Sigmund Svarstad

Alder:
  RSS

Om Sigmund

Følgere

Gud i matematikken - Del IV av ?

Publisert 9 dager siden - 245 visninger

Dersom den hel(het)lige verdirelasjonen 1 + 0 = 0 lest fra høyre er et utrykk for creatio ex nihilo – skapelse fra intet, er treenighetsrelasjonen 1 + 0 = 1 et uttrykk for creatio ex materia – skapelse fra ett. I så fall kan Mose og Jesu Gud være hverken 1 eller 0 i matematikken. Ei heller en eller ingen i Bibelen.

Del III avsluttet jeg med å hevde at i Descartes’ og Einsteins universelle «herberge» finnes hverken rom for liv eller mennesker i samsvar med beskrivelsen til forståelse av begrepene i Bibelen. Påstanden er en (kosmo)logisk konsekvens av at den analytiske eller kartesiske geometriens og relativitetsfysikkens univers er uforenlig med den klassiske eller euklidske geometriens og kvantefysikkens. Samt at Heisenbergs usikkerhetsrelasjon og den euklidske grunnsetning i prinsippet stemmer overens med Bibelens.

Dette kan anskueliggjøres ved å sammenligne forholdet mellom grunntallet og grunnformen i den klassiske og i den analytiske geometriens univers. Muligheten følger av beskrivelsen av hva matematikk i bunn og grunn dreier seg om – gjengitt avslutningsvis i Del I og innledningsvis i Del II: «Den r e n e M.’s væsentlige Genstand er Egenskaberne ved Tallene og Formene i Rummet samt de nøjaktige Relationer imellem dem, hvad Størrelse og Beliggenhed angaar. Den gaar du fra visse Aksiomer og opfører på dem en stringent logisk Lærebygning.» Sitatet mer enn antyder at den rene matematikkens lærebygning må gå ut fra en verdirelasjon som fastslår det nøyaktige forhold mellom universets grunntall og grunnform. Ikke minst hva størrelse og beliggenhet angår – hva nå det kan innebære. Med mindre kan lærebygningens forankring i opphavet neppe sies å være kosmologisk forsvarlig kvalitetssikret for- eller akter-ut hverken i rom eller tid. Hvis aksiomet skal være tidløst – les: ha uinnskrenket gyldighet i rom og tid – må det ta høyde for at «Rummet» kan eksistere i form av et makrokosmos. Også her og nå.

Hva kan i så fall universets grunntall tenkes å være – for ikke å begynne med universets (makrokosmiske) grunnform? I Euklids univers – hvor delen er mindre helheten, også når summen av delene er lik delen – er det nær sagt reductio ad absurdum å tenke seg at antall helheter kan bli færre enn 1; Helheten. Er helheten et makrokosmos, er det like vanvittig å tenke seg at antall deler – i form av målbare mikrokosmos – av og i alt kan reduseres til færre enn 2. To universelle element som hverken kan reduseres til 1 i antall eller 0 i tallverdi samtidig. Det siste følger av Heisenbergs usikkerhetsrelasjon. Denne som fastslår at til enhver målbar størrelse i tid og rom finnes en komplementær – les: utfyllende; f.eks. omvendt formet, kjønnet, ladet – (del)størrelse, og at de to forholder seg til hverandre på en måte som gjør det umulig å bestemme begge helt nøyaktig i ett og samme øyeblikk. Universelle eksempler på parvis utfyllende størrelser er himmelen og jorden, kvinne og mann, ± – osv.

Ved å tolke Euklids aksiom i lys av Heisenbergs usikkerhetsrelasjon, er jeg gjennom tankegang langt om lenge altså nådd frem til følgende (kosmo)logiske slutning: Når HELHETEN er EN, kan antall komplementære DELER aldri bli færre enn TO, som i ett og samme øyeblikk hverken kan bli EN eller INGEN. Er disse opplysningene nok til å danne seg et bilde av «Egenskaberne ved Tallene og Formene i Rummet samt de nøjaktige Relationer imellem dem, hvad Størrelse og Beliggenhed angaar» – rent matematisk?

Når antall helheter er 1, kan (absolutt?) ALT altså hverken bli ETT eller INTET – med mindre (både?) 1 og 0 er TO. I utgangspunktet eksisterer følgelig to ukjente: 1 og 0. UKJENTE – fordi hverken den ene eller den andre er entydige. I skolen lærte også jeg at for å løse en ligning med en eller flere ukjente, kreves samme antall ligninger som ukjente, hvor en eller flere av de ukjente inngår. For å fastslå det nøyaktige forhold mellom 1 og 0, måtte jeg følgelig finne frem til to ulike ligninger hvor 1 og 0 inngår.

Den ene ligningen lærte jeg allerede som barn: 1 + 0 = 1. Verdirelasjonen som innleder addisjonstabellen jeg ble indoktrinert med som elev i enhetsskolen. Nærmere bestemt i skolestua på Faleide – nå skolemuseum. 1 + 0 = 0 – den andre – fant jeg først 40 år senere. Foruten «Dødsrikets verdenshistorie» i 3 bind av Olav O. Aukrust, inneholdt forundringsposen med rester etter mammutboksalget i 1998 – kjøpt i Bergen for 70 kr/kg – også boken «Et foranskutt lyn» av Arild Stubø. I denne – på side 131 – er i faksimile gjengitt addisjonstabellen i læreboken som presten og senere Eidsvollsmannen Søren Georg Abel skrev og brukte i undervisningen av sine barn. Addisjonstabellen som også Niels Henrik fikk undervist hjemme, innledes med den elementære verdirelasjonen: «1 og 0. er 0». Hjemme – fordi skriving og matematikk ikke ble undervisningsfag i folkeskolen før i 1827. To år før han døde – 27 år gammel.

Mens verdirelasjon i enhetsskolens addisjonstabell ikke levner noen tvil om at 1 må være større eller lik 0, etterlater den tilsvarende i Abels addisjonstabell ingen tvil om at 1 må være mindre eller lik 0. Hvilken verdirelasjon er den rette – den ene, ingen eller begge? Det skulle gå enda noen år før jeg forstod hva jeg egentlig hadde oppdaget. – Nærmere 20 før jeg følte meg trygg på å ha forstått den hele og fulle betydning av og sammenheng mellom de to ligningene. Forsøk på få hjelp ved faglige instanser til å finne det nøyaktige forholdet mellom 1 og 0 ved hjelp av de to ligningene, gav meg en stadig sterkere opplevelse av å ha gått fra forstanden enn av å nærme meg fasit. Veien ut av galskapen fant jeg i egen fordypning eller depresjon. I begynnelsen var jeg ikke i nærheten av å forstå at ligningen 1 + 0 = 0 ikke er et alternativ til 1 + 0 = 1, men et nødvendig supplement.

Nødvendig – fordi det for å bestemme det nøyaktige forholdet mellom 1 og 0 – der 1 kan betegne både helheten og delen – kreves to ligninger hvor 1 og 0 inngår. Heller ikke i nærheten av å assosiere ligningene med Euklids grunnsetning i den klassiske geometrien, Descartes i den analytiske eller Heisenbergs i kvantefysikken. Ei heller med Bibelens grunnsetning i 1 Mos. 1, 1, Jesu i Joh. 10, 30 eller uttrykket «creatio ex nihilo». Ikke før jeg innså at hvis den hel(het)lige verdirelasjonen 1 + 0 = 0, lest fra høyre, betraktes et uttrykk for at alt oppstår fra intet, fortoner 1 + 0 = 1 seg som et uttrykk for «creatio ex materia». For at alt oppstår fra ett m.a.o. Slik sett kan Gud være hverken 1 eller 0 i matematikken. Heller ikke en eller ingen i Bibelen.

Gå til innlegget

Tanker ved en grunnlovsendring

Publisert rundt 2 måneder siden - 114 visninger

Den forfatningsrettslige tilstand kongeriket nå befinner seg i, krever tyngre artilleri eller tiltak enn å begrave sin stemme i en eller annen valgurne eller debattredaksjon.

Den 8. mai – Frigjøringsdagen – i 2018 vedtok Stortinget å fjerne bestemmelsen «kongens person er hellig» fra § 5 i Grunnloven. Også kalt ukrenkelighets- eller immunitetsparagrafen Dermed er kongens symbolske rolle bekreftet redusert fra å være hver enkelt av kongerikets avdøde, innfødte og ufødte innvåneres personlige stedfortreder i regjeringen – les: Hans Majestet Kongen i statsråd – til å bli en statsborger på linje med hvilken som helst annen underordnet «Staten, det er vi» – det simple flertall av kongerikets innvånere. Degraderingen er en følge av parlamentarismen – regjeringsformen som ble innført i 1883. En styringsform som har avviklet både Riksretten og maktfordelingsprinsippet i praksis.

Dermed er også «en for alle, alle for en» – kongerikets alt overordnede grunnsetning – erstattet med relativitetsprinsippet; Det forfatningsrettslige solidaritets- eller likeverds-prinsippet er byttet ut med relativitets-prinsippet; Et prinsipp for gradering av menneskeverdet. Prinsippet der hvert enkelt menneske graderes etter hvilken nytteverdi det har for "Staten, det er vi". Enten det er som formuende, som lønnsarbeidere– om ikke som arbeid for slike – osv. Alle  som en lydige undersåtter av en stadig mer omseggripende, for ikke å si selvutslettende, «arbeid gjør fri»-stat; et velferds-samfunn for noen – et omsorgs-kannibali for andre.

Grunnlovens etikk eller religion fra 17. mai 1814 fundamentalt forandret m.a.o. Forandret – og det på en måte som på det uhyrligste motsier Grunnlovens siste paragrafs bestemmelse om våre konstitusjonelt ansvarliges rett til å foreta endringer av loven: «Dog må slik forandring aldri motsi denne Grunnlovs prinsipper, men bare angå slike modifikasjoner som ikke forandrer denne konstitusjons ånd, og to tredjedeler av Stortinget være enige i en slik forandring.» En bestemmelse som ikke etterlater noen tvil om at Stortinget har begått en majestetsforbrytelse – landssvik! Dette fordi paragrafen fastslår at Stortinget ikke under noen omstendigheter har fullmakt til å forandre Grunnloven i strid med dens opprinnelig ånd og prinsipper. Selv ikke med to – ei heller tre – tredjedels flertall i flere valgperioder.

Et så graverende brudd på hver enkelt stortingsrepresentants forfatningsrettslige eller konstitusjonelle plikt, må bli en sak for Riksretten – jf. § 87 som innledes slik: «Riksretten dømmer i første og siste instans i saker som Stortinget anlegger mot statsrådets, Høyesteretts eller Stortingets medlemmer for straffbart eller annet rettsstridig forhold hår de har brutt sine konstitusjonelle plikter.» Med mindre finner jeg det riktig å erklære meg forfatningsrettslig utilregnelig; Frasi meg min rett eller plikt til å stemme ved demokratiske valg. Den forfatningsrettslige tilstand kongeriket nå befinner seg i, krever tyngre artilleri eller tiltak enn å begrave sin stemme i en eller annen valgurne eller debattredaksjon.

Stortingets landssvik får meg til å tenke på beskrivelser av evolusjonsetikkens særpreg i boken «Evolusjon og etikk» av Julian Huxley fra 1943: «Nazi-etikken setter Staten over individet. Det bygger på en spesiell gruppes fremgang og har sine røtter i naken makt.» … «Nazisystemet hadde nok sine gode sider, men det var alt sammen kortsiktige detaljer som ble helt oppveid ved dets gjennomgående og grunnleggende uriktighet. I virkeligheten vil ethvert slikt system etter all sannsynlighet ødelegge seg selv i det lange løp, hvor mye ulykke det enn kan bringe over verden i mellomtiden.» … «Men om vi er overbevist om at nazistenes etikk er gal, så betyr ikke det at vår er riktig. Det kan hende den bare er mindre gal. Det er da også en utbredt oppfatning i demokratiene at vår etikk trenger en omformulering.»

Noen slik omformulering har i prinsippet ennå ikke funnet sted. Ei heller her på – «(Olje)berget».

 

Gå til innlegget

Gud i matematikken - Del III av ?

Publisert rundt 2 måneder siden - 280 visninger

Dersom mennesket i den elementære geometriens univers befinner seg på jorden/i himmelen eller i himmelen/på jorden, befinner det seg i jorden/på himmelen eller i moren/på jorden i den analytiske geometriens.

Del II sluttet med et sitat fra omtalen av Descartes i Salomonsens konversasjonsleksikon. Et sitat som indikerer at det alt overordnede aksiomet som Descartes analytiske geometri bygger på, kan være vesentlig forskjellig fra det som Euklids elementære geometri bygger på. Et mulig kvalitetsavvik i aksiologisk verdigrunnlag kan skyldes eller medføre prinsipielt ulik kosmologi eller verdensanskuelse. Kan skyldes eller medføre fundamentalt ulik forståelse av universets eller verdensaltets opprinnelse og utvikling samt virkende krefter og naturvitenskapelige lover m.a.o. Viktigheten av å anskueliggjøre hva et mulig kvalitetsavvik innebærer for vår virkelighetsforståelse, kan følgelig knapt uttrykkes sterkt nok!

Hva slags universelle krav må stilles til aksiomet det her er tale om? Det alt overordnede kravet er at det må ha uinnskrenket gyldighet både i tid og rom. Følgelig må det være gyldig til enhver tid. Også nå. Dernest må det være gyldig på ethvert sted. Også her. At Euklids alt overordnede aksiom – les: Helheten er større enn delen – tilfredsstiller kravet, er åpenbart. Euklid – «den r e n e matematikkens far» – sin elementære verdirelasjon er selvinnlysende; trenger ikke å bevises m.a.o. Hva så med Descartes’ tilsvarende – les: jeg tenker, altså er jeg? For mer enn tjue år siden leste jeg – uten å minnes nøyaktig hvor – at «den moderne matematikkens far» i om lag samme antall år vegret seg for å gi ut boken Geometri, før han etterkom venners ønsker. Vegringens skyldtes at han ikke fant et tilfredsstillende aksiom. Årsaken til at han ikke fant «jeg tenker, altså er jeg» forsvarlig i så måte, er åpenbar. Det er all mulig grunn til å betvile at hans metodiske og/eller naturfilosofiske grunnsetning har uinnskrenket gyldighet i rom og tid. Her og nå – ikke minst! Dette skyldes først og fremst at grunnsetningen i hovedsak og grunnprinsipp ikke skiller mellom det enkelte og det øvrige – del og helhet – verken i rom eller tid, slik Euklids aksiom og Heisenbergs usikkerhetsrelasjon gjør. For ikke å glemme grunnsetningen i 1 Mos 1, 1: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden». Slik forstått er det nærliggende å assosiere Descartes påstand med tilsvarende i 2 Mos. 3,14: «Og Gud sa til Moses: J e g  e r  d e n  j e g  e r».

I en aksiologisk verdirelasjon som skiller mellom det enkelte og det øvrige i rom og tid – jf. Heisenbergs usikkerhetsrelasjon, Euklids aksiom og Mose aksiom (I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden) – vil summen av delene være lik delen. I en som ikke inneholder dette ubetingede skillet, er summen av delene lik helheten. Mens helheten – les: ikke-delen – er alle materielle eller ikke-åndelige delers opphav i den elementære geometriens univers, er delen – les: ikke-helheten – alle tilsvarende delers opphav i den analytiske geometriens. Mens alt levende er noe (fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig) av og i helheten i Mose, Euklids og Heisenbergs univers, er det i Descartes’ og Einsteins noe av og i delen. Descartes’ og Einsteins universelle «herberge» har verken rom for liv eller mennesket som skapning i Guds bilde – jf. 1 Mos 1, 26 – m.a.o. Forskjellen kan også anskueliggjøres slik: Dersom mennesket i den elementære geometriens univers befinner seg på jorden/i himmelen eller i himmelen/på jorden, befinner det seg i jorden/på himmelen eller i moren/på jorden i den analytiske geometriens.  

Det er en ubestridt kjensgjerning at Mose, Euklids og Heisenbergs – les: Skapelsesberetningens, den elementære eller klassiske geometriens og usikkerhetsprinsippets – univers er uforenlig med relativitetsprinsippets og den analytiske geometriens – les: Einsteins og Descartes’. At det er slik og hvorfor, kan også anskueliggjøres på andre måter. Blant annet ved å sammenligne forholdet mellom tall og romformer i den klassiske og den analytiske geometriens univers. Dette vil bli redegjort for i Del IV.   

Gå til innlegget

Gud i matematikken - Del II av ?

Publisert 3 måneder siden - 268 visninger

Den euklidske geometriens første forutsetning eller aksiom er følgende høyst elementære verdirelasjon: Helheten er større enn delen. Etter hva jeg kan fatte og begripe må aksiomet ha ubetinget gyldighet både i tid og rom. Ikke bare i plangeometrien, hvor jorden og universet – så langt og vidt jeg ser for meg – kan være hhv. flat og flatt.

Del I avsluttet jeg med å fastslå at Salomonsens definisjon mer enn antyder at den rene matematikkens første aksiom er en nøyaktig verdirelasjon bestående av universets grunntall og grunnform eller grunntilstand. Definisjonen det vises til, er denne: «Den r e n e M.’s væsentlige Genstand er Egenskaberne ved Tallene og Formene i Rummet samt de nøjaktige Relationer imellem dem, hvad Størrelse og Beliggenhed angaar. Den gaar du fra visse Aksiomer og opfører på dem en stringent logisk Lærebygning.»

Så – hva er universets grunntall? Å spørre om hvor mange univers multiverset kan tenkes å bestå av, finnes meningsfylt for noen. For meg er det like meningsløst som å spørre om antall deler eller mikrokosmos helheten eller makrokosmos kan tenkes å bestå av. Det eneste meningsfulle i denne sammenheng, er å nøye seg med å fastslå at nevnte antall aldri kan bli mindre enn grunntallet. At den rene matematikkens grunntall kan være 1 m.a.o. Hva så med universets grunnform eller grunntilstand? Her hadde jeg i utgangspunktet ingen anelse. Utover det at slike som tror at universet ikke er evigvarende – les: fysikere, humanister, jøder, kristne osv. – hevder at det er for intet (0) å regne. Både i tid og rom. Det nøyaktige forholdet imellom 1 og 0 kan følgelig tenkes å være «den r e n e M.’s» første aksiom.

Plutselig opplever jeg en fornemmelse av å ha Euklid til følge – på gjengrodde stier eller tankebaner. Rettere sagt «Eukleides, en af den græske Oldtids største Matematikere, levede i Alexandria omkr. Aar 300 f. Kr. Af E.’s Skr. er bevarede de saakaldte Elementer og Data, samt delvis et Skrift om Figurers Deling (i givne Fohold) og et astr. Skrift. Derimod er gaaede tabt: fire Bøger om Keglesnit, to bøger om Overfladesteder, Porismerne og et Skr. om Fejlslutninger» Videre fremgår det at Euklid har «af tidligere bekendte Resultater, og hvad han selv tilføjede af nyt, paa bestemte Forudsetninger og Aksiomer opført en elementær geometrisk Lærebygning af en saadan Paalidelighed, i alt Fald hvad Plangeometrien angaar, at vor tids Lærebøger i Hovedprinciperne efterligner den.» Den euklidske geometriens første forutsetning eller aksiom er følgende høyst elementære verdirelasjon: Helheten er større enn delen. Etter hva jeg kan fatte og begripe må aksiomet ha ubetinget gyldighet både i rom og tid. Ikke bare i plangeometrien, hvor jorden og universet – så langt og vidt jeg ser for meg – kan være hhv. flat og flatt. Helheten er større enn delen – det alt overordnede aksiomet i Euklids elementære geometri – har også gyldighet i våre dager. Dette er da også en ufravikelig nødvendighet for at denne verdirelasjonen skal ha uinnskrenket gyldighet. Ikke bare i rom og tid, men også aksiologisk. Ifølge Kunnskapsforlaget sin fremmedordbok betyr aksiologi verdilære. Nærmere bestemt læren om religiøse eller etiske verdier.

Hva så med Descartes’ analytiske geometri?  Av omtalen i Salomonsens tar jeg med følgende sitater: «Kærlighed til Studium og Tænkning var det viktigste og smukkeste Træk i hans Karakter. Den skarpe Sondren og den klare Tilbageførelse til simple synspunkter var hans Styrke som Tænker. Hans Selvtillid  synes at have været meget stor, den betingede dels hans Brud med Traditionen, dels hans Uvillie til at vedgaa at have lært af Forgængere, dels endelig hans stærke Tro paa de ret fantastiske Hypoteser, han oppstillede. ….. Den vaagnende Utilbøjelighet til at bygge paa overleveret Lærdom voksede. Da han paa sine Rejser saa, hvor ofte Folks Overbevisninger kun skyldes Sædvane og ikke Indsikt. Han besluttede seg til helt at tvivle om det, han hidtil havde lært av andre, og selvstændig at undersøge alt kun stolende på det, der, fordi det var klart og tydeligt, stod for ham som riktigt. Tvivlen var altså et Brud med al Tradition og var for D. en Forudsætning for i fast T paa egen Tænkning at bygge paa et Grundlag. Der helt tilhørte ham selv. …. Denne Fremgangsmaade, den deduktive, som D. antog for anvendelse overalt og ansaa for den eneste Videnskapelige, havde han lært af Geometrien; men han mente, at man i denne Videnskab, som den hidtil var dyrket, endnu ikke var naaet tilbage til det almene Grundlag, fordi man var bundet til de enkelte anskuelige Figurer. Algebraen, der fra Grækernes Tid havde støttet sig paa Geometrien, søgte han at udvikle til en almen Størrelseslære og forbedre Tegnsproget saaledes, at det omtr. fik den Karakter, det nu har. Matematikkens Grundlag blev ikke længer som hos Grækerne Geometrien, men Algebraen ell. den almene Størrelseslære.» Den siste setningen er tankevekkende!

Tankevekkende – da den indikerer at det alt overordene aksiomet som ligger til grunn for Descartes’ analytiske geometri, kan være vesentlig forskjellig fra det tilsvarende i Euklids elementære geometri.

 

Gå til innlegget

Gud i matematikken - Del I av ?

Publisert 3 måneder siden - 1409 visninger

I relativitetsteorienes og bigbang-kosmologiens (tid)rom er sannsynligheten for å finne levende subjekt eller sjeler - for ikke å snakke om intelligent liv - like stor som for å finne is i helvete.

Verdens mest kjente vitenskapsmann – fysikeren, kosmologen og ateisten Stephen Hawking – døde den 14. mars. Av den mangfoldige presseomtalen i den anledning, fremgår at han klarte å vekke interessen for kompliserte spørsmål om tid og rom hos et større publikum. Hawkings forskningsfelt var svarte hull. Områder i universet med så sterk gravitasjonskraft at ingenting slipper ut – selv ikke lys. Et svart hull er det som i matematisk språkbruk kalles en singularitet. De matematiske egenskapene tilsvarer de som man mener må ha vært til stede ved Big Bang – eksplosjonen som satte universet i gang. Hawking er også kjent for sin avvisning av Guds eksistens og ble et viktig symbol for mange ateister.

Ifølge Erling Rimehaugs kommentar i VL 5. april, forsøkte Hawking likevel å «lese Guds tanker» i lys av sin kunnskap om svarte hull. I håp om finne den matematiske teorien som forklarer det hele. Forsøkene viste imidlertid at «det er en rekke ganske usannsynlige forutsetninger som må stilles til tilstanden ved Big Bang for at stjerner, planeter og liv – for ikke å snakke om intelligent liv – skal kunne utvikle seg.» Hans omtale – under overskriften «Gud i fysikken» – avsluttes slik: «Fysikerne gir oss ingen svar på om Gud eksisterer og hva han vil med verden, men gir oss noen gode spørsmål og innfallsvinkler til å tenke omkring spørsmålet». Ikke minst sett i lys av at før fysikerne begynte å tro at universet har oppstått ved en historisk tildragelse – i likhet med jøder og kristne – tenkte mange seg at det er evigvarende.

Til like med Gud og livet – ifølge Jesus – tenker jeg, mens jeg noterer at eksempel på gode spørsmål og innfallsvinkler til «å tenke omkring spørsmålet» ikke er å finne i kommentaren. Ei heller på rekken av «ganske usannsynlige forutsetninger» som må stilles for at stjerner, planeter og liv – for ikke å snakke om intelligent liv – kan utvikle seg. Neppe mindre usannsynlige enn betingelsene som må stilles for at en tornado kan lage et Boeing 747-fly ved å feie gjennom et komplett delelager – tenker jeg. Undrende på om de matematiske egenskapene som er til stede når stjerner og planeter utvikler seg, ikke er de samme som når «intet» eksploderer – samt hvordan og/eller hvorvidt intelligent liv har utviklet seg.

Hawking klarte altså hverken å finne spørsmålene eller innfallsvinkelen som åpner for utledning av «den matematiske teorien som forklarer det hele» – livet og Gud inkl. Teorien som forklarer det sam-«spill av krefter som higer efter en evighet»; samvirket mellom tyngdekraften og elektromagnetismen samt den sterke og den svake kjernekraften m.a.o. Det klarte heller ikke Einstein. Han som med utgangspunkt i visse forutsetninger utledet den spesielle og den generelle relativitetsteorien. Den moderne kosmologiens Big Bang-slutning bygger på Einsteins teorier, og dermed også den forutsetninger.

I sin bok «Out of my later years» skriver Einstein at relativitetsteorien er en prinsipp-teori. En teori som «benytter seg av den analytiske og ikke den syntetiske metode. Utgangspunktet og grunnlaget er ikke hypotetiske setninger, men empiriske observasjoner av fenomenenes alminnelige egenskaper, prinsipper som matematiske formler er utledet av på en slik måte at de kan anvendes på alle mulige tilfeller som måtte oppstå.» Relativitetsteorienes første forutsetning beskriver han slik: «Alle naturlover som gjelder i et koordinat-system K, må også gjelde for et koordinat-system K’, forutsatt at K og K’ er i en passende bevegelse i forhold til hverandre.» Relativitetsteorienes primære forutsetning viser til Descartes’ analytiske geometri og filosofiske metode – hvis første forutsetning er: jeg tenker, altså er jeg. Relativitetsteorienes andre forutsetning er «prinsippet om lyshastighetens konstans i vakuum.» Det jeg vet om vakuum er at det er lufttomt rom. I relativitetsteorienes og Big Bang-kosmologiens (tid)rom er sannsynligheten for å finne levende subjekt eller sjeler følgelig like stor som for å finne is i helvete.

I motsetning til Darwins evolusjonsteori kan Einsteins relativitetsteorier altså kalles matematiske teorier. I prinsippet av samme art som den Hawking prøvde å finne for å for å kunne forklare det hele. Men – hva er matematikk? Utover å ha erfart matematikk som skolefag og uunnværlig universalverktøy, også for en bergingeniør, hadde jeg ikke behov for noen dypere forståelse av begrepet før i 1998. Da jeg i boken «Et foranskutt lyn» – om Niels Henrik Abel og hans tid – av Arild Stubhaug fant et bilde av addisjonstabellen Niels Henrik ble opplært i av sin far Søren Georg – prest og Eidsvollsmann. Den begynte slik: «1 og 0. er 0». Oppsiktsvekkende nok – fordi den jeg ble opplært i begynte slik: 1 + 0 = 1.  

Ved UiB osv. fikk jeg opplyst at 1 + 0. = 0 – første ligning i Abels addisjonstabell – må være en skrivefeil. For en som undret seg på om den egentlige årsak til at «Gud er død» i vitenskapens univers kan befinne seg i matematikken, var den UiB-ekspertisens lettvinte forklaring lite troverdig. Jakten på et mer seriøs forklaring på nevnte oppsiktsvekkende selvmotsigelse – i mer enn matematisk forstand – begynte med å finne ut hva matematikk egentlig dreier seg om. Det beste svaret i så måte fant jeg mer enn langt om lenge i Salomonsens konversasjonsleksikon – et 28-binds oppslagsverk fra slutten av 1800-tallet. Der innledes beskrivelsen av ordet matematikk som følger:

«Den r e n e M’s væsentlige Genstand er Egenskaberne ved Tallene og Formene i Rummet samt de nøjaktige Relationer imellem dem, hvad Størrelse og Beliggenhed angaar. Den gaar du fra visse Aksiomer og opfører på dem en stringent logisk Lærebygning.» Et aksiom er en selvinnlysende grunnsetning eller ubestridelig verdirelasjon som ikke trenger bevis. Utfra Salomonsens glimrende definisjon er det mest nærliggende å tro at den rene matematikkens første aksiom er en nøyaktig relasjon imellom universets grunntall og grunnform eller grunntilstand.  

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Robin Tande kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 2 timer siden / 1766 visninger
Tore Olsen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 2 timer siden / 1766 visninger
Tore Olsen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 2 timer siden / 1766 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 2 timer siden / 1499 visninger
Tore Olsen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 2 timer siden / 1766 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 3 timer siden / 1766 visninger
Robin Tande kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 3 timer siden / 1766 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Bibelsk økumenisme vs skjøgekirkenes falske økumenisme
rundt 3 timer siden / 1157 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 3 timer siden / 1766 visninger
Tore Olsen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 3 timer siden / 1766 visninger
Tore Olsen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 4 timer siden / 1766 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 4 timer siden / 1499 visninger
Les flere