Sunniva Gylver

Alder: 52
  RSS

Om Sunniva

Jeg heter Sunniva Gylver, 43 år gammel - og mamma, kone, prest, aerobicinstruktør, venn. Noen flere ord på meg: B-menneske, glad i samtalen, energisk, brølete, takknemlig, litt kontrollfreak, tilstede der jeg er. synes blogg er litt skummelt og slitsomt, men også en god utfordring.

Følgere

Den lange eller den gode?

Publisert over 8 år siden

En preken er noe annet enn et debatt innlegg. Det betyr ikke at en preken ikke kan skape debatt. Og kanskje bør det? Hvordan forholder påskens budskap seg til sannhet? Hva betyr korsfestelsen? Svaret avhenger som alltid av ståsted. Her er dagens.

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus.

Slik begynner vi alltid gudstjenesten. Også i dag. Med nåden. Også på påskens tyngste dag kommer nåden først.

Korsets dag. Mørkets, svikets, lidelsens, dødens dag. På norsk: Langfredag. For mange var det nok en dag da timene ble lange og slepte seg av gårde. På engelsk: Good Friday. Det peker på dobbeltheten i denne dagen – at Korset ikke bare er dødens sted, men også stedet der Guds kjærlighet til oss mennesker blir veldig synlig. Gud krøp til korset for å dø. Vi kan krype til korset for å leve.

 

”Dette forstår vi ikke. At det var i dag

han døde. At det var i dag

de spikret hendene til treet.

 

At det var i dag

han stivnet inn i døden. At de løsnet naglene

og bar ham inn i graven.

 

Lett som en fugl og kald som sne.

At det er i dag

han ikke er.” Skriver Rolf Jacobsen.

 

Jeg forstår det ikke. At det er i dag han ikke er. At i dag er fraværsdagen. Den dagen da Gud som alltid er nær oss, er borte. Hadde det vært den påsken vi nettopp leste om, hadde jeg vært forferdelig redd. Kraftløs. Fortvilet. Men i motsetning til disiplene den gang, kjenner vi hele historien. Vi vet at Oppstandelsen kommer. Det kan gjøre minst to ting med oss: Det kan skape en avstand til langfredagens kvalmende smerte, skrik, kaos og fortvilelse. Gjøre det vanskeligere å bli i langfredag, på langfredag. Men det kan også nettopp gjøre det mulig å være tilstede i alt det forferdelige, fordi vi vet at det er lys på den andre siden av mørket. Fordi vissheten om at døden og ondskapen er overvunnet, gir oss mot og håp og kampvilje. Jeg vil at det skal være sånn.

 

”Good Friday” sier de altså på engelsk. God fredag. Den gode dagen – da kjærlighetens og livets Gud seiret over ondskapen og døden. Den gode dagen – da forhenget i tempelet revnet;  skillet mellom folk flest og det aller helligste ble tatt bort. Den gode dagen – fordi den viser oss en Gud som har kjent lidelsen på egen kropp og sjel og som derfor har troverdighet i møte med lidelsen og uretten vi møter, enten det er i eget liv eller i verden rundt oss.

- Hvor er Gud? spør vi, når liv går i stykker og mennesker ødelegges. Der. Her. Der hvor ondskapen skjer. Der kjemper han, fylt av kjærlighet, mot Den onde og det ondes makt i verden. Natt til langfredag lå Jesus på sine knær i Getsemane-hagen og svettet blod av bare angst for det som skulle komme. Dette er et av mine sterkeste gudsbilder: En Gud som for vår skyld er så presset til sin ytterste tålegrense, at han svetter blod.

 

Den gode dagen – som forteller at jeg er tilgitt alt det jeg trenger tilgivelse for, bare jeg tar imot den. Den gode dagen – som bærer i seg kimen til nye sjanser, nye dager, nye muligheter.

 

Det er stort sett ikke noe vakkert bilde av menneskene rundt Jesus denne dagen. Særlig ikke de som ble lederskapet i kirken. Det er med på å gjøre evangeliene troverdig – at de ikke skriver penere om sine helter og forbilder. De var uforstående, de var store i kjeften, de sovnet på vakt, de flyktet og svek. Det trøster og utfordrer. Vi kan være del av fellesskapet rundt Jesus Kristus selv om troen vår ikke alltid ser så flott og sterk ut. Selv om vi svikter og tabber oss ut. Samtidig er det vondt å kjenne meg igjen, nettopp i frykten, flukten, de store ordene, søvnigheten, likegyldigheten. Kjenne på det onde, ikke bare rundt meg, der ute et sted, men inne i meg.

 

Jeg vet ikke om jeg klarer å få sagt det jeg vil si. Denne dagen er så full av tanker og følelser og tung teologi at det stokker seg litt for meg. Men langfredag er umistelig for troen vår, selv om det heldigvis ikke stopper her.

Langfredag forteller hva som måtte til for å nedkjempe ondskapen og dødskreftene.

Langfredag viser oss en lidende, avmektig, angstfylt og forlatt Gud på korset – så langt var Gud villig til å gå for å redde oss.

Langfredag viser oss en Gud som vet på sin egen kropp hva ondskap, frykt, hat og likegyldighet gjør. Til trøst for den som selv lider. Til utfordring for den som skaper urett og lidelse, eller lar være å hindre den. Gud, se i nåde til oss.

 

 

Gå til innlegget

Ved middagsbordet

Publisert over 8 år siden

Tilbake fra påskeferie uten nettilgang. Jeg registrerer at noen mener prekener ikke hører til her i dette forum, men jeg har blitt utfordret avredaksjonen på å legge ut denne påskens prekener, så her kommer dagens. Skjærtorsdagens.

 

Skjærtorsdag. Nattverdens dag. Måltidsfellesskapets dag. Fotvaskingens dag. Svikets dag. Tretten nære venner og medarbeidere samlet rundt et bord i en mørk annen-etasje. Den ene er deres læremester og leder. De har vært uadskillelige de siste tre årene – vandret sammen, spist, sovet, kranglet, ledd, festet, undervist og blitt opplært, sett fantastiske ting skje. De kjenner hverandre godt og er nære. Nå har de sin siste kveld, sine siste timer sammen. Lederen vet det – de andre har ikke orket å forstå det ennå. Kvelden er mye. Forventninger til den store påskefesten, glede over å spise sammen, angsten for det som skal komme, uroen for det de ikke forstår, nyssgjerrigheten på hvem som skal svikte. De snakket helt sikkert om dagligdagse ting også: Hvem de hadde møtt, rykter de hadde hørt på byen, varmen, maten. Særlig de som skjønte minst av hva som skulle skje. Men det må ha vært en rar kveld, der oppe i andre etasje.

 

De fleste venne-måltider husker jeg med glede. Ofte god mat og vakkert bord. Men mest av alt – de gode samtalene, latteren, fortroligheten, tilhørigheten. Helst langt ut i de små timer.

Noen måltider ble ikke sånn. Fordi noen rundt bordet prøvde å dekke over en krangel. Fordi noen ble oversett. Fordi tausheten ropte for høyt. Fordi uroen for noe som skulle skje dagen etter, fylte tankene. Fordi diskusjonen ble hard og kald.

 

Måltid er fellesskap. Derfor er det også vanskelig når det ikke blir sånn. For mange er påsken full av god mat og lange gode timer rundt bordet – enten det er lange frokoster eller sene middager. Men for en del av oss er påskens måltider et mareritt – enten fordi vi ikke har noen å spise dem med, fordi menneskene vi sitter til bords med ikke har det godt sammen med oss eller med hverandre, eller fordi spiseforstyrrelser gjør et hvert måltid til et slit. Måltid er fellesskap – men det kan også være dyp ensomhet.

 

For lenge siden så jeg teaterstykket ”Festen”. Familie og nære venner er samlet for å feire en stor dag. Champagnen flyter, maten er utsøkt og både bord og mennesker er der i sin fineste stas. Men da sønnen reiser seg for å tale til sine foreldre, holder han ikke den talen man venter seg. Han forteller om grove overgrep og svik. Om misbruk og taushet og fasade. Vi holder pusten og venter på reaksjonene rundt bordet. Etter sjokkert taushet og noen tilløp til skandale, glattes det hele over, og middagen fortsetter. Sånn går det i flere runder – før alt går i oppløsning. Det jeg husker best, er følelsen av uvirkelighet over sønnens fortelling, siden festen jo bare går videre. Og klumpen i magen fordi vi visste at hans fortelling var sann og at han under denne middagen ble forrådt ennå en gang – av alle som var der.

 

Da Jesus satt ved det siste måltidet den kvelden, var han forrådt av alle. Det var ikke sånn at han først skjønte det senere. Han visste at de ikke ville våge å stå med ham i hans kamp. Han visste at alle ville stikke av, at Peter ville fornekte ham, at Thomas ville tvile, og at det eneste kysset han ville få, var Judas-kysset.

Det hadde vært ganske rimelig om han plutselig hadde reist seg og sagt: ”Nå går jeg, for jeg klarer ikke å være her sammen med dere lenger. Jeg vet at dere snart vil svikte meg alle sammen, og jeg ser, nå da det er for sent, at jeg har valgt meg feil mennesker som venner og medarbeidere. Jeg trodde på dere, men jeg tok feil. Dette måltidet er til å bli kvalm av. Måltid skulle være fellesskap og her er bare svik og skuespill. Hvorfor skal vi sitte og skjule oss for hverandre? Jeg går.”

 

Men Jesus gikk ikke. Ikke fordi de andres svik eller hans egen angst holdt ham fast. Han visste hva som skulle skje, og han konfronterte disiplene med det. Han ble, fordi han elsket dem. Han elsket dem, og ville gi seg selv, for dem som sviktet ham. Det kunne vel knapt noen av oss andre funnet på. Kanskje hadde vi ofret oss for våre barn, for noen vi elsket høyt, - kanskje. Men for venner som sviktet oss da det gjaldt? Det tror jeg ikke. Derfor er skjærtorsdagsmåltidet den sterkeste kjærlighetserklæring som noensinne er uttalt. Han ga seg selv, i den natt da han ble forrådt. Vi sier det, hver søndag når vi feirer nattverden: ”I den natt da han ble forrådt, tok han et brød….” Vi skal si det igjen i kveld. Men å fatte den kjærligheten som ligger bak nattverdens gave, det synes jeg er vanskelig. Jeg skjønner det kanskje i små glimt.

 

Skjærtorsdagsmåltidet var et påskemåltid etter jødisk skikk. Ved et påskemåltid ble man alltid minnet om den gamle pakt Gud hadde med sitt folk. Gud hadde lovet å holde sin del av pakten, men folket måtte også holde sin. Hvis folket ikke levde etter lovene, så falt forutsetningene vekk og de falt utenfor pakten. Like for like.

Hvis Jesus hadde praktisert det samme den kvelden, hadde han ikke holdt noe måltid med vennene sine, i den natt da han ble forrådt. Forutsetningene for å feire og befeste vennskapet og gi av seg selv, var borte. Når man angir sin venn med et kyss, når man benekter for at man kjenner noen for å redde sitt eget skinn – da er man ikke lenger venn. Når man løper fra en venn i ytterste nød, når man svikter og forlater den forfulgte, er det ikke lenger noe vennskap og fellesskap.

Likevel var det fellesskap, fordi han ga seg selv til dem, nettopp i den natt da han ble forrådt. Han bandt seg til dem, enda sterkere, enda de var som de var. Han kjente dem til bunns og han elsket dem og gikk i døden for dem, selv om de ikke ville gjort det samme. Han sa: ”Dette er den nye pakt, i mitt blod.” Ikke den gamle pakt, som bare gjelder så lenge begge parter holder avtalen. Men den nye pakt, hvor Guds kjærlighet til menneskene kommer først og gjelder alltid, uansett.

 

Det siste måltid hin skjærtorsdags, var en stor kjærlighetserklæring. Slik nattverden har fortsatt å være det. Synlig og sansbart tegn på Guds usynlige kjærlighet. Som skaper fellesskap – blant alle oss som stiller likt overfor Gud, og trenger Guds nåde, og får den. Og fellesskap mellom oss og Gud, fordi Gud gir seg selv til oss, gir seg selv i våre hender, kommer inn i vår kropp. Dette er mysterium. Men nok å forstå til å glede seg stort over det.

 

”Og han bød oss å anamme påskelammet

Mens hans hender signet bordet, sa han Ordet

Men de signet mer enn venner, disse hender

Det var flere enn oss han gavnet, for han favnet

med den elskende geberden hele verden.

For vår glede som for pinen drakk han vinen.

Og for greker som for jøde brøt han brødet.

 

                                                           (”Måltidet”, Andrè Bjerke)

Gå til innlegget

PREKEN på vei inn i påsken

Publisert over 8 år siden

”Fra denne dagen la de planer om å drepe ham.” Jesus var blitt for berømt, for brysom, for populær, for farlig.

 

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 11.kap.:

”Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet og de sa: ”Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle komme til tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige sted og folket vårt.” En av dem; Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: ”Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket enn at hele folket går til grunne.” Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham.”

 

”Fra denne dagen la de planer om å drepe ham.” Jesus var blitt for berømt, for brysom, for populær, for farlig. Det er rett før påske, Jerusalem er stappfull av folk, rykter, uro og masse politi i gatene. Jesus hadde nettopp vekket opp Lasarus, broren til Marta og Maria, fra de døde, etter at mannen hadde ligget død i graven i fire dager. Mange hadde sett det selv, og enda flere hadde hørt om det. Mange begynte å tro på Jesus – men noen ble altså så provosert, redde eller misunnelige, at de gikk og sladret til fariseerne om det som var skjedd.

 

Folkets ledere er presset, både ovenfra og nedenfra. Folket håper på frihet og bedre tider og vil ha bort romerne fra makten. Romerne lar lederne sitte med makten, så lenge de holder ro og orden i rekkene. Jesus blir farlig i det spillet, fordi mange ser ut til å håpe at han er den Messias som profetiene sier at skal komme og frigjøre folket og skape rettferdighet. Han taler og gjør tegn og undere slik at stadig flere samler seg rundt ham. Hva skal lederne gjøre med ”problemet Jesus”?

 

Teksten er spennende. Men det er ikke nødvendigvis så lett å oppleve noen sammenheng mellom den og vår egen tro og hverdag. Den peker fremover mot det som skal skje i påsken – hvordan Jesus er den ene som dør for hele folket og alle mennesker, og forsoner verden med Gud.

I vår tekst kan det virke som om det er Kaifas og resten av det religiøse lederskapet som drar den konklusjonen at det er bedre å ofre Jesus enn å risikere at uroen rundt ham gir romerne gode grunner til å stramme grepet og ta andre jødiske ledere – og at dette i tillegg er en god måte å bli kvitt en brysom motstander på. Men lest i sammenheng ser det mer ut som om Kaifas uten å vite det blir redskap for Guds plan om å gjenopprette fellesskapet mellom Gud og mennesker gjennom Jesus.

 

Hva betyr egentlig det?! Hva har det å si for vår tro, og vår hverdag?

En av de andre tekstene for denne dagen snakker om Jesus som ”sonoffer” og mellommann for en ny pakt. Det var forståelige ord på den tiden, men nå?

Da jeg googlet ordet ”sonoffer” fikk jeg som resultat ”ca.? 916 funn” – med både kristne og muslimske og jødiske referanser. Det er et sentralt ord i alle tre religioner, fordi det handler om hva som er nødvendig i møtet mellom på den ene siden Den hellige, allmektige, opphøyde, fullkomne Gud, og på den andre siden oss mennesker, som bærer på muligheten for både godt og ondt. Vi kommer stadig til kort overfor den fullkomne kjærligheten som Gud representerer. Vår egoisme, grådighet, likegyldighet, kort sagt; vår synd - skaper avstand til Gud, og skyld i forhold til den kjærligheten vi er skapt til å ta imot og gi videre og som vi ofte svikter. For å gjøre opp for ondskapen og gjenopprette fellesskapet mellom Gud og mennesker, ble Jesus – som fullkommen Gud og fullkomment menneske - ”et sonoffer” gjennom sin død og oppstandelse.

 

Teologer har diskutert dette opp gjennom hundrevis av år og laget mange forskjellige teorier på hva Jesu død og oppstandelse egentlig betyr. Våre svar avhenger både av hva slags gudsbilder og hva slags menneskesyn vi har. For noen er ordene ”Jesus døde for meg og for mine synder” hele kjernen i deres tro, og det fineste og viktigste de kan si om saken. Det sterkeste de kan si om Guds kjærlighet. For andre er hele tanken om at det er nødvendig med et sonoffer for at Gud og mennesker skal kunne ha fellesskap, en vanskelig tanke. Fordi det gir dem et bilde av en Gud som krever hevn, som ”vil se blod”, som må blidgjøres gjennom offer.

 

I det jødiske miljø Jesus vokste opp i og virket i, var tanken om sonoffer veldig forståelig. En svært sentral del av den religiøse praksis var ofringene – dyr som ble ofret for å takke Gud, blidgjøre Gud, og ta bort skyld som mennesker hadde påført seg selv og/eller sitt fellesskap. Det er herfra vi har ordet ”syndebukk” som fortsatt er vanlig i vår dagligtale. Men hvor lett er det for oss, her, i dag, å forstå tanken om sonoffer og oppleve den som vesentlig?

Et samfunn, et menneskelig fellesskap, trenger kanskje syndebukker på en eller annen måte, for å plassere skylden et sted hvor man kan gjøre noe med den og gjenopprette fellesskapets verdier og ”ro og orden”. Fellesskapet trenger at mennesket ansvarliggjøres og at ondskap/onde handlinger blir straffet i en eller annen form, og gjort opp for, hvis mulig. Men trenger Gud det?

 

I Narnia-fortellingen hører vi om den forferdelige heksa Hvit, som har tatt makten i Narnia og styrer med ondskap og kulde, og skaper frykt og død gjennom å gjøre alle motstandere til stein med tryllestaven sin. 4 barn kommer inn i Narnia gjennom et magisk klesskap, og utfordres på å gjøre felles sak med de ekte narnianerne og ta opp kampen mot heksa. Den ene av barna, Edmund, lar seg forføre av heksa og hennes magiske gelè-topper og løfte om kongemakt, og forråder sine søsken. Løven Aslan, som er den som er forut for alt og har skapt alt og det godes hersker – kort sagt; Gud – redder Edmund ut av heksas klør. Men heksa kommer til Aslan og påpeker at Narnias lover sier at alle forrædere er hennes, og at Edmund derfor ikke kan komme tilbake til de andre barna. Da sier Aslan seg villig til å dø for heksas hånd, hvis hun gir slipp på Edmund. Heksa synes det er en god deal, og hun og hennes onde hær binder Aslan på det gamle, magiske steinbordet og dreper ham. Narnianerne og barna er utrøstelige. Men den tredje dagen brekker steinbordet i to og Aslan våkner til live igjen. I den avgjørende kampen mot heksa og hennes hær, er forræderen Edmund den som tilfører heksa det avgjørende slaget ved å knuse tryllestaven hennes. Selv blir han hardt såret. Men ved hjelp av ildblomst-medisin og Aslans livgivende pust, blir alle steinstatuer levende og alle sårete og skadde friske igjen. Og så krones de fire barna til konger og dronninger over Narnia og alt er godt. Lenge i hvert fall.

 

Forfatteren C.S.Lewis ble en kristen før han skrev Narnia-bøkene, og parallellene mellom Aslan og Jesus er nokså åpenbare. Men her møter vi ikke en Gud som trenger offer, slik son-offer-tankegangen kan utlegges. Vi møter en ond makt som krever offer, og som blir avvæpnet av en guddommelig kjærlighet som er villig til å gi sitt liv for en annen, og til og med for et menneske som hadde sviktet grovt. En sånn kjærlighet kan ikke ondskapen stå seg i mot. Og bare gjennom den kjærligheten kan Den gode og det gode vinne over Den onde og det onde. Kjærligheten som ofrer seg selv. Dette perspektivet på Jesu sonoffer synes jeg er lettere å relatere til mitt gudsbilde og mitt liv. En Gud som er hellig og god, og som i sitt ønske om å ikke tvinge mennesker, men bli trodd på og elsket, ga mennesket et spillerom som også åpnet muligheten for det onde. En Gud som derfor har gitt midlertidig avkall på noe av sin allmakt. Og når Gud, som er hellig kjærlighet, møter ondskapen i verden, setter Gud den ut av spill med det eneste våpen Gud kan bruke – en grenseløs, selvoppofrende kjærlighet som ondskapen verken kan forstå eller møte. Og som – fordi den er guddommelig – er sterkere enn alt, også sterkere enn døden. Dette er store ord – men det er stort. Til å leve og dø på.

Gå til innlegget

Gikk jeg glipp av noe?

Publisert over 8 år siden

Det er farlig å skrive blogg når man publiserer innlegg sjelden. For da får de en annen tyngde. Som om alle de andre tingene man ikke kommenterer eller skriver om, er så uviktige. Derfor har jeg aldri kommet i gang i 2011.

Men påsken er unektelig så viktig, at den kan jeg skrive om uansett. Særlig når noen utfordret meg på det.

 

«Jeg kom meg ikke i kirken denne påsken heller». Meldingen pep inn på telefonen rett etter påsken et år. Hun ville si fra til den av venninnene som vanket sånne steder.

«Jeg kom meg ikke i kirken denne påsken heller. - Gikk jeg glipp av noe?» Det håper jeg virkelig hun gjorde. Og nå er det snart påske igjen.

 

Hva er påske?

Påske er for mange påskekrim, påskenøtter, påskesol, påskefjell. Påskekonserter. Kafèliv. Ferie med familie eller venner. For andre er det en uke som alle andre; bare litt stillere, sårere, mer ensom. Og for andre igjen er det ikke en påske som alle andre påsker, men denne påsken 2011, da de fødte sitt første barn, mistet sin far, slo opp med kjæresten, flyttet hjemmefra, møtte veggen.

Påskeuken er årets mest intense uke i kirken. Breddfull. Av hyllet liv og grusom død. Av  sterkt vennskap og rått svik. Av uutholdelig lidelse og himmelsk glede. Av svart motløshet og tynt håp. Et mangfold av erfaringer og følelser presset inn på noen få dager. Påsken gjør noe med oss - i hvert fall hvis vi lar den få lov. Jeg kan ikke si at jeg alltid gjør det. Men jeg vet at hvis ikke, så går jeg glipp av noe. Hvis ikke, så er det vanskeligere å forkynne, dag etter dag, påsken igjennom, med troverdighet.

 

Påsken er kanskje den tiden hvor vi som forkynnere lettest griper til klisjeer eller Kanaan-språk? Fordi den er så stor og mysteriøs? Fordi den er så stor at jeg av og til føler jeg må holde den på armlengdes avstand? ”Jesus døde på korset for mine synder,” sa han som hadde andakten i skolelaget den siste påsken på ungdomsskolen. - ”So what – jeg har ikke bedt’n om det,” hvisket hun som satt ved siden av meg, ”jeg liker ikke at Gud virker så blodtørstig – han liksom roper på offer og lar Jesus gjøre jobben.”

Jeg har flere ganger blitt spurt om å forklare hva påsken egentlig forteller, og hva den betyr for meg. Påsken forteller at Gud elsker menneskene mer enn noe menneske kan gjøre. Den forteller at ondskapen i oss og i verden er livstruende, og at bare Gud kunne gjøre noe med det. Den forteller meg at Gud og kjærligheten har det siste ord, selv om det ikke alltid virker sånn. At en guddommelig kjærlighet som ofret seg selv, spilte ondskapen og døden sjakk matt.

For meg er det påsken som gjør Gud mest uforståelig og mest troverdig. Det er uforståelig at Gud måtte ty til noe så dramatisk som å la sin egen sønn dø på et kors. Det er uforståelig hvordan det betyr soning for alle våre synder. Samtidig blir Gud troverdig når Bibelen våger å gi oss et så annerledes, rart og sammensatt gudsbilde: Maktens og avmaktens Gud. Lidelsens og seierens Gud. En Gud som bokstavelig talt svettet blod av bare angst og stress den natten i Getsemane – så tynt var Gud.

Jesus døde på korset for oss. Og sto opp igjen. Klarer vi prester å forkynne det på en måte som plasserer det mitt i vårt eget liv, og i tilhørernes? Som berører? Som skaper handling? Det kan lett bli for fjernt. Riktig, men livløst. Eller det kan bli en måte å holde mennesker nede og på plass på, som bare gir skyldfølelse. «De kristne er de ydmykes elite», skrev en forfatter, - «jeg vet ikke om jeg orker å bli så liten.»

Men korset er jo i den kristne tro først og fremst kjærlighetens tegn. Jesus krøp selv til korset. For å dø. Også jeg må krype til korset - for å dø litt, men mest for å leve. Det handler om å få bøye kne hos en Gud som er så stor at han er verdt å tilbe. En som elsker meg så høyt at han tåler hele sannheten om mitt liv, på godt og vondt. En som har ofret seg selv og i dèt kan tilgi meg alt og utfordre meg til alt. En som holder meg fast i spennet mellom storhet og litenhet.

Dette blir store ord, men det er stort.

I Esekiel 37 finnes det en fantastisk beskrivelse av Guds livgivende kraft. Den hører vel til en annen dag i kirkeåret, men jeg må alltid lese den i påsken. Den handler om de døde, tørre ben. Guds ord gir de tørre, døde ben knokler, sener, kjøtt og hud – og Guds livspust gir dem liv, reiser dem opp, ”og se de ble stående og det var en mektig hær”. Påsken gir håp til tørre, døde ben. Og tørre, døde hjerter. Og feberhet verden. Gud er full av liv, og har vunnet over døden. Med den tomme grav i ryggen kan vi gå ut og og rope høyt om synden og nåden, og kjempe for en bedre verden, uten å miste motet og håpet.

Vi prester og andre menighetsarbeidere må bare gjøre det vi kan, for at de som ikke er der vi er i påsken, går glipp av noe. Snart er vi i gang.

Gå til innlegget

Pepperkake-dialog og KN-shopping

Publisert nesten 9 år siden

I dag har jeg vært med på tre av de mange fine tingene jeg er så heldig å få oppleve før jul: Skolegudstjeneste, KN-shopping og adventssamling med dialogdamene. Pepperkake-moskeen ble superfin!

Jeg er en upålitelig verdi-debattant - fordi jeg i lange perioder har for mye som skjer inni hodet og ute i virkeligheten til å lage rom for å sette meg ned og skrive. Og for lite vilje til å prioritere å følge nettdebatter. Så her kommer egentlig bare en liten dagsrapport - men den forteller om noen verdier som er viktige for meg.

 

Jeg startet med julegudstjeneste i Grønland kirke. Godt og vel tohundre elever fra Vahl, Tøyen og Hersleb skoler, fra mange nasjonaliteter og flere religioner, i en julepyntet kirke. En gruppe elever forbereder gudstjenesten - de synger, danser, ræpper, leser juleevangeliet, leser dikt og bønner. De gjør det så fint! Deres medelever kommer; for å gå på gudstjeneste, få julestemning, ta del i en tradisjon, heie på vennene. Og i morgen har de felles juleavslutning på skolen.

 

Etter jobb KN-shoppet jeg med mine barn. Vi satte oss ned rundt pc'en, og gikk til Kirkens Nødhjelps nettbutikk, og ungene fikk kjøpe det de mest hadde lyst til - av kyllinger, vannpumper, myggnett, esler og møkkaovner. Meningsfylt og avslappende julehandel.

 

I kveld hadde jeg en gruppe muslimske, kristne og nyreligiøse kvinner på besøk. Vi dialogdamer samles noen ganger i løpet av året, deriblant i adventstiden. Da spiser vi julegrøt, baker pepperkaker, drikker gløgg og snakker om jul og høytider. I kveld ble det mindre prat og mer pepperkakeprosjekt - nytt av året var nemlig dialogbaking, hvor både en pepperkake-moskè og en pepperkake-kirke ble pyntet etter alle kunstens regler. Bygningsarbeidene sto min mann for - noen ganger er det ekstra greit å være gift med en håndverker...

 

Det er travle dager. Til dels sammen med mennesker som synes andres travelhet i desember er vanskelig. Advent og jul - og høytider generelt - setter ofte ting på spissen: Har man det stort sett bra ellers, er ofte juletiden enda bedre, har man det vanskelig, er ofte disse ukene enda vanskeligere. La oss ikke glemme det. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
24 dager siden / 1869 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1606 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
25 dager siden / 1577 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1548 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
15 dager siden / 1418 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1353 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
13 dager siden / 1305 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1167 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere