Sigmund Svarstad

Alder:
  RSS

Om Sigmund

Følgere

Om parforhold og usikkerhet - del V

Publisert 7 dager siden - 126 visninger

1 Mos. 1, 27: Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i sitt bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Joh.10, 30: jeg og Faderen, vi er ett.

0 og 1 er 1, når 1 og 0 er 0 – tenker jeg. Altså er jeg – meg fortsatt bevisst både Descartes, Heisenbergs usikkerhetsrelasjon og syndefall i de tidløse lignelsene om Adam & Eva, Abel & Kain osv. Og at del IV endte med spørsmålet: HVEM er jeg – og DU? Som tidligere nevnt er Gud, ifølge Jesus, en ubetinget treenighet, bestående av tre universelle element: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. I Mose hel(het)lige treenighetsrelasjon er Gud altså en treenighetsrelasjon – i seg selv. Er Gud det, også i ditt HVEM – ditt subjekt?

Ifølge den greske tenkeren Protagoras er mennesket alle tings mål, både de ikke-værende og de værende tings: Summen av alt – som ifølge usikkerhetsrelasjon altså ikke kan reduseres til mindre enn to komplementære element i dobbel forstand: to værende eller legemlige og to ikke-værende eller åndelige som verken kan bli ett eller intet samtidig, ei heller når alt er ett – m.a.o. Enhver som har forsøkt å fastslå forholdet mellom alt og intet når alt er ett, ved hjelp av 1 + 0 = 1 og 0 + 1 = 0 – det legemliges og det åndeliges grunnverdirelasjon hhv. – vil da også ha innsett at 1 ikke kan være større eller lik 0.

Utrustet med usikkerhetsrelasjonen, Protagoras’ bilde av mennesket, min forståelse av Gud som ikke-himmelen og ikke-jorden i 1 Mos 1, 1 samt Jesu bilde av sitt parforhold med Faderen i Joh. 10, 30, flytter jeg meg til Mose beskrivelse til forståelse av mennesket 1 Mos 1, 27: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i sitt bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.» Beskrivelsen er tredelt og kan tolkes som at menneskets opphav er i og av noe ikke-værende, åndelig eller uforgjengelig, i form av eller som noe ikke-værende, åndelig eller uforgjengelig, til eller fylt med noe værende, legemlig eller forgjengelig. Er menneskets opphav Gud (ikke-jord og ikke-himmel), er menneskets form følgelig noe tilsvarende (ikke-mann og ikke-kvinne) og formens innhold eller legeme enten kvinne eller mann.

Slik tolket fremstår mennesket som noe flertydig. Ikke bare som objekt, men først og fremst som subjekt. Alt mens hvert enkelt menneske er noe entydig i sitt forgjengelige legeme eller seg, er det følgelig noe tvetydig i sitt subjekt eller jeg – tilvirket og opprettholdt i og av sitt uforgjengelige opphav; Gud.

Hvordan harmonerer denne forståelsen av deg og meg med Jesu aksiologiske uttrykk til forståelse av seg selv som menneske i Joh. 10, 30 – jeg og Faderen, vi er ett? At Jesu aksiom er til forståelse av seg selv som menneskelig subjekt – ikke til forståelse av seg selv som menneskelig objekt – er åpenbart. Jesu forståelse av forholdet til sitt universelle opphav, samsvarer i prinsippet med min tolking av Mose aksiologiske uttrykk til forståelse av ditt og mitt. I så fall er ikke beskrivelsen i Joh. 10, 30 et uttrykk til forståelse av ett enkelt menneske, men til forståelse av hvert enkelt menneske.

Følgelig er DU og jeg en ubetinget treenighet – ikke-mann og ikke-kvinne samt noe som virker til at de to ikke blir ett – i subjektet eller sjelen, og enten kvinne eller mann i objektet eller legemet. En slik forståelse samsvarer også med den franske tenkeren Jean-Jacques Roussaus. Han som i sin tid hevdet at ikke bare Gud er ubetinget, men også mennesket selv: Det er som Gud og min sjel var av samme natur. Og at hans uforklarlige substans er for vår sjel det samme som vår sjel er for vårt legeme. En selvforståelse ingen fortjener å bli avrettet, refset eller mobbet for – heller ikke nå til dags – m.a.o.

 

Jesu evangeliske uttrykk i Joh. 10 30 er for øvrig sammenlignbart med Descartes’ – en annen fransk tenkers – tilsvarende uttrykk til forståelse av seg selv og andre som menneske: «Cogito, ergo sum» – jeg tenker, altså er jeg. Slik jeg oppfatter Descartes’ aksiologiske uttrykk, forteller det muligens alt om tenkingens ut- og/eller avfall, men overhode intet om tenkingens universelle årsak eller opphav. Descartes’ aksiom er i helt i samsvar med 1 + 0 = 1; den analytiske geometriens og den anvendte matematikkens grunnverdirelasjon til forståelse av det universelle forholdet alt og intet. Også når alt er ett. Når alt er lik et gudløst mikrokosmos – dette som våre dagers big-bangmultivers oppstår av – m.a.o....

 

Bergen, 16.03.2017 – Sigmund Svarstad – bergingeniør

 

Gå til innlegget

Grunnloven og de ufødte

Publisert 14 dager siden - 169 visninger

Det er på høy tid å virke til at Grunnlovens ånd og prinsipper tas på tilbørlig alvor. Ikke bare av hver enkelt stemmeberettiget, stortingsrepresentant og statsråd, men også i kongerikets kirker, skoler og rettsvesen.

Kongeriket Norges Grunnlov fra 17. mai 1814 – som hadde 200-årsjubileum i 2014 – er en samfunnskontrakt. En solidaritetsavtale – «en for alle, alle for en». Avtalens alt overordnede ånd eller formål er å verne hver enkelt juridisk person mot staten som juridisk person. Ikke bare mot «Staten, det er jeg», jf. Ludvig den 14./Solkongen, men også mot «Staten, det er vi» – jf. Søren Jaabæk/All makt i denne sal!

17-maigrunnloven fra 1814 har innskrenket gyldighet i rom, men ikke i tid – med unntak av tilbakevirkende kraft. Solidaritetsavtalen er følgelig like mye det alt overordnede rettsvern for hver enkelt ufødt som for hver enkelt innfødt. Hin enkeltes ubetingede rettsvern, ikke bare mot diktatur, men også mot demokrati. Og ikke bare i kongerikets regjering og storting, men også i all offentlig virksomhet m.a.o.    

De ufødtes rettsvern i Grunnloven er fastslått ved følgende setning i § 6: «Blant arveberettigede regnes også den ufødte, som straks inntar sitt tilbørlige sted i arvelinjen når han eller hun fødes til verden.» Bestemmelsen er et direkte uttrykk for at også enhver ufødt har krav på å bli oppfattet og respektert som en selvstendig juridisk person, helt fra unnfangelsen av. Som uskyldige utfall av et naturlig kraftsamvirke, og dermed universelle uttrykk for «et spill av krefter, som higer efter en evighet», for å bruke Adam Oehlenschlägers ord. Helt i samsvar med evangelisk årsaks-, livs- og menneskeforståelse m.a.o.

At bestemmelsen i § 6 ikke bare gjelder arveberettigede til kongerikets trone, følger indirekte av at Hans Majestet Kongen er solidaritetsprinsippets «en for alle» – hver enkelt juridisk person i kongeriket sin personlige stedfortreder – i statsråd/regjeringen. Stortinget blir følgelig «alle for en» – i prinsippet.

I praksis innebærer de ufødtes rettsvern i kraft av Grunnloven at det offentlige aldri skal kunne medvirke til svangerskapsavbrudd, uten at det skal få følger for forfatningsrettslig ansvarlige i Riksretten – jf. §§ 30 og 86. Siden Lov om svangerskapsavbrudd ble vedtatt i Stortinget og iverksatt av regjeringen i 1975-76, er 13-15000 juridiske personer årlig blitt likvidert av Statens offentlige virksomhet i kongeriket.

I prinsippet et årlig tap av menneskeliv – i forfatningsrettslig forstand – like stort og unaturlig som det kongeriket led til sammen, under de forfatningsrettslig ansvarlige i okkupasjonstiden 1940-45. Det hele til tross for at abortlovens formålsparagraf har følgende ordlyd: «Samfunnet skal så langt råd er sikre alle barn betingelser for en trygg oppvekst. Som et ledd i dette arbeidet skal samfunnet sørge for at alle får etisk veiledning, seksualopplysning, kunnskaper om samlivsspørsmål og tilbud om familieplanlegging, for derved å skape en ansvarsbevisst holdning til disse spørsmål slik at antallet svangerskapsavbrudd blir lavest mulig.»

Det er på høy tid å virke til at Grunnlovens ånd og prinsipper tas på tilbørlig alvor. Ikke bare av hver enkelt velger, stortingsrepresentant og statsråd, men også i kongerikets kirker, skoler og rettsvesen.

Bergen, 08.03.2017 – Sigmund Svarstad – bergingeniør  

 

Gå til innlegget

Om parforhold og usikkerhet - del IV

Publisert 27 dager siden - 134 visninger

Jødene svarte: «Vi steiner deg ikke for noen god gjerning, men for gudsbespottelse: Du som er et menneske, gjør deg til Gud.» Jesus svarte: «Står det ikke skrevet i deres egen lov: Jeg har sagt: ‘Dere er guder’? De som Guds ord kom til, blir altså i loven kalt guder, og Skriften kan ikke settes ut av kraft – Joh. 10, 33-34

Del III endte med at jeg er i ferd med å våkne opp til en annen virkelighetsforståelse enn både Jesu og mine samtidiges – Pavens og Einsteins inkludert. I ferd med å våkne opp i et rom eller kosmos der: Helheten er større enn delen! Der enhver del følgelig alltid må være noe av og i helheten. Ikke bare når delen er lik summen av delene, men også når helheten reduseres til en eneste. Ikke bare i absolutt eller åndelig forstand, men også i relativ eller legemlig m.a.o. Til en verdensorden eller kosmologi der verken helheten eller delen er entydige element, når: Helheten – delen = X, og: Delen + X = helheten.

Et eller annet sted hinsides, ringer en klokke. Noe som minner meg om at for å kunne bestemme det nøyaktige forholdet mellom et antall ukjente, kreves samme antall ligninger, der en eller flere av de ukjente – i dette tilfellet: helheten, delen og X – inngår. Minnet fremkaller også to bilder. Det ene er av enhetsskolens addisjonstabell, der første ligningen er: 1 + 0 = 1. Det andre er en faksimile av addisjonstabellen som den evangelisk-lutherske presten og Eidsvollsmannen Søren Georg Abel – far til Niels Henrik – skolerte sine barn i, der første ligningen er: «1 og 0. er 0». 1 + 0 = 0, altså!

Helt siden jeg fant sistnevnte addisjonstabell i boken «Et foranskutt lyn» av Arild Stubhaug i 1999, har ligningen vært et stadig mer tankevekkende uromoment i min bevissthet. Bygger det rådende kunnskapsregimets vitenskapelige forståelse av forholdet mellom alt og intet i universet på en matematisk «kortslutning»? 

Jeg står opp for å orientere meg i mitt nye oppholds- eller livsrom. Rommet som ifølge Evklid består av to elementer: Helheten og delen. Eller – ifølge Moses – av tre: Gud, himmelen og jorden, hvor Gud er en treenighet i seg selv, bestående av Faderen, Sønnen og Den hellige ånd – ifølge Jesus. Er det mulig å finne ut av hvor, hva og hvem jeg er – ved hjelp av de nevnte universelle elementene? 

Jeg prøver først å finne ut av hvor: Ettersom jeg har begge bena på jorden, kan jeg ikke befinne meg i jorden/på himmelen. Følgelig befinner jeg meg et sted på jorden/i himmelen eller i himmelen/på jorden – sett både nedenfra og utenfra samt ovenfra og innenfra hhv.

Lett oppmuntret forsøker jeg meg på spørsmålet om hva: Benytter jeg meg av Evklids to elementer, er eneste mulige svar at jeg, forøvrig til like med en hvilken som helst annen planet eller person, må være en fri og selvstendig del – i levende live: en interaktiv funksjon – av og i helheten. En interaktiv funksjon – ja vel, men – av hva? 

Ifølge Moses består helheten av tre elementer: Gud, himmelen og jorden. Når helheten i prinsippet bare skal oppfattes som bestående av tre elementer, må jorden som jeg foreløpig ikke befinner meg i, inngå i himmelen. Slik sett og oppfattet består helheten følgelig av Gud, himmelen og meg, der himmelen og mitt legeme eller objekt altså er to fysisk komplementære størrelser, og Gud – ifølge Moses og usikkerhetsrelasjonen – er noe ubetinget som virker til at de to verken kan reduseres en eller ingen – samtidig. Objektivt sett og forstått er følgelig hva; et kosmologisk produkt av Gud og resten. Resten av universet – kan det ha vært hva Jesus kalte «nesten»? – Da gjenstår det bare å finne ut av: HVEM er jeg – og DU?

Det må finnast eit svar ein stad - ein SVARSTAD ....

Gå til innlegget

Kongens rolle i kraft av Grunnloven

Publisert 29 dager siden - 128 visninger

Å redusere Norges konge sin rolle i kraft Grunnloven til noe seremonielt, fremstår for meg som å redusere jødenes konge i kraft av Bibelen, til det samme.

«Kongehusets rolle er først og fremst seremoniell. I vårt konstitusjonelle monarki skal ikke kongen ha politisk makt. Denne forståelsen har ligget dypt forankret hos både kong Harald, hos hans far og hos hans bestefar.» Sitatet er hentet fra Dagens leder 21.02.2017 – Hans Majestet Kong Haralds 80-årsdag – og får meg til å spørre: Har Dagens leder mistet troen på den evangelisk-lutherske overbevisnings ånd og prinsipper – til fordel for romersk-katolsk eller jødisk? Ifølge min tolking av «Skriften alene» – i Kongeriket Norges Grunnlov – strider sitatets meningsinnhold mot alt bestemmelsene der tydelig tilsier.

Å redusere vårt lands konge sin rolle i kraft av Grunnloven, til noe seremonielt, fremstår for meg som å redusere jødenes konge i kraft av Bibelen, til det samme. Om forståelsen av å være noe seremonielt lå dypt forankret hos jødenes konge og hans far, vet jeg ikke noe sikkert om. I Grunnloven står der imidlertid ikke noe som tilsier at kongens primære rolle er seremoniell. For konstitusjonelt – forfatningsrettslig – åndsbevisste, står der klart og tydelig å lese at kongens rolle først og fremst er arvelig monarkisk. Jf.: § 1: «Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Dets regjeringsform er innskrenket og arvelig monarkisk.». Det er altså ikke statsrådenes, men kongens rolle som er arvelig monarkisk. I Kongeriket Norges Grunnlov står der heller ingenting om at monarken ikke skal ha politisk makt. Derimot står der klart og tydelig å lese i § 3 at «Den utøvende makt er hos kongen eller hos dronningen.» Monarken har følgelig fullmakt til å forhindre at politiske vedtak som bryter med Grunnlovens opprinnelige ånd og rammevilkår, blir fullbyrdet eller iverksatt og utøvd i kongeriket.

Det politiske ansvaret som følger av fullmakten i § 3, er imidlertid ikke monarkens, men hver enkelt statsråds. Jf. § 5: Kongens person er hellig; han kan ikke lastes eller anklages. Ansvarligheten påligger hans råd.» Et råd til kongerikets beste som monarken har makt til velge utfra selvstendig politisk skjønn – les: statsmannskunst. Jf. § 12: «Kongen velger selv et råd av stemmeberettigede norske borgere. Dette råd skal bestå av en statsminister og i det minste syv andre medlemmer. Kongen fordeler forretningene blant statsrådets medlemmer således som han finner det tjenlig. Til å ta sete i statsrådet kan kongen ved overordentlige leiligheter foruten statsrådets sedvanlige medlemmer tilkalle andre norske borgere, men ingen medlemmer av Stortinget.» Siste setningen sier faktisk klart og tydelig at medlemmer av Stortinget under ingen omstendigheter skal tillates å ta plass i regjeringen – Kongen i statsråd.

I kraft av Grunnloven, har altså monarken – på vegne av folket, les: hver enkelt juridisk person i kongeriket – makt til å velge forfatningsrettslig ansvarlige til statsrådet. I kraft av samme, har folkets stemmeberettigede – på vegne av hver enkelt juridisk person i kongeriket sin representant eller stedfortreder i statsrådet, les: monarken – makt til å velge forfatningsrettslig ansvarlige til Stortinget. Jf. § 49: «Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget. Stortingets representanter velges gjennom frie og hemmelige valg.» Til grunn for valgordningen som følger av Grunnloven, ligger solidaritetsprinsippet: én for alle, alle for én – gjensidig lovet ansvar. Hvem som har krav på å bli oppfattet, respektert og behandlet som juridisk person, fremgår av følgende bestemmelse i § 6: «Blant arveberettigede regnes også den ufødte, som straks inntar sitt tilbørlige sted i arvelinjen når han eller hun fødes til verden.»

Bergen, 22.02.2017 – Sigmund Svarstad – bergingeniør

 

Gå til innlegget

Om parforhold og usikkerhet - del III

Publisert rundt 1 måned siden - 144 visninger

Tro ikke at jeg vil anklage dere hos Far. Den som anklager dere, er Moses, han som dere setter deres håp til. Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er meg han har skrevet om. Hvis dere ikke tror hans skrifter, hvordan kan dere da tro mine ord? Joh. 5, 45-47

Del II sluttet med en forståelse av at Bibelens grunntekst er en elementær teori om alt. Teoriens grunnsetning er et aksiologisk uttrykk for at helheten er større enn delen, også når alt i rom og tid er ett. Slik tolket er Bibelens grunnsetning helt i samsvar både med den rene matematikkens og kvantefysikkens. Usikkerhetsrelasjonen er for øvrig like empirisk etterprøvbar som Mose kronologiske grunnsetning i 1 Mos. 1, 5 som tilsier at ethvert døgn i Einsteins tidrom, først og fremst er en utmålt og tilbakelagt del av og i evigheten  – Guds rike. 

 

Bladende i Kunnskapsforlagets fremmedordbok, stoppes jeg av ordet «kosmogoni’, en, gr., læren om verdensaltets opprinnelse og utvikling; skapelsesberetning.» Ifølge «Store Norske» er kosmogoni: «En ofte billedlig teori om verdens skapelse og utvikling, på mer primitive stadier gjerne med mytiske innslag. Felles for tidlige kosmogonier er at de forestiller seg verden skapt av færrest mulig antall elementer, oftest bare ett, f.eks. vann, jord, luft og elveslam osv.» Og i det videre: «Forestillingen om skapelse fra intet var ukjent i antikken.»

Kosmogonier med utgangspunkt i ett element, får meg til å tenke på Demokrits lære om at alt er sammensatt av små, udelelige enheter, atomer. Kosmogonier med utgangspunkt i flere, assosierer jeg med Empedokles’ lære om at universet er uforgjengelig, og at all forandring skyldes blanding og atskillelse av fire grunnleggende element: ild, luft, vann og jord. Prinsippene for blanding og atskillelse kaller han kjærlighet og hat. I utgangspunktet forestiller han seg at kjærligheten er enerådende og forener de fire i en blanding. Av og i denne blandingen utvikles enkeltvesener som følge av at de fire splittes av hat. En utvikling som vedvarer inntil alt er splittet og hatet enerådende. Da opphører alle enkeltveseners eksistens, og en ny syklus innledes ved at kjærligheten blir enerådende igjen. Opplysningene i «Salomonsens», også om at filosofen, statsmannen og religionslæreren Empedokles aldri lykkes med å forene de fire elementene i et helhetlig uttrykk, får meg til å spørre: Var det fordi han ikke oppfattet de fire som parvis komplementære elementer i dobbel forstand – et par betingete eller fysiske og et par ubetingete eller ikke-fysiske – i henhold til kvantefysikken usikkerhetsrelasjon?

 

I bevisstheten henleder spørsmålet meg til Mose tre elementer – Gud, himmelen og jorden; et ubetinget eller ikke-fysisk og et par fysisk komplementære – forenet i en helhetlig grunnsetning. Som redegjort for tidligere, medfører usikkerhetsrelasjonen at universet aldri kan reduseres til mindre enn to fysisk utfyllende og uforenlige eller speilvendte element som verken kan bli ett eller intet samtidig. I Mose grunnsetning må himmelen og jorden følgelig være evigvarende og tvetydige element. Hva elementenes form og innhold angår, er himmelen er først og fremst å oppfatte som ikke-jorden og jorden som ikke-himmelen m.a.o.    

 

Slik oppfattet begynner Mose aksiologiske – hel(het)lige – grunnsetning å fortone seg som en treenig verdirelasjon i dobbelt forstand. Som en treenighet både i ikke-legemlig og legemlig forstand, der det Moses kaller Gud fremstår som den ikke-legemlige – i seg selv. Når universet eller alt oppfattes som ett, kan den legemlige treenigheten i prinsippet rent matematisk uttrykkes som differensen mellom de to geometrisk eller legemlig komplementære elementene som følger: himmelen = jorden + Gud. Eller: Helheten = Delen + Gud, der Gud må være større eller lik ikke-jorden og ikke-himmelen. Det siste er en rent logisk følge av at når alt oppfattes som ett, kan helheten verken bli en eller ingen – samtidig. Helheten uten Gud er følgelig å oppfatte som et objekt uten subjekt – som et univers uten liv – m.a.o.

 

Sakte men sikkert erstattes både Jesu samtidige og mine sin forståelse av Bibelens grunntekst som en historisk beretning, med en tidløs – for ikke å si omvendt – forståelse. En forståelse av Mose skapelsesberetning som kosmogoni per definisjon: En tidløs teori til forståelse nær sagt av alt mellom himmel og jord, som interaktive funksjoner og/eller utfall av et færrest mulig antall evigvarende elementer.

 

Bergen, 17.02.2017 – Sigmund Svarstad – bergingeniør

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 7 timer siden / 284 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Besteborgerlige bisper bør bråsnu
rundt 7 timer siden / 113 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 7 timer siden / 284 visninger
Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 7 timer siden / 284 visninger
Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 7 timer siden / 284 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Reprise om jøders peniser
rundt 8 timer siden / 2331 visninger
Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Besteborgerlige bisper bør bråsnu
rundt 8 timer siden / 113 visninger
Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Les flere