: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion.» Det opprinnelige formålet med § 2 var neppe å brødfø en statskirke. Det er snarere grunn til å tro at formålet må ha vært å sikre noen og enhver mot å bli behandlet slik religionens opphavsmann ble. Som kjent var det folkets vilje – demokratiet – som sikret at makthaverne kunne «toe sine hender» – frikjenne seg selv – etter å ha dømt ham til døden. 

Gå til innlegget

Forventninger til en KrF-rebell

Publisert 3 måneder siden

Sett med treenighetsskolens briller fortoner virkeligheten seg helt annerledes enn med enhetsskolens.

Ifølge kommentaren til Dagens sjefredaktør mandag 29/4 var den nye KrF-lederens første tale til landsmøtet en heller skuffende opplevelse. Ikke minst for alle som håpet at den skulle være mer spekket med tanker om gjenvinning og sikring av tapte velgere hinsides sperregrensen, enn med småbarns-pappa- og tidsklemme-humor a la Hareide. 

Under overskriften «Slipp frem KrF-rebellen» innledes kommentaren av spørsmålet: «Finnes det en KrF-rebell bak Kjell Ingolf Ropstads hyggelige og fredsæle ytre?»  Sjefredaktørens forventninger til KrF-rebellen går ikke klart frem i kommentaren, men det håper jeg mine gjør av følgende:  

«Når tre av fire sier ja til aktiv dødshjelp, må KrF ta slaget for menneskeverdet og aktiv livshjelp» – sier Ropstad i talen sin. Før KrF-rebellen "tar slaget", vil han nok ha forsikret seg om å ha funnet den egentlige årsak til hvorfor KrF så langt har tapt alle (etterkrigs)tidens slag (for menneskeverdet og aktiv livshjelp).

All leting begynner med å undre seg. I dette tilfelle over hvor i all verden KrF har vært all den tid antallet tilhengere av aktiv dødshjelp her til lands har økt fra 0 til 3 – av 4! Og hvorfor det velferdssamfunnet som i begynnelsen var ment å være en bærekraftig evighetsmaskin for alle, i historiens skygge nå stadig oftere glimtvis kan fortone seg som en selvforsterkende helvetesmaskin. Slik også her på (olje)berget der (hverdags)livet neppe lenger kan sies å være et bærekraftig samvirke eller «spill avkrefter, som higer efter en evighet».

«Det er med en viss ærefrykt jeg tenker på de som har gått foran oss. KrF fødtes som en motstrøms- og grasrotbevegelse mellom fjorder og fjell på Vestlandet», sier Ropstad også i talen sin. I ødemarken eller uføret som ikke bare KrF, men også Kirken nå befinner seg i – hvor forskjellen på følgene av ikke-kristne og kristne (styrings)verdier i praksis knapt er nevneverdige – vil nok KrF-rebellen vise større respekt for en helt annen(s) fødsel. 

Denne motstrøms- og grasrotbevegelsens primære kjennetegn er ikke krav om strengere straffer, mer politi og merverdiskapende virksomhet, men en særegen verdensanskuelse og etikk. En forståelse av livet, mennesket og forholdet mellom årsak og virkning i rom og tid, basert på at når alt er ett, er Toraens Gud verken en eller ingen, men tre i en. Slik også i 1 Mos 1:1 og i 27. For samtidens presteskap av geistlige, fariseere(politikere), skriftlærde(akademikere) og jøder(folk) flest er dette blasfemi. Blasfemi betyr å krenke den enkeltes religiøse følelser eller undergrave aktelsen for den herskende religion eller virkelighetsforståelse. Nær sagt som å banne i statskirke eller nasjonalforsamling, eller som å bombe regjeringskvartal – med andre ord.

Sett med treenighetsskolens briller fortoner virkeligheten seg ganske annerledes enn med enhetsskolens. Følgene som evangelisk livs-, menneske- og kausalitetsforståelse får for bevegelsens leder(e) og tilhengere, tilsier mildt sagt at den er uforenlig med det rådende kunnskapsregimets. KrF-rebellen bør følgelig også finne den egentlige årsak til at det i vår ende av tidsregningen etter Kristus, i velferd og virkelighet knapt lenger er mulig å se forskjell på jødiske, humanistiske og kristne verdier. På jødisk, kristen og humanistisk etikk eller livs-, menneske- og kausalitetsforståelse. – På gullkalven og den hel(het)lige treenighet eller gral.

KrF-rebellen nå til dags blir neppe overrasket hvis flere opplever fryktinngytende drømmer om å være bro- eller moderlig omfavnet eller fastklemt i tid-rommet – under Einstein. I en stillestående tidsmaskin – der alt flyter. Også arbeidskraften – i en tredemølle hvor arbeid gjør fri og (internasjonal)staten er alle innfødtes (himmelske) far. Der all verdens guttebarn – blivende småbarns-pappaer – gjennom oppdragelse og utdannelse, om-skjæres/dannes fra himmelske subjekt i den helhetlige treenighets gudsbilde, til sekulære objekt, sæddonatorer, medmødre og stemmekveg. Alle medvirkende i et (selvutslettende) globalt gjelds- og lønns-slaveri. En himmelsk velferdsstat for noen. Et helvetes omsorgs-kannibali for andre.

For øvrig er jeg enig når sjefredaktøren skriver: «For å skape engasjement og oppslutninger er det helt avgjørende å klare å tydeliggjøre de politiske forskjellene. Ethvert parti trenger politiske fiender og politiske frontlinjer. Kort sagt: Man behøver et visst nivå av leven og spetakkel og at noen er sinte på en.» Alt dette bør være ekstremt mye enklere for KrF å få til, enn for de fleste andre – spør du meg…

Gå til innlegget

Advent i praksis

Publisert 7 måneder siden

Kan advent tenkes å være en tid for venting på noe som angår deg og meg - personlig?

Ordet advent har sitt opphav i de latinske uttrykkene adventus Redemptoris (ankomst /Frelserens) eller adventus Domini (ankomst Herrens) og betegner kirkeårets fire første uker. Nå til dags forbindes advent med ventetid. Ventetid – før hvem/hva/hvor? Før mor tenner alle lys og overfloden av julemat kan fortæres? Før våre dagers syndeflod av julepakker skal åpnes – «i de tusen hjem»? Eller kan det tenkes å være en tid for venting på noe ganske annet? Noe som også angår deg og meg – personlig?

I så fall er det neppe (jomfru)fødselsdagen til Befrieren/Frelseren/Herren «i de dager det gikk ut en befaling fra keiser Augustus» – nærmere bestemt siste dagen i tidsregningen før Kristus – jeg venter på. Her og nå finnes det mer nærliggende å fokusere på gjenkomst. Nærmere bestemt på ankomsten til den som skal «dømme levende og døde». Vil denne ankomsten også skje i form av en jomfrufødsel?

Bør jeg grue eller glede meg til hendelsen? Glede eller grue meg til «dag 0» som kanskje, kanskje ikke, blir den første hele – i resten av mitt liv? Til at den som mest sannsynlig avslutter tidsregningen etter Kristus, blir født på ny? Til dagen som også skal bli den første i tidsregningen etter hvem? Hva? – NÅR?

Hva innebærer det «å bli født på ny»? I Johannes’ evangelium finner jeg opplysninger til ettertanke. Tredje kapittel innledes nemlig som følger: «Det var en mann som het Nikodemus. Han var fariseer og en av jødenes rådsherrer. Han kom til Jesus om natten og sa: «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.» «Hvordan kan en som er gammel, bli født?» sa Nikodemus. «Kan noen komme inn i mors liv igjen og bli født for andre gang?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd.»

Hvis ingen kan se Guds rike som ikke er født på ny, må dette gjelde Jesus også. Så – når ble han født på ny? Forstår jeg Jesus rett, så dreier «å bli født på ny» seg ikke om å komme ut av mors liv i fysisk eller kjødelig forstand. Det handler snarere om å komme ut av mors liv i metafysisk eller åndelig forstand. For å kunne se – være kommet ut av mors liv, og inn i – Guds rike, må altså også jeg gjennomgå to utkomster, utganger eller fødsler. To fødsler som attpåtil ikke skjer samtidig. – Alt dette ifølge Jesus.

At jeg er kommet ut av mors liv «i hånden», kjenner jeg meg trygg på. Om jeg også er kommet ut av mors liv «i ånden» – er blitt helhetlig åndsbevisst – kjenner jeg meg ikke like trygg på. Hvordan oppleves det å være hel(het)lig åndsbevisst? Oppleves det annerledes enn å være kjødelig (ånds)bevisst? Er det min egen gjenfødsel jeg venter på – lengter etter? Når skjer denne befrielsen? Når ankommer Herren, Frelseren eller Befrieren – adventus Domini/Redemptoris – mitt «jomfruelige» sinn eller lønnkammer?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere