Susanne Masvie

Alder:
  RSS

Om Susanne

Student. Profesjonsstudiet psykologi ved UiO.

Følgere

Aktiv dødshjelp kveler håpet

Publisert 16 dager siden - 277 visninger

En aksept av døden som en legitim utvei på lidelsene, vil undergrave håpet som endringsmekanisme.

Aktiv dødshjelp har det siste året vært et hett samtaletema i den offentlige debatten. Men i psykologkretser og Psykologtidsskriftet har det derimot vært tyst. Man kan spekulere i hvorfor slik taushet rundt et viktig verdispørsmål preger fagfeltet. Er temaet for sensitivt? Vil det virke for splittende? Er man redd for å bevege seg inn i et tvetydig etisk landskap? Slik jeg ser det, finnes det klare og imperative grunner til at psykologer faktisk burde delta i denne debatten.

Trussel mot terapien
.

For det første vil en eventuell legalisering av aktiv dødshjelp få praktiske konsekvenser for psykologer. I land der aktiv dødshjelp allerede er legalisert, er både somatiske og psykiske lidelser gyldige grunner til å få innvilget ønsket om å dø, og psykologer får da en sentral plass i prosessen. Videre vil enhver profesjon måtte diskutere de grunnleggende verdiene for praksis og forskning. En refleksjon om hva etiske prinsipper og verdier innebærer i praksis, vil være avgjørende for den etiske bevisstheten i profesjonsutøvelsen, samt kunne opplyse den offentlige debatten. Det er også mulig å tenke seg at en legalisering av aktiv dødshjelp vil true psykoterapien og undergrave empiriske funn psykoterapiforskning har stadfestet de siste tiårene. Da er det særdeles viktig at psykologene er på banen.

Forventning om bedring. 


Hvordan vil en institusjonalisering av aktiv dødshjelp være en trussel for psykoterapi? Det er etter hvert godt etablert at psykoterapi har god effekt. Når denne effekten er etablert, kan man videre spørre seg hva det er ved psykoterapi som skaper endring. De fleste metastudier peker på at faktorene som fører til endring er felles for ulike måter å drive terapi på. En av disse er håp og forventning om bedring. Betydningen av slikt håp for utfallet av psykoterapi er blitt stadfestet ved flere nyere studier.

Også interessante placebo-studier peker på forventningers viktige bidrag i både psykologisk og fysiologiskendring. Når en av de viktigste endrende mekanismene i psykoterapi nettopp er håp, vil aktiv dødshjelp true psykoterapien. Terapi vil da gå fra alltid å være en bærer av håp, til tidvis å gi opp på det terapeutiske prosjektet og la lidelsen vinne. En aksept av døden som en legitim utvei på lidelsene, vil undergrave håpet som endringsmekanisme. Håpet om bedring som en grunnleggende drivkraft i psykoterapi står på spill.

Kamp for menneskeverdet. 

Kampen mot aktiv dødshjelp mener jeg derfor er både en kamp for psykologers profesjon, samt for menneskeverdet.

Denne teksten sto først på trykk i Vern om Livet 3/18. Gjengitt med tillatelse.

Gå til innlegget

Den som tier samtykker

Publisert rundt 1 år siden - 1818 visninger

Psykologer må begynne å diskutere de faglige og teoretiske implikasjonene aktiv dødshjelp kan få for yrket vårt og den behandlingen vi gir.

I Nederland, der aktiv dødshjelp praktiseres, er et av kriteriene at «the patient’s suffering was lasting and unbearable». I en biopsyko-sosial forståelse vil man da undersøke både biologiske, psykologiske og sosiale årsaker til lidelsen. I Nederland ble ordet suffering valgt nettopp for å påpeke denne kompleksiteten, og i definisjonen av smerte er nå de affektive komponentene anerkjent og sidestilt med de fysiske.


Tap av verdighet. I undersøkelser om begrunnelser for ønske om hjelp med å dø ser man at tap av verdighet, livskvalitet og autonomi er fremtredende, selv om andre oppgir somatisk smerte som hovedårsak. Et slikt mangfold understreker kompleksiteten i smerte- og lidelsesbegrepet og at årsakene er sammensatte.

I den norske samfunnsdebatten fokuseres det ofte på den biologiske smerten – når denne blir for stor, virker det umenneskelig å nekte et menneske hjelp med å dø. Dersom ingen tar til orde for å utvide lidelsesbegrepet også i den norske debatten, vil det reduksjonistiske synet fortsette å prege ordskiftet. Her mener jeg vi som psykologer (og studenter) har et ansvar.


Psykologers ansvar. Uavhengig av hvilken faktor som er viktigst for ønsket om å dø, tyder det på at både psykologiske og fysiologiske årsaker er avgjørende. Psykologers ekspertise omhandler den psykologiske komponenten av denne smerten.

Profesjonen har med andre ord et ansvar for å delta i spørsmålet rundt legalisering av eutanasi og legeassistert selvmord, både for å opplyse debatten og ikke minst for å være med å prege utfallet. Slik jeg ser det, fører dette med seg to implikasjoner. For det første krever det at psykologer har en åpen faglig samtale om aktiv dødshjelp, og for det andre at vi forstår de praktiske konsekvensene det kan få for vårt yrke.


Faglig debatt. For det første må psykologstanden åpent begynne å diskutere de faglige og teoretiske implikasjonene aktiv dødshjelp kan få for yrket vårt og den behandlingen vi gir. Metaanalyser tyder på at behandlingen og psykologisk terapien har gode utfall, og at relasjon og skreddersydd behandling er avgjørende.

Dette tas ikke hensyn til, og allerede nå ser vi en trend i lovgivningen i psykisk helsevern som vanskeliggjør langtidsterapi, psykologens mulighet til å gjøre selvstendige faglige vurderinger og fokusere på den terapeutiske relasjonen, til fordel for pakkeforløpene som er i anmarsj, effektivisering og kostnadssparende intervensjoner.

Assistert selvmord og eutanasi er kostnadseffektive tilbud, og vil kunne fungere i enkelte tilfeller som en billig løsning på et problem god psykoterapi kunne ha løst. Dette følger ikke kausalt av en legalisering, men er ikke en utenkelig fremtid.


Håpet forvitrer. Andre har påpekt at en institusjonalisering av aktiv dødshjelp vil kunne være en trussel for psykoterapi også mer implisitt. Psykologisk hjelp vil gå fra alltid å være en bærer av håp som allierer seg med positive krefter i pasienten, til tidvis å oppgi det terapeutiske prosjektet og gi etter for lidelsen. Håp som en grunnleggende verdi vil kunne forvitre. Psykologer vil derfor ha mange av de samme diskusjonene og refleksjonen som leger, men må tenke lenger.

For det første fordi fagfeltet fortsatt i større grad må forsvare sin legitimitet som vitenskap og nyttig helsehjelp. For det andre fordi fagfeltet er tuftet på at vi kan endre selv- og virkelighetsforståelsen og dermed selvet ønske om å dø, ikke bare bakenforliggende årsaker.

Psykologens yrke handler om mer enn å kurere psykisk sykdom, i forlengelsen handler det jo nettopp om å hjelpe mennesker til økt livsutfoldelse og livskvalitet. Bærer ikke psykologkunnskap i seg muligheten for å eliminere deler av behovet og etterspørselen etter aktiv dødshjelp?


Praktiske konsekvenser. For det andre har dette praktiske implikasjoner for hva psykologer skal ha som sitt arbeidsområde. Ole Martin Moen, filosof og forsker ved UiO og aktiv deltaker i debatten, er tydelig på at han ønsker en legalisering. Han mener forsvarlige rammer innebærer at psykologer må være med i bedømmelsen av om en person skal kunne få innvilget ønsket om aktiv dødshjelp.

I Nederland har de lignende praksis, og det er sannsynlig at legalisering dermed vi få praktiske konsekvenser også for psykologens arbeidshverdag i Norge.

Dersom dødshjelp legaliseres i tråd med den nederlandske modellen, vil muligheten fra dag én også åpnes for personer med psykiske lidelser. Som nevnt ble ordet suffering valgt for også å romme psykisk lidelse som er påviselig unbearable. En legalisering vil derfor mest sannsynlig føre til at psykologer må ta stilling til om visse kriterier for unbearable suffering er oppfylt.

Da vil psykologer bli en deltagende part i prosessen og dermed være med å anerkjenne døden som en legitim utvei. En legalisering vil ikke minst øke den kognitive tilgjengeligheten til den løsningen døden tross alt er, og muligens føre til større etterspørsel.


Plikt til å opplyse. Både somatisk og psykisk sykdom konstrueres i kulturen og påvirkes av de kulturelle betydningene som tillegges lidelsen. Jeg mener psykologer i kraft av sin fagkompetanse har en betydelig stemme som må høres i samtalen om denne kulturelle betydningen!

Kampen om aktiv dødshjelp er også psykologers kamp, uavhengig av ståsted i legaliseringsspørsmålet. Jeg tviler ikke på at mange fagfolk brenner for saken, men foreløpig ser jeg ikke at engasjementet er proporsjonalt med sakens implikasjoner, verken i media, på studiesteder eller i psykologenes tidsskrift.



Teksten ble første gang publisert i Tidsskrift for Norsk psykologforening, #1, 2018. Gjengitt med tillatelse.

Gå til innlegget

Sunn og usunn skam

Publisert over 2 år siden - 4802 visninger

Kristne må klare å skille mellom to typer skam, den sunne og den usunne. Den skammen som formidles i media, og som vi advares mot, er den usunne skammen.

Det er blitt et moteord – «skam». NRKs ungdomsserie med samme­ navn satte ordet for alvor­ på dagsorden. Temaet er så blitt diskutert, talt over og «postet» om med jevne mellomrom.

I helgen begynte sesong tre i serien, og skam-fenomenet er stadig relevant. Til å begynne­ med var skam-diskusjonen spennende og ny, men ordet ble så altfor fort en klisjé. Å løsrive seg fra skammen og leve uavhengig av andres fordømmelser, er idealet for vår tid. For noen år tilbake var det «flink pike-syndromet» unge jenter (og gutter) skulle passe seg for. I dag er det altså den noe hippere «skammen».

Samtalen rundt skam, hva den er og hva den gjør med oss, virker å være preget av en feilaktig og vag oppfattelse av hva ordet skam betyr. Store norske leksikon definerer skam som en «sterk ubehagelig følelse av å ha vist en nedverdigende side av seg selv, og dermed avslørt seg selv som et mislykket, udugelig eller umoralsk individ». Definisjonen skiller seg fra skyldfølelse som er knyttet til handlinger man 
gjør.

Det er en spennende sammen
heng mellom skam og kritikken som er blitt rettet mot flere menigheter­ for å unnvike temaet­ synd den siste tiden (Andreas Masvie, Dagen, 17. og 25. august og Johannes­ Kleppa, Dagen, 4 september). Også profilerte Bjørn Eidsvåg er blitt kritisert for en forvrengt kristendom i sammenheng med oppsetningen Etterlyst: Jesus.

Trenden er at vi skal kvitte oss med skammen, knapt prate om synd og i det hele tulle oss inn i en behagelig samtale der alle er «gode nok».

Den usunne. Kristne må klare å skille mellom to typer skam, den sunne og den usunne. Den skammen som formidles i media­, og som vi advares mot, er den usunne. Det er en mindreverdighetsfølelse som preges av at vi som personer ikke er gode nok, ikke presterer nok, ikke lever opp til sosiale forventninger og konformitet, eller realiserer oss selv.

Samtidens selvhjelpskultur formidler implisitt at dersom vi ikke lykkes, er det vår egen feil. Dette menneskesynet neglisjerer at mennesket er sosiale individer som skaper identitet og selvbilde­ i samspill med andre. Selvhjelpskulturen bringer med seg ideologiske bivirkninger, nemlig skammen som følger med ikke alltid å lykkes med egne (eller­ andres) prosjekter. Skammen som henger­ sammen med ikke å leve opp til sosiale forventinger, er det godt å kunne løsrive seg fra.

Den sunne. Den andre skammen, den sunne, er den skammen troende kan oppleve overfor Gud. På bedehusspråk kalles det «syndenød». Et klassisk kristent menneskesyn understreker menneskets utilstrekkelighet og syndighet.

Når mennesker innser sin egen ødelagte natur, kan det føre til en opplevelse av skam overfor Gud, og ikke nødvendigvis medmennesker. Dersom dette setter mennesket i en bevegelse mot guddommen og tilgivelsen, er det en sunn skam, ja, den er helt nødvendig. Uten den vil man ikke oppleve et behov for frelsen kristendommen tilbyr.

Innenfor en kristen tradisjon kjennetegnes synd både med skyld knyttet til handlinger, og til skam knyttet til personen. Salmene­ i Det gamle testamentet beskriver mennesket som unnfanget i synd, og budene konkretiserer synd som handling.

Unngår man (i frykt?) å prate om sunn skam, vil forståelsen av synd dreie seg om gjerninger, og ikke at mennesker er syndig i seg selv, og ikke kan nærme seg Gud. Oppfordres det til å kvitte seg med skammen, uten at det presiseres at det er den usunne skammen og ikke den sunne, fører det til et forkvaklet menneskesyn og en gal forståelse av menneskets posisjon i forhold til den allmektige Gud.

Tar man snarveien – hopper direkte til å prate om forløsning fra den usunne skammen uten å nevne den sunne – lures man inn i en kristendom som er enkel­, uten forpliktelse og omvendelse­. Det er viktig å understreke at dette er en beskrivelse av det generelle mønsteret, og undergraver ikke at man i sjelesorg ofte må bearbeide skam før synd.

Ærefrykt. Disse to formene for skam er så altfor lett å blande sammen. Det må være mulig å skille mellom ærefrykt for Gud og den uheldige skammen samtidens prestasjonsjag bærer med seg. Ærefrykt for Gud og skam over egen fortapthet er sunne reaksjoner­ i en relasjon med Gud. Johannes døperen går foran som et forbilde i hvordan han ikke følte seg verdig til å knytte Jesu sandalreimer. Tegnes dette skillet tydelig har kristen tro noe reelt og sunt å tilby ungdommene i NRKs Skam.

Bibelens radikale budskap er at mennesket er elsket og akseptert­ på tross av syndig natur­, og nettopp derfor vil en sunn skam som driver mennesket til Gud, også sette fri fra usunn menneskeskam­.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6.10.2016

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 81343 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44432 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35421 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28729 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
10 måneder siden / 22818 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22448 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 21341 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20346 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19393 visninger

Lesetips

Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
rundt 12 timer siden / 83 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
rundt 12 timer siden / 76 visninger
Norge bekjemper ulikhet i verden
av
Nikolai Astrup
rundt 12 timer siden / 35 visninger
Hvorfor får ikke norske kvinner flere barn?
av
Svein Rognaldsen
rundt 19 timer siden / 120 visninger
Mangelfull bokomtale
av
Ola Tjørhom
1 dag siden / 81 visninger
Mangelfull kritikk
av
Per Eriksen
1 dag siden / 146 visninger
Stygt og trist fra Amundsen
av
Rune Berglund Steen
1 dag siden / 352 visninger
Kan døden gjøres enkel?
av
Jan Willy Løken
1 dag siden / 304 visninger
Sanksjonene dreper
av
Even Sandvik Underlid
1 dag siden / 93 visninger
Åpent brev til Frp
av
Marit Arnstad
2 dager siden / 219 visninger
Les flere

Siste innlegg

Seier med bismak
av
Berit Aalborg
rundt 3 timer siden / 255 visninger
De godes problem
av
Ingrid Nyhus
rundt 7 timer siden / 446 visninger
The best a man can get
av
Une Bratberg
rundt 11 timer siden / 66 visninger
Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
rundt 12 timer siden / 83 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
rundt 12 timer siden / 76 visninger
Norge bekjemper ulikhet i verden
av
Nikolai Astrup
rundt 12 timer siden / 35 visninger
Slå ring om både mor og barn!
av
Ragnar Andersen
rundt 12 timer siden / 51 visninger
Sjuk islamsk og vestleg kultur
av
Per Steinar Runde
rundt 14 timer siden / 288 visninger
Les flere