Sunniva Gylver

Alder: 52
  RSS

Om Sunniva

Jeg heter Sunniva Gylver, 43 år gammel - og mamma, kone, prest, aerobicinstruktør, venn. Noen flere ord på meg: B-menneske, glad i samtalen, energisk, brølete, takknemlig, litt kontrollfreak, tilstede der jeg er. synes blogg er litt skummelt og slitsomt, men også en god utfordring.

Følgere

farlig begjær

Publisert over 10 år siden

- Sunniva, hvorfor bekjenner vi bare ”lysten til det onde” i kirken, og ikke lysten til det gode? Det var en av de mange flotte menneskene i Grønland menighet, som spurte. Og jeg ble henne svar skyldig. Hver søndag i gudstjenesten sier vi i syndsbekjennelsen at vi ”kjenner lysten til det onde i mitt hjerte.” Og jeg må innrømme at jeg stadig gjør det. Kjenner lysten til å være likegyldig, selvopptatt, lite generøs. Men det er jo ikke hele sannheten. Jeg kjenner også lysten til det gode. Hver dag. Lysten til å gjøre andre glade, dele, hjelpe, elske, trøste. Sånn tror jeg det er for de fleste av oss. Kanskje skulle vi også ”bekjenne lysten til det gode i mitt hjerte” hver søndag – i takknemlighet til Gud som har lagt det ned i oss, og som en energigivende påminnelse til oss selv. For det vi gir oppmerksomhet og språk, det gir vi også styrke.

Lyst. Trang. Begjær. Grådighet. Lengsel. Lidenskap. Ulike ord på en sterk drift i oss mennesker. Som kan hente ut det beste og det verste i oss. Som kan gjøre at vi i vår egoisme krenker og ødelegger andre mennesker, eller at vi skaper fantastiske ting.

Historien har vist oss mye av begge deler. Både teologien og moralfilosofien har primært forstått begjær som en negativ følelse som må kontrolleres, som kan ødelegge for oss selv og våre medmennesker. Kristendommen har i sine ti bud et bud om å ikke begjære sin nestes kone eller eiendom. Men også andre religioner, buddhismen for eksempel, er opptatt av begjærets ødeleggende kraft.

Men begjæret er der. For å forstå bedre hva som driver oss, og bruke det til noe godt, må vi tenke litt mer nyansert om begjæret. At begjæret også er en positiv kraft; er menneskets lengsel og streben etter det gode. Begjæret kan åpne oss for noe nytt og få oss til å strekke oss ut over oss selv.

Min presteerfaring tilsier at mennesker kjenner på begge disse sidene av begjæret. Noen er glad for sine begjær og lengsler – de fryder seg over det og føler seg levende. Noen bare lever dem ut, uten å tenke noe mer på hva de egentlig handler om, eller konsekvensene av å leve dem ut. Hvorfor begjærer vi? Er det sulten på aksept, på makt, på nytelse som driver oss? Begjærer vi egentlig bare fordi vi vil ligne på noen andre – slik at vi begjærer bare det noen andre begjærer? Jeg ser det hele tiden hos ungene mine: At en leke ikke er populær, før noen andre plutselig gjør krav på den. At et nytt spill ikke er viktig før noen av de som er viktige, har det. Hos oss voksne skjer det samme.

Mange av de jeg snakker med, kjenner mest på skam i forhold til begjær – enten det er eget begjær eller andres som ødelegger. Spillavhengighet, utroskap, finanskrise, porno-avhengighet, alkoholmisbruk, viser sider av begjæret som vi er nødt til å bekjempe. Både hos oss selv og andre. Mens skapertrang, forelskelse, evnen til å nyte livet, idealismen i kampen for en bedre verden, viser begjæret fra en god side. Skal vi ta hverandres livserfaringer på alvor, og hente ut det beste av oss selv, hører begge deler med. Hvis vi bare ser på begjær som noe negativt, blir det vanskelig både å forholde seg til det, og forstå oss selv og andre. Flere teologer har vært opptatt av dette de siste årene - takk for spennende tanker til for eksempel Jan Olav Henriksen.

Som prest har jeg møtt flere som er vokst opp i en kristen tradisjon, der det nesten har vært sånn at det du har minst lyst til, er det frommeste. Enhver lyst eller trang til noe, har blitt betraktet med mistenksomhet. Men hvorfor skulle ikke Gud kunne bruke vår lyst, vårt begjær til noe godt? Det er jo en drivkraft! Begjæret kan skape engasjement og hengivenhet, som får oss til å strekke oss lenger. Vi er uansett nødt til å forholde oss til at vi mennesker er begjærende vesener.

Men det er en utfordring å være bevisste på vårt eget begjær og hvordan vi lar det utfolde seg. Ikke minst i et samfunn som lar begjæret utfolde seg mer enn noen gang før. ”Det er lov å la seg friste”, insisterer reklamen jeg passerer mange ganger om dagen. Mange reklamer spiller på det folkelige og sjarmerende i å la seg friste - det er jo slitsomt å være sammen med prektige, prinsippfaste mennesker.... JEG HØRER GJERNE HVA ANDRE TENKER OM BEGJÆRET - særlig hvis vi kan unnlate å bare snakke om sex? Jeg leste nettopp den sterke historien til Ida Jackson om MOBBING, her på Verdidebatt - og tenker at kanskje mobbing også kan sies å handle om begjær - begjær etter aksept og makt? - mer om det i neste innlegg.

Gå til innlegget

"Imagine" og Fritt Ord

Publisert over 10 år siden

God morgen! Og takk for respons på forrige innlegg. Den norske kirke har sine utfordringer - andre menigheter og kirkesamfunn har sine. Åndens gjerninger kan vise seg på mange forskjellige måter - noen ganger sensasjonelt og mektig, andre ganger mer smålåtent. hva som treffer folk hjemme, er også ganske forskjellig. jeg kjenner mennesker som først har nærmet seg troen via den intellektuelle søken, andre via menneskers omsorg og kjærlighet, andre via spesielle tegn eller mirakler. det er en stor utfordring både for forkynneren og fellesskapet at mennesker er så ulikt skrudd sammen, også når det gjelder tro. vi trenger å lytte godt, be mye, og dele kunnskap og tro så troverdig vi kan. og stadig la oss utfordre.

jeg var på humanistisk konfirmasjon sist helg. ut fra de premisser som lå der, var det en høytidelig og fin seremoni. men jeg ble sittende å tenke mens låta "Imagine" ble sunget. Der drømmes det om en verden uten religion, uten himmel, uten nasjoner, uten noe å drepe eller dø for. Jeg har ikke tenkt så mye på den teksten før. jeg ser selvfølgelig de destruktive sidene ved både religion, himmellengsel, nasjonale fellesskap og den sterke kampvilje. men livet blir kjedeligere, fattigere, mer likegyldig uten! jeg ønsker meg mer tro, mer himmel, sterkere fellesskap og engasjement - så må vi heller øve oss i respekten for de vi er uenige med.

engasjement har ikke manglet i debatten om Fritt Ord-prisen de siste ukene. det er skrevet så mye at jeg skal gjøre det kort: ut fra det jeg har fått med meg, synes jeg ikke nina karin monsen burde fått prisen. jeg kan forstå tanken om at den politisk ukorrekte mening, som det krever mot å hevde, er pris-verdig. men er dermed enhver mening i denne kategorien prisverdig?! betyr det ikke noe hvordan man sier ting og hvem man rammer med det man sier? jeg har tidligere lest bøker av monsen og funnet verdifulle ting der, men jeg synes i denne sammenhengen at hun blir svært usaklig, populistisk og usammenhengende. enten det handler om barn med en donor inne i bildet, eller om de kongeliges valg av ektefelle. jeg forventer definitivt et annet nivå av en filosof. dessuten rammer hun flere sårbare grupper, med tøffere levekår enn andre.  

denne saken illustrerer igjen ytringsfrihetens dilemma. ytringsfriheten kan både gi rom for et mangfold av ytringer - og gjennom det mangfoldet nettopp strupe den samtalen og det mangfoldet den skal stå som garantist for. vi er mange som enten ikke orker å gå inn i den tabloide ytterliggående debatten - eller som ikke får plass, fordi vi ikke er ekstreme nok. jeg har selv konkret erfaring fra det, ifm flere TVdebatter tidligere. for ikke å snakke om de som ikke har den type ressurser som etterspørres i et sånt klima.

jeg ser at monsen får både mye pepper og mye applaus for sine uttalelser. de er ytterliggående nok til det. og jeg har nettopp selv lenger opp heiet fram engasjement og tydelighet. men er det sånn at de "pris-verdige, politisk ukorrekte, modige meningene" må slå så hardt og ramme sårbare stigmatiserte grupper? enten det er muslimer, homofile - eller i andre sammenhenger: konservative kristne? la meg ta et eksempel: i debatten om hvorvidt barn har godt av å være i barnehage eller ikke, opplever jeg de ulike sidene i debatten litt mer likeverdige. det er enklere å være mamma og forsvare hhv mitt valg om å ha barn i barnehagen eller et valg om å være hjemme med dem, enn å være homofil eller muslim (eller begge deler for den saks skyld). alle meninger kan være vanskelige å hevde i gitte sammenhenger. men vi må alltid etterspørre en ryddig og redelig form. og være ekstra varsomme når våre meninger rammer andres liv mye mer enn våre egne. særlig hvis de det gjelder, er mer sårbare enn oss selv. så Fritt Ord: Jeg er skuffet. ikke fordi jeg ønsker debatten om den nye ekteskapsloven kneblet. men fordi den må skje på helt andre premisser, og med en helt annen respekt, enn det monsen legger opp til. og som dere med pris-tildelingen legitimerer.

Gå til innlegget

GI MEG ÅND

Publisert over 10 år siden

MESSE-REVOLUSJON?

Dette er en respons på Espen Utakers side2 kommentar i Vårt Land om gudstjenestenog Stian Årebrot sitt innlegg om profetene hvor han er inne på noe av det samme. Takk begge to for tankevekkende bidrag :-)


Jeg tenker at det er mange hensyn å ta når det gjelder gudstjenestens utvikling. Har bare lyst til å dele med dere et bidrag fra en av mine gode venninner, med kirkemedlemskap og et nyreligiøst ståsted i bunnen.

Jeg er med i redaksjonen for et presteblad, og utfordret hennepå en apell til presteskapet. Vær så god: Gi meg ånd! "Kirken er kjedelig" sier mine barn, og jeg er desverre enig. Vi lengter ikke etter mer plastelina og tegnestifter på bakerste benk. Vi vil være et annerledes sted. Vi vil inn i en annen dimensjon. Noe sakralt. Det er uhyre sjelden jeg har opplevd å bli løftet, å klare og lytte lenge nok til prekenen uten å spore av i egne tanker, å ta med meg noe hjem som jeg ikke kunne få noe annet sted. Budskapet er alltid interessant, det er til ettertanke og det trengs i vårtid - men det når ikke ut. Presten blir ikke trodd. Evner ikke å bevege. Kirkerommet har ved inntreden i det, en effekt i seg selv. Umiddelbart blir vi ydmyke og respektfulle. Vi hvisker og går sakte. Rommet oser av dypsymbolikk, lang tradisjon og hellighet. Vi blir minnet om at det er kreftersom er større enn oss selv. Og det er derfor vi kommer. Vi vil ha en høyere himmel over våre liv. Visøker mening, retning og inspirasjon til å gjøre gode valg. Være modige ogløfte lille meg til å fylles av den ånd som gjør at jeg tør å gjøre enforskjell her i verden - for mine nærmeste og for mine fjerneste.

Kirkerommet har det potensialet. Presten kan forløse og tolke stemingen foross, bruke ritualene som mennesker til alle tider i alle religioner ogkulturer har konstruert for å nå frem til en høyere bevissthet. Presten kanvære vår veiviser inn til vårt indre hvor kreftene ligger til å gjøre godti det ytre. Jeg vil at kirken skal være et toveis sugerør til det hellige, en ledning,en bro dit - mellom meg og den høyeste makt og himmel. Jeg vil ha hjelp tilkomme i kontakt med alt det andre mellom himmel og jord som hverkenvitenskap eller politikk kan beskrive eller forløse. Kraften der håpet omen bedre verden ligger.

Jeg er et menneske som tror. Jeg tror på Gud, den store kraften som girmening og kjærlighet til alt liv. Tempo i min hverdag gjør at dette oftester en grunnholdning, mer enn en skapende kraft. Jeg kjenner det i hjernenmer enn i hjertet. Jeg trenger hjelp til å få det forløst. Energien til å gå ut på gaten og overraske meg selv og andre i å gjøre noe godt. Skulle ønske Kirken var et slikt sted. Men løftet og inspirasjonen skjer ikke i den jevne høymesse i Den norskeKirke.

Hvorfor ikke? En hver som skal nå frem med sitt budskap må være troverdig. Må selv representere det de forkynner. Må våge å utfordre seg selv først og så andre. En veileder må ha gått veien, i det minste være aktivt på vei. Sådet syns. Sånn er det bare. Og her utfordrer jeg prestene. Lev det dusier. Snakk høyt og beveget og inderlig, gjerne desperat og følelsesladdfra prekestolen. Vis at det ikke er ett fett for deg om folk går derfraneste søndag og gjør urett mot sin neste etter ett kvarter. Du skal selge et budskap. Og det er fred i verden, nestekjærlighet og troenpå Guds rike. Om ikke det inspirerer deg til å ta i litt, så vi hører ogtror deg - hva gjør det da? Bruk alle triks i boken, anvend ritualene, syngbønnene, bruk røyk og lys - vekk oss opp. Det er jo derfor vi er kommet.For vi vil bli vekket. Vi tror vi trenger påfyll og så kommer vi til kirkendin. Ikke la oss gå tommere tilbake.

Du er så heldig å ha en jobb du tror på , bokstavelig talt - hvem av oss iandre bransjer kan hevde det? Hvis ikke det er nok til at vi tror deg derdu formidler Guds ord, hva er nok da? Du lever av og i selve meningen med livet - gi oss en bit av hva det gjør med deg selv. Ikke i slappe anekdoter du har lånt av en kollega - men i energien og inderligheten i stemmen din. Lær deg retorikk. Lær deg stemmebruk. Lær deg variasjon. Lær deg å tale iforsamlinger så du blir trodd. Muntlig formidling er krevende. De som behersker det kan bevege og få med seg de fleste til hva som helst. Det er historien full av. Flest triste eksempler, dessverre.

Karismatiske menigheter kritiseres for gruppesuggesjon, noen ganger med rette. Det er ikke det jeg taler om her. Jeg ønsker ikke den manipulerende predikant. Jeg ønsker prester med samsvar mellom liv og lære, samt fagkunnskap om formidling som fag, med evne til å tale edruelig og inderlig. Prester med stor takhøyde som lever og preker som eksempler på sitt eget budskap. Som oser av at 'dette skriftstedet jeg skal tale om i dag er bare så bra at jeg blir litt revet med'. Flott - da tror vi at du tror og vil ønske oss noe av det du opplever. Mobiltelefonselgeren som vil dytte på deg en Nokia og selv ringer fra en Sony, lykkes ikke. Sorry. Du er ikke der for å gjøre folk til tilhengere av deg. Folk skal bli tilhengere av de leveregler som gjør verden bedre for alle, fylt av Gud skal vi våge å bryte med egne vaner vi vet er feil for oss selv, for vår neste og for verden.

Ta i litt - både i form og innhold. Vekk opp de som dupper av på benken.Tør å si til oss så høyt og variert og spenstig at selv tabloidene får taki det: At grådighet, materialisme, krig, rasisme og forurensning er langtmer relevant for kirkens hele budskap - enn ekteskapslover og enkeltesseksuelle praksis.

Lev som du lærer - fyll deg selv opp med ånd og send den videre. Energi kan ikke oppstå eller forsvinne. Få Guds kraft ned på jorden. Da tror vi deg. Som prest er du kanal. Våg å bruk den. Redd verden.Redd oss. Gi meg Ånd - Amen.

Gå til innlegget

Denne helgen har jeg sittet i sola i Bergen og lest ”Nok-punktet” av Per Fugelli. Jeg fikk nok, etter en stund – synes redaktøren kunne tatt litt mer grep. Men jeg følger ham i noen grunnleggende tanker: At mange av oss har drepende høye forventninger både til oss selv og til livet. Som kanskje er et av de største hinder for hverdagslykken. At nok ikke bare er ”godt nok”, men i en del sammenhenger faktisk det beste. At måtehold, forstått som bærekraftige forventninger til oss selv og andre og livet og bærekraftig forbruk, er en dyd. At mennesket har sine flokker – han opererer med 7: familien, arbeidsfellesskapet, nærmiljøet, landet, menneskeheten, naturen, gudene. Og at venstresiden i politikken, som han selv identifiserer seg med, har sviktet særlig noen av disse flokkene: familien, nærmiljøet og gudene. Så har jo de andre delene av det politiske miljø sviktet andre av disse flokkene.

Jeg blir – hva var det statsråden sa?  - frustrert og forbanna… – når det kjennes som miljøkrisen forsvinner som dugg for sola fra oppmerksomheten, i det ordet finanskrise dukker opp – og løsningen på finanskrisen i stor grad foreskrives å være et forbruk som er en hovedfaktor i miljøkrisen. Når vi snakker finanskrisen så ruller milliardene og handlingsviljen og –kraften er tilsynelatende ganske stor. Men hva hjelper det å berge et økonomisk system hvis vi ikke har noen jord å berge det på – og hvis alt vi klarer å komme opp med, er løsninger som vil forverre jordas evne til å ta vare på oss? For det er jo den som tar vare på oss, mer enn omvendt. Hvorfor skal vi være så mye dårligere enn andre vi kan sammenligne oss med, på miljøhus, grønne skatter, alternativ energi – når vi mer enn noen andre har mulighet til å gjøre noe med det? Det er ingen god unnskyldning med oljepengene og vannkraften vår – det blir litt sånn fylla-tar-skylda for meg. Vi har mulighet til å tenke stort og bidra til viktige forandringer – og jeg lengter etter at vi gjør det. Tar i litt! Som enkeltmennesker, som kirke, som fellesskap og samfunn.

I Bergen talte jeg om nettopp dette – og om nødvendigheten, gledene og utfordringene ved fellesskapets mangfold, konkretisert i religionsdialogene vår menighet og jeg selv er deltaker i. Jeg skjønner Gjertrud Elisabeth Olsen, som i et innlegg i VL sist uke skriver om hverdagsslitasjen i forhold til dialog og integrering – som ansatt i barnehage/skole. Jeg deler hennes oppfatning om at både etnisk norske og de som har minoritetsbakgrunn, både kristne, muslimer og andre – må gjøre sitt for å komme andre i møte i dialogen. Men jeg tenker at det er viktig da at vi som representerer majoriteten i dette tilfellet, går i oss selv og ser på hvordan vi kan bli tydeligere på det vi selv tror og står for og de verdier vi ikke vil gi avkall på – i stedet for å starte med å kritisere de andres tydelighet. Jeg opplever som prest i møte med mye forskjellige slags folk at det er enormt mye taus tro og ordløse livssyn rundt omkring – også blant folk som kan snakke høyt og lenge om det meste. Og jeg satt i frokostTV før påske, og så en filmsnutt fra en skoleklasse – der de færreste hadde noen som helst anelse om hvorfor ”vi” feirer påske. Da blir andres tydelighet så overtydelig….

Jeg kjenner etter hvert ganske mange muslimer, og jeg setter stor pris på dem. Og våre samtaler om tro, liv, hverdag, har gitt meg mulighet til å se min egen tro mer utenfra og deres tro mer innenfra – noe som både har inspirert og utfordret meg, og gjort meg klokere. Anbefales!

Oppsummert: FOR Nok-punktet, FOR grønn offensiv, FOR dialog og tydelighet. God mandag!

Gå til innlegget

Guds godhet driver til omvendelse

Publisert over 10 år siden

Takk for din utfordring, Anne, om påkristning. Paulus snakker om Guds godhet som driver til omvendelse. Jeg har møtt og lest om mange mennesker som har møtt Guds godhet gjennom andre, og blitt så berørt og beveget at det har vært de første skritt i en personlig trosprosess, eventuelt fornyelse av en barnetro i dvale. Jeg hørte nettopp en av mine lærere fra MF snakke om «vennskap som sakrament». Sakramenter er hellige tegn – synlige tegn på Guds usynlige nåde. Vennskap minner oss om inkarnasjonens store under – at Gud ble menneske i kjærlighet til oss – og vennskapet er et «sted» hvor denne gudskjærligheten kan bli konkret; få ansikt og kropp. De flotte ordene om Guds kjærlighet til oss kan jo bli temmelig luftige hvis ikke vi skaper fellesskap hvor vi gjør dette til virkelighet for og med hverandre. Og der har alle vi som ønsker å definere oss som en del av kirken, et ansvar.

For meg henger dette også tett sammen med det globale perspektivet – som P. Walstad og andre har vært inne på – vennskapet, ikke bare mellom enkeltmennesker lokalt, men hvordan jeg bidrar til vennskapet i verden: Vi er nødt til å ta klimakrisen og dens konsekvenser for verdens allerede minst privilegerte innover oss. Og bidra med det vi kan! Ta imot Guds kjærlighet, og gi den videre. Hvis ikke kirken gjør det, så mister vi troverdighet – fordi vi svikter oppgaven med å gjøre Guds godhet mer synlig og tilgjengelig i verden. 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
24 dager siden / 1869 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1606 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
25 dager siden / 1577 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1548 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
15 dager siden / 1418 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1353 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
13 dager siden / 1305 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1167 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere