Sigmund Svarstad

Alder:
  RSS

Om Sigmund

Følgere

Tanker om jomfrufødsler

Publisert 2 måneder siden - 418 visninger

Jomfrufødselen kan tenkes å være noe som angår hvert enkelt menneske. Noe som i så fall gjør evangeliets julebudskap relevant, for at hin enkelte skal kunne gjenkjenne seg i Kristus og bli helhetlig selvbevisst – – – midt i livet.

«En jomfrufødsel er ikke fysisk mulig, og et opplyst menneske kan derfor ikke tro på juleevangeliets budskap med integriteten i behold.» Sitatet innleder omtalen av den første av fire «myter» om julen i Dagen fredag 15. desember. Hvis mennesket først og fremst oppfattes som noe fysisk, sanselig eller legemlig, og dernest som noe metafysisk, oversanselig eller åndelig, er jeg enig i påstanden. Hvis det er omvendt – slik definisjonen av mennesket i 1 Mos. 1, 27 taler for – er jeg uenig i påstanden, jf.: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem.»

Tolket i lys av det universelle bildet Jesus tegner av Gud som en treenig verdirelasjon – bestående av Faderen, Sønnen og Den hellige ånd – fremstår mennesket først og fremst som noe mer enn tvetydig i åndelig forstand, og dernest som noe mer enn entydig i legemlig forstand. I og med at en jomfrufødsel ikke er fysisk mulig, faller det følgelig et opplyst menneske naturlig å spørre seg om jomfrufødsler snarere handler om menneskets åndelige (gjen)fødsel enn menneskets legemlige – som gutt eller jente; ikke-kvinne eller ikke-mann. Slik forstått er det slett ikke umulig å tenke seg at den som føder, er jomfru i åndelig forstand. Heller ikke at det som fødes, er noe jomfruelig. Noe som ennå ikke er kommet ut av mors liv, i åndelig forstand. Noe under videre utvikling og modning. Ikke bare i legemlig eller enhetlig forstand. Noe som med tid og stunder vil komme ut av «egget», også i åndelig eller hel(het)lig forstand.

Slik tolket blir jomfrufødselen noe som angår hvert enkelt menneske. Noe som også gjør (jule)evangeliet relevant, for at hin enkelte kan gjenkjenne seg i Kristus og bli helhetlig selvbevisst – – – midt i livet.

 

Gå til innlegget

Om religiøsitet og rasjonalitet

Publisert 3 måneder siden - 195 visninger

Å tro at universets opphav er en homogen singularitet av mikroskopisk størrelse – bestående av noe enestående eksplosivt – er irrasjonelt. Like naturstridig og/eller ukristelig som å innbille seg at det kan ha oppstått av intet – ved en guddommelig handling – i mer eller mindre fjern fortid. Begge slutningene er følgeriktige utfall av at helheten er lik summen av delene og enhver del noe av og i delen. Ikke av at helheten er større enn summen av delene og enhver del er en fri og selvstendig del av og i helheten.

«En religiøs person viser en alvorlig brist i rasjonalitet.» Sitatet er hentet fra Klassekampens debattsider 16/10. Der hevdes det også at skolen ikke underviser i regler for rasjonell tenking samt at religioner kan være gode eksempler på fornuftstridig tenking. Jeg er ikke uenig i noen av påstandene, men vil her bare påvise at hva alvorlig brist på rasjonalitet angår, kan det samme sies om ikke-religiøse personer. 

I Kunnskapsforlagets fremmedordbok beskrives rasjonal slik: «adj., lat., (mat.) som lar seg uttrykke ved hjelp av hele tall el. brøker.» Verdirelasjoner som kan formuleres som en brøk – et forhold mellom et heltall (brøkens teller) og et annet heltall (brøkens nevner) – er altså rasjonale uttrykk per definisjon.

I prinsippet gjelder definisjonen også for det primære av Euklids fem naturgitte aksiom: Helheten er større enn delen! En elementær verdirelasjon der hverken helheten eller delen er entydige begrep. Årsaken er at helheten også kan uttrykkes som ikke-delen og delen som ikke-helheten. At helheten (brøkens teller) aldri kan reduseres til færre enn heltallet 1, er åpenbart – for ikke å si selvinnlysende. Og når helheten er 1, kan antall deler (brøkens nevner) aldri reduseres til færre enn to. At antall deler alltid er større enn heltallet 2, når helheten er 1, er en logisk følge av Heisenbergs usikkerhetsrelasjon – kvantefysikkens forutsetning. Ifølge denne finnes det til enhver målbar størrelse en såkalt komplementær størrelse, men de to forholder seg til hverandre på en måte som gjør det umulig å måle begge nøyaktig samtidig i samme eksperiment. En stringent logisk følge av usikkerhetsrelasjonen er at universet hverken kan bli en singularitet (1) eller intet (0) samtidig. At to størrelser er komplementære, betyr at de utfyller og/eller forutsetter hverandre. Og da altså ikke bare i enhetlig eller enkel betydning, men også i helhetlig eller dobbel. I rasjonell forstand må hver enkelt del først og fremst altså ikke bare oppfattes som noe av og i delen, men også som noe av og i helheten. Å redusere brøkens teller til færre enn 1 – og nevneren til færre enn 2, når telleren er 1 – er følgelig reductio ad absurdum per definisjon!

I den rene matematikken – heltall- og brøkregningens univers – kan 0 altså være en tallverdi, men ikke et antall. Dette forklarer hvorfor brøkens nevner aldri kan bli lik 0, og hvorfor brøkens verdi er 0 når telleren er 0. I skolen lærte jeg at det er slik, men ikke hvorfor. Ei heller at nevneren må være flere enn 1, når telleren er 1. I grunnskolen lærte jeg heller aldri at når 1 + 0 = 1 i antall, så er 1 + 0 = 0 i tallverdi.   

Ifølge Kunnskapsforlagets synonymordbok er andre ord for rasjonell: fornuftig, forstandig, formålstjenlig fornuftsmessig, praktisk, økonomisk, rasjonal. Betydningen av rasjonell innebærer altså at fornuftige ideer, tanker og slutninger er slike som har sitt opphav i Euklids grunnsetning: Helheten er større enn delen. Ikke bare i relativ, betinget, legemlig eller enhetlig forstand, hvor summen av delene er lik helheten, men også i absolutt, ubetinget, åndelig eller helhetlig forstand – der summen av delene er lik delen. Å være noe av og i seg selv – noe selvinnlysende – er i så fall annerledes i absolutt eller helhetlig forstand enn i relativ eller enhetlig. Mens mennesket fortoner seg som noe legemlig i og av delen eller verdensrommet i enhetlig eller betinget forstand, fortoner det seg i helhetlig eller ubetinget forstand som en fri og selvstendig inkarnasjon av og i helheten eller himmelrommet. Rasjonalitet i enhetlig åndsbevisst – tidsåndens – forstand er i så fall irrasjonalitet i helhetlig åndsbevisst forstand.

Er det mulig å illustrere denne motsetningen ved hjelp av heltall eller brøker? I mitt mer enn 100 år gamle eksemplar av Salomonsen Konversasjonsleksikon innledes beskrivelsen av begrepet matematikk – heltall- og brøkregningens opphav – slik: «Den r e n e M.’s væsentlige Genstand er Egenskaberne ved Tallene og Formene i Rummet samt de nøjaktige Relationer imellem dem, hvad Størrelse og Beliggenhet angaar. Den gaar ut fra visse Aksiomer og opfører paa dem en stringent logisk Lærebygning». Beskrivelsen mer enn tyder på at det nøyaktige forhold mellom universets grunnform og grunntall er en stringent logisk følge av den rene matematikkens primære aksiom. Dette som Euklid i sin tid – ved hjelp av to ukjente elementer – uttrykte slik: Helheten er større enn delen!  I skolen lærte jeg at for å kunne bestemme forholdet mellom et visst antall ukjente, trengs samme antall ligninger hvor en eller flere av dem inngår. For å bestemme forholdet mellom HELHETEN (X) og DELEN (Y) kreves altså to ligninger der X og/eller Y inngår. Slik også når X = EN og Y = INGEN. For å kunne bestemme det nøyaktige forholdet mellom X og Y når EN og INGEN er ALT, er (sammen)ligningen 1 + 0 = 1 som innebærer at 0 er mindre enn 1 i antall fordi 1 = 1 + (– 0) samt at 0 = 1 + (– 1) = |1|= ETT – altså langt fra tilstrekkelig.

Den andre ligningen som kreves, fant jeg i boken Et foranskutt lyn – om Niels Henrik Abel og hans samtid – av Arild Stubhaug. Der er tidligere nevnte 1 + 0 = 0 som tyder på at 0 er større enn 1 i tallverdi, fordi 0 = 0 + (– 1) samt at 1 = 0 + (– 0) = |0|= INTET – første ligning i addisjonstabellen som presten Søren Georg Abel i skoleringen av sine barn. Ved hjelp av ligningssettet 1 + 0 = 1 og 0 + 1 = 0 er det nå mulig å fastslå det nøyaktige forholdet mellom 1 og 0. Løsningen er imidlertid avhengig av at det tas hensyn til betingelsene som følger av usikkerhetsrelasjonen: At antall del-elementer aldr kan bli færre enn 2 samt at helheten hverken kan bli 1 eller 0 samtidig. Av dette følger stringent logisk at det eksakte forholdet mellom et antall X og en tallverdi Y er at antallet er mindre eller lik tallverdien. Slik også når X = 1 og Y = 0. Mens det eksakte forhold mellom antallet 1 og tallverdien 0 er 1 ≤ 0 i hel(het)lig åndsbevisst eller dobbel forstand, er altså 1 ≥ 0 det tilsvarende i enhetlig åndsbevisst eller enkel forstand. Slik oppfattet og forstått kan forholdet mellom ånd og materie illustreres med følgende ordbilde: Mens det er ånden styrer hånden i evangelisk forstand, er det hånden som styrer ånden i sekulær forstand.

I rom medfører alt dette at helheten (universet) aldri kan reduseres til mindre enn to deler som forutsetter hverandre (himmelen og jorden, t. eks. – jf. 1 Mos 1, 1) og verken kan bli en som antall eller intet som tallverdi samtidig. I prinsippet bekrefter Heisenbergs usikkerhetsrelasjon altså Bibelens grunnsetning. I rasjonell forstand betyr dette at universet og livet er utfall av at alt hverken kan bli ett eller intet samtidig. I tid medfører alt dette at ingen dag er en hel dag, før den er i går. I virkeligheten må det ha vært aften inneværende dag (dag 0), før det kan bli morgen, første dag (dag 1) – jf. 1 Mos 1, 5 – m.a.o.

Å tro at universets opphav er en homogen singularitet av mikroskopisk størrelse – bestående av noe enestående eksplosivt – er følgelig irrasjonelt. Like naturstridig og/eller ukristelig som å innbille seg at det kan ha oppstått av intet – ved en guddommelig handling – i mer eller mindre fjern fortid. Begge slutningene er følgeriktige utfall av at helheten er lik summen av delene og enhver del noe av og i delen. Ikke av at helheten er større enn summen av delene og enhver del noe av og i helheten. Av samme grunn er kvanteteoriens og skapelsesberetningens univers uforenlig med relativitetsteoriens. I virkeligheten har relativitetsteoriens «herberge» ikke rom for mennesker i Mose beskrivelse av begrepet.

Herved anses for påvist at alvorlig brist på rasjonalitet, er noe både religiøse og ikke-religiøse personer smittes og lider av. En mental lidelse som altså skyldes uforsvarlig mangelfull undervisning i skolen.

 

Gå til innlegget

Er universet evigvarende?

Publisert 5 måneder siden - 368 visninger

Kan den religionsvitenskapelige forståelse av universets opphav være et resultat av at Bibelens skapelsesberetnings forutsetninger er misforstått? Og den naturvitenskapelige av at relativitetsteorien(e)s – dermed også Big Bang-teoriens – er mangelfulle?

Ifølge den augsburgske trosbekjennelse er kristendommens treenige guddom – skaper og opprettholder av alle ting, de synlige og de usynlige – evigvarende. Er det bare som skaper at guddommen er fra evighet til evighet? Eller er det som opprettholder også? Dersom svaret på siste spørsmålet er ja, er guddommen skaper i kraft av å være opprettholder. I så fall er også universet evigvarende eller tidløst. Noe annet finnes det da heller ingen troverdige vitnesbyrd om eller åpenbare bevis for. I det følgende vil jeg ta for meg noen bibelord som taler for at skapelsesberetningen i 1 Mos. 1 bør tolkes som uttrykk for at universet er evig. Men først noen opplysninger om kronologi. En todelt vitenskap som også vedrører 1 Mos. 1:

Første delen – den astronomiske eller matematiske kronologi – omhandler læren om hvordan himmellegemers relative bevegelser som gjentar seg regelmessig, kan benyttes som mål for tid og danne grunnlag for inndeling i tidsenheter. Et eksempel på slike mål er et år; tiden det tar jorden å bevege seg en runde i sin bane rundt solen. Et annet er et døgn; tiden det tar jorden å bevege seg en gang rundt sin egen akse. Målingen av år og døgn er etterprøvbare, og kan gjentas når som helst. I astronomisk eller matematisk kronologi er hver ny dag følgelig for «dag null» å regne – inntil den er fullt utmålt og lagt tilbake i evigheten og/eller lagt til i tidsregningen. I heltallperspektiv er altså ingen dag 1 dag før den blir i går, og 1 år er intet år før det blir i fjor. Inneværende dag blir altså ikke første dag, før den er i går m.a.o. Inneværende år blir heller ikke første år – før det ble i fjor. I astronomisk eller matematisk kronologi regnes dagene og årene følgelig i stigende rekkefølge bakover fra begynnelsen – inneværende dag og år – slik at første dag og første år alltid er den/det sist utmålte og/eller tilbakelagte.

Andre delen – historisk eller teknisk kronologi – omhandler læren om ulike kalendere og måter å ordne rekkefølgen av hendelser på samt regning med tidsenheter. Tidsregningens begynnelse eller nulltidspunkt er alltid en bestemt hendelse. I historisk eller teknisk kronologi regnes følgelig antall dager og år i stigende rekkefølge fra begynnelsen eller nulltidspunktet en gang i mer eller mindre fjern fortid, og fremover til inneværende år og dag. I historisk eller teknisk kronologi befinner altså tidens begynnelse seg alltid i motsatt ende av tidslinjen, enn hva tilfelle er i astronomisk eller matematisk kronologi m.a.o.

Mens den astronomisk/matematiske kronologiens nullpunkt er kosmologisk, kan den historisk/tekniske altså sies å være teknologisk. Hvilken del av kronologien refererer de syv læresetningene i skapelsesberetningen til – versene 1 Mos. 1, 5, 8,13,19, 23, og 31 som alle inneholder det ytterst tankevekkende, for ikke å si fornuftstridige, uttrykket: «Og det ble aften, og det ble morgen, …»? Ifølge innledende opplysninger er den historisk/tekniske neppe riktig svar på spørsmålet. Årsaken er at i denne kronologien blir det alltid morgen, før det blir aften, inneværende dag. Følgelig ble det morgen, før det ble aften, også første dag. De syv kronologiske læresetningene taler altså for det eneste mulige alternativ: den astronomisk/matematiske! Kronologien der inneværende dag alltid er «dag null» inntil den er blitt i går. Der det alltid må ha vært aften inneværende dag, før det kan bli morgen. Også første dag.

Redegjørelsen så langt taler altså for at Bibelens grunnsetning – «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» – alltid refererer til inneværende dag. Med mindre kan Gud – universets skapende element, i kraft av å være dets opprettholder – ikke være fra evighet til evighet. I evighetens – tidløshetens – perspektiv er tid(småling)ens begynnelse og tid(sregning)ens ende følgelig sammenfallende øyeblikk.

Finnes andre holdepunkt for at en slik tolking av Bibelens grunnsetning kan være rett? Svaret er ja – både matematiske og vitenskapelige. Både den euklidske geometriens og kvantefysikkens aksiomatiske grunnsetninger er sammenlignbare med Bibelens, når den tolkes aksiologisk; i samsvar med læren om religiøse eller etiske verdier. Den euklidske geometriens lyder slik: Helheten er større enn delen! – en aksiomatisk eller selvinnlysende verdirelasjon både i betinget og ubetinget forstand. I betinget eller verdslig innebærer den at summen av delene – les: delen – utgjør helheten. I ubetinget eller åndelig forstand betyr verdirelasjonen at helheten er mer enn delen – les: summen av delene.

Ifølge Heisenbergs usikkerhetsrelasjon – kvantefysikkens grunnsetning – finnes det til enhver målbar størrelse en komplementær størrelse, men de to forholder seg til hverandre på en måte som gjør at det er umulig å bestemme begge helt nøyaktig samtidig. I virkeligheten taler både kvantefysikkens og den euklidske geometriens grunnsetninger for at summen av delene ikke utgjør helheten. For at helheten – universet – aldri kan reduseres til mindre enn to komplementære deler som verken kan bli en som antall eller intet som tallverdi samtidig. Antallet 1 blir følgelig mindre eller lik tallverdien 0. Forholdet mellom 1 og 0 i euklidsk geometri er følgelig omvendt av hva det er i kartesisk. Mens enhver del i Euklids og Heisenbergs univers altså er en funksjon og/eller et utfall av og i helheten, er enhver del i Descartes’ og Einsteins univers en funksjon og/eller et utfall av og i delen. I bunn og grunn medfører dette at det kvantefysikkens univers har rom for relativitetsteorien(e)s, men ikke omvendt. Dette bekrefter at relativitetsteorien(e)s univers er uforenlig med kvantefysikkens og forklarer hvorfor.

Tolket i lys av den euklidske geometriens og kvantefysikken grunnsetninger fremstår Bibelens som en hel(het)lig verdirelasjon, der himmelen og jorden er komplementære størrelser, og Gud verken himmelen eller jorden. Der Gud er lik ikke-himmelen og ikke-jorden m.a.o. «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» kan følgelig oppfattes som en treenig verdirelasjon i dobbel forstand – både i betinget og ubetinget. I ubetinget forstand blir treenigheten da noe uforgjengelig som virker til at alt verken kan bli lik intet eller en samtidig. Også når alt er ett – les: helheten er en.  Creatio ex nihilo – skapelse fra intet – er i så fall en logisk følge av at helheten (universet) aldri kan reduseres til intet.

Mens skapelsen er en bestemt hendelse i fortid, sett med den historisk/tekniske kronologiens briller, fremstår den altså som en evig – les: daglig – (fornyelses)prosess, sett med astronomisk/matematiske. Slik forstått taler altså både den bibelske skapelsesberetningens, den euklidske geometriens og kvantefysikkens grunnsetninger for at universet er en «evighetsmaskin». For at universet ikke har oppstått av intet – ved en guddommelig handling – en eller annen gang i mer eller mindre fjern fortid. Ei heller ved detonasjon i en homogen singularitet – av mikroskopisk størrelse – bestående av noe enestående eksplosivt. Begge slutningene kan være uttrykk for reductio ad absurdum; tilbakeføring til det urimelige – for ikke å si vanvittige. I så fall er den vitenskapelige er en følge av at relativitetsteorien(e)s – dermed også Big Bang-teoriens – forutsetninger er utilstrekkelige. Den teologiske av at skapelsesberetningens er feiltolket.

 

Gå til innlegget

Tro og liv

Publisert 9 måneder siden - 109 visninger

Hvilken tid gir Darwin og Einsteins teorier de som påberoper seg å leve nå, mest sannsynlig grunn til å tro at de befinner seg i? – i tiden etter eller før «Big Bang»?

I enhetlig åndsbevisst forstand tilsier all menneskelig erfaring at universet og livet er. I helhetlig åndsbevisst forstand finnes ingen tilsvarende erfaring som sannsynliggjør at universet og livet ikke eksisterer. Hva er da sannsynligheten for at universet og livet er fenomen som oppstår eller opphører i helhetlig åndsbevisst forstand? Alternativt: Hva er da sannsynligheten for at livet, mennesket og jorden i enhetlig åndsbevisst forstand, ikke er forgjengelige funksjoner og/eller utfall av og i noe uforgjengelig, evigvarende eller tidløst i helhetlig åndsbevisst forstand?

Om tolkingen av beskrivelser til forståelse av forholdet mellom delen og helheten – mellom det enkelte og det øvrige av levende og/eller død samt mellom virkning og årsak – i rom og tid, medfører at himmelen, jorden, livet og mennesket er noe som oppstår eller opphører, hva er da sannsynligheten for at beskrivelsens forut- eller grunnsetning er tolket i enhetlig – ikke-helhetlig åndsbevisst – forstand? Et eksempel på slike beskrivelser er Mose kosmogoni eller skapelsesberetning og dens hel(het)lige grunnsetning.

Slutningen – den endelige løsning – som følger Einsteins realvitenskapelige og Darwins naturfilosofiske beskrivelser til forståelse forholdet mellom delen og helheten samt virkning og årsak i rom og tid, sannsynliggjør at universet oppstår og opphører. Sannsynligheten for at universet oppstår, les: er – himmelen, jorden, livet og mennesket inkludert – er imidlertid beregnet til å være så forsvinnende liten, at den ikke tas hensyn til i praksis. Ei heller i vitenskapelig. I realvitenskapelig praksis er sannsynlighetsverdien for at universet og livet eksisterer, faktisk så mikroskopisk at den faller meg mest nærliggende å sammenligne med størrelsen det rådende kunnskapsregimet er enige om at universet oppstår av – en og/eller annen gang i tid. Hvilken tid gir dette de som påberoper seg å leve nå, størst sannsynlig grunn il å tro at de befinner seg i? – I tiden før eller etter «Big Bang»? Hva er sannsynligheten for at Einsteins og Darwins teorier bygger på universelt utilstrekkelige – ikke-aksiologiske – forutsetninger?

 

Gå til innlegget

År null

Publisert 10 måneder siden - 799 visninger

Denne kronologiske redegjørelsen mer enn antyder at det rådende kunnskapsregimets forståelse av Bibelens skapelsesberetning(er), bygger på en feiltolking av den anvendte kronologiens forutsetninger til forståelse av forholdet mellom helhet og del både i tid og rom.

«De siste årene er det blitt mer vanlig å vise til år null uten å blande inn Jesus». Den 10/4 innleder sitatet Vårt Lands omtale av en undersøkelse Norstat har utført for avisen. Mens 11 % av de spurte mener årstall bør angis med «før eller etter vår tidsregning», mener 51 % at «før eller etter Kristi fødsel» bør beholdes. Ifølge idéhistoriker Trond Berg Eriksen er det tungtveiende grunner til at Jesu fødsel er blitt referansepunkt i den vestlige verdens tidsregning: «Jeg kan godt forstå at man en gang oppfattet dette punktet – hvor evigheten og tiden støtte sammen – som noe bemerkelsesverdig», uttaler han til Vårt Land. Ifølge presseansvarlig i Human-Etisk Forbund Jens Bruun Pedersen er det mer presist å vise til «vår tidsregning» enn til «Kristi fødsel», fordi ingen vet nøyaktig når Kristus ble født. Nullpunktet i en historisk/teknisk kronologi eller tidsregning er en faktisk eller antatt hendelse. Å erstatte tidsangivelsen av en hendelse «før eller etter Kristi fødsel» med «før eller etter vår tidsregning», uten å vise til en alternativ hendelse samme år, bryter følgelig med vitenskapelige krav til redelighet og nøyaktighet.

Dette er likevel ikke den eneste grunnen til at det er vitenskapelig uforsvarlig «å vise til år null uten å blande inn Jesus». Den viktigste grunnen er at år null faktisk ikke finnes i tidsregningen etter Kristi fødsel. Hendelsen som skiller mellom før og etter i tidsregningen, inntreffer nemlig ikke bare i året som skal bli det første etter Kristi fødsel, men også i det siste året før. Det som er år 0 og blir år –1 i tidsregningen før Kristi fødsel, er dermed identisk med det som er år 0 og skal bli år +1 i tidsregningen etter.

Mens nullpunktet i tidsregningen før Kristi fødsel befinner seg i tidsregningen etter, befinner nullpunktet i tidsregningen etter Kristi fødsel seg altså i tidsregningen før. Denne bemerkelsesverdige diskontinuiteten «hvor evigheten og tiden støtte sammen» på tidslinjen – ifølge Trond Berg Eriksen – gjør seg gjeldende uansett hvilken hendelse som velges til nullpunkt. Det som skjer i året før en tidsregnings nullpunkt, er altså det samme som skjer i året etter – det være seg Kristi fødsel, det bibelske universet fødsel eller Big-bang. Slutningen får meg til å tenke at munnhellet «det skjer intet nytt under solen» kan være et uttrykk for at universet er evigvarende. I historisk/teknisk kronologi kan år null, året hvor evigheten og tiden – helheten og delen – støter sammen, i så fall tidfestes slik: år 1 + år (–1) = år 0.

Kronologi er vitenskapen om tidsinndeling og tidsregning. Vitenskapen om tidsregning omhandler ulike tekniske system for å skape orden og oversikt i rekkefølgen av historiske hendelser. Denne vitenskapen kalles historisk eller teknisk kronologi. Vitenskapen om tidsinndeling omhandler astronomiske fenomen som gjentar seg regelmessig, og dermed egner seg som vitenskapelige enheter for måling og inndeling av tiden i ulike tidsregninger. Denne vitenskapen kalles astronomisk eller matematisk kronologi.

År og dag null er ikke samme år og dag i historisk/teknisk kronologi som i astronomisk/matematisk. Av helt naturlige årsaker kan «ground zero» – nullpunktet på tidslinjen – i sistnevnte vitenskap, ikke befinne seg der tiden regnes fra. Punktet må alltid befinne seg der tidsenhetene etterprøves og/eller måles fra. År og dag null i astronomisk/matematisk kronologi er følgelig inneværende år og dag – alltid! Den påviste diskontinuiteten i historisk/teknisk kronologi finnes altså ikke i astronomisk/matematisk. Mens dagene og årene i førstnevnte kronologi telles og regnes med på samme måte som i tidsregningen etter Kristi fødsel, telles og regnes de med ad- eller omvendt i sistnevnte – som i tidsregningen før Kristi fødsel m.a.o.

I den astronomisk/matematiske kronologiens univers er første år og dag alltid det/den sist ferdig utmålte og tilbakelagte av og i evigheten eller helheten. Følgelig må det ha vært aften dag 0 (inneværende dag), før det kan bli morgen dag 1 (første dag). Denne kronologiske slutningen mer enn antyder at det rådende kunnskapsregimets forståelse av Bibelens skapelsesberetning(er), bygger på en feiltolking av den anvendte kronologiens forutsetninger til forståelse av forholdet mellom helhet og del både i tid og rom.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Gud hjelper på den måten
av
Benito FAUVEL
4 minutter siden / 8 visninger
0 kommentarer
All makt i denne sal
av
Rune Berglund Steen
rundt 2 timer siden / 109 visninger
0 kommentarer
Vi blir på Holmlia!
av
Silje Kivle Andreassen
rundt 3 timer siden / 129 visninger
0 kommentarer
Satan, hvor er du?
av
Astrid Sætrang Morvik
rundt 3 timer siden / 209 visninger
4 kommentarer
Kjærlighet og valg
av
Signe Sandvig
rundt 5 timer siden / 141 visninger
0 kommentarer
Et Monster ?
av
Jørgen Thorkildsen
rundt 6 timer siden / 72 visninger
0 kommentarer
Moderne tro?
av
Heidi Schmidt
rundt 6 timer siden / 83 visninger
0 kommentarer
En konge til Ingrid Alexandra
av
Berit Aalborg
rundt 6 timer siden / 447 visninger
6 kommentarer
Det aller beste til barna våre!
av
Cecilie Heian
rundt 8 timer siden / 60 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Robin Tande kommenterte på
Satan, hvor er du?
7 minutter siden / 209 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Satan, hvor er du?
11 minutter siden / 209 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Satan, hvor er du?
29 minutter siden / 209 visninger
Robin Tande kommenterte på
En konge til Ingrid Alexandra
34 minutter siden / 447 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Argumentasjon i klimadebatten
40 minutter siden / 155 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Terje Tvedt - Myteknuser eller mytespinner?
rundt 1 time siden / 1445 visninger
Benito FAUVEL kommenterte på
En konge til Ingrid Alexandra
rundt 1 time siden / 447 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Ånden i erklæringen er universell
rundt 1 time siden / 427 visninger
Anders Ekström kommenterte på
Nådebevegelsen, Amazing Grace, lederskap og teologi - del 3
rundt 1 time siden / 117 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Ånden i erklæringen er universell
rundt 1 time siden / 427 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 2 timer siden / 209 visninger
Les flere