Susanne Masvie

Alder:
  RSS

Om Susanne

Student. Profesjonsstudiet psykologi ved UiO.

Følgere

Den som tier samtykker

Publisert 3 måneder siden - 1705 visninger

Psykologer må begynne å diskutere de faglige og teoretiske implikasjonene aktiv dødshjelp kan få for yrket vårt og den behandlingen vi gir.

I Nederland, der aktiv dødshjelp praktiseres, er et av kriteriene at «the patient’s suffering was lasting and unbearable». I en biopsyko-sosial forståelse vil man da undersøke både biologiske, psykologiske og sosiale årsaker til lidelsen. I Nederland ble ordet suffering valgt nettopp for å påpeke denne kompleksiteten, og i definisjonen av smerte er nå de affektive komponentene anerkjent og sidestilt med de fysiske.


Tap av verdighet. I undersøkelser om begrunnelser for ønske om hjelp med å dø ser man at tap av verdighet, livskvalitet og autonomi er fremtredende, selv om andre oppgir somatisk smerte som hovedårsak. Et slikt mangfold understreker kompleksiteten i smerte- og lidelsesbegrepet og at årsakene er sammensatte.

I den norske samfunnsdebatten fokuseres det ofte på den biologiske smerten – når denne blir for stor, virker det umenneskelig å nekte et menneske hjelp med å dø. Dersom ingen tar til orde for å utvide lidelsesbegrepet også i den norske debatten, vil det reduksjonistiske synet fortsette å prege ordskiftet. Her mener jeg vi som psykologer (og studenter) har et ansvar.


Psykologers ansvar. Uavhengig av hvilken faktor som er viktigst for ønsket om å dø, tyder det på at både psykologiske og fysiologiske årsaker er avgjørende. Psykologers ekspertise omhandler den psykologiske komponenten av denne smerten.

Profesjonen har med andre ord et ansvar for å delta i spørsmålet rundt legalisering av eutanasi og legeassistert selvmord, både for å opplyse debatten og ikke minst for å være med å prege utfallet. Slik jeg ser det, fører dette med seg to implikasjoner. For det første krever det at psykologer har en åpen faglig samtale om aktiv dødshjelp, og for det andre at vi forstår de praktiske konsekvensene det kan få for vårt yrke.


Faglig debatt. For det første må psykologstanden åpent begynne å diskutere de faglige og teoretiske implikasjonene aktiv dødshjelp kan få for yrket vårt og den behandlingen vi gir. Metaanalyser tyder på at behandlingen og psykologisk terapien har gode utfall, og at relasjon og skreddersydd behandling er avgjørende.

Dette tas ikke hensyn til, og allerede nå ser vi en trend i lovgivningen i psykisk helsevern som vanskeliggjør langtidsterapi, psykologens mulighet til å gjøre selvstendige faglige vurderinger og fokusere på den terapeutiske relasjonen, til fordel for pakkeforløpene som er i anmarsj, effektivisering og kostnadssparende intervensjoner.

Assistert selvmord og eutanasi er kostnadseffektive tilbud, og vil kunne fungere i enkelte tilfeller som en billig løsning på et problem god psykoterapi kunne ha løst. Dette følger ikke kausalt av en legalisering, men er ikke en utenkelig fremtid.


Håpet forvitrer. Andre har påpekt at en institusjonalisering av aktiv dødshjelp vil kunne være en trussel for psykoterapi også mer implisitt. Psykologisk hjelp vil gå fra alltid å være en bærer av håp som allierer seg med positive krefter i pasienten, til tidvis å oppgi det terapeutiske prosjektet og gi etter for lidelsen. Håp som en grunnleggende verdi vil kunne forvitre. Psykologer vil derfor ha mange av de samme diskusjonene og refleksjonen som leger, men må tenke lenger.

For det første fordi fagfeltet fortsatt i større grad må forsvare sin legitimitet som vitenskap og nyttig helsehjelp. For det andre fordi fagfeltet er tuftet på at vi kan endre selv- og virkelighetsforståelsen og dermed selvet ønske om å dø, ikke bare bakenforliggende årsaker.

Psykologens yrke handler om mer enn å kurere psykisk sykdom, i forlengelsen handler det jo nettopp om å hjelpe mennesker til økt livsutfoldelse og livskvalitet. Bærer ikke psykologkunnskap i seg muligheten for å eliminere deler av behovet og etterspørselen etter aktiv dødshjelp?


Praktiske konsekvenser. For det andre har dette praktiske implikasjoner for hva psykologer skal ha som sitt arbeidsområde. Ole Martin Moen, filosof og forsker ved UiO og aktiv deltaker i debatten, er tydelig på at han ønsker en legalisering. Han mener forsvarlige rammer innebærer at psykologer må være med i bedømmelsen av om en person skal kunne få innvilget ønsket om aktiv dødshjelp.

I Nederland har de lignende praksis, og det er sannsynlig at legalisering dermed vi få praktiske konsekvenser også for psykologens arbeidshverdag i Norge.

Dersom dødshjelp legaliseres i tråd med den nederlandske modellen, vil muligheten fra dag én også åpnes for personer med psykiske lidelser. Som nevnt ble ordet suffering valgt for også å romme psykisk lidelse som er påviselig unbearable. En legalisering vil derfor mest sannsynlig føre til at psykologer må ta stilling til om visse kriterier for unbearable suffering er oppfylt.

Da vil psykologer bli en deltagende part i prosessen og dermed være med å anerkjenne døden som en legitim utvei. En legalisering vil ikke minst øke den kognitive tilgjengeligheten til den løsningen døden tross alt er, og muligens føre til større etterspørsel.


Plikt til å opplyse. Både somatisk og psykisk sykdom konstrueres i kulturen og påvirkes av de kulturelle betydningene som tillegges lidelsen. Jeg mener psykologer i kraft av sin fagkompetanse har en betydelig stemme som må høres i samtalen om denne kulturelle betydningen!

Kampen om aktiv dødshjelp er også psykologers kamp, uavhengig av ståsted i legaliseringsspørsmålet. Jeg tviler ikke på at mange fagfolk brenner for saken, men foreløpig ser jeg ikke at engasjementet er proporsjonalt med sakens implikasjoner, verken i media, på studiesteder eller i psykologenes tidsskrift.



Teksten ble første gang publisert i Tidsskrift for Norsk psykologforening, #1, 2018. Gjengitt med tillatelse.

Gå til innlegget

Sunn og usunn skam

Publisert over 1 år siden - 4733 visninger

Kristne må klare å skille mellom to typer skam, den sunne og den usunne. Den skammen som formidles i media, og som vi advares mot, er den usunne skammen.

Det er blitt et moteord – «skam». NRKs ungdomsserie med samme­ navn satte ordet for alvor­ på dagsorden. Temaet er så blitt diskutert, talt over og «postet» om med jevne mellomrom.

I helgen begynte sesong tre i serien, og skam-fenomenet er stadig relevant. Til å begynne­ med var skam-diskusjonen spennende og ny, men ordet ble så altfor fort en klisjé. Å løsrive seg fra skammen og leve uavhengig av andres fordømmelser, er idealet for vår tid. For noen år tilbake var det «flink pike-syndromet» unge jenter (og gutter) skulle passe seg for. I dag er det altså den noe hippere «skammen».

Samtalen rundt skam, hva den er og hva den gjør med oss, virker å være preget av en feilaktig og vag oppfattelse av hva ordet skam betyr. Store norske leksikon definerer skam som en «sterk ubehagelig følelse av å ha vist en nedverdigende side av seg selv, og dermed avslørt seg selv som et mislykket, udugelig eller umoralsk individ». Definisjonen skiller seg fra skyldfølelse som er knyttet til handlinger man 
gjør.

Det er en spennende sammen
heng mellom skam og kritikken som er blitt rettet mot flere menigheter­ for å unnvike temaet­ synd den siste tiden (Andreas Masvie, Dagen, 17. og 25. august og Johannes­ Kleppa, Dagen, 4 september). Også profilerte Bjørn Eidsvåg er blitt kritisert for en forvrengt kristendom i sammenheng med oppsetningen Etterlyst: Jesus.

Trenden er at vi skal kvitte oss med skammen, knapt prate om synd og i det hele tulle oss inn i en behagelig samtale der alle er «gode nok».

Den usunne. Kristne må klare å skille mellom to typer skam, den sunne og den usunne. Den skammen som formidles i media­, og som vi advares mot, er den usunne. Det er en mindreverdighetsfølelse som preges av at vi som personer ikke er gode nok, ikke presterer nok, ikke lever opp til sosiale forventninger og konformitet, eller realiserer oss selv.

Samtidens selvhjelpskultur formidler implisitt at dersom vi ikke lykkes, er det vår egen feil. Dette menneskesynet neglisjerer at mennesket er sosiale individer som skaper identitet og selvbilde­ i samspill med andre. Selvhjelpskulturen bringer med seg ideologiske bivirkninger, nemlig skammen som følger med ikke alltid å lykkes med egne (eller­ andres) prosjekter. Skammen som henger­ sammen med ikke å leve opp til sosiale forventinger, er det godt å kunne løsrive seg fra.

Den sunne. Den andre skammen, den sunne, er den skammen troende kan oppleve overfor Gud. På bedehusspråk kalles det «syndenød». Et klassisk kristent menneskesyn understreker menneskets utilstrekkelighet og syndighet.

Når mennesker innser sin egen ødelagte natur, kan det føre til en opplevelse av skam overfor Gud, og ikke nødvendigvis medmennesker. Dersom dette setter mennesket i en bevegelse mot guddommen og tilgivelsen, er det en sunn skam, ja, den er helt nødvendig. Uten den vil man ikke oppleve et behov for frelsen kristendommen tilbyr.

Innenfor en kristen tradisjon kjennetegnes synd både med skyld knyttet til handlinger, og til skam knyttet til personen. Salmene­ i Det gamle testamentet beskriver mennesket som unnfanget i synd, og budene konkretiserer synd som handling.

Unngår man (i frykt?) å prate om sunn skam, vil forståelsen av synd dreie seg om gjerninger, og ikke at mennesker er syndig i seg selv, og ikke kan nærme seg Gud. Oppfordres det til å kvitte seg med skammen, uten at det presiseres at det er den usunne skammen og ikke den sunne, fører det til et forkvaklet menneskesyn og en gal forståelse av menneskets posisjon i forhold til den allmektige Gud.

Tar man snarveien – hopper direkte til å prate om forløsning fra den usunne skammen uten å nevne den sunne – lures man inn i en kristendom som er enkel­, uten forpliktelse og omvendelse­. Det er viktig å understreke at dette er en beskrivelse av det generelle mønsteret, og undergraver ikke at man i sjelesorg ofte må bearbeide skam før synd.

Ærefrykt. Disse to formene for skam er så altfor lett å blande sammen. Det må være mulig å skille mellom ærefrykt for Gud og den uheldige skammen samtidens prestasjonsjag bærer med seg. Ærefrykt for Gud og skam over egen fortapthet er sunne reaksjoner­ i en relasjon med Gud. Johannes døperen går foran som et forbilde i hvordan han ikke følte seg verdig til å knytte Jesu sandalreimer. Tegnes dette skillet tydelig har kristen tro noe reelt og sunt å tilby ungdommene i NRKs Skam.

Bibelens radikale budskap er at mennesket er elsket og akseptert­ på tross av syndig natur­, og nettopp derfor vil en sunn skam som driver mennesket til Gud, også sette fri fra usunn menneskeskam­.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6.10.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Njål Kristiansen kommenterte på
Norge, en fredsnasjon?
1 minutt siden / 187 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
16 minutter siden / 9021 visninger
Ove K Lillemoen kommenterte på
To sider av samme lov.
29 minutter siden / 350 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 1 time siden / 350 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 1 time siden / 350 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 2 timer siden / 350 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 2 timer siden / 350 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 2 timer siden / 350 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Gud hade en man, hans namn var Josef
rundt 2 timer siden / 179 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 3 timer siden / 9021 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 3 timer siden / 350 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Tanker om kirketilhørighet
rundt 3 timer siden / 313 visninger
Les flere