Sunniva Gylver

Alder: 52
  RSS

Om Sunniva

Jeg heter Sunniva Gylver, 43 år gammel - og mamma, kone, prest, aerobicinstruktør, venn. Noen flere ord på meg: B-menneske, glad i samtalen, energisk, brølete, takknemlig, litt kontrollfreak, tilstede der jeg er. synes blogg er litt skummelt og slitsomt, men også en god utfordring.

Følgere

Den første høststormen var det ikke været, men mediet og media som sto for, da prinsesse Märtha kom til å si at hun kunne ha kontakt med de døde. Heldigvis er det blitt sagt mye klokt og nyansert etter de første døgnenes fete tabloide overskrifter. Døden er ikke tabloid i sitt vesen, selv om mediene ofte serverer den oss slik.

Hvordan møter vi hverandres åndelige opplevelser eller erfaringer? Hvordan favner vi hverandres møte med døden?

Norge har visstnok verdens største human-etiske organisasjon, Nord-Europas største alternativ-messe, og en stor folkekirkemajoritet hvorav mange opplever egen tro som et privat og relativt ordløst anliggende, uten mye relevans for hverdagen som sådan. Kristne fjernhelbredere og utenlandske medier samler store skarer. Hva sier det om hvordan vi som kirke klarer å møte menneskers søken etter mening eller deres åndelige erfaringer?

Det er en kunst å være åpen og tydelig på en gang – og bli oppfattet slik. Å lytte respektfullt til andres tanker og erfaringer, våge å la dem utfordre oss – og samtidig være ryddige og tydelige på hvor vi selv står og hva vi tenker. Når det gjelder muligheten for kontakt med de døde, har jeg allrede sagt hva jeg tenker om det – og jeg har lyttet til mange som tenker annerledes.

Jeg var selv 16 da min 15 år gamle søster døde, og jeg husker jeg kunne tenke på henne og for så vidt snakke til henne, og håpe at hun hadde det godt der hun var kommet. At livet hennes var gjemt hos Gud, på en eller annen måte. Jeg husker at jeg hadde mange spørsmål jeg hadde ønsket jeg kunne stille henne. Likevel verken forventet eller ønsket jeg svar fra henne. Jeg tenker at det kan skape mye uro, mye dveling i fortiden og mye rom for manipulasjon, hvis vi tror vi kan fornekte den adskillelsen som døden er.

Vi har altså nettopp kommet hjem fra ett år på Madagaskar; øya som blant annet kalles ”øya der de døde aldri dør.” Svært mange gassere har et sterkt forhold til sine avdøde slektninger – de lager finere og mer solide hus til de døde enn de levende, og arrangerer store, dyre ”likvendingsfester” hvor de tar ut de dødes levninger og svøper dem i nye silketrekk etter noen år. Det virker som dette forholdet til de døde gir mange gassere en opplevelse av å stå i en større sammenheng og et ønske om å leve slik foreldrene og forfedrene ville syntes riktig og godt. Men det skapes også mye frykt, skyld- og skamfølelse, som henger over de levende, og mange tar opp dyre lån for å lage en flott nok likvendingsfest, og sliter med gjelden i årevis etterpå.  

Signing av hus og jord?

Et annet tema som berører dette, er signing av jord eller bygninger. På t-banen sist onsdag ble fire kolleger sittende i en spennende diskusjon om nettopp det. Et par av oss hadde blitt spurt om å signe hus og be for de som bor der, fordi de opplevde at de tunge tingene som hadde skjedd i huset tidligere, satt fast der ennå. Jeg har selv bedt for både hus og menneskene som bor der i et par slike situasjoner, etter å ha konferert med overordnede, og fått god hjelp av kolleger nordpå som hadde mye mer erfaring med slikt enn meg. Noen av mine kolleger mente at sånt bør vi ikke gjøre, fordi det kan bekrefte en type overtro og en magisk tilnærming til livet, som ligger utenfor en kristen tilnærming. Jeg tenker at vi skal absolutt tenke gjennom hva vi gjør og rådføre oss med fellesskapet, men at det skal mye til at vi ikke ber for folk og hjemmene deres når de ønsker det. Hvor sender vi dem ellers?

Den andre store diskusjonen den ettermiddagen, gjaldt dyre armbånd og enda en av de mediale høststormer. For eller imot armbånd? Det er viktig at politikere og andre ledere viser tydelig at de lar de samme regler gjelde for seg selv som for andre – særlig når de selv har laget dem. Noen kunne tenkt seg bedre om og handlet annerledes. Alt som smaker av korrupsjon og bestikkelser, er alvorlig. Men en del av ordbruken i media i denne saken var helt ute av proporsjoner; der den nærmest frakjente både enkeltmennesker, partier og yrkesgrupper deres moralske integritet. Hva slags politikere og ledere ender vi med å få, med slike mekanismer? Bare de som er tilnærmet plettfrie, eller de som har elefanthud nok til gi blaffen i hva som skrives og sies? Tenk om man kunne lage et regnskap over mengden tid, energi, oppmerksomhet, krefter som brukes av norske ledere på ulike felt, på de største mediastormene i løpet av et år? Hvor mange av dem husker vi, ett år etter; vi som ikke sto midt i stormen?

Tur til Sarajevo

Jeg har nettopp lest om tettstedet utenfor Stockholm hvor det planlegges nytt, felles bygg for to kristne kirker og en moskè. Planen er visstnok at katolikker og protestanter bruker samme sal, mens moskeen er forbundet til kirkebygget med en fløy. Jeg tror det kan skape en helt ny plattform for dialog for de lokale troende. Man har vært sitt samlingssted, men under samme tak, og så tett at man nødvendigvis møtes stadig vekk. Man må samarbeide om praktiske ting rundt bygg og vedlikehold. Man får tatt hverandre på pulsen på en helt annen måte - og kan stikke bort i gangen for å ha felles lunsj. På et mindre sted, med bare èn moskè og èn forsamling av hvert kirkesamfunn, tror jeg dette har store muligheter. Og på bakgrunn av valgresultatene sist helg, er det ekstra viktig med slike planer. Heia Sverige! 

Også i en av Sarajevos gater lever ulike kristne konfesjoner tett med muslimer. Om et par dager setter jeg meg på toget dit. Der skal en gruppe fra Mellomkirkelig Råd og Islamsk Råd Norge møte bosniske kristne og muslimer. I fem breddfulle dager skal vi møte muftier og metropolitter, Srebrenicas mødre og grasrot organisasjoner og dele efaringer med religionsdialog. Jeg skal pløye resten av Noel Malcolms bok ”Bosnia – a short history” på veien sydøstover. Tre antrekk er pakket ned: Min nyinnkjøpte billigutgave av one-piece til årets interrail-eventyr, rundsnipp med adekvat tilbehør, og treningstøy. Dette blir spennende.

Gå til innlegget

Samtalen med de levende og de døde

Publisert rundt 9 år siden

Heia Bushra!

Sist uke kom nyheten om at Fritt Ord-prisvinner Bushra Ishaq hadde trukket seg fra offentlig arrangement grunnet trusler og sjikane. Dette ble hun kritisert for. Jeg kjenner Bushra som en klok og modig kvinne med bein i nesa. Hun har klare meninger og meldinger, men hun søker alltid å være nyansert og bidra til dialog mer enn til konflikt. Det koster henne mye å være i debatter på tabloide og konflikt-orienterte premisser. Likevel har hun stadig tatt aktivt del i dette. Det beundrer jeg henne for. Det er mange bra folk som kunne bidratt med kloke ting, som ikke orker den måten særlig nett-debatter ofte fungerer på. Når ytringsfriheten forvaltes så destruktivt som den tidvis gjør, står den i fare for å strupe seg selv. Fordi mange ikke orker bli med på spillet, og blir tause. Og dermed minsker mulighetene for en meningsutveksling som kunne gjort oss alle klokere. Ufattelig mye energi går med til svart-hvite debatter hvor målet bare blir å vinne over den andre og styrke sin posisjon hos fan-klubben. Bushra har hatt andre motiver for sitt virke som debattant - og fikk blant annet Fritt Ord-prisen for det. Jeg håper hun orker nye runder i offentligheten etterhvert. Og at det stadig blir flere stemmer som hennes. Heia Bushra!

Fra Bushra til integreringsdebatten generelt: Er det mulig for oss å kunne snakke om både gleder og utfordringer ved det multikulturelle samfunnet? Det blir så fort en saus av integrering, innvandring, islam-debatt, hvor bare ytterpunktene høres. Enten velger man å se bare det positive eller bare det negative ved dagens situasjon. Selvfølgelig er det utfordrende når ulike kulturer, religioner, tradisjoner og verdisett møtes - det har det alltid vært. Og selvfølgelig er muslimer, eller innvandrere, like forskjellige som kristne eller etnisk norske er det. Det finnes varianter av både kristendom og islam som jeg helst ikke identifiserer meg med. Og jeg tror Verdidebattant Olav Rune Bastrup har helt rett i at det er noen klare fellestrekk mellom de skarpeste kristne islam-kritikerne, og den type islam de kritiserer. Tenk om vi kan snakke oftere om for eksempel levekårsutfordringer, rettigheter og plikter som samfunnsborger, og lignende, uten å stadig skulle knytte det opp til etnisitet og religion? Verden blir ikke enklere å leve i for de aller fleste, og det vil alltid være mennesker som flykter fra krig, konflikter og livstruende fattigdom. Målet må ikke være at vi skal få færrest mulig inn i Norge, verdens rikeste land - som om vi kan operere som en liten privilegert øy for oss selv. Men vi må jobbe med å ta imot folk på en skikkelig måte, og være tydelige på hva vi forventer fra de som kommer. Hvis vi møter folk med en forventning om at de skal bli et problem, så blir de det overraskende ofte også. Jeg synes nok Vårt Lands serie om "det nye Norge" har hatt noe av denne konstant problematiserende undertonen. I et klima som det vi har nå, må vi stadig også gjenta hvor bra det går med de aller fleste som bor i Norge, men ikke er født her. 

Kontakt med de døde

Kan vi ha kontakt med de døde? De fleste kristne teologer vil si nei. Dette er et følsomt tema, som berører mange menneskers sterkeste lengsler og erfaringer. Jeg vet at noen forteller om slike erfaringer av kontakt med døde mennesker. Jeg har nok lettere for å tro på en del andre åndelige erfaringer enn det. Bibelen er tydelig i sin avvisning av å søke kontakt med de døde. Som prest har jeg opplevd konfirmanter som ble livredde etter å ha deltatt i spiritistiske seanser hvor nettopp denne kontakten var målet. Jeg tror det finnes en ond åndsmakt og jeg vil ta den åndelige virkelighet på alvor. Men nettopp derfor tror jeg også at vi skal unngå en sånn type kontaktforsøk. Av respekt for både de døde og de levende, tror jeg vi skal la de døde hvile i fred. Det så jeg kanskje enda tydeligere på Madagaskar, hvor forholdet til de døde er så styrende på mye av de levendes hverdag og prioriteringer.

Det er ikke alltid så enkelt. Mange kan ha sterke ønsker om å få igjen kontakten med en som sto nær. Svært mange som har minneord, snakker til den avdøde i du-form - selv om minneordet primært er rettet mot å skape et "vi" og dele minner blant de levende. Jeg opplever imidlertid ikke at noen da forventer eller ønsker noe slags svar fra de døde. Flere kan dog fortelle om en trøstefull fornemmelse av en slags samhørighet; et nærvær fra en kjær som nettopp er gått bort. Bibelen kan virke litt uklar på om vi kommer rett til himmelen når vi dør (jeg går her ikke inn i himmel-helvete debatten) eller om vi sover i en slags mellomtilstand fram til dommens dag. Ulike bibelvers tyder på begge disse tingene. Siden evigheten og virkeligheten etter døden er noe som ligger utenfor våre vanlige tid og rom-kategorier, er det vanskelig å få noe begrep om det. Kanskje er det mest dekkende når salmen sier: "Nå er livet gjemt hos Gud."

Uansett er det bedre at vi tar de sårbare og viktige samtalene med de levende, ikke forsøker  å ta de med de døde. Det er viktig å kunne forsone oss med døden; godta den adskillelsen den representerer, i hvert fall så lenge vi lever her på jorda.

Når alt dette er sagt, tror jeg stadig det er en utfordring for oss som kirke å våge samtalen med mennesker og miljøer som har sterke og annerledes åndelige erfaringer. Å være trygge og generøse nok til å gå i dialog og se hva vi kan møtes på. Og ta selvkritikk i forhold til hvordan vi som kristne tidvis har avvist åndelighet som ikke nødvendigvis ligger utenfor hva kirken kan romme. Debattene rundt Märthas engleskole og Snåsamannen, sa noe om det.

Gå til innlegget

Hjemkomst

Publisert rundt 9 år siden

I dag har vi vært en måned i Norge etter hjemkomsten fra Madagaskar. Vi har møtt en del av familie og venner, nispist Norvegia, og grov spelt, og drukket surmelk, syklet langt og mye, vært i stam-parken og på stam-kafeen, SMS’et på harde livet, kjøpt is, gått i fred og snakket med Gud og hvermann. Jeg for min del har også hatt mine første åtte begravelser igjen, hatt gudstjenester, vigsler og samtaler.

Nå er det nesten uvirkelig at vi har vært borte ett år. Det går merkelig fort å komme inn i norsk hverdag – og for den saks skyld, norsk feriemodus. Men barna sier stadig: ”-Så heldige vi er som er født i Norge, mamma!” – ”Så deilig å være et sted hvor jeg kjenner kodene.” – ”Først nå skjønner jeg skikkelig hvor mye jeg har savnet vennene mine.”

For min egen del opplever jeg at jeg har forandret meg lite. Det bør man jo egentlig ikke si. Det lyder enten blærete eller ureflektert, eller begge deler. Det handler om at veldig mye av det vi erfarte gjennom året på Madagaskar, har jeg alltid vært engasjert av: Den urettferdige fordelingen i verden, naturens skjønnhet, mangfold og sårbarhet, spørsmålet om en kjærlig og allmektig Guds nærvær i en lidende verden, kirkens samfunnsansvar.

Det har nok gjort noe med meg å leve midt i dette, med kropp og sjel, over såpass lang tid. Men menneskets tilpasningsevne er både noe av det mest fantastiske og det mest truende ved oss. Mange ledere av endringsprosesser vil vel kanskje si at vi mennesker alldeles ikke er så gode til å tilpasse oss endringer. Men det er i så fall bare en del av bildet. Både her hjemme og på Madagaskar har jeg sett mennesker venne seg til å leve med utfordringer, smerter, sorger, farer, som jeg knapt ville trodd var mulig. Men jeg har også sett mennesker venne seg til å leve tilsynelatende godt med groteske kontraster mellom fattige og rike, og en verden full av febrile symptomer. Jeg kan selv kjenne på at balansen mellom å venne seg til at verden er som den er og likevel nyte livet – og ikke venne meg til det; bli opprørt, fortvilet og handlingslammet, er vanskelig. Den menneskelige tilpasningsevne kan gjøre både troløs og sterk.

Tigging

Vi kom rett hjem til en ny runde i diverse media om hvordan man forholder seg til tiggere på gata. Vårt Land hadde en interessant reportasje om en rumensk landsby, hvor mange av innbyggerne har sin hovedinntekt fra tigging i Norge, og bygger seg hus og framtid for pengene. Ulike folk har presentert forskjellige teorier om hva som skal til for å redusere tigging, og hvordan vi bør forholde oss til en som tigger.

I VL-reportasjen hørtes det ikke ut som om muligheten til å få seg jobb lokalt var stor. Jeg tenker at det er fint at tiere og tjuekroninger i pappbegere i Norge, kan bli til hus i Romania. Og at det er helt riktig at fattige mennesker som er blitt foreldre, prøver å gjøre det de kan for å skape en tryggere framtid for sine barn. Det er også bedre at folk tigger penger, enn at de stjeler dem.

Likevel gir jeg ikke så ofte penger til mennesker som tigger på gata, i hvert fall ikke til folk som ser friske og arbeidsføre ut. I Antananarivo måtte vi si til ungene at de ikke kunne gi til alle barna som ba om penger, for da ville foreldrene bli enda mer fristet til å sende ungene ut på gata for å tigge, enn å sende dem på skolen. I stedet jobbet vi som frivillige for KFUK-KFUM, som nettopp hadde arbeid rettet mot gatebarn og –ungdom, og andre vanskeligstilte. Her I Norge gir jeg heller penger til Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og Kirkens Nødhjelp, og stoler på at de ser mer av helheten og har mer kompetanse til å bruke pengene riktig. Men tiggernes nærvær i hverdagen og det ubehag det kan gi å gå forbi, har vi ikke vondt av. De er en påminnelse mange av oss kan trenge. Dessuten har tiggere de samme krav på å bli behandlet med respekt, som andre mennesker.

Forbønn for ateist

I det vi landet i Norge, pågikk også en livlig nett-diskusjon om hvorvidt det var riktig for kristne å be for ateister. En prest hadde gått ut på bloggen sin og oppfordret til bønn for en alvorlig kreftsyk mann; en ateist som han hadde vært i mange diskusjoner med. Er det riktig å be, eller er det ikke?

I tre år var jeg brevvenn med en mann som satt på Death Row i Texas. Han var ikke kristen, men da jeg spurte om det var greit at jeg ba for ham, ble han glad for det. Min erfaring gjennom 15 år som prest, og for så vidt også før det, er at de aller fleste mennesker blir glad for forbønn, også om de selv ikke vet om de tror på det. De tar det som uttrykk for omsorg, og de fleste holder nok også åpent om det kan bidra til noe godt i en vanskelig situasjon; det skader i hvert fall ikke. Men mange som selv ikke har en kristen tro, ønsker ikke forbønn mens de selv er til stede; og noen få har vært klare på at de ikke vil bli bedt for i det hele tatt. Det gjelder særlig mennesker som har opplevd kristne invaderende og manipulerende.

Da det midlertidig ble en konflikt med min kontakt i Texas, nektet han meg å be for ham. Da måtte jeg respektere det, selv om det er vanskelig å se at han skulle ha oppdaget det hvis jeg hadde fortsatt i den perioden.

Å be for mennesker og legge dem i Guds hender, opplever jeg selv som noe av det som gjør det mulig å forholde seg til alt det vonde og vanskelige i livet. Men hvis mennesker uttrykker at de ikke ønsker forbønn, så respekterer jeg det. Og tenker at Gud nok ser dem med all sin omsorg likevel.

Fritt Ord

Mine muslimske venner og jeg, vi ber for hverandre. En av dem er Bushra Ishaq, som fikk Fritt Ord prisen i år, sammen med Abid Raja. Jeg må innrømme at med det forbehold at jeg satt på Madagaskar, og dermed ikke fikk med meg alt som skjedde her hjemme, så undrer jeg meg over hvor lite oppmerksomhet det ble rundt denne tildelingen. Må man spissformulere seg, slik Monsen gjorde det i fjor, for at media skal gidde å dekke det? Er media alltid ute etter å polarisere, fordi de næres av konfliktene? Er det ikke godt nok stoff når vi har tidenes yngste prisvinner, som dessuten er første muslimske kvinne til å vinne en slik pris – og det en vår som har vært full av debatt om integrering og islam og problemfokuserte serier om ”det nye Norge”? Hvor var NRK på prisutdelings-dagen? Hvor er alle aviser og blader, som i røren av grilltips-vær-badetemperaturer-sexråd og flått-alarmer, burde ha mer enn god nok plass til et portrett-intervju? Heia Bushra!

Jeg må ellers innrømme at for en som ikke skal preke over det frie ord, men over Den norske kirkes tekstrekker, er det en temmelig stor kommunikasjons-utfordring at både sommer og advent-tekstene er tunge og utfordrende; mens kanalene ellers er fylt av den nevnte lette og kose-koselige sommer-røren. Men sånn er jo livet for mange av oss; fylt av både stor alvor og lett fjas på samme tid.

Dialogdametur

Alvor og fjas på samme tid – det var det også i Sørmarka sist helg. 25 damer fra 17 til 65. Store kofferter på små hjul. Ufattelig mange matposer. Pakistansk pop-musikk. Store blanke ark og sprittusjer, til kloke tanker og innspill. Morgenyoga og bringebærplukking.

Vi var en god blanding av veteraner og ferskinger, da Kirkene i Gamle Oslo og Idara Minhaj ul-Quran moskeen inviterte til sommerlig dialogdametur for 3.gang. Som vanlig ble det en helg full av prat, lek, latter, dans, mat og turgåing – og bading for de sprekeste. Tema for seminaret var kvinner-tro-arbeid og diskusjonen gikk livlig, både i grupper og plenum – om kvinnerolle, arbeidsglede, tidspress, kryssende forventninger, skolehverdag, hverdagstro, og hijab-debatt. Vi lyttet, argumenterte, utfordret og støttet hverandre.

Den ene jeg ble sittende å snakke med mellom øktene, var  en stødig og varm dame fra Vaksdal utenfor Bergen. Hun hadde for mange år siden giftet seg med en pakistansk mann. De bestemte seg for å bli i Norge, men hun ønsket å bli kjent med hans familie og kultur. Dermed tok hun med seg et lite barn – som etter hvert ble til to og tre – og bosatte seg hos mannens familie i Pakistan, mens han ble i Norge og jobbet. Nå er hun og barna også tilbake i Norge, etter 13 år, og hun trives med arbeid og familieliv her.

En annen jeg snakket med, var en tøff og munter bussjåfør, med oppvekst i Pakistan. Hun er en av svært få kvinnelige sjåfører i det selskapet. Hun fortalte hverdagshistorier fra sine mange bussturer inn og ut av Oslo. Også om skoleelever som kommer på bussen hjemmefra i èn type klær, og hopper av ved skolen i et helt annet antrekk. Jeg måtte tenke på hvordan jenter i klassen min for 20 år siden dro på sminke, skiftet genser eller tok fram røyken når de var ute av syne for foreldrene.

Livet er fullt av fortellinger. Også der hvor vi kanskje ikke spør etter dem, og dermed er prisgitt det vi får av stereotypier, gjennom media eller andre kanaler.

Hva gjør en sånn tur med oss? Vi blir kjent på en annen måte enn når vi møtes til gudstjeneste og bønn, eller til et møte. Vi får tid til de lengre og dypere samtalene. Vi lærer mer både om andres tro og om vår egen, og hva den faktisk betyr i hverdagen. Og fordommene får stadig noe å bryne seg på.

Men hvor er de kristne? På disse turene har vi stort sett hatt muslimske damer i kø, mens det har vært vanskelig å få med mange nok fra kirken. Mange av kvinnene fra moskeen forteller at de kjenner få etnisk norske som har en tydelig og engasjert religiøs tro. Det kan øke følelsen av avstand til storsamfunnet for noen som selv opplever troen som svært viktig. Og øke eventuelle fordommer til kristen tro, om at det er en tro som ikke fordrer noe særlig engasjement. Vi tar gjerne med oss noen flere kirkedamer neste sommer!

8-14 dager?

I forslaget til ny gravferdslov vil man utvide det lovlige tidsrommet mellom dødsfall og begravelse fra 8 til 14 dager. Hva synes vi om det?

Jeg tenker det i hovedsak er positivt. 14 dager er ikke en veldig stor utvidelse, men det gir de pårørende som trenger det, litt mer tid til forberedelser av gravferd. Min erfaring er at de fleste pårørende gruer seg til den dagen, og ønsker å ”få begravelsen overstått”, så jeg tror mange fortsatt vil ønske å begrave innen de 8 dagene som nå gjelder. Men der det er spesielt kompliserte begravelser, med mange ulike pårørende-nettverk som sammen ”eier” begravelsen, men som kanskje knapt kjenner hverandre, kan det vært godt med mulighet for flere samtaler og litt mer tid. Dessuten er det for de fleste pårørende veldig godt å ha flest mulig til stede under begravelsen, og med den mobiliteten mange har i dag, kan det ta litt tid å samle folk, særlig ifm ferie og høytider. Det er også et ressurs-spørsmål i dette; - ikke hvem som helst har de pengene eller den fleksibiliteten som skal til for å hive seg rundt og avbryte ferie eller jobbsamlinger.

Også for de profesjonelle som er implisert i en gravferd kan en utvidet frist bidra til å gjøre en bedre jobb, ikke minst fordi antall dødsfall varierer veldig og ofte kommer i bølger.

Likevel kjenner jeg på at vi må sikre oss at vi ivaretar verdigheten til de døde, både før, under og etter begravelsen. Vi må ha tydelige grenser for hvor lenge de døde kan oppbevares før gravferd – det handler både om verdighet, om lagringskapasitet og om nedbrytingsprosessen. Når snitt-tiden i Sverige, i følge VL, er kommet opp i 23 dager, så synes jeg det høres uforsvarlig høyt ut.

Verdigheten under selve gravferden har jeg tenkt en del på den siste uka, ifm at jeg har hatt et rush av begravelser, og flere med bare èn eller to pårørende til stede. Da kan det være krevende, men like viktig, å skape et trygt og verdig rom under seremonien. Selv når vi ikke har noen pårørende tilstede, men bare er prest, organist og byråfolk, så har vi fullt begravelses-rituale, musikk og tale. Det synes jeg er fint. Også dèt handler om verdighet.

Gå til innlegget

siste Gylver-ord er sagt - fra Madagaskar

Publisert over 9 år siden


I morgen reiser vi hjem. Etter 10 begivenhetsrike måneder i Tana. Med gode og dårlige minner. Vi husker gjestfrie, vennlige og tålmodige mennesker, tro og livskraft. Vi husker fantastisk natur, lys, varme og sommervind. Vi husker oppdagelser, læring, mestring og viktige samtaler. Og opplevelsen av å få være med på meningsfylt arbeid, for å gjøre verden litt bedre for og med noen.
Vi husker den kaotiske, myldrende, fargerike og kontrastrike byen vår - rocka Tana.

Men vi husker også de brutale forskjellene mellom fattige og rike. Følelsen av å være fremmed og annerledes. Vahaza! Opplevelsen av å ikke forstå, ikke lære så raskt som vi håpet og trodde, ikke kunne bidra slik vi ønsket. Vi husker hvordan spørsmålet om økonomisk hjelp naturlig nok ble en del av de fleste relasjoner. Vi husker erfaringen av byråkratisk omstendelighet, konfliktskyhet og dårlig kvalitet på en del ting.

Jeg hadde tre ambisjoner på vegne av familien før vi dro hit: At vi skulle få en sterk opplevelse sammen som familie. At vi skulle få en minoritets-opplevelse, over tid. At barna skulle få en opplevelse av forskjellen mellom materielt sett fattige og rike i verden, på en måte som kunne prege dem mer varig enn en mors daglige hjernevask hjemme.
Alt dette er oppfylt. Så gjenstår bearbeidingen av det vi har med oss. Og hvordan vi anvender det, tilbake i vår norske hverdag om noen uker. God sommer!

Gå til innlegget

Poilitisk korrekt

Publisert over 9 år siden

Jeg er ofte "politisk korrekt". Og jeg skammer meg ikke.

-”Du må passe deg så du ikke blir for politisk korrekt.”
Det var utvilsomt ment som et godt råd. Men jeg ble irritert. Hvorfor er det så farlig å være politisk korrekt? Skal man velge å gå på akkord med seg selv, for å unngå det? Er det rett og slett ukorrekt å være politisk korrekt? Hvem definerer hva som er politisk korrekt?
 
Mitt inntrykk er at for mange er politisk korrekthet synonymt med noe kjedelig og prektig, noe tannløst og forutsigbart, noe utvendig og lett moraliserende; noe som tilsynelatende følger med frykten for å miste makt og popularitet ved å være kontroversiell. Jeg sier tilsynelatende, for det avhenger selvfølgelig av hva slags makt og hvem man vil være populær hos. Uansett er det sjelden et kompliment å bli kalt politisk korrekt. Jeg opplever det som en form for herske-teknikk – ved å stemple noen som politisk korrekte, sier man egentlig at de bare hevder den oppfatning som til enhver tid er ”rådende og riktig” – hva nå det innebærer – og at de derfor ikke er troverdige eller verdt å høre på.
 
Hvem eier uttrykket ”politisk korrekt”? Når man er politisk korrekt – hvem er man da korrekt i forhold til? I forhold til den politiske makten? Ikke alltid. Når FrP stadig framstår som den fremste garantisten for opprør mot det politisk korrekte, og samtidig periodevis har fjerdeparten av velgerne bak seg og flere ganger har vært landets største parti – da er det noe som ikke stemmer med definisjonen over.
 
Hvorfor er det så positivt å være politisk ukorrekt? Når Hanne Nabintu Herland hevder at vi damene bør gå hjem og lage mer middag og tilby mer og bedre sex til våre menn, da er mange rasende - men mange andre sier at ”endelig er det noen som tør å si det høyt, og ikke være så politisk korrekte.” Det samme gjelder for eksempel Hege Storhaugs lite nyanserte behandling av hijaben. Men når ble det nytt å si sånne ting? Hvor fruktbar blir debatten når den skal ta utgangspunkt i såkalt ærlige, svart-hvite, enkle og ”politisk ukorrekte” utspill? Hvor mye tid, energi og media-plass skal brukes på dem?
 
Selvfølgelig kan det ligge makt (og maktmisbruk) bak det politisk korrekte. Det koster å flagge et kristen-konservativt standpunkt eller forsvare et FrP-utspill i fri dressur, i en liberal hovedstadspresse. Og i svært mange andre miljøer. Men i andre sammenhenger koster det like mye å være politisk korrekt; forstått som for eksempel å pukke på alvoret i klimakrisen eller i de positive erfaringene med norske muslimer og dialogarbeid. Hva som krevet mot å si, avhenger svært mye av konteksten og hvor man har sin tilhørighet. Det er konteksten som bestemmer hvem som er keiseren uten klær, og hvem som er barnet som våger å si det.
 
Jeg har et menneskesyn som sier at vi er både syndere og mirakler alle sammen; at vi fort blir kortsiktige og styrt av den snevre egen-interessen, at vi har lett for å bygge ”vi” gjennom å markere avstand til ”de andre”, men at vi også kan mobiliseres til å ta vare på hverandre og jorda vår, og arbeide for en bedre og mer rettferdig verden. Hvis det politisk korrekte kan bidra til et press i retning av det siste, så er det bare bra. Jeg vil ikke ha vekk alt som er tabloid eller provoserende. Jeg er bare lei av at så mange viktige saker og gode standpunkter temmes og ufarliggjøres ved å stemple dem politisk korrekte.
 
Jeg er ofte politisk korrekt. Og jeg skammer meg ikke. Kanskje jeg må lage en Facebook-gruppe for oss.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
24 dager siden / 1869 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1606 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
25 dager siden / 1577 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1548 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
15 dager siden / 1418 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1353 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
13 dager siden / 1305 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1167 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere