Sunniva Gylver

Gratulerer med kvinnedagen alle sammen! La oss stanse opp i takknemlighet for det som er oppnådd, feire alt det gode, og hente fram all vår kløkt, kampvilje og solidaritetsfølelse for å gjøre slutt på den systematiske urett som kvinner verden over utsettes for.

Jeg må innrømme at også denne dagen får et litt annet trykk, sett fra Andavamamba. Jeg snakket med en gassisk venninne i dag, og hun sa: ”Kvinnene jobber alltid mest og hardest her, de har stort sett alt ansvaret for ungene, og mange av dem er utsatt for vold hjemme. Vi har nok av ting å kjempe for og mot på en Kvinnedag!” Det har vi selvfølgelig i Norge også – enten det gjelder, likelønn, familievold eller seksuell trakassering på arbeidsplassen. Men sett ut fra virkeligheten her, blir for eksempel Romørens prøvehopp i Kollen litt mindre viktig – selv om jeg absolutt synes Anette Sagen hadde fortjent å få hoppe uten et sånt forspill.

Men når det er sagt: Hvem var det som ødela for Anette (i den grad hun lot det ødelegge for seg)? Var ikke det først og fremst media? Som ga prøvehoppet dimensjoner av nasjonal katastrofe og visstnok stilte Romøren i gapestokken i alle kanaler? Så langt jeg fikk med meg, prøvde Sagen selv å roe ned dette, men uten hell. Media ville det annerledes. Så la Chile og Haiti holde på med sitt…

Jeg startet da kvinnedagen med å være på eksorsisme-gudstjeneste med hyrdebevegelsen her i Tana. For en lite karismatisk anlagt kristen som meg, høres det relativt skremmende og eksotisk ut – omtrent som når mennesker jeg er glad i, drar på weekendseminar i åndelig krigføring.

Det ble en sterk og fin opplevelse, ledet og preget av myndige kvinner og med 70 % kvinnelig deltakelse, og sånn sett en bra markering av kvinnedagen. Klokken åtte en grå mandagsmorgen er det enkle lokale 238 stappfullt. Sikkert 300 mennesker, på tross av at de har disse samlingene to ganger daglig hele uka. Etter sanger, bønner og et par korte prekener, kommer sikkert 40 hyrder inn i sine hvite lange gevanter, og stiller seg opp foran, i midtgangen og langs veggene i hele lokalet. Med høye myndige rop og bydende armbevegelser, befaler de Djevelen å fare ut av oss alle, i Jesu navn. Forsamlingen sitter rolig, noen med lukkete øyne, og ifølge min guide er det tiden for å tenke på sine synder. Etterpå synger vi igjen, mens de som vil kan gå til en av hyrdene, knele, og få håndspåleggelse med forbønn. Etter to timer er det hele over – og jeg kjenner en antydning til skuffelse over at det ikke var mer voldsomt og eksotisk. Men mest glede, over at det nettopp var så mye verdighet og alminnelighet over det. – ”I dag fikk jeg et Djevel-angrep, og da ba jeg hyrdene om å drive ham ut,” sa en til meg – kanskje handler det om å ta åndsmaktene på alvor uten å gi dem tabuets makt?

Hyrdene poengterer at dette gjør de i Jesu navn, og at det er ikke de selv som gjør det. Av en eller annen grunn måtte jeg tenke på det når jeg leste om de danske prestene som diskuterer om man må tro på at Jesus er eneste vei til frelse og om alle tror på samme Gud. Det kan man igrunnen skrive ganske mange blogger om. Men jeg tenker at som prest har jeg bare myndighet til å forkynne den Gud jeg møter i Bibelens vitnesbyrd og den kristne tradisjon, og Jesus som veien, sannheten og livet.  Jeg kan lytte til og samtale med andre som tenker annerledes - det gjør jeg ofte. Og selvfølgelig respektere at de tror noe annet enn meg. Jeg kan gi meg selv lov til å ha mange spørsmål og protester rundt en del tradisjonell forkynnelse på dette punktet. Jeg kan heldigvis slippe å dele ut billetter hit eller dit. Men som prest er jeg kalt til å dele min tro på Jesus Kristus så frimodig og tydelig som mulig, forkynne evangeliet og forvalte sakramentene - og så er resten opp til Gud. Tror det er en bra arbeidsfordeling.

Steinar Sivertsen - takk for klok kommentar på mitt forrige innlegg. Jeg er så enig. Og jeg kjenner daglig på det du beskriver - utfordringen i som utlending å skulle bidra konstruktivt og bærekraftig inn i en gassisk lokal virkelighet, og virkeliggjøre KFUK-M sitt ideal om likeverdige partnerskap med søsterorganisasjoner i sør.

Det blir mange turer med taxibroussen gjennom Tana. Jeg sitter inneklemt og på skrå, med gassisk pop på radioen, magisk lys og myldrende liv utenfor, og heldigvis nesten alltid en svalende bris inn gjennom vinduene. På bussene her er det ingen som prater høyt eller snakker i telefon, og selv om praktisk talt alle må flytte på seg på hver holdeplass, og ta opp midtsetene som lager sitteplass mellom de to stolrekkene, er det ingen utålmodighet å spore.

I går dumpet en ung mann ned ved siden av meg og smilte. Jeg snakket til ham på gassisk, men det viste seg at det kunne han ikke – han var fra naboøya Komorene, og vi fortsatte på fransk. I løpet av samtalen kom det fram at han hadde klare formeninger om gasserne – at de er aggressive, late, uærlige og helt annerledes enn komorianerne.

Samtidig har jeg møtt flere gassere som sier akkurat det samme om afrikanere. Det er viktig for dem å understreke at de IKKE er afrikanere; at de er helt annerledes enn de på fastlandet – fordi afrikanerne er nemlig aggressive, late og uærlige…

Som etnisk nordmann i Oslo, er jeg oppmerksom på fordommene mange har mot mennesker fra ulike minoritetsgrupper, og særlig muslimer: At de er aggressive, late, uærlige – og i tillegg potensielle terrorister. Aftenposten skrev for ikke lenge siden at islam og muslimer er på frykt-toppen i Norge, og at frykt nr.2 var internasjonal terrorisme, som også oftest knyttes til muslimer.

Samtidig har jeg lært av mine år i Gamle Oslo at fordommene minoritetsungdom i mellom kan være likeså sterke som dem de møter fra storsamfunnet (og til dels selv møter storsamfunnet med).

Selv har jeg selvfølgelig også bøttevis av fordommer, selv om jeg ikke skal avsløre dem her. Jeg prøver å være meg dem bevisst, jobbe med dem, og ha en god dose selvironi. Noen ganger lykkes jeg, andre ganger ikke. Men jeg må innrømme at når jeg leser at en fylkesleder i FrP uttaler at Ku-Klux-klan hetter og hijab går ut på ett – da må jeg anstrenge meg litt for å finne fram viljen til denne fordomsjobbingen min.

Jeg har sikkert sagt dette før – erkjennelser som framstår som viktige for oss, blir gjerne gjentatt – men selvinnsikt kan ikke overvurderes. Min erfaring er at mennesker som kjenner sine egne gode og dårlige sider og tør å innrømme dem overfor seg selv og andre, er lette å omgås. Mennesker som skjønner hvordan de virker på og oppfattes av andre, og som bryr seg om det uten å la seg styre fullstendig av det – de er gode å være sammen med. Ledere med denne kvaliteten er de beste å bli ledet av.

Jeg måtte tenke på det igjen, da jeg nettopp leste en klok lederartikkel i Luthersk Kirketidene. Den handlet om kirkelederen og biskopen Margot Kässmann, leder for Tysklands 25 millioner protestanter og aktiv samfunnsdebattant. Hun ble nylig tatt i promillekjøring, og valgte selv umiddelbart å gå av og trekke seg fra alle kirkelige verv. Hun mente visstnok at hun ikke lenger hadde den nødvendige moralske autoriteten til å fylle sine roller slik hun ønsket.

Jeg tenker at det står respekt av hennes avgjørelse. Mange ledere ville antakeligvis valgt å klamre seg til makten og posisjonene lengst mulig. For et kirkelig lederskap er det ekstra viktig å framstå med moralsk integritet. Og promillekjøring er et lovbrudd som ofte blir alminneliggjort og bagatellisert, men som daglig skaper tragedier.

Likevel kjenner jeg meg igjen i refleksjonene til min kollega i Luthersk Kirketidene: Han spør om ikke det kunne virket like sterkt om hun hadde innrømmet sitt feilgrep og sonet sin straff, men likevel blitt på sin post. Om ikke troverdigheten hennes som kirkeleder og samfunnsengasjert nettopp hadde blitt styrket av det.

Folk flest spør ikke etter feilfrihet – det vet vi at ikke finnes, og hvis noen skulle framstå slik, opplever vi dem ofte enten hykleriske, moralistiske eller høyt hevet over oss andre. Heller spør vi etter ledere som har selvinnsikt, som er ekte og ærlige, som utviser myndighet, men som også snakker utfra smertefulle erfaringer av egne feiltrinn og nederlag.

Både biskoper, prester og alle andre som bekjenner seg til en kristen tro, lever på nåden. På Guds ubetingete kjærlighet, oppgjøret, tilgivelsen og nye muligheter. Bare hvis vi tror på det og lever det, kan vi dele evangeliet med andre. Hvis vi innerst inne tenker at vi egentlig ikke bør trenge nåden, at vi faktisk ikke trenger den, eller at den umulig kan gjelde for en sånn som oss – ja da må vi gå en runde med oss selv, og helst med en klok samtalepartner. Særlig hvis vi er ledere.

Må bare si at jeg misliker sterkt kategoritvangen på Verdidebatt - har lurt på om jeg skal protestere ved å sette opp det som passer minst, men jeg er for ordentlig til å gjøre det.

Fra min nettavisforside-oppdaterte verden, har jeg fått med meg at Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen meldte seg inn i Facebook-gruppen «Vi som krever en ikke-muslimsk taxisjåfør». Gruppen hevder at det er direkte farlig å sette seg inn i en drosje der sjåføren er muslim, og gruppen krever retten til å leve et liv i trygghet fra forbrytere.

Jeg vet ikke om Knudsen er medlem der ennå, men ifølge avisen sa han at han hadde meldt seg inn som et uttrykk for at ytringsfriheten må forsvares?? Han viste til muslimske drosjesjåførers protestaksjon i Oslo 6. februar, da de la ned arbeidet i protest mot Dagbladets trykking av Mohammed-karikaturer. At sjåførene gjorde dette, var et uttrykk for at de ikke respekterer ytringsfriheten, mente Knudsen.

Det er da jeg begynner å lure på hva jeg ikke skjønner. Var ikke drosjesjåførenes fredelige markering nettopp å gjøre bruk av ytringsfriheten? Det må da være fullt mulig, ja nettopp ønskelig, at man kan bruke ytringsfriheten til å markere uenighet med andre som bruker sin ytringsfrihet? Eller skal ytringsfriheten bare gjelde for enkelte miljøer, personer og meninger? I så fall er den vel om mulig enda viktigere for minoriteter uten formelle posisjoner?

Selvfølgelig må det være mulig å bruke ytringsfriheten tilbake, ved for eksempel å melde seg inn i en Facebook klubb. Dem finnes det jo etter hvert temmelig mange av. Men som stortingsrepresentant å melde seg inn i en klubb som på en sånn måte mistenkeliggjør en for tiden utsatt gruppe av Norges befolkning – det er lavmål. Og det er definitivt ikke den måten man øker muslimers tilhørighet til Norge på. Men det er vel kanskje heller ikke meningen…? Jeg foreslår at Knudsen selv blir taxi-sjåfør – så øker han den ikke-muslimske taxi-prosenten og reduserer antall tullete initiativ fra landets folkevalgte.

I løpet av mitt år i Venezuela som ungdom, og dette året her på Madagaskar, har jeg fått kjenne på hvordan det er å skulle tilpasse seg en kultur, et språk, et samfunn jeg ikke kjenner, og som betrakter meg som en fremmed. Det er tungt arbeid. Jeg blir sliten av å hele tiden prøve å forstå og passe inn, jeg blir usikker av å ikke vite hva de andre tenker om meg, jeg blir provosert av atferd som ut fra mitt norske ståsted virker negativ. Jeg blir mer reservert, mindre sosial, og det er utrolig deilig å innimellom være sammen med andre norske. Hvis jeg i tillegg stadig skulle bli møtt av holdninger i det nasjonale lederskap som stemplet meg som uønsket potensiell forbryter, tror jeg ikke at jeg hadde hatt så mye positivt overskudd å komme med. (Det året jeg var i Venezuela, ble Arne Trehold arrestert for første gang. Min venezuelanske vertsfamilie besto av høyreorienterte katolikker, som på bakgrunn av arrestasjonen avkrevde meg svar for hvor jeg sto – var egentlig alle nordmenn kommunister? Kanskje jeg egentlig burde laget en liten demonstrasjon rundt kvartalet i Caracas, med det mål å gjøre kjent at slett ikke alle nordmenn var enige i Treholts handlemåte?).

En annen stigmatisert gruppe i store deler av det norske samfunn, er misjonærer. Noen av dem har jeg kommet tett på her nede. De gruppene som har misjonæren som helten over alle helter, blir tilsynelatende stadig mindre, eldre og mer gråhåret. Muligens har misjonæren generelt bedre omdømme nå enn for ti eller tjue år siden, men fortsatt forbinder mange det med en arrogant, invaderende, manipulerende virksomhet, hvor det handler om å knuse lokale kulturer og telle frelste sjeler. Jeg merker på meg selv at jeg protesterer sterkt når folk tar meg for å være Madagaskar-misjonær. Men her har jeg lyst til å gi en hyllest!

En hyllest til den gamle garde av misjonærer jeg har møtt her nede, som har brukt flere tiår av sitt liv på å jobbe med jordbruket, presteutdanningen eller spesialskolene til NMS (Det norske Misjonsselskap), som har levd under enkle og ganske isolerte kår, og som fortsatt er brennende engasjert i sine fattige gassiske venner og har rust på stemmen når de forteller om mennesker de har fulgt i gode og onde dager.

Og en hyllest til den yngre garde – som kombinerer tydelighet på eget ståsted og egen kompetanse med stor ydmykhet og vilje til å lytte. Som går inn i krevende endringsprosesser hvor de går fra å være ledere av arbeidet, til å bli rådgivere og ressurspersoner for den nasjonale kirkeledelsen. Som tåler å stå i denne kontrastfylte virkeligheten og være langt borte fra familie og venner i Norge, i år etter år. Jeg hadde ikke klart det. Men jeg lærer mye, bare av dette ene året. Anbefaler Knudsen og alle andre å ta et år i skikkelig utlendighet – det er slitsomt og bra!

Vårt fredelige land har mange minefelt, og sykelønnsordningen er ett av dem. I går satt jeg med tre dager gamle, ferske aviser fra Norge i hendene, etter besøk fra en som hadde vært i Oslo. Sykelønnsordningen, uttalelsene fra Myklatun gruppen og reaksjoner på dette, tok mange av sidene. Og det slår meg: Som så mye annet i verden, er det også her noen ting som er veldig skjevfordelt, nemlig både helse, gode kolleger og arbeidsmoral.

Jeg husker at jeg hadde en sterk opplevelse som tjueåring på kurs for unge framtidige ledere. Jeg ble bestevenner med en som viste seg å være aktiv FrpU-politiker, noe som var nokså fjernt for meg å være. Den store forskjellen mellom oss, slik jeg husker det fra hin natts politiske samtaler, var at han ville heller at noen skulle falle utenfor samfunnets sikkerhetssystem enn at det skulle bli misbrukt – mens jeg ville heller risikere at det ble misbrukt av noen, for at færre skulle falle utenfor. Både da og nå er det helt reelt at det både finnes mennesker som misbruker systemet, og mennesker som faller utenfor systemet – eller som strekker seg altfor langt i møte med det.

Jeg er ambivalent her. Jeg kjenner mennesker som er kronisk syke, og som ikke ønsker seg noe annet i verden enn å kunne arbeide. De sliter ikke bare med å stå utenfor arbeidslivet i lange perioder, men også med den dårlige økonomien og sosiale stigmatiseringen det ofte medfører.

Jeg kjenner mennesker som går på jobb uansett hvor dårlige de er, både psykisk og fysisk, og som nærmest må tvinges til å be om sykmelding. De har ekstremt høy arbeidsmoral, de trives kanskje godt på jobben, de hater å skuffe andre. En holdt det hemmelig for sine nærmeste venner i mange uker at hun var sykmeldt, for hun skammet seg sånn over det. Mange dyktige og samvittighetsfulle kvinner i min bekjentskapskrets har opplevd å være utbrente og trenge lang tid for å komme tilbake i jobb, fordi de sto på så altfor lenge.

Jeg kjenner også mennesker som kan si at ”jeg trives i grunnen med å være 50 % sykmeldt, jeg” og som nokså problemfritt tar alle de fridagene de klarer å få tak i. Som har svært høye forvetninger til hvor mye de skal ha tid og overskudd til å gå på kafè og treffe venner, selv om de er i en opplest og vedtatt travel livsfase, for eksempel som fulltidsarbeidende småbarnsmødre. Eller som er svært så kresne på hva slags jobb de kan tenke seg å søke eller hvilke oppgaver de er villige til å gå inn i på arbeidsplassen.

En venninne forteller at da hun for ti år siden begynte å jobbe på et treningsstudio, med ansvar blant annet for å skaffe instruktørvikarer ved sykdom, var det langt lavere fravær og tilsynelatende mye høyere terskel for å melde seg syk, enn det er nå.

Både helse, gode kolleger og arbeidsmoral er skjevfordelt blant oss.

Som på så mange andre felt av vår komplekse virkelighet, blir det nødvendig å holde flere tanker og perspektiver i hodet samtidig, uten å bli handlingslammet. Faktum er visstnok at sykefraværet i Norge er svært høyt sammenlignet med andre land, og at utgiftene ifm sykelønnsordningen stadig øker. I følge svenskene har vi rykte på oss for å ikke være sykere kanskje, men slappere (jfr. Dagbladet har Reitan gruppen tre ganger høyere sykefravær i sine norske butikker enn i sine tilsvarende svenske?) Og ut fra internasjonale undersøkelser hvor folk skal beskrive hvor vondt og godt de har det, ser det ut til at nordmenn har mer vondt enn de fleste andre europeere, selv om vi har verdens rikeste og beste land å bo i. Samtidig er det også et faktum at arbeidslivet generelt er blitt svært krevende for mange, fullt av effektivitets- og omstillingskrav. Og at idealet om det max-presterende mennesket gjør arbeidslivet stadig vanskeligere å håndtere, for de som av ulike grunner ikke er på topp.

FOR NOEN arbeidstakere er det helt klart en utfordring å høyne pliktfølelsen og arbeidsmoralen – FOR ANDRE er tilsvarende utfordring å gi seg selv lov til å være helt eller delvis sykmeldt, og kreve sin rett i forhold til systemet. For arbeidsgivere er det viktig å se på sin egen rolle i organisasjonens eller bedriftens sykefravær – og både ansvarliggjøre seg selv og sine medarbeidere. Skaper de teamfølelse og ser den enkelte? Og for våre ekspertgrupper og politikere er det en utfordring å ikke gi urettmessig etter for pressgrupper verken fra den ene eller andre siden, og søke å finne løsninger som i størst mulig grad møter folk konstruktivt der de er.

Jeg tror det er bra om både leger, arbeidsgivere og arbeidstakere blir mer ansvarliggjort enn nå. Leger må kjenne pasientene sine bedre og ha mot til å utfordre der det trengs. Arbeidsgivere må følge opp sykmeldte arbeidstakere tett, og ta på alvor sitt ansvar. Et godt arbeidsmiljø, og god tilrettelegging og oppfølging når det trengs, er blant de viktigste faktorene i å få ned sykefraværet. Og arbeidstakere må gå i seg selv – eventuelt bli pushet på å gå i seg selv – og finne ut om de er blant dem som skal skjerpe arbeidsmoralen, senke kravene til seg selv, øke kravene til lederen sin eller prøve å bytte jobb.

De offentlige samtalene om alle slike vanskelige ting, blir fort preget av at alle må markere og forsvare seg og sine posisjoner, enten det er politikere, organisasjoner eller enkeltmennesker. Slikt kommer det lite godt og lite nytt ut av. De forholdsvis nyanserte reaksjonene jeg har fått med meg i denne runden, gir håp om en bedre samtale, som både kan ivareta de som trenger det, og bidra til at utgiftene til det nasjonale sykefraværet faktisk går ned. Som Aftenposten sa i sin leder: ”Hvis alle parter som vil bli berørt av en slik reform, tar sin del av ansvaret, har reformen gode muligheter for å lykkes.” Og det må den!

KOMMENTAR TIL KLIMAKOMMENTARER

Takk for kommentarer på mine forrige innlegg. Som jeg har sagt før: På grunn av treg og ustadig nett tilgang, kan jeg i liten grad være inne på nettet over tid – derfor blir det også magre kår for å følge opp kommentarene fra min side. Heldigvis ser jeg at noen ”svarer på mine vegne”, og at samtalen går, uten meg.

Jeg innrømmer gjerne at dette blogg-bidraget ikke var særlig dialogisk i formen – jeg hadde behov for å si det jeg sa. Jeg har fått med meg ganske mye argumentasjon fra begge sider, men det skal nok mye til for at jeg skifter grunnleggende overbevisning på dette feltet.  Vi kan alle, hele tiden finne forskningsresultater og tall å slå hverandre i hodet med. Men jeg har tatt et valg av posisjon, ut fra den overbevisning jeg så langt har fått. Jeg kjenner meg igjen i kommentaren til Runar Langnes – og ser ikke problemet med at vi eventuelt skulle ta problemet ”litt for” alvorlig. Hvem har sagt at vi ikke kan jobbe videre med å utvikle ny teknologi, samtidig som vi utfordrer vestilig forbruks- og forurensnings-kultur? Å skyve de fattige foran seg i denne sammenhengen, ved å hevde at grønne skatter og avgifter vil gjøre at bare de rikeste har råd til et (miljøødeleggende) forbruk, fortoner seg for meg som smakløst. Svært mange fattige mennesker har allerede kjent konsekvensene av vår livsstil på kroppen i sin hverdag, og utfordrer oss på å ta et solidarisk ansvar.

Jeg ble spurt om agendaen min. Den prøvde jeg å være veldig tydelig på: At vi skal vise større handlekraft og endringsvilje i miljøsaken, ikke bare være litt bekymret uten å gjøre noe med det. At vi i rike olje-produserende Norge skal ta ansvar, som enkeltmennesker og samfunn – at vi skal klare å endre utviklingen før det er enda mer for sent, at jeg skal kunne se barna mine i øynene om tyve år og si at jeg prøvde å bidra til å endre en utvikling jeg opplevde ikke bærekraftig.   

HVORDAN IVARETAS MINORITETER I FOLKEAVSTEMNINGER?

Jeg har nettopp lest noen flere uttale seg angående Sveits sitt nei til minareter. Og jeg spør meg selv: Hvordan ivaretas minoritetene i folkeavstemninger? Et demokratisk problem, satt på spissen i en folkeavstemning, må være: Når flertallet bestemmer – hvor ofte bestemmer de da til beste for et mindretall? Hvor ofte vil flertallet gi avkall på privilegier? Hvem er egentlig opinionsdannerne i en folkeavstemning og hvilken agenda har de?

Så vidt jeg har fått med meg, er ikke Norge så mye bedre enn Sveits hva gjelder minaret-håndtering. Hvis tillatt lyd ligger på 60 decibel og inne-stemme-nivå kan man spørre seg om målet var det samme som med forbudet i Sveits, bare gjort på en penere måte: Begrense islams synlige og hørbare nærvær i det offentlige rom. Jeg for min del er for både kirkeklokker, Rådhus-klokka, minareter og ganske mange andre lyder i det offentlige rom (med ett, sikkert unntak for lyden av off-shore-racing-båter i Oslo havnebasseng).

Ut fra det jeg har fått med meg av både minaret-debatten og andre ting knyttet til religionens og ikke minst islams nærvær i det offentlige rom, er det mye mistenkeliggjøring og stigmatisering ute å gå. Mye frykt, mye posisjonering. Fra flere hold. Jeg tenker at det er ikke sant som det ofte blir sagt, at dialog-linjen er naiv og feig. Hvis man står svart-hvitt på sitt, så er man i hvert fall alltid sikret en fanklubb blant sine egne. Hvis man forsøker å bygge noen broer og holde fast på nyanser, blir man fort mistenkeliggjort fra begge/ alle sider i en konflikt eller en debatt. Mange vil ha klar tale – selv om den klare tale kan bli tilslørende i all sin forenkling.

Men både vi mennesker og virkeligheten er sammensatt og komplisert. Vi trenger alle øve oss i selvinnsikt. Og i å kunne ha tillit og utfordre på samme tid. Hvis vi bare utfordrer og mistenkeliggjør, så bidrar vi til en selvoppfyllende profeti, i dette tilfellet: Hvis vi bare utfordrer og mistenkeliggjør islams nærvær i storsamfunnet, så vil en naturlig reaksjon for mange muslimer være å trekke seg unna, isolere seg, eller markere seg aggressivt og sterkt, og dermed bekrefte fordommene.

Men vi skal faktisk leve sammen. Muslimer, kristne, ikke-religiøse og alle andre. Med ymse roller og identiteter som ikke kan fastholdes i èn livsynsmessig merkelapp. Vi skal leve sammen – og helst bli åndelig, sosialt, kulturelt osv.beriket av det. Det betyr ikke at vi ikke har lov til å kjenne på frykt eller tvil eller frustrasjon i møte med de utfordringene det flerkulturelle samfunn representerer. Men hvis det er de følelsene som får avgjøre, enten det gjelder våre hverdagsvalg eller folkeavstemninger – da er det lite konstruktivt.

Og da er vi tilbake til spørsmålet: Hvordan sikrer man at mindretallets behov og ønsker blir ivaretatt hvis folkeavstemninger skal avgjøre? En ting er at man kan problematisere meningsdannelsen blant flertallsfolket – hvor demokratisk den egentlig er. Slik man også kan problematisere ytringsfriheten selv i land hvor den formelt sett har gode kår. Men en folkeavstemning vil også lett skape et ”vi” og et ”dem”, et ”for” og et ”imot”, som øker den gjensidige stigmatiseringen og splittelsen. Derfor: Jeg er mot hyppig bruk av folkeavstemninger, annet enn i ”Skal vi danse?” og lignende fora. Men jeg ser fortsatt ingen gode alternativer til demokratiet som styringsform, hvis noen skulle lure på det…

Jeg er vred! I en halvgammel Vårt Land leste jeg et innlegg av en som var så lei av avisens skjeve vinkling av klimasaken – at man ga altfor liten plass til de såkalte klimarealistenes versjon. Noe av det beste ved Vårt Land synes jeg, er nettopp at de på en utholdende og kreativ måte har løftet fram alvoret i klimaendringene og miljøsaken, også når det ikke har vært trendy i andre medier. Dette er nemlig alvor.

Hva skal til for å være overbevisende? I hvilke andre sammenhenger ville man betvile tusenvis av forskeres årelange arbeid – når de til og med hevder å komme med forsiktige anslag? Og man samtidig har utallige ”klimavitner” – mennesker som lever av og nær naturen i utsatte områder, og som forteller om endringer som gir katastrofale følger i deres allerede harde kamp for å overleve: Økt antall flommer, lengre tørkeperioder, mer utforutsigbart vær generelt, stigning av havnivå osv.

Jeg synes det er utrolig arrogant å kalle seg ”klimarealister” med det utgangspunktet og den agendaen man tydeligvis har. Ellers i verden handler det å være realistisk om å forholde seg til grundig forskningsarbeid, og de erfaringer og konsekvenser man faktisk sporer i virkeligheten, - og være føre var der det er behov for det. Men det gjelder kanskje bare hvis det er til beste for en selv? Så vidt jeg har sett, er det ingen ”klimarealister” som har uttalt seg, som bor i ørkenområder i Afrika, eller på en øy som holder på å forsvinne i havet?

HVIS nå FN sitt klimapanel mot all formodning skulle ha tatt for hardt i på enkelte ting – hva har vi å tape på at vi har tatt scenariet deres på alvor og prøvd å snu en katastrofal utvikling? Handler dette om at vi i den rike og energisløsende del av verden ikke skal måtte ofre noe som helst? Og heller ikke ha dårlig samvittighet?

Det er mulig å snu utviklingen. Og vi vil komme langt hvis vi utviser samme besluttsomhet som vi som internasjonalt samfunn gjorde i forhold til finanskrisen. Men København møtet viste at vi har skremmende lang vei å gå for å få gjort noe. Vi har ikke så mye tid på oss før det vil koste mye mer å gjøre det som må gjøres – og mange mennesker rundt om i verden vil

betale dyrt før det.

Ja, jeg er vred. Og jeg tror det finnes to slags klimarealister. De som har kuppet navnet, og de som er det.

Her i Andavamamba har jeg fortsatt så dårlig og treg nettilgang at jeg knapt får lastet ned noe som helst. Jeg er forside-oppdatert, kan man si. Og da har jeg fått med meg at hijab i politiet og moralen på Grønland er noe av det som har vært i nyhetsbildet i det siste. Begrepet nyheter får forresten en merkelig klang når man skummer norske førstesider herfra.

I Tana er det regntid og fortsatt politisk uavklart situasjon. Den sittende kupp-presidenten Rajoelina har ombestemt seg og gått vekk fra avtalen om samarbeidsregjering som ble inngått i Maputo i høst; han vil kjøre videre alene. Mens de tre fløyene i opposisjonen har oppnevnt en alternativ regjering i protest. Det er vanskelig å se hva som egentlig skjer, og hvorvidt det kommer til å bli valg i mars. Kirkefolk, fattige kolleger og naboer jeg snakker med, er mest engstelige for at det skal bli fortsatt rot og uro, og enda verre situasjon for de mange som har små marginer fra før av. Vi håper og ber om at det ikke skjer.

Hijab-debatt er det lite av her. Men det er en viktig debatt i dagens situasjon i Norge. Jeg forstår argumenter både for og mot hijab-bruk i politiet. Men jeg må si meg enig med likestillings- og diskrimineringsombudet, at jeg ikke synes at et politisk nei er tilstrekkelig solid begrunnet. Norge trenger uansett å gjennomtenke og gjennomarbeide en politikk for religionens plass og uttrykk i det offentlige rom.

Jeg vil også si meg enig i Verdidebatt-blogger Olav Rune Bastrups kommentar om at hijaben er så religiøs som vi tolker den. Det finnes klare erfaringer av både at hijaben fungerer undertrykkende, og at den er uttrykk for en selvstendig og stolt markering av muslimsk identitet. Jeg kjenner mange unge muslimske jenter som begynte å bruke hijab MOT sine foreldres vilje; foreldrene var engstelige for at de ville oppleve stigmatisering og diskriminering i skole- og arbeidsliv. Jentene selv sier at de ønsker å vise at de er stolte over sin muslimske identitet. Så står vi overfor det krevende arbeidet å verken offer-stigmatisere jenter som bruker hijab – eller svikte de som faktisk føler seg tvunget til å bruke den. Når det gjelder muslimske jenter i politiet, er de heller ikke enige når det gjelder hijab-bruk; jeg har lest uttalelser til støtte for både et ja og et nei. I utgangspunktet tenker jeg at muslimske jenter som velger å gå inn i politiet, står støtt, og at det er positivt for integreringen at jenter som har en konservativ religiøs begrunnelse for bruk av hijab, også har muligheten for å arbeide der. Da vil det være enda viktigere enn før at utdannelsen utfordrer studentene på selvrefleksjon i forhold til hvordan de vil bli oppfattet av ulike mennesker og miljøer, og deres egen begrunnelse for å for eksempel bruke hijab.

Debatten rundt moralen på Grønland har vel i visse spor ligget tett opp til hijab-debatten. Jeg har forstått det slik at den har handlet om visse muslimske og eller ikke-etnisk-norske miljøers press og sanksjoner i forhold til de blant ”sine egne” som de mener at ikke kler seg eller oppfører seg riktig.

I begge disse debattene tenker jeg at det er viktig at ulike holdninger og erfaringer kommer fram, og at vi samtidig prøver å unngå en tabloid og fordummende debatt. Den er for viktig til det. Det må være lov å ha forskjellige meninger om påkledning og livsstil – også på andres vegne. Og si dem høyt. Når jeg går på Grønland, og ser store reklame boards med jenter i tangatruse og ordene Hot, hot, hot – så identifiserer jeg meg lite med det. Kanskje like lite som damen i burka ved siden av meg. Når jeg snakker med muslimske ungdomsskolejenter som har flere gutter de flørter med på èn gang, identifiserer jeg meg ikke helt med det heller. Og jeg gir meg selv lov til å utfordre dem på det.

Det som ikke må være akseptert, er å true, presse eller sanksjonere andre for hvordan de kler seg eller ter seg i det offentlige rom – såfremt de ikke utgjør en trussel for andre. Særlig ikke hvis de som truer, reelt har mer makt enn de som blir truet. Da må vi si tydelig i fra. Etter å ha forsøkt å lytte til begge parter.

 Jeg minnes debatten som gikk for noen år siden, etter en sommer med mange voldtekter i Oslo. Flere hevdet at kvinner som gikk utfordrende kledd, var alkoholpåvirket og vandret ute om natten, hadde seg selv å skylde hvis de ble voldtatt. En rikssynser oppfordret jenter til å holde seg hjemme. Det må gå an å mene at vi kvinner kan ta våre forhåndsregler – og samtidig være krystallklare på at en voldtekt alltid, alltid, alltid er voldtektsmannens ansvar.

I begge disse debattene som går, er det en utfordring å verken stigmatisere muslimske jenter som ofre, stigmatisere muslimske menn som undertrykkere, eller stigmatisere nordmenn som umoralske og sexfikserte. Jeg har mailet gode venner, både muslimske og ikke-muslimske, folk med tilknytning til Grønland og eller engasjement i forhold til saken – og håper å få mange svar som kan gjøre meg klokere. Det er lurt å spørre de som er direkte involvert, på den ene eller andre siden, selv om man som deltaker i det norske samfunnet uansett må få gjøre seg opp sin egen mening.

 Jeg synes Grønland er en fantastisk bydel. Den er mangfoldig og fargerik – fylt av engasjerte mennesker, mange originaler, mye religion og mye identitetsarbeid, masse god mat og musikk. Ja, det er også en bydel med mye sårbarhet og mange vonde historier, og lavere score på levekårsrangeringene. Men når jeg stadig opplever at folk, ofte med lite direkte kjennskap til Grønland, uttaler seg om hvor farlig, unorskt og ”slummete” det er der, vil jeg si: Heia Grønland!

”De fattige har dere alltid hos dere”, sa Jesus.

Det er nesten for mye å ta inn. Så vakkert og frodig, støvete og møkkete, så kaotisk og myldrende og langsomt på samme tid. Helt tusen og en natt. Et eventyr vi er en del av, som er både fint og fælt. Som ikke kan love happy ending. Som det er vanskelig å finne sin plass i, i hvert fall for meg. Jeg vil ikke venne meg til ulikheten og urettferdigheten. Men jeg må lære å leve med det likevel. Finne balansen mellom utbrennende engasjement og kynisme.

Vi har møtt en annen ”vahaza” – en utlending. Den første hvite vi har sett, bortsett fra ambassade folkene. De sa at det finnes en håndfull nordmenn her i Tana (=Antananarivo), men at svært få utlendinger er å se til fots i byen. Hun vi møtte var en dansk dame, som hadde Danmarks første adoptivbarn fra Madagaskar på armen. ”Bor dere her, i dette området?! Lykke til!”, var hennes kommentar, da vi kom i snakk på butikken. Ja, vi gjør jo det. Og det er lærerikt. Hva slags relasjon kan vi ha til de andre i gata vår, som aldri kan komme innenfor porten til dette huset? Vårt vertskap i 1.etasje har bodd her i over tjue år og oppdratt barn her. Men deres venner er ikke folkene i gata. Dem er de bare på hils med, og handler litt hos. Ulikhet skaper en avstand og krever en avstand. Selv om alle her virker vant til det, på en helt annen måte enn vi er. Blir vi mer kyniske dette året av å bo så midt i slummen, enn hvis vi hadde bodd der de fleste andre utlendinger bor? Blir vi mer slitne? Det er ingen grunn til at de fattige rundt oss skal oppleve at det å bo her er en slags solidaritetshandling fra vår side – kanskje ville det vært mer nennsomt overfor dem å bo et annet sted, når vi likevel ikke bor i skur? Som hjelper der det er grenseløse behov, må man ha en liten avstand for ikke å gå under – da kan man ikke være til hjelp for noen. Samtidig tenker jeg at det er sånne som Shane Claiborn og hans følgesvenner, som bor og lever i kommunitet i et fattigstrøk i Philadelphia, elsker både Gud og mennesker og deler på alt, som virkelig gjør dette skikkelig. Fortsatt litt gåtefullt for meg hvordan det går i lengden, særlig hvis man får barn. Men Bibelens ord om dette er mange steder kompromissløse. Når Jesus sier til den rike unge mannen som spør hva han skal gjøre for å få evig liv: ”Gå bort, selg det du eier og gi alt til de fattige. Kom så og følg meg” – hva gjør vi med en sånn tekst?

Fattige mennesker er uansett ikke en ensartet gruppe. Er fattigdom å ikke ha nok å spise? Å ikke ha råd til å kjøpe medisiner? Å ikke kunne reise, eller få seg et litt bedre husvære? Å ikke ha råd til å la ungene gå på skole i stedet for å arbeide? De fleste i gata vår har nok det de trenger av mat og klær, og de har en eller annen form for tak over hodet. De ler mye, ungene leker, musikken går. Men når temperaturen om vinteren, i juni-juli, kryper ned i 7-8 grader om natten, da spørs det hvor varmt de har det. Og da vi tok med en kollega fra KFUK-M på lunsj på et hyggelig gatekjøkken, skjønte vi at det kanskje var første gang i sitt liv han var på et sånt sted. Jeg opplever at alle relasjoner potensielt blir litt forgiftet, fordi vi er de vi er og har det vi har. I hvert fall så lenge vi kan så lite om de sosiale kodene, og hvordan de funker for sånne som oss. Men jeg ønsker jo ikke å gå inn i alle møter med en frykt for at det skal bli spørsmål om penger, og en tanke om at alle tenker jeg har noe de vil ha. Da stigmatiserer jeg menneskene rundt meg på en utilbørlig måte. I følge en Madagaskar-kjenner, er det likevel nyttig å være klar over at man som utlending fort blir plassert i en autoritetsposisjon uansett om man vil eller ikke, hvor det også er naturlig for folk å spørre om både økonomisk og annen hjelp – det har jeg opplevd allerede fra kolleger. Lurer på hvordan jeg tenker om dette om et år – det virker nokså uløselig.

Rapport fra Madagaskar.

Ettersom dette brevet er skrevet for en stund siden, er ikke alle hendelseene helt dagsferske.

En helg dro vi ut til Aboimanga – ”det blå fjellet” – et par mil utenfor Tana. Det er en kombinasjon av et åndelig valfartssted, og et slags lite gassisk svar på Norsk Folkemuseum på Bygdø. Her står husene hvor de gamle konger og dronninger trakk seg tilbake om somrene, og åndene deres er ennå sterkt tilstede her for de fleste gassere. Mange kommer hit og går rett til det nordøstlige hjørnet, det hellige hjørnet, i det eldstre og enkleste huset, og påkaller ånden til den store Merina-kongen for å søke råd og hjelp. Området er vakkert, frodig, om enn på en tørr måte, og utsikten er helt til å miste pusten av. Her så vi for første gang en gruppe utlendinger – 10-15 tyskere med store kamera på magen.

|

Jeg snakker mye med vår vert i 1.etasje om tro og religion. Han er en solid blanding av katolsk og forfedre-troende, og veldig opptatt av åndelighet og astrologi. Han forteller at veldig mange gassere praktiserer en blanding av tradisjonell forfedretro og kristendom. Det gjelder ikke minst ritualene i forbindelse med det som kalles famadihana, eller likvending, som er svært utbredt.

I går var det nesten karnevalsstemning i gata vår. Mye dansing og musikk, noe som så ut som hanekamp, og et opptog. Vår vert forklarte at det var nettopp en slik ”famadihana” for en familie. 7-10 år etter at foreldre og eller andre nære slektninger er døde og lagt i den felles familiegraven (som for øvrig bygges mer solid og kunstferdig enn huset for de levende, siden gravkammeret sees på som en evig bolig, mens huset jo er bebodd for en mye kortere periode….) – samler man storfamilien, tar de døde ut av gravene igjen og bærer dem på skuldrene rundt, takker dem, forteller siste nytt fra slekta og landsbyen, og spiser stort festmåltid der ute med forfedre/ mødrenes jordiske levninger ved siden av seg. Så kler man dem opp i nye, fine gravklær, før man legger dem tilbake på plass, og drar til nærmeste slektning og fortsetter festen der.

Den katolske kirken har visstnok vært positive til å integrere denne praksisen i trosutøvelsen, mens de protestantiske kirkene er svært avvisende, i hvert fall offisielt. De mener at ritualene rundt likvendingen - tilbedelsen av forfedrene, de moralske utskeielsene (ofte mye alkohol, og tilfeldig sex) og sløsingen med knappe ressurser (til stor og staselig fest) som gjerne følger med, er uforenlig med kristen tro. Mange tar opp banklån for å finansiere festen, og bruker flere år på tilbakebetaling.

Vi har begynt å utforske gudstjenestelivet her. Søndag prekte jeg i kirken til en kollega fra KFUK-M. Litt på gassisk, mest på fransk. Uten manus, for det lå hjemme, men jeg kom i havn. Kirkene ligger tett som hagl her – første søndagen var vi i den nærmeste, som viste seg å være en pinsekirke med sterk herlighetsteologi; The Winners Chapel! Den beskjedne fronten viste seg å skjule et enormt lagerbygg med 2000 syngende og klappende mennesker. Volumet både på predikanten og bandet var smertefullt høyt, men vi ble godt tatt i mot og fikk en engelsktalende vert ved vår side. Vi gikk etter to timer – da var ungene tynt til bristepunktet, den tredje kollekttalen var over, min vert hadde nettopp oversatt følgende: With this donation you will reach the financial top, in the name of Jesus Christ!, og prekenen skulle snart begynne.

En annen søndag var vi i en KFUK-kollegas menighet. Fortsatt midt i markedskvarterene og pen slum, hvis man kan kalle det det. En protestantisk, mindre menighet, adskillig mer dempet i uttrykket. Flere melodier som jeg gjenkjente fra norsk gudstjeneste. Bare to ofringer… Som statskirkekristen oppleves det litt pushy å ha flere ofringer i løpet av gudstjenesten, særlig i et fattig strøk. Men folk her vet jo at menighetens inntekter er bare det de selv gir. Rommet var en pen blanding av et slags laftet bedehusbygg, og et karibisk bryllupslokale, med overdekorerte lampetter, kappekantede tunge duker og enorme blomsteroppsatser. Ungene forventes å sitte stille, eller leke litt utenfor når det blir for langdrygt. Sterkt å lyse velsignelsen. Her var vi ferdige med gudsjenesten når de to timene var gått. Ungene lover at de aldri skal klage på at det varer for lenge i Grønland mer.

Da har jeg omsider klart å komme meg inn igjen på Verdidebatt - nett-tilgang i Andavamamba er ikke å spøke med. Det er her vi bor - i det hvite hus. Ikke Obama sitt, nei - men likevel - vi leier 2.etasje i et stort hvitkalket hus midt i Andavamamba, et slumstrøk i indre by i Tana.

Apropos Obama - her i Tana skaper ikke Fredsprisen de store oppslagene - selv om noen av våre gassiske venner har fått det med seg. Kanskje mest fordi de kjenner noen fra Norge. Jeg klarte omsider å laste ned Obamas tale. Men hadde ikke tålmodighet til å vente lenger og få med meg alle analyser og synsinger rundt den, for ikke å snakke om bildene. Han er en strålende retoriker. Men jeg klarer ikke helt å bestemme meg angående innholdet. For om jeg skulle ønske Obama var mer radikal i sin politikk – eller om jeg tenker at han nettopp evner en nødvendig balansegang for å få den støtten og det handlingsrommet han trenger. For å få til nødvendige endringer i amerikansk politikk selv om endringene ikke er på langt nær så store som jeg skulle ønske.

Heller ikke miljøtoppmøtet får så store overskrifter her. Også det er langt herfra. Selv om jeg vet at flere gassiske politikere har vært på den norske ambassaden siste uka for å få visum nettopp til København. Men miljøødeleggelser og klima-trussel er ikke langt borte. Avskoging truer både klima, artsmangfold og næringsgrunnlag – elvene er røde av all jorda som vaskes bort daglig – øya blør.

Nesten 90 % av plantene og dyrene på Madagaskar er endemiske, det vil si at de finnes bare her, i hele verden. De mest kjente er kanskje lemuren, fosaen, alle kameleonene og baobabtrærne. I hvert fall for de av oss som har sett Madagaskar 1 og 2 på kino…. Gud må virkelig ha hatt det gøy da denne øyas flora og fauna ble skapt og utviklet seg – eller hva skal vi si om en lemurtype som bare livnærer seg av èn spesiell type cyanid-palme, og som hver dag får i seg en dose cyanid som ville være dødelig for tre mennesker? Eller kameleonen som ”sier det med farger” – forandrer fullstendig farge etter følelsene sine, og har øyne som kan trille 360 grader rundt helt uavhengig av hverandre?

Før fantes lemurer store som gorillaer, kjempeøglefugler og sikkert mange arter vi aldri kommer til å vite om. For mange er blitt borte, særlig etter at menneskene kom til Madagaskar. Og hver dag oppdages nye arter her, hvorav mange er alvorlig truet av utryddelse. Øya er klassifisert som et av de 10 ”hot spot”- stedene i verden for biologisk mangfold, og heldigvis er det etter hvert en god del internasjonale partnere som ser et ansvar for å samarbeide med gasserne om å ta vare på denne verdensarven.

Blant gasserne selv er det visstnok en økende miljøbevissthet, men for en fattig bonde med stor ungeflokk er det fristende å bruke den tradisjonelle ødeleggende ”slash and burn”-teknikken (hvor de hogger ned nye felt av regnskog og dyrker ris i den næringsrike asken). På kort sikt gir det ham og familien mat, selv om det på lang sikt er ødeleggende både for naturen og for næringsgrunnlaget. Også i Norge måtte miljø- og klimakrise vike plassen for finanskrisen, og handlekraften og pengepungen ble plustelig helt annerledes. Det er ikke rart at noe av det samme skjer i et land hvor marginene er så små for de fleste.

Den politiske krisen, som fikk sitt foreløpige klimaks i kuppet i mars, har gjort livet enda tøffere for en fattig befolkning. Folk flest lever fra hånd til munn, fra dag til dag. Man kjøper ikke en sekk med ris, men tar med seg koppen sin og kjøper dagens porsjon. Når jeg skal ha bilsyketabletter til ungene, får jeg prisen oppgitt pr pille, ikke pr eske. De som i det hele tatt har råd, kjøper bare til dagens tur. Når vi tar en taxi, må sjåføren ofte få et forskudd på noe av betalingen, fordi han må kjøpe en liter bensin for å få oss hjem. Bensintanken er kastet ut og erstattet med en halvannen liters brusflaske, som rommer det de har råd til å kjøpe av gangen. Miljøvern og kildesortering er ikke ord vi hører her, men i praksis ligger nok gasserne på gjenbrukstoppen. Det finnes verken trafikklys, postkasser eller søppelkasser i byen her – det siste både fordi postkassene av aluminium forsvant med en gang – folk tok dem med seg og solgte videre eller laget noe av det - og fordi alt brukes om igjen. Alt. På de mest utrolige måter. Og det meste som handles, kjøpes i små boder hvor det ikke finnes noe påkostet og forsøplende emballasje. I disse omgivelsene merker vi definitivt ingenting til julens kommersielle trykk.

Vi har ikke sett noesomhelst som ligner jule-ting. Men sist uke dukket små plastjuletrær opp ute på markedet. Og da vi i dag tok turen opp til Jumbo Score – kjøpesenteret som bare rike gassere og utlendinger har mulighet for å handle på – fant vi litt mer julestæsj og JingleBells som bakgrunnsmusikk. Men fortsatt svært lite, sett med norske øyne.

Kuriøst nok var det enda mindre religiøs preget julepynt enn hjemme, selv om folk her er mye tydeligere troende  - det er som om de holder troen og kommersjula helt adskilt. Vi fant èn julekrybbe – men den manglet Jesusbarnet og Maria?! Bare hyrden og Josef og noen dyr og stallen. Både i utstillingseksemplaret og på bildet utenpå de andre eskene. Ingen av de ansatte kunne forklare hvorfor. Hvem kjøper en julekrybbe uten de to mest sentrale personene?

Kanskje blir nettopp den julekrybben den sterkeste. Fordi Jesus og Maria blir så tydelige i sitt fravær. Når de er med, og alt ser ”riktig, idyllisk og vakkert ut” – da er det en fare for at det bare går inn i troen og ut igjen, uten å sette spor. Men julekrybben uten Jesus og Maria – den røsker i meg, minner meg på hva som er viktig.

Det samme gjør det gassiske ordet for Jesu fødested: Tranonomby – kuas hus, altså fjøset. At Jesus ble født i en stall, det har jeg hørt, lest og sagt så mange ganger, at det er noe selvfølgelig, poetisk og afysisk over det. Men når vi satt i gassisk-timen her i går, og oversatte at Jesus ble født i fjøset – da ble det plutselig veldig jordnært og livsnært igjen.

Jeg savner julen hjemme – savner det sosiale, prestejul, mørketid, kulde, gløgg, juleavslutningene. Men det går helt fint for et år. Og det er en god anledning til å kjenne på hva julen virkelig er.

Rapport fra livet på Madagskar, hvor vår familie jobber for KFUK-KFUM.

Dette er en annen virkelighet. Tana er en kaotisk, myldrende, støvete, intens by. Akkurat nå står zacaranda-trærne i lilla blomstring overalt, det er lørdag, og enda mer intens markedsdag enn ellers, og klesvasken henger overalt, på de mest utrolige steder – på gressvollen langs den grumsete kanalen, i rundkjøringene, på gjerdene, på hustakene, på bilvrakene. Til å være en by fylt av Afrikas røde jord og mye gjørme, er folk flest utrolig rene, både på kroppen og i tøyet.

Det finnes ikke trafikklys, tross rushtid omtrent døgnet rundt. Og det finnes ikke søppelbøtter. Kanskje ikke så rart, fordi folk produserer jo knapt avfall. Alt brukes om igjen, ingenting kastes. Når du kjøper ris på markedet, så har du med egen kopp – de fleste ser ut til å bare ha råd til å kjøpe dagens rasjon. Når du kjøper en kopp youghurt drikk, får du den servert i et krus og drikker den på stedet, så neste mann kan ta over etterpå. Vi har ikke helt våget oss på det ennå… Kjøper du en høne, så tar du den under armen. Matlaging ved hjelp av kull og den gamle bilparken er ikke særlig miljøvennlig, men når det gjelder energiforbruk og gjenbruk, må gasserne være i nærheten av verdensmestre.

Vi våkner i 5-6-tiden – fra da av er det en jevn dur av hanegal, snekring, prat, musikk, biler og lasting i gata vår. Ungene våre er på den lokale gassiske skolen borti gata fra 8 til 12 – de skjønner enda nokså begrenset med gassisk, men både lærere og klassekamerater hjelper dem godt. Etter middagspausen blir de hjemme, og gjør norske leker, pluss at hele familien har gassisk kurs med vår venninne Mbola. Jeg har noen arbeidsdager her i gata på KFUK-senteret, og noen på KFUM-senteret i slumstrøket Ankazomanga litt lenger nord i byen. Vi jobber med info-materiell, søknader til ulike fonds, budsjetter, organisasjonsstukturer og planlegging av prosjektbesøk. Det går 3000 aryari på 10 norske kroner, så det blir en del millioner å holde styr på….

Lars Kristian tar mye bilder, og når han tar opp kameraet, blir det alltid liv og røre – alle vil være med på bildet. Vi får mange gode minner med oss hjem, og KFUK-M her får levendegjort sitt gode arbeid for sine internasjonale partnere.

Vi har så treg nett-tilgang at jeg knapt surfer på nettet, og TV har vi ikke. Så nyhetsbildet for meg begrenser seg til litt info på venners mail, litt samtaler med våre gassiske venner, litt fransk-språklig radio. Og Fairytale på gassisk radio…. Denne måneden har jeg fått med meg fredsprisen til Obama, svineinfluensaen og noen rokkeringer i regjeringen. Fra et gassisk perspektiv fortoner norsk virkelighet, og ikke minst alle oppslagene om skattelister, seg nokså merkelig. Vi merker at når vi bor så midt oppi folk som ikke har mer enn det aller nødvendigste og knapt nok det, så lever vi også enklere selv. Spiser enklere, kaster aldri mat, har bare på det mest nødvendige av belysning, shopper aldri, leker ikke med Nintendo i parken, kjøper ikke is på gata. Det blir bare sånn. Nyttig erfaring.

Det mest spennende nå hernede, er om de ulike politiske fraksjonene klarer å følge opp Maputo-avtalen, som de ble enige om i sommer. Den anga en politisk maktfordeling og en plan for nyvalg. Foreløpig er det hele tiden noen som saboterer. Men landet trenger sårt å få en regjering som kan godkjennes av de andre afrikanske landene og det internasjonale samfunn, så bistand, handel, stabilitet og turisme kan komme i gang igjen.

Jeg sitter her, midt oppi urovekkende mange kasser og bag'er som etter planen skal være med til Madagaskar på onsdag. Hele familien skal bo der et år - og da må man faktisk ha med seg litt av hvert. Jeg lurer på hvordan norsk valgkamp ville sett ut hvis jeg hadde fulgt den fra Antananarivo? skal spørre noen når jeg kommer dit. 

Det var trist, om enn ikke uventet, at miljøsaken ikke så ut til å bety nok til å gi uttelling til de partiene som har vært mest troverdige på dette feltet, nemlig SV og Venstre. Nå skal jeg ned til et land som har noe av den mest unike flora og fauna i hele verden - masse dyre- og plantearter finnes bare på Madagascar. For å ta et bisarr eksempel: en palme som produserer cyanid, og en lemur som lever av denne palmen. Før fantes lemurer så store som gorillaer, men de er utryddet. Madagaskar har masse regnskog, og viktige nasjonalparker. Men pga finanskrisen og den politiske uroen, som gjorde at både bistandmidler og turistinntekter stupte, har man visstnok ikke hatt råd til å opprettholde vakthold i nasjonalparkene - og avskogingen har skutt voldsomt fart. Vi kan ikke lukke øynene for det som skjer. Men vi kan snu utviklingen hvis vi har vilje til det. Vi kan lobbe, be, gi penger, leve grønnere i hverdagen osv - og vi kan bli med på Avaaz sin klima-aksjon nå 21.sept - som vil skje mange steder rundt om i verden (sjekk Avaaz.org).

Vi har hatt enda et valg. Kirkevalget. Utrolig mange medarbeidere og frivillige i alle landets menigheter har lagt ned time på time med arbeid for å få kandidater og lose valget i havn. Stemmelistene var rimelig kompliserte, og informasjonen om den enkelte kandidats standpunkter ikke alltid like tilgjengelig, for å si det mildt. Men mange har satset mye på å få dette bra! Jeg har sett tallet 15 % oppslutning. Hvis det stemmer, så er det en mange-mange-dobling fra tidligere. Det irriterer meg litt at det er disse tallene som skal avgjøre hvor demokratisk legitime vi er. Jeg ønsker meg ikke max valgdeltakelse for enhver pris - jeg ønsker meg at flest mulig av de som stemte for første gang, faktisk har fått mer eierskap til den kirken de er medlemmer av, og at det skaper mer fellesskap lokalt, flere samtaler om tro, flere prosesser inni enkeltmennesker, mer kunnskap om kirken, mer tørst etter Gud.

Valg lager mye støy. Nå er det hverdag. Og store valg skal omsettes i små hverdagslige valg og handlinger. Både på den politiske og den kirkelige arenaen. Her i Norge - og for noen av oss, i Antananarivo.

Et homofilt par blir trakassert og angrepet på Grønland. Gjerningsmannen begrunner det med at Gamle Oslo er en muslimsk bydel. Men Gamle Oslo er ikke en muslimsk bydel. Det er en mangfoldig bydel for mange slags folk, religioner og livssyn. Og jeg har heldigvis møtt mange muslimer i Gamle Oslo, som aldri ville oppført seg slik denne gjerningsmannen gjorde. De synes det er trist å lese om hva det homofile paret opplevde – og de gruer seg til hvordan det slår ut i valget til uka.

Valget er en stor sak. Men hvilke krefter styrer det egentlig? Hvem er det som avgjør at Siv er ut og Erna er inn? Er denne valgkampen enda mer mediastyrt enn tidligere, eller bare virker det sånn? Jeg er mediabruker i nedre sjikt hva gjelder tidsbruk, og jeg lever på Klassekampen og Vårt Land i helgene.  Det betyr at jeg ganske ofte får med meg andre ting enn mange andre jeg snakker med, enten det gjelder tjenestedirektivet eller organisters ve og vel. Når det gjelder valget, så virker det på meg som det ikke har vært så ekstremt store endringer i meningsmålingene nødvendigvis (og hvor pålitelige er nå de?) – men det forkynnes med store bokstaver i ymse kanaler at nå er Siv ute og Erna inne. Hvem bestemmer det? Egentlig visstnok oss, velgerne. Men hvem bestemmer hva vi bestemmer? Jeg er nok FOR demokrati – ser ikke så mange andre gode alternativer. Men det plager meg at demokrati i valgtider enda mer enn ellers ser ut til å bety appell til menneskers egeninteresse: Det snakkes til lommeboka, til misunnelsen, til selvrettferdigheten, til misnøyen, til trygghetsbehovet, fordi det visstnok er det vi stemmer med. Jeg ønsker meg et velgende folk som roper høyt til politikerne at vi vil de skal tenke solidaritet og rettferdighet, at de skal våge å si at de fleste av oss i Norge har det mer enn bra nok, at de skal utfordre oss på at vi ikke kan få både i pose og sekk og koffert og lommebok og bankboks og aksjeportefølje. Jeg ønsker meg velgere som roper høyt til politikerne at de må holde fast på at frihet er et relasjonelt ord (det betyr at min frihet henger sammen med din og at vi kan måtte gi avkall på noen typer frihets-utfoldelse fordi det begrenser eller ødelegger andres frihet), at de må prioritere de mest sårbare og marginaliserte blant oss, at de må være ærlige.

Jeg er kristen, avholds, har ikke TV eller bil, har menneskeverd, miljø og internasjonal solidaritet øverst på listen over saker jeg måler partiene på.  Jeg har barna på kristen privatskole, jeg er opptatt av at vi både må ha en sterk stat og en tydelig ansvarliggjøring av det enkelte menneske (sånn blir det hvis man kombinerer kristendommens sterke syn for det unike individet, med dens radikale krav til fellesskap og nestekjærlighet, og en tro på syndefallet…..), jeg er glad i religiøst-kulturelt mangfold, jeg har en mann som er håndverker og i lange perioder selvstendig næringsdrivende, jeg er mot generelle skattelettelser og for frivillighet og tenker at vi er nødt til å være strenge på bioteknologiens område. Så hva stemmer jeg da? Og hvis vi så legger til at man må vurdere å stemme taktisk, og likevel nå ikke aner hvordan ulike regjeringer i praksis vil stille seg i forhold til afghanistan eller oljeboring eller skatter eller ikke-kommersielle privatskoler eller alkoholpolitikk – hva da? Når alle Valgomat-tester er tatt, partiprogrammer skumlest og bønner bedt – hva da? Da skal det stemmes!

Kjedelig Jesus

Det er fascinerende  hvor forskjellig vi kan oppleve de samme tingene! I går var jeg på Jesus Christ Superstar. Jeg hadde lest flere panegyriske anmeldelser, og gledet meg. Musikken, scenografien, Maria og Judas, Simon og seloten - det var mye bra! Men der hvor andre tydeligvis har blitt dypt grepet av Jesus skikkelsen til turbo-Hank - der faller jeg helt av. Jeg synes verken han fungerte som sanger eller skuespiller. Vårt Lands anmelder beskriver hans nærvær som "rått og direkte" - for meg virket det som han ikke var helt tilstede, og bare vaste litt rundt i sin egen usikkerhet. Nå skal manus også ha litt av skylda - jeg har fått samme følelse når jeg har sett musikalen før: En veik, forvirret, furten, selvopptatt Jesus som henger litt med de fattige og utstøtte, men som mest må klappes litt på av Maria. Helt uforståelig at en sånn fyr skulle få så mange tilhengere og skape så mye håp og brudulje! Judas derimot - går inn under huden på meg. Da stykket ble satt opp første gang, for snart 40 år siden, ble det mye støy. Nå blir man ikke så sjokkert lenger - og jeg blir ikke så mye annet heller. Det rører meg ikke. Forhåpentligvis gjør det noe mer med mange av de 30 000 andre som har kjøpt billetter til JC.

Kirkelig folkeskikk

Nattverdscenen i denne musikalen er ikke preget av kirkelig folkeskikk, som det har vært en del oppmerksomhet rundt de siste dagene. Hva skal være greit og ikke greit av oppførsel under gudstjenester og andre kirkelige handlinger? Det er forskjell på bryllup og begravelser, familie-gudstjenester og bots- og bededag. Det er forskjell på om den som forstyrrer i en begravelse er nært familiemedlem eller en som er mer perifer. Vårt Land refererer i dagens avis til 11 regler for god folkeskikk under gravferd, som er laget av Heidi Frich Andersen. Mye er jeg enig i. Men hvis små barn er nære pårørende, og foreldrene vurderer det som riktig å ha dem med under begravelsen, så tenker jeg at resten av forsamlingen må tåle det. Det kan til og med være en påminnelse om kontrastene i livet og livets gang. Og hvis barn og deres foreldre skal føle seg velkomne til kirken og gudstjenesten, så kan de ikke bare bli møtt av oppgitte blikk og hysjing. Det går an å si fra på en hyggelig måte. Som menighetsprest har jeg mange ganger erfart de kryssende behov når småbarnsfamilier og folk uten barn skal være på samme gudstjeneste i samme rom. Selvfølgelig skal også barn få lære at kirken er et hellig og annerledes rom, og at man må ta hensyn til de som søker stillheten og vil få med seg hva presten sier. Samtidig må den som irriterer seg over barns støy, være villig til å kompromisse. Sette seg så langt vekk fra lekekroken som mulig, og øve seg i å tenke at det barn som skal søke kirken som voksen, trenger også å føle seg velkommen som barn. Så er det bra at vi kan ha babysang og besøk av barnehagene, hvor ting skjer helt på barnas premisser, og både de og foreldrene deres kan styrke eierskapet til sin lokale kirke.

Det loves mye på andres vegne

I den andre enden av livsskalaen har vi de eldre. Eldreomsorg blir alltid valgkamp tema. Det loves og loves - på dette feltet som så mange andre. Jeg opplever selv i nærmeste familie en eldreomsorg som fungerer. Hvor foreldre får den hjelp og omsorg de trenger for å kunne bo hjemme. Og tilbud som Lovisenberg dag-hospice og Fransiskushjelpen gjør dagene uendelig mye bedre. Dette er en del av historien om livet som eldre i Norge, selv om det finnes mange historier som er annerledes også. Men jeg kjenner mange som har jobbet i eldreomsorgen, som sluttet på grunn av dårlig lønn og håpløse rammer for arbeidet. Tiden strakk ikke til, kreftene strakk ikke til, godene ble for små i forhold til belastningene. Politikerne kan love alt de vil, men hvis ikke vi som fellesskap er villig til å gi helsearbeiderne skikkelig lønn og arbeidsvilkår så de blir i yrket, så kan ikke løftene holdes. Jeg ønsker meg et folk som stemmer utfra en helhetlig og solidarisk tankegang - ikke bare hva som er best for meg selv, men for fellesskapet, for de mest sårbare blant oss, og for miljøet vi avhenger av. Godt valg!

Valg. I alle kanaler. I mange samtaler. Så ble Valgomatene overflødige – ”Kristenfolket” kom på banen og fortalte hva jeg måtte stemme som kristen. Bra med engasjement – enda bedre med alle de som raskt var ute og påtalte navnetyveriet og viste mangfoldet i kristenfolket. For det er ikke alle som mener at ditt syn på ambassadeflytting er det som avgjør din kristentro.

Valg. Flere driver med kartlegging av bispedømmekandidaters holdning til ulike stridstema i kirken. De konservative gir visstnok klare svar, mens de som ikke har konservative standpunkter, er mer utydelige. Flere har kritisert denne uklarheten. Som velger er det klart en fordel å vite hvor kandidatene står i spørsmål som er viktige for oss. Men jeg kan tenke meg flere grunner til at noen ikke kan svare enkelt ”ja” eller ”nei”, ”for” eller ”imot” på store spørsmål. Det kan handle om at virkeligheten er så sammensatt. Det kan handle om prisen man betaler for å være tydelig (og den kan være stor på alle sider, avhengig av hvilket miljø man beveger seg i og hvilke midler meningsmotstandere tar i bruk). Og det kan handle om et dypfølt ønske om at ens kirkelige engasjement ikke skal drukne i en enkelt sak, som det uansett ikke er enkle løsninger på. Jeg er bare veldig glad og imponert over at så utrolig mange mennesker har sagt seg villige til å være kandidater – at så mange vil gi av sin tid og sine krefter, sitt engasjement og sin kunnskap, for å bidra til at vår kirke kan være kirke på best mulig måte. I Kristus – nær livet, som det heter så fint i visjonen vår.

Selv har jeg vært mer opptatt av noen andre ting enn valget akkurat de siste ukene – andre store valg. Jeg har vært på konfirmantleir – med nesten 90 ungdommer fra Oslo sentrum – fra Bygdø og Frogner i vest, via sentrum, til Gamle Oslo i øst. De dagene pirker i mange fordommer! Konfirmanter er utrolig gøy, spennende, slitsomt, krevende, nydelig. De står oppi mange store valg og prosesser, og det er et privilegium å få være en del av det. Sterke samtaler rundt frokostbordet, på rommene, på svaberget, i gruppene. Men det er ingen sammenhenger hvor jeg utfordres så mye som leder. Rimelig og godt alternativ til dyre lederkurs og seminarer. Det enkle er ofte det beste….

Helgen etter var jeg på ny dialog-dame-tur. Det er blitt en tradisjon. Muslimske, kristne og nyreligiøse kvinner, fra 16 til 64 år, på hyttetur en helg. Vi diskuterte kvinnerolle, arrangerte og andre ekteskap, om vi tror på den store kjærligheten, hva som er det vakreste i vår egen tro, hva det er å være feminist. Det er nesten så jeg blir misunnelig på meg selv som får være med på slikt!  Også her var det snakk om mange og store valg.

Jeg snakker ofte med mennesker som står oppi store, vanskelige valg. Det kan handle om å velge å kjempe for et kjærlighetsforhold eller gå ut av det. Om å beholde et barn i magen som kanskje har en alvorlig arvelig sykdom, eller ta abort. Om å fortelle sine mørke hemmeligheter og våge åpenheten og fellesskapet eller være ensom, men tryggere. Å velge livet eller velge døden. Mange av valgene har jeg selv klare grunnholdninger i forhold til. Ofte har de som kommer til samtale også det. Men virkeligheten kan gjøre også de klare valgene ganske kompliserte. Da er det viktig at vi er gode samtalepartnere for hverandre. Som våger å tenke et valg igjennom fra alle kanter, våger å lytte godt til den som skal leve med sine valg, og møte vedkommende med respekt.

Å kunne velge er en del av det å være menneske og være fri. Selv om det helt åpenbart er store forskjeller i hva slags frihet og hvor store valgmuligheter vi har, og hvor mange alvorlige valg vi presenteres overfor gjennom eget liv. Det er et stort gode å ha valgmuligheter. Det gir mer frihet, mer ansvar, større sjanser for å skape seg et godt liv. Som kvinne i det norske samfunnet har jeg flere valgmuligheter enn mine medsøstre i de fleste andre land. Det er jeg takknemlig for, og det ønsker jeg å være med og verne om. Samtidig tror jeg ikke vi skal være for naive i forhold til valgfriheten. Den kan eksistere formelt, men ikke reelt i forhold til sanksjoner fra det miljøet vi er knyttet til. Dessuten er det ikke alltid viktig eller godt å ha så mange valg, i hvert fall hvis vi vegrer oss for å ta dem. Jeg har snakket med flere eldre mennesker som ikke har noe som helst behov for å ha fritt valg i forhold til sykehjem. De vil bare at det som er nærmest deres eget lokalmiljø, skal fungere og ha plass til dem.

Vi vil ha valg, men ikke ta valg, for når vi tar valg, har vi færre valg igjen. Men det er også ved å ta valg – ved å fokusere og prioritere – at vi blir tydelige, både for oss selv og andre. Og at vi får noe å hvile i. Det er utmattende å hele tiden skulle holde alle dører åpne – det høres levende og dynamisk ut, men det kan bli alt annet enn det. Ytre, utvendig bevegelse er ikke det samme som indre liv. Det kan kan tvert om bli reserveløsningen. Angsten for å gå glipp av noe er livsfiendtlig. Jeg kjenner den stadig vekk. Det er nesten blitt en post-moderne dyd å hver dag gjøre opp status og sjekke om man burde gjøre andre valg, av partner, jobb, livsform, hårfarge, strømleverandør. Ingen valg å hvile i, bare springbrett for nye valg, for å tyne mest mulig ut av livet. Men hvem har lært oss at livet blir bedre jo mer vi tyner det?

For meg er det én ting som gjelder. Vi kan bruke ulike ord på det: Sortere, sette grenser, velge, prioritere, men for meg handler det om å ha dobbelt perspektiv: Å leve i det store perspektivet handler om å tenke gjennom de store spørsmålene rundt livet og døden og se mitt liv og mitt bidrag som en viktig og nødvendig del av en mye større sammenheng. Det gir livet retning og helhet. Bare tenk på de to steinhoggerne i steinbruddet som svarer forskjellig på spørsmålet: Hva driver du med? Den ene svarer: ”Det ser du vel – jeg hugger stein!” Den andre retter seg opp og sier: ”Jeg bygger en katedral.”  Han hadde ikke påbegynt katedralen og kom ikke til å være med på å avslutte byggingen, men han visste at hans lille bit var en nødvendig del av en fantastisk, større helhet.

Å leve i det lille perspektivet betyr å være til stede i de daglige, små og store valgene og mulighetene. Være i morgenstunden med ungene mine, i dialogen med kassamannen på Kiwi, i ulike samtaler og gjøremål på jobben, en treningsøkt, en morsom lek, en tøff konflikt, et kveldsknekkebrød med husbonden.   

Det tar tid og krefter å hele tiden skulle velge og vrake, og være engstelig for å ha valgt feil og gått glipp av noe annet. Å være tro mot noen valg frigjør krefter. Jeg erfarte det på en nokså enkel måte i min første prestejobb. Det var et godt stykke mellom hjem og jobb, med lange oppoverbakker. Jeg bestemte meg for å sykle. Hvis jeg hver dag skulle vurdere om jeg skulle sykle, ta banen eller bruke bil, ville det nok ofte blitt noe annet enn sykkel. Jeg ville funnet nok av gode unnskyldninger: At jeg hadde dårlig tid, at været var ekkelt, at jeg følte meg litt uggen, eller at jeg skulle ha dåpssamtale i et hus på toppen av en kneik, eller … Men når jeg først hadde bestemt meg, gikk det stort sett veldig greit. Det var litt befriende å ikke la meg selv ha valg. Å leve enklere kan handle om livsfokus, å hvile i noen valg og beslutninger og kvitte seg med noen ting, med noen forventninger, få færre valg.

                Jeg fikk en møljemail for noen år tilbake. Den fortalte om en fysikklærer som sto foran klassen sin med en glasskolbe. Hun fylte den til randen med store stein og spurte om den var full. Studentene bekreftet det. Så tok hun opp en bøtte med mindre stein og singel, og helte oppi glasskolben. De mindre steinene fant sin vei ned mellom de større, og det ble plass til ganske mye. Igjen spurte hun om kolben var full. Da studentene bekreftet det, fant hun fram en bolle med sand, og til slutt en kanne med vann. Hun fikk plass til både sanden og vannet i kolben. Men da var det også så fullt at det ikke var mulig å få plass til noe mer uten at det begynte å renne over.

                Det er helt vesentlig at vi finner ut hva som representerer de store dyrebare steinene, grunnsteinene, i vårt eget liv: Det som gjør livet vårt verdt å leve og jobben vår verdt å gjøre.  At vi gir dem førsteplass. Så kan vi helle på med litt singel, sand og vann av ting vi synes er gøy eller kult og fristende. Når det er plass til overs. Men hvis vi starter med sanden og vannet, kan det fort være fullt når vi kommer med våre store steiner, og da er det ikke mulig å få rom til dem. Jeg har en glassvase med store og små steiner i en hylle på kjøkkenbenken. Jeg tar dem ut innimellom og spør meg selv hva de store steinene som tar mest plass, representerer – i teori og i praksis. Det er en god påminnelse.

Og hvis du har hengt med så langt, vil jeg bare si: Dette og mange flere ting, skriver jeg om i boka mi, som nå er kommet ut: ”Søndager med Sunniva” J. Jeg håper den vil bidra til mange gode samtaler – både om store valg og andre ting.

Nettopp hjemkommet fra Finland og med en bunke gamle Vårt Land i sofaen etter legging av barn: Jeg leser at en prest i England vil tilby nattverd-pakke levert på døra til folk som ikke kan eller vil komme seg til kirken. Jeg skjønner det er godt ment. Og for mange sikkert på linje med at vi kan ha radio- eller TVgudstjenester. Jeg er også helt med på at vi stadig må øve oss i å være kirke der folk er, ikke bare inne i våre kirkebygg. Kirken skal være tilgjengelig, også for de som har angst for å gå inn i et kirkefellesskap, eller mangler helse til å komme seg ut til gudstjeneste. Men nattverdsfeiring løsrevet fra gudstjenestens og fellesskapets rammer, høres veldig feil ut. Som prest har jeg vært med på nattverd både ute på gata og ved hjemmebesøk. Men de sterkeste opplevelsene av nattverden som forsmak på himmelens fellesskap, har jeg hatt i Grønland kirke. Etterhvert kjenner jeg ganske mange av de livshistoriene som sitter i benkene der. Det er mye forskjellig. Og når det myldrer oppe i koret og rundt lystenningsstedet vårt, og små og store, på føtter og på hjul, med stille andakt eller litt mer høylydte, kneler ned sammen og mottar Jesu legeme og blod, tenner lys, gir hverandre en hånd - da kjenner jeg at jeg er del av noe stort og vakkert. Som jeg ikke vil ha i postoppkrav.

Apropos fellesskap: Jeg har som sagt nettopp vært i Finland, med mor og søster og mine tre barn. Mummidalen og sjørøverøya sto på programmet. Med buss, tog og båt for å komme fram. Og jeg fikk en fire dagers interessant opplevelse av å knapt forstå noe av det som sto skrevet eller ble sagt rundt omkring. Selv ungdommene som sto i kiosken og billettsalget i mummidalen og på turistinformasjonen, snakket svært lite engelsk/svensk. Overraskende - og nyttig erfaring. Når vi ikke forstår, ikke får med oss viktig informasjon, ikke kan forklare hvor vi skal eller hva vi trenger - da føler man seg ikke del av fellesskapet. Noen har det sånn i kirken også.

Nå ble jeg sittende og skrive kommentar på stian aarebrots innlegg om kirke - hvor går du? så her skal jeg fatte meg i korthet. Jeg har nettopp tatt en Valgomat-test for å få bekreftet hva slags politisk legning jeg har (ble ikke overrasket). Jeg har gått samvittighetsfullt inn for å hente info på alle spørsmålene for å sikre at jeg er oppdatert. Både når jeg tar en sånn test, og ofte ellers, kjenner jeg på en merkelig blanding av stort engasjement + sterke meninger - og samtidig en meningstrøtthet, både på egne og andres vegne. Store problemer med å svare "enig" eller "uenig" på en haug av ting. Jeg veksler mellom å kaste meg over avisen, og bare trekke meg helt tilbake fra alle nyheter (særlig "nyheter") fordi jeg føler meg overforet, matt og litt handlingslammet. I tillegg til en sterk følelse av at mange ting er så sammensatte og kompliserte, at det knapt er mulig å lande dem. På den ene siden lar jeg meg lett rive med og oppsluke - av en tanke, en roman, en provokasjon - samtidig kjenner jeg stadig at jeg skjermer meg for informasjonsflommen, stenger av og lukker meg til.

Jeg kan selvfølgelig gå å snakke med noen om det - det har jeg gjort med mye opp igjennom årene. Men jeg tror det må være sånn. Særlig hvis man er en person som både hører på Radio Pluss ("Radio Pluss Jukeboks - god musikk for deg som har levd en stund"), The Voice, Radio America Latina (inkludert usannsynlig salsaversjon av klassikeren "livet er for kjipt"), P2 og Alltid klassisk, med like stor glede. God helg!

Takk til Reppen for respons på innlegg om etterfølgelse. Jeg er nok ikke særlig uenig med deg. Det du sier er teologisk helt riktig. Men ut fra erfaringen fra egen og andres hverdag, ønsket jeg bare å raspe litt i dette med at alt er nåde og ingen prestasjon - fordi jeg fortsatt mener at det ligger en slags spenning eller ambivalens i dette med at det er bare gave, bare nåde, bare Guds verk - og at det kan oppleves som en kamp i hverdagen å gi Gud spillerom og tid. NT (Det nye testamente) sier både at nåden holder i lange baner, og at vi skal arbeide på vår frelse og løpe for å vinne kransen osv. Dette er ikke for å være kranglete, men for å bidra til en ærlig samtale om hvordan troen og livet går i hop.

For å holde oss til etterfølgelsen: mandag 20.juli hadde Heidi Marie Lindekleiv en s.2 kommentar om "vår amerikanske fornyelse". Jeg synes hun bommer litt i sine utfordringer til Korsvei. Spørsmålet om det var nødvendig å hente en hovedtaler fra USA, er selvfølgelig på sin plass. Vi har flere ganger hatt svensker og nordmenn, og vi har hatt en fra sør-afrika. når vi henter stemmer langt borte fra, er det nettopp utfra en vurdering at de kan bidra med noe vi virkelig trenger og ønsker - og jeg synes selv Shane Claiborne sine bibeltimer var sterke, utfordrende og inspirerende. Lindekleiv stiller spørsmålet om Claiborns amerikanske revolusjon er så veldig fornyende forkynnelse her hjemme, og spør om vi søker den fornyelsen som er mest behagelig og glir lettest inn i vår egen kultur?

Jeg vet ikke hvor mye hun selv har lest og hørt av Claiborn - eller hva slags kirkelige miljøer hun selv kommer fra eller går i. Men ut fra den kjennskap jeg har til noen ulike menigheter både i Oslo og andre steder, vil jeg hevde: Claiborns forkynnelse er selvfølgelig ikke "ny" i den forstand at stemmer med samme budskap som hans med jevne mellomrom lyder både i våre kirker og andre steder i verden. Men jeg opplever at han kobler teologien, sin personlige tro og kjærlighet til Jesus, og et brennende radikalt samfunnsengasjement, på en annen måte enn mainstream forkynnelsen i Norge, både i statskirke og frikirke. Samtidig er han avvæpnende i all sin radikalitet - han prøver ikke primært å gi folk dårlig samvittighet, men lyst til å la seg prege av Jesu kjærlighet til verden. Denne fornyelsen han står for er IKKE behagelig og glir IKKE lett inn i vår egen kultur!! Den kaller oss til overgivelse mer enn kontroll. Til å avstå fra det materielle jaget. Til å våge å se urettferdigheten og lidelsen som finnes - i vår egen nærhet, og i verden. Og gjøre noe med den. Er det lettvint?? Jeg var ikke på Oase og hørte Bob Hartley. Men utfra det jeg har lest (i vårt land!), synes jeg det er søkt å se hans og Claiborns forkynnelse i sammenheng som uttrykk for vår nordamerikanske import. Jeg har lest flere bidrag fra afrikanske og latinamerikanske teologer med glede. Men jeg har også hørt flere afrikanske forkynnere som jeg opplever ikke virker fornyende i det hele tatt. Poenget må være hvilket perspektiv de har på virkeligheten og på troen - og hvilken evne de har til å sette ord på dette, ikke hvilken etnisk bakgrunn de har.

Men for å bygge opp om Nordamerika-fokuset: Jeg leste i Klassekampen nylig en reportasje av BBC-journalisten Greg Palast, hvor han hevder at presidentvalget i år 2000 ble fikset så Al Gore tapte for George W. Bush. Urovekkende lesning. Det er desillusjonerende å se nok en gang hvordan makt korrumperer (jeg velger da å ha tillit til det han skriver). Det er oppmuntrende at slike artikler kommer på trykk. Og det er deprimerende hvor relativt sett lite omtale avsløringene ser ut til å ha fått. Men nå sitter Obama der.

Det andre nordamerikanske fenomen jeg har fått med meg de siste dagene, har vært vanskelig å unngå: Madonna. Og diskusjonen om hun er feminist, forbilde, ikon, eller ikke. Jeg er nok ingen svoren fan, verken av musikken eller uttrykket hennes. Men det er sterkt hvordan hun har holdt seg på toppen i pop-sirkuset så lenge, hvordan hun tilsynelatende har hatt stor grad av kontroll med sin egen karriere (i den grad vi forbrukermennesker har det...), og hennes evne til å reise seg igjen gang på gang etter flopper og nedturer. Personlig skulle jeg ønske hun kunne bruke sin posisjon til et tydeligere og mer konsistent engasjement i forhold til de globale utfordringene vi står overfor. Og droppe turndrakten.

I morgen braker det løs med Korsvei-festival i Seljord i Telemark. I sirkustelt og 2700 andre telt. ”Etterfølgelse” er tema for årets festival. De første ordene Jesus sier til sine disipler er ”Følg meg!”, og ”kom og se”, ikke: ”Tro på meg.” Det er sikkert ikke tilfeldig. ”Tro” er et stort og litt vanskelig ord for mange, har jeg erfart – og det har lett for å sette nettopp egen tro, og egen prestasjon? i fokus. Når Jesus sier ”kom og se”, ”følg meg” blir det annerledes. Det handler om å ta imot en invitasjon til å følge etter, og dermed ha oppmerksomheten rettet mot Jesus, og mot det Jesus gir oppmerksomhet: Hverdagslivet. Relasjonene. De utstøtte.

Følge etter - midt i dagliglivet. Noen ganger betyr det å se Jesus – og kallet – i de enkle, nære og hverdagslige tingene: Mitt daglige arbeide og kollegene der. Tiggeren på gata. Ungene som skal hentes på SFO. Husarbeidet med husbonden en sen kveldstime. Andre ganger handler det om å våge oppbrudd og endring: Gå en helt ny vei. Gjøre noen nye prioriteringer. Hvordan hører vi invitasjonen til etterfølgelse, akkurat der vi er nå?

Jeg satt og tenkte på det i kirken nå sist søndag. Det var Apostel-dagen. Midt i fellesferien. En ganske stille søndag i mange kirker. Der jeg var, satt vi en flokk på størrelse med den første disippelflokken, og vi sang om kallet. Om sårbare og feilende mennesker, som får kallet til å bære verdens største skatt i seg og med seg. Litt overveldende akkurat der og da, men trøstefullt å tenke på hvor skjørt det hele virket i starten og hvordan det har vokst. Så hørte vi fortellingen om hvordan Jesus kalte de første disiplene - ba dem dra ut på sjøen på nytt, på helt feil tid, etter en mislykket fisketur, og prøve på nytt. Begge båtene ble fulle av fisk så de holdt på å synke. Jesus sa: Følg meg - og de slapp det de hadde i hendene og fulgte ham. Tre spørsmål grep tak i meg da jeg satt og hørte på teksten: 1. Er jeg en som er villig til å bli kalt ut av rutinen og rammene jeg lever med og veien jeg ser for meg; bli kalt ut fra grunna og den trygge måten jeg alltid har gjort ting på – og ut på dypet, for å gjøre noe annerledes? 2. Hva var det egentlig som gjorde at disiplene fikk en så stor tillit til Jesus, at de tydeligvis slapp alt de hadde i hendene og reiste seg og fulgte ham? 3. Hva tenkte kona til Peter, svigermoren, og barna hvis han hadde noen – og andre koner, mødre og barn av de han kalte på?

Prestens preken sist søndag var forståelig, oppmuntrende i forhold til å se storheten og kallet i hverdagen og de små ting, og sjelesørgerisk i forhold til vår tilkortkommenhet. Men jeg savnet en refleksjon rundt det radikale og urovekkende i Jesu invitasjon: Kom! Bli med ut i det ukjente, forlat det som binder deg, følg meg og bli menneskefisker!

Denne festivalens tema er etterfølgelse; disippelskap. Taler Shane Clairborne forteller om hvordan han ble født på ny, år etter år, uten at det skjedde noe særlig. Men så kom Gud inn og herpa livet hans. Sammen med noen venner begynte han å lese Bibelen på nytt og finne ut hva det er å følge Jesus. Det førte ham til Philadelphias fattige og hjemløse, og til Calcutta og Irak. Shane lever i en kommunitet hvor de gir etter evne og får etter behov, og søker å leve Guds kjærlighet ut i sin hverdag og sitt lokalmiljø. Da jeg leste boka hans ble jeg inspirert, frustrert, utfordret, glad. Menneskene i ”The Simple Way” formidler et bilde av kristendom og disippelskap som setter dype spor i de som møter dem. Fantastisk! Men hvordan får jeg og vi til det samme, vi som lever mer vanlige A4-liv? Hvordan følge Jesus mitt oppi hverdagskabalen med forpliktelser overfor skole, jobb, barn og foreldre, dugnader og bursdager? Hvordan finner vi balansen mellom å tro at vi må bli som presten Brand hos Ibsen – som følger det han opplever som sitt kall så kompromissløst at det blir ødeleggende både for ham selv og de rundt ham – og bli så komfortable og tilpasset ”verden” at vi ikke hører kallet til oppbrudd og motkultur?

Shane, slik jeg forstår ham, ønsker ikke å gjøre andre motløse eller gi en fasit for hvordan alle skal være disipler. Han sier, klokt nok, at det må den enkelte komme fram til i sitt liv. Som mor Theresa hadde sagt til ham: ”Finn ditt eget Calcutta – det finnes overalt.” Men det er altså et poeng å finne sitt eget Calcutta. Dele Guds kjærlighet og nåde og rettferdighet med de mest sårbare, utstøtte, marginaliserte, der jeg selv er. ”Slutte å klage på den kirken vi er en del av, og begynne å leve den kirken vi drømmer om,” som Shane sier. For meg har Korsvei-festivalene siden 1994 vært den sterkeste erfaringen av kirken jeg drømmer om. Derfor gleder meg stort til å dra på Festival!

Jeg vet ikke om det skyldes at jeg selv aldri har drevet det særlig langt med hvite danseskøyter på bena. Jeg har jo ikke gjort det stort innen turning eller ballett eller mye annet rart heller (har fortsatt en ambisjon om å lære og slå hjul…) Men jeg har alltid synes at det har vært noe ekstra magisk over disse kunstløp-damene. Særlig når de faller. Når de smeller i den harde isen i bare nylonstrømpene, og vet at nå er slaget tapt og fire års slit for medalje forgjeves. Og det likevel er to lange minutter igjen av programmet deres. Og de reiser seg og fortsetter, tilsynelatende uberørt, og fullfører showet. Før de (kanskje) slipper tårene løs i benken etterpå. Med sikkert verdens største og vonde blåmerke på vei, på rompa eller låret. Jeg er mer imponert over dem, enn over de som gjennomfører uten fall.

Det er viktig å kunne falle. Jeg hadde en kort karriere på judomatta som student. Noe av det første vi lærte der, var fallteknikk. Det gjelder nok mange andre idretter også. Det handler om å lære og falle på en måte som reduserer faren for smerte og skade, og får oss fort på beina igjen. Men fallteknikk er bra for mye mer enn sport.

Å falle og reise seg igjen og fortsette, er en nødvendig del av det å leve. Hvis vi er altfor redde for å falle, er det nesten umulig å leve. Og vondere, når vi først faller. Falle og reise seg igjen. Noen gjør det hele tiden. Noen slipper lettere unna. Noen faller – og klarer ikke reise seg igjen. Noen faller – og opplever at de blir reist opp igjen, av andre.

Å falle i livet, kan gjøre mer vondt enn å falle på isen. Det kan lage blåmerker både på kroppen og i hjertet. Det kan handle om egne feiltrinn og svik, eller andres. Ofte vil vi trenge hverandres hjelp for å reise oss og fortsette.

I kirken og det kristne fellesskapet burde vi være nokså fortrolige med både fallet og oppreisningen. Det hører liksom til kjernerepertoaret vårt. Vi mennesker er både skapt i Guds bilde og vi er kroniske syndere – vi faller stadig vekk. Eller forårsaker andres fall. Livet er et risiko-prosjekt, som rommer en del famling, søking, snubling – og altså også fall – hvis vi skal våge å utforske og utfolde oss.

Samtidig har vi en Gud som er ekspert på å tilgi og reise opp. En Gud som tilgir all vår skyld vi tar med til Gud. Det krever et oppgjør. Det betyr ikke nødvendigvis at alt kan bli som før i forhold til andre mennesker - det er en egen og ofte vanskeligere prosess. Men Gud gir oss blanke ark og fargestifter til, på nytt og på nytt. Gud elsker oss og elsker oss og elsker oss. Den som vet seg elsket og tilgitt, kan lettere reise seg igjen, og lettere være generøs med andre.

Hvis det handler mer om andres fall, andres svik, og skam påført av andre – da kan vi også ta det med til Gud. Gud gir oss verdighet. Gud holder oss fast i at vi ikke skal sette oss selv under andre – at vi skal vise oss selv samme respekt som vi skal vise andre, fordi vi alle er like for Gud. Gud tåler vår skam, vår bitterhet, vårt sinne, vår sorg. Gud kan forvandle det. Men det kan kreve ekstremt hardt arbeid og en solid dose mirakel, enda mer hvis ikke menneskene rundt oss gjør sin del.

Hvordan funker dette i praksis? Er kristne fellesskap sånn at det er rom for å feile og falle? At det er verdsatt å ta noen sjanser innimellom? At vi våger å vise fram våre fall og blåmerker? At tilgivelsen praktiseres? At vi snakker til hverandre og ikke om hverandre, i møte med egne og andres feilsteg? At vi hjelper hverandre å sortere skyld fra skam? At vi utfordrer hverandre til å gjøre opp for oss når vi har gjort feil mot andre? At vi hjelper hverandre til å reise oss og fortsette når vi har gått i bakken?

Både ja og nei, tror jeg. Og det gjelder vel de fleste fellesskap, både gudelige og andre. Men hvis vi bare lager fellesskap hvor vi føler vi må oppføre oss som isdanserne – komme fort opp igjen, klistre på smilet og late som ingenting har skjedd, selv om vi vet at alt er tapt – da blir livet utmattende. Fellesskapet blir fylt av ensomhet. Og nåden blir lite merkbar.

Det er sommer og ferietid. Favorittårstiden for noen. De vanskeligste dagene for andre. Jeg merker mye sårbarhet på prestekontoret. La oss lage rom så vi kan dele noen blåmerker med hverandre.

Jeg er innbitt motstander av kategorier. Ikke sånn at jeg tror vi kan klare oss helt uten, når vi skal orientere oss rundt i virkeligheten og verden og vårt eget hode for den saks skyld. men jeg VIL IKKE måtte plassere det jeg skriver på bloggen i en kategori. jeg prøvde å glemme og fylle den ut - men det gikk ikke. kanskje jeg kan spørre pent om å få min egen? nå skrev jeg samfunn-innenriks - for variasjonens skyld, og fordi ingen passet, og fordi jeg stort sett tenker å holde meg i samfunnet, innenfor norges grenser, i dette innlegget.

to ting har gjort meg mer enn gjennomsnitts irritert siste uka: å prøve og finne ut av sykkelstien fra helsfyr via økern til rikshospitalet, og lese hanne nabintu herland. det første er helt umulig. GI OSS SKILT - ikke bare halvparten av gangene hvor veien slutter eller deler seg eller vi må gjennom et par tunneller og hager og bytte side av veien. Grrr.

Når Hanne Nabintu Herland, slik jeg forsto henne, sier at vi damene bare skal slutte å forvente noe av mannen, lage middag ferdig til han kommer hjem og gi han mer sex, så ordner alt seg - OG hun forteller at hun har fått svært mange takknemlige tilbakemeldinger fra menn (så rart) - OG flere henger seg på og sier at det er godt noen endelig våger å si det som det er - DA blir jeg litt matt. Jeg skal ikke påstå at det ikke er elementer hos både hanne og flere andre jeg ofte er uenig med, som kan være verdt nærmere refleksjon og debatt. men med den temperaturen og det saklighetsnivået de legger opp til med sine innspill, melder jeg meg lett ut.

kjønn og kjønnsroller er ikke noe enkelt tema. hopp i køya-måten å snakke om det på, fører etter mitt syn til at alle blir så opptatt av skyttergravs-graving at de knapt får mulighet til å tenke en eneste klok eller kreativ tanke. det blir markering av revir, i stedet for å se om vi kan gjøre hverandre klokere. jeg har absolutt snakket med kvinner som kan trenge å justere sine forventinger til sine menn. og omvendt! jeg har snakket med både kvinner og menn som må øve hardt på å si nei til andres forventninger, enten det handler om mer sex, mindre prat om forholdet, eller husarbeid. det er først når vi klarer å bruke sånne innspill som herland sitt, som utgangspunkt for en utforskende og respektfull samtale, eller som et lite speil på eget forhold sånn i det stille - da kan det bli spennende. da kan vi gjøre som en venn og jeg på kafê i dag; snakke om hvor mye av kjønnsroller som er biologisk forankret og hvor mye er bare sosialt-kulturelt konstruert? hva betyr det og hvilke konsekvenser får det at barns lekemønster og leketøysfavoritter er mer kjønnsdelt enn på lang tid? hvilke kreative kompromisser finnes når to som lever sammen har helt ulikt nivå på sex-behov? hvordan skal den liberale likestilte mannen forholde seg til at han likevel helst vil at kjæresten skal ha langt hår og gå med høyhælte sko? og hva med stolte feminister som likevel vil dyrke forskjellen mellom kjønnene?

hvis hopp-i-køya-utspill kan dra i gang sånne samtaler, så er det veldig bra. men det blir mye støy å trenge gjennom før man kommer dit.

I am back :-). takk for gode tips, line m.fl. angående nettleser og kommenteringsproblemer - jeg skal prøve meg litt fram. Og M: DRANGE: Takk for din oppfølging! den gjorde godt å lese. Til ditt spørsmål: Ja, jeg må si med hånden på hjertet at jeg ikke opplever hijjaben som kvinnenedverdigende I SEG SELV - fordi altfor mange flotte selvbevisste reflekterte muslimske kvinner jeg kjenner, bruker den med glede - fordi jeg kjenner igjen mitt eget behov for å tone flagg ved å gå med kristne symboler og vise min tro med frimodighet (nå har jeg svært ofte på meg genser med PREST på, så da trenger jeg ikke så mye annet) - og fordi jeg tenker din spørsmålsstilling vanskeliggjør samtalen. veldig mange ting kan ikke sies å være eller ikke være negativt/undertrykkende/invaderende - i seg selv. virkeligheten er for sammensatt til det, som jeg prøvde å si noe om i forrige innlegg (og sikkert i alle innleggene jeg har skrevet - det kalles en kjepphest - hvor nå det kommer fra?) 

generelt blir jeg matt når det virker som offentlighetens debatt-ideal er: mest mulig ytterpunkter i debatten, minst mulig nyanser, høyest mulig temperatur. så oppdras vi til at det er sånn det skal være. men kreativ tenkning og nye innspill og tilnærminger blomstrer sjelden under sånne vilkår. når alle blir i forsvars og angrepsposisjon, skjer det utrolig lite i samtalen. jeg sier dette også til meg selv. ingen vil gjøre innrømmelser hvis vi har på følelsen at de i neste sekund vil bli brukt mot oss - sånne erfaringer har vi alle.

tilbake til om noe ER eller IKKE ER negativt/krenkende/ødeleggende: som kristen opplever jeg at Bibelen har en veldig tydelig konsekvensholdning i mange ting. penger og eiendom kan bli sett på som velsignelse, vin likeså. men i det øyeblikket vår rikdom står i kontrast til andres fattigdom, vår grådighet gjør at vi begår urett, eller vår alkoholbruk får oss til å krenke andre eller oss selv - da er det synd. jeg er totalavholds og har vært det i omtrent 20 år. for meg er det åpenbart at alkoholdbruk har ekstremt mange dokumenterte negative konsekvenser: En svært stor del av trafikkulykker, voldsepisoder, drap, korttidsfravær fra jobb og helseproblemer er alkoholrelatert. men hvis du spør meg om alkohol ER synd, eller ER negativt, så kan jeg ikke svare entydig på det. for mange er det en kilde til gode smaksopplevelser, fest og fellesskap.

alkohol er tilsynelatende fortsatt det man skal satse på for å bli anerkjent som folkelig. hva nå det egentlig betyr. Valgerds vinglass ble stående som symbolet på det som den gang var det "nye og folkelige" KrF. Og skjenketider skal man i hvert fall ikke røre ved hvis man har livet og partiet kjært - uansett hvor mye det er dokumentert at økt tilgang gir økt forbruk gir økte negative konsekvenser. jeg leste nettopp at Unge Venstres leder Anne Solvik var i harnisk over regjeringens framstøt for å begrense skjenketidene, og mente at dette var formynderstaten på sitt verste. men hva slags frihet gir de liberale skjenketidene vi har nå - og for hvem? for den som blir slått ned i taxikøen? for hun som venter på at kjæresten skal komme hjem fra byen? for politiet som må inn i flere voldelige episoder? for byboere som mister nattesøvnen?

det kan godt være at folk flest vil ha utvidete skjenketider - det vet jeg ikke. men jeg tenker at noe av oppgaven for de som styrer, er å ta upopulære avgjørelser, som er til det beste for samfunnet som helhet, og for de mest sårbare blant oss. jeg tror vi mennesker har mye godt i oss, men også mye kortsiktig begjær og egeninteresse - og at da er det lederskapets oppgave å ta de hensyn som folk flest ikke er opptatt nok av å ta. jeg påstår ikke at demokrati er oppskrytt, og jeg ser ikke noen god alternativ styreform. men jeg kunne altså ønske meg en adskillig mer diktatorisk miljø- og fordelingspolitikk - så lenge den praktiseres slik jeg vil....

siden jeg fortsatt ikke får skrevet i kommentar-feltet når jeg får det opp (sukk! godt det ikke er IT som er mitt kall) - så kommer her en kort respons på kommentarer til mitt forrige innlegg om niqabens hemmelighet - og litt om pinsen og helligånden:

Takk til dere som har respondert. M.Drange - du spør meg om en kommentar på dine sterkt islam-kritiske innlegg. jeg står i så mange sånne samtaler/diskusjoner hele tiden, og vet ikke hva slags kommentar jeg skulle kunne gi deg som ville forandre noe? det virker som du har bestemt deg ganske grundig? både du og jeg har valgt ståsted i forhold til dette tema, og det skal nok en del til å flytte på oss. jeg startet å skumlese bloggen din, og ble litt matt. vi henter nok informasjon helt forskjellige steder, snakker med helt forskjellige folk, og har helt klart ulikt utgangspunkt og perspektiv når vi går inn og samler informasjon. du henviser tungt til hege storhaug - jeg opplever ikke hennes bidrag som særlig fruktbare, og har flere kilder jeg stoler mer på enn henne, som imøtegår ting hun skriver. når det gjelder ICC, håper jeg du selv har tatt deg en tur dit og snakket med folk og lest på hjemmesiden - de er ikke redde for å samtale om islam sine ulike ansikter, og jeg opplever dem veldig annerledes enn det du beskriver. det kan hende jeg misforstår deg. jeg tar i hvert fall helt sikkert med meg mine egne fordommer inn i møte med det du skriver. jeg lurer på hvor mange damer som bruker hijjab du har snakket med og blitt godt kjent med? siden du skriver med så store bokstaver som du gjør. jeg sier ikke at religionsmøtet og det multikulturelle samfunn alltid er greit og gøy å stå i - men det er mye mer berikende enn det er tyngende, og vi har faktisk ikke noe valg når vi skal leve sammen. du kan jo prøve å sette deg inn i hvordan det er for mine muslimske venninner å lese dine innlegg - så skal jeg også ta en ekstra runde på hvordan det er for deg og andre med ditt ståsted å lese mine.

så: PINSE. Den mest ukjente av kirkens høytider. Jeg har måttet jobbe litt for å få den innpå livet. - Høysesong for Ånden! "Jeg fikk ånden over meg" (til å skrive den mailen, besøke den damen, rydde i det skapet) - det er en hverdagslig måte å snakke om ånden på. Det samme gjelder når vi har vært et sted og sier at "det var en god ånd der." Jeg tror det er spor av Helligånden, når vi opplever handlekraft til gode gjerninger, og en god atmosfære i fellesskapet. vi må ikke gjøre Den hellige ånd altfor vanskelig, eller luftig (selv om den heter Holy Ghost på engelsk...) Ånden veileder, skaper tro, leger oss - er Guds nærvær hos oss her og nå. Søndag morgen satt jeg på TV2-taket og var del av en samtale på nyhetskanalen om pinse og helligånden - da så vi en filmsnutt hvor folk var blitt intervjuet om pinsen. svært mange visste ikke hva den handlet om - men de som kunne si noe om det, var barna, så det lover jo bra for framtida. kan være greit å vite at den som feirer pinse, feirer helligåndens komme og kirkens bursdag - uansett hva man selv tror.

nettopp derfor har vi sist uke hatt mange barnehagebarn inne i grønland kirke, til kirkebursdag. med skattejakt, oppdagelsesferd, samlingsstund, boller, saft og ballonger. de ungene - muslimske, kristne, ikke-religiøse, og hva de nå er - vet hvorfor kirken feirer pinse. God pinse!

"Se godt på Dronningen - og på alle andre"

Jeg har nettopp lest I. Hassans innlegg "Se til Dronningen" og de kommentarene det har avfødt. Jeg var selv tilstede på utstillingsåpningen i går, og synes det var en flott opplevelse. Det betyr ikke at jeg er enig i alt utstillingen sier, eller alt mine muslimske venner sier. Uenigheten blir satt ord på, og vi er tydelige fra hver vår kant. Dialog er IKKE å fortie eller skjønnmale! Men dialog innebærer at jeg ser godt på det mennesket jeg er i dialog med - og hører godt etter - og unngår negative generaliseringer, store bokstaver og raske konklusjoner.

For noen dager siden var jeg i nok en spennende og hyggelig dåpssamtale. Vi snakket om tro. Taus tro. Om at veldig mange opplever seg språkløse i forhold til troen eller livssynet sitt. Og at denne mangel på ord – og ofte mangel på tydelighet – kan være en av grunnene at ”vi” opplever andres (les: muslimers) tydelighet invaderende eller skremmende. Og fordommene vokser. Begge veier.

Dåpsmammaen fortalte om en samtale ute på lekeplassen. Hun satt der med sine to små, en sliten hverdagsettermiddag. Det var vinter, og pappaen til barna jobbet ekstremt mye da. Ved siden av henne på benken satt en dame med niqab (heldekkende slør som bare har en sprekk til øynene). Den andre bestemte seg for å ta kontakt med slørdamen, og de kom i hyggelig prat. Ut av sløret kom følgende erfaring: ”Ja, det er slitsomt med flere barn i den fasen vi er nå. Jeg hadde ikke orket det om ikke mannen min hadde trådt sånn til hjemme, både med barna og husarbeidet. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten ettermiddagsluren min.”

Jeg sier ikke at det er erfaringen bak alle niqab’er. Men det er en av dem.

Hva er en fordom? Det brukes vel oftest om en negativ holdning til noe eller noen, som ikke baserer seg på reell erfaring eller undersøkelse; altså en forhåndsmening. De fleste av oss liker å se på oss selv som vidsynte og romslige, og tenker at fordommer er et onde som ikke bør forekomme. Samtidig lever fordommer i best velgående – vi har fordommer om de tykke og de tynne, homofile og muslimer, jøder og single personer, folk fra den andre kanten av byen og hjemmeværende husmødre, prester og finansanalytikere, trygdede og FrP-folk.

Jeg husker Liberalt Laboratorium offentliggjorde en rapport for et par år siden, som dokumenterte at nordmenn tillegger norske muslimer holdninger de i liten grad har. Nordmenn tror muslimene er langt mer religiøse, fundamentalistiske og negative til det norske samfunnet enn de i virkeligheten er. Befolkningen generelt tror for eksempel at bare 38 prosent av muslimene ønsker mer integrering, mens 93 prosent svarer ja på et slikt spørsmål. Nordmenn tror 62 prosent av muslimene deltar i religiøse seremonier minst en gang i uka, mens det egentlige tallet er 18 prosent. Folk tror nesten halvparten av muslimene vil innføre sharia i Norge, mens bare 14 prosent vil det.

Disse forestillingene om muslimer i Norge har vært problematisert gang på gang – likevel lever de videre i beste velgående. Fordommer er utrolig seiglivete – det ligger i fordommens vesen at det skal mye til å endre på dem. Har vi først en holdning til noe, så har vi lett for å ta til oss den type informasjon og erfaring som bekrefter fordommene våre, og overse det som kunne nyansert dem. Eller forklare det som unntak som bekrefter regelen.

Jeg tror ikke vi kan bli totalt kvitt fordommene våre. Men vi kan bli oss dem mer bevisst, øve oss i å tenke på tvers av dem, ha litt humor rundt dem. Det er viktig at fordommene våre verken blir kjælt for, eller fortiet – da vokser de. Den beste medisinen er kunnskap og tydelig, god dialog, som utfordrer fordommene og gir oss andre erfaringer og blikk å se med, en de vi har fra før. Det trenger de fleste av oss – både kristne, muslimer og andre. Derfor er det bra med både dåpssamtaler og andre samtaler.

Jeg klarer fortsatt ikke å få skrive når jeg har åpnet kommentarfelt - så dermed må det bli et nytt innlegg, for å respondere på kommentarene til det jeg blogget om Fritt Ord prisen. sorry!

takk til dere som har meldt inn. jeg er ikke veldig uenig i de anliggende som kommer fram. og jeg skal ikke gjenta meg selv for mye. men jeg mener fortsatt at et maktkritisk perspektiv er viktig. for alle sider i debatten. hvor ligger sårbarheten? vi kan alle finne miljøer hvor det vi sier blir angrepet og andre steder hvor det blir hyllet - og det er lite fruktbart for et samtaleklima hvis alle skal gjøre seg til modige ofre som tør der andre tier. noen tør mer, noen ofrer mer, noen bare liker å tenke at de gjør det. jeg fastholder at det bør kreves mer varsomhet og mer toleranse av de av oss som går inn i denne samtalen "utenfra", enn av de som står oppe i den med sine personlige liv og sin kjærlighet på en helt annen måte. og jeg står på at det har stor betydning ikke bare hva som sies, men måten det sies på og hvem som sier det. da hadde jeg forventet noe annet av en filosof.

hva er ok å si om hvem og hvordan i det offentlige ordskiftet? hvis vi legger vekk den store fritt ord-samtalen akkurat nå og går til underholdningsfeltet, så ser vi at dèt er viktige spørsmål der også. VGnett har en animasjonsfilm i foreløpig fire episoder liggende ute, under headingen "Fanthomas". Den er fiffig laget, og tidvis lo jeg godt. man kan hevde at hovedpersonen selv kjører en høy, ubeskyttet og tabloid profil, nesten så det av den grunn er vanskelig å parodiere ham - men hvordan kjennes det for ham selv? hvem tør å gå ut som finn kalvik i sin tid gjorde - og være åpen på hvor vanskelig og vondt det hadde vært å bli parodiert og harselert så grundig med i beste sendetid? er det ikke det ynkeligste av alt å tilsynelatende mangle selvironi? kanskje blir jeg opptatt av dette fordi jeg selv opplevde meg mobbet og utstøtt som barn, og stadig fikk høre at ting bare var sagt for gøy og at man måtte tåle litt. de som sa det, ble aldri utsatt for noe sånt. eller hadde en annen ballast å møte det med en meg. det betyr selvfølgelig ikke at vi skal bli så forsiktige at vi knapt tør åpne munnen uten å safe - men det finnes et stort mellomrom her, og vi skal være forsiktige med å vende oss til et debattklima med et ordskifte som kveler de nyanserte stemmene som kan gjøre oss klokere. det er en ettertanke at mye av den ordbruk som vi møter i media, som til dels premieres med plass, oppmerksomhet, respons - og priser - ville vi aldri tillatt at våre barn brukte overfor andre.

her kommer noe jeg tenker at det må være lov å si, som FrP tydeligvis gjør i sitt forslag til nytt stortingsprogram: at "norsk kultur lever best uten at den stimuleres med mangfold utenfra." det må være lov å si. men jeg lurer på hva slags kultur de snakker om? er det noen der ute som kan fortelle meg det?