Sunniva Gylver

Alder: 52
  RSS

Om Sunniva

Jeg heter Sunniva Gylver, 43 år gammel - og mamma, kone, prest, aerobicinstruktør, venn. Noen flere ord på meg: B-menneske, glad i samtalen, energisk, brølete, takknemlig, litt kontrollfreak, tilstede der jeg er. synes blogg er litt skummelt og slitsomt, men også en god utfordring.

Følgere

Enklere liv, Mongstad og Tiger Woods

Publisert over 9 år siden

”Vi må gjøre livet enklere for folk,” sier TV-Arne på nettavisens forside. Jeg kommer meg ikke lenger inn i materien på grunn av nettet her, så det er mulig jeg har gått glipp av det fulle poenget. Men jeg lar meg i hvert fall ikke umiddelbart overbevise av tipset hans. Gjøre livet enklere for folk? I verdens rikeste land, som år etter år kåres til verdens beste land å bo i (selv om mange også i Norge kan fortelle en annen historie). Gjøre livet enklere? Hvordan da? Hvis han mener å legge noen sterke politiske føringer på alternative økonomiske modeller som fremmer lavere og mer bærekraftig forbruk, og gjøre det enklere å bygge økohus, enklere å starte grønne bedrifter, enklere for frivillige organisasjoner å drive sitt samfunnsbyggende arbeid, enklere for folk med redusert arbeidsevne å være i arbeid, enklere for de mest sårbare og utsatte i vårt samfunn å bli hørt – ja da er jeg med. Men ellers tenker jeg at tilværelsens uutholdelige letthet er en like stor utfordring for mange. Vi vet bare ikke hvor enkelt vi har det. Eller vi har det ikke enkelt – fordi vi stimuleres til å begjære altfor mye – av ting, opplevelser, penger, makt, komfort, smertefrihet på alle plan. Men da må vi tenke enkelhet på nokså radikalt vis, litt sånn Jesus-aktig.

Jeg skal ikke påstå at Jesus ville spurt, men mange andre spør, og jeg er bare nødt til å slenge meg på jeg også: Hva driver SV egentlig med nå? På grunn av profilen med miljø, fattigdom, rettferdighet og barn/ungdom i fokus, har jeg lenge vært trofast, men nå kjenner jeg at det ikke er mye solidaritet igjen. Rensing i 2018 – hvis det i det hele tatt blir noe av?! Jeg skjønner at regjeringsmakt krever noe annet enn det å være profetisk opposisjonsrøst – men man kan ikke selge sjela si fullstendig. Obama tenker og handler større og mer visjonært, med en velgermasse hvoran visstnok en tredjedel fortsatt tror at han er muslim og født utenlands og dermed illegitim president - da må da vår regjering klare noe bedre?! Jeg håper ledelsen har noen gode og ærlige coacher man snakker med, som hjelper å sortere hva som er hva av motiver når man fortsatt er med i regjering. Godt jeg ikke er politiker.

Men ansvar har vi alle. På mange vis. Jeg leste en kommentar av VL-journalist Lars Gilberg, hvor han reflekterer over golf-ikonet Tiger Wood og hans eventuelle ekstra moralske ansvar som forbilde, sett i forhold til de ferske avsløringene av hans utroskap med et tosifret antall kvinner. Her er det tilsynelatende to mulige posisjoner, enten: ”Tiger Woods er god til å spille golf, men det sier ingenting om hans moralske standard og idealer, og det har heller ikke noe med saken å gjøre. La mannen gjøre det han er god til!” (uten å fastslå om dette siste skal innebære å være utro med så mange kvinner).

Det andre ståstedet ville da være: ”Tiger Woods har et stort ansvar som forbilde for mennesker over hele verden. Det han gjør blir lagt merke til. Han må ta det ansvaret som en del av pakka ved å være kjent og dyrket, og må prøve å oppføre seg deretter – holde seg på et høyt nivå også utenfor golfbanen. Særlig når han promoterer gode familieverdier sammen med kona i reklame.”

Mitt ståsted (som selvfølgelig er et tredje, gyllent et) er: ”Tiger Woods – og alle andre idretts-, musikk-, film og mediahelter – har definitivt et moralsk ansvar. Den som har stor påvirkningskraft og mediamakt, har alltid det. For meg følger det naturlig av å ønske seg en verden hvor vi mennesker behandler hverandre og miljøet med større respekt og kjærlighet. Det betyr selvfølgelig ikke at disse heltene per definisjon er flinkere til å håndtere fristelser enn de fleste av oss andre. Men for meg betyr det at jeg vil de skal ha høye idealer for sin omgang med andre, og at de skal ta oppgjør med seg selv når de svikter (selv om dette oppgjøret til en viss grad må tas i offentligheten). Det er ikke nødvendig å være fullkommen – ingen er det. Men forbilder bør ha høye idealer, og mot til å ta oppgjør med eget svik. Så er det opp til omgivelsene å møte dem med generøsitet, i visshet om at vi alle trenger det.” God luthersk teologi er det forresten også.

Gå til innlegget

”Jeg savner meg selv i politikken”, sa Carl I.Hagen og lanserte seg selv som ordfører-kandidat. Jeg savner meg selv, jeg også, på prekestolen her i Antananarivo – uten dermed å aspirere til gassisk bispekandidat.

Jeg synes språket i forkynnelsen her blir veldig trangt og fromt, veldig monotont og klisjèpreget – og at det i liten grad hjelper oss lyttere til å koble tro og hverdag, tro og samfunnsspørsmål, tro og eget språk på den troen. Jeg går mest i English Chapel fortsatt – anstendig lengde på gudstjenesten, på et språk jeg forstår skikkelig. Men til å ha så mange forskjellige predikanter, blir preknene utrolig like. Han som var forrige søndag hadde forresten en underfundig ordsammensetning for å illustrere hvordan det vi ser, avhenger av eget blikk; egen tolkning: ”Godisnowhere”. Leser vi ”God is now here” eller ”God is nowhere”?

Krisen Jeg er nettopp ferdig med en sterk Afrika-bok: ”Ibenholt” – en reportasjereise gjennom flere land og tiår, skrevet av en polsk journalist som har arbeidet på kontinentet gjennom 30 år. Anbefales! Til å bli både klok, begeistret og oppgitt av. Mye er gjenkjennelig etter disse månedene på Madagaskar. Både av det som fascinerer og bergtar – og av det som frustrerer og utmatter. Det kan være fristende både å idyllisere og å svartmale Afrika, men den beste beskrivelsen av kontinentet ligger vel ingen av de stedene. Det er sterkt å lese om for eksempel Liberia – hvordan frigitte slaver ble ”dumpet” på kysten der, og dermed etablerte et samfunn basert på slaveri, med den forskjell at de tidligere slavene gjorde urbefolkningen i området til slaver….

Når det gjelder Madagaskar, er det tankevekkende at da noen bekjente av oss her kom hit på 60-tallet, lå Mauritius og Madagaskar ganske likt ift økonomisk situasjon og levestandard. Nå er Mauritius et av de rikeste landene i dette området, og Madagaskar et av de fattigste. Hva gikk galt?

Sikkert er det i hvert fall at det meste har blitt forverret under disse halvannet årene med politisk krise. Vårt Land hadde en artikkel for noen uker siden med mange stygge tall og fakta: Økonomisk vekst var på 7 % i 2008 og falt til 0,6 i fjor. Man regner med at 228 000 arbeidsplasser har gått tapt så langt som følge av krisen, og mange tusen flere er i faresonen. Turistnæringen ligger med brukket rygg, industriproduksjonen i privat sektor har sunket med 70 %. Internasjonal bistand dekket i fjor 70 % av de offentlige utgiftene, og mer enn 45 % av budsjettet totalt. 25 % nedgang i skatteinntektene i fjor. Mellom 70 og 80 % lever under fattigdomsgrensen.

Det er lovet valg i vår, men det snakkes mer om nytt kupp, etter at den illegitime regjeringen er blitt enda mer diplomatisk isolert. Situasjonen er uklar, ryktene svirrer, det er hyppige demonstrasjoner i sentrum, men ikke akkurat der vi bor. Vi merker ikke stort, annet enn at mennesker rundt oss forteller at livet blir enda tøffere å leve.

Nærhet og avstand. Jeg vet ikke hva slags inntrykk dere har som er så langt unna, men det er noe med nærhet og avstand; hvor forskjellig ting kan se ut. Og noen ganger kan det virke som de som er langt unna får med seg mer av det som skjer, eller i hvert fall noe annet. La meg ta et eksempel: En iskald vinteruke 1994 - Lillehammer hadde et visstnok spektakulært åpningsshow på de olympiske leker, og noen dager senere tok Johann Olav Koss gull etter gull i Vikingskipet. Jeg var en av de mange reiselederne som var på jobb den uka, og vi sto og frøs beina av oss i den rå lufta langs Mjøsa, mens vi ventet på våre turister og strevde med å få dem alle kanalisert inn i de riktige bussene til riktig tidspunkt. Fysisk sett var jeg nærmere OL-begivenhetene enn de fleste andre jeg kjente – men jeg fikk praktisk talt ikke med meg noen ting, fordi jeg stort sett sto på parkeringsplasser og ventet, og heller ikke fikk sett det på TV. Fysisk nærhet betyr ikke nødvendigvis at man er en del av begivenhetene. Nærheten kan skape en annen type avstand.

Det samme gjaldt under demonstrasjoner og gateslagsmål i Oslo i fjor vinter. Vi bor jo i sentrum, ikke veldig langt fra den israelske ambassaden, og på TV kunne det se ut som om hele Oslo sentrum var en krigssone. Noen ringte og var bekymret for oss. Vi merket jo ingenting, annet enn det vi leste på nett og i aviser. De som hadde TV hadde langt bedre oversikt enn oss – dog preget av den tabloide dramaturgien.

I forhold til dette året vårt på Madagaskar, tenker jeg at det har vært litt trist å erfare at for meg er det enklere å være engasjert og bidra når jeg er på avstand, enn når jeg er på kloss hold. Her blir det så grenseløst mange jeg møter som trenger så mye, og jeg bruker så mye energi på både å skamme meg og være opprørt over verdens urettferdighet og min del i det, at det truer med å handlingslamme meg. På avstand, hjemmefra, synes jeg i større grad jeg kan engasjere meg uten den selvopptatte skamfølelsen, og det er enklere å foreta de nødvendige begrensninger mhp hvor og hvem jeg kan bidra i forhold til. 

Koloina-åpning! Man kan bli så desillusjonert i forhold til de enorme utfordringene mange afrikanske land står overfor – både politisk, økonomisk og klimatisk (med alle de ulike felt som hermed berøres). Jeg kjenner, som jeg har sagt før, at det er omtrent umulig for meg å finne balansen mellom en avstandstagen som gjør meg i stand til å leve og arbeide her, og en nødvendig uro og empati med alle de tøffe skjebnene rundt meg. Hvordan trene opp tåleevnen uten å venne seg til noe jeg ikke vil og ikke bør venne meg til?

Et av grepene har vært å dra i gang lunsjskoleprosjektet i nabolaget vårt i Andavamamba; Koloina! Vi hadde høytidelig åpning 12.april, med bydelssjef, den norske ambassadøren, KFUK-ledelsen, barn, foreldre og stab tilstede. Gudstjeneste, taler, musikk og servering,  fornøyde unger i nye skoleuniforms-t-skjorter, og stabler med vafler  – det måtte jo bli en suksess. Vi tror vi har fått inn tre dugelige unge damer som stab, og 60 barn mellom 5 og 9 år får nå et par timer hver dag med basisundervisning og næringsrik mat. Spennende å følge prosjektet – og bittelitt enklere å leve bak porten vår.

Drømmeferie og drømmerumpe. Nå er vi nettopp kommet hjem fra nordøstkysten, fra en paradisisk flekk ved det indiske hav; Foulpointe.  Naturen og klima der er helt fantastisk, med 30 grader på land og i vann, evig palmesus, bølgedrønn utenfor revet og vidåpen horisont. Jeg øvde meg på å nyte en uke ferie, omgitt av altfor mange arbeidsløse gassere. Rent prinsipielt er det ikke noe som helst mer moralsk høyverdig å ha deilig ferie langt unna fattigdommen (OG solen OG palmene OG det varme vannet), men det funker nok bedre for sånne som meg.

Så kan jeg jo sitte på en kaldere strand i Norge, og lese mer enn å bade, og la meg irritere over oppslag som det jeg nettopp så i en nettavis, hvor de skrev om ”buksa som gir deg drømmerumpa”, og viste fram ulike jeansmodeller, hvor av noen visstnok passet for de slanke, noen for de midt på treet og noen for de såkalt ”formfullendte”. Alle modellene som var avbildet, hadde lårvidde med samme omkrets som en slank overarm. Jeg klør mine mange myggestikk og melder pass.

Jeg har skjønt at flyene står rundt omkring. Og jeg har venner som har fått både jobb- og ferieplaner forpurret. Miljøgevinsten ved de parkerte fly er vel begrenset når vulkanen gjør utslippsjobben. Håpet må være at det likevel skaper en ettertanke – både i forhold til fly-avhengighet og togets fortreffelighet. Bare synd at Jernbaneverk og NSB visstnok ikke har kjent sin besøkelsestid.

Det har forresten ikke paven heller. Jeg vet mange katolikker som skulle ønske seg en annen leder i disse dager – en som tydelig kunne formidle større bekymring for overgrepsofrenes vanskeligheter, enn for kirkens eget rennomè. Som kirke kan vi være frimodige i forhold til kritikk som er kunnskapsløs eller skyter over mål. Men vi må evne å legge oss flate, og dernest rydde opp, når det er grunn til det.

Gå til innlegget

Litt om mye

Publisert over 9 år siden

Her er stikkordene siden sist: Klaging, hjernevask, Nidaros, Bushra, kvinne-kronikk, antisemittisme, workshop, tezitra, politikk, påske.

Klaging

 

En ukes uventet Norges-avbrekk, uten mann og barn. Jeg leste Aftenposten på flyet inn mot Oslo. Hovedsaken var intervju med ymse folk som skulle få si sin oppriktige mening til Jens. Det kom både kjeft og gode råd, og det var for så vidt mange gode formål som ble løftet fram. Likevel var det en blandet følelse å lese med Madagaskar-blikket. Vi er så misfornøyde. Vi har så mye å klage over. Men har vi egentlig det? Svaret er vel ja og nei, avhengig av hvilket perspektiv vi anlegger. Så får selvinnsikten hjelpe oss til å se hvilke perspektiv vi har lettest for å underslå; om vi mest natulig sammenligner oss med de som har det bedre enn oss og lykkes mer, eller med de som har det vanskeligere.

Hjernevask, Nidaros, Bushra, kvinnekronikk-konkurranse, antisemittisme

 

Uken hjemme ble et intenst møte med norsk medievirkelighet, i og med at nettet i Tana ikke tillater de store utskeielser på surfe-fronten. Jeg fikk med meg et Hjernevask-program, og føler meg dermed litt mindre utenfor, selv om jeg fortsatt ikke har lest hva Knausgård sa til sin far eller hvordan han kler på barna sine. Det kan jo sies mye om Hjernevask, og det er sagt. For min del vil jeg bare si at som teolog, med et menneskesyn som rommer både godt og ondt, synes jeg ikke det er noe vanskelig å kunne gi rom for at det kan finnes biologiske betingete forskjeller mellom kvinner og menn – uten dermed å gi dem normativ funksjon og gyldighet. Arv og miljø, natur og kultur, det var ikke Ole Brumm, men hvem var det som sa: Ja takk, begge deler?

Men det går altså ikke an å si ja takk begge deler til erkebiskoper. Å ha 12.-bispen plassert i både Oslo og Nidaros. Hvis man vil gjøre dette til en Oslo-mot-resten-sak, så overser man fullstendig at alle biskopene, bortsett fra nettopp Nidaros sin, ville ha den nye preses i Oslo. Noen hevder at hvis kirken skal finansieres av staten, så må den også finne seg i å bli styrt av staten. Ja da – helt uten statlig styring kan vi ikke regne med å være, men det er lov å høre på de som faktisk skal avlastes av denne nye biskopen. Det er bra med bredt engasjement i kirkespørsmål – men da håper jeg det varer lenger enn til at plasseringen ble avgjort.

Så fikk Bushra Ishaq Fritt-Ord-prisen. Som en som har gleden av å kjenne henne og samarbeide med henne, vil jeg bare si: Gratulerer Bushra, du er en fantastisk dame, og en sterk og god representant for en dialogisk og samtidig tydelig tilnærming i debatter som fort blir polarisert.

Dessuten håper jeg Bushra og mange andre dyktige damer melder seg på i Aftenpostens kronikk-konkurranse for kvinner, med frist 15.april. Da man fant ut at man hadde knapt 30 % kvinnerepresentasjon på debatt- og kronikk-plass i avisen – og at de andre store avisene visstnok lå på halvparten av det igjen? – ble det ren dametevling denne gangen. Selv kan jeg kjenne på en ambivalens: Jeg føler et ansvar for og et ønske om å delta i offentlig debatt, samtidig som jeg stadig rygger for de tabloide spilleregler og for energien det tar. – Tenk hvor mye energibruk media styrer – for eksempel når VG slår opp Inger Lise Hansens kjolestunt slik de gjør. Kanskje var hun litt naiv i forhold til media. Og for alle som har et offentlig virke er det viktig og interessant å reflektere over hvordan man forvalter sin rolle. Men en eventuell innsiktsfull debatt om det, druknet i hvert fall for meg fullstendig i tabloid-medias konflikt-orienterte opphaussing. Slik det ofte gjør.

Det samme skjer litt i forhold til reportasjene om antisemittisme i norske skoler. Jeg synes Anne Sender snakker klokt og nyansert. Hun syntes en egen Holocaust-dag i skoleplanen var en god idè, men distanserte seg fra FrP-forslag om at alle (muslimer?) måtte gå med Davidsstjerne for å markere solidaritet med jødene. Man forbinder jo ikke akkurat fargerikt mangfold med dette partiet, men fargerike utspill kan man kanskje si de har. Tenk om i hvert fall vi som bare er indirekte berørt, kunne holde hodet såpass kaldt at det var plass til minst to tanker der inne: På den ene siden - at det er helt uakseptabelt å hetse jøder på den måten vi har fått høre om at skjer, og at vi må motarbeide det, enten vi er muslimer eller ikke. Og på den andre siden - at dette ikke må føre til enda mer islamofobi og stigmatisering av muslimer i Norge. 

Tezitra

= sint, på gassisk. Og jeg er vred fordi jeg ennå ikke har lært meg nok gassisk. Jeg har gitt litt opp. Kjipt og lærerikt, for en som har hatt lett for å lære språk, og bare har reist og bodd steder der jeg kunne, eller raskt lærte, språket. Språk er viktig – for å forstå atferd og koder, bygge relasjoner, kunne by på seg selv. Enda mer hvis man har en verbal slagside både på jobb og privat. Når jeg ikke kan nok gassisk, er hvit-og-rik-i-slummen-greia enda vondere, og det blir enda vanskeligere å få noe skikkelig forhold til naboene våre her i Andavamamba. Når jeg ikke kan nok gassisk, blir jeg utrolig sliten og usikker, og føler stadig at jeg ikke får brukt meg selv og gitt det jeg kan. Det var så deilig å komme til Oslo og bare gli inn, så mange muligheter for kontakt med omgivelsene. Jeg tenker mye på hvordan det er for mennesker bosatt i Norge som ikke kan noe særlig norsk. Konklusjon: Mye medfølelse, og klar støtte til enda mer push på obligatorisk norsk-undervisning!

Vi har mye workshops med KFUK og KFUM hernede nå. Det handler om organisasjonsutvikling, økonomi- og personalforvaltning, kriseberedskap, identitetsbygging, prosjektstyring. Med mer. Når det går på gassisk er jeg altså lost. Men jeg har nå bibeltimer på fransk om det ondes problem og slikt – det er heftig nok det. Pluss høypulstimer og litt oversetting mellom engelsk og fransk når det trengs. Jeg blir ydmyk når jeg fordyper meg i hvilke utfordringer organisasjonene står overfor i den gassiske virkeligheten – igjen gjør perspektivet at problemene vi ofte baler med i eget ungdomsarbeid i Norge, blir litt mindre overveldende.

Den politiske situasjonen er fortsatt fullstendig uavklart. Vi føler oss trygge. Men folk rundt oss sier hele tiden at livet er blitt hardere, og vi hører at mange opposisjonspolitikere er blitt arrestert. Valget er visstnok helt i det blå, men kanskje til sommeren...følg gjerne med på www.madagaskar.no, hvor vennskapsforeningen og Øivind Dahl holder oss godt oppdatert.

Velsignet påskedag, alle sammen! Jeg leste i et norsk ukeblad hvor norske kvinner svarte på spørsmålet ”hva er det viktigste ved påsken for deg?” ”At det er sol!” fikk 52 %, mens Jesus havnet på 9 %, knepent slått av påskeegg og skiføre. Hos oss er det sol hele tiden, så den er ikke så viktig – og skiføret er fraværende. Men påskeegg og Jesus er sterkt til stede! Jeg savner prestepåske, hvor dette store og fantastiske, motsetningsfylte og utrolige, kommer så tett på. Påsken rommer alt. Og først og fremst en Gud som både svetter blod av bare angst, lider på korset, og seirer over døden og mørket. Kjærlighetens avmakt blir kjærlighetens allmakt. Hvordan lever og deler vi tro på en måte som gjør Jesus-påsken viktig for flere enn de 9%?

Gå til innlegget

om kvinnedag, eksorsisme og Jesus-tro

Publisert over 9 år siden

Gratulerer med kvinnedagen alle sammen! La oss stanse opp i takknemlighet for det som er oppnådd, feire alt det gode, og hente fram all vår kløkt, kampvilje og solidaritetsfølelse for å gjøre slutt på den systematiske urett som kvinner verden over utsettes for.

Jeg må innrømme at også denne dagen får et litt annet trykk, sett fra Andavamamba. Jeg snakket med en gassisk venninne i dag, og hun sa: ”Kvinnene jobber alltid mest og hardest her, de har stort sett alt ansvaret for ungene, og mange av dem er utsatt for vold hjemme. Vi har nok av ting å kjempe for og mot på en Kvinnedag!” Det har vi selvfølgelig i Norge også – enten det gjelder, likelønn, familievold eller seksuell trakassering på arbeidsplassen. Men sett ut fra virkeligheten her, blir for eksempel Romørens prøvehopp i Kollen litt mindre viktig – selv om jeg absolutt synes Anette Sagen hadde fortjent å få hoppe uten et sånt forspill.

Men når det er sagt: Hvem var det som ødela for Anette (i den grad hun lot det ødelegge for seg)? Var ikke det først og fremst media? Som ga prøvehoppet dimensjoner av nasjonal katastrofe og visstnok stilte Romøren i gapestokken i alle kanaler? Så langt jeg fikk med meg, prøvde Sagen selv å roe ned dette, men uten hell. Media ville det annerledes. Så la Chile og Haiti holde på med sitt…

Jeg startet da kvinnedagen med å være på eksorsisme-gudstjeneste med hyrdebevegelsen her i Tana. For en lite karismatisk anlagt kristen som meg, høres det relativt skremmende og eksotisk ut – omtrent som når mennesker jeg er glad i, drar på weekendseminar i åndelig krigføring.

Det ble en sterk og fin opplevelse, ledet og preget av myndige kvinner og med 70 % kvinnelig deltakelse, og sånn sett en bra markering av kvinnedagen. Klokken åtte en grå mandagsmorgen er det enkle lokale 238 stappfullt. Sikkert 300 mennesker, på tross av at de har disse samlingene to ganger daglig hele uka. Etter sanger, bønner og et par korte prekener, kommer sikkert 40 hyrder inn i sine hvite lange gevanter, og stiller seg opp foran, i midtgangen og langs veggene i hele lokalet. Med høye myndige rop og bydende armbevegelser, befaler de Djevelen å fare ut av oss alle, i Jesu navn. Forsamlingen sitter rolig, noen med lukkete øyne, og ifølge min guide er det tiden for å tenke på sine synder. Etterpå synger vi igjen, mens de som vil kan gå til en av hyrdene, knele, og få håndspåleggelse med forbønn. Etter to timer er det hele over – og jeg kjenner en antydning til skuffelse over at det ikke var mer voldsomt og eksotisk. Men mest glede, over at det nettopp var så mye verdighet og alminnelighet over det. – ”I dag fikk jeg et Djevel-angrep, og da ba jeg hyrdene om å drive ham ut,” sa en til meg – kanskje handler det om å ta åndsmaktene på alvor uten å gi dem tabuets makt?

Hyrdene poengterer at dette gjør de i Jesu navn, og at det er ikke de selv som gjør det. Av en eller annen grunn måtte jeg tenke på det når jeg leste om de danske prestene som diskuterer om man må tro på at Jesus er eneste vei til frelse og om alle tror på samme Gud. Det kan man igrunnen skrive ganske mange blogger om. Men jeg tenker at som prest har jeg bare myndighet til å forkynne den Gud jeg møter i Bibelens vitnesbyrd og den kristne tradisjon, og Jesus som veien, sannheten og livet.  Jeg kan lytte til og samtale med andre som tenker annerledes - det gjør jeg ofte. Og selvfølgelig respektere at de tror noe annet enn meg. Jeg kan gi meg selv lov til å ha mange spørsmål og protester rundt en del tradisjonell forkynnelse på dette punktet. Jeg kan heldigvis slippe å dele ut billetter hit eller dit. Men som prest er jeg kalt til å dele min tro på Jesus Kristus så frimodig og tydelig som mulig, forkynne evangeliet og forvalte sakramentene - og så er resten opp til Gud. Tror det er en bra arbeidsfordeling.

Gå til innlegget

En komorianer og Margot Kässmann

Publisert over 9 år siden

Steinar Sivertsen - takk for klok kommentar på mitt forrige innlegg. Jeg er så enig. Og jeg kjenner daglig på det du beskriver - utfordringen i som utlending å skulle bidra konstruktivt og bærekraftig inn i en gassisk lokal virkelighet, og virkeliggjøre KFUK-M sitt ideal om likeverdige partnerskap med søsterorganisasjoner i sør.

Det blir mange turer med taxibroussen gjennom Tana. Jeg sitter inneklemt og på skrå, med gassisk pop på radioen, magisk lys og myldrende liv utenfor, og heldigvis nesten alltid en svalende bris inn gjennom vinduene. På bussene her er det ingen som prater høyt eller snakker i telefon, og selv om praktisk talt alle må flytte på seg på hver holdeplass, og ta opp midtsetene som lager sitteplass mellom de to stolrekkene, er det ingen utålmodighet å spore.

I går dumpet en ung mann ned ved siden av meg og smilte. Jeg snakket til ham på gassisk, men det viste seg at det kunne han ikke – han var fra naboøya Komorene, og vi fortsatte på fransk. I løpet av samtalen kom det fram at han hadde klare formeninger om gasserne – at de er aggressive, late, uærlige og helt annerledes enn komorianerne.

Samtidig har jeg møtt flere gassere som sier akkurat det samme om afrikanere. Det er viktig for dem å understreke at de IKKE er afrikanere; at de er helt annerledes enn de på fastlandet – fordi afrikanerne er nemlig aggressive, late og uærlige…

Som etnisk nordmann i Oslo, er jeg oppmerksom på fordommene mange har mot mennesker fra ulike minoritetsgrupper, og særlig muslimer: At de er aggressive, late, uærlige – og i tillegg potensielle terrorister. Aftenposten skrev for ikke lenge siden at islam og muslimer er på frykt-toppen i Norge, og at frykt nr.2 var internasjonal terrorisme, som også oftest knyttes til muslimer.

Samtidig har jeg lært av mine år i Gamle Oslo at fordommene minoritetsungdom i mellom kan være likeså sterke som dem de møter fra storsamfunnet (og til dels selv møter storsamfunnet med).

Selv har jeg selvfølgelig også bøttevis av fordommer, selv om jeg ikke skal avsløre dem her. Jeg prøver å være meg dem bevisst, jobbe med dem, og ha en god dose selvironi. Noen ganger lykkes jeg, andre ganger ikke. Men jeg må innrømme at når jeg leser at en fylkesleder i FrP uttaler at Ku-Klux-klan hetter og hijab går ut på ett – da må jeg anstrenge meg litt for å finne fram viljen til denne fordomsjobbingen min.

Jeg har sikkert sagt dette før – erkjennelser som framstår som viktige for oss, blir gjerne gjentatt – men selvinnsikt kan ikke overvurderes. Min erfaring er at mennesker som kjenner sine egne gode og dårlige sider og tør å innrømme dem overfor seg selv og andre, er lette å omgås. Mennesker som skjønner hvordan de virker på og oppfattes av andre, og som bryr seg om det uten å la seg styre fullstendig av det – de er gode å være sammen med. Ledere med denne kvaliteten er de beste å bli ledet av.

Jeg måtte tenke på det igjen, da jeg nettopp leste en klok lederartikkel i Luthersk Kirketidene. Den handlet om kirkelederen og biskopen Margot Kässmann, leder for Tysklands 25 millioner protestanter og aktiv samfunnsdebattant. Hun ble nylig tatt i promillekjøring, og valgte selv umiddelbart å gå av og trekke seg fra alle kirkelige verv. Hun mente visstnok at hun ikke lenger hadde den nødvendige moralske autoriteten til å fylle sine roller slik hun ønsket.

Jeg tenker at det står respekt av hennes avgjørelse. Mange ledere ville antakeligvis valgt å klamre seg til makten og posisjonene lengst mulig. For et kirkelig lederskap er det ekstra viktig å framstå med moralsk integritet. Og promillekjøring er et lovbrudd som ofte blir alminneliggjort og bagatellisert, men som daglig skaper tragedier.

Likevel kjenner jeg meg igjen i refleksjonene til min kollega i Luthersk Kirketidene: Han spør om ikke det kunne virket like sterkt om hun hadde innrømmet sitt feilgrep og sonet sin straff, men likevel blitt på sin post. Om ikke troverdigheten hennes som kirkeleder og samfunnsengasjert nettopp hadde blitt styrket av det.

Folk flest spør ikke etter feilfrihet – det vet vi at ikke finnes, og hvis noen skulle framstå slik, opplever vi dem ofte enten hykleriske, moralistiske eller høyt hevet over oss andre. Heller spør vi etter ledere som har selvinnsikt, som er ekte og ærlige, som utviser myndighet, men som også snakker utfra smertefulle erfaringer av egne feiltrinn og nederlag.

Både biskoper, prester og alle andre som bekjenner seg til en kristen tro, lever på nåden. På Guds ubetingete kjærlighet, oppgjøret, tilgivelsen og nye muligheter. Bare hvis vi tror på det og lever det, kan vi dele evangeliet med andre. Hvis vi innerst inne tenker at vi egentlig ikke bør trenge nåden, at vi faktisk ikke trenger den, eller at den umulig kan gjelde for en sånn som oss – ja da må vi gå en runde med oss selv, og helst med en klok samtalepartner. Særlig hvis vi er ledere.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
24 dager siden / 1869 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1606 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
25 dager siden / 1577 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1548 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
15 dager siden / 1418 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1353 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
13 dager siden / 1305 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1167 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere