Sunniva Gylver

Alder: 52
  RSS

Om Sunniva

Jeg heter Sunniva Gylver, 43 år gammel - og mamma, kone, prest, aerobicinstruktør, venn. Noen flere ord på meg: B-menneske, glad i samtalen, energisk, brølete, takknemlig, litt kontrollfreak, tilstede der jeg er. synes blogg er litt skummelt og slitsomt, men også en god utfordring.

Følgere

Hvilken boks er vi i da, Bjørn Stærk?

Publisert nesten 7 år siden

Jeg er takknemlig for å høre til i en kirke som favner bredt. Noen ganger er det bare slitsomt og frustrerende, men jeg tror det gir den sunneste og mest virkelighetsnære teologien.

Vi er mange som har lest blogger Bjørn Stærks innlegg på Aftenposten.no i romjula. Flere av mine ikke-religiøse venner har uoppfordret begynt å snakke om det, og sagt at de har fått et mer nyansert og positivt syn på konservative kristne. Andre har markert rykende uenighet, og hevder at deres erfaring ikke er at konservative kristne er en minoritet i kirken, men tvert om en pregende maktfaktor.

Jeg er glad for Stærks innlegg i den grad det skaper diskusjoner til å bli klokere av, utvider bildet av konservative kristne og utfordrer oss alle på hva det innebærer å leve sammen i et mangfoldig fellesskap. Og det kan tydeligvis ikke understrekes for mange ganger at mange av de mest betente og kontroversielle temaene som diskuteres i og imot kirken, for mange bunner i hele bibelsynet mer enn i stillingstaken i enkeltsaker. På alle sider. 

Men jeg vil utfordre Stærk på to ting: I et innlegg som er ute etter å skape større forståelse og nyansering rundt en gruppe kristne, opplever jeg samtidig at han bygger opp under enkle stereotypier og bokser: "De konservative" og "de liberale". Jeg kjenner meg ikke helt igjen i noen av de to posisjonene, og jeg vet mange har det som meg. 

Noen av oss er kanskje såkalt liberale i forhold til det som angår homofili, og mener at det er umulig å lese Bibelen uten samtidig å tolke den. Vi er brennende opptatt av kampen for skaperverket og større rettferdighet som en integrert og selvfølgelig del av troen vår. Men vi er også opptatt av Bibelen som hellig skrift, synd og nåde og omvendelse, tilbedelse og etterfølgelse av Jesus Kristus. Hvilken boks er vi i da? 

Det er dypt menneskelig å definere våre omgivelser inn i bokser og grupper - og på ett nivå tror jeg vi er nødt til å gjøre det, for å kunne orientere oss i verden. Men vi må gjøre det med en bevissthet om at vi forenkler, og en ydmykhet i forhold til at virkeligheten nesten alltid er mer komplisert og sammensatt enn vi vil ha det til. 

Dessuten: Hvem som er minoriteten i minoriteten kan diskuteres. Av og til virker det som vi sloss om å være minoritet og samtidig den legitime representant for en strømning. Jeg synes Stærk snakker klokt om hvordan vi når vi er del av et flertall, stort sett aldri tenker på at vi er det, mens en minoritet alltid er klar over det. Men hvem som er minoritet varierer utrolig mye utfra øynene som ser og hvilket utsnitt av virkeligheten de tar med. Stærk har nok rett i at i et storsamfunnsperspektiv, og i deler av kirken, er "konservative kristne" i minoritet. Men i store deler av Norge er konservative den pregende kraften i lokalkirken. Og Kirkemøtet - Den norske kirkes øverste valgte organ - kan nok i større grad karakteriseres som konservativt enn liberalt, både i forhold til hvem man har valgt som lederskap og standpunkter som har fått flertall. 

Jeg er takknemlig for å høre til i en kirke som favner bredt. Noen ganger er det bare slitsomt og frustrerende, men jeg tror det gir den sunneste og mest virkelighetsnære teologien. 

Gå til innlegget

Er synkende tall en krise for kirken?

Publisert nesten 7 år siden

Hva assosierer de som blir spurt, med «et kristent livssyn»? Et kristent livssyn vil fort bli forstått som en slags pakke, men er det en Farmen-Andreas-pakke, en Kirkens Bymisjons-pakke, eller en Desmond Tutu-pakke?

«Hvilket livssyn anser du ligger nærmest ditt eget?» Omtrent dette spørsmålet har et representativt utvalg nordmenn blitt stilt hvert fjerde år. De siste tallene viser at gruppen som har svart «det kristne livssynet», har gått fra nær 6 av 10 til 5 av 10. (Vårt Land 28.11.) Oppslutningen har sunket, falt eller stupt - det er en bratt nedgang på fire år.

Den norske kirkes visjon sier at vi vil være en åpen, bekjennende, tjenende og misjonerende folkekirke. Hva betyr det, i møte med disse tallene? Som folkekirke ønsker vi å dele tro og tradisjoner og lage møtesteder, på en måte som skaper tilhørighet og identifikasjon. En nedgang på 10 prosent på fire år, i antall mennesker som identifiserer seg med «det kristne livssynet», er sånn sett alvorlig for oss. Hvordan kan vi bli bedre på å være kirke av, for, med, i folket?

Beckham. Samtidig får jeg lyst til å spørre: Hva assosierer de som blir spurt, med «et kristent livssyn»? Et kristent livssyn vil fort bli forstått som en slags pakke, men er det en Farmen-Andreas-pakke, en Kirkens Bymisjons-pakke, en Desmond Tutu-pakke, en «den-lokale-presten-eller-naboen-som-sitter-i-menighetsrådet-»pakke? Hva er det man ikke identifiserer seg med? For et par år siden viste to store undersøkelser henholdsvis at kirken lå på topp i brukertilfredshet og på bånn i omdømme: Er det flere nå enn før som svarer ut fra omdømme og ikke ut fra personlig erfaring?

Jeg har møtt mange som sier de ikke har noen kristne venner – ikke som de vet om. Hvor synlige er «vanlige» kristne for sine naboer, arbeidskolleger, venner? Når de feteste korsene bæres av David Beckham, de kirkene som samler mest folk, ofte ser ut som et næringsbygg utenfra, og kristne har all slags mat og hodeplagg, må det være andre ting som gjør kristen tro synlig og merkbar for omgivelsene. Paulus snakker om «Guds godhet som driver til omvendelse», og mennesker som tar imot og gir videre Guds godhet, forandrer verden. Men for at den skal virke rekrutterende, må den ha en tydelig signatur.

Minimumsposisjon. Et økende antall definerer visstnok sitt livssyn som nærmest «det humanistiske livssyn, uten en religiøs tilknytning». Det handler kanskje også om at et humanistisk livssyn av noen blir sett på som en slags nøytral minimumsposisjon, og at åndelighet, heller enn religion, blir et slags mulig tillegg? Det er i hvert fall interessant - hvis det stemmer som jeg har lest - at Norge både har en av Nord-Europas største Alternativmesser (for nyåndelighet/alternativ religiøsitet) og samtidig en av de største human-etiske bevegelsene i forhold til folketall.

Minoritet. For en prest i Gamle Oslo er det ikke sjokkerende at bare halvparten assosierer seg med et kristent livssyn. Hos oss er vi vant til å være en minoritet blant andre minoriteter, og jeg erfarer at mange av dem jeg møter i denne bydelen, er blitt mer bevisste på hva de selv tenker og tror, i møte med det store mangfoldet. I den grad de stupende tallene handler om at flere mennesker har en økt bevissthet rundt sitt eget personlige livssyn i forhold til ulike religioner og livssyn, tenker jeg at det er positivt. Selv om det gir noen dårlige tall.

Som kristen folkekirke streber vi etter å være åpne og inkluderende - som møtested, helligsted og tradisjonsbærer - og samtidig bekjenner vi en Gud som kaller oss til omvendelse og etterfølgelse. Til å elske Gud og mennesker, radikalt og kompromissløst, i ord og handling, så det kjennes i både kropp og sjel, på bankkonto og stemmeseddel, i tidsbruk og prioriteringer. Hvor høye tall kan vi regne med å få på det prosjektet?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11.12.2012

Gå til innlegget

Mest tabu - synd eller sex?

Publisert over 7 år siden

A-magasinet skriver langt om synd I siste nummer. Ingressen lyder slik: “Hvis Jesus døde på korset for våre synder - hvorfor snakker Kirken knapt om dem lenger?” Jeg kan som en av mange prester I Den norske kirke bare tale for meg selv - men jeg snakker om synd stadig vekk. Fordi synd er en del av mitt og alles liv.

På den ene siden ropes det stadig høyt om hvor syndsfokusert og fordømmende kirken er - på den andre siden anklages vi for å være en sosionomkirke som klapper folk på skulderen og unngår alt som kan skape ubehag. Ingen kan gjøre alle til lags. Det er da heller ikke målet.

Kirkens ER for at vi I fellesskap skal kunne søke Den korsfestede og oppstandne Kristus og tro på ham. For at vi skal kunne ta imot Guds nåde og frelse gjennom Ordet, dåpen, brød og vin, og dele det med andre. For at vi I fellesskap skal få hjelp til å elske Gud, våre medmennesker, oss selv, og den jorda vi lever på, av og med.

Kirkens forkynnelse varierer nok ganske mye - på godt og vondt. Noen steder snakkes det for mye eller helt uklokt om synd, andre steder for lite. Noen steder snakkes det for mye, for lite, eller feil, om sex. Det finnes ikke ett enkelt svar på hva som eventuelt er tabubelagt å snakke om I en kirkelig setting - det avhenger både av menighetskulturen og predikanten. La oss snakke om både sex og synd og mye mer.

Grunnleggende må vi våge å holde fast på at vi både er skapt I Guds bilde og som syndere som trenger tilgivelse og frelse. Alle sammen. Vi må ikke kutte ned på alvoret I synden - den er nemlig livstruende for både oss selv og andre. Vår egoisme, grådighet, likegyldighet må bekjempes hver dag. Den får ulike former og dimensjoner hos ulike mennesker, men ingen av oss går fri. Samtidig må vi fastholde menneskets storhet; at vi er skapt I Guds bilde, at Gud har gitt oss evne til å elske og vise godhet og gjøre de mest fantastiske ting.

Jesus både bekrefter og utfordrer. Jesus møter oss med grenseløs kjærlighet, oppmerksomhet og nåde. Og med krav om å elske, tilgi, våge nødvendige oppgjør og fremme rettferdighet, hinsides hva selv den beste blant oss er I stand til. I det spennet lever vi som troende. Totalt avhengige av nåden, med favnen full av sterke utfordringer. Det skjer på et mye større lerret enn politisk revolusjon eller god coaching.

Gå til innlegget

Smått, men godt??

Publisert over 7 år siden

Einar Gelius skriver en kronikk i VG i forbindelse med påsken.

http://www.vg.no/nyheter/meninger/artikkel.php?artid=10049644

Det er mye bra i det Einar Gelius skriver i sin kronikk. Men det blir for smått som forkynnelse av kristen tro. Han skriver blant annet:  «Jesus var en revolusjonær skikkelse som lagde uro i de eksisterende ordninger.»

Men hvis Jesus bare var en revolusjonær og et godt moralsk forbilde, så stiller han på lik linje med svært mange andre flotte mennesker som ruver i historien. Til inspirasjon og utfordring. Men den Jesus som vant over synd, ondskap og død gjennom å gi seg selv, blir borte. Den sårbare og lidende - og seirende - Gud, blir borte. 

Fjorårets sommer ga oss sterke opplevelser av hva som bor i oss mennesker, på godt og vondt. Verden og vi rommer ufattelig mye skjønnhet og godhet - og like ufattelig mye ondskap, lidelse og urett. Det gjelder å ha mot til å se begge deler. Kristen teologi sier at vi mennesker både er skapt I Guds bilde, lite ringere enn Gud selv, og at vi er syndere som trenger frelse. Troen må tåle det spennet. Det handler ikke om en maktsyk kirke som vil holde folk nede (selv om historien har mørke eksempler på det). Det handler om å ta tilværelsens krefter på alvor og rope ut en frigjøring, en nåde og et håp som er langt mer omfattende enn det et revolusjonært menneske kan bidra til. Ellers blir det veldig smått. God påske!

Gå til innlegget

BNJ - BruttoNasjonalJulehandel

Publisert nesten 8 år siden

Hvor rettferdig og bærekraftig er vår 50 milliarder-kroners BNJ 2011?

Vårt Land skriver om Juleshopping tirsdag I forrige uke. At handelsbransjens prognoser viser at vi vil bruke 50 milliarder kroner på BNJ - bruttonasjonal julehandel - I 2011. Et gjennomsnitt på ca 10 000 kroner pr nordmann. Det betyr selvfølgelig at en del bruker betydelig mer, og at en annen del bruker veldig mye mindre. Virke-direktør Vibeke Madsen tror visstnok at “mange vil strekke seg litt ekstra for julehøytiden”. Strekke seg litt ekstra? Det høres ut som det handler om å gjøre en ekstra innsats for noe bra, ikke at vi blir slukt opp av grådighets- og sammenligningsspiralen.

Det er selvfølgelig ikke tilfeldig at slike prognoser kommer rett før julehandelen setter I gang for alvor. Sånne spådommer har det med å bli selvoppfyllende. Det blir mer legitimt for den som har god råd å handle mye, når tilsynelatende “alle andre” også gjør det. Og det blir større press på den med dårligere råd, om å bruke mer enn man har, for å ikke oppleve seg utenfor. Ikke minst for barnas skyld....

Vårt Land har et par linjer om at advents- og juletid kan bli vel så bra om vi prioriterer tid med hverandre framfor tid I butikken. Men så går man videre til å snakke om storforbrukets positive sider; at det holder hjulene og økonomien I gang. Det “hjelper produsenter I fattige land, og bedrifter som produserer varer på rettferdige og bærekraftige måter, at de får solgt varene sine I Norge. Dersom norske innkjøp til julegaver og julemiddag også kan gi fattige mennesker jobb og en bedre hverdag, kan vi gjøre verden bedre og jula hyggelig - samtidig.”

Ja, det er veldig fint hvis det er sånn. Men er det realiteten? Min prognose er at det vil være en forsvinnende del av den norske julehandelen som gjelder varer produsert under slike forhold. Vårt Land har selv nettopp hatt en artikkelserie om forholdene verdens tekstilarbeidere jobber under, og kunne fortelle at samtidig som H&M fra juni til August hadde nettoverskudd på tre milliarder norske kroner, sliter kambodsjanske tekstilarbeidere seg ut for å sy de klærne; under elendige arbeidsforhold og for 320 kr mnd - en tredjedel av det de trenger for å leve. Det kan sies mye om det, men rettferdig er det ikke.

Bærekraftig er produksjonen og transporten som regel heller ikke. Slike hensyn koster jo penger. Det hjelper ikke om vi med vårt groteskforbruk klarer å holde noen flere arbeidsplasser I gang, hvis summen av vårt forbruk er at miljø- og klimakrisen eskalerer - noe mange av verdens fattige kjenner langt mer på kropp og hverdag enn luselønnen de får. Satt på spissen: Det hjelper ikke å ha arbeid hvis man ikke har en levedyktig klode å ha det på. 

Finanskrisen har vist oss en verdensøkonomi I dyp krise. Klimakrisen viser det samme, fra et enda større perspektiv. Jeg kommer til å handle noe ekstra til jul, men jeg vil ikke la meg selv slippe lett unna med argumentasjon a la Vårt Lands harmoniserende leder som trøst.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
24 dager siden / 1869 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1606 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
25 dager siden / 1577 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1548 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
15 dager siden / 1418 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1353 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
13 dager siden / 1305 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1167 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere