Sunniva Gylver

Alder: 52
  RSS

Om Sunniva

Jeg heter Sunniva Gylver, 43 år gammel - og mamma, kone, prest, aerobicinstruktør, venn. Noen flere ord på meg: B-menneske, glad i samtalen, energisk, brølete, takknemlig, litt kontrollfreak, tilstede der jeg er. synes blogg er litt skummelt og slitsomt, men også en god utfordring.

Følgere

Hva er det med muslimer?

Publisert nesten 8 år siden

Jeg er ikke så ofte inne på Verdidebatt for tiden. Ikke fordi det ikke skrives mye klokt og bra her. Ikke fordi jeg ikke har godt av å bli minnet på hvor mye grums og skitt som også kommer opp. Men fordi jeg foretrekker samtalene ansikt til ansikt. Fordi tiden er begrenset. Fordi når man ikke skriver hele tiden, får det man skriver sjelden en slags overdreven tyngde. Og fordi jeg ikke har tålmodighet til å følge opp eventuelle kommentarer slik jeg synes jeg bør.

Men nå må jeg likevel skrive. Fordi det nok en gang har kommet en stor undersøkelse som viser at 25 % av oss synes det er for mange muslimer i Norge og at det er truende for norsk kultur. Jeg blir provosert og lei! Og etter 22.juli er det blitt enda viktigere å stå opp og si fra - gang på gang.

Jeg sier ikke at vi skal unnlate å diskutere utfordringene ved Norge som et stadig mer flerkulturelt samfunn. Jeg sier ikke at det ikke er lov å utfordre noen versjoner av muslimsk tro, på samme måte som vi selvfølgelig bør utfordre både kristne, human-etiske og andre livssyn og troer når de går på akkord med grunnleggende menneskerettigheter og demokratiske verdier. Men tenk om vi kunne ta utgangspunkt i at virkeligheten er at vi faktisk lever sammen og skal fortsette med det? At det muslimske faktisk er en del av det norske? At svært mange norske og bindestreksnorske muslimer har en stor kjærlighet og lojalitet til det samfunnet de er vokst opp i, nemlig dette? At når vi går inn for å se oss selv mer utenfra og andre, som vi oppfatter forskjellige fra oss, mer innenfra, så blir vi tydeligere og mer bevisste, vi kan bli beriket og inspirert? At det er vondt å høre at man selv blir oppfattet som en trussel for det samfunnet man kaller sitt?

Det store flertall etniske nordmenn har ingen muslim i vennekretsen. Det er ikke alle steder i Norge man er så heldige å ha en moskè i nabolaget eller en muslim i klassen eller på jobben. Men digitale-sosiale medier gir muligheter. Og for dem som ønsker å bli introdusert for noen kloke, flotte muslimer, har jeg mange kontakter!

En ekstra utfordring til mennesker med et aktivt kristent engasjement (eller hva i all verden vi nå skal kalle det): Mange av de muslimene jeg kjenner, hadde aldri møtt et mennske som de opplevde at tok sin kristne tro på alvor, før de møtte meg og andre fra kirkene i Gamle Oslo. De ble dypt overrasket da jeg kommenterte at de stadig sa "herregud" og "jævlig" - de er jo vokst opp med etniske nordmenn som bruker det hele tiden uten å legge noe i det. Deres erfaring er at kristne ikke er så veldig religiøse, fordi de bare har møtt folkekirkekristendommen, på godt og vondt. Hvis vi vil være med på å redusere både eventuelt egne fordommer mot islam og muslimske fordommer mot kristne, er det bare å dra i gang dialog og vennskap der muligheten byr seg. 

Gå til innlegget

Kristen livsstil?

Publisert nesten 8 år siden

Det går en debatt om lydighet, etterfølgelse, disippelskap i dette forum.

LES TOR ERLING FAGERMOEN: BILLIG NÅDE - TOM RELIGION

Som i de fleste betydningsfulle spørsmål i troen og livet, trenger vi å utfordres på ulike ting i møte med dette. Selvinnsikten, Ånden og ærlige venner og veiledere kan hjelpe oss å se hvor vi selv står.

Det finnes mange mennesker som er vokst opp med eller på andre måter har med seg en forkynnelse som er full av ting man skal eller ikke skal tenke si og gjøre for å være bra nok kristen. Jeg har møtt mange fromme mennesker som sliter med frykt for at de ikke er kristne nok. Det er ofte mennesker som ber, går i kirken, deler av sin tid og sine penger med andre, men som likevel har en grunnleggende uro i seg: Det holder kanskje ikke? Jeg er jo ikke bra nok? (Og alle de andre som ser ut til å gi blaffen må utfordres mer).

Så møter jeg også mange kristne som er veldig opptatt av at det ikke finnes noen "kristen livsstil", noen ting vi må eller ikke må, fordi "til frihet har Kristus frigjort oss". Å henge seg opp i regler og bud kan fort gjøre oss til selvgode hyklere og moralister som formidler en utvendig, ubibelsk og nådeløs kristendom.

Det er livsviktig å holde fast på nåden. At vi er skapt og elsket av Gud, at vi ikke kan gjøre noe for at Gud skal elske oss mer eller mindre, at vi blir frelst av nåde, og at den trenger vi alle. At det ikke er våre livsstilsgrep som gjør oss til kristne.

Samtidig synes jeg det er tankevekkende når jeg på konfirmantleir opplever det utrolig vanskelig å få både ungdommer og ledere som skal være med meg å preke, til å være konkrete på hva det betyr for dem å følge Jesus. De var redde for å bli oppfattet moralistiske, skrytende eller regelstyrt, eller syntes det var vanskelig å sette ord på noen faktiske konsekvenser av troen i hverdagen.

Men hvordan kan vi forkynne en rettferdig Gud i en urettferdig verden, uten at det får noen konsekvenser i ord og handling? Hvordan kan vi bekjenne en Gud som har skapt og elsker alle like mye, som sier at vi skal selge det vi eier og gi alt til de fattige, ta godt i mot de fremmede, gå den annen mil, ta vårt kors opp, tilgi uendelig antall ganger, dyrke og passe på verdenshagen, gjøre som den barmhjertige samaritan - uten å tenke at det må gi seg utslag i våre valg og prioriteringer; åndelig, økonomisk, sosialt, politisk, jobbmessig osv? Korsvei-bevegelsen har fire veivisere: Søke Jesus Kristus, bygge fellesskap, leve enklere, fremme rettferdighet - det er gode knagger for meg.

Kristen livsstil i form av gode gjerninger og samfunnsengasjement frelser oss ikke. Vi skal ikke gjøre noe som helst av dette for at Gud skal elske oss mer eller gi oss himmelsk lørdagsgodt. Gud elsker oss allerede. Og hvis vi ikke har klart å ta det helt inn, men bare prøver å gi det videre sånn på armlengdes avstand, kan ikke de gode gjerninger bøte på det. Gud kan bare gi oss nåden hvis vi vet at vi trenger den og tror på at Gud gir oss den. Men engasjement for verden og for de sårbare og marginaliserte blant oss, er en nødvendig konsekvens av troen og den kjærligheten vi selv får fra Gud. Troendes ord og handlinger maler daglig fram gudsbilder for andre. Det er et stort ansvar - og en stor mulighet.

Gå til innlegget

Himmel og helvete

Publisert nesten 8 år siden

Flere av min nærmeste familie og mine venner deler ikke min tro. Derfor er det å snakke om himmel og helvete selvfølgelig ikke bare en teologisk øvelse for meg.

Som relativt fersk nestleder i Norges KFUK-KFUM valfartet jeg sist sommer på festivaler og leirer som bibeltimeholder. Blant annet hadde jeg en uke hvor tilhørerne og samtalepartnerne var ungdom 16-19 og tema var Guds kjærlighet. Vi kan si mye vakkert og sterkt om Guds kjærlighet, og det gjør vi da også, både i K-M, i kirken og andre steder. Men min erfaring er at mange kristne miljøer snakker lite om det som kan være vanskelig med å tro på en kjærlig Gud; om det onde i verden, om lidelsens problem, om himmel og helvete. Samtidig er det nettopp disse temaene svært mange er opptatt av, enten man definerer seg som en troende eller bare interessert i tro og religion.

Da er det for dårlig hvis vi som forkynnere overlater marken til de stemmene som roper høyest eller har de enkleste (for enkle) svarene - på begge sider. Enten handler det om å avlyse læren om to utganger på livet o gdermed avlyse helvete fullstendig. Eller så handler det om å få alt til å gå opp ved å forkynne at de som som tror på Jesus kommer til himmelen, og at de som ikke tror på Jesus kommer til helvete.
Når jeg berører emnet i andakter eller andre fora, får jeg alltid engasjert respons på godt og vondt. Etter en uke med spalten "Ettertanke" i Vårt Land på ettersommeren, ble jeg, i en ryddig og god tone, utfordret av Harald Myklebust. Min tilnærming til himmel og helvete- spørsmålet kan oppsummeres slik:

1.jeg fastholder alltid at Bibelen snakker om to utganger på livet så mange steder og på så mange måter at vi ikke uten videre kan avvise det.2.jeg fastholder alltid at Jesus/Skriften utfordrer oss til å vende om og tro på evangeliet, og at vi på Dommens dag skal stå til regnskap for vår Skaper.
3.jeg fastholder alltid at Gud er større enn vår tanke og våre beregninger og at til syvende og sist kan vi ikke gjøre annet enn å legge liv og tro i Guds hender.
4.jeg fastholder alltid at det jeg har fått å forkynne og leve og dø på, er Jesus Kristus som veien sannheten og livet.
5.jeg understreker samtidig at Bibelens materiale når det gjelder kriterier for himmelriket, er svært sammensatte og til dels motsetningsfylte. Noen steder snakkes det bare om tro, andre steder om gjerninger, andre steder om Guds kosmiske frelsesplan hvor han vil sammenfatte alt i himmel og på jord i Kristus. den eneste vi leser om i NT at kommer til paradis, er røveren på korset, som bare sa "tenk på meg når du kommer i ditt rike." og den fattige Lasarus, som vi ikke vet noe annet om enn at han var fattig.
6.jeg undres: vi bekjenner en allmektig Gud, som er kjærlighet, som har skapt alle i sitt bilde og elsker alle. det er litt rart om da svært mange av Guds elskede skapninger skulle ende i evig pine. hvorfor skulle Gud ønske det? og hvis Gud ikke ønsker det - hvordan kan da Djevelens makt være så stor når Gud en dag nyskaper alt? dessuten: hvor frie er våre valg egentlig? det er mange ulike grunner til at mennesker ikke tror på Gud. jeg kjenner flere som har bedt Gud om en tro, over lang tid, men som ikke finner den. hva med dem? jeg tror vi har ansvar for våre liv og våre valg - men jeg tror også at Guds allmakt strekker seg og favner evigheten.
7.jeg undres: hvis Gud er kilden til alt liv, og helvete per definisjon er det gudsforlatte sted, hvordan kan det da finnes liv i helvete?
8.flere av mine nærmeste familie og venner deler ikke min tro. derfor er dette selvfølgelig ikke bare en teologisk øvelse for meg. samtidig har jeg møtt så mange mennesker som har fått både tro og liv overbelastet av helvetesangst. jeg øver meg selv og dem i å legge alt i Guds hender.
9.jeg tror Bibelen er menneskers ord, inspirert av Gud. den er hellig skrift for oss, og forplikter oss med en annen tyngde enn andre erfaringer med Gud. Bibelen selv lærer meg å bøye kne for Gud i tillit og ærefrykt, men også å protestere, klage, spørre i møte med det jeg ikke forstår. Og teologien har lært meg å være forsiktig med å lese ordrett og unnlate å ta de hermeneutiske og kontekstuelle utfordringer på alvor.

Gå til innlegget

Borte var'n

Publisert over 8 år siden

De skyndte seg da bort fra graven med frykt og stor glede, og løp for å fortelle det til disiplene.

Sånn står det i påskefortellingen hos Matteus. Damene hadde gått ut til Jesu grav tidlig om morgenen, med velduftende salver. De finner en åpen, tom grav, og en engel som sier at Jesus er stått opp og har gått foran dem til Galilea. De skal møte ham der. Engelen ber dem skynde seg og fortelle det til disiplene. De løper - med frykt og stor glede. 

Med frykt og stor glede. Er ikke det en umulig kombinasjon? Med frykt og stor glede.

Jeg opplever at de største tingene i livet ofte fyller meg med nettopp det: Frykt og stor glede. Sånn var det da jeg som syvåring flyttet fra Bergen til Oslo i 1974. Sånn var det den dagen for snart 25 år siden da jeg sa ja til min elskede. Sånn var det søndagen for 16 år siden da jeg ble ordinert til prest i Den norske kirke. Sånn var det for snart 13 år siden da jeg fikk min første nyfødte opp på brystet. Sånn er det, når jeg aksepterer at jeg ikke har full kontroll og at jeg avhenger av Gud; og når jeg øver meg i å tro på oppstandelsen midt i verdens kriser, lidelser og død. Sånn er det når jeg kjenner på hvor fantastisk og forferdelig virkeligheten er, og hvor sterkt og sårbart livet fremstår. Våren roper det, med råtne fjorårsblader, bristeferdige knopper, småfrosne skillaer, skarp vind, varm sol. Og jeg fylles med frykt og stor glede. Kanskje trenger vi mer av både frykten og gleden?

 

Vi trenger frykten; som ærefrykt. Ikke den vonde frykten som lammer oss og skaper fiendtlighet og isolasjon. Ikke den vonde frykten for vold, overgrep, undertrykkelse. Ikke den utarmende frykten for å mislykkes, for ikke være god nok. Men ærefrykten trenger vi; det å overveldes av både godheten, skjønnheten, ondskapen og likegyldigheten på jorda. Det å føle oss små i møte med universet og vår Skaper. Det å erkjenne menneskets – vår – tilkortkommenhet og begrensninger; det trenger vi.

 

Med frykt og stor glede. Vi trenger den store gleden. Ikke en oppjaget lykkefølelse eller overflateglede, som krever at vi lukker øynene for det vanskelige og vonde. Men den store gleden som en dyp takknemlighet over alt det som faktisk er godt i våre liv og i verden. Den store gleden som et åpent sinn for alle de små og enkle hverdagsgledene. Den store gleden i å øve seg i kjærlighet til Gud og mennesker og alt som lever. Den store gleden i å øve seg i troen på at Jesus faktisk har stått opp og seiret over døden og dødskreftene, og at siste ord er sagt og det er Guds, livets, kjærlighetens og forsoningens ord.

 

Med frykt og stor glede. Hva frykter vi? Hva er vi redde for?!

Det kan være mange store og små ting. Jeg kjenner at jeg kan være redd for at det skal skje noe med dem jeg er aller mest glad i. At vi skal oppleve ulykker eller store sorger. At livet skal føles uutholdelig. At noen av oss skal miste helsa. At jeg skal dø før ungene mine blir voksne. At jeg skal oppleves som en dårlig prest eller kollega. At jeg skal prioritere feil. At jeg skal føle at jeg mislykkes. At verden og klimaet skal gå av hengslene. At jeg skal møte veggen eller klikke helt. At Gud skal føles borte.

Det er ikke sånn at jeg går og tenker på alle disse tingene hele tiden. Men de ligger der, i bakgrunnen. Og kommer til overflaten når noe skjer i hverdagen som aktualiserer dem.

Hva er du redd for?

 

Frykt ikke! Sier engelen til damene ved graven. De løp – med frykt og stor glede. Jeg googlet ”frykt ikke” og fikk 516.000 treff. De første av dem handlet om alt fra gnagsår plaster og solarium til hagetips og coaching, men de fleste treffene var på Bibelen. Det står nemlig mange ganger i Bibelen. Uansett hva vi er redde for, så kommer Jesus og sier ”Frykt ikke”. Jeg har ikke telt selv, men jeg har lest at det står 365 ganger i Bibelen. 365 ganger ”frykt ikke” – det er en gang for hver dag i året, det. Hver dag. Hver dag møter han oss med et ”frykt ikke”.

 

Det kan høres litt lettvint ut. I hvert fall hvis vi har erfart en forkynnelse som handler om at bare man tror mye nok og sterkt nok, så flasker alt seg og man slipper unna alt som gjør vondt. Eller hvis vi hører en ren åndeliggjøring i det, hvor vi oppmuntres til å omskrive våre egne angster til noe som bare har med tro å gjøre, sånn at hvis vi ikke er redd for å gå fortapt, så er det i grunnen ikke noe annet å frykte.

 

Hva vet nå egentlig Jesus om å frykte?

Heldigvis ganske mye, tror jeg. Jesus er ikke lettvint. Jesus skjønner at det finnes mye å være redd for; mange gode grunner for å være redd. Han har selv levd et menneskeliv og kjent svik, hat, ensomhet, tvil, smerte, angst, på sin egen sjel og kropp.  Et av de sterkeste gudsbildene jeg har, er fra natt til langfredag – hvor Jesus er på kne i Getsemane og svetter blod av bare angst. Jeg spurte altså min legefar om det var mulig, sånn, å svette blod. Og han sa at hvis man er maksimalt tynt og stressa og livredd, så er det mulig at blodet presser seg ut gjennom håndflatene. Så tynt var Gud. Påsken gir meg en Gud som elsker mer enn noe menneske er i stand til å elske. En Gud som svettet blod av bare angst natten før sin egen død, men som gikk i døden for å gi oss livet. Som vet hva det er å være avmektig, sårbart og angstfylt. Som vet hva det er å være menneske også når det er som mørkest, og som er i mørket med meg. Jesus vet at livet også er dødsens alvor. Ikke bare det, men også det.

 

Likevel hører vi altså både Jesus og forskjellige engler si ”frykt ikke.” Stadig vekk. ”Frykt ikke” – ”vær ikke redde” – ”la ikke hjertet bli grepet av angst”. Hvorfor? Jeg ser for meg flere grunner, og de er alle nokså oppbyggelige å tenke på, så her kommer de J:

 

Det ene handler om at frykten ofte er en del av møtet med det hellige. Disipler, vaktsoldater og andre faller om, besvimer, gjemmer seg eller viser andre tegn på stor skrekk i møte med Gud. Det er vel dèt vi kaller ærefrykten? Ærefrykt er et ord vi knapt bruker lenger. Det er et positivt ladet ord. Ærefrykt rommer for meg det å ha tillit, være overveldet, føle seg litt liten, ha respekt for noen og noe.

Du skal frykte og elske Herren din Gud, står det i 5.Mos. og flere andre steder. Frykte og elske. Frykte og elske høres ut som en selvmotsigelse, men i møte med Gud trenger det ikke være det. Jeg vil hegne om ærefrykten – for da lar vi Gud være stor; gir vi Gud mer spillerom, lar Gud være Gud og dermed mennesker være mennesker.

 

Men det er flere grunner til at Jesus sier ”Frykt ikke”.

1. Fordi frykten selv kan være livstruende; ved at frykten, angsten og bekymringene gjør at vi ikke klarer å virkelig leve mens vi lever. Jeg leser det ikke som en befaling til den som er fylt av angst, om å ikke frykte, nærmest som en moralsk plikt eller dom. Jeg hører det som en trøst til den som virkelig frykter, og samtidig en utfordring til oss alle om å dyrke den kristelige bekymringsløsheten, sånn Jesus tegner den opp i Matteus 6 for eksempel. Hvor oppskriften er å søke Guds rike først – med vår oppmerksomhet, våre evner og krefter, vår tid og våre penger – og så skal vi få alt det andre i tillegg. Lytte til naturens preken om Guds omsorg for alt levende, feste blikket på Jesus, være bevisste på hvem eller hva vi lar være Herre og Gud i våre liv, og gripe dagen i dag. Lettere sagt enn gjort kanskje, men noe å strekke seg etter. Altså: Jeg tror Jesus sier ”frykt ikke”, fordi frykten fort kan bli livets fiende; kjærlighetens, tillitens, generøsitetens, nærværets fiende. (Frykten i oss trigger alt det Jesus IKKE er…)

   

2. Jeg tror Jesus sier ”Frykt ikke”, fordi han lever livet sammen med oss fryktsomme – vi er aldri, aldri alene. Jesus er med oss alle dager og alle slags dager. Som salme 23 sier – uansett om vi går i grønne enger, eller i dødsskyggens dal. Selv når vi opplever tvil, tomhet, mørke, meningsløshet, lidelse. Det vanskelige og smertefulle er en del av livet og virkeligheten; noen ganger en stor del. Noen får så mange harde slag i livet at de ikke klarer å reise seg igjen. Noen opplever Gud selv fraværende, og det er ingen spøk. For noen blir livet så stort, eller så lite – så umulig, at døden er mindre truende enn livet. Men det stopper ikke der. For siste ord er sagt – men det er ikke dødens og mørkets ord. Det er påskemorgens glade rop (og da er vi inne i den viktigste grunnen til at ”Frykt ikke” kan gi ekko gjennom hele troen og livet):

 

3. Uansett hva vi er redde for og hva som skjer oss, så er Jesus sterkere enn døden og det onde. Selv om det ikke alltid virker sånn her på jorden. Siste ord er sagt! Livet har seiret over døden! Gud har befridd oss fra syndens og mørkets makt. Kjærligheten har seiret over ondskapen. Det er det jeg lever og dør på.

Ennå lever vi midt i en hverdag og en verden med både godt og ondt, liv og død. Men en gang!, roper den tomme graven, - en gang skal alle tårer tørkes, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For Den korsfestede og Oppstandne har seiret over synd og ondskap og død, i oss og rundt oss – og holder verden i sine hender og lever med oss. Dèt er påskens løfte! Velsignet påsketid – i frykt og stor glede. Halleluja!

Gå til innlegget

Borte var'n

Publisert over 8 år siden

De skyndte seg da bort fra graven med frykt og stor glede, og løp for å fortelle det til disiplene.

Sånn står det i påskefortellingen hos Matteus. Damene hadde gått ut til Jesu grav tidlig om morgenen, med velduftende salver. De finner en åpen, tom grav, og en engel som sier at Jesus er stått opp og har gått foran dem til Galilea. De skal møte ham der. Engelen ber dem skynde seg og fortelle det til disiplene. De løper - med frykt og stor glede. 

Med frykt og stor glede. Er ikke det en umulig kombinasjon? Med frykt og stor glede.

Jeg opplever at de største tingene i livet ofte fyller meg med nettopp det: Frykt og stor glede. Sånn var det da jeg som syvåring flyttet fra Bergen til Oslo i 1974. Sånn var det den dagen for snart 25 år siden da jeg sa ja til min elskede. Sånn var det søndagen for 16 år siden da jeg ble ordinert til prest i Den norske kirke. Sånn var det for snart 13 år siden da jeg fikk min første nyfødte opp på brystet. Sånn er det, når jeg aksepterer at jeg ikke har full kontroll og at jeg avhenger av Gud; og når jeg øver meg i å tro på oppstandelsen midt i verdens kriser, lidelser og død. Sånn er det når jeg kjenner på hvor fantastisk og forferdelig virkeligheten er, og hvor sterkt og sårbart livet fremstår. Våren roper det, med råtne fjorårsblader, bristeferdige knopper, småfrosne skillaer, skarp vind, varm sol. Og jeg fylles med frykt og stor glede. Kanskje trenger vi mer av både frykten og gleden?

 

Vi trenger frykten; som ærefrykt. Ikke den vonde frykten som lammer oss og skaper fiendtlighet og isolasjon. Ikke den vonde frykten for vold, overgrep, undertrykkelse. Ikke den utarmende frykten for å mislykkes, for ikke være god nok. Men ærefrykten trenger vi; det å overveldes av både godheten, skjønnheten, ondskapen og likegyldigheten på jorda. Det å føle oss små i møte med universet og vår Skaper. Det å erkjenne menneskets – vår – tilkortkommenhet og begrensninger; det trenger vi.

 

Med frykt og stor glede. Vi trenger den store gleden. Ikke en oppjaget lykkefølelse eller overflateglede, som krever at vi lukker øynene for det vanskelige og vonde. Men den store gleden som en dyp takknemlighet over alt det som faktisk er godt i våre liv og i verden. Den store gleden som et åpent sinn for alle de små og enkle hverdagsgledene. Den store gleden i å øve seg i kjærlighet til Gud og mennesker og alt som lever. Den store gleden i å øve seg i troen på at Jesus faktisk har stått opp og seiret over døden og dødskreftene, og at siste ord er sagt og det er Guds, livets, kjærlighetens og forsoningens ord.

 

Med frykt og stor glede. Hva frykter vi? Hva er vi redde for?!

Det kan være mange store og små ting. Jeg kjenner at jeg kan være redd for at det skal skje noe med dem jeg er aller mest glad i. At vi skal oppleve ulykker eller store sorger. At livet skal føles uutholdelig. At noen av oss skal miste helsa. At jeg skal dø før ungene mine blir voksne. At jeg skal oppleves som en dårlig prest eller kollega. At jeg skal prioritere feil. At jeg skal føle at jeg mislykkes. At verden og klimaet skal gå av hengslene. At jeg skal møte veggen eller klikke helt. At Gud skal føles borte.

Det er ikke sånn at jeg går og tenker på alle disse tingene hele tiden. Men de ligger der, i bakgrunnen. Og kommer til overflaten når noe skjer i hverdagen som aktualiserer dem.

Hva er du redd for?

 

Frykt ikke! Sier engelen til damene ved graven. De løp – med frykt og stor glede. Jeg googlet ”frykt ikke” og fikk 516.000 treff. De første av dem handlet om alt fra gnagsår plaster og solarium til hagetips og coaching, men de fleste treffene var på Bibelen. Det står nemlig mange ganger i Bibelen. Uansett hva vi er redde for, så kommer Jesus og sier ”Frykt ikke”. Jeg har ikke telt selv, men jeg har lest at det står 365 ganger i Bibelen. 365 ganger ”frykt ikke” – det er en gang for hver dag i året, det. Hver dag. Hver dag møter han oss med et ”frykt ikke”.

 

Det kan høres litt lettvint ut. I hvert fall hvis vi har erfart en forkynnelse som handler om at bare man tror mye nok og sterkt nok, så flasker alt seg og man slipper unna alt som gjør vondt. Eller hvis vi hører en ren åndeliggjøring i det, hvor vi oppmuntres til å omskrive våre egne angster til noe som bare har med tro å gjøre, sånn at hvis vi ikke er redd for å gå fortapt, så er det i grunnen ikke noe annet å frykte.

 

Hva vet nå egentlig Jesus om å frykte?

Heldigvis ganske mye, tror jeg. Jesus er ikke lettvint. Jesus skjønner at det finnes mye å være redd for; mange gode grunner for å være redd. Han har selv levd et menneskeliv og kjent svik, hat, ensomhet, tvil, smerte, angst, på sin egen sjel og kropp.  Et av de sterkeste gudsbildene jeg har, er fra natt til langfredag – hvor Jesus er på kne i Getsemane og svetter blod av bare angst. Jeg spurte altså min legefar om det var mulig, sånn, å svette blod. Og han sa at hvis man er maksimalt tynt og stressa og livredd, så er det mulig at blodet presser seg ut gjennom håndflatene. Så tynt var Gud. Påsken gir meg en Gud som elsker mer enn noe menneske er i stand til å elske. En Gud som svettet blod av bare angst natten før sin egen død, men som gikk i døden for å gi oss livet. Som vet hva det er å være avmektig, sårbart og angstfylt. Som vet hva det er å være menneske også når det er som mørkest, og som er i mørket med meg. Jesus vet at livet også er dødsens alvor. Ikke bare det, men også det.

 

Likevel hører vi altså både Jesus og forskjellige engler si ”frykt ikke.” Stadig vekk. ”Frykt ikke” – ”vær ikke redde” – ”la ikke hjertet bli grepet av angst”. Hvorfor? Jeg ser for meg flere grunner, og de er alle nokså oppbyggelige å tenke på, så her kommer de J:

 

Det ene handler om at frykten ofte er en del av møtet med det hellige. Disipler, vaktsoldater og andre faller om, besvimer, gjemmer seg eller viser andre tegn på stor skrekk i møte med Gud. Det er vel dèt vi kaller ærefrykten? Ærefrykt er et ord vi knapt bruker lenger. Det er et positivt ladet ord. Ærefrykt rommer for meg det å ha tillit, være overveldet, føle seg litt liten, ha respekt for noen og noe.

Du skal frykte og elske Herren din Gud, står det i 5.Mos. og flere andre steder. Frykte og elske. Frykte og elske høres ut som en selvmotsigelse, men i møte med Gud trenger det ikke være det. Jeg vil hegne om ærefrykten – for da lar vi Gud være stor; gir vi Gud mer spillerom, lar Gud være Gud og dermed mennesker være mennesker.

 

Men det er flere grunner til at Jesus sier ”Frykt ikke”.

1. Fordi frykten selv kan være livstruende; ved at frykten, angsten og bekymringene gjør at vi ikke klarer å virkelig leve mens vi lever. Jeg leser det ikke som en befaling til den som er fylt av angst, om å ikke frykte, nærmest som en moralsk plikt eller dom. Jeg hører det som en trøst til den som virkelig frykter, og samtidig en utfordring til oss alle om å dyrke den kristelige bekymringsløsheten, sånn Jesus tegner den opp i Matteus 6 for eksempel. Hvor oppskriften er å søke Guds rike først – med vår oppmerksomhet, våre evner og krefter, vår tid og våre penger – og så skal vi få alt det andre i tillegg. Lytte til naturens preken om Guds omsorg for alt levende, feste blikket på Jesus, være bevisste på hvem eller hva vi lar være Herre og Gud i våre liv, og gripe dagen i dag. Lettere sagt enn gjort kanskje, men noe å strekke seg etter. Altså: Jeg tror Jesus sier ”frykt ikke”, fordi frykten fort kan bli livets fiende; kjærlighetens, tillitens, generøsitetens, nærværets fiende. (Frykten i oss trigger alt det Jesus IKKE er…)

   

2. Jeg tror Jesus sier ”Frykt ikke”, fordi han lever livet sammen med oss fryktsomme – vi er aldri, aldri alene. Jesus er med oss alle dager og alle slags dager. Som salme 23 sier – uansett om vi går i grønne enger, eller i dødsskyggens dal. Selv når vi opplever tvil, tomhet, mørke, meningsløshet, lidelse. Det vanskelige og smertefulle er en del av livet og virkeligheten; noen ganger en stor del. Noen får så mange harde slag i livet at de ikke klarer å reise seg igjen. Noen opplever Gud selv fraværende, og det er ingen spøk. For noen blir livet så stort, eller så lite – så umulig, at døden er mindre truende enn livet. Men det stopper ikke der. For siste ord er sagt – men det er ikke dødens og mørkets ord. Det er påskemorgens glade rop (og da er vi inne i den viktigste grunnen til at ”Frykt ikke” kan gi ekko gjennom hele troen og livet):

 

3. Uansett hva vi er redde for og hva som skjer oss, så er Jesus sterkere enn døden og det onde. Selv om det ikke alltid virker sånn her på jorden. Siste ord er sagt! Livet har seiret over døden! Gud har befridd oss fra syndens og mørkets makt. Kjærligheten har seiret over ondskapen. Det er det jeg lever og dør på.

Ennå lever vi midt i en hverdag og en verden med både godt og ondt, liv og død. Men en gang!, roper den tomme graven, - en gang skal alle tårer tørkes, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For Den korsfestede og Oppstandne har seiret over synd og ondskap og død, i oss og rundt oss – og holder verden i sine hender og lever med oss. Dèt er påskens løfte! Velsignet påsketid – i frykt og stor glede. Halleluja!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
24 dager siden / 1869 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1606 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
25 dager siden / 1577 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1548 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
15 dager siden / 1418 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1353 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
13 dager siden / 1305 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1167 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere