Sunniva Gylver

Alder: 52
  RSS

Om Sunniva

Jeg heter Sunniva Gylver, 43 år gammel - og mamma, kone, prest, aerobicinstruktør, venn. Noen flere ord på meg: B-menneske, glad i samtalen, energisk, brølete, takknemlig, litt kontrollfreak, tilstede der jeg er. synes blogg er litt skummelt og slitsomt, men også en god utfordring.

Følgere

Ti tanker om Trekant

Publisert rundt 9 år siden

1.Positivt: Sympatiske programledere og mange debatter i kjølvannet av programmene, som forhåpentligvis gjør en del av oss klokere og mer bevisste.

2.MEN: Trenger vi mer av sex som underholdning og opplysning om ulike teknikker og metoder? Trenger vi å trivialisere sex så det blir like naturlig å spørre naboen om hvilke stillinger hun liker, som å spørre om hva klokka er? Hvor blir det av følelsene, verdiene, magien, sårbarheten? Må alt snakkes i hjel? Jeg synes det er pinlig, komisk, turn-off å se på.

3.Samtalen med ungdom om sex er viktig. Men på hvilken måte? Flere i panelet på ”Debatten” i NRK 1 torsdag svartmalte fullstendig både skolens og kirkens rolle i samtalen om sex. Mens Edel, helsesøster i panelet, og Morten, ungdomsleder, fortalte om mange viktige og ærlige samtaler med ungdom. 400 helsestasjoner for ungdom rundt i landet er gull verdt i dette arbeidet. Det samme er ungdomsarbeidere i menigheter og andre sammenhenger, som våger å snakke ærlig, sårbart og bredt om ungdom og seksualitet.

4.Det er fascinerende og trist hvordan noen av de som snakker høyest om en fordømmende og fordomsfull kirke, selv er så fulle av fordommer og fordømmelse mot kirken at de faktisk ikke ser mangfoldet og mulighetene og arbeidet som gjøres, men bare messer løs om ”de kristenkonservative kreftene som hever sin moralske pekefinger” som det største problemet for norsk ungdoms sexliv.

5.En del av de ungdommene som virkelig trenger en mer åpen og ærlig samtale om sex, er nok vokst opp i et kristenkonservativt eller muslimsk miljø. Men for dem tror jeg ikke denne samtalen kommer etter disse programmene, fordi foreldrene (og de selv?) opplever å få bekreftet sine fordommer om hvor sexfiksert og eksperimenterende norsk ungdomskultur er.

6.”Dette programmet handler om sex, ikke om alt mulig annet,” var et mantra som gikk igjen i forsvaret av programmet i ”Debatten.” Jeg og andre prøvde flere ganger å si at det skjønner vi – OG at nettopp derfor hører både anatomi og teknikker, OG åpenhet og blyghet, følelser og verdier med. Det gikk ikke inn.

7.”Går det ikke an å lage et program om gla’sex uten å skulle problematisere hele tiden?” var en annen gjenganger. Selvfølgelig går det an. Men går det ikke an å ville noe mer? De ansvarlige hevdet at problematiserende, sårbare sider ved sex kan tas opp i et annet program. Det kan det – men hvem ser på det? Tabloide program som dette får enorm oppmerksomhet, og en genuin plattform for å nå en stor del av målgruppen. Tenk om man da, med NRKs tilgang på ressurser, kunne hatt baller nok til å lage et enda mye bedre program ved å ha med flere perspektiver på sex? Det er patetisk når den ene programlederen spør, etter den fiktive pornofilm-innspillingen: ”Er ikke dette kvinne-undertrykkende?” og regissøren av 70 pornofilmer svarer ”nei”, og dette ikke blir fulgt opp. Og det er en hån mot alle de som har opplevd vold, tvang og utnyttelse i forbindelse med porno. Og mot den massive gruppen norske kvinner som har opplevd seksuell trakassering av kolleger, trenere, ledere, sjefer.

8.Programmets forsvarere slo stadig fast at de kjenner ungdom og har laget programmet for ungdom, ikke for oss voksne (og i særdeleshet ikke kristenkonservative). Men vi er faktisk mange prester og ungdomsarbeidere i kirken som er i kontakt med ungdom hver uke, både gjennom arbeid og eventuelt gjennom selv å ha ungdommer i huset og vennekretsen. Også vi vet en god del om hva som rører seg i en del ungdomskulturer. Jeg har snakket med flere vanlige ungdommer innen målgruppa, som synes programmene er pinlige og komiske, og gjør oss til kikkere på en litt ubehagelig måte. De føler seg stigmatisert som gruppe – at norsk ungdom per definisjon er veldig opptatt av sex fullstendig frikoblet fra relasjoner, følelser og moral.

9.Som prest har jeg mange samtaler med unge voksne mellom 20 og 30. En del av de samtalene handler også om relasjoner og sex. Min erfaring er ikke at folk savner en sexpartner som kan flest mulige eksotiske og gøyale sex-teknikker og snakker om det på en mest mulig triviell ”kan-du-rekke-meg-pastaen-måte”. De har ikke behov for å vite hvordan andre har sex i spiskammeret sitt. De savner en partner som kjenner og er trygg på seg selv og egen seksualitet, som er ansvarlig og opptatt av at begge skal ha det godt, som ikke bare skal ta for seg.

10. ”Takk til Dagbladet” sa NRK Ung-sjefen om torsdagens oppslag av den ene av de tre programlederne. Er ikke det litt lettvint? Kjenner ikke han tabloidpressen godt nok til å vite at sånne oppslag ville komme? Tar de et ansvar for at ungdommer på atten som aldri har vært eksponert på TV, ikke nødvendigvis vet om all oppmerksomheten som følger av en slik eksponering? Den samme programlederen som ble slått opp i Dagbladet, skulle deltatt i ”Debatten” torsdag, men var visstnok for sliten til å komme. Det hadde blitt for mye. Det forstår jeg godt.

Trekant blir både for mye og for lite for meg. For mye triviell sexprat og teknikk-utprøving og for lite om hva mange av oss erfarer er viktige ingredienser i god sex.

Gå til innlegget

Hvor tabloid er bibelsexen

Publisert rundt 9 år siden

Det er ikke presters oppgave å sementere fordommene om kirken. Som de tydeligste ansiktene for kirken utad, har vi et ansvar for å gi et sannferdig bilde av det fellesskap vi representerer. Det betyr ikke å skjønnmale – vi skal absolutt ta selvkritikk på kirkens vegne når det trengs. Men ikke bidra til at svart-hvitt (og særlig svart-)bildet av kirken blir enda mer ensidig. Dette gjelder kanskje særlig sex.

Bibelen er verken over- eller underfokusert på sex. Den har et sammensatt og realistisk forhold til det. Tekstene rommer både hyllest til den erotiske kjærligheten, gode samlivsetiske råd i forhold til gjensidig respekt og generøsitet, gode og trygge rammer for seksualiteten, og direkte, hverdagslige konstateringer av at folk har sex. Selvfølgelig er det også vanskelige tekster og pikante detaljer, som kan tværes ut hvis man har en agenda for det. Og det vet vi jo at mange har. Hovedpoenget er at seksualiteten vår er en av Guds gode skapergaver til oss, som er en naturlig del av livet, og som krever gode rammer og respekt for både en selv og andre.

Historisk kan det sies mye om kirkens forhold til sex. Også i dag er det et mangfold av holdninger i kirken i denne saken; mer og mindre menneskevennlige og Gudstro. Men det blir feil å motivere en bok, som ut fra anmeldelse å dømme både rommer dårlig teologi og svak rolleforvaltning, ut fra et oppgjør med ”kirkens seksualfiendtlighet”. Det er ikke en preste-oppgave å bidra til at tabloid-medias unyanserte og konfliktorienterte syn på kirken setter seg enda bedre fast. Heller da bidra til godt teologisk arbeid og skikkelige samtaler, som kan gjøre oss alle klokere, og gi mennesker i utkanten eller utenfor kirken en opplevelse av å føle seg sett og tatt på alvor. Einar Gelius er en god kollega i Gamle Oslo som jeg har glede av å samarbeide med, og han har gjort og gjør mye bra. Men dette kunne han spart seg, og det har jeg sagt til ham.

Gå til innlegget

Ode til toget

Publisert rundt 9 år siden

Dette er ikke et debatt-innlegg. Ikke på annen måte enn at det er en del av prosjektet med å holde samtalen om klimakrisen levende.

Jeg elsker toget. Med sine forsinkelser og buss-for-tog. Med sine smekkfulle vogner og tørre lefser. Med verdens minste sovevogner, eventuelt helt mangel på sovevogner.

Jeg elsker toget. Den jevne duren og dirringen i vogna, den alltid nye utsikten ut av vinduet, farten som er akkurat riktig for de lange og flyvende tankene. Jeg leser best på tog, skriver best på tog, tenker best på tog, ber best på tog.

Jeg elsker toget. Særlig å reise langt. Vite at jeg får lest ut den tjukke boka eller pløyd dypt i samtalen med sidemannen. Smile til skogen, fjellene, åkrene, bølgene utenfor, og kjenne at de smiler tilbake: Du er en av oss, fordi du tar vare på oss.

Jeg elsker toget. For eksempel tur-retur Oslo-Sarajevo. Inkludert venninnetreff i København, kunstutstilling i Munchen, joggetur i botanisk hage i Gøteborg, kafèbesøk i Zagreb, og filosofering under trærne i Hallsberg. Ikledd one-piece og strikkelue, utstyrt med Bosnia-bok, lap-top, avis, svensk smågodt, og Kristin Asbjørnsen på ørene. Morgente på sengekanten i min lille hule, mens tyske åkrer bølger utenfor i disen. En engel av en engelsktalende, kroatisk student ved navn Denis. En interessant slovensk ballettdanser og koreograf, Diko, som elsket Operaen i Oslo. En morsom, entusiastisk columbianer som inviterte meg på hotellferie i Mexico. En hyggelig blomsterhandler, og en enda hyggeligere togbetjent i Gøteborg. Vissheten om at i to fulle døgn hver vei, er det bare å være, i reisen, alt annet må bero. Alt dette for snaut 5000 kroner.

Jeg redder ikke verden ved mine togreiser. Det er bare en dråpe i havet – men det er nå en gang en av de dråpene jeg har kontroll på. Tuuuuuut!

Gå til innlegget

Stemmer fra Sarajevo

Publisert rundt 9 år siden

Vi er Kontaktgruppen. Siden 1993 har kristne og muslimske ledere, bl.a. prester, imamer, forskere, studenter og andre lekfolk, møttes noen ganger i året, for å snakke om tro og samfunn, og ta felles initiativ i forhold til aktuelle utfordringer. Nå er vi på tur til Bosnia-Hercegovina, til Sarajevo, Sebrenica og Mostar, for å lytte, lære og dele våre egne erfaringer.

Mange raljerer over religionsdialogen. De hevder at det bare er et trend-ord, tomt for innhold, men perfekt for å hente ut økonomisk støtte fra ulike instanser. At de som driver med det, er naive, harmoniserende tullinger som ikke vet noe om det virkelige livet. Og at det eneste som kommer ut av det, er papir og rasering av ”den norske kulturarven”.

Det er ikke sant! Det religionsdialogarbeidet jeg selv har fått være en del av, både på nasjonalt og lokalt nivå, krever mot og innsatsvilje fra alle parter. Noen av våre diskusjoner er intenst vanskelige og sårbare, med stor uenighet og høy temperatur. Vi snakker sammen, jobber fram uttalelser og seminarer, besøker hverandres gudstjenester og bønner, inviterer hverandre hjem, går natteravn sammen, drar på hyttetur.

Ja, det kan være en utfordring å sørge for at vi ikke blir en liten klikk av dialog-junkies som løper rundt på hverandres møter og konferanser og snakker med de som allerede er dialog-frelst. Vi trenger både akademisk refleksjon, politiske markeringer og symbolhandlinger – og at vanlige kristne og muslimer, og andre, møtes og gjør ting sammen, og bidrar til et felles lokalsamfunn.

Min erfaring er at religionsdialogen gjør en viktig forskjell, både for de som direkte er en del av den, og for storsamfunnet. I de første årene etter at karikaturstriden brøt ut, opplevde vi at forholdet mellom norske muslimer og storsamfunnet var adskillig mindre negativt og polarisert enn i Danmark for eksempel, og Kontaktgruppens arbeid var sannsynligvis en viktig del av det. Men utviklingen har vært dårlig de siste årene. Mange muslimer pplever det vanskeligere å være dem nå enn for fire år siden, og det har vært en snakkis blant ungdommene i de moskeene jeg har mest kontakt med, at islam og muslimer er på frykt-toppen i Norge (i følge oppslag i Aftenposten i vinter).

Her i BiH er dialog definitivt ikke for pyser. Opp gjennom historien har det mange steder vært lange perioder med fredelig sameksistens mellom mennesker av ulik tro og etnisk bakgrunn. Men mange av de vi møter nå, sier at krigen på starten av nitti-tallet markerte et nytt kapittel. Landet er i langt større grad blitt etnisk-religiøst delt, slik at èn gruppe dominerer totalt i hvert område. Blandingsekteskap er nå svært uvanlig. Hvis du tilhører minoritetsgruppen et sted, er det enda mye vanskeligere å få jobb enn for andre. Byer er blitt delt, slik at muslimer bor i den ene delen og katolikker eller ortodokse i den andre. De snakker samme språk, de har samme historie, kultur og tradisjoner, de har bodd ved siden av hverandre gjennom generasjoner. Men nå bor de hvert sitt sted, går på hver sine skoler, omgås ikke hverandre.

De vi har snakket med, ønsker stort sett et fortsatt samlet BiH, men er bekymret for fremtiden.

Hvem har ansvar for at fortiden ble som den ble, og for hvordan framtiden blir? Alle de tre folkene her har opplevd undertrykkelse og overgrep, alle tre har majoritets-ansvar noen steder. Utenfra sett kan det virke lite fruktbart å skulle krangle om hvem som har lidd mest og hvem som har mest skyld. Mange vil si at man må legge ting bak seg og gå videre. Men er det mulig uten erkjennelse og oppgjør? Hvor enige må man bli om historien, for at det ikke bokstavelig talt skal være for mange lik i lasten? Er det mulig å bygge tillit hvis man ikke kan stole på at man har samme agenda for nasjonens framtid?

Stemmer fra Sarajevo, Srebrenica og Mostar:

Professoren som snakket til oss i den jødiske synagogen, fortalte om sine besteforeldre. Da hans bestemor og bestefar giftet seg – den ene jøde av Azkenazi-bakgrunn, den andre sefardisk, var det visstnok en skandale. De to gruppene, som for hundrevis av år siden kom fra ulike landområder, hadde ingenting med hverandre å gjøre. Selv i en så liten og sårbar minoritet, opprettholdt man altså skillet (nå, to generasjoner etterpå, er man samlet).

En av de norske bosnierne som er med på turen, forteller om hvordan en småkriminell, rotløs ungdom i en mer anonym by i BiH, laget en primitiv sprengladning i en sportsbag, gikk inn bakdøra på den lokale politistasjonen (hvor en slektning var sjef), satte fra seg bag’en og gikk. Eksplosjonen drepte èn muslim og skadet en annen. Internasjonalt ble dette en topp nyhet, som ble til at en muslimsk terrorist hadde gått til aksjon mot bosniske myndigheter og at dette bare var begynnelsen. Verden var blitt flere hakk mer utrygg. Fordi èn fjær ble til en hel hønsegård. Frykt og religion må være to av de sterkeste mobiliseringsfaktorer vi har. Her finnes det nok rikelig av begge deler.

En stillfaren baptisptprest fortalte om sin fars beste venn, en serbisk-ortodoks prest, som nektet å velsigne de serbiske troppene under krigen, og ble kastet ut fra kirketårnet og drept.

På en fjelltopp utenfor Mostar, som har katolsk dominans, ble det satt opp et stort kors etter krigen. Det synes fra hele byen. Muslimer fortalte oss at de opplever det korset svært sårende, fordi flere av dem fortsatt har arr på kroppen, etter kors som ble skåret inn i dem av serbiske soldater.

En fransiskaner munk fortalte om hans kollega og venn i en liten landsby, som tross trusler og trakassering har fortsatt å møte den lokale imamen til kaffe på landbyens kafè.

Muftien i Mostar snakket om nødvendigheten av dialog og forsoningsarbeid. Han fortalte at han selv hadde mistet tre døtre og et barnebarn i et serbisk rakettangrep, men at han ikke er bitter på drapsmennene – ”tilgivelsen er det opp til Gud å ta seg av.”

Hassan er en av de overlevende fra massakren i "FN-trygge" Srebrenica, der nesten 8500 mennesker, de fleste sivile, ble drept i løpet av noen få julidager 1995. Han  forteller at han ble kommandert av sine overordnete i FN til å ta roperten og si fra til de 20 000 desperate menneskene som søkte beskyttelse på FNbasen, at de ikke fikk komme inn. Han valgte å bli igjen på basen og jobbe for FN, og la sine foreldre og søsken gå alene ut til døden, for selv å ha mulighet til å fortelle verden hva som skjedde. I 15 år har han brukt all sin energi, sine penger og krefter på å finne ut mest mulig om hva som faktisk skjedde før, under og etter massakren, og formidle det til oss andre. Jeg spurte ham om han tror på et samlet BiH og dialogens mulighet. Han svarte ”ja, - fordi det ikke finnes andre muligheter.” Hvis han sier det, så vil jeg også tro på det. Og be for det.

Betyr vårt besøk noe for andre enn oss selv? Vi får kunnskap og perspektiver, både på BiH og på vår egen situasjon i Norge. Men hva med de vi møter? Det er nok ikke ett enkelt svar på det. Men i Mostar møttes lederen av det katolske klosteret og den muslimske muftien for første gang på 17 år, i anledning vårt besøk. Og flere andre bånd mellom representanter for de ulike trossamfunnene har blitt knyttet eller forsterket gjennom møtene som har blitt arrangert for og med vår delegasjon. Det fungerer bra å være påskudd av og til.

Gå til innlegget

Sunniva Sarajevo

Publisert rundt 9 år siden

Det er overveldende. Å være temmelig blank når det gjelder kunnskap om et land eller et område, og så ha to intensive studiedager på toget mellom Oslo og Sarajevo, og så foreløpig to intense dager fulle av møter og foredrag om den historiske og aktuelle situasjonen i Bosnia-Hercegovina (BiH). Jeg har lært mye, og jeg har lært mye om hvor mye jeg enda ikke vet. Forhåpentligvis gjør begge deler meg klokere.

Hvor tungt veier historien? Hva betyr det at like barn leker best; hvilken likhet er viktigst? Hva er sannhet? Hva skaper identitet? Er det mulig å leve sammen uten oppgjør, når naboer har stått ansikt til ansikt med hverandre og drept? Hva betyr religion for mennesker? Hvordan styrke samholdet i èn gruppe, uten å skape fronter mot ”de andre”? Det er store og vanskelige spørsmål som springer ut av den konteksten vi møter her.

Jeg skal ikke leke Balkan-ekspert. Vi ble anbefalt å lese Noel Malcolms bok ”Bosnia – a short story”, og det tipset kan jeg gi videre. Den guider oss gjennom en begynnelse med illyriske stammer, folkevandringer, videre tiden under det ottomanske riket, perioden under Østerrike-Ungarn og Habsburgerne, 2.verdenskrig, Titos kommunist-Jugoslavia og den siste krigen på 90-tallet. Boka setter innsatsen til det internasjonale samfunn (hva nå det er – stormaktene? Oss alle?) i disse kritiske siste to tiårene i et dårlig lys. Malcolm hevder at ut fra en fortegnet og mangelfull forståelse av virkeligheten, presset de internasjonale aktørene BiH til en fredsavtale med store svakheter, både med tanke på det generelle forholdet mellom de tre store folkegruppene i landet, og styringsstrukturen.

I BiH drar man fort historien sin tilbake til 1300-tallet og før det. I BiH kan det fortelles en historie om fredelig sameksistens mellom bosniere, kroater og serbere, eller katolikker, muslimer, ortodokse kristne og jøder, gjennom lange perioder. Blandingsekteskap var vanlig mange steder, og bosettingsmønsteret blandet. I BiH kan det også fortelles en historie om vold og overgrep, folkemord og krigsforbrytelser. I BiH kan det fortelles en historie om alle de eksterne aktører som har hatt en egen agenda på dette landets vegne, og som har vært opptatt av veldig mye annet enn denne nasjonens ve og vel. Ting som skjer utenfor grensene, får store konsekvenser innenfor. Det gjelder selvfølgelig ikke bare her. Vi kan jo bare se på konsekvensene av 9-11 for muslimer i Norge.

Sarajevo er en by med mye skjønnhet og sjarm. Den har også spor fra krigen, og av grå, flasset betong fattigdom. Den ligger vakkert til mellom frodige grønne åser, med fosser og juv og gamle steinbruer. Den er full av moskeer, kirker og en synagoge, trikker, biler, blokker og småhus, nytt og gammelt, fancy og slitent. De ungdommene jeg har kommet i prat med, så langt engelsken rekker, er hyggelige, og opptatt av mye av det samme som de norske ungdommene jeg kjenner – men de er bekymret for framtida i BiH. Om de vil finne jobb. Om freden vil vare.

Det er nyttig å få perspektiver på sitt eget gjennom å bli kjent med andres. Hvis vi synes utfordringene knyttet til et flerreligiøst og flerkulturelt samfunn er store i Norge, så ser det litt annerledes ut herfra. Her har de en brutal krigshistorie å deale med. Men de har også historiens lange erfaringer av å leve godt sammen. Hvilken del av historien, hvilket perspektiv som vil slå sterkest igjennom, gjenstår å se.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere