Sigmund Svarstad

Alder:
  RSS

Om Sigmund

Følgere

Har du en bærekraftig selvforståelse?

Publisert 6 dager siden

I bunn og grunn tror jeg at mennesket er en skapning som i tanke, tale og handling er en funksjon av «Faderen, Sønnen og Den hel(het)lige ånd».


Da jeg fylte femti fant jeg grunn til å spørre om livs-, og menneske- eller selvforståelsen jeg tilegnet meg i barn- og ungdom var bærekraftig. Ulike årsaker gav meg motivasjon og muligheter til å fordype meg i temaet. Tjue år senere er konklusjonen at svaret er nei! I det følgende skal jeg begrunne dette.

Grunnlaget for min egen senere livs-, menneske eller selvforståelse legges i skolepliktig alder. Det avgjørende i så måte er ikke livs- og menneskesynet jeg får undervisning i, men det jeg erfarer. Hva kjennetegner livs- og menneskesynet jeg blir et produkt og/eller en funksjon av?

I boken «Er gymnasiaster mennesker?» av lektor Carl Hambro fra 1966 – det året jeg begynner på gymnaset, datidens videregående skole – innledes første kapittel slik: «Min kritikk av det eksisterende skolesystem sikter på dets uklare menneskesyn. Det sies aldri om skolen som system har noe menneskesyn, eller hva dette i tilfelle går ut på. Men det som skinner igjennom overalt, er at «den gode samfunnsborger», det konforme individ, den lydige funksjonær er idealet.» I samme kapittel hevder han at våre skoler er blitt fabrikker som fremstiller roboter i massevis. Lydige mennesker uten intellektets eller karakterens selvstendighet – ifølge bokens forord, der han også skriver: «Det er min skyld. Det er hver lektors skyld hver dag han godtar presset ovenfra og tvinger elevene inn i ufrihet og konkurransepreget arbeid.»

Antall lærere som hver dag godtar presset fra storting og regjering – våre tilstandsrettslig ansvarlige, ifølge Grunnloven – er neppe mindre i 2019 enn i 1966. Heller ikke antallet elever som daglig oppfattes og behandles som programmerbare roboter. Økningen i antall elever som påføres sjelelige – psykologiske – utviklingsforstyrrelser, får behov for smertestillende (rus)midler, deltar i mobbing og vold eller begår selvmord, i løpet av mine snart 70 leveår, rettferdiggjør påstanden. Det samme gjør økningen i antall «gode samfunnsborgere» som blir lydige (gjelds)slaver av mer omfattende – for ikke å si globalt livstruende – aktiviteter. De forfatningsrettslig ansvarlige sin iver etter å sikre velferdsstatens umettelige pengebehov og fremtid, virker stadig mer nådeløs. Ikke minst for våre unge, barn og ufødte.

I et skole- og velferdssystem med slik dagsorden, er det knapt mulig å hindre at noen får fornemmelsen av å være mer eller mindre verdifulle enn andre. Uavhengig om de er opplært til å forstå seg selv som skapninger i Guds bilde eller intelligente dyr. I praksis er livs- og menneskeforståelsen som følger av evolusjonsteorien, ikke ulikt den som følger av enfoldig gudsforståelse. Ikke minst hvis formålet er å tilvirke «gode samfunnsborgere» – les: lydige individ uten intellektets eller karakterens selvstendighet. Noe som gjør det mulig å forstå Henrik Ibsen, når han for snart 150 år siden skal ha uttalt at Norge er en fri og selvstendig nasjon, full av ufrie og uselvstendige mennesker. – Ikke minst i åndelig forstand. Dette gjelder også Rudolf Steiner som for 100 år siden skal ha hevdet at sjelen forkrøples i skolen.

Det jeg tror kan forebygge slike tilstander best, er et livs- og menneskesyn til selvforståelse som likestiller alle. Enten de opplever seg som intelligente dyr, Guds utvalgte fremfor andre eller skapninger i Guds bilde. Det mest bærekraftige i så måte, er trolig det evangeliske. Nærmere bestemt det som også våre barn og unge hadde forfatningsrettslig krav på å bli respektert i samsvar med – helt frem til år 2014.

Kravet følger av § 2 i Grunnloven som i 1814 ble innledet slik: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion». Bestemmelsen må tolkes i lys av at Grunnloven er kongerikets innfødte og ufødtes høyeste rettsvern mot statens offentlige virksomhet i kongeriket. Slik tolket medfører dette at også i den offentlige skolen har enhver innfødt et ubetinget krav på å bli oppfattet, forstått og behandlet i samsvar med den evangeliske livs- og menneskeforståelse. Ifølge denne er mennesket ikke et enfoldig dyr med intelligens, men en sjel – et trefoldig åndsvesen eller subjekt – med et legeme. I bunn og grunn en skapning som i tanke, tale og handling er en funksjon av «Faderen, Sønnen og Den hel(het)lige ånd».

Gå til innlegget

Intelligent dyr – eller?

Publisert 25 dager siden

Forskjellen på humanistisk og evangelisk menneskesyn kan uttrykkes slik: Mens mennesket i evangelisk forstand er et subjekt med kropp, er det en kropp med intelligens i humanistisk.

«Mennesket er det eneste dyret som vet at det skal dø». Utsagnet til Aristoteles (384-322 f.Kr.) tyder på at forståelsen av mennesket som et dyr eller legeme med intelligens, er eldre enn den som følger av Darwins utviklingslære. Evolusjonsteoriens naturfilosofiske forutsetninger er Aristoteles’ kontradiksjons- og identitetsprinsipper samt en tro på at alt liv har oppstått ved endringsprosesser i tidligere eksisterende former. Samt at artenes opprinnelse og utvikling er naturlige følger av at de best tilpassede individene i en populasjon har størst sannsynlighet for å overleve og forplante seg. I praksis er Aristoteles forutsetninger fortsatt alle ikke-matematiske sorterings-vitenskapers universalverktøy.

Det rådende kunnskapsregimets forståelse av mennesket følger av Darwins evolusjonsteori. Hva dette innebærer, fremgår skremmende åpenbart av Store Norske Leksikons beskrivelse av begrepet. Blant mangt og meget fremgår der at mennesket er en art primater i menneskefamilien i overfamilien menneskeaper i underordenen ekte aper, at et av menneskets viktigste karaktertrekk er oppreist gange, at armene ble frigjort fra å delta i bevegelsen av kroppen til stadig mer avanserte formål, at et annet hoved-kjennetegn er den store hjernen som har rundt en liter større volum enn hos orangutanger, gorillaer og sjimpanser – de andre nålevende medlemmene av menneskefamilien – at mennesket har like mange kroppshår som en sjimpanse, men at hårene har redusert størrelse og at grunnlaget for menneskets kulturskapende evne i første rekke er knyttet til samspillet mellom hånd og hjerne.

Forståelsen av mennesket som skapning i Guds bilde, følger av Bibelens kosmogoni eller skapelsesberetning. Der lyder beskrivelsen eller ordbildet til forståelse av mennesket slik: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i sitt bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem». I motsetning til Darwins bygger ikke Mose teori på en hypotetisk antakelse, men på en hel(het)lig grunnsetning: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden». Bibelens første ordbilde til forståelse av Gud kan også oppfattes som en makrokosmisk eller naturgitt verdirelasjon, bestående av tre element – ett subjekt og to objekt. I den augsburgske trosbekjennelse beskrives subjektet som «ett guddommelig vesen, som både kalles og er Gud, evig, ulegemlig, udelelig, med umåtelig makt, visdom og godhet, skaper og opprettholder av alle ting, de synlige og de usynlige, og at det likevel er tre personer, av samme vesen og makt og like evige, Fader, Sønn og Hellig Ånd». Ifølge Mose beskrivelser kan bildet som mennesket skapes i, oppfattes som bildet av universets subjekt. Bildet av en ulegemlig og udelelig treenighet som er livets og universets evige opprettholder og (ny)skaper av alle usynlige og synlige ting, jf. Confesso Augustana. Forstått som skapning i Guds bilde, er menneskets egenverd altså forbundet med subjektet eller sjelen.

Slik betraktet kan forskjellen på humanistisk og evangelisk menneskesyn uttrykkes slik: Mens mennesket i evangelisk forstand er et subjekt med kropp, er det en kropp med intelligens i humanistisk. I evangelisk forstand er menneskets kulturskapende evne altså ikke knyttet til samspillet mellom hånden og hjernen, slik den er i objektiv eller humanistisk, men til samspillet mellom subjektet og hånden. 

Redegjørelsen tyder altså det evangeliske og det rådende kunnskaps- og utdanningsregimets (jødisk-kristne-humanistiske) i prinsippet ikke bare er omvendte, men også uforenlige livs- og menneskesyn.

Å plassere jomfruelige subjekt eller sjeler under utvikling, omstilling og modning i drivhus – der de nådeløst oppfattes og behandles som programmerbare ikt-roboter av blod og kjøtt på (2) ben – kan ha uheldige effekter. Ikke bare i smått, men også i stort. I de(t) små forkrøpler det sjelen – hevdet Rudolf Steiner for 100 år siden. I 2001 meldte Bergens Tidende at 40 % av skoleelevene – 12 av 30 – sliter med problemer av sosial og emosjonell karakter. I løpet av skoletiden vil ett av fire barn – 7 av 28 – trenge hjelp fra psykolog. Allerede i 1997 viste en undersøkelse at 8 % av elevene i videregående skole hadde vurdert å begå selvmord. Åtte prosent tilsvarer 2 av 25 – nær to elever i hver klasse. Utviklingen i skolen de senere år, gir meg ikke grunn til å tro at andelene er redusert. Heller ikke avismeldingene. De skadelidende i disse undersøkelsene er neppe de samme som medvirker til det globale klimaproblemet …

Gå til innlegget

Klimaforskningens troverdighet

Publisert rundt 2 måneder siden

Noe tyder på at klimamodellenes gyldighet er begrenset til et område som verken har rom for liv eller mennesker iht. hvordan uttrykkene til forståelse av disse begrepene er formulert i 1 Mos. 1:1.

Jeg er skeptisk til drivhuseffekten. Effekten av dataprogrammer som beregner forandringer i ulike klimaparametere, ved hjelp av matematiske ligninger som beskriver fysiske og kjemiske lover. Matematikken som slike ligninger er funksjoner av, har nemlig bare begrenset gyldighet i rom og tid. Dermed kan kausalitetsforståelsen som følger av den anvendte matematikken, være vill-ledende. I så fall kan forebyggende og korrigerende tiltak som iverksettes, snarere få motsatt enn tilsiktet virkning.

Det er grovt uaktsomt å ikke kvalitetssikre en tvilsom vitenskapelig slutning mot forutsetningen den er en følge av. Dette gjelder like mye for slutningen som gjør vårt globale herberge til et selvutslettende drivhus, som den som tilsier at universet har oppstått ved eksplosjon i en knapt målbar singularitet.

Den anvendte matematikken er også årsaken til at den euklidske geometriens og kvantefysikkens univers er uforenlig med den generelle relativitetsteoriens og big-bangteoriens. Det er en kjensgjerning at beregnet sannsynlighet for at liv oppstår i de to teoriens univers, er minimal. Like liten som for at en samling av nødvendige flydeler, fremstår som noe flyvedyktig etter å ha blitt utsatt for en tyfon – sies det. At sannsynligheten for at liv finnes likevel er selvinnlysende eller maksimal, tyder på at den generelle relativitetsteorien og big-bangteorien bygger på naturvitenskapelig utilstrekkelige forutsetninger. I det følgende vil jeg derfor etter beste evne gjøre rede for grunnlaget for min tvil og mine påstander.

Matematikken er alle moderne vitenskapers universalnøkkel og viktigste hjelpemiddel. Av slike verktøy finnes ikke bare ett, men to: Den rene matematikken og den anvendte. Den rene følger av Euklids helhetlige geometri, mens den anvendte følger av Descartes’ analytiske.

Den rene matematikkens egentlige domene er egenskapene til tallene og formene i universet samt det nøyaktige forhold mellom dem hva størrelse og beliggenhet angår. Den utgår fra bestemte forut-setninger og utvikler med utgangspunkt i disse en stringent logisk lærebygning. Den euklidske geometriens forutsetning er den helhetlige verdirelasjonen: Helheten er større enn delen. Uttrykket medfører at helheten er større enn delen, også når delen er lik summen av delene. Når helheten er en og alt er ett i den euklidske geometriens univers, kan antall deler følgelig aldri kan reduseres til færre enn to.  

Med unntak av den kjente påstanden: Cogito ergo sum – jeg tenker, det er alt – utgår ikke Descartes’ analytiske geometri fra en klart uttrykt forutsetning. De som har anvendt matematikken som følger av denne, vet likevel at der er helheten lik summen av delene – verken mer eller mindre. Når helheten er en og alt er ett i den kartesiske geometriens univers, kan antall deler følgelig alltid reduseres til en.

Om begge forutsetningene har ubetinget gyldighet, kan avklares ved å sammenligne dem med kvantefysikkens – den såkalte usikkerhetsrelasjonen. Ifølge denne finnes der i tillegg til enhver målbar størrelse alltid en komplementær – utfyllende – størrelse, men de to forholder seg til hverandre på en måte som gjør det umulig å måle begge helt nøyaktig i samme eksperiment. En logisk følge av denne vitenskapelig uomtvistelige erkjennelsen er at universet aldri kan reduseres til færre enn to målbare størrelser. En annen er at de to verken kan bli en eller ingen målbar størrelse samtidig. I så fall er det reductio ad absurdum. Følgelig finnes det en kraft som virker til at to komplementære romstørrelser aldri kollapser til en eller ingen målbar størrelse. – Himmelen og jorden i Bibelens grunnsetning inkl.

 Sammenligningen viser at Euklids hel(het)lige forutsetning er i samsvar med usikkerhetsrelasjonen. Dette tyder på at den analytiske matematikkens bare har gyldighet i Einsteins romtid – i et univers uten Gud. I så fall fremstår Descartes, Einsteins og klimamodellenes domene som et herberge uten rom for verken liv eller mennesker. I hvert fall ikke iht. uttrykkene til forståelse av disse begrepene er formulert i 1 Mos. 1:1.

Gå til innlegget

Skapelsesberetningens formål

Publisert 3 måneder siden

Finnes der holdepunkt som forsvarer en naturvitenskapelig tolking til forståelse av Bibelens skapelsesberetning?

Hva er Bibelens skapelsesberetning? Er den beskrivelsen av en historisk hendelse til forståelse av hvordan og hvorfor alt værende oppstår en gang i mer eller mindre fjern fortid? Kan formålet være noe mindre livsfjernt og unyttig? Kan den tenkes å være en billedlig beskrivelse til forståelse av forholdet mellom alt av ikke-værende, åndelig eller ubetinget og alt av værende, legemlig eller betinget i rom og tid? En evig dagsaktuell læretekst til tidløs forståelse av forholdet mellom det enkelte og det øvrige av levende og ikke-levende – subjekt og objekt - også for nålevende?

Få elementer

I Kunnskapsforlagets fremmedordbok betyr det greske ordet kosmogoni skapelsesberetning. Ifølge «Store danske» finnes det to former for kosmogonier – en filosofisk-mytisk og en vitenskapelig-astronomisk. «Filosofiske anskuelser inkluderer religiøse skabelsesberetninger (som i Bibelen) eller mytiske fortællinger som i det babyloniske epos Enuma elish, hvor verden bliver skabt ved adskillelse af vand og jord ud fra et oprindeligt vandigt kaos (se skabelsesmyter)». Ifølge «Store norske» er en kosmogoni som regel en billedlig teori om verdens skapelse og utvikling. Felles for de tidlige kosmogonier er at de i utgangspunktet forestiller seg alt værende skapt av færrest mulige elementer. 

Slik sett kan en kosmogoni oppfattes som en beskrivelse til helhetlig forståelse av hvordan alt værende eller legemlig oppstår og utvikles i rom og tid. En naturvitenskapelig teori fremstilt ved hjelp av verdirelasjoner som i utgangspunktet består av et færrest mulig antall kosmiske element. I samsvar med kosmogoniens eller skapelsesberetningens formål, kan alt værende følgelig oppfattes som kosmologiske funksjoner og/eller produkt av et forutbestemt minste antall kosmiske element – livet og mennesket medregnet. Mens nevnte babylonske skapelsesberetning eller kosmogoni tar utgangspunkt i to kosmiske element – vann og jord – tar en mindre ukjent fra den greske antikken utgangspunkt i fire: ild, jord, luft og vann.

Bibelens kosmogoni

Finnes der holdepunkt for en vitenskapelig tolking til forståelse av Bibelens kosmogoni? Det første skriftstedet som jeg undres på om kan tolkes slik, er uttrykket: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden». Vitenskapelig analysert kan uttrykket nemlig tolkes som en verdirelasjon, bestående av tre element: Gud, himmelen og jorden. Til forskjell fra nevnte babylonske og greske, hvor minste antall element er henholdsvis to og fire, består den bibelske kosmogoniens grunnsetning av tre. Hvorav de to værende – jorden og himmelen; delen og det øvrige – er universelt komplementære eller utfyllende størrelser. 

En vitenskapelig grunnsetning som opererer med utfyllende størrelser, er den euklidske geometriens: Helheten er større enn delen. Verdirelasjonen er ikke bare gyldig i betinget eller legemlig forstand, men også i ubetinget eller åndelig. En annen er usikkerhetsrelasjonen – kvantefysikkens grunnsetning. Ifølge denne finnes det i tillegg til enhver målbar størrelse i rom og tid alltid en komplementær størrelse, men disse forholder seg til hverandre på en måte som gjør det umulig å måle begge helt nøyaktig samtidig. Det interessante med usikkerhetsrelasjonen i denne forbindelse er at den fastslår at helheten aldri kan reduseres til færre enn to komplementære – uforenlige – grunnbestanddeler. I så fall kan ikke universet aldri reduseres til en eller ingen målbar størrelse. 

Tidsmåling

Når helheten er en, kan antall deler altså aldri reduseres til færre enn to. Like lite i ubetinget eller åndelig forstand som i betinget eller legemlig. En (kosmo)logisk følge av dette er at det må finnes noe ikke-værende som virker til at universet er et tidløst – evig værende – makrokosmos. Noe ikke-værende eller uforgjengelig som er overordnet alt værende eller forgjengelig. I så fall kan alle frie og selvstendige legemlige objekt i (himmel)rommet oppfattes som funksjoner og/eller utfall av og i helheten – mennesket inkludert. I den bibelske skapelsesberetningens grunnsetning er Gud ordet for dette ikke-værende, ikke-entydige og makrokosmisk opprettholdende element – grunnsetningens subjekt.

Neste skriftsted jeg undres på om kan tolkes naturvitenskapelig, er uttrykket «Og det ble aften, og det ble morgen, første dag» i 1 Mos. 1:5. Når dette tolkes i lys av tidsregningens – den historisk-tekniske kronologiens – premisser, er uttrykket verken naturlig eller logisk. I tidsregning telles dagene nemlig fra et menneskelig valgt nullpunkt i stigende rekkefølge fremover til inneværende dag. For å være logisk, må utrykket derfor lyde slik: Og det ble morgen, og det ble aften, første dag. Uttrykket i 1 Mos. 1;5 blir bare logisk når det tolkes i lys av tidsmålingens – den astronomisk-matematiske kronologiens – premisser. Ved tidsmåling er nullpunktet alltid inneværende øyeblikk; evighetens skjæringspunkt med tiden – ifølge Kierkegaard. Følgelig er inneværende dag ingen hel dag før den er fullt utmålt; er blitt i går m.a.o. Heller ikke den første. Ved tidsmåling telles da også dagene i stigende rekkefølge bakover fra inneværende dag, slik at den sist tilbakelagte alltid er den første. Følgelig blir det både morgen og aften inneværende dag, før det kan bli morgen, første (hele) dag. 

Vedvarende begynnelse

Et annet argument for å tolke uttrykket slik, er grammatisk. I boken «Tidehvervstanker» skriver Egil A. Wyller: «I det greske sprog er et eget tidsaspekt knyttet til det å vare: det durative (motsatt det momentane) aspekt. Dets hovedtid er imperfektum, det uavsluttede, ufullførte, det som engang var, og som i kraft herav varer ved. På samme måte taler eventyrets og mytenes sprog om hendelser som var en gang. Derved refereres ikke til noe avsluttet eller forgangent, men til en stadig like vedvarende Begynnelse. Denne dyptgripende tid- og varen-intuisjon er blitt ignorert i moderne tids-filosofi, men skulle i dag være av relevans for Einsteins samtidighetskonsepsjon, og ihvertfall av relevans for de nye tankesatser innen kvantefysikk».

De innledende spørsmål og påfølgende redegjørelse være av interesse for flere enn meg. Ikke bare fordi problemstillingen som reises er fraværende i evolusjonsteorien, men også fordi den har avgjørende betydning for hvordan skapelsesberetningen bør tolkes.

Gå til innlegget

Kristendommmens fundament

Publisert 6 måneder siden

At alle synlige og usynlige tings skaper og opprettholder er en tidløs, ulegemlig og udelelig treenighet, også Bibelens skapelsesberetning, er i bunn og grunn det viktigste som skiller kristendom fra jødedom og islam som religion.

De siste tjue årene har jeg brukt det meste av tid og krefter på å fordype meg i vitenskapelig og religiøs litteratur til livs- og virkelighetsforståelse. Litteratur som jeg i praksis bare har hatt et akademisk – teoretisk, lidenskapsløst eller livsfjernt – forhold til. Det som ansporet meg til fordypning, var et bilde. Et bilde av addisjonstabellen som presten og Eidsvollsmannen Søren Georg Abel underviste sine barn i. Deriblant Niels Henrik. 

Abels addisjonstabell begynner med uttrykket: 1 + 0 = 0. Den som jeg lærte i skolen, begynner med uttrykket: 1 + 0 = 1. Hva kan ligge til grunn for «omvendelsen»? Når jeg omsider finner den egentlige årsak, fører det ikke bare til at jeg må revidere min forståelse av matematikkens og kosmologiens aksiologiske verdigrunnlag. Den gir meg også en helt ny forståelse av kristendommens. 

Ifølge kristen trosbekjennelse er alle synlige og usynlige tings opphav og opprettholder en evig, ulegemlig og udelelig treenighet. 

UDELELIG – kan bety at å redusere det minst mulige antall element som universet består av til færre enn 3, er «reductio ad absurdum». Slutningen samsvarer med Heisenbergs usikkerhetsrelasjon; grunnsetningen i kvantefysikkens univers. Ifølge denne finnes det til enhver legemlig/målbar størrelse (+1) i rom og tid en komplementær legemlig/målbar størrelse (–1), men i virkeligheten relaterer de to seg til hverandre på en måte som gjør det umulig å måle begge helt nøyaktig samtidig. Verdirelasjonen innebærer at universet aldri kan reduseres til færre enn 3 element – to målbare (+1) og (–1) og ett ikke-målbart (0). De to målbare kan følgelig være funksjoner og/eller utfall av noe ikke-målbart som virker til at de to verken kan bli en eller ingen legemlig/målbar størrelse samtidig. At de to verken kan bli 1 eller 0 samtidig, kan rettferdiggjøre uttrykket: Creatio ex nihilo – skapelse fra intet. 

ULEGEMLIG – må følgelig bety at treenigheten er noe ikke-målbart som alt målbart i rom og tid er funksjoner og/eller utfall av. 

EVIG – betyr at treenigheten alltid ER. Ikke bare i andre enden av tidsregningen e.Kr., men også i denne samt i og før Bibelens kosmogoni eller skapelsesberetning. Slutningen er i samsvar med tidsforståelsen som følger av astronomisk/matematisk kronologi, der uttrykket «Og det ble aften, og det ble morgen, første dag» innebærer at første (hele) dag alltid er i går. I motsetning til i tidsregningens univers er «I begynnelsen» alltid inneværende øyeblikk og dag, i tidsmålingens.

Hva betyr dette for tolkingen av Bibelens grunnsetning – «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden»? Lest i lys av kristen trosbekjennelse fremstår den ikke lenger som en historisk kjensgjerning. Nå fremstår den som en elementær verdirelasjon, bestående av 3 universelle element. Som en hel(het)lig  usikkerhets- eller uskarphets-relasjon, der de to komplementære eller utfyllende størrelsene (himmelen og jorden) er legemlige/målbare objekter og subjektet (Gud) verken er noe legemlig eller målbart. Som en treenig verdirelasjon, der subjektet ifølge kristen trosbekjennelse er en ikke-målbar treenighet – i seg selv. Som en treenighet i dobbel forstand – både ubetinget/åndelig og betinget/verdslig – m.a.o.

Ved hjelp av grunnsetningene i Abels og enhetsskolens addisjonstabeller samt det øvrige, lar det seg nå gjøre å fremkalle rent matematiske bilder av de to treenighetene i Bibelens grunnsetning. De to som en viktig regneregel krever, for å kunne bestemme det nøyaktige forholdet mellom to ukjente. De ukjente i dette tilfellet er en og ingen, når ett og intet er alt. En oppgave jeg overlater til den enkelte leser å løse. 

Hvordan min forståelse av universet, livet, mennesket og forholdet mellom årsak og virkning i rom og tid ble endret, for ikke å si omvendt, når bildet av subjektet i Bibelens grunnsetning ikke lenger kan oppfattes som en ensartet monade, eller en knapt målbar singularitet– med umåtelig skaper- eller spreng-kraft? Når subjektet i Bibelens grunnsetning er å oppfatte som en evig eller tidløs, men ikke-målbar triade – til enhver tid (ny)skapende, i egenskap av å være det evige livets og universets opprettholdende kraft? Disse spørsmålene er det dessverre ikke plass nok til å besvare i denne omgang.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 5717 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
24 dager siden / 3766 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
26 dager siden / 1376 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
21 dager siden / 1278 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
11 dager siden / 1247 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
11 dager siden / 1232 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
10 dager siden / 1181 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
21 dager siden / 1177 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere