Sunniva Gylver

Alder: 52
  RSS

Om Sunniva

Jeg heter Sunniva Gylver, 43 år gammel - og mamma, kone, prest, aerobicinstruktør, venn. Noen flere ord på meg: B-menneske, glad i samtalen, energisk, brølete, takknemlig, litt kontrollfreak, tilstede der jeg er. synes blogg er litt skummelt og slitsomt, men også en god utfordring.

Følgere

"Mind the gap"

Publisert over 9 år siden

Gapet mellom hva vi kan og hva vi har råd til

"Mind the gap", sier de hver gang T-banen i London stopper ved en stasjon og dørene åpnes. Det passer bra inn i Helse-Norge også. Mind the gap. En vond og viktig debatt er i gang. Om helse-Norges prioriteringer. Om det økende gapet mellom hva vi kan og hva vi har råd til. Vi vil ikke ha prislapp på menneskeliv. Likevel skjer det prioriteringer hele tiden, som gjør forskjell på folk. Da er det bedre at i hvert fall de grunnleggende premissene for de valgene tas åpent; enn at de bare skjer fortløpende, ut fra hvor presset er størst og ropene høyest.

Jeg husker Berthold Grünfeldt også dro i gang den debatten for flere år siden; den kommer jo med jevne mellomrom. Men den er så smertefull at ofte stopper den opp med en gang, ved at alle går ned i sine respektive skyttergraver. Den ene siden beskyldes for å være samvittighetsløst kyniske og bare sitte med kalkulatoren. Den andre anklages for å lukke øynene for realitetene, og dermed overlate ressursfordelingen til lukkete fora eller tilfeldige avgjørelser.

Mennesker som selv er personlig berørt av denne problematikken, forholder seg forskjellig til den; - noen kjemper for sitt barn eller sin elskede med alle midler og verken kan eller vil forholde seg til helheten, forståelig nok! – andre gir uttrykk for at de ønsker at vi som fellesskap skal våge å ta disse valgene, selv om det innebærer at de selv ikke får den beste (og dyreste) behandlingen utenlands for sine egen sykdom.

Som student var jeg i praksis som sykehusprest på et av våre store sykehus, blant annet på en avdeling for mennesker med ulike kroniske sykdommer. En av sykepleierne der hadde tidligere jobbet på avdeling for hjerte-lunge-transplantasjoner. Hun var frustrert over erfaringen av at noen sykdommer og helseproblemer har en status som gjør at pengesekken synes vidåpen, mens andre ikke får det aller mest nødvendige. Her, som i mange andre situasjoner, er det avgjørende hvem som har makt, hvem som roper høyest, hva som har størst tabloid og emosjonelt potensiale. For å si det litt sleivete: De diagnosene som ”mennene med makt” oftest rammes av, ser ut til å ha enklere tilgang på ressurser enn kroniske sykdommer og typiske kvinnesykdommer. For ikke å snakke om at det ser ut til å være dypt menneskelig å heller reparere enn å forebygge, selv om det siste ofte er både enklere og billigere.

Når sykepleieren forteller meg at langt over halvparten av de som fikk nytt hjerte på hennes forrige avdeling, etter fem år var tilbake i den livsstilen som gjorde at de måtte få nytt hjerte i første omgang, kan man fristes til å begynne og snakke om ansvaret vi alle har for personlig helse. Vi vet at sunt kosthold, nok hvile og mosjon, og gode relasjoner til våre nærmeste, har svært mye å si for hvordan vi har det. Vi kan alle være med og forebygge sykdom og bedre folkehelsen. Samtidig er det umulig å sette opp som kriterium at den som har skylden selv, ikke skal få så rask eller dyr behandling som den som er helt uskyldig syk. For hvordan sorterer man det? Hvordan vekter man gener, arv, miljø, lidelsesomfang, foreldreansvaret osv.? Hvor mye ressurser skal man i så fall bruke på å finne ut hvem som fortjener hjelpen?

Så kunne man jo ha lyst til å si at de som kan betale selv, skal gjøre det, mens de som ikke kan, skal få hjelp. For ellers blir det jo sånn at de som har råd, alltid kan gjøre seg bruk av den nyeste og beste teknologien og medisinene, mens de mindre heldige ikke kan redde seg selv eller barnet sitt ved å reise og få behandling privat, eller utenlands. Men selv om køene da kan minke i det offentlige helsevesen, vil ofte kvaliteten gjøre det også, fordi forskning og personell-ressurser lett trekkes dit det er penger å tjene. Og igjen: Hva slags apparat skulle klare å håndtere all den behovsprøvingen på en god måte? (Jeg leste om barnetrygden for lenge siden, at den for halvparten av mottakerne er helt essensiell i deres familie-økonomi, og for den andre halvparten egentlig ikke spiller noen rolle. Men byråkratiet som måtte bygges opp for å foreta denne sonderingen, ville trenge tilsvarende midler som det man ville spart på halvert utbetaling av barnetrygd).

Det kan også være nærliggende å se nærmere på det paradoks at vi som samfunn på samme tid bruker ressurser på å fjerne uønskete barn, og samtidig bruker midler på å hjelpe de som vil ha barn og ikke kan, til å få det. Men det er vanskelig å se for seg en annen abortlov enn den vi har i dag; - det er først og fremst på forebygging- og tilretteleggings-feltet man kan gjøre mer. Det koster også penger. Ufrivillig barnløshet oppleves av mange som en svært stor påkjenning; et reelt helseproblem. Dessuten møter vi det samme dilemma: Er det da bare de som selv kan betale, eller som er heldige med sitt nettverk, som skal få oppfylt sitt høyeste ønske?

Jeg har selv hatt sugerøret dypt nede i statskassa, med tre barn som alle har vært alvorlig syke over flere år, og hatt behov for lange opphold på sykehus og dyre operasjoner. Ingen av dem ville overlevd hvis vi hadde vært en vanlig familie her på Madagaskar; her må pengene på bordet før behandlingen kan starte. Men vi var så utrolig heldige at ungene våre ble født i Norge – at de hadde en type lidelser som kunne helbredes, og som vi har vært villige til å prioritere.

Dette er en nesten umulig debatt å ta. Men vi må. Med jevne mellomrom. Den må ta utgangspunkt i vårt grunnleggende menneskesyn. Og en avklaring av forholdet mellom enkeltindividets personlige kamp for best mulig behandling for seg og sine – og samfunnets kollektive ansvar for bærekraftige og prinsipielt gjennomtenkte valg.

Den bør også romme en problematisering rundt våre økende forventninger til lange, gode, smertefrie liv – og bevisstgjøringen rundt hvordan vi ved å ta personlig ansvar, vise god, medmenneskelig omsorg for hverandre, og ta vare på jorda vår, kan bidra til å forebygge og redusere smerte og lidelse.

Gå til innlegget

Vekten av det vanlige

Publisert over 9 år siden

Det er primært Vårt Land som skriver om det, og kan sies å være en liten sak;

nemlig departementets nye ressursmateriell for barnehage og skole når det gjelder undervisning om seksualitet og familieformer. Mye har vært sagt og sies; både ting jeg er enig og uenig i. Men det jeg har tenkt mest på i dag, er det jeg opplever som et premiss i materiellets framstilling: At ulike legninger og forskjellige samlivsformer absolutt må oppfattes som like vanlige og naturlige – og at deres likeverd er knyttet til nettopp det.

 

Jeg tror det er viktig at barn og ungdom tidlig lærer om for eksempel både homofili og alternative familieformer. Statistisk sett vil de fleste møte det, enten i eget liv eller i de nære omgivelser, og da trenger vi kunnskap og forståelse. De av oss som representerer en type majoritet, trenger alltid en bevissthet rundt hvordan vi tenker, snakker og handler i forhold til minoritetene – uansett om det gjelder samliv og seksualitet, eller helt andre ting.

Men jeg skjønner ikke helt hvorfor bevisstgjøringen og respekten tilsynelatende må knyttes opp til en formidling av at alt er like ”vanlig” og ”naturlig”? Eller at alt må forstås som produkt av personlige valg, og at det er konformitetspresset som hindrer utbredelsen av minoritets-alternativene?

For en del homofile er dette svikefull argumentasjon i forhold til spørsmålet om legning; - de opplever ikke at det var noe de valgte, men noe de er skapt som og født med; noe grunnleggende ved deres identitet.

Selvfølgelig kan barna få høre om en prins som forelsker seg i en prins. Og at den kjærligheten var like stor, ekte og vakker som prinsen og prinsessen i nabolandet. Selvfølgelig er det viktig at barn og ungdom får nyansert og respektfull informasjon om ulike former for minoriteter, også når det gjelder seksualitet og samlivsformer. Og at majoriteten blir utfordret på hvordan vi snakker og oppfører oss i forhold til gitte minoriteter. Men hvorfor må det begrunnes i hvor alminnelig det er?

Det er viktig at man lærer å bli kjent med og respektere minoriteter, ikke fordi de på død og liv skal forstås som mest mulig mainstream eller vanlige, men med grunnlag i at alle mennesker har rett på å bli møtt med en grunnleggende holdning av respekt og åpenhet - både i omtale, tiltale og behandling. Med blikk for hva som er forskjellig, og samtidig for det som er gjenkjennelig og felles for minoritet og majoritet. Og med en kritisk sans for hva som er aktuelle utfordringer rundt dette i akkurat den barne- eller ungdomsgruppen man er i dialog med. Men å skulle gjøre det alternative mest mulig vanlig – for eksempel ved å få alle gutter til å danse med både gutter og jenter, eller slutte å snakke om hvordan folk flest lager barn – det kan være å gjøre alle en bjørnetjeneste. Fordi vi da lærer barn og ungdom at respekt og likeverd henger sammen med hvor vanlig og naturlig noe er, i stedet for å forplikte oss i forhold til minoriteters sårbarhet. Og fordi undervisningen fort vil oppleves sær og lite troverdig hvis den helt underkjenner flertallets erfaring og opplevelse.

Vekten av det vanlige kan bli tung å bære.

 

Gå til innlegget

17.mai, sykehus,pinsepiknik og bryllup

Publisert over 9 år siden

Vi ser mye vi kan lære av våre gassiske omgivelser, hva gjelder tålmodighet, omgjengelighet, evnen til å glede seg over små ting. Det er mye skjønnhet, sjarm og livskraft - midt oppi fattigdommen, vanskelighetene, bekymringen for framtida. Likevel sier ungene ofte: ”Så heldige vi er som bor i Norge” – og det å feire nasjonaldagen i en sånn kontekst, trigger både takknemligheten og ønsket om å dele godene.

17.mai feiret vi hos den norske ambassadøren, sammen med 200 andre norske, gassiske og internasjonale gjester. Skikkelig hagefest, med Tana gospel choir som sang "Ja vi elsker", buffet med 23 kg norske pølser, barnetog hagen rundt, is, taler og leker. Tidligere har 17.maifeiringen her i Tana vært en seremoni preget av offisielle taler, hvor politikerne har vært invitert - men på grunn av den politiske krisen, måtte man finne på noe annet i fjor, i og med at man ikke hadde noen lovlig valgte myndigheter å invitere. Da ble det "barneprofil" i stedet, og den suksessen ble gjentatt i år. Gylvers hadde hovedansvar for lekene, og ungene slapp ikke unna verken sekkeløp, ball-på-boks-kasting, potetløp, pilkasting på ballonger eller spiker-i-planken. Vi vurderte fiskedam i ambassadørens svømmebasseng, men fant ut at risikoen for lekkasje i godteposene ble for stor... Storøyde og storsmilende gassere tok del, og flere kommenterte at det var en bra form for nasjonaldagsmarkering.

Sykehus. Vi har hatt mye syke unger i det siste – og vi har brukt mer på antibiotika den siste uka enn en vanlig gassisk arbeider tjener på et år…. Ett av barna måtte legges inn på sykehus. Det sto senger på rommet - men sengetøy, puter og dyner, dopapir, sprøyter, medisiner, håndklær, mat og drikke - alt må man kjøpe inn og ta med selv. Og man får ingen behandling før pengene er på bordet. Med andre ord - man bør ha penger, og sosialt nettverk som kan stille opp. Alle barna fikk ha en voksen på overnatting - mange øvrige pårørende lå tett i tett på gulvet ute i venterommene. Legene var flinke og hyggelige – og jenta vår ble mye bedre i løpet av uka. Men når hundretusenvis av ariary renner ut hver dag, skjønner man at det for de fleste gassere er en svært vanskelig situasjon når noen i familien blir syke. Jeg kjenner familier som ennå betaler på gjeld fra sykehusopphold og medisinsk behandling, for familiemedlemmer som døde for flere år siden. Heia Ullevål og norsk helsevesen, sier jeg da.

Vi fikk komme hjem i går, og drar nå bare på sykehuset en gang om dagen for å få injeksjon. Vi prøvde oss først hos en lokal lege, for å slippe reiseveien. Han fikk høre hva det gjaldt, slapp oss inn på venterommet, videre inn på legekontoret, blandet opp medikamentet og fikk Gina til å legge seg på benken - før han spurte meg hvordan man gjorde det?? Enda en gang denne merkelige opplevelsen av at de ikke sier fra om at de ikke kan eller vet, før det faktisk blir avslørt. Om det er fordi de så gjerne vil komme oss i møte, eller ikke tape ansikt eller penger, det skjønner jeg ikke helt.

Demonstrasjon. Sist torsdag var det stor demonstrasjon utenfor en militærbase like ovenfor sykehuset der vi lå - og det kom til kraftige sammenstøt og mye skyting. 4 stykker ble drept og nesten 20 stykker såret. Helt uvirkelig å sitte på rommet der oppe og bare høre skuddsalvene rundt oss. Det er fortvilet hvordan denne politiske krisen bare fortsetter over så lang tid.  

Opposisjonen mot kuppstyret har de siste ukene blitt synliggjort i tre ulike bevegelser. Den mest partipolitiske av disse er "Mouvance de Madagascar", som er en samling av grupperingene rundt ekspresidentene Ratsiraka, Zafy og Ravalomanana. Dernest har det oppstått en "klerikal gruppering", ledet an av prester og pastorer, som har demonstrert for "lov og orden" og mot "demoniske krefter i ledelsen av landet". Den tredje grupperingen er knyttet til militære spesialstyrker.

Alle disse tre gruppene var aktive under urolighetene sist uke. Situasjonen har tilsynelatende roet seg igjen nå, og hverdagen rundt oss går som vanlig. Men alt er like uavklart i forhold til prosessen videre, og mange sier de regner med nye sammenstøt når som helst.

Opp kirkegulvet. Et raskt blikk på et par nettavisforsider utenom Vårt Land, antyder at Grand Prix, ”Rikingen”-serien og sport er det viktigste som skjer i verden denne uka. Omtrent det samme som ukene før, med andre ord, bortsett fra 17.mai- og pinse-værvarslene og askeskyene.

En ting til har jeg fått med meg - forberedelsene til kongelig bryllup i Sverige. Jeg noterer meg at mange av mine svenske kolleger er på banen, med høylytte protester mot Victorias planer om å gå opp kirkegulvet ledsaget av sin far. Flere av dem har også skrevet brev til kongehuset.

Jeg har selv sittet i flere vigselssamtaler hvor vi har snakket om dette. Jeg gjør alltid oppmerksom på de ulike mulighetene for inngang – ikke alle har tenkt på at de kan velge å gå inn sammen som par, eller bruden alene. Men mange bruder ønsker å gå inn ved siden av faren – ikke fordi de samtykker i den opprinnelige betydningen av dette ritualet, men fordi de vil gi sin far den gleden. De synes også det er stas å holde på en tradisjonell form, som forsterker denne dagens karakter av annerledeshet. Jeg tror ikke akkurat dette er avgjørende i forhold til kvinnens stilling i samfunn og familie, og kommer nok ikke til å sende noe brev til det svenske kongehus.

Den Nasjonale Picnicdagen. I dag er det 2.pinsedag. Ut fra antall stengte butikker, gudstjenestekledte mennesker og folketomme gater, må det være Madagaskars mest hellige helligdag. I tillegg til kirkegang, er det Den Nasjonale Picnicdagen. Bilkøen ut av Tana var flere km lang, og det så ut til at de aller fleste stopper i veikanten i utkanten av Tana og rigger seg til med tepper og matkurver der, tett i tett. Knapt en armlengdes avstand mellom bilene. Ikke noe behov for å komme ut i uberørt natur og usjenerte omgivelser akkurat. Ungene leker med drager og klinkekuler, og foreldrene prater og spiser.

Både i dag og ellers når vi er ute, roper folk ”Vahaza” (utlending) etter oss og til oss. Ikke som noe negativt, mer som en hilsen; som et navn. Vi er blitt vant til det. Men det gjør noe med meg – at navnet mitt her er utlending. Jeg blir ikke bedre integrert av slikt. Det er likevel ingenting mot hva flere av mine muslimske venner opplever i Norge… Dette er dobbelt nyttig: Å se Norge utenfra, og oppleve seg som minoritet, over litt tid. 

 

 

 

Gå til innlegget

"Den ukjente seksuelle verden"

Publisert over 9 år siden

Noen ganger går det opp for meg med full tyngde at jeg har passert 40 for flere år siden. Det plager meg svært sjelden – i et evighetsperspektiv er det jo ikke noe å kave seg opp over. Men når jeg leser at NRK Ung skal lage sex-reality, og prosjektleder Øyvind Thoen introduserer konseptet med følgende ord: ”Dette blir et program som pusher grenser, og som humoristisk og ærlig skal følge tre ungdommer sin oppdagelse av den ukjente, seksuelle verden som finnes,” – da føler jeg meg gammel og lei. Da blir jeg litt matt, litt geipete, og tydeligvis nok provosert til å blogge om det. Kanskje hadde jeg kjent på akkurat det samme om jeg var 25 også forresten – jeg hadde nok i hvert fall ikke meldt meg til audition for programlederjobben. Er vel ikke ”kåt på utfordringen”, som Thoen og gjengen liker å uttrykke det….

 

Det er så mange ”riktige” ord her – ”pushe grenser”, ”humoristisk og ærlig”, ”den ukjente seksuelle verden” - men trenger vi virkelig mer av den miksen, og er det vår statskanal som skal sørge for det?

”Pushe grenser” er et typisk menneskelig prosjekt – det har vi holdt på med siden Adam og Eva hadde hatt en middels lang sommerferie i Paradis. Det kan være både viktig og bra å pushe grenser – jeg er glad for både stemmeretten og prestekallet mitt, for eksempel – og for deler av den seksuelle frigjøringen. Men i dag er faktisk grensesetting noe av det mest grensepushende man kan foreta seg, bortsett fra hvis vi snakker asylpolitikk, da.

Det har lenge vært trendy å bryte grenser; teknologiske, seksuelle, biologiske, økonomiske, kunstneriske, medisinske. Noe av det er veldig bra. Men våger vi oppgjør ved mørkesidene av dette? Den populære tenk positivt-trenden (som absolutt har positive sider ved seg) oppmuntrer oss til å se muligheter og ikke hindringer, bryte grenser og ta for oss av livet. Vi skal ha ekspansjon, max behovstilfredsstillelse, og debattere med slegge - ikke la noen autoritet, noen verdier eller noen andre hensyn sette grenser for livsutfoldelsen.  Men for at grensepushing skal ha noen mening, må det være noen viktige og destruktive grenser som bør flyttes på – og det hadde vært fint om det ikke fullt så ofte måtte handle om tabloid sex.

Det er så utrolig mye annet bra man kan bruke tid, energi og lisenskroner på, en enda litt mer eksperimentell sex-reality. Sex-push-programmer har da nok av kanaler som tilbyr sendeflate? Hvilken ukjente seksuelle verden er det vi bør få mer av? Sex er fint, og samtalen rundt det viktig. Men min opplevelse er at mange er helt overforet på media-eksponert tabloid sex og tilsvarende underforet på seriøse, overraskende og åpne samtaler om temaet. Vi kan masse om sex, fra lenge før vi er i nærheten av å være kjønnsmodne - i hvert fall hvis man skal bedømme ut fra hva nett, TV og blader rettet mot barne- ogungdomssegmentet tilbyr. Og det finnes utvilsomt nyttig kunnskap og gode tips å hente. Kanskje vil dette nye programmet også kunne bli utgangspunkt for refleksjon, ny praksis og gode samtaler som vil berike oss. Men når poenget er at det skal være humoristisk og pushe grenser, har jeg mine tvil.

Hvilke grenser skal pushes? Hva vil NRK med dette? Er det desperat seerjakt? Som kvinne, prest, og vakt på Kirkens SOS en del år, har jeg vært i mange nok fortrolige samtaler til å vite at sexlivet kan være trøblete for mange, enten man har noen å ha det med eller ikke. Men da handler det ikke først og fremst om mangel på nye spennende teknikker og settinger. Det dreier seg om sårbarhet, nærhet, forventninger og behov, grensesetting, kjærlighet, selvfølelse, roller, kroppsfølelse.

Jeg husker hvor stort inntrykk det gjorde på konfirmantene da helsesøster sto med statistikken i hånda på konfirmanthelg og sa at ”jo færre partnere, jo bedre sex.” Hvis presten hadde sagt det, hadde det nok vært mindre interessant. Kirken er jo så forutsigbar når det gjelder dette? Ja, heldigvis og uheldigvis er vi ofte det. Og vi har et rykte som gjør det vanskelig å bli hørt på en god måte.

Filosofen Arne Næss kunne si at multer var det beste han visste, og at nettopp derfor ville han ikke spise det for ofte; måteholdet og lengselen næret nytelsen. Det ble motatt som god livsvisdom, så det ut til. Nå er det kanskje enklere å snakke om multer enn sex - jeg vet ikke. Men hvis vi som kirke forsøker å si noe i samme leia, blir vi lett anklaget for å være mørkemenn og –damer som prøver å hindre folk i å kose seg og nyte livet.

Men mainstream media – særlig ungdomsmedia – er ikke mindre forutsigbar, så langt jeg har fått med meg (ei heller dets rykte i kirkelige kretser….hm) Nå er jo ikke jeg i målgruppa for dette programmet heller, men jeg har tre barn som om ikke altfor lenge går inn i ungdomsverdenen – og jeg håper NRK etter hvert kan gi dem andre typer sex-program enn dette ser ut til å bli. Da kan det hende jeg kjøper meg TV. Men bare kanskje.

Gå til innlegget

Anfindsen-rasen

Publisert over 9 år siden

ANFINDSEN-RASEN

Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg leste intervjuet med Ole Jørgen Anfindsen i Vårt Land. At han vil hente fram rase-begrepet igjen, og bruke forskning om ulike ”rasers” intelligensnivå til å avgjøre hvor norsk bistand skal settes inn.

Jeg bor nå selv på en øy som er mottaker av massiv internasjonal bistand. Jeg har blitt ganske godt kjent med noen av de som driver bistand her, og hva de opplever av gleder og utfordringer. Jeg har fått kjennskap til prosjekter som fungerer strålende, og til ting som ikke har fungert. Jeg har opplevd forholdet til tid, planlegging og byråkrati ganske annerledes enn hjemme. Og jeg har møtt ekstremt kunnskapsrike og dyktige gassere som på troverdig måte forener gassisk kompetanse og ”vestlig” standard for prosjektstyring og rapportering. Variasjonene, bare internt på denne øya, er enorme.

Anfindsen hevder en teori hvor verdens befolkning deles inn i tre raser: En fra Øst-Asia, èn fra Europa og èn fra Afrika, hvor den første påstås å være mest intelligent og den siste minst. Anfindsens argumentasjon ser ut til å være at man skal sørge for å gi bistand til den mest intelligente ”rasen” for å ha størst mulighet for å lykkes. Med andre ord; bistanden skal bidra til seleksjonering og survival of the brightest. Hvordan skal det gjennomføres?

Begrepet ”rase” har vært så ekstremt misbrukt igjennom historien, og ”raseforskningen” så tendensiøs og ideologisert, at for meg virker termen helt ubrukelig. Det betyr ikke at det er uinteressant å kombinere biologiske, genetiske og sosio-kulturelle perspektiver på oss mennesker og vår handlemåte. Men som ledd i bestandspolitikken?? En rekke spørsmål og motforestillinger melder seg utfra Anfindsens anvendelse:

-          Hvordan måler vi intelligens/IQ? Forskjellige kulturer måler forskjellig.

-          Hvordan forholder vi oss til de ulike typene intelligens og rangeringen mellom dem?

-          Hvordan kan man unngå å forholde seg til intelligens som både et genetisk utgangspunkt OG noe som utvikles og stimuleres sosiokulturelt? En ting er hvilken utrustning vi har i utgangspunktet, men hvorvidt vi evner å anvende det vi har boende i oss, vil selvfølgelig også avhenge av om vi får utdannelse og stimuleres sosio-kulturelt og intellektuelt, om vi får riktig ernæring, om vi har trygge oppvekstforhold osv. (for eksempel avhjulpet gjennom bistandsmidler).

Anfindsen trekker fram løping som eksempel på et felt hvor det er tydelige genetiske forskjeller. Et så entydig biologisk fenomen er selvfølgelig enklere å måle,  pluss at løpe kan man gjøre overalt og uten utstyr, så lenge man får mat og drikke nok. Det er merkelig å bruke dette som en parallell til vurdering av intelligens.

-          Hvordan skal en slik rasemessig skelning fungere – i den grad den i det hele tatt er mulig – så lenge forskjellene og variasjonene innad i disse gruppene er langt større en forskjellen mellom gjennomsnittsmennesket i de tre gruppene?

-          Hvordan skulle man så anvende en eventuell slik gradering og rangering til å fordele bistand? Hvilke kriterier skulle legges til grunn for fordelingen? Hva slags menneskeverd skulle ligge i bunnen?

Det er selvfølgelig viktig å diskutere norsk bistand; hvordan man prioriterer så lenge man ikke kan hjelpe alle, og hva slags plattform man har og hvilke krav man kan stille. Sånne samtaler kan være krevende – bare se på hva som skjer når vi forsøker å ta samtalen om prioriteringer i helse-Norge. Men utspillet til Anfindsen gjør en konstruktiv samtale mye vanskeligere.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere