Suzanne Anett Thobro

Alder:
  RSS

Om Suzanne Anett

Religionsviter.

Jeg skriver på Verdidebatt om religion i min rolle som religionsviter, og om andre tema som samfunnsengasjert privatperson.

Blogger også som religionsviter på www.suzannethobro.blogspot.com.

Følgere

Vi tror deg

Publisert over 1 år siden

Vi tror deg så lenge det ikke krever noe av oss.

Vi tror deg.

Så lenge mannen ikke er sjarmerende og skikkelig, da, eller du ikke er sint eller gråter eller viser følelser. Da tror vi deg ikke.

Vi tror deg i prinsippet, vi tror deg i Facebook-statuser, vi tror deg på bannere i toget. Holder ikke det?

Vi tror deg helt til det blir litt ubehagelig for oss selv. Vi tror deg så lenge vi kan sitte bak en pc-skjerm og nikke til kronikker og avisinnlegg. Vi tror deg så lenge vi kan få gå hjem og spise middag uten å tenke mer på det. Vi tror deg så lenge det ikke forstyrrer sydenferien vår eller restaurantbesøket. Vi tror deg hvis det får oss til å ta oss godt ut at vi tror deg.

Vi tror deg hvis du ikke er i vår vennekrets. Vi tror deg hvis du ikke er i vårt nabolag. Vi tror deg hvis vi slipper å ha noe med deg å gjøre.

Vi tror deg hvis du er et fjes på tv, og ikke på bussen. Vi tror deg hvis du er et fjes i avisen, og ikke på butikken. Vi tror deg hvis du er intervjuet i et blad, og ikke slår av en prat ved postkassen.

Vi tror deg hvis det ikke innebærer noe annet ansvar enn å ytre ordene "vi tror deg".

Hvis vi blir konfrontert med at vi bare tror deg så lenge vi slipper å føle ubehag ved det, unnskylder vi oss med at vi må ta vare på oss selv.

Og så regner vi alle med at du tror oss den dagen det har skjedd med oss også og vi trenger din hjelp. Det er vel bare rettferdig?

Gå til innlegget

De skamløse syke

Publisert over 2 år siden

Det er på tide med en bevegelse som tar syke og hjelpetrengendes ytringsfrihet på alvor.

Jeg låner fra et begrep og lager et nytt: de skamløse syke.


De skamløse jentene har vist vei: der noen vegrer seg for å snakke må det snakkes høyere. I Aftenposten 1. januar i år skriver Nancy Herz, Sofia Nesrine Srour og Amine Bile om hvordan jenter tør å snakke fordi andre før dem og sammen med dem tør å heve stemmen. At de skamløse jentene snakker høyt er ikke minoritetskamp, skriver de, det er samfunnskamp.


Jeg lar meg inspirere av de skamløse jentene, låner fra begrepet og lager et nytt: de skamløse syke. Dette er også en samfunnskamp. Det er mange hjelpetrengende og syke i samfunnet vårt, vi finnes i alle deler og lag, vi er unge, gamle, vi kommer i alle politiske farger, vi kommer fra ulike bakgrunner. Og vi er alle verdifulle medlemmer av dette samfunnet.


Alt for ofte får syke og hjelpetrengende høre at de ikke bør snakke høyt om problemer de møter på i systemene, det være seg helsevesenet, kommunene eller NAV. Som skamløs syk finner jeg meg ikke i å ha mindre ytringsfrihet enn andre, og dette er mitt nye kamprop:


Vi er de skamløse syke. Vi roper opp om urett, vi roper opp om uverdig behandling, vi roper opp om uholdbare og skadelige arbeidsforhold for de som skal utøve hjelp til syke.


Som skamløs syk oppfordrer jeg alle til å være med i denne uformelle bevegelsen for å sikre og utøve ytringsfrihet for hjelpetrengende. Du som er syk selv, du som er pårørende, du som er ansatt i systemene som skal hjelpe, eller du som bare er engasjert medmenneske. Vær med, snakk høyt om det du opplever og ser av systemfeil og systemmangler. Ikke tolerer at det å være syk og hjelpetrengende skal være skambelagt i Norge anno 2017.

Hev din egen stemme for å hjelpe andre til å tørre å heve sin.

De skamløse syke er opprettet som en gruppe på Facebook, bli gjerne med der.

Gå til innlegget

En ode til flermannsrommet

Publisert over 2 år siden

Det blir greiere til neste år, for da kommer ny sykehusbygning. Bare enerom der.

Du hoster, snorker og holder meg våken hele natten.
Du bråker på badet og smeller med døren.
Du dulter borti sengen min når du skal opp i din egen.
Du tar masse fremmedfolk inn på rommet akkurat idet jeg skifter bukse.


Beklager at vi ikke har enerom, sier legen.
Sånn er det her på sykehus, vet du, sier sykepleieren.
Det blir greiere til neste år, da, for da kommer ny sykehusbygning.
Bare enerom der.
Da blir det bedre å være pasient.

 

Eller blir det det?

 

For du prater med meg.
Du forteller om familien din, jeg forteller om sønnen min.
Tenk, ditt barnebarn er fire, gutten min er fem. Kommer han i visittiden også?
Hør som de ler der borte, så fint at de kan løpe litt i gangen sammen.

 

Blir det greiere neste år?

 

For du trøster meg. 

Du hører at jeg gråter litt stille etter at sykepleieren har gått ut.
Du setter deg på sengekanten min og stryker meg over håret.
Du sier at jeg burde ikke ha det sånn.

 

Så blir det bedre til neste år?

 

For jeg ser deg og hører deg.
Ser at du ikke forstår det legen sier, fordi høreapparatet ikke er på.
Hører at du ikke klarer å forklare sykepleieren hva du må.
Hjelper deg å ringe i snoren igjen fordi han løp for raskt ut igjen.
Forklarer deg på nytt og på nytt hvor du er og hvorfor du ikke husker det.

 

Til neste år blir det ingen klemmer.
Ingen latter fra andre siden av forhenget.
Ingen nye venner.

 

Men det blir enerom, da.

Gå til innlegget

Hvem lar seg lure av predikanter?

Publisert rundt 3 år siden

I debatten om Visjon Norge og Jan Hanvold konstrueres enkelte grupper som mer lettlurte og mindre samtykkekompetente enn andre i møte med religiøse aktører.

I forbindelse med en Brennpunkt-dokumentar på NRK har det vært mye debatt de siste dagene om den kristne tv-kanalen Visjon Norge og Jan Hanvold, som får millioner i donasjoner. Hvorvidt Visjon Norge og Hanvold har rent mel i posen er ikke temaet for dette blogginnlegget. Debatten illustrerer imidlertid godt hvorfor det er viktig å holde tungen rett i munnen i møte med religiøs aktivitet man syns virker suspekt. I iveren etter å beskytte såkalte svake grupper er det lett å gå i fellen og gjøre dem svake(re) gjennom stigmatisering og umyndiggjøring.

Jeg har altså ikke tenkt å svare på spørsmålet om hvem som lar seg lure av predikanter, men jeg vil sette søkelyset på hvordan enkelte grupper konstrueres som mer lettlurte og mindre samtykkekompetente enn andre i møte med religiøse aktører. For å gjøre dette vil jeg ta en tur innom forskningsetikken på veien.

 

Beskyttelse av de svake

Da jeg for 4-5 år siden tok phd-kurs om forskningsetikk sto samtykkekompetanse på pensum. Samtykkekompetanse betyr kort sagt at du har evne til å avgjøre selv hva du ønsker å være med på.

Pensumtekstene tok opp debatten om det følgende: er såkalte svake grupper noen som trenger ekstra beskyttelse, eller er det å beskytte dem paternalisme som holder dem i en svak posisjon? Det ble brukt som eksempel at i noen tilfeller «beskytter» forskere til og med gravide kvinner, ved å utelate dem som potensielle informanter fordi de ikke er i samme tilstand som «normalt».

Strekker man beskyttelseslogikken langt nok kan alle andre enn friske, hvite, heterofile middelklassemenn (og rikere) kalles for svake grupper, og dermed forhåndsdefineres som mennesker med dårligere samtykkekompetanse. Det «normale» mennesket, malen på en med normal samtykkekompetanse, er de som allerede er mest privilegerte. Ved kun å bruke dem som informanter vil forskere videreføre kun deres synspunkter, og dermed gjøre dem enda mer privilegerte i forhold til andre.

De norske forskningsetiske komiteene (etikkom.no) går ikke så langt som å utelukke gravide, men de nevner spesifikt noen grupper som mennesker med potensielt sett redusert samtykkekompetanse:

«Spørsmålet om redusert eller manglende samtykkekompetanse oppstår gjerne i forbindelse med forskning som omhandler barn, personer med psykiske lidelser, personer med psykisk utviklingshemming, personer med demens og ruspåvirkete personer.»

Dette sitatet er hentet fra de forskningsetiske retningslinjene for samfunnsvitenskap, jus, humaniora og teologi. I retningslinjene for medisin og helse nevnes det samme, men det legges til akutte forvirringstilstander og personer som er bevisstløse, utmattede eller påvirket av alvorlig sykdom.

 

Det gjelder ikke alle, men…

Noe av dette er åpenbart. For eksempel kan ikke en bevisstløs person samtykke til noe som helst. Men legg merke til at psykiske lidelser nevnes. De forskningsetiske komiteene understreker at «manglende eller redusert samtykkekompetanse ikke nødvendigvis gjelder alle som hører til i de ulike gruppene. For eksempel kan mange personer med psykiske lidelser være fullt i stand til å samtykke til deltakelse i forskning.»

Likevel påvirker det oss – både forskere, informanter og samfunnet generelt – når personer med psykiske lidelser nevnes som en gruppe man skal være spesielt oppmerksom på. Psykiske lidelser er noe det verserer mange myter og misforståelser om, det er diagnoser som det hefter fordommer ved, og å bruke et negativt begrep som redusert samtykkekompetanse kan forsterke dette ved at mennesker med psykiske lidelser konstrueres som noen som befinner seg utenfor den såkalte «normalen».

På etikkom.no kan vi også lese en advarsel mot dette:

«Beskyttelse av en utsatt gruppe kan i noen tilfeller virke mot sin hensikt. Det kan snarere være storsamfunnet som beskyttes mot innsikt i diskriminerings- og utstøtingsprosesser. Forskere som samler informasjon om personers og gruppers egenskaper og atferd, bør være forsiktige med å operere med inndelinger eller betegnelser som gir grunnlag for urime­lig generalisering, og som i praksis medfører stigmatisering av bestemte samfunnsgrupper.»

 

Hvordan oppleves det?

Advarsler om stigmatisering til tross; bare det å få sin samtykkekompetanse betvilt har faktisk en påvirkning. Psykiske lidelser er vanlig, opp mot 50% av oss får en psykisk lidelse i løpet av livet. Det betyr at halvparten av alle i dette landet vil kunne grupperes inn i denne potensielt sett mindre samtykkekompetente gruppen.

Hvis du som leser denne teksten har eller har hatt en psykisk lidelse, altså en psykisk diagnose, hva tenker du om at du listes opp som en med potensiell dårligere evne til å avgjøre selv hva du ønsker å være med på? Hva tenker du om at noen andre enn deg selv skal vurdere og avgjøre om du er samtykkekompetent nok? Jeg vil hevde at du har all grunn til å legge inn en protest (bare tenk på alle forskere som selv har en psykisk lidelse, men som likevel regnes som fullt ut kompetente til å vurdere om andre er samtykkekompetente).

 

Hva har dette med debatten om Visjon Norge å gjøre?

Nå har jeg brukt ganske lang tid på å snakke om forskningsetikk selv om utgangspunktet for blogginnlegget ikke er forskning. Grunnen til at jeg har gjort det er for å vise hvordan et etisk ønske om å hjelpe og beskytte andre ikke nødvendigvis fører til hjelp og beskyttelse. Å anta at noen trenger ens beskyttelse, er samtidig å anta at de avviker fra normalen. Dermed utdefineres de fra normalen slik at de plasseres i en svak(ere) situasjon. Å bli fratatt selvbestemmelsesretten på bakgrunn av egenskaper hos en gruppe andre bestemmer seg for å plassere deg i, kan kalles åpenbar diskriminering.

Og nå til Visjon Norges givere. NRK skriver det følgende i ingressen til saken: «Han [Hanvold] har samlet inn én milliard de siste femten årene. Minstepensjonister og uføretrygdede er de flittigste giverne. Samtidig har predikanten bygd opp et privat eiendomsimperium.»

NRK, som medier flest, bruker ord for å trigge visse følelser hos leseren. At hoveddelen av Visjon Norges givere utgjøres av «minstepensjonister og uføretrygdede» understreker den urimeligheten i Hanvolds virksomhet som NRK ønsker å få frem. «Minstepensjonister og uføretrygdede» får frem en slags beskyttelsesmekanisme i mange. Det har vært tydelig i debatten i kjølvannet av dokumentaren.

 

«Godtroende uføre og eldre»

De følgende eksemplene er hentet fra kommentarfeltene på en Facebook-side som handler om eldreomsorg, men formen er på ingen måte unik for den siden. Flere eksempler kunne vært tatt med.

«Han sitter på tv og lyger godtroende uføre og svake rett opp i ansiktet.»

«Dette er jo hjernevasking....går utover eldre og svake...fysj....»

«[D]e som ikke klarer og beskytte seg selv mot denne syke manipulerende mannen.»

«Lurer svake mennesker, hva er det som skjer? Det er altså ikke bare i USA, en blir hjernevasket.»

«Tror dette dreier seg om ensomme mennesker som blir utnyttet og det er det mange av i Norge de finner samhold i denne galskapen. Og det vet de veldig godt de som driver på med dette. Er så lett å få med syke og ensomme.»

«Så trist å se den eldre damen som ikke kunne leve uten Visjon Norge. Det er jo hjerne vasking,»

«Blir så provosert, svindle ensomme, syke og godtroende mennesker. Håper noen stopper uvesenet»

«Eldre blir totalt hjernevaska. De er i sin ytterste nød, et medmenneske er det de savner, ikke en som snylter på de.»

«[Navn] - Du er tydeligvis en av giverne og som har blitt hjernevasket. Normale folk kaller slike folk som Hanvold KJELTRING.»

«Stakkars folk som blir så manipulert og hjernevasket av disse såkalte pastorene og medhjelpere.»

«Burde ikke være lovlig å utnytte svake folk på denne måten!»

Når man leser disse sitatene er det ikke vanskelig å tro på at de er skrevet av personer som genuint ønsker å beskytte sine medmennesker. Samtidig viser sitatene stor mangel på anerkjennelse av andre menneskers evne til å være aktive og ansvarlige deltagere i eget liv. Begreper som eldre, uføre, ensomme og syke blandes med særdeles nedsettende begreper som godtroende, svake, hjernevasket og «lett å få med». I et av sitatene utelukkes også givere fra gruppen «normale folk».

Menneskers religiøse samtykkekompetanse trekkes på disse måtene i tvil, kun basert på grove generaliseringer av store grupper. Alle voksne individer, så lenge de ikke er umyndiggjorte, har imidlertid rett til å bestemme over egen religiøsitet, også der denne religiøsiteten innebærer en økonomisk side.

 

Kritisere uten å stigmatisere

Det er forståelig og på sin plass at mange ønsker å se store og pengesterke religiøse aktører i kortene. Det er også forståelig og på sin plass at mange ønsker å beskytte sine medmennesker mot utnyttelse og svindel. Det er imidlertid mulig å gjøre det uten samtidig å underkjenne sine medmenneskers religiøse samtykkekompetanse.

Uansett om predikanter som Hanvold er kriminelle (hvis eventuell etterforskning viser det), manipulative og/eller umoralske i sitt virke, kan man ikke slutte derfra til at de som gir pengegaver gjør det fordi de er lettlurte eller har dårlig samtykkekompetanse. Selv om predikanter som Hanvold ikke selv skulle agere ut ifra «genuin» religiøs overbevisning, kan man ikke slutte derfra til at giverne ikke «egentlig» gir ut fra sin religiøse overbevisning, men «bare» er manipulert. Så lenge man er myndig er man også religiøst myndig. Det innebærer å ha lov til å bruke egne penger på formål andre måtte mislike.

 

Innlegget ble opprinnelig publisert på forskning.no 28.10.2016.

Skrevet i min rolle som religionsviter.

Gå til innlegget

En historie om en liten barnehagejente

Publisert rundt 3 år siden

Det lønner seg å ta et skritt tilbake før man roper i moralsk panikk om «de andre».

I en barnehage et sted i Norge gikk en liten jente. Hun gikk sammen med mange andre barn. Hver gang barna var ute brukte alle sammen halslue. Tykke og varme halsluer hvis det var kaldt, tynne hvis det var varmt. Det den lille jenten hadde på hodet utendørs så ut som det alle de andre små barna hadde på hodet. Nesten. Det hun hadde på hodet var litt finere, mer fargerikt og med mønster. Og det lignet på det mammaen hennes gikk med.

I garderoben tok alltid den lille barnehagejenten av seg det hun hadde på hodet, akkurat som alle de andre små barnehagebarna – hver gang de skulle inn. På riktig varme sommerdager hadde hun ikke noe på hodet utendørs heller, akkurat som alle de andre små.

Den lille jenten var i det store og hele akkurat som sine lekekamerater i barnehagen. Helt lik innendørs og helt lik utendørs, bortsett fra at hun var mørkere i huden og hadde et utenlandsk navn. Og flere farger og mønstre på hodeplaggene sine.

Hvis du hadde gått forbi barnehagen en dag på vinteren, eller på en sommerdag som hadde «luevær», og i forbifarten sett bare den lille jenten fordi de andre barna sto i kø på den andre siden av sklien – ja, hva hadde du tenkt da? Kanskje du hadde tenkt «fy søren, hijab på barnehagebarn, nå må foreldre skjerpe seg og regjeringen forby tildekking i barnehagen».

Hvis du derimot hadde sett henne og de andre hver dag, både innendørs og utendørs, så hadde du antagelig tenkt helt annerledes. Da hadde du sett at den lille fliken av virkelighet som ville fått deg til å reagere ikke hadde vært virkeligheten, men først og fremst et produkt av dine egne fordommer.

Det er mye og mangt som både kan og bør sies om barnehijab. Alle er ikke som «min» barnehagejente, barnehijab er ikke alltid bare en lue. Men det lønner seg å ta et skritt tilbake før man roper i moralsk panikk om «de andre».

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 5325 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
16 dager siden / 3723 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
17 dager siden / 1290 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1169 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
12 dager siden / 985 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
5 dager siden / 926 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
22 dager siden / 903 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere