Sunniva Gylver

Alder: 52
  RSS

Om Sunniva

Jeg heter Sunniva Gylver, 43 år gammel - og mamma, kone, prest, aerobicinstruktør, venn. Noen flere ord på meg: B-menneske, glad i samtalen, energisk, brølete, takknemlig, litt kontrollfreak, tilstede der jeg er. synes blogg er litt skummelt og slitsomt, men også en god utfordring.

Følgere

Prest er verdens fineste yrke

Publisert nesten 4 år siden

Jeg nøler med å si høyt det jeg tenker: At vår troverdighet som prester i forhold til det radikale budskap vi er satt til å formidle, svekkes når vi skal klage og mase om mer.

Kjære (muligens) kommende prest!

Gratulerer – du sikter mot verdens fineste jobb! Og kirken og menneskene trenger deg (eller noen du kjenner og kan utfordre).

Denne måneden er det 20 år siden jeg begynte i min første prestejobb. Det har vært 20 veldig spennende år, og jeg gleder meg til fortsettelsen!

Akkurat nå tar jeg en doktorgrad og underviser kommende ungdomsarbeidere, prester, ­kateketer og diakoner på Menighetsfakultetet (MF). MF er et fantastisk bra sted å være både for lærer og student – jeg lærer mye av denne avhandlingsprosessen og av å undervise, og jeg er stolt av arbeidsplassen min.

Ut igjen. Likevel så vil jeg ut igjen så fort jeg kan. Fordi der har jeg verdens fineste jobb. Som fra høsten for min del heter sokneprest i Fagerborg menighet i Oslo.
Å være prest er ikke verdens fineste jobb fordi vi nå har mulighet for individuelt forhandlet lønn, slipper tjenestebolig, har streikemulighet eller har blitt forhandlet til avtalefestet 35,5 timers arbeidsuke.

Jo, det er viktig med gode rammer og ordninger for det arbeidet vi gjør. Det er viktig med løsninger rundt bolig og lønn som sikrer at vi kan bo greit lokalt der vi jobber – enten det er i dyre forstadsstrøk eller fraflyttingstruet bygd – og at kirken samtidig kan være tilgjengelig overalt.

Det betyr mye å vite at vi får vikar når vi blir syke, at vi er del av et lokalt arbeidsfellesskap, og at vi får utviklingsmuligheter i form av videreutdanning og arbeidsveiledning.

Det er motiverende å bli sett og anerkjent også ovenfra (her ikke forstått som Gud, men de som lønner oss og legger rammene for virksomheten) – og da er lønnen en del av det.
Drømme om. Men som prester i verden rikeste – og «beste-land-å-bo-i»-land har vi uansett en levestandard og arbeidssituasjon prester flest her i verden bare kan drømme om, både materielt og sikkerhetsmessig.

Når vi nå har bikket et nytt år, nærmer vi oss igjen tiden for tariff­-forhandlinger og lønnsoppgjør (og for søknadsfrist til høyere utdanning!). Det er igjen tid for å sammenlikne seg med alle andre; det vil si med de som har tilsvarende utdanningsnivå eller arbeidsbelastning, og tjener mer enn oss. Det er tid for det årlige medieoppslaget om at prester tjener mindre enn diverse andre yrkesgrupper med kortere utdannelse og antatt lavere studielån, og at et slikt lønnsnivå vil hindre rekrutteringen til yrket.

Til jeg stuper. Men da jeg begynte på teologistudiet i 1988, da jeg ble ordinert til prest før jul 1995, og når jeg nå etter 20 år fortsatt tenker at jeg skal være prest til jeg stuper – så er det ikke på grunn av lønn, streikemulighet eller egen bolig.

Jeg tror at blant annet Preste­foreningens språk og fokus, i hvert fall slik det kan framstå i media, er en større trussel for rekrutteringen enn lønnsnivå og arbeidstid (ja, jeg vet, de er en fagforening).

Jeg nøler med å si høyt det jeg tenker: At det er helt under­ordnet om andre tjener mer enn oss, så lenge de fleste av oss har mer enn nok. At frihet og selvstendighet kan være et større gode enn avtalefestet 35,5 timers uke og detaljerte planleggingsskjema for kommende kvelds- og helgearbeid.

At vår troverdighet i forhold til det radikale budskap vi er satt til å formidle, svekkes når vi skal klage og mase om mer. At det er en grunn til at Jesus advarer så kraftig mot pengenes makt, for den er stor.

Hvorfor nøler jeg? Fordi jeg vet at det selvfølgelig er store forskjeller også prester i mellom, hva gjelder helse, livssituasjon og økonomisk utsatthet. Fordi jeg ikke vil oppfattes som moraliserende, prektig, skinnhellig; hvem vil vel det? Fordi jeg selv står oppi vårt velsmurte forbrukersamfunn med begge beina, og er temmelig langt fra en Johannes eller en annen fattig, motkulturell ødemarksprofet i kamelhårskappe.

Glede. Likevel sier jeg det. Fordi­ jeg vet hva som har båret og bærer min glede over tjenesten. Fordi jeg opplever noen studenter som bekymret spør om hvor ille det egentlig er å være prest, og andre – både studenter og kolleger – som er provosert av et fokus på lønn, bolig og arbeidstid som de ikke kan identifisere seg med. Fordi presteyrket opplever en rekrutteringskrise, og folkekirken og samfunnet trenger at flere egnete folk velger denne veien. Fordi jeg unner flere det flotte prestelivet.

Jeg er prest og vil alltid være prest, av helt andre grunner enn lønn, egen bolig og avtalefestet 35,5 timers uke og streikemulighet.

Evangeliet. Jeg er prest fordi jeg ønsker å være med på å gi evangeliet videre. Fordi jeg ­elsker Den norske kirke, med alle sine sterke og svake sider. Fordi å være prest gjør det lettere for meg å tro: Mennesker jeg møter som prest maler Gud for meg, og jobben min får troen ned i kroppen og gjør den daglig sann og relevant. Jeg er prest fordi det jeg gjør ofte betyr mye for andre mennesker. Fordi jeg blir utfordret på å bruke så mange ulike sider av meg selv – som tenkende, skrivende, samtalepartner, underviser, ritualforvalter, leder, sjelesørger, miljøarbeider, turleder, smalltalker.

Fordi jeg som synlig prest i nærmiljøet blir en påminnelse­ om Gud og et påskudd for ­eksistensielle og åndelige samtaler. Fordi jeg får være nær på mennesker i alle aldre og deres glede, sorg, identitetsprosesser og trosvei.

Mange liv. Jeg lever på en måte mange liv samtidig, når så mange deler av sitt liv og sine viktige øyeblikk med meg. Jeg er prest fordi jeg stadig lærer nye ting. Fordi jeg har noen faste rammer og samtidig mye frihet og ­ansvar i hvordan jeg utfolder min prestetjeneste. Fordi det vanlige­ spørsmålet fra en ukjent, om «hva driver du med ,da?», ofte blir til en sterk samtale om store ting. Fordi jeg opplever at prestejobben utfordrer og legger noen gode føringer for livet mitt.

Gratulerer. Du er på vei mot verdens fineste jobb. Eller i ferd med å utfordre noen til den. Velkommen som student og som framtidig kollega!

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.1.2016

Gå til innlegget

Gilberg bommer om konfirmasjon

Publisert over 4 år siden

Fordommen lever, om at kirken (og muligens andre konfirmantaktører) vil manipulere og fange inn ungdommen. Derfor er det kjipt at en klok mann skriver så dumt.

Jeg er jevnt over entusiastisk når jeg deler skriveriene til min venn Lars Gilberg. Men i kommentaren om konfirmasjon synes jeg han bommer.

Jeg er enig i at den økonomiske siden ved konfirmasjonsfeiringen har tatt helt av — og det som bekymrer meg mest 
ved det, er hvordan det ekskluderer og de med en litt mer sårbar økonomi. Men det er verken troens eller kirkens feil.

Tvert om opplever jeg at kirkens konfirmasjonsopplegg utfordrer forbrukerkultur og pengepress og formidler andre 
verdier. Så tolker jeg ham dit at han ­antyder at kirken (og for så vidt Human-Etisk Forbund også) vil få tak på ungdommen mens de ennå er max påvirkelige, for å kunne hjernevaske dem.

Sårbar alder. Man kan selvfølgelig 
diskutere om det i vår tid er den rette 
alderen for en overgangsrite inn til 
voksenlivet, som det jo fungerte som før — nå vil vel mange knapt regne seg som voksne før pensjonsalder. Men 14-15-årsalderen er en spennende og sårbar alder — og nettopp da trenger man kloke voksne og jevnaldrede man kan sparre med om livets store spørsmål, kropp, identitet, sex, tro, verdier, rettferdighet, døden med mer.

Eller tror Gilberg at hvis man ikke går til konfirmasjonsforberedelser, så tar man selvstendige, kloke, frie valg og beslutninger? Nettopp da trenger man kanskje også en fest hvor mor, far, tante eller fadder kan tale og feire deg, og komme med bekreftende ord og kjærlighetserklæringer.

God ballast. Jeg har fulgt flere konfirmanter både som prest, mamma, fadder og venn, og opplever at mange av dem opplever både konfirmasjonstiden og 
-dagen, talene og festen som noe veldig stort og en god ballast videre i livet. Dette betyr ikke at jeg overser de mange, 
vanskelige situasjonene konfirmasjonstradisjonen også skaper, eller de konfirmantledere som ikke gjør en god jobb.

Men generelt skårer kirkens konfirmantopplegg svært bra, og mange unge og voksne ledere legger ned mengder av arbeid og tid for at det skal bli best mulig.

Til slutt vil jeg bare understreke at når Gilberg gjør et poeng av at konfirmantene nærmest får penger for å bekjenne troen, så er det altså sånn at det som først og fremst bekreftes (confirmare=bekrefte) i konfirmasjonshandlingen, er at Guds løfte til oss i dåpen står fast. Det er Gud som er subjekt.

Underveis. Allerede i 1920 fikk vi en alternativ liturgi hvor konfirmasjonen var en forbønns- og velsignelseshandling. I 1981 ble det slått fast at alle konfirmasjoner i kirkelig regi skal ha form av forbønnshandling. Når Gilberg minnes pugging av Pontoppidan og bekjennelsespress, er nok det en sjeldenhet i 2015, i hvert fall i Den norske kirke. Hvorvidt det også er en bekjennelseshandling fra konfirmantens side, er opp til ungdommen selv. Det er helt legitimt å oppleve at man ikke har landet tros- eller livssynsmessig, at man er underveis, men gjerne vil lære og erfare mer av tro, vil bli bedt for og velsignet, vil bli feiret.

Men myten lever, ikke minst på nettsteder for ungdom: At det er hyklerisk å konfirmere seg kirkelig hvis man ikke er 100 prosent overbevist om at man er kristen, fordi det er en bekjennelseshandling. Og fordommen lever, om at kirken (og muligens andre konfirmantaktører) vil manipulere og fange inn ungdommen mens det er mulig. Derfor er det kjipt at en klok mann skriver så dumt.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 21. MAI 2015

Gå til innlegget

De faste refrengene

Publisert over 4 år siden

Er det dette Einar Gelius har klart å lære om islam, etter å ha vært prest i Gamle Oslo i mange år, med rik anledning til å bli godt kjent med et mangfold av norske muslimer? Islam

Det ser ut til at lyset plutselig har gått opp for Einar Gelius. Hans kronikk i Dagbladet 26. februar er en lovprisning av Hege Storhaug (Human Right Service), som i følge Gelius «det siste tiåret har vært kompromissløs i sin kamp mot religiøs fanatisme, vold og ekstremisme. Hun har vist oss hva religionen islam har ført til av ekstremisme og undertrykkelse både her i Norge og over alt ellers i verden. Hun fortjener en stor takk for sitt engasjement og sitt forsvar for våre grunnleggende demokratiske rettigheter; frihet, likhet og menneskeverd.»

Det er mange meninger om Storhaug og HRS sin innsats. Jeg hører til dem som opplever at hun diskvalifiserer seg selv som seriøs samtalepartner, fordi jeg opplever henne så unyansert og usaklig i sin beskrivelse av islam og muslimer generelt og deres forhold til det norske samfunnet, at jeg ikke vet hvor vi skal begynne å snakke sammen.

Hun går rett inn i virkelighetsforståelsen til Samuel Huntington, med hans velkjente tese om en uunngåelig sivilisasjonskonflikt mellom islam og Vesten - slik Gelius nå også viser seg å gjøre: «Problemet er religionen islam, dens ideologi og verdigrunnlag.» Intet mindre.

Lei av. Jeg tror flere av oss er lei av de faste refrengene på dette tema - men fra hvert vårt ståsted. «Problemet er religionen islam, dens ideologi og verdigrunnlag. Nå må snart flere våge å si dette høyt og tydelig i den pågående debatten. Vi må våge å konfrontere islam  både teologisk og politisk,» skriver Gelius. Sier Hege Storhaug. Sier veldig mange andre. De hevder at vi snart må våge å si ting som de er: At islam - i sin helhet - er problemet. Hele problemet, faktisk. De synes lei av at vi andre ikke skjønner eller våger.

Mens jeg er lei av de stadige beskyldningene om feighet og politisk korrekthet fra de som Aftenposten-spaltist Bjørn Stærk kaller «dørinnsparkerne»: «Kommer til en for lengst opplåst dør innen religionskritikk, erklærer høylytt «nå må vi våge å sparke inn døren!», før de sparker den inn, til forundring for de som står innenfor. Så går de ut for å gjøre det hele om igjen.» (Aftenposten 20. februar). Kan vi klare å ta samtalen litt videre?

Kritikk. Selvfølgelig må både islam, kristendom og andre religioner, livssyn og ideologier utsettes for kritikk. Hellige skrifter kan brukes og misbrukes og tas til inntekt for det meste - og det skjer. Religiøse (og sekulære!) tradisjoner kan trekkes i mange retninger - og det skjer. Derfor er det livsviktig med ærlig, saklig, faglig fundert og konstruktiv religionskritikk. Den fungerer best når den kommer innenfra, men ofte med impulser utenfra.

Samtidig synes jeg kanskje Hans-Aage Gravaas i sin ellers gode kronikk (Vårt Land 21. februar) står i fare for å bagatellisere utviklingen av islam i europeisk og norsk utgave, gjennom å henvise til hvordan muslimer i Afghanistan, Pakistan, Egypt og Jordan tenker om trosfrihet.

Ikke fordi et slikt globalt perspektiv er uviktig, men fordi vi her i norsk kontekst bør gi mer vekt til hva hovedstrømmen av norske muslimer og deres ledere sier. For eksempel gjennom Kontaktgruppen mellom Mellomkirkelig råd for Den norske kirke og Islamsk Råd Norges uttalelser: Felleserklæring om trosfrihet og konvertering (august 2007) og fellesuttalelsen mot religiøs ekstremisme (november 2011).

Mangfold. Sylo Taraku skriver i sin kronikk (Vårt Land 19. februar) om islams mange ansikter. Han fastholder at islam ikke er én ting, og at religionen er hva muslimer gjør den til (vi kunne lagt til: Religionen er hva kristne, jøder, sikher, hinduer osv. gjør den til). Dermed hviler det et stort ansvar på alle troende og særskilt religiøse ledere hvordan vi presenterer og lever vår religion.

Taraku sier: «Når enkelte muslimske ledere sier at «terror ikke har noe med islam å gjøre», så kan det være en form for normbyggende avstandstaken. Det betyr at de kategorisk avviser ekstremistenes tolkning av islam og dermed sender gode signaler til den muslimske befolkningen. Men det å definere terroristene som ikke-muslimer eller avvise deres versjon av islam, må ikke bli en lettvint måte å distansere seg fra et problem som det er nødvendig å ta tak i.»

Selvfølgelig. Det er mye å ta tak i. Og vi trenger et mangfold både innenfor og mellom våre religioner og livssyn, hvor vi kan bryne oss på hverandre. Men de færreste blir gode på sånt hvis man opplever seg stigmatisert, utstøtt, misforstått, mistenkeliggjort, truet, foraktet.
Det er jo bare å se på egne, nære erfaringer - samspillet i kjæresteforholdet, familien, skolen, på jobben, for å se hvordan det fungerer. Det blir sjelden god utvikling av sånt. Heller ikke dersom vi skalerer det opp til gruppe- eller land/kultur/region-nivå. De eneste som tjener på slikt, er ekstremister og fundamentalister på alle kanter.

Utfall. Så hva ønsker egentlig Gelius og andre å oppnå med slike utfall? At muslimer kollektivt skal ta avstand fra sin religion? At de skal dra fra landet? Eller i hvert fall fra bygda? Jeg vet ikke hvor mange muslimer det er i Lom, men jeg håper de har noen bra kirkefolk å snakke med.

Gå til innlegget

Ærlig talt!

Publisert nesten 5 år siden

Kan egentlig kirken bli radikal nok i sin tale om penger? Om fattigdom, rikdom og rettferdighet?

For fem år siden bodde vi i slummen i Madagaskars største by. Hver dag gikk jeg ut i gata vår med vissheten om at hvis mine tre unger hadde vært født her, hadde de ikke levd opp av medisinske årsaker. Men fordi de tilfeldigvis ble født i Norge, har det gått fint. Fint for oss.

Rettferdighet er et hverdagsord. Det handler om leggetider, lørdagsgodt, husarbeid, skjermtid, karakterer, mobbing, lønn, tekstilarbeidere i Bangladesh, flyktninger i Syria, flom i Pakistan, skatteparadiser.

De fleste har sterk rettferdighetssans som barn, og blir opprørte over urettferdighet. Til vi venner oss til at verden er sånn?

Kristen tro sier at Gud har skapt alle mennesker i sitt bilde, elsker verden og alt som lever. Bibelen forteller om en rettferdig Gud, en Gud som ga alt - og som byr oss å elske, selge det vi eier og gi pengene til de fattige, gi bort det ene plagget når vi har to, elske våre fiender, ta vel imot de fremmede, og gjøre mot andre som vi vil at andre skal gjøre mot oss.

Skyhøyt. Gud legger lista skyhøyt; midt i en fantastisk og forferdelig brutal verden. En urettferdig verden, hvor de rikere blir rikere og de fattige fattigere, hvor naturen ødelegges og det går på livet løs for Guds elskede skapninger.

Bibelen sier at Gud ikke gjør forskjell på folk. Vi gjør det, hele tiden. Både «vi» i kirken, og det norske «vi». Hvordan bekjenner vi en rettferdig Gud i en urettferdig verden?

Er det egentlig så radikalt at en biskop peker på at ulikhetene øker og at skattepolitikk er en måte å regulere det på - med referanse til en internasjonalt anerkjent økonom og forsker?

LES TOR B. JØRGENSEN: Kirken, økonomien og nestekjærligheten

Utfordringen er selvfølgelig at de aller fleste utsagn om økonomisk politikk tolkes inn i en partipolitisk sammenheng. Kirken og dens lederskap kritiseres for å plassere seg på èn side og dermed bidrar til å gjøre folk med andre politiske ståsteder hjemløse.

Det lyder dårlig i en folkekirke som majoriteten er med og finansierer over nettopp skatteseddelen, og som langt på vei forstår seg selv som, og møter forventninger om, å være en åpen kirke med rom for alle som vil. To stortingsrepresentanter som høylytt har meldt seg ut av Den norske kirke, har tematisert dette.

Holder ikke. Men anklagen om at kirken er venstrevridd, holder ikke helt - Vårt Land hadde sist uke en gjennomgang av saker kirken har uttalt seg om. Det viste seg at kirken oftest er på parti med sentrumspartiene. Kanskje avhenger inntrykket mer av hvilke standpunkter og uttalelser vi får oppmerksomhet rundt og ikke?

Det er en utfordring for oss som kirke å kunne tale med èn stemme om vårt trosgrunnlag og samtidig ha rom for og målbære ulike meninger når vi kommer til konkrete politiske spørsmål og dilemmaer. Så lenge politikk blant annet handler om å sette grunnleggende verdier ut i praksis, og fordele goder, så må også en kirke som er tro mot evangeliet være politisk engasjert. Men altså ikke parti-politisk. Vi må ha som mål å være et uenighetsfellesskap, på tvers av både politiske, kulturelle, etniske, økonomiske og til en viss grad også teologiske skillelinjer.

Men noen ting krever klar tale med èn stemme: Vi har et økonomisk system som fører til større ulikheter og rovdrift på natur og mennesker. Det er ikke forenlig med kristen tro og praksis. Dag Hareide skriver (Aftenposten 24. februar) at i møte med Jesus og Bibelens radikale ord om penger, rikdom, fattigdom og (u)rettferdighet, er det letteste å holde kjeft eller mumle - og at mange i kirken velger det.

Utestemme. Jeg øver meg hele tiden i å snakke høyt og tydelig om dette, og ønsker meg flere som snakker med utestemme! Vi må kraftfullt utfordre hverandre og andre, gjennom det vi sier og det vi gjør, om hvordan vi bruker pengene, hvilke strukturer vi støtter opp om, hva slags samfunn vi fremmer; både som individer og fellesskap. Uansett hvilket parti vi stemmer på.

Torsdag lanserte Verbum forlag en ny bibelutgave, hvor nesten 3.000 vers om fattigdom, rikdom og (u)rettferdighet er understreket med gult. Bibellesning er ingen nøytral eller uskyldig aktivitet. Vi leser og tolker - fra et gitt ståsted, med gitte erfaringer, interesser og agendaer. Fattigdoms- og rettferdighetsbibelen gir oss noen utfordrende briller å lese tekstene med.

Mitt håp er at denne bibelutgaven kan vise at kampen for rettferdighet og mot fattigdom (inkludert klimakampen) hører til kjernen i det å være kirke og følge Jesus. Engasjementet må holdes levende slik at det preger vår tro og teologi, våre hverdagsvalg, vår forkynnelse og vårt samfunnsengasjement. For ærlig talt - det skal godt gjøres at vi blir for radikale i dette.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 3. MARS 2015

LES OGSÅ BISPEMØTETS ARBEIDSUTVALG: Vi må brys oss om menneskers hverdag

LES OGSÅ TROND BAKKEVIG. Kirken er ingena aktivistorganisasjon

Gå til innlegget

Jeg er uenig med Ørjasæter

Publisert nesten 6 år siden

Hvis vi som kirke bare henviser folk videre når det er snakk om gjengifte, diskvalifiserer vi oss selv som samtalepartnere om det risikoprosjekt som kjærligheten og ekteskapet faktisk er.

I dagens Vårt Land skriver Elin Ørjasæter at skilte som ønsker å gifte seg på nytt, bør få nei i kirken og henvises til rådhuset.

Hun hevder at vi prester ikke vil vite noe om eventuelle vanskelige sider ved det nye giftermålet, at vi vier fordi vi vil bli likt, og at "viljen til å være seremonimester uten ryggrad for flertallet og makta i hvert fall er konsekvent."

Jeg liker og respekterer Ørjasæter fordi hun ofte overrasker, får meg til reflektere en ekstra gang, orker å stå i stormen. Men jeg kjenner meg ikke igjen i bildet hun tegner av oss prester - heller ikke denne gangen. Og jeg er uenig med henne.

Nåde og tilgivelse er nøkkelord i kristendommen. Hvis vi skulle avvise alle som ikke lever opp til de radikale krav og idealer som troen tegner opp for oss, ville det ikke vært mange igjen, verken i benkene eller foran alteret.

Samtidig er det ikke en løsning å endre på ritualet og unngå de store ordene - hvis vi ikke har noen idealer å strekke oss etter, strekker vi oss heller ikke. Jeg har viet mange gjennom mine 18 år som prest, og statistisk vet jeg at halvparten av dem ikke holder sammen livet ut. Det de sier ja til foran alteret er at de VIL elske og ære og bli trofast gjennom gode og onde dager. De VIL - men ikke alle makter det.

For noen ble vanskelighetene og belastningene altfor store - andre ga seg kanskje for lett. Jeg tenker at løsningen for kirken og oss prester ikke er å nekte å vie noen som har vært gift før, men å bidra til solidarisk bevisstgjøring og kritisk refleksjon der dette mangler.

Ofte kommer det fram i vigselssamtalen at en eller begge har vært gift før. Jeg søker da alltid å finne ut hvordan barn og tidligere ektefeller forholder seg til dette nye giftermålet, og hva man har lært av sine tidligere samlivsefaringer - både for å kunne bidra til en best mulig seremoni for alle de dypest involverte, og et best mulig samliv.

Dessuten er min erfaring at det kan være fint å benytte muligheten som liturgien gir, til en utvidet forbønn. Den kan inkludere bønn for verden i stort, men ikke minst bønn for de blant oss som kjenner på de vanskelige og vonde sidene ved kjærligheten og ved en bryllupsdag - enten det er fordi man selv er midt i et vanskelig samliv eller et brudd, fordi man sørger over en avdød som ikke får vært med på den store dagen, fordi man lengter etter en kjæreste, eller fordi man som barn eller nær familie føler seg i skvis mellom tidligere og nåværende partner til ham eller henne.

Hvis vi som kirke bare henviser folk videre når det er snakk om gjengifte, diskvalifiserer vi oss selv som samtalepartnere om det risikoprosjekt som kjærligheten og ekteskapet faktisk er.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere