Sigmund Svarstad

Alder:
  RSS

Om Sigmund

Følgere

Klimaforskningens troverdighet

Publisert 3 dager siden

Noe tyder på at klimamodellenes gyldighet er begrenset til et område som verken har rom for liv eller mennesker iht. hvordan uttrykkene til forståelse av disse begrepene er formulert i 1 Mos. 1:1.

Jeg er skeptisk til drivhuseffekten. Effekten av dataprogrammer som beregner forandringer i ulike klimaparametere, ved hjelp av matematiske ligninger som beskriver fysiske og kjemiske lover. Matematikken som slike ligninger er funksjoner av, har nemlig bare begrenset gyldighet i rom og tid. Dermed kan kausalitetsforståelsen som følger av den anvendte matematikken, være vill-ledende. I så fall kan forebyggende og korrigerende tiltak som iverksettes, snarere få motsatt enn tilsiktet virkning.

Det er grovt uaktsomt å ikke kvalitetssikre en tvilsom vitenskapelig slutning mot forutsetningen den er en følge av. Dette gjelder like mye for slutningen som gjør vårt globale herberge til et selvutslettende drivhus, som den som tilsier at universet har oppstått ved eksplosjon i en knapt målbar singularitet.

Den anvendte matematikken er også årsaken til at den euklidske geometriens og kvantefysikkens univers er uforenlig med den generelle relativitetsteoriens og big-bangteoriens. Det er en kjensgjerning at beregnet sannsynlighet for at liv oppstår i de to teoriens univers, er minimal. Like liten som for at en samling av nødvendige flydeler, fremstår som noe flyvedyktig etter å ha blitt utsatt for en tyfon – sies det. At sannsynligheten for at liv finnes likevel er selvinnlysende eller maksimal, tyder på at den generelle relativitetsteorien og big-bangteorien bygger på naturvitenskapelig utilstrekkelige forutsetninger. I det følgende vil jeg derfor etter beste evne gjøre rede for grunnlaget for min tvil og mine påstander.

Matematikken er alle moderne vitenskapers universalnøkkel og viktigste hjelpemiddel. Av slike verktøy finnes ikke bare ett, men to: Den rene matematikken og den anvendte. Den rene følger av Euklids helhetlige geometri, mens den anvendte følger av Descartes’ analytiske.

Den rene matematikkens egentlige domene er egenskapene til tallene og formene i universet samt det nøyaktige forhold mellom dem hva størrelse og beliggenhet angår. Den utgår fra bestemte forut-setninger og utvikler med utgangspunkt i disse en stringent logisk lærebygning. Den euklidske geometriens forutsetning er den helhetlige verdirelasjonen: Helheten er større enn delen. Uttrykket medfører at helheten er større enn delen, også når delen er lik summen av delene. Når helheten er en og alt er ett i den euklidske geometriens univers, kan antall deler følgelig aldri kan reduseres til færre enn to.  

Med unntak av den kjente påstanden: Cogito ergo sum – jeg tenker, det er alt – utgår ikke Descartes’ analytiske geometri fra en klart uttrykt forutsetning. De som har anvendt matematikken som følger av denne, vet likevel at der er helheten lik summen av delene – verken mer eller mindre. Når helheten er en og alt er ett i den kartesiske geometriens univers, kan antall deler følgelig alltid reduseres til en.

Om begge forutsetningene har ubetinget gyldighet, kan avklares ved å sammenligne dem med kvantefysikkens – den såkalte usikkerhetsrelasjonen. Ifølge denne finnes der i tillegg til enhver målbar størrelse alltid en komplementær – utfyllende – størrelse, men de to forholder seg til hverandre på en måte som gjør det umulig å måle begge helt nøyaktig i samme eksperiment. En logisk følge av denne vitenskapelig uomtvistelige erkjennelsen er at universet aldri kan reduseres til færre enn to målbare størrelser. En annen er at de to verken kan bli en eller ingen målbar størrelse samtidig. I så fall er det reductio ad absurdum. Følgelig finnes det en kraft som virker til at to komplementære romstørrelser aldri kollapser til en eller ingen målbar størrelse. – Himmelen og jorden i Bibelens grunnsetning inkl.

 Sammenligningen viser at Euklids hel(het)lige forutsetning er i samsvar med usikkerhetsrelasjonen. Dette tyder på at den analytiske matematikkens bare har gyldighet i Einsteins romtid – i et univers uten Gud. I så fall fremstår Descartes, Einsteins og klimamodellenes domene som et herberge uten rom for verken liv eller mennesker. I hvert fall ikke iht. uttrykkene til forståelse av disse begrepene er formulert i 1 Mos. 1:1.

Gå til innlegget

Skapelsesberetningens formål

Publisert rundt 1 måned siden

Finnes der holdepunkt som forsvarer en naturvitenskapelig tolking til forståelse av Bibelens skapelsesberetning?

Hva er Bibelens skapelsesberetning? Er den beskrivelsen av en historisk hendelse til forståelse av hvordan og hvorfor alt værende oppstår en gang i mer eller mindre fjern fortid? Kan formålet være noe mindre livsfjernt og unyttig? Kan den tenkes å være en billedlig beskrivelse til forståelse av forholdet mellom alt av ikke-værende, åndelig eller ubetinget og alt av værende, legemlig eller betinget i rom og tid? En evig dagsaktuell læretekst til tidløs forståelse av forholdet mellom det enkelte og det øvrige av levende og ikke-levende – subjekt og objekt - også for nålevende?

Få elementer

I Kunnskapsforlagets fremmedordbok betyr det greske ordet kosmogoni skapelsesberetning. Ifølge «Store danske» finnes det to former for kosmogonier – en filosofisk-mytisk og en vitenskapelig-astronomisk. «Filosofiske anskuelser inkluderer religiøse skabelsesberetninger (som i Bibelen) eller mytiske fortællinger som i det babyloniske epos Enuma elish, hvor verden bliver skabt ved adskillelse af vand og jord ud fra et oprindeligt vandigt kaos (se skabelsesmyter)». Ifølge «Store norske» er en kosmogoni som regel en billedlig teori om verdens skapelse og utvikling. Felles for de tidlige kosmogonier er at de i utgangspunktet forestiller seg alt værende skapt av færrest mulige elementer. 

Slik sett kan en kosmogoni oppfattes som en beskrivelse til helhetlig forståelse av hvordan alt værende eller legemlig oppstår og utvikles i rom og tid. En naturvitenskapelig teori fremstilt ved hjelp av verdirelasjoner som i utgangspunktet består av et færrest mulig antall kosmiske element. I samsvar med kosmogoniens eller skapelsesberetningens formål, kan alt værende følgelig oppfattes som kosmologiske funksjoner og/eller produkt av et forutbestemt minste antall kosmiske element – livet og mennesket medregnet. Mens nevnte babylonske skapelsesberetning eller kosmogoni tar utgangspunkt i to kosmiske element – vann og jord – tar en mindre ukjent fra den greske antikken utgangspunkt i fire: ild, jord, luft og vann.

Bibelens kosmogoni

Finnes der holdepunkt for en vitenskapelig tolking til forståelse av Bibelens kosmogoni? Det første skriftstedet som jeg undres på om kan tolkes slik, er uttrykket: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden». Vitenskapelig analysert kan uttrykket nemlig tolkes som en verdirelasjon, bestående av tre element: Gud, himmelen og jorden. Til forskjell fra nevnte babylonske og greske, hvor minste antall element er henholdsvis to og fire, består den bibelske kosmogoniens grunnsetning av tre. Hvorav de to værende – jorden og himmelen; delen og det øvrige – er universelt komplementære eller utfyllende størrelser. 

En vitenskapelig grunnsetning som opererer med utfyllende størrelser, er den euklidske geometriens: Helheten er større enn delen. Verdirelasjonen er ikke bare gyldig i betinget eller legemlig forstand, men også i ubetinget eller åndelig. En annen er usikkerhetsrelasjonen – kvantefysikkens grunnsetning. Ifølge denne finnes det i tillegg til enhver målbar størrelse i rom og tid alltid en komplementær størrelse, men disse forholder seg til hverandre på en måte som gjør det umulig å måle begge helt nøyaktig samtidig. Det interessante med usikkerhetsrelasjonen i denne forbindelse er at den fastslår at helheten aldri kan reduseres til færre enn to komplementære – uforenlige – grunnbestanddeler. I så fall kan ikke universet aldri reduseres til en eller ingen målbar størrelse. 

Tidsmåling

Når helheten er en, kan antall deler altså aldri reduseres til færre enn to. Like lite i ubetinget eller åndelig forstand som i betinget eller legemlig. En (kosmo)logisk følge av dette er at det må finnes noe ikke-værende som virker til at universet er et tidløst – evig værende – makrokosmos. Noe ikke-værende eller uforgjengelig som er overordnet alt værende eller forgjengelig. I så fall kan alle frie og selvstendige legemlige objekt i (himmel)rommet oppfattes som funksjoner og/eller utfall av og i helheten – mennesket inkludert. I den bibelske skapelsesberetningens grunnsetning er Gud ordet for dette ikke-værende, ikke-entydige og makrokosmisk opprettholdende element – grunnsetningens subjekt.

Neste skriftsted jeg undres på om kan tolkes naturvitenskapelig, er uttrykket «Og det ble aften, og det ble morgen, første dag» i 1 Mos. 1:5. Når dette tolkes i lys av tidsregningens – den historisk-tekniske kronologiens – premisser, er uttrykket verken naturlig eller logisk. I tidsregning telles dagene nemlig fra et menneskelig valgt nullpunkt i stigende rekkefølge fremover til inneværende dag. For å være logisk, må utrykket derfor lyde slik: Og det ble morgen, og det ble aften, første dag. Uttrykket i 1 Mos. 1;5 blir bare logisk når det tolkes i lys av tidsmålingens – den astronomisk-matematiske kronologiens – premisser. Ved tidsmåling er nullpunktet alltid inneværende øyeblikk; evighetens skjæringspunkt med tiden – ifølge Kierkegaard. Følgelig er inneværende dag ingen hel dag før den er fullt utmålt; er blitt i går m.a.o. Heller ikke den første. Ved tidsmåling telles da også dagene i stigende rekkefølge bakover fra inneværende dag, slik at den sist tilbakelagte alltid er den første. Følgelig blir det både morgen og aften inneværende dag, før det kan bli morgen, første (hele) dag. 

Vedvarende begynnelse

Et annet argument for å tolke uttrykket slik, er grammatisk. I boken «Tidehvervstanker» skriver Egil A. Wyller: «I det greske sprog er et eget tidsaspekt knyttet til det å vare: det durative (motsatt det momentane) aspekt. Dets hovedtid er imperfektum, det uavsluttede, ufullførte, det som engang var, og som i kraft herav varer ved. På samme måte taler eventyrets og mytenes sprog om hendelser som var en gang. Derved refereres ikke til noe avsluttet eller forgangent, men til en stadig like vedvarende Begynnelse. Denne dyptgripende tid- og varen-intuisjon er blitt ignorert i moderne tids-filosofi, men skulle i dag være av relevans for Einsteins samtidighetskonsepsjon, og ihvertfall av relevans for de nye tankesatser innen kvantefysikk».

De innledende spørsmål og påfølgende redegjørelse være av interesse for flere enn meg. Ikke bare fordi problemstillingen som reises er fraværende i evolusjonsteorien, men også fordi den har avgjørende betydning for hvordan skapelsesberetningen bør tolkes.

Gå til innlegget

Kristendommmens fundament

Publisert 4 måneder siden

At alle synlige og usynlige tings skaper og opprettholder er en tidløs, ulegemlig og udelelig treenighet, også Bibelens skapelsesberetning, er i bunn og grunn det viktigste som skiller kristendom fra jødedom og islam som religion.

De siste tjue årene har jeg brukt det meste av tid og krefter på å fordype meg i vitenskapelig og religiøs litteratur til livs- og virkelighetsforståelse. Litteratur som jeg i praksis bare har hatt et akademisk – teoretisk, lidenskapsløst eller livsfjernt – forhold til. Det som ansporet meg til fordypning, var et bilde. Et bilde av addisjonstabellen som presten og Eidsvollsmannen Søren Georg Abel underviste sine barn i. Deriblant Niels Henrik. 

Abels addisjonstabell begynner med uttrykket: 1 + 0 = 0. Den som jeg lærte i skolen, begynner med uttrykket: 1 + 0 = 1. Hva kan ligge til grunn for «omvendelsen»? Når jeg omsider finner den egentlige årsak, fører det ikke bare til at jeg må revidere min forståelse av matematikkens og kosmologiens aksiologiske verdigrunnlag. Den gir meg også en helt ny forståelse av kristendommens. 

Ifølge kristen trosbekjennelse er alle synlige og usynlige tings opphav og opprettholder en evig, ulegemlig og udelelig treenighet. 

UDELELIG – kan bety at å redusere det minst mulige antall element som universet består av til færre enn 3, er «reductio ad absurdum». Slutningen samsvarer med Heisenbergs usikkerhetsrelasjon; grunnsetningen i kvantefysikkens univers. Ifølge denne finnes det til enhver legemlig/målbar størrelse (+1) i rom og tid en komplementær legemlig/målbar størrelse (–1), men i virkeligheten relaterer de to seg til hverandre på en måte som gjør det umulig å måle begge helt nøyaktig samtidig. Verdirelasjonen innebærer at universet aldri kan reduseres til færre enn 3 element – to målbare (+1) og (–1) og ett ikke-målbart (0). De to målbare kan følgelig være funksjoner og/eller utfall av noe ikke-målbart som virker til at de to verken kan bli en eller ingen legemlig/målbar størrelse samtidig. At de to verken kan bli 1 eller 0 samtidig, kan rettferdiggjøre uttrykket: Creatio ex nihilo – skapelse fra intet. 

ULEGEMLIG – må følgelig bety at treenigheten er noe ikke-målbart som alt målbart i rom og tid er funksjoner og/eller utfall av. 

EVIG – betyr at treenigheten alltid ER. Ikke bare i andre enden av tidsregningen e.Kr., men også i denne samt i og før Bibelens kosmogoni eller skapelsesberetning. Slutningen er i samsvar med tidsforståelsen som følger av astronomisk/matematisk kronologi, der uttrykket «Og det ble aften, og det ble morgen, første dag» innebærer at første (hele) dag alltid er i går. I motsetning til i tidsregningens univers er «I begynnelsen» alltid inneværende øyeblikk og dag, i tidsmålingens.

Hva betyr dette for tolkingen av Bibelens grunnsetning – «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden»? Lest i lys av kristen trosbekjennelse fremstår den ikke lenger som en historisk kjensgjerning. Nå fremstår den som en elementær verdirelasjon, bestående av 3 universelle element. Som en hel(het)lig  usikkerhets- eller uskarphets-relasjon, der de to komplementære eller utfyllende størrelsene (himmelen og jorden) er legemlige/målbare objekter og subjektet (Gud) verken er noe legemlig eller målbart. Som en treenig verdirelasjon, der subjektet ifølge kristen trosbekjennelse er en ikke-målbar treenighet – i seg selv. Som en treenighet i dobbel forstand – både ubetinget/åndelig og betinget/verdslig – m.a.o.

Ved hjelp av grunnsetningene i Abels og enhetsskolens addisjonstabeller samt det øvrige, lar det seg nå gjøre å fremkalle rent matematiske bilder av de to treenighetene i Bibelens grunnsetning. De to som en viktig regneregel krever, for å kunne bestemme det nøyaktige forholdet mellom to ukjente. De ukjente i dette tilfellet er en og ingen, når ett og intet er alt. En oppgave jeg overlater til den enkelte leser å løse. 

Hvordan min forståelse av universet, livet, mennesket og forholdet mellom årsak og virkning i rom og tid ble endret, for ikke å si omvendt, når bildet av subjektet i Bibelens grunnsetning ikke lenger kan oppfattes som en ensartet monade, eller en knapt målbar singularitet– med umåtelig skaper- eller spreng-kraft? Når subjektet i Bibelens grunnsetning er å oppfatte som en evig eller tidløs, men ikke-målbar triade – til enhver tid (ny)skapende, i egenskap av å være det evige livets og universets opprettholdende kraft? Disse spørsmålene er det dessverre ikke plass nok til å besvare i denne omgang.

Gå til innlegget

Om det norske demokratiet

Publisert 5 måneder siden

Det som var ment å utvikle seg til et monarki der staten og hver enkelt innvåner er likeverdige juridiske personer, har nå utviklet seg til et altomfattende demokratisk omsorgskannibali, der staten er gud og «Staten, det er vi».

«Sidan 1814 har Noreg i prinsippet vore eit demokrati». Sitatet er hentet fra en anmeldelse av boken «Det norske demokratiet og dets fiender 1918-2018». Hvis det med demokrati menes stats- eller regjeringsform, er det en helt annen enn den som følger av Grunnlovens § 1: «Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Dets regjeringsform er innskrenket og arvelig monarkisk.» Siste setning har stått uendret siden 1814, og fastslår i prinsippet at Norge er et innskrenket og arvelig monarki, og ikke et (uinnskrenket og arvelig) demokrati. Innskrenkningene er nedfelt i Grunnlovens første og siste del. Siste setning i § 1 vitner om at endringen av § 2 som Stortinget vedtok i 2014, også er grunnlovsstridig. Den nye § 2 har nemlig ordlyden: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.»

I den grad det gis noen innføring i Grunnlovens ånd og prinsipper ved norske utdanningsinstitusjoner, er det makthavernes tolking som ligger til grunn. Forståelsen til de som Grunnloven er kongerikets høyeste rettsvern mot. Nærmere bestemt statsråder, høyesterettsdommere og stortingsrepresentanter – de som påtar seg ansvar for at Grunnlovens bestemmelser i første og siste kapittel, i ett og alt overholdes av og i statens offentlige virksomhet i kongeriket. Slutningen følger av § 86. De som har sin makt i kraft av Grunnloven, oppfatter maktfordelingsprinsippet som lovens bærende grunnregel.

Når Grunnloven leses i lys av hvem den er kongerikets høyeste rettsvern for, fremstår solidaritetsprinsippet– en for alle, og alle for en – som dens bærende grunnregel. Slik sett er Hans Majestet Kongen den ene. At kongens person er hellig, og verken kan anklages eller lastes, er uttrykk for at han er hver enkelt av kongerikets innfødte og ufødte sin personlige stedfortreder i Statsråd eller regjeringen. Slik forstått blir det innlysende at statsrådene bærer det forfatningsrettslige ansvar for at lover eller tiltak som kan få grunnlovsstridige følger for noen av kongerikets innfødte eller ufødte, ikke iverksettes. Heller ikke slike som vedtas av Stortinget. Formålet med Grunnlovens maktfordelingsprinsipp er å hindre at slike følger inntreffer. Samt å sikre at statsråder, høyesterettsdommere og stortingsrepresentanter som ikke har virket til at lover og tiltak som får slike følger, verken fattes eller iverksettes, stilles til ansvar for Riksretten. 

I Norge har (parlamentarisk) demokrati som regjeringsform – etter at den ble innført av Stortinget, nærmest ved et statskupp i 1884 – i praksis medført at Riksretten er nedlagt. Til at kongerikets innfødte og ufødte er gjort rettsløse i forfatningsrettslig forstand. Årsaken er at maktfordelingsprinsippet – Grunnlovens krav til absolutt skille mellom den utøvende, den lovgivende og den dømmende makt i riksrettssaker – i virkeligheten er opphevet. Et uttrykk for dette er at den utøvende makt nå er underlagt den lovgivende makt. Et annet er at skillet mellom påtalemakten og domsmakten i riksrettssaker – Odelstinget og Lagtinget – også er opphevet. Dermed er Grunnlovens krav til makthavernes selvjustis satt ut av kraft. Dette til tross for at Stortinget under ingen omstendigheter kan endre Grunnloven i strid med dens opprinnelige ånd og prinsipper – jf. Grunnlovens siste paragraf. Det som var ment å utvikle seg til et monarki der staten og hver enkelt innvåner er likeverdige juridiske personer, har nå blitt et altomfattende demokratisk "omsorgskannibali", der staten er gud og «Staten, det er vi».

Det alt overordnede formål med 17. mai-grunnloven fra 1814 var neppe å sikre demokratiet og rettsstaten. Det var snarere å sikre kongerikets ufødte og innfødte mot rettsstaten – uansett regjeringsform. Slutningen følger indirekte av den opprinnelige bestemmelse i §2 som innledes slik: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion.» Det opprinnelige formålet med § 2 var neppe å brødfø en statskirke. Det er snarere grunn til å tro at formålet må ha vært å sikre noen og enhver mot å bli behandlet slik religionens opphavsmann ble. Som kjent var det folkets vilje – demokratiet – som sikret at makthaverne kunne «toe sine hender» – frikjenne seg selv – etter å ha dømt ham til døden. 

Gå til innlegget

Forventninger til en KrF-rebell

Publisert 6 måneder siden

Sett med treenighetsskolens briller fortoner virkeligheten seg helt annerledes enn med enhetsskolens.

Ifølge kommentaren til Dagens sjefredaktør mandag 29/4 var den nye KrF-lederens første tale til landsmøtet en heller skuffende opplevelse. Ikke minst for alle som håpet at den skulle være mer spekket med tanker om gjenvinning og sikring av tapte velgere hinsides sperregrensen, enn med småbarns-pappa- og tidsklemme-humor a la Hareide. 

Under overskriften «Slipp frem KrF-rebellen» innledes kommentaren av spørsmålet: «Finnes det en KrF-rebell bak Kjell Ingolf Ropstads hyggelige og fredsæle ytre?»  Sjefredaktørens forventninger til KrF-rebellen går ikke klart frem i kommentaren, men det håper jeg mine gjør av følgende:  

«Når tre av fire sier ja til aktiv dødshjelp, må KrF ta slaget for menneskeverdet og aktiv livshjelp» – sier Ropstad i talen sin. Før KrF-rebellen "tar slaget", vil han nok ha forsikret seg om å ha funnet den egentlige årsak til hvorfor KrF så langt har tapt alle (etterkrigs)tidens slag (for menneskeverdet og aktiv livshjelp).

All leting begynner med å undre seg. I dette tilfelle over hvor i all verden KrF har vært all den tid antallet tilhengere av aktiv dødshjelp her til lands har økt fra 0 til 3 – av 4! Og hvorfor det velferdssamfunnet som i begynnelsen var ment å være en bærekraftig evighetsmaskin for alle, i historiens skygge nå stadig oftere glimtvis kan fortone seg som en selvforsterkende helvetesmaskin. Slik også her på (olje)berget der (hverdags)livet neppe lenger kan sies å være et bærekraftig samvirke eller «spill avkrefter, som higer efter en evighet».

«Det er med en viss ærefrykt jeg tenker på de som har gått foran oss. KrF fødtes som en motstrøms- og grasrotbevegelse mellom fjorder og fjell på Vestlandet», sier Ropstad også i talen sin. I ødemarken eller uføret som ikke bare KrF, men også Kirken nå befinner seg i – hvor forskjellen på følgene av ikke-kristne og kristne (styrings)verdier i praksis knapt er nevneverdige – vil nok KrF-rebellen vise større respekt for en helt annen(s) fødsel. 

Denne motstrøms- og grasrotbevegelsens primære kjennetegn er ikke krav om strengere straffer, mer politi og merverdiskapende virksomhet, men en særegen verdensanskuelse og etikk. En forståelse av livet, mennesket og forholdet mellom årsak og virkning i rom og tid, basert på at når alt er ett, er Toraens Gud verken en eller ingen, men tre i en. Slik også i 1 Mos 1:1 og i 27. For samtidens presteskap av geistlige, fariseere(politikere), skriftlærde(akademikere) og jøder(folk) flest er dette blasfemi. Blasfemi betyr å krenke den enkeltes religiøse følelser eller undergrave aktelsen for den herskende religion eller virkelighetsforståelse. Nær sagt som å banne i statskirke eller nasjonalforsamling, eller som å bombe regjeringskvartal – med andre ord.

Sett med treenighetsskolens briller fortoner virkeligheten seg ganske annerledes enn med enhetsskolens. Følgene som evangelisk livs-, menneske- og kausalitetsforståelse får for bevegelsens leder(e) og tilhengere, tilsier mildt sagt at den er uforenlig med det rådende kunnskapsregimets. KrF-rebellen bør følgelig også finne den egentlige årsak til at det i vår ende av tidsregningen etter Kristus, i velferd og virkelighet knapt lenger er mulig å se forskjell på jødiske, humanistiske og kristne verdier. På jødisk, kristen og humanistisk etikk eller livs-, menneske- og kausalitetsforståelse. – På gullkalven og den hel(het)lige treenighet eller gral.

KrF-rebellen nå til dags blir neppe overrasket hvis flere opplever fryktinngytende drømmer om å være bro- eller moderlig omfavnet eller fastklemt i tid-rommet – under Einstein. I en stillestående tidsmaskin – der alt flyter. Også arbeidskraften – i en tredemølle hvor arbeid gjør fri og (internasjonal)staten er alle innfødtes (himmelske) far. Der all verdens guttebarn – blivende småbarns-pappaer – gjennom oppdragelse og utdannelse, om-skjæres/dannes fra himmelske subjekt i den helhetlige treenighets gudsbilde, til sekulære objekt, sæddonatorer, medmødre og stemmekveg. Alle medvirkende i et (selvutslettende) globalt gjelds- og lønns-slaveri. En himmelsk velferdsstat for noen. Et helvetes omsorgs-kannibali for andre.

For øvrig er jeg enig når sjefredaktøren skriver: «For å skape engasjement og oppslutninger er det helt avgjørende å klare å tydeliggjøre de politiske forskjellene. Ethvert parti trenger politiske fiender og politiske frontlinjer. Kort sagt: Man behøver et visst nivå av leven og spetakkel og at noen er sinte på en.» Alt dette bør være ekstremt mye enklere for KrF å få til, enn for de fleste andre – spør du meg…

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
27 dager siden / 1906 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
19 dager siden / 1636 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1616 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
27 dager siden / 1592 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
18 dager siden / 1453 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
16 dager siden / 1370 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1369 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1126 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 921 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere