Sunniva Gylver

I dag har vi vært en måned i Norge etter hjemkomsten fra Madagaskar. Vi har møtt en del av familie og venner, nispist Norvegia, og grov spelt, og drukket surmelk, syklet langt og mye, vært i stam-parken og på stam-kafeen, SMS’et på harde livet, kjøpt is, gått i fred og snakket med Gud og hvermann. Jeg for min del har også hatt mine første åtte begravelser igjen, hatt gudstjenester, vigsler og samtaler.

Nå er det nesten uvirkelig at vi har vært borte ett år. Det går merkelig fort å komme inn i norsk hverdag – og for den saks skyld, norsk feriemodus. Men barna sier stadig: ”-Så heldige vi er som er født i Norge, mamma!” – ”Så deilig å være et sted hvor jeg kjenner kodene.” – ”Først nå skjønner jeg skikkelig hvor mye jeg har savnet vennene mine.”

For min egen del opplever jeg at jeg har forandret meg lite. Det bør man jo egentlig ikke si. Det lyder enten blærete eller ureflektert, eller begge deler. Det handler om at veldig mye av det vi erfarte gjennom året på Madagaskar, har jeg alltid vært engasjert av: Den urettferdige fordelingen i verden, naturens skjønnhet, mangfold og sårbarhet, spørsmålet om en kjærlig og allmektig Guds nærvær i en lidende verden, kirkens samfunnsansvar.

Det har nok gjort noe med meg å leve midt i dette, med kropp og sjel, over såpass lang tid. Men menneskets tilpasningsevne er både noe av det mest fantastiske og det mest truende ved oss. Mange ledere av endringsprosesser vil vel kanskje si at vi mennesker alldeles ikke er så gode til å tilpasse oss endringer. Men det er i så fall bare en del av bildet. Både her hjemme og på Madagaskar har jeg sett mennesker venne seg til å leve med utfordringer, smerter, sorger, farer, som jeg knapt ville trodd var mulig. Men jeg har også sett mennesker venne seg til å leve tilsynelatende godt med groteske kontraster mellom fattige og rike, og en verden full av febrile symptomer. Jeg kan selv kjenne på at balansen mellom å venne seg til at verden er som den er og likevel nyte livet – og ikke venne meg til det; bli opprørt, fortvilet og handlingslammet, er vanskelig. Den menneskelige tilpasningsevne kan gjøre både troløs og sterk.

Tigging

Vi kom rett hjem til en ny runde i diverse media om hvordan man forholder seg til tiggere på gata. Vårt Land hadde en interessant reportasje om en rumensk landsby, hvor mange av innbyggerne har sin hovedinntekt fra tigging i Norge, og bygger seg hus og framtid for pengene. Ulike folk har presentert forskjellige teorier om hva som skal til for å redusere tigging, og hvordan vi bør forholde oss til en som tigger.

I VL-reportasjen hørtes det ikke ut som om muligheten til å få seg jobb lokalt var stor. Jeg tenker at det er fint at tiere og tjuekroninger i pappbegere i Norge, kan bli til hus i Romania. Og at det er helt riktig at fattige mennesker som er blitt foreldre, prøver å gjøre det de kan for å skape en tryggere framtid for sine barn. Det er også bedre at folk tigger penger, enn at de stjeler dem.

Likevel gir jeg ikke så ofte penger til mennesker som tigger på gata, i hvert fall ikke til folk som ser friske og arbeidsføre ut. I Antananarivo måtte vi si til ungene at de ikke kunne gi til alle barna som ba om penger, for da ville foreldrene bli enda mer fristet til å sende ungene ut på gata for å tigge, enn å sende dem på skolen. I stedet jobbet vi som frivillige for KFUK-KFUM, som nettopp hadde arbeid rettet mot gatebarn og –ungdom, og andre vanskeligstilte. Her I Norge gir jeg heller penger til Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og Kirkens Nødhjelp, og stoler på at de ser mer av helheten og har mer kompetanse til å bruke pengene riktig. Men tiggernes nærvær i hverdagen og det ubehag det kan gi å gå forbi, har vi ikke vondt av. De er en påminnelse mange av oss kan trenge. Dessuten har tiggere de samme krav på å bli behandlet med respekt, som andre mennesker.

Forbønn for ateist

I det vi landet i Norge, pågikk også en livlig nett-diskusjon om hvorvidt det var riktig for kristne å be for ateister. En prest hadde gått ut på bloggen sin og oppfordret til bønn for en alvorlig kreftsyk mann; en ateist som han hadde vært i mange diskusjoner med. Er det riktig å be, eller er det ikke?

I tre år var jeg brevvenn med en mann som satt på Death Row i Texas. Han var ikke kristen, men da jeg spurte om det var greit at jeg ba for ham, ble han glad for det. Min erfaring gjennom 15 år som prest, og for så vidt også før det, er at de aller fleste mennesker blir glad for forbønn, også om de selv ikke vet om de tror på det. De tar det som uttrykk for omsorg, og de fleste holder nok også åpent om det kan bidra til noe godt i en vanskelig situasjon; det skader i hvert fall ikke. Men mange som selv ikke har en kristen tro, ønsker ikke forbønn mens de selv er til stede; og noen få har vært klare på at de ikke vil bli bedt for i det hele tatt. Det gjelder særlig mennesker som har opplevd kristne invaderende og manipulerende.

Da det midlertidig ble en konflikt med min kontakt i Texas, nektet han meg å be for ham. Da måtte jeg respektere det, selv om det er vanskelig å se at han skulle ha oppdaget det hvis jeg hadde fortsatt i den perioden.

Å be for mennesker og legge dem i Guds hender, opplever jeg selv som noe av det som gjør det mulig å forholde seg til alt det vonde og vanskelige i livet. Men hvis mennesker uttrykker at de ikke ønsker forbønn, så respekterer jeg det. Og tenker at Gud nok ser dem med all sin omsorg likevel.

Fritt Ord

Mine muslimske venner og jeg, vi ber for hverandre. En av dem er Bushra Ishaq, som fikk Fritt Ord prisen i år, sammen med Abid Raja. Jeg må innrømme at med det forbehold at jeg satt på Madagaskar, og dermed ikke fikk med meg alt som skjedde her hjemme, så undrer jeg meg over hvor lite oppmerksomhet det ble rundt denne tildelingen. Må man spissformulere seg, slik Monsen gjorde det i fjor, for at media skal gidde å dekke det? Er media alltid ute etter å polarisere, fordi de næres av konfliktene? Er det ikke godt nok stoff når vi har tidenes yngste prisvinner, som dessuten er første muslimske kvinne til å vinne en slik pris – og det en vår som har vært full av debatt om integrering og islam og problemfokuserte serier om ”det nye Norge”? Hvor var NRK på prisutdelings-dagen? Hvor er alle aviser og blader, som i røren av grilltips-vær-badetemperaturer-sexråd og flått-alarmer, burde ha mer enn god nok plass til et portrett-intervju? Heia Bushra!

Jeg må ellers innrømme at for en som ikke skal preke over det frie ord, men over Den norske kirkes tekstrekker, er det en temmelig stor kommunikasjons-utfordring at både sommer og advent-tekstene er tunge og utfordrende; mens kanalene ellers er fylt av den nevnte lette og kose-koselige sommer-røren. Men sånn er jo livet for mange av oss; fylt av både stor alvor og lett fjas på samme tid.

Dialogdametur

Alvor og fjas på samme tid – det var det også i Sørmarka sist helg. 25 damer fra 17 til 65. Store kofferter på små hjul. Ufattelig mange matposer. Pakistansk pop-musikk. Store blanke ark og sprittusjer, til kloke tanker og innspill. Morgenyoga og bringebærplukking.

Vi var en god blanding av veteraner og ferskinger, da Kirkene i Gamle Oslo og Idara Minhaj ul-Quran moskeen inviterte til sommerlig dialogdametur for 3.gang. Som vanlig ble det en helg full av prat, lek, latter, dans, mat og turgåing – og bading for de sprekeste. Tema for seminaret var kvinner-tro-arbeid og diskusjonen gikk livlig, både i grupper og plenum – om kvinnerolle, arbeidsglede, tidspress, kryssende forventninger, skolehverdag, hverdagstro, og hijab-debatt. Vi lyttet, argumenterte, utfordret og støttet hverandre.

Den ene jeg ble sittende å snakke med mellom øktene, var  en stødig og varm dame fra Vaksdal utenfor Bergen. Hun hadde for mange år siden giftet seg med en pakistansk mann. De bestemte seg for å bli i Norge, men hun ønsket å bli kjent med hans familie og kultur. Dermed tok hun med seg et lite barn – som etter hvert ble til to og tre – og bosatte seg hos mannens familie i Pakistan, mens han ble i Norge og jobbet. Nå er hun og barna også tilbake i Norge, etter 13 år, og hun trives med arbeid og familieliv her.

En annen jeg snakket med, var en tøff og munter bussjåfør, med oppvekst i Pakistan. Hun er en av svært få kvinnelige sjåfører i det selskapet. Hun fortalte hverdagshistorier fra sine mange bussturer inn og ut av Oslo. Også om skoleelever som kommer på bussen hjemmefra i èn type klær, og hopper av ved skolen i et helt annet antrekk. Jeg måtte tenke på hvordan jenter i klassen min for 20 år siden dro på sminke, skiftet genser eller tok fram røyken når de var ute av syne for foreldrene.

Livet er fullt av fortellinger. Også der hvor vi kanskje ikke spør etter dem, og dermed er prisgitt det vi får av stereotypier, gjennom media eller andre kanaler.

Hva gjør en sånn tur med oss? Vi blir kjent på en annen måte enn når vi møtes til gudstjeneste og bønn, eller til et møte. Vi får tid til de lengre og dypere samtalene. Vi lærer mer både om andres tro og om vår egen, og hva den faktisk betyr i hverdagen. Og fordommene får stadig noe å bryne seg på.

Men hvor er de kristne? På disse turene har vi stort sett hatt muslimske damer i kø, mens det har vært vanskelig å få med mange nok fra kirken. Mange av kvinnene fra moskeen forteller at de kjenner få etnisk norske som har en tydelig og engasjert religiøs tro. Det kan øke følelsen av avstand til storsamfunnet for noen som selv opplever troen som svært viktig. Og øke eventuelle fordommer til kristen tro, om at det er en tro som ikke fordrer noe særlig engasjement. Vi tar gjerne med oss noen flere kirkedamer neste sommer!

8-14 dager?

I forslaget til ny gravferdslov vil man utvide det lovlige tidsrommet mellom dødsfall og begravelse fra 8 til 14 dager. Hva synes vi om det?

Jeg tenker det i hovedsak er positivt. 14 dager er ikke en veldig stor utvidelse, men det gir de pårørende som trenger det, litt mer tid til forberedelser av gravferd. Min erfaring er at de fleste pårørende gruer seg til den dagen, og ønsker å ”få begravelsen overstått”, så jeg tror mange fortsatt vil ønske å begrave innen de 8 dagene som nå gjelder. Men der det er spesielt kompliserte begravelser, med mange ulike pårørende-nettverk som sammen ”eier” begravelsen, men som kanskje knapt kjenner hverandre, kan det vært godt med mulighet for flere samtaler og litt mer tid. Dessuten er det for de fleste pårørende veldig godt å ha flest mulig til stede under begravelsen, og med den mobiliteten mange har i dag, kan det ta litt tid å samle folk, særlig ifm ferie og høytider. Det er også et ressurs-spørsmål i dette; - ikke hvem som helst har de pengene eller den fleksibiliteten som skal til for å hive seg rundt og avbryte ferie eller jobbsamlinger.

Også for de profesjonelle som er implisert i en gravferd kan en utvidet frist bidra til å gjøre en bedre jobb, ikke minst fordi antall dødsfall varierer veldig og ofte kommer i bølger.

Likevel kjenner jeg på at vi må sikre oss at vi ivaretar verdigheten til de døde, både før, under og etter begravelsen. Vi må ha tydelige grenser for hvor lenge de døde kan oppbevares før gravferd – det handler både om verdighet, om lagringskapasitet og om nedbrytingsprosessen. Når snitt-tiden i Sverige, i følge VL, er kommet opp i 23 dager, så synes jeg det høres uforsvarlig høyt ut.

Verdigheten under selve gravferden har jeg tenkt en del på den siste uka, ifm at jeg har hatt et rush av begravelser, og flere med bare èn eller to pårørende til stede. Da kan det være krevende, men like viktig, å skape et trygt og verdig rom under seremonien. Selv når vi ikke har noen pårørende tilstede, men bare er prest, organist og byråfolk, så har vi fullt begravelses-rituale, musikk og tale. Det synes jeg er fint. Også dèt handler om verdighet.

I morgen reiser vi hjem. Etter 10 begivenhetsrike måneder i Tana. Med gode og dårlige minner. Vi husker gjestfrie, vennlige og tålmodige mennesker, tro og livskraft. Vi husker fantastisk natur, lys, varme og sommervind. Vi husker oppdagelser, læring, mestring og viktige samtaler. Og opplevelsen av å få være med på meningsfylt arbeid, for å gjøre verden litt bedre for og med noen.
Vi husker den kaotiske, myldrende, fargerike og kontrastrike byen vår - rocka Tana.

Men vi husker også de brutale forskjellene mellom fattige og rike. Følelsen av å være fremmed og annerledes. Vahaza! Opplevelsen av å ikke forstå, ikke lære så raskt som vi håpet og trodde, ikke kunne bidra slik vi ønsket. Vi husker hvordan spørsmålet om økonomisk hjelp naturlig nok ble en del av de fleste relasjoner. Vi husker erfaringen av byråkratisk omstendelighet, konfliktskyhet og dårlig kvalitet på en del ting.

Jeg hadde tre ambisjoner på vegne av familien før vi dro hit: At vi skulle få en sterk opplevelse sammen som familie. At vi skulle få en minoritets-opplevelse, over tid. At barna skulle få en opplevelse av forskjellen mellom materielt sett fattige og rike i verden, på en måte som kunne prege dem mer varig enn en mors daglige hjernevask hjemme.
Alt dette er oppfylt. Så gjenstår bearbeidingen av det vi har med oss. Og hvordan vi anvender det, tilbake i vår norske hverdag om noen uker. God sommer!

Jeg er ofte "politisk korrekt". Og jeg skammer meg ikke.

-”Du må passe deg så du ikke blir for politisk korrekt.”
Det var utvilsomt ment som et godt råd. Men jeg ble irritert. Hvorfor er det så farlig å være politisk korrekt? Skal man velge å gå på akkord med seg selv, for å unngå det? Er det rett og slett ukorrekt å være politisk korrekt? Hvem definerer hva som er politisk korrekt?
 
Mitt inntrykk er at for mange er politisk korrekthet synonymt med noe kjedelig og prektig, noe tannløst og forutsigbart, noe utvendig og lett moraliserende; noe som tilsynelatende følger med frykten for å miste makt og popularitet ved å være kontroversiell. Jeg sier tilsynelatende, for det avhenger selvfølgelig av hva slags makt og hvem man vil være populær hos. Uansett er det sjelden et kompliment å bli kalt politisk korrekt. Jeg opplever det som en form for herske-teknikk – ved å stemple noen som politisk korrekte, sier man egentlig at de bare hevder den oppfatning som til enhver tid er ”rådende og riktig” – hva nå det innebærer – og at de derfor ikke er troverdige eller verdt å høre på.
 
Hvem eier uttrykket ”politisk korrekt”? Når man er politisk korrekt – hvem er man da korrekt i forhold til? I forhold til den politiske makten? Ikke alltid. Når FrP stadig framstår som den fremste garantisten for opprør mot det politisk korrekte, og samtidig periodevis har fjerdeparten av velgerne bak seg og flere ganger har vært landets største parti – da er det noe som ikke stemmer med definisjonen over.
 
Hvorfor er det så positivt å være politisk ukorrekt? Når Hanne Nabintu Herland hevder at vi damene bør gå hjem og lage mer middag og tilby mer og bedre sex til våre menn, da er mange rasende - men mange andre sier at ”endelig er det noen som tør å si det høyt, og ikke være så politisk korrekte.” Det samme gjelder for eksempel Hege Storhaugs lite nyanserte behandling av hijaben. Men når ble det nytt å si sånne ting? Hvor fruktbar blir debatten når den skal ta utgangspunkt i såkalt ærlige, svart-hvite, enkle og ”politisk ukorrekte” utspill? Hvor mye tid, energi og media-plass skal brukes på dem?
 
Selvfølgelig kan det ligge makt (og maktmisbruk) bak det politisk korrekte. Det koster å flagge et kristen-konservativt standpunkt eller forsvare et FrP-utspill i fri dressur, i en liberal hovedstadspresse. Og i svært mange andre miljøer. Men i andre sammenhenger koster det like mye å være politisk korrekt; forstått som for eksempel å pukke på alvoret i klimakrisen eller i de positive erfaringene med norske muslimer og dialogarbeid. Hva som krevet mot å si, avhenger svært mye av konteksten og hvor man har sin tilhørighet. Det er konteksten som bestemmer hvem som er keiseren uten klær, og hvem som er barnet som våger å si det.
 
Jeg har et menneskesyn som sier at vi er både syndere og mirakler alle sammen; at vi fort blir kortsiktige og styrt av den snevre egen-interessen, at vi har lett for å bygge ”vi” gjennom å markere avstand til ”de andre”, men at vi også kan mobiliseres til å ta vare på hverandre og jorda vår, og arbeide for en bedre og mer rettferdig verden. Hvis det politisk korrekte kan bidra til et press i retning av det siste, så er det bare bra. Jeg vil ikke ha vekk alt som er tabloid eller provoserende. Jeg er bare lei av at så mange viktige saker og gode standpunkter temmes og ufarliggjøres ved å stemple dem politisk korrekte.
 
Jeg er ofte politisk korrekt. Og jeg skammer meg ikke. Kanskje jeg må lage en Facebook-gruppe for oss.

Gapet mellom hva vi kan og hva vi har råd til

"Mind the gap", sier de hver gang T-banen i London stopper ved en stasjon og dørene åpnes. Det passer bra inn i Helse-Norge også. Mind the gap. En vond og viktig debatt er i gang. Om helse-Norges prioriteringer. Om det økende gapet mellom hva vi kan og hva vi har råd til. Vi vil ikke ha prislapp på menneskeliv. Likevel skjer det prioriteringer hele tiden, som gjør forskjell på folk. Da er det bedre at i hvert fall de grunnleggende premissene for de valgene tas åpent; enn at de bare skjer fortløpende, ut fra hvor presset er størst og ropene høyest.

Jeg husker Berthold Grünfeldt også dro i gang den debatten for flere år siden; den kommer jo med jevne mellomrom. Men den er så smertefull at ofte stopper den opp med en gang, ved at alle går ned i sine respektive skyttergraver. Den ene siden beskyldes for å være samvittighetsløst kyniske og bare sitte med kalkulatoren. Den andre anklages for å lukke øynene for realitetene, og dermed overlate ressursfordelingen til lukkete fora eller tilfeldige avgjørelser.

Mennesker som selv er personlig berørt av denne problematikken, forholder seg forskjellig til den; - noen kjemper for sitt barn eller sin elskede med alle midler og verken kan eller vil forholde seg til helheten, forståelig nok! – andre gir uttrykk for at de ønsker at vi som fellesskap skal våge å ta disse valgene, selv om det innebærer at de selv ikke får den beste (og dyreste) behandlingen utenlands for sine egen sykdom.

Som student var jeg i praksis som sykehusprest på et av våre store sykehus, blant annet på en avdeling for mennesker med ulike kroniske sykdommer. En av sykepleierne der hadde tidligere jobbet på avdeling for hjerte-lunge-transplantasjoner. Hun var frustrert over erfaringen av at noen sykdommer og helseproblemer har en status som gjør at pengesekken synes vidåpen, mens andre ikke får det aller mest nødvendige. Her, som i mange andre situasjoner, er det avgjørende hvem som har makt, hvem som roper høyest, hva som har størst tabloid og emosjonelt potensiale. For å si det litt sleivete: De diagnosene som ”mennene med makt” oftest rammes av, ser ut til å ha enklere tilgang på ressurser enn kroniske sykdommer og typiske kvinnesykdommer. For ikke å snakke om at det ser ut til å være dypt menneskelig å heller reparere enn å forebygge, selv om det siste ofte er både enklere og billigere.

Når sykepleieren forteller meg at langt over halvparten av de som fikk nytt hjerte på hennes forrige avdeling, etter fem år var tilbake i den livsstilen som gjorde at de måtte få nytt hjerte i første omgang, kan man fristes til å begynne og snakke om ansvaret vi alle har for personlig helse. Vi vet at sunt kosthold, nok hvile og mosjon, og gode relasjoner til våre nærmeste, har svært mye å si for hvordan vi har det. Vi kan alle være med og forebygge sykdom og bedre folkehelsen. Samtidig er det umulig å sette opp som kriterium at den som har skylden selv, ikke skal få så rask eller dyr behandling som den som er helt uskyldig syk. For hvordan sorterer man det? Hvordan vekter man gener, arv, miljø, lidelsesomfang, foreldreansvaret osv.? Hvor mye ressurser skal man i så fall bruke på å finne ut hvem som fortjener hjelpen?

Så kunne man jo ha lyst til å si at de som kan betale selv, skal gjøre det, mens de som ikke kan, skal få hjelp. For ellers blir det jo sånn at de som har råd, alltid kan gjøre seg bruk av den nyeste og beste teknologien og medisinene, mens de mindre heldige ikke kan redde seg selv eller barnet sitt ved å reise og få behandling privat, eller utenlands. Men selv om køene da kan minke i det offentlige helsevesen, vil ofte kvaliteten gjøre det også, fordi forskning og personell-ressurser lett trekkes dit det er penger å tjene. Og igjen: Hva slags apparat skulle klare å håndtere all den behovsprøvingen på en god måte? (Jeg leste om barnetrygden for lenge siden, at den for halvparten av mottakerne er helt essensiell i deres familie-økonomi, og for den andre halvparten egentlig ikke spiller noen rolle. Men byråkratiet som måtte bygges opp for å foreta denne sonderingen, ville trenge tilsvarende midler som det man ville spart på halvert utbetaling av barnetrygd).

Det kan også være nærliggende å se nærmere på det paradoks at vi som samfunn på samme tid bruker ressurser på å fjerne uønskete barn, og samtidig bruker midler på å hjelpe de som vil ha barn og ikke kan, til å få det. Men det er vanskelig å se for seg en annen abortlov enn den vi har i dag; - det er først og fremst på forebygging- og tilretteleggings-feltet man kan gjøre mer. Det koster også penger. Ufrivillig barnløshet oppleves av mange som en svært stor påkjenning; et reelt helseproblem. Dessuten møter vi det samme dilemma: Er det da bare de som selv kan betale, eller som er heldige med sitt nettverk, som skal få oppfylt sitt høyeste ønske?

Jeg har selv hatt sugerøret dypt nede i statskassa, med tre barn som alle har vært alvorlig syke over flere år, og hatt behov for lange opphold på sykehus og dyre operasjoner. Ingen av dem ville overlevd hvis vi hadde vært en vanlig familie her på Madagaskar; her må pengene på bordet før behandlingen kan starte. Men vi var så utrolig heldige at ungene våre ble født i Norge – at de hadde en type lidelser som kunne helbredes, og som vi har vært villige til å prioritere.

Dette er en nesten umulig debatt å ta. Men vi må. Med jevne mellomrom. Den må ta utgangspunkt i vårt grunnleggende menneskesyn. Og en avklaring av forholdet mellom enkeltindividets personlige kamp for best mulig behandling for seg og sine – og samfunnets kollektive ansvar for bærekraftige og prinsipielt gjennomtenkte valg.

Den bør også romme en problematisering rundt våre økende forventninger til lange, gode, smertefrie liv – og bevisstgjøringen rundt hvordan vi ved å ta personlig ansvar, vise god, medmenneskelig omsorg for hverandre, og ta vare på jorda vår, kan bidra til å forebygge og redusere smerte og lidelse.

Det er primært Vårt Land som skriver om det, og kan sies å være en liten sak;

nemlig departementets nye ressursmateriell for barnehage og skole når det gjelder undervisning om seksualitet og familieformer. Mye har vært sagt og sies; både ting jeg er enig og uenig i. Men det jeg har tenkt mest på i dag, er det jeg opplever som et premiss i materiellets framstilling: At ulike legninger og forskjellige samlivsformer absolutt må oppfattes som like vanlige og naturlige – og at deres likeverd er knyttet til nettopp det.

Jeg tror det er viktig at barn og ungdom tidlig lærer om for eksempel både homofili og alternative familieformer. Statistisk sett vil de fleste møte det, enten i eget liv eller i de nære omgivelser, og da trenger vi kunnskap og forståelse. De av oss som representerer en type majoritet, trenger alltid en bevissthet rundt hvordan vi tenker, snakker og handler i forhold til minoritetene – uansett om det gjelder samliv og seksualitet, eller helt andre ting.

Men jeg skjønner ikke helt hvorfor bevisstgjøringen og respekten tilsynelatende må knyttes opp til en formidling av at alt er like ”vanlig” og ”naturlig”? Eller at alt må forstås som produkt av personlige valg, og at det er konformitetspresset som hindrer utbredelsen av minoritets-alternativene?

For en del homofile er dette svikefull argumentasjon i forhold til spørsmålet om legning; - de opplever ikke at det var noe de valgte, men noe de er skapt som og født med; noe grunnleggende ved deres identitet.

Selvfølgelig kan barna få høre om en prins som forelsker seg i en prins. Og at den kjærligheten var like stor, ekte og vakker som prinsen og prinsessen i nabolandet. Selvfølgelig er det viktig at barn og ungdom får nyansert og respektfull informasjon om ulike former for minoriteter, også når det gjelder seksualitet og samlivsformer. Og at majoriteten blir utfordret på hvordan vi snakker og oppfører oss i forhold til gitte minoriteter. Men hvorfor må det begrunnes i hvor alminnelig det er?

Det er viktig at man lærer å bli kjent med og respektere minoriteter, ikke fordi de på død og liv skal forstås som mest mulig mainstream eller vanlige, men med grunnlag i at alle mennesker har rett på å bli møtt med en grunnleggende holdning av respekt og åpenhet - både i omtale, tiltale og behandling. Med blikk for hva som er forskjellig, og samtidig for det som er gjenkjennelig og felles for minoritet og majoritet. Og med en kritisk sans for hva som er aktuelle utfordringer rundt dette i akkurat den barne- eller ungdomsgruppen man er i dialog med. Men å skulle gjøre det alternative mest mulig vanlig – for eksempel ved å få alle gutter til å danse med både gutter og jenter, eller slutte å snakke om hvordan folk flest lager barn – det kan være å gjøre alle en bjørnetjeneste. Fordi vi da lærer barn og ungdom at respekt og likeverd henger sammen med hvor vanlig og naturlig noe er, i stedet for å forplikte oss i forhold til minoriteters sårbarhet. Og fordi undervisningen fort vil oppleves sær og lite troverdig hvis den helt underkjenner flertallets erfaring og opplevelse.

Vekten av det vanlige kan bli tung å bære.

Vi ser mye vi kan lære av våre gassiske omgivelser, hva gjelder tålmodighet, omgjengelighet, evnen til å glede seg over små ting. Det er mye skjønnhet, sjarm og livskraft - midt oppi fattigdommen, vanskelighetene, bekymringen for framtida. Likevel sier ungene ofte: ”Så heldige vi er som bor i Norge” – og det å feire nasjonaldagen i en sånn kontekst, trigger både takknemligheten og ønsket om å dele godene.

17.mai feiret vi hos den norske ambassadøren, sammen med 200 andre norske, gassiske og internasjonale gjester. Skikkelig hagefest, med Tana gospel choir som sang "Ja vi elsker", buffet med 23 kg norske pølser, barnetog hagen rundt, is, taler og leker. Tidligere har 17.maifeiringen her i Tana vært en seremoni preget av offisielle taler, hvor politikerne har vært invitert - men på grunn av den politiske krisen, måtte man finne på noe annet i fjor, i og med at man ikke hadde noen lovlig valgte myndigheter å invitere. Da ble det "barneprofil" i stedet, og den suksessen ble gjentatt i år. Gylvers hadde hovedansvar for lekene, og ungene slapp ikke unna verken sekkeløp, ball-på-boks-kasting, potetløp, pilkasting på ballonger eller spiker-i-planken. Vi vurderte fiskedam i ambassadørens svømmebasseng, men fant ut at risikoen for lekkasje i godteposene ble for stor... Storøyde og storsmilende gassere tok del, og flere kommenterte at det var en bra form for nasjonaldagsmarkering.

Sykehus. Vi har hatt mye syke unger i det siste – og vi har brukt mer på antibiotika den siste uka enn en vanlig gassisk arbeider tjener på et år…. Ett av barna måtte legges inn på sykehus. Det sto senger på rommet - men sengetøy, puter og dyner, dopapir, sprøyter, medisiner, håndklær, mat og drikke - alt må man kjøpe inn og ta med selv. Og man får ingen behandling før pengene er på bordet. Med andre ord - man bør ha penger, og sosialt nettverk som kan stille opp. Alle barna fikk ha en voksen på overnatting - mange øvrige pårørende lå tett i tett på gulvet ute i venterommene. Legene var flinke og hyggelige – og jenta vår ble mye bedre i løpet av uka. Men når hundretusenvis av ariary renner ut hver dag, skjønner man at det for de fleste gassere er en svært vanskelig situasjon når noen i familien blir syke. Jeg kjenner familier som ennå betaler på gjeld fra sykehusopphold og medisinsk behandling, for familiemedlemmer som døde for flere år siden. Heia Ullevål og norsk helsevesen, sier jeg da.

Vi fikk komme hjem i går, og drar nå bare på sykehuset en gang om dagen for å få injeksjon. Vi prøvde oss først hos en lokal lege, for å slippe reiseveien. Han fikk høre hva det gjaldt, slapp oss inn på venterommet, videre inn på legekontoret, blandet opp medikamentet og fikk Gina til å legge seg på benken - før han spurte meg hvordan man gjorde det?? Enda en gang denne merkelige opplevelsen av at de ikke sier fra om at de ikke kan eller vet, før det faktisk blir avslørt. Om det er fordi de så gjerne vil komme oss i møte, eller ikke tape ansikt eller penger, det skjønner jeg ikke helt.

Demonstrasjon. Sist torsdag var det stor demonstrasjon utenfor en militærbase like ovenfor sykehuset der vi lå - og det kom til kraftige sammenstøt og mye skyting. 4 stykker ble drept og nesten 20 stykker såret. Helt uvirkelig å sitte på rommet der oppe og bare høre skuddsalvene rundt oss. Det er fortvilet hvordan denne politiske krisen bare fortsetter over så lang tid.  

Opposisjonen mot kuppstyret har de siste ukene blitt synliggjort i tre ulike bevegelser. Den mest partipolitiske av disse er "Mouvance de Madagascar", som er en samling av grupperingene rundt ekspresidentene Ratsiraka, Zafy og Ravalomanana. Dernest har det oppstått en "klerikal gruppering", ledet an av prester og pastorer, som har demonstrert for "lov og orden" og mot "demoniske krefter i ledelsen av landet". Den tredje grupperingen er knyttet til militære spesialstyrker.

Alle disse tre gruppene var aktive under urolighetene sist uke. Situasjonen har tilsynelatende roet seg igjen nå, og hverdagen rundt oss går som vanlig. Men alt er like uavklart i forhold til prosessen videre, og mange sier de regner med nye sammenstøt når som helst.

Opp kirkegulvet. Et raskt blikk på et par nettavisforsider utenom Vårt Land, antyder at Grand Prix, ”Rikingen”-serien og sport er det viktigste som skjer i verden denne uka. Omtrent det samme som ukene før, med andre ord, bortsett fra 17.mai- og pinse-værvarslene og askeskyene.

En ting til har jeg fått med meg - forberedelsene til kongelig bryllup i Sverige. Jeg noterer meg at mange av mine svenske kolleger er på banen, med høylytte protester mot Victorias planer om å gå opp kirkegulvet ledsaget av sin far. Flere av dem har også skrevet brev til kongehuset.

Jeg har selv sittet i flere vigselssamtaler hvor vi har snakket om dette. Jeg gjør alltid oppmerksom på de ulike mulighetene for inngang – ikke alle har tenkt på at de kan velge å gå inn sammen som par, eller bruden alene. Men mange bruder ønsker å gå inn ved siden av faren – ikke fordi de samtykker i den opprinnelige betydningen av dette ritualet, men fordi de vil gi sin far den gleden. De synes også det er stas å holde på en tradisjonell form, som forsterker denne dagens karakter av annerledeshet. Jeg tror ikke akkurat dette er avgjørende i forhold til kvinnens stilling i samfunn og familie, og kommer nok ikke til å sende noe brev til det svenske kongehus.

Den Nasjonale Picnicdagen. I dag er det 2.pinsedag. Ut fra antall stengte butikker, gudstjenestekledte mennesker og folketomme gater, må det være Madagaskars mest hellige helligdag. I tillegg til kirkegang, er det Den Nasjonale Picnicdagen. Bilkøen ut av Tana var flere km lang, og det så ut til at de aller fleste stopper i veikanten i utkanten av Tana og rigger seg til med tepper og matkurver der, tett i tett. Knapt en armlengdes avstand mellom bilene. Ikke noe behov for å komme ut i uberørt natur og usjenerte omgivelser akkurat. Ungene leker med drager og klinkekuler, og foreldrene prater og spiser.

Både i dag og ellers når vi er ute, roper folk ”Vahaza” (utlending) etter oss og til oss. Ikke som noe negativt, mer som en hilsen; som et navn. Vi er blitt vant til det. Men det gjør noe med meg – at navnet mitt her er utlending. Jeg blir ikke bedre integrert av slikt. Det er likevel ingenting mot hva flere av mine muslimske venner opplever i Norge… Dette er dobbelt nyttig: Å se Norge utenfra, og oppleve seg som minoritet, over litt tid. 

Noen ganger går det opp for meg med full tyngde at jeg har passert 40 for flere år siden. Det plager meg svært sjelden – i et evighetsperspektiv er det jo ikke noe å kave seg opp over. Men når jeg leser at NRK Ung skal lage sex-reality, og prosjektleder Øyvind Thoen introduserer konseptet med følgende ord: ”Dette blir et program som pusher grenser, og som humoristisk og ærlig skal følge tre ungdommer sin oppdagelse av den ukjente, seksuelle verden som finnes,” – da føler jeg meg gammel og lei. Da blir jeg litt matt, litt geipete, og tydeligvis nok provosert til å blogge om det. Kanskje hadde jeg kjent på akkurat det samme om jeg var 25 også forresten – jeg hadde nok i hvert fall ikke meldt meg til audition for programlederjobben. Er vel ikke ”kåt på utfordringen”, som Thoen og gjengen liker å uttrykke det….

Det er så mange ”riktige” ord her – ”pushe grenser”, ”humoristisk og ærlig”, ”den ukjente seksuelle verden” - men trenger vi virkelig mer av den miksen, og er det vår statskanal som skal sørge for det?

”Pushe grenser” er et typisk menneskelig prosjekt – det har vi holdt på med siden Adam og Eva hadde hatt en middels lang sommerferie i Paradis. Det kan være både viktig og bra å pushe grenser – jeg er glad for både stemmeretten og prestekallet mitt, for eksempel – og for deler av den seksuelle frigjøringen. Men i dag er faktisk grensesetting noe av det mest grensepushende man kan foreta seg, bortsett fra hvis vi snakker asylpolitikk, da.

Det har lenge vært trendy å bryte grenser; teknologiske, seksuelle, biologiske, økonomiske, kunstneriske, medisinske. Noe av det er veldig bra. Men våger vi oppgjør ved mørkesidene av dette? Den populære tenk positivt-trenden (som absolutt har positive sider ved seg) oppmuntrer oss til å se muligheter og ikke hindringer, bryte grenser og ta for oss av livet. Vi skal ha ekspansjon, max behovstilfredsstillelse, og debattere med slegge - ikke la noen autoritet, noen verdier eller noen andre hensyn sette grenser for livsutfoldelsen.  Men for at grensepushing skal ha noen mening, må det være noen viktige og destruktive grenser som bør flyttes på – og det hadde vært fint om det ikke fullt så ofte måtte handle om tabloid sex.

Det er så utrolig mye annet bra man kan bruke tid, energi og lisenskroner på, en enda litt mer eksperimentell sex-reality. Sex-push-programmer har da nok av kanaler som tilbyr sendeflate? Hvilken ukjente seksuelle verden er det vi bør få mer av? Sex er fint, og samtalen rundt det viktig. Men min opplevelse er at mange er helt overforet på media-eksponert tabloid sex og tilsvarende underforet på seriøse, overraskende og åpne samtaler om temaet. Vi kan masse om sex, fra lenge før vi er i nærheten av å være kjønnsmodne - i hvert fall hvis man skal bedømme ut fra hva nett, TV og blader rettet mot barne- ogungdomssegmentet tilbyr. Og det finnes utvilsomt nyttig kunnskap og gode tips å hente. Kanskje vil dette nye programmet også kunne bli utgangspunkt for refleksjon, ny praksis og gode samtaler som vil berike oss. Men når poenget er at det skal være humoristisk og pushe grenser, har jeg mine tvil.

Hvilke grenser skal pushes? Hva vil NRK med dette? Er det desperat seerjakt? Som kvinne, prest, og vakt på Kirkens SOS en del år, har jeg vært i mange nok fortrolige samtaler til å vite at sexlivet kan være trøblete for mange, enten man har noen å ha det med eller ikke. Men da handler det ikke først og fremst om mangel på nye spennende teknikker og settinger. Det dreier seg om sårbarhet, nærhet, forventninger og behov, grensesetting, kjærlighet, selvfølelse, roller, kroppsfølelse.

Jeg husker hvor stort inntrykk det gjorde på konfirmantene da helsesøster sto med statistikken i hånda på konfirmanthelg og sa at ”jo færre partnere, jo bedre sex.” Hvis presten hadde sagt det, hadde det nok vært mindre interessant. Kirken er jo så forutsigbar når det gjelder dette? Ja, heldigvis og uheldigvis er vi ofte det. Og vi har et rykte som gjør det vanskelig å bli hørt på en god måte.

Filosofen Arne Næss kunne si at multer var det beste han visste, og at nettopp derfor ville han ikke spise det for ofte; måteholdet og lengselen næret nytelsen. Det ble motatt som god livsvisdom, så det ut til. Nå er det kanskje enklere å snakke om multer enn sex - jeg vet ikke. Men hvis vi som kirke forsøker å si noe i samme leia, blir vi lett anklaget for å være mørkemenn og –damer som prøver å hindre folk i å kose seg og nyte livet.

Men mainstream media – særlig ungdomsmedia – er ikke mindre forutsigbar, så langt jeg har fått med meg (ei heller dets rykte i kirkelige kretser….hm) Nå er jo ikke jeg i målgruppa for dette programmet heller, men jeg har tre barn som om ikke altfor lenge går inn i ungdomsverdenen – og jeg håper NRK etter hvert kan gi dem andre typer sex-program enn dette ser ut til å bli. Da kan det hende jeg kjøper meg TV. Men bare kanskje.

ANFINDSEN-RASEN

Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg leste intervjuet med Ole Jørgen Anfindsen i Vårt Land. At han vil hente fram rase-begrepet igjen, og bruke forskning om ulike ”rasers” intelligensnivå til å avgjøre hvor norsk bistand skal settes inn.

Jeg bor nå selv på en øy som er mottaker av massiv internasjonal bistand. Jeg har blitt ganske godt kjent med noen av de som driver bistand her, og hva de opplever av gleder og utfordringer. Jeg har fått kjennskap til prosjekter som fungerer strålende, og til ting som ikke har fungert. Jeg har opplevd forholdet til tid, planlegging og byråkrati ganske annerledes enn hjemme. Og jeg har møtt ekstremt kunnskapsrike og dyktige gassere som på troverdig måte forener gassisk kompetanse og ”vestlig” standard for prosjektstyring og rapportering. Variasjonene, bare internt på denne øya, er enorme.

Anfindsen hevder en teori hvor verdens befolkning deles inn i tre raser: En fra Øst-Asia, èn fra Europa og èn fra Afrika, hvor den første påstås å være mest intelligent og den siste minst. Anfindsens argumentasjon ser ut til å være at man skal sørge for å gi bistand til den mest intelligente ”rasen” for å ha størst mulighet for å lykkes. Med andre ord; bistanden skal bidra til seleksjonering og survival of the brightest. Hvordan skal det gjennomføres?

Begrepet ”rase” har vært så ekstremt misbrukt igjennom historien, og ”raseforskningen” så tendensiøs og ideologisert, at for meg virker termen helt ubrukelig. Det betyr ikke at det er uinteressant å kombinere biologiske, genetiske og sosio-kulturelle perspektiver på oss mennesker og vår handlemåte. Men som ledd i bestandspolitikken?? En rekke spørsmål og motforestillinger melder seg utfra Anfindsens anvendelse:

-          Hvordan måler vi intelligens/IQ? Forskjellige kulturer måler forskjellig.

-          Hvordan forholder vi oss til de ulike typene intelligens og rangeringen mellom dem?

-          Hvordan kan man unngå å forholde seg til intelligens som både et genetisk utgangspunkt OG noe som utvikles og stimuleres sosiokulturelt? En ting er hvilken utrustning vi har i utgangspunktet, men hvorvidt vi evner å anvende det vi har boende i oss, vil selvfølgelig også avhenge av om vi får utdannelse og stimuleres sosio-kulturelt og intellektuelt, om vi får riktig ernæring, om vi har trygge oppvekstforhold osv. (for eksempel avhjulpet gjennom bistandsmidler).

Anfindsen trekker fram løping som eksempel på et felt hvor det er tydelige genetiske forskjeller. Et så entydig biologisk fenomen er selvfølgelig enklere å måle,  pluss at løpe kan man gjøre overalt og uten utstyr, så lenge man får mat og drikke nok. Det er merkelig å bruke dette som en parallell til vurdering av intelligens.

-          Hvordan skal en slik rasemessig skelning fungere – i den grad den i det hele tatt er mulig – så lenge forskjellene og variasjonene innad i disse gruppene er langt større en forskjellen mellom gjennomsnittsmennesket i de tre gruppene?

-          Hvordan skulle man så anvende en eventuell slik gradering og rangering til å fordele bistand? Hvilke kriterier skulle legges til grunn for fordelingen? Hva slags menneskeverd skulle ligge i bunnen?

Det er selvfølgelig viktig å diskutere norsk bistand; hvordan man prioriterer så lenge man ikke kan hjelpe alle, og hva slags plattform man har og hvilke krav man kan stille. Sånne samtaler kan være krevende – bare se på hva som skjer når vi forsøker å ta samtalen om prioriteringer i helse-Norge. Men utspillet til Anfindsen gjør en konstruktiv samtale mye vanskeligere.

”Vi må gjøre livet enklere for folk,” sier TV-Arne på nettavisens forside. Jeg kommer meg ikke lenger inn i materien på grunn av nettet her, så det er mulig jeg har gått glipp av det fulle poenget. Men jeg lar meg i hvert fall ikke umiddelbart overbevise av tipset hans. Gjøre livet enklere for folk? I verdens rikeste land, som år etter år kåres til verdens beste land å bo i (selv om mange også i Norge kan fortelle en annen historie). Gjøre livet enklere? Hvordan da? Hvis han mener å legge noen sterke politiske føringer på alternative økonomiske modeller som fremmer lavere og mer bærekraftig forbruk, og gjøre det enklere å bygge økohus, enklere å starte grønne bedrifter, enklere for frivillige organisasjoner å drive sitt samfunnsbyggende arbeid, enklere for folk med redusert arbeidsevne å være i arbeid, enklere for de mest sårbare og utsatte i vårt samfunn å bli hørt – ja da er jeg med. Men ellers tenker jeg at tilværelsens uutholdelige letthet er en like stor utfordring for mange. Vi vet bare ikke hvor enkelt vi har det. Eller vi har det ikke enkelt – fordi vi stimuleres til å begjære altfor mye – av ting, opplevelser, penger, makt, komfort, smertefrihet på alle plan. Men da må vi tenke enkelhet på nokså radikalt vis, litt sånn Jesus-aktig.

Jeg skal ikke påstå at Jesus ville spurt, men mange andre spør, og jeg er bare nødt til å slenge meg på jeg også: Hva driver SV egentlig med nå? På grunn av profilen med miljø, fattigdom, rettferdighet og barn/ungdom i fokus, har jeg lenge vært trofast, men nå kjenner jeg at det ikke er mye solidaritet igjen. Rensing i 2018 – hvis det i det hele tatt blir noe av?! Jeg skjønner at regjeringsmakt krever noe annet enn det å være profetisk opposisjonsrøst – men man kan ikke selge sjela si fullstendig. Obama tenker og handler større og mer visjonært, med en velgermasse hvoran visstnok en tredjedel fortsatt tror at han er muslim og født utenlands og dermed illegitim president - da må da vår regjering klare noe bedre?! Jeg håper ledelsen har noen gode og ærlige coacher man snakker med, som hjelper å sortere hva som er hva av motiver når man fortsatt er med i regjering. Godt jeg ikke er politiker.

Men ansvar har vi alle. På mange vis. Jeg leste en kommentar av VL-journalist Lars Gilberg, hvor han reflekterer over golf-ikonet Tiger Wood og hans eventuelle ekstra moralske ansvar som forbilde, sett i forhold til de ferske avsløringene av hans utroskap med et tosifret antall kvinner. Her er det tilsynelatende to mulige posisjoner, enten: ”Tiger Woods er god til å spille golf, men det sier ingenting om hans moralske standard og idealer, og det har heller ikke noe med saken å gjøre. La mannen gjøre det han er god til!” (uten å fastslå om dette siste skal innebære å være utro med så mange kvinner).

Det andre ståstedet ville da være: ”Tiger Woods har et stort ansvar som forbilde for mennesker over hele verden. Det han gjør blir lagt merke til. Han må ta det ansvaret som en del av pakka ved å være kjent og dyrket, og må prøve å oppføre seg deretter – holde seg på et høyt nivå også utenfor golfbanen. Særlig når han promoterer gode familieverdier sammen med kona i reklame.”

Mitt ståsted (som selvfølgelig er et tredje, gyllent et) er: ”Tiger Woods – og alle andre idretts-, musikk-, film og mediahelter – har definitivt et moralsk ansvar. Den som har stor påvirkningskraft og mediamakt, har alltid det. For meg følger det naturlig av å ønske seg en verden hvor vi mennesker behandler hverandre og miljøet med større respekt og kjærlighet. Det betyr selvfølgelig ikke at disse heltene per definisjon er flinkere til å håndtere fristelser enn de fleste av oss andre. Men for meg betyr det at jeg vil de skal ha høye idealer for sin omgang med andre, og at de skal ta oppgjør med seg selv når de svikter (selv om dette oppgjøret til en viss grad må tas i offentligheten). Det er ikke nødvendig å være fullkommen – ingen er det. Men forbilder bør ha høye idealer, og mot til å ta oppgjør med eget svik. Så er det opp til omgivelsene å møte dem med generøsitet, i visshet om at vi alle trenger det.” God luthersk teologi er det forresten også.

”Jeg savner meg selv i politikken”, sa Carl I.Hagen og lanserte seg selv som ordfører-kandidat. Jeg savner meg selv, jeg også, på prekestolen her i Antananarivo – uten dermed å aspirere til gassisk bispekandidat.

Jeg synes språket i forkynnelsen her blir veldig trangt og fromt, veldig monotont og klisjèpreget – og at det i liten grad hjelper oss lyttere til å koble tro og hverdag, tro og samfunnsspørsmål, tro og eget språk på den troen. Jeg går mest i English Chapel fortsatt – anstendig lengde på gudstjenesten, på et språk jeg forstår skikkelig. Men til å ha så mange forskjellige predikanter, blir preknene utrolig like. Han som var forrige søndag hadde forresten en underfundig ordsammensetning for å illustrere hvordan det vi ser, avhenger av eget blikk; egen tolkning: ”Godisnowhere”. Leser vi ”God is now here” eller ”God is nowhere”?

Krisen Jeg er nettopp ferdig med en sterk Afrika-bok: ”Ibenholt” – en reportasjereise gjennom flere land og tiår, skrevet av en polsk journalist som har arbeidet på kontinentet gjennom 30 år. Anbefales! Til å bli både klok, begeistret og oppgitt av. Mye er gjenkjennelig etter disse månedene på Madagaskar. Både av det som fascinerer og bergtar – og av det som frustrerer og utmatter. Det kan være fristende både å idyllisere og å svartmale Afrika, men den beste beskrivelsen av kontinentet ligger vel ingen av de stedene. Det er sterkt å lese om for eksempel Liberia – hvordan frigitte slaver ble ”dumpet” på kysten der, og dermed etablerte et samfunn basert på slaveri, med den forskjell at de tidligere slavene gjorde urbefolkningen i området til slaver….

Når det gjelder Madagaskar, er det tankevekkende at da noen bekjente av oss her kom hit på 60-tallet, lå Mauritius og Madagaskar ganske likt ift økonomisk situasjon og levestandard. Nå er Mauritius et av de rikeste landene i dette området, og Madagaskar et av de fattigste. Hva gikk galt?

Sikkert er det i hvert fall at det meste har blitt forverret under disse halvannet årene med politisk krise. Vårt Land hadde en artikkel for noen uker siden med mange stygge tall og fakta: Økonomisk vekst var på 7 % i 2008 og falt til 0,6 i fjor. Man regner med at 228 000 arbeidsplasser har gått tapt så langt som følge av krisen, og mange tusen flere er i faresonen. Turistnæringen ligger med brukket rygg, industriproduksjonen i privat sektor har sunket med 70 %. Internasjonal bistand dekket i fjor 70 % av de offentlige utgiftene, og mer enn 45 % av budsjettet totalt. 25 % nedgang i skatteinntektene i fjor. Mellom 70 og 80 % lever under fattigdomsgrensen.

Det er lovet valg i vår, men det snakkes mer om nytt kupp, etter at den illegitime regjeringen er blitt enda mer diplomatisk isolert. Situasjonen er uklar, ryktene svirrer, det er hyppige demonstrasjoner i sentrum, men ikke akkurat der vi bor. Vi merker ikke stort, annet enn at mennesker rundt oss forteller at livet blir enda tøffere å leve.

Nærhet og avstand. Jeg vet ikke hva slags inntrykk dere har som er så langt unna, men det er noe med nærhet og avstand; hvor forskjellig ting kan se ut. Og noen ganger kan det virke som de som er langt unna får med seg mer av det som skjer, eller i hvert fall noe annet. La meg ta et eksempel: En iskald vinteruke 1994 - Lillehammer hadde et visstnok spektakulært åpningsshow på de olympiske leker, og noen dager senere tok Johann Olav Koss gull etter gull i Vikingskipet. Jeg var en av de mange reiselederne som var på jobb den uka, og vi sto og frøs beina av oss i den rå lufta langs Mjøsa, mens vi ventet på våre turister og strevde med å få dem alle kanalisert inn i de riktige bussene til riktig tidspunkt. Fysisk sett var jeg nærmere OL-begivenhetene enn de fleste andre jeg kjente – men jeg fikk praktisk talt ikke med meg noen ting, fordi jeg stort sett sto på parkeringsplasser og ventet, og heller ikke fikk sett det på TV. Fysisk nærhet betyr ikke nødvendigvis at man er en del av begivenhetene. Nærheten kan skape en annen type avstand.

Det samme gjaldt under demonstrasjoner og gateslagsmål i Oslo i fjor vinter. Vi bor jo i sentrum, ikke veldig langt fra den israelske ambassaden, og på TV kunne det se ut som om hele Oslo sentrum var en krigssone. Noen ringte og var bekymret for oss. Vi merket jo ingenting, annet enn det vi leste på nett og i aviser. De som hadde TV hadde langt bedre oversikt enn oss – dog preget av den tabloide dramaturgien.

I forhold til dette året vårt på Madagaskar, tenker jeg at det har vært litt trist å erfare at for meg er det enklere å være engasjert og bidra når jeg er på avstand, enn når jeg er på kloss hold. Her blir det så grenseløst mange jeg møter som trenger så mye, og jeg bruker så mye energi på både å skamme meg og være opprørt over verdens urettferdighet og min del i det, at det truer med å handlingslamme meg. På avstand, hjemmefra, synes jeg i større grad jeg kan engasjere meg uten den selvopptatte skamfølelsen, og det er enklere å foreta de nødvendige begrensninger mhp hvor og hvem jeg kan bidra i forhold til. 

Koloina-åpning! Man kan bli så desillusjonert i forhold til de enorme utfordringene mange afrikanske land står overfor – både politisk, økonomisk og klimatisk (med alle de ulike felt som hermed berøres). Jeg kjenner, som jeg har sagt før, at det er omtrent umulig for meg å finne balansen mellom en avstandstagen som gjør meg i stand til å leve og arbeide her, og en nødvendig uro og empati med alle de tøffe skjebnene rundt meg. Hvordan trene opp tåleevnen uten å venne seg til noe jeg ikke vil og ikke bør venne meg til?

Et av grepene har vært å dra i gang lunsjskoleprosjektet i nabolaget vårt i Andavamamba; Koloina! Vi hadde høytidelig åpning 12.april, med bydelssjef, den norske ambassadøren, KFUK-ledelsen, barn, foreldre og stab tilstede. Gudstjeneste, taler, musikk og servering,  fornøyde unger i nye skoleuniforms-t-skjorter, og stabler med vafler  – det måtte jo bli en suksess. Vi tror vi har fått inn tre dugelige unge damer som stab, og 60 barn mellom 5 og 9 år får nå et par timer hver dag med basisundervisning og næringsrik mat. Spennende å følge prosjektet – og bittelitt enklere å leve bak porten vår.

Drømmeferie og drømmerumpe. Nå er vi nettopp kommet hjem fra nordøstkysten, fra en paradisisk flekk ved det indiske hav; Foulpointe.  Naturen og klima der er helt fantastisk, med 30 grader på land og i vann, evig palmesus, bølgedrønn utenfor revet og vidåpen horisont. Jeg øvde meg på å nyte en uke ferie, omgitt av altfor mange arbeidsløse gassere. Rent prinsipielt er det ikke noe som helst mer moralsk høyverdig å ha deilig ferie langt unna fattigdommen (OG solen OG palmene OG det varme vannet), men det funker nok bedre for sånne som meg.

Så kan jeg jo sitte på en kaldere strand i Norge, og lese mer enn å bade, og la meg irritere over oppslag som det jeg nettopp så i en nettavis, hvor de skrev om ”buksa som gir deg drømmerumpa”, og viste fram ulike jeansmodeller, hvor av noen visstnok passet for de slanke, noen for de midt på treet og noen for de såkalt ”formfullendte”. Alle modellene som var avbildet, hadde lårvidde med samme omkrets som en slank overarm. Jeg klør mine mange myggestikk og melder pass.

Jeg har skjønt at flyene står rundt omkring. Og jeg har venner som har fått både jobb- og ferieplaner forpurret. Miljøgevinsten ved de parkerte fly er vel begrenset når vulkanen gjør utslippsjobben. Håpet må være at det likevel skaper en ettertanke – både i forhold til fly-avhengighet og togets fortreffelighet. Bare synd at Jernbaneverk og NSB visstnok ikke har kjent sin besøkelsestid.

Det har forresten ikke paven heller. Jeg vet mange katolikker som skulle ønske seg en annen leder i disse dager – en som tydelig kunne formidle større bekymring for overgrepsofrenes vanskeligheter, enn for kirkens eget rennomè. Som kirke kan vi være frimodige i forhold til kritikk som er kunnskapsløs eller skyter over mål. Men vi må evne å legge oss flate, og dernest rydde opp, når det er grunn til det.

Her er stikkordene siden sist: Klaging, hjernevask, Nidaros, Bushra, kvinne-kronikk, antisemittisme, workshop, tezitra, politikk, påske.

Klaging

En ukes uventet Norges-avbrekk, uten mann og barn. Jeg leste Aftenposten på flyet inn mot Oslo. Hovedsaken var intervju med ymse folk som skulle få si sin oppriktige mening til Jens. Det kom både kjeft og gode råd, og det var for så vidt mange gode formål som ble løftet fram. Likevel var det en blandet følelse å lese med Madagaskar-blikket. Vi er så misfornøyde. Vi har så mye å klage over. Men har vi egentlig det? Svaret er vel ja og nei, avhengig av hvilket perspektiv vi anlegger. Så får selvinnsikten hjelpe oss til å se hvilke perspektiv vi har lettest for å underslå; om vi mest natulig sammenligner oss med de som har det bedre enn oss og lykkes mer, eller med de som har det vanskeligere.

Hjernevask, Nidaros, Bushra, kvinnekronikk-konkurranse, antisemittisme

Uken hjemme ble et intenst møte med norsk medievirkelighet, i og med at nettet i Tana ikke tillater de store utskeielser på surfe-fronten. Jeg fikk med meg et Hjernevask-program, og føler meg dermed litt mindre utenfor, selv om jeg fortsatt ikke har lest hva Knausgård sa til sin far eller hvordan han kler på barna sine. Det kan jo sies mye om Hjernevask, og det er sagt. For min del vil jeg bare si at som teolog, med et menneskesyn som rommer både godt og ondt, synes jeg ikke det er noe vanskelig å kunne gi rom for at det kan finnes biologiske betingete forskjeller mellom kvinner og menn – uten dermed å gi dem normativ funksjon og gyldighet. Arv og miljø, natur og kultur, det var ikke Ole Brumm, men hvem var det som sa: Ja takk, begge deler?

Men det går altså ikke an å si ja takk begge deler til erkebiskoper. Å ha 12.-bispen plassert i både Oslo og Nidaros. Hvis man vil gjøre dette til en Oslo-mot-resten-sak, så overser man fullstendig at alle biskopene, bortsett fra nettopp Nidaros sin, ville ha den nye preses i Oslo. Noen hevder at hvis kirken skal finansieres av staten, så må den også finne seg i å bli styrt av staten. Ja da – helt uten statlig styring kan vi ikke regne med å være, men det er lov å høre på de som faktisk skal avlastes av denne nye biskopen. Det er bra med bredt engasjement i kirkespørsmål – men da håper jeg det varer lenger enn til at plasseringen ble avgjort.

Så fikk Bushra Ishaq Fritt-Ord-prisen. Som en som har gleden av å kjenne henne og samarbeide med henne, vil jeg bare si: Gratulerer Bushra, du er en fantastisk dame, og en sterk og god representant for en dialogisk og samtidig tydelig tilnærming i debatter som fort blir polarisert.

Dessuten håper jeg Bushra og mange andre dyktige damer melder seg på i Aftenpostens kronikk-konkurranse for kvinner, med frist 15.april. Da man fant ut at man hadde knapt 30 % kvinnerepresentasjon på debatt- og kronikk-plass i avisen – og at de andre store avisene visstnok lå på halvparten av det igjen? – ble det ren dametevling denne gangen. Selv kan jeg kjenne på en ambivalens: Jeg føler et ansvar for og et ønske om å delta i offentlig debatt, samtidig som jeg stadig rygger for de tabloide spilleregler og for energien det tar. – Tenk hvor mye energibruk media styrer – for eksempel når VG slår opp Inger Lise Hansens kjolestunt slik de gjør. Kanskje var hun litt naiv i forhold til media. Og for alle som har et offentlig virke er det viktig og interessant å reflektere over hvordan man forvalter sin rolle. Men en eventuell innsiktsfull debatt om det, druknet i hvert fall for meg fullstendig i tabloid-medias konflikt-orienterte opphaussing. Slik det ofte gjør.

Det samme skjer litt i forhold til reportasjene om antisemittisme i norske skoler. Jeg synes Anne Sender snakker klokt og nyansert. Hun syntes en egen Holocaust-dag i skoleplanen var en god idè, men distanserte seg fra FrP-forslag om at alle (muslimer?) måtte gå med Davidsstjerne for å markere solidaritet med jødene. Man forbinder jo ikke akkurat fargerikt mangfold med dette partiet, men fargerike utspill kan man kanskje si de har. Tenk om i hvert fall vi som bare er indirekte berørt, kunne holde hodet såpass kaldt at det var plass til minst to tanker der inne: På den ene siden - at det er helt uakseptabelt å hetse jøder på den måten vi har fått høre om at skjer, og at vi må motarbeide det, enten vi er muslimer eller ikke. Og på den andre siden - at dette ikke må føre til enda mer islamofobi og stigmatisering av muslimer i Norge. 

Tezitra

= sint, på gassisk. Og jeg er vred fordi jeg ennå ikke har lært meg nok gassisk. Jeg har gitt litt opp. Kjipt og lærerikt, for en som har hatt lett for å lære språk, og bare har reist og bodd steder der jeg kunne, eller raskt lærte, språket. Språk er viktig – for å forstå atferd og koder, bygge relasjoner, kunne by på seg selv. Enda mer hvis man har en verbal slagside både på jobb og privat. Når jeg ikke kan nok gassisk, er hvit-og-rik-i-slummen-greia enda vondere, og det blir enda vanskeligere å få noe skikkelig forhold til naboene våre her i Andavamamba. Når jeg ikke kan nok gassisk, blir jeg utrolig sliten og usikker, og føler stadig at jeg ikke får brukt meg selv og gitt det jeg kan. Det var så deilig å komme til Oslo og bare gli inn, så mange muligheter for kontakt med omgivelsene. Jeg tenker mye på hvordan det er for mennesker bosatt i Norge som ikke kan noe særlig norsk. Konklusjon: Mye medfølelse, og klar støtte til enda mer push på obligatorisk norsk-undervisning!

Vi har mye workshops med KFUK og KFUM hernede nå. Det handler om organisasjonsutvikling, økonomi- og personalforvaltning, kriseberedskap, identitetsbygging, prosjektstyring. Med mer. Når det går på gassisk er jeg altså lost. Men jeg har nå bibeltimer på fransk om det ondes problem og slikt – det er heftig nok det. Pluss høypulstimer og litt oversetting mellom engelsk og fransk når det trengs. Jeg blir ydmyk når jeg fordyper meg i hvilke utfordringer organisasjonene står overfor i den gassiske virkeligheten – igjen gjør perspektivet at problemene vi ofte baler med i eget ungdomsarbeid i Norge, blir litt mindre overveldende.

Den politiske situasjonen er fortsatt fullstendig uavklart. Vi føler oss trygge. Men folk rundt oss sier hele tiden at livet er blitt hardere, og vi hører at mange opposisjonspolitikere er blitt arrestert. Valget er visstnok helt i det blå, men kanskje til sommeren...følg gjerne med på www.madagaskar.no, hvor vennskapsforeningen og Øivind Dahl holder oss godt oppdatert.

Velsignet påskedag, alle sammen! Jeg leste i et norsk ukeblad hvor norske kvinner svarte på spørsmålet ”hva er det viktigste ved påsken for deg?” ”At det er sol!” fikk 52 %, mens Jesus havnet på 9 %, knepent slått av påskeegg og skiføre. Hos oss er det sol hele tiden, så den er ikke så viktig – og skiføret er fraværende. Men påskeegg og Jesus er sterkt til stede! Jeg savner prestepåske, hvor dette store og fantastiske, motsetningsfylte og utrolige, kommer så tett på. Påsken rommer alt. Og først og fremst en Gud som både svetter blod av bare angst, lider på korset, og seirer over døden og mørket. Kjærlighetens avmakt blir kjærlighetens allmakt. Hvordan lever og deler vi tro på en måte som gjør Jesus-påsken viktig for flere enn de 9%?

Gratulerer med kvinnedagen alle sammen! La oss stanse opp i takknemlighet for det som er oppnådd, feire alt det gode, og hente fram all vår kløkt, kampvilje og solidaritetsfølelse for å gjøre slutt på den systematiske urett som kvinner verden over utsettes for.

Jeg må innrømme at også denne dagen får et litt annet trykk, sett fra Andavamamba. Jeg snakket med en gassisk venninne i dag, og hun sa: ”Kvinnene jobber alltid mest og hardest her, de har stort sett alt ansvaret for ungene, og mange av dem er utsatt for vold hjemme. Vi har nok av ting å kjempe for og mot på en Kvinnedag!” Det har vi selvfølgelig i Norge også – enten det gjelder, likelønn, familievold eller seksuell trakassering på arbeidsplassen. Men sett ut fra virkeligheten her, blir for eksempel Romørens prøvehopp i Kollen litt mindre viktig – selv om jeg absolutt synes Anette Sagen hadde fortjent å få hoppe uten et sånt forspill.

Men når det er sagt: Hvem var det som ødela for Anette (i den grad hun lot det ødelegge for seg)? Var ikke det først og fremst media? Som ga prøvehoppet dimensjoner av nasjonal katastrofe og visstnok stilte Romøren i gapestokken i alle kanaler? Så langt jeg fikk med meg, prøvde Sagen selv å roe ned dette, men uten hell. Media ville det annerledes. Så la Chile og Haiti holde på med sitt…

Jeg startet da kvinnedagen med å være på eksorsisme-gudstjeneste med hyrdebevegelsen her i Tana. For en lite karismatisk anlagt kristen som meg, høres det relativt skremmende og eksotisk ut – omtrent som når mennesker jeg er glad i, drar på weekendseminar i åndelig krigføring.

Det ble en sterk og fin opplevelse, ledet og preget av myndige kvinner og med 70 % kvinnelig deltakelse, og sånn sett en bra markering av kvinnedagen. Klokken åtte en grå mandagsmorgen er det enkle lokale 238 stappfullt. Sikkert 300 mennesker, på tross av at de har disse samlingene to ganger daglig hele uka. Etter sanger, bønner og et par korte prekener, kommer sikkert 40 hyrder inn i sine hvite lange gevanter, og stiller seg opp foran, i midtgangen og langs veggene i hele lokalet. Med høye myndige rop og bydende armbevegelser, befaler de Djevelen å fare ut av oss alle, i Jesu navn. Forsamlingen sitter rolig, noen med lukkete øyne, og ifølge min guide er det tiden for å tenke på sine synder. Etterpå synger vi igjen, mens de som vil kan gå til en av hyrdene, knele, og få håndspåleggelse med forbønn. Etter to timer er det hele over – og jeg kjenner en antydning til skuffelse over at det ikke var mer voldsomt og eksotisk. Men mest glede, over at det nettopp var så mye verdighet og alminnelighet over det. – ”I dag fikk jeg et Djevel-angrep, og da ba jeg hyrdene om å drive ham ut,” sa en til meg – kanskje handler det om å ta åndsmaktene på alvor uten å gi dem tabuets makt?

Hyrdene poengterer at dette gjør de i Jesu navn, og at det er ikke de selv som gjør det. Av en eller annen grunn måtte jeg tenke på det når jeg leste om de danske prestene som diskuterer om man må tro på at Jesus er eneste vei til frelse og om alle tror på samme Gud. Det kan man igrunnen skrive ganske mange blogger om. Men jeg tenker at som prest har jeg bare myndighet til å forkynne den Gud jeg møter i Bibelens vitnesbyrd og den kristne tradisjon, og Jesus som veien, sannheten og livet.  Jeg kan lytte til og samtale med andre som tenker annerledes - det gjør jeg ofte. Og selvfølgelig respektere at de tror noe annet enn meg. Jeg kan gi meg selv lov til å ha mange spørsmål og protester rundt en del tradisjonell forkynnelse på dette punktet. Jeg kan heldigvis slippe å dele ut billetter hit eller dit. Men som prest er jeg kalt til å dele min tro på Jesus Kristus så frimodig og tydelig som mulig, forkynne evangeliet og forvalte sakramentene - og så er resten opp til Gud. Tror det er en bra arbeidsfordeling.

Steinar Sivertsen - takk for klok kommentar på mitt forrige innlegg. Jeg er så enig. Og jeg kjenner daglig på det du beskriver - utfordringen i som utlending å skulle bidra konstruktivt og bærekraftig inn i en gassisk lokal virkelighet, og virkeliggjøre KFUK-M sitt ideal om likeverdige partnerskap med søsterorganisasjoner i sør.

Det blir mange turer med taxibroussen gjennom Tana. Jeg sitter inneklemt og på skrå, med gassisk pop på radioen, magisk lys og myldrende liv utenfor, og heldigvis nesten alltid en svalende bris inn gjennom vinduene. På bussene her er det ingen som prater høyt eller snakker i telefon, og selv om praktisk talt alle må flytte på seg på hver holdeplass, og ta opp midtsetene som lager sitteplass mellom de to stolrekkene, er det ingen utålmodighet å spore.

I går dumpet en ung mann ned ved siden av meg og smilte. Jeg snakket til ham på gassisk, men det viste seg at det kunne han ikke – han var fra naboøya Komorene, og vi fortsatte på fransk. I løpet av samtalen kom det fram at han hadde klare formeninger om gasserne – at de er aggressive, late, uærlige og helt annerledes enn komorianerne.

Samtidig har jeg møtt flere gassere som sier akkurat det samme om afrikanere. Det er viktig for dem å understreke at de IKKE er afrikanere; at de er helt annerledes enn de på fastlandet – fordi afrikanerne er nemlig aggressive, late og uærlige…

Som etnisk nordmann i Oslo, er jeg oppmerksom på fordommene mange har mot mennesker fra ulike minoritetsgrupper, og særlig muslimer: At de er aggressive, late, uærlige – og i tillegg potensielle terrorister. Aftenposten skrev for ikke lenge siden at islam og muslimer er på frykt-toppen i Norge, og at frykt nr.2 var internasjonal terrorisme, som også oftest knyttes til muslimer.

Samtidig har jeg lært av mine år i Gamle Oslo at fordommene minoritetsungdom i mellom kan være likeså sterke som dem de møter fra storsamfunnet (og til dels selv møter storsamfunnet med).

Selv har jeg selvfølgelig også bøttevis av fordommer, selv om jeg ikke skal avsløre dem her. Jeg prøver å være meg dem bevisst, jobbe med dem, og ha en god dose selvironi. Noen ganger lykkes jeg, andre ganger ikke. Men jeg må innrømme at når jeg leser at en fylkesleder i FrP uttaler at Ku-Klux-klan hetter og hijab går ut på ett – da må jeg anstrenge meg litt for å finne fram viljen til denne fordomsjobbingen min.

Jeg har sikkert sagt dette før – erkjennelser som framstår som viktige for oss, blir gjerne gjentatt – men selvinnsikt kan ikke overvurderes. Min erfaring er at mennesker som kjenner sine egne gode og dårlige sider og tør å innrømme dem overfor seg selv og andre, er lette å omgås. Mennesker som skjønner hvordan de virker på og oppfattes av andre, og som bryr seg om det uten å la seg styre fullstendig av det – de er gode å være sammen med. Ledere med denne kvaliteten er de beste å bli ledet av.

Jeg måtte tenke på det igjen, da jeg nettopp leste en klok lederartikkel i Luthersk Kirketidene. Den handlet om kirkelederen og biskopen Margot Kässmann, leder for Tysklands 25 millioner protestanter og aktiv samfunnsdebattant. Hun ble nylig tatt i promillekjøring, og valgte selv umiddelbart å gå av og trekke seg fra alle kirkelige verv. Hun mente visstnok at hun ikke lenger hadde den nødvendige moralske autoriteten til å fylle sine roller slik hun ønsket.

Jeg tenker at det står respekt av hennes avgjørelse. Mange ledere ville antakeligvis valgt å klamre seg til makten og posisjonene lengst mulig. For et kirkelig lederskap er det ekstra viktig å framstå med moralsk integritet. Og promillekjøring er et lovbrudd som ofte blir alminneliggjort og bagatellisert, men som daglig skaper tragedier.

Likevel kjenner jeg meg igjen i refleksjonene til min kollega i Luthersk Kirketidene: Han spør om ikke det kunne virket like sterkt om hun hadde innrømmet sitt feilgrep og sonet sin straff, men likevel blitt på sin post. Om ikke troverdigheten hennes som kirkeleder og samfunnsengasjert nettopp hadde blitt styrket av det.

Folk flest spør ikke etter feilfrihet – det vet vi at ikke finnes, og hvis noen skulle framstå slik, opplever vi dem ofte enten hykleriske, moralistiske eller høyt hevet over oss andre. Heller spør vi etter ledere som har selvinnsikt, som er ekte og ærlige, som utviser myndighet, men som også snakker utfra smertefulle erfaringer av egne feiltrinn og nederlag.

Både biskoper, prester og alle andre som bekjenner seg til en kristen tro, lever på nåden. På Guds ubetingete kjærlighet, oppgjøret, tilgivelsen og nye muligheter. Bare hvis vi tror på det og lever det, kan vi dele evangeliet med andre. Hvis vi innerst inne tenker at vi egentlig ikke bør trenge nåden, at vi faktisk ikke trenger den, eller at den umulig kan gjelde for en sånn som oss – ja da må vi gå en runde med oss selv, og helst med en klok samtalepartner. Særlig hvis vi er ledere.

Må bare si at jeg misliker sterkt kategoritvangen på Verdidebatt - har lurt på om jeg skal protestere ved å sette opp det som passer minst, men jeg er for ordentlig til å gjøre det.

Fra min nettavisforside-oppdaterte verden, har jeg fått med meg at Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen meldte seg inn i Facebook-gruppen «Vi som krever en ikke-muslimsk taxisjåfør». Gruppen hevder at det er direkte farlig å sette seg inn i en drosje der sjåføren er muslim, og gruppen krever retten til å leve et liv i trygghet fra forbrytere.

Jeg vet ikke om Knudsen er medlem der ennå, men ifølge avisen sa han at han hadde meldt seg inn som et uttrykk for at ytringsfriheten må forsvares?? Han viste til muslimske drosjesjåførers protestaksjon i Oslo 6. februar, da de la ned arbeidet i protest mot Dagbladets trykking av Mohammed-karikaturer. At sjåførene gjorde dette, var et uttrykk for at de ikke respekterer ytringsfriheten, mente Knudsen.

Det er da jeg begynner å lure på hva jeg ikke skjønner. Var ikke drosjesjåførenes fredelige markering nettopp å gjøre bruk av ytringsfriheten? Det må da være fullt mulig, ja nettopp ønskelig, at man kan bruke ytringsfriheten til å markere uenighet med andre som bruker sin ytringsfrihet? Eller skal ytringsfriheten bare gjelde for enkelte miljøer, personer og meninger? I så fall er den vel om mulig enda viktigere for minoriteter uten formelle posisjoner?

Selvfølgelig må det være mulig å bruke ytringsfriheten tilbake, ved for eksempel å melde seg inn i en Facebook klubb. Dem finnes det jo etter hvert temmelig mange av. Men som stortingsrepresentant å melde seg inn i en klubb som på en sånn måte mistenkeliggjør en for tiden utsatt gruppe av Norges befolkning – det er lavmål. Og det er definitivt ikke den måten man øker muslimers tilhørighet til Norge på. Men det er vel kanskje heller ikke meningen…? Jeg foreslår at Knudsen selv blir taxi-sjåfør – så øker han den ikke-muslimske taxi-prosenten og reduserer antall tullete initiativ fra landets folkevalgte.

I løpet av mitt år i Venezuela som ungdom, og dette året her på Madagaskar, har jeg fått kjenne på hvordan det er å skulle tilpasse seg en kultur, et språk, et samfunn jeg ikke kjenner, og som betrakter meg som en fremmed. Det er tungt arbeid. Jeg blir sliten av å hele tiden prøve å forstå og passe inn, jeg blir usikker av å ikke vite hva de andre tenker om meg, jeg blir provosert av atferd som ut fra mitt norske ståsted virker negativ. Jeg blir mer reservert, mindre sosial, og det er utrolig deilig å innimellom være sammen med andre norske. Hvis jeg i tillegg stadig skulle bli møtt av holdninger i det nasjonale lederskap som stemplet meg som uønsket potensiell forbryter, tror jeg ikke at jeg hadde hatt så mye positivt overskudd å komme med. (Det året jeg var i Venezuela, ble Arne Trehold arrestert for første gang. Min venezuelanske vertsfamilie besto av høyreorienterte katolikker, som på bakgrunn av arrestasjonen avkrevde meg svar for hvor jeg sto – var egentlig alle nordmenn kommunister? Kanskje jeg egentlig burde laget en liten demonstrasjon rundt kvartalet i Caracas, med det mål å gjøre kjent at slett ikke alle nordmenn var enige i Treholts handlemåte?).

En annen stigmatisert gruppe i store deler av det norske samfunn, er misjonærer. Noen av dem har jeg kommet tett på her nede. De gruppene som har misjonæren som helten over alle helter, blir tilsynelatende stadig mindre, eldre og mer gråhåret. Muligens har misjonæren generelt bedre omdømme nå enn for ti eller tjue år siden, men fortsatt forbinder mange det med en arrogant, invaderende, manipulerende virksomhet, hvor det handler om å knuse lokale kulturer og telle frelste sjeler. Jeg merker på meg selv at jeg protesterer sterkt når folk tar meg for å være Madagaskar-misjonær. Men her har jeg lyst til å gi en hyllest!

En hyllest til den gamle garde av misjonærer jeg har møtt her nede, som har brukt flere tiår av sitt liv på å jobbe med jordbruket, presteutdanningen eller spesialskolene til NMS (Det norske Misjonsselskap), som har levd under enkle og ganske isolerte kår, og som fortsatt er brennende engasjert i sine fattige gassiske venner og har rust på stemmen når de forteller om mennesker de har fulgt i gode og onde dager.

Og en hyllest til den yngre garde – som kombinerer tydelighet på eget ståsted og egen kompetanse med stor ydmykhet og vilje til å lytte. Som går inn i krevende endringsprosesser hvor de går fra å være ledere av arbeidet, til å bli rådgivere og ressurspersoner for den nasjonale kirkeledelsen. Som tåler å stå i denne kontrastfylte virkeligheten og være langt borte fra familie og venner i Norge, i år etter år. Jeg hadde ikke klart det. Men jeg lærer mye, bare av dette ene året. Anbefaler Knudsen og alle andre å ta et år i skikkelig utlendighet – det er slitsomt og bra!

Vårt fredelige land har mange minefelt, og sykelønnsordningen er ett av dem. I går satt jeg med tre dager gamle, ferske aviser fra Norge i hendene, etter besøk fra en som hadde vært i Oslo. Sykelønnsordningen, uttalelsene fra Myklatun gruppen og reaksjoner på dette, tok mange av sidene. Og det slår meg: Som så mye annet i verden, er det også her noen ting som er veldig skjevfordelt, nemlig både helse, gode kolleger og arbeidsmoral.

Jeg husker at jeg hadde en sterk opplevelse som tjueåring på kurs for unge framtidige ledere. Jeg ble bestevenner med en som viste seg å være aktiv FrpU-politiker, noe som var nokså fjernt for meg å være. Den store forskjellen mellom oss, slik jeg husker det fra hin natts politiske samtaler, var at han ville heller at noen skulle falle utenfor samfunnets sikkerhetssystem enn at det skulle bli misbrukt – mens jeg ville heller risikere at det ble misbrukt av noen, for at færre skulle falle utenfor. Både da og nå er det helt reelt at det både finnes mennesker som misbruker systemet, og mennesker som faller utenfor systemet – eller som strekker seg altfor langt i møte med det.

Jeg er ambivalent her. Jeg kjenner mennesker som er kronisk syke, og som ikke ønsker seg noe annet i verden enn å kunne arbeide. De sliter ikke bare med å stå utenfor arbeidslivet i lange perioder, men også med den dårlige økonomien og sosiale stigmatiseringen det ofte medfører.

Jeg kjenner mennesker som går på jobb uansett hvor dårlige de er, både psykisk og fysisk, og som nærmest må tvinges til å be om sykmelding. De har ekstremt høy arbeidsmoral, de trives kanskje godt på jobben, de hater å skuffe andre. En holdt det hemmelig for sine nærmeste venner i mange uker at hun var sykmeldt, for hun skammet seg sånn over det. Mange dyktige og samvittighetsfulle kvinner i min bekjentskapskrets har opplevd å være utbrente og trenge lang tid for å komme tilbake i jobb, fordi de sto på så altfor lenge.

Jeg kjenner også mennesker som kan si at ”jeg trives i grunnen med å være 50 % sykmeldt, jeg” og som nokså problemfritt tar alle de fridagene de klarer å få tak i. Som har svært høye forvetninger til hvor mye de skal ha tid og overskudd til å gå på kafè og treffe venner, selv om de er i en opplest og vedtatt travel livsfase, for eksempel som fulltidsarbeidende småbarnsmødre. Eller som er svært så kresne på hva slags jobb de kan tenke seg å søke eller hvilke oppgaver de er villige til å gå inn i på arbeidsplassen.

En venninne forteller at da hun for ti år siden begynte å jobbe på et treningsstudio, med ansvar blant annet for å skaffe instruktørvikarer ved sykdom, var det langt lavere fravær og tilsynelatende mye høyere terskel for å melde seg syk, enn det er nå.

Både helse, gode kolleger og arbeidsmoral er skjevfordelt blant oss.

Som på så mange andre felt av vår komplekse virkelighet, blir det nødvendig å holde flere tanker og perspektiver i hodet samtidig, uten å bli handlingslammet. Faktum er visstnok at sykefraværet i Norge er svært høyt sammenlignet med andre land, og at utgiftene ifm sykelønnsordningen stadig øker. I følge svenskene har vi rykte på oss for å ikke være sykere kanskje, men slappere (jfr. Dagbladet har Reitan gruppen tre ganger høyere sykefravær i sine norske butikker enn i sine tilsvarende svenske?) Og ut fra internasjonale undersøkelser hvor folk skal beskrive hvor vondt og godt de har det, ser det ut til at nordmenn har mer vondt enn de fleste andre europeere, selv om vi har verdens rikeste og beste land å bo i. Samtidig er det også et faktum at arbeidslivet generelt er blitt svært krevende for mange, fullt av effektivitets- og omstillingskrav. Og at idealet om det max-presterende mennesket gjør arbeidslivet stadig vanskeligere å håndtere, for de som av ulike grunner ikke er på topp.

FOR NOEN arbeidstakere er det helt klart en utfordring å høyne pliktfølelsen og arbeidsmoralen – FOR ANDRE er tilsvarende utfordring å gi seg selv lov til å være helt eller delvis sykmeldt, og kreve sin rett i forhold til systemet. For arbeidsgivere er det viktig å se på sin egen rolle i organisasjonens eller bedriftens sykefravær – og både ansvarliggjøre seg selv og sine medarbeidere. Skaper de teamfølelse og ser den enkelte? Og for våre ekspertgrupper og politikere er det en utfordring å ikke gi urettmessig etter for pressgrupper verken fra den ene eller andre siden, og søke å finne løsninger som i størst mulig grad møter folk konstruktivt der de er.

Jeg tror det er bra om både leger, arbeidsgivere og arbeidstakere blir mer ansvarliggjort enn nå. Leger må kjenne pasientene sine bedre og ha mot til å utfordre der det trengs. Arbeidsgivere må følge opp sykmeldte arbeidstakere tett, og ta på alvor sitt ansvar. Et godt arbeidsmiljø, og god tilrettelegging og oppfølging når det trengs, er blant de viktigste faktorene i å få ned sykefraværet. Og arbeidstakere må gå i seg selv – eventuelt bli pushet på å gå i seg selv – og finne ut om de er blant dem som skal skjerpe arbeidsmoralen, senke kravene til seg selv, øke kravene til lederen sin eller prøve å bytte jobb.

De offentlige samtalene om alle slike vanskelige ting, blir fort preget av at alle må markere og forsvare seg og sine posisjoner, enten det er politikere, organisasjoner eller enkeltmennesker. Slikt kommer det lite godt og lite nytt ut av. De forholdsvis nyanserte reaksjonene jeg har fått med meg i denne runden, gir håp om en bedre samtale, som både kan ivareta de som trenger det, og bidra til at utgiftene til det nasjonale sykefraværet faktisk går ned. Som Aftenposten sa i sin leder: ”Hvis alle parter som vil bli berørt av en slik reform, tar sin del av ansvaret, har reformen gode muligheter for å lykkes.” Og det må den!

KOMMENTAR TIL KLIMAKOMMENTARER

Takk for kommentarer på mine forrige innlegg. Som jeg har sagt før: På grunn av treg og ustadig nett tilgang, kan jeg i liten grad være inne på nettet over tid – derfor blir det også magre kår for å følge opp kommentarene fra min side. Heldigvis ser jeg at noen ”svarer på mine vegne”, og at samtalen går, uten meg.

Jeg innrømmer gjerne at dette blogg-bidraget ikke var særlig dialogisk i formen – jeg hadde behov for å si det jeg sa. Jeg har fått med meg ganske mye argumentasjon fra begge sider, men det skal nok mye til for at jeg skifter grunnleggende overbevisning på dette feltet.  Vi kan alle, hele tiden finne forskningsresultater og tall å slå hverandre i hodet med. Men jeg har tatt et valg av posisjon, ut fra den overbevisning jeg så langt har fått. Jeg kjenner meg igjen i kommentaren til Runar Langnes – og ser ikke problemet med at vi eventuelt skulle ta problemet ”litt for” alvorlig. Hvem har sagt at vi ikke kan jobbe videre med å utvikle ny teknologi, samtidig som vi utfordrer vestilig forbruks- og forurensnings-kultur? Å skyve de fattige foran seg i denne sammenhengen, ved å hevde at grønne skatter og avgifter vil gjøre at bare de rikeste har råd til et (miljøødeleggende) forbruk, fortoner seg for meg som smakløst. Svært mange fattige mennesker har allerede kjent konsekvensene av vår livsstil på kroppen i sin hverdag, og utfordrer oss på å ta et solidarisk ansvar.

Jeg ble spurt om agendaen min. Den prøvde jeg å være veldig tydelig på: At vi skal vise større handlekraft og endringsvilje i miljøsaken, ikke bare være litt bekymret uten å gjøre noe med det. At vi i rike olje-produserende Norge skal ta ansvar, som enkeltmennesker og samfunn – at vi skal klare å endre utviklingen før det er enda mer for sent, at jeg skal kunne se barna mine i øynene om tyve år og si at jeg prøvde å bidra til å endre en utvikling jeg opplevde ikke bærekraftig.   

HVORDAN IVARETAS MINORITETER I FOLKEAVSTEMNINGER?

Jeg har nettopp lest noen flere uttale seg angående Sveits sitt nei til minareter. Og jeg spør meg selv: Hvordan ivaretas minoritetene i folkeavstemninger? Et demokratisk problem, satt på spissen i en folkeavstemning, må være: Når flertallet bestemmer – hvor ofte bestemmer de da til beste for et mindretall? Hvor ofte vil flertallet gi avkall på privilegier? Hvem er egentlig opinionsdannerne i en folkeavstemning og hvilken agenda har de?

Så vidt jeg har fått med meg, er ikke Norge så mye bedre enn Sveits hva gjelder minaret-håndtering. Hvis tillatt lyd ligger på 60 decibel og inne-stemme-nivå kan man spørre seg om målet var det samme som med forbudet i Sveits, bare gjort på en penere måte: Begrense islams synlige og hørbare nærvær i det offentlige rom. Jeg for min del er for både kirkeklokker, Rådhus-klokka, minareter og ganske mange andre lyder i det offentlige rom (med ett, sikkert unntak for lyden av off-shore-racing-båter i Oslo havnebasseng).

Ut fra det jeg har fått med meg av både minaret-debatten og andre ting knyttet til religionens og ikke minst islams nærvær i det offentlige rom, er det mye mistenkeliggjøring og stigmatisering ute å gå. Mye frykt, mye posisjonering. Fra flere hold. Jeg tenker at det er ikke sant som det ofte blir sagt, at dialog-linjen er naiv og feig. Hvis man står svart-hvitt på sitt, så er man i hvert fall alltid sikret en fanklubb blant sine egne. Hvis man forsøker å bygge noen broer og holde fast på nyanser, blir man fort mistenkeliggjort fra begge/ alle sider i en konflikt eller en debatt. Mange vil ha klar tale – selv om den klare tale kan bli tilslørende i all sin forenkling.

Men både vi mennesker og virkeligheten er sammensatt og komplisert. Vi trenger alle øve oss i selvinnsikt. Og i å kunne ha tillit og utfordre på samme tid. Hvis vi bare utfordrer og mistenkeliggjør, så bidrar vi til en selvoppfyllende profeti, i dette tilfellet: Hvis vi bare utfordrer og mistenkeliggjør islams nærvær i storsamfunnet, så vil en naturlig reaksjon for mange muslimer være å trekke seg unna, isolere seg, eller markere seg aggressivt og sterkt, og dermed bekrefte fordommene.

Men vi skal faktisk leve sammen. Muslimer, kristne, ikke-religiøse og alle andre. Med ymse roller og identiteter som ikke kan fastholdes i èn livsynsmessig merkelapp. Vi skal leve sammen – og helst bli åndelig, sosialt, kulturelt osv.beriket av det. Det betyr ikke at vi ikke har lov til å kjenne på frykt eller tvil eller frustrasjon i møte med de utfordringene det flerkulturelle samfunn representerer. Men hvis det er de følelsene som får avgjøre, enten det gjelder våre hverdagsvalg eller folkeavstemninger – da er det lite konstruktivt.

Og da er vi tilbake til spørsmålet: Hvordan sikrer man at mindretallets behov og ønsker blir ivaretatt hvis folkeavstemninger skal avgjøre? En ting er at man kan problematisere meningsdannelsen blant flertallsfolket – hvor demokratisk den egentlig er. Slik man også kan problematisere ytringsfriheten selv i land hvor den formelt sett har gode kår. Men en folkeavstemning vil også lett skape et ”vi” og et ”dem”, et ”for” og et ”imot”, som øker den gjensidige stigmatiseringen og splittelsen. Derfor: Jeg er mot hyppig bruk av folkeavstemninger, annet enn i ”Skal vi danse?” og lignende fora. Men jeg ser fortsatt ingen gode alternativer til demokratiet som styringsform, hvis noen skulle lure på det…

Jeg er vred! I en halvgammel Vårt Land leste jeg et innlegg av en som var så lei av avisens skjeve vinkling av klimasaken – at man ga altfor liten plass til de såkalte klimarealistenes versjon. Noe av det beste ved Vårt Land synes jeg, er nettopp at de på en utholdende og kreativ måte har løftet fram alvoret i klimaendringene og miljøsaken, også når det ikke har vært trendy i andre medier. Dette er nemlig alvor.

Hva skal til for å være overbevisende? I hvilke andre sammenhenger ville man betvile tusenvis av forskeres årelange arbeid – når de til og med hevder å komme med forsiktige anslag? Og man samtidig har utallige ”klimavitner” – mennesker som lever av og nær naturen i utsatte områder, og som forteller om endringer som gir katastrofale følger i deres allerede harde kamp for å overleve: Økt antall flommer, lengre tørkeperioder, mer utforutsigbart vær generelt, stigning av havnivå osv.

Jeg synes det er utrolig arrogant å kalle seg ”klimarealister” med det utgangspunktet og den agendaen man tydeligvis har. Ellers i verden handler det å være realistisk om å forholde seg til grundig forskningsarbeid, og de erfaringer og konsekvenser man faktisk sporer i virkeligheten, - og være føre var der det er behov for det. Men det gjelder kanskje bare hvis det er til beste for en selv? Så vidt jeg har sett, er det ingen ”klimarealister” som har uttalt seg, som bor i ørkenområder i Afrika, eller på en øy som holder på å forsvinne i havet?

HVIS nå FN sitt klimapanel mot all formodning skulle ha tatt for hardt i på enkelte ting – hva har vi å tape på at vi har tatt scenariet deres på alvor og prøvd å snu en katastrofal utvikling? Handler dette om at vi i den rike og energisløsende del av verden ikke skal måtte ofre noe som helst? Og heller ikke ha dårlig samvittighet?

Det er mulig å snu utviklingen. Og vi vil komme langt hvis vi utviser samme besluttsomhet som vi som internasjonalt samfunn gjorde i forhold til finanskrisen. Men København møtet viste at vi har skremmende lang vei å gå for å få gjort noe. Vi har ikke så mye tid på oss før det vil koste mye mer å gjøre det som må gjøres – og mange mennesker rundt om i verden vil

betale dyrt før det.

Ja, jeg er vred. Og jeg tror det finnes to slags klimarealister. De som har kuppet navnet, og de som er det.

Her i Andavamamba har jeg fortsatt så dårlig og treg nettilgang at jeg knapt får lastet ned noe som helst. Jeg er forside-oppdatert, kan man si. Og da har jeg fått med meg at hijab i politiet og moralen på Grønland er noe av det som har vært i nyhetsbildet i det siste. Begrepet nyheter får forresten en merkelig klang når man skummer norske førstesider herfra.

I Tana er det regntid og fortsatt politisk uavklart situasjon. Den sittende kupp-presidenten Rajoelina har ombestemt seg og gått vekk fra avtalen om samarbeidsregjering som ble inngått i Maputo i høst; han vil kjøre videre alene. Mens de tre fløyene i opposisjonen har oppnevnt en alternativ regjering i protest. Det er vanskelig å se hva som egentlig skjer, og hvorvidt det kommer til å bli valg i mars. Kirkefolk, fattige kolleger og naboer jeg snakker med, er mest engstelige for at det skal bli fortsatt rot og uro, og enda verre situasjon for de mange som har små marginer fra før av. Vi håper og ber om at det ikke skjer.

Hijab-debatt er det lite av her. Men det er en viktig debatt i dagens situasjon i Norge. Jeg forstår argumenter både for og mot hijab-bruk i politiet. Men jeg må si meg enig med likestillings- og diskrimineringsombudet, at jeg ikke synes at et politisk nei er tilstrekkelig solid begrunnet. Norge trenger uansett å gjennomtenke og gjennomarbeide en politikk for religionens plass og uttrykk i det offentlige rom.

Jeg vil også si meg enig i Verdidebatt-blogger Olav Rune Bastrups kommentar om at hijaben er så religiøs som vi tolker den. Det finnes klare erfaringer av både at hijaben fungerer undertrykkende, og at den er uttrykk for en selvstendig og stolt markering av muslimsk identitet. Jeg kjenner mange unge muslimske jenter som begynte å bruke hijab MOT sine foreldres vilje; foreldrene var engstelige for at de ville oppleve stigmatisering og diskriminering i skole- og arbeidsliv. Jentene selv sier at de ønsker å vise at de er stolte over sin muslimske identitet. Så står vi overfor det krevende arbeidet å verken offer-stigmatisere jenter som bruker hijab – eller svikte de som faktisk føler seg tvunget til å bruke den. Når det gjelder muslimske jenter i politiet, er de heller ikke enige når det gjelder hijab-bruk; jeg har lest uttalelser til støtte for både et ja og et nei. I utgangspunktet tenker jeg at muslimske jenter som velger å gå inn i politiet, står støtt, og at det er positivt for integreringen at jenter som har en konservativ religiøs begrunnelse for bruk av hijab, også har muligheten for å arbeide der. Da vil det være enda viktigere enn før at utdannelsen utfordrer studentene på selvrefleksjon i forhold til hvordan de vil bli oppfattet av ulike mennesker og miljøer, og deres egen begrunnelse for å for eksempel bruke hijab.

Debatten rundt moralen på Grønland har vel i visse spor ligget tett opp til hijab-debatten. Jeg har forstått det slik at den har handlet om visse muslimske og eller ikke-etnisk-norske miljøers press og sanksjoner i forhold til de blant ”sine egne” som de mener at ikke kler seg eller oppfører seg riktig.

I begge disse debattene tenker jeg at det er viktig at ulike holdninger og erfaringer kommer fram, og at vi samtidig prøver å unngå en tabloid og fordummende debatt. Den er for viktig til det. Det må være lov å ha forskjellige meninger om påkledning og livsstil – også på andres vegne. Og si dem høyt. Når jeg går på Grønland, og ser store reklame boards med jenter i tangatruse og ordene Hot, hot, hot – så identifiserer jeg meg lite med det. Kanskje like lite som damen i burka ved siden av meg. Når jeg snakker med muslimske ungdomsskolejenter som har flere gutter de flørter med på èn gang, identifiserer jeg meg ikke helt med det heller. Og jeg gir meg selv lov til å utfordre dem på det.

Det som ikke må være akseptert, er å true, presse eller sanksjonere andre for hvordan de kler seg eller ter seg i det offentlige rom – såfremt de ikke utgjør en trussel for andre. Særlig ikke hvis de som truer, reelt har mer makt enn de som blir truet. Da må vi si tydelig i fra. Etter å ha forsøkt å lytte til begge parter.

 Jeg minnes debatten som gikk for noen år siden, etter en sommer med mange voldtekter i Oslo. Flere hevdet at kvinner som gikk utfordrende kledd, var alkoholpåvirket og vandret ute om natten, hadde seg selv å skylde hvis de ble voldtatt. En rikssynser oppfordret jenter til å holde seg hjemme. Det må gå an å mene at vi kvinner kan ta våre forhåndsregler – og samtidig være krystallklare på at en voldtekt alltid, alltid, alltid er voldtektsmannens ansvar.

I begge disse debattene som går, er det en utfordring å verken stigmatisere muslimske jenter som ofre, stigmatisere muslimske menn som undertrykkere, eller stigmatisere nordmenn som umoralske og sexfikserte. Jeg har mailet gode venner, både muslimske og ikke-muslimske, folk med tilknytning til Grønland og eller engasjement i forhold til saken – og håper å få mange svar som kan gjøre meg klokere. Det er lurt å spørre de som er direkte involvert, på den ene eller andre siden, selv om man som deltaker i det norske samfunnet uansett må få gjøre seg opp sin egen mening.

 Jeg synes Grønland er en fantastisk bydel. Den er mangfoldig og fargerik – fylt av engasjerte mennesker, mange originaler, mye religion og mye identitetsarbeid, masse god mat og musikk. Ja, det er også en bydel med mye sårbarhet og mange vonde historier, og lavere score på levekårsrangeringene. Men når jeg stadig opplever at folk, ofte med lite direkte kjennskap til Grønland, uttaler seg om hvor farlig, unorskt og ”slummete” det er der, vil jeg si: Heia Grønland!

”De fattige har dere alltid hos dere”, sa Jesus.

Det er nesten for mye å ta inn. Så vakkert og frodig, støvete og møkkete, så kaotisk og myldrende og langsomt på samme tid. Helt tusen og en natt. Et eventyr vi er en del av, som er både fint og fælt. Som ikke kan love happy ending. Som det er vanskelig å finne sin plass i, i hvert fall for meg. Jeg vil ikke venne meg til ulikheten og urettferdigheten. Men jeg må lære å leve med det likevel. Finne balansen mellom utbrennende engasjement og kynisme.

Vi har møtt en annen ”vahaza” – en utlending. Den første hvite vi har sett, bortsett fra ambassade folkene. De sa at det finnes en håndfull nordmenn her i Tana (=Antananarivo), men at svært få utlendinger er å se til fots i byen. Hun vi møtte var en dansk dame, som hadde Danmarks første adoptivbarn fra Madagaskar på armen. ”Bor dere her, i dette området?! Lykke til!”, var hennes kommentar, da vi kom i snakk på butikken. Ja, vi gjør jo det. Og det er lærerikt. Hva slags relasjon kan vi ha til de andre i gata vår, som aldri kan komme innenfor porten til dette huset? Vårt vertskap i 1.etasje har bodd her i over tjue år og oppdratt barn her. Men deres venner er ikke folkene i gata. Dem er de bare på hils med, og handler litt hos. Ulikhet skaper en avstand og krever en avstand. Selv om alle her virker vant til det, på en helt annen måte enn vi er. Blir vi mer kyniske dette året av å bo så midt i slummen, enn hvis vi hadde bodd der de fleste andre utlendinger bor? Blir vi mer slitne? Det er ingen grunn til at de fattige rundt oss skal oppleve at det å bo her er en slags solidaritetshandling fra vår side – kanskje ville det vært mer nennsomt overfor dem å bo et annet sted, når vi likevel ikke bor i skur? Som hjelper der det er grenseløse behov, må man ha en liten avstand for ikke å gå under – da kan man ikke være til hjelp for noen. Samtidig tenker jeg at det er sånne som Shane Claiborn og hans følgesvenner, som bor og lever i kommunitet i et fattigstrøk i Philadelphia, elsker både Gud og mennesker og deler på alt, som virkelig gjør dette skikkelig. Fortsatt litt gåtefullt for meg hvordan det går i lengden, særlig hvis man får barn. Men Bibelens ord om dette er mange steder kompromissløse. Når Jesus sier til den rike unge mannen som spør hva han skal gjøre for å få evig liv: ”Gå bort, selg det du eier og gi alt til de fattige. Kom så og følg meg” – hva gjør vi med en sånn tekst?

Fattige mennesker er uansett ikke en ensartet gruppe. Er fattigdom å ikke ha nok å spise? Å ikke ha råd til å kjøpe medisiner? Å ikke kunne reise, eller få seg et litt bedre husvære? Å ikke ha råd til å la ungene gå på skole i stedet for å arbeide? De fleste i gata vår har nok det de trenger av mat og klær, og de har en eller annen form for tak over hodet. De ler mye, ungene leker, musikken går. Men når temperaturen om vinteren, i juni-juli, kryper ned i 7-8 grader om natten, da spørs det hvor varmt de har det. Og da vi tok med en kollega fra KFUK-M på lunsj på et hyggelig gatekjøkken, skjønte vi at det kanskje var første gang i sitt liv han var på et sånt sted. Jeg opplever at alle relasjoner potensielt blir litt forgiftet, fordi vi er de vi er og har det vi har. I hvert fall så lenge vi kan så lite om de sosiale kodene, og hvordan de funker for sånne som oss. Men jeg ønsker jo ikke å gå inn i alle møter med en frykt for at det skal bli spørsmål om penger, og en tanke om at alle tenker jeg har noe de vil ha. Da stigmatiserer jeg menneskene rundt meg på en utilbørlig måte. I følge en Madagaskar-kjenner, er det likevel nyttig å være klar over at man som utlending fort blir plassert i en autoritetsposisjon uansett om man vil eller ikke, hvor det også er naturlig for folk å spørre om både økonomisk og annen hjelp – det har jeg opplevd allerede fra kolleger. Lurer på hvordan jeg tenker om dette om et år – det virker nokså uløselig.

Rapport fra Madagaskar.

Ettersom dette brevet er skrevet for en stund siden, er ikke alle hendelseene helt dagsferske.

En helg dro vi ut til Aboimanga – ”det blå fjellet” – et par mil utenfor Tana. Det er en kombinasjon av et åndelig valfartssted, og et slags lite gassisk svar på Norsk Folkemuseum på Bygdø. Her står husene hvor de gamle konger og dronninger trakk seg tilbake om somrene, og åndene deres er ennå sterkt tilstede her for de fleste gassere. Mange kommer hit og går rett til det nordøstlige hjørnet, det hellige hjørnet, i det eldstre og enkleste huset, og påkaller ånden til den store Merina-kongen for å søke råd og hjelp. Området er vakkert, frodig, om enn på en tørr måte, og utsikten er helt til å miste pusten av. Her så vi for første gang en gruppe utlendinger – 10-15 tyskere med store kamera på magen.

|

Jeg snakker mye med vår vert i 1.etasje om tro og religion. Han er en solid blanding av katolsk og forfedre-troende, og veldig opptatt av åndelighet og astrologi. Han forteller at veldig mange gassere praktiserer en blanding av tradisjonell forfedretro og kristendom. Det gjelder ikke minst ritualene i forbindelse med det som kalles famadihana, eller likvending, som er svært utbredt.

I går var det nesten karnevalsstemning i gata vår. Mye dansing og musikk, noe som så ut som hanekamp, og et opptog. Vår vert forklarte at det var nettopp en slik ”famadihana” for en familie. 7-10 år etter at foreldre og eller andre nære slektninger er døde og lagt i den felles familiegraven (som for øvrig bygges mer solid og kunstferdig enn huset for de levende, siden gravkammeret sees på som en evig bolig, mens huset jo er bebodd for en mye kortere periode….) – samler man storfamilien, tar de døde ut av gravene igjen og bærer dem på skuldrene rundt, takker dem, forteller siste nytt fra slekta og landsbyen, og spiser stort festmåltid der ute med forfedre/ mødrenes jordiske levninger ved siden av seg. Så kler man dem opp i nye, fine gravklær, før man legger dem tilbake på plass, og drar til nærmeste slektning og fortsetter festen der.

Den katolske kirken har visstnok vært positive til å integrere denne praksisen i trosutøvelsen, mens de protestantiske kirkene er svært avvisende, i hvert fall offisielt. De mener at ritualene rundt likvendingen - tilbedelsen av forfedrene, de moralske utskeielsene (ofte mye alkohol, og tilfeldig sex) og sløsingen med knappe ressurser (til stor og staselig fest) som gjerne følger med, er uforenlig med kristen tro. Mange tar opp banklån for å finansiere festen, og bruker flere år på tilbakebetaling.

Vi har begynt å utforske gudstjenestelivet her. Søndag prekte jeg i kirken til en kollega fra KFUK-M. Litt på gassisk, mest på fransk. Uten manus, for det lå hjemme, men jeg kom i havn. Kirkene ligger tett som hagl her – første søndagen var vi i den nærmeste, som viste seg å være en pinsekirke med sterk herlighetsteologi; The Winners Chapel! Den beskjedne fronten viste seg å skjule et enormt lagerbygg med 2000 syngende og klappende mennesker. Volumet både på predikanten og bandet var smertefullt høyt, men vi ble godt tatt i mot og fikk en engelsktalende vert ved vår side. Vi gikk etter to timer – da var ungene tynt til bristepunktet, den tredje kollekttalen var over, min vert hadde nettopp oversatt følgende: With this donation you will reach the financial top, in the name of Jesus Christ!, og prekenen skulle snart begynne.

En annen søndag var vi i en KFUK-kollegas menighet. Fortsatt midt i markedskvarterene og pen slum, hvis man kan kalle det det. En protestantisk, mindre menighet, adskillig mer dempet i uttrykket. Flere melodier som jeg gjenkjente fra norsk gudstjeneste. Bare to ofringer… Som statskirkekristen oppleves det litt pushy å ha flere ofringer i løpet av gudstjenesten, særlig i et fattig strøk. Men folk her vet jo at menighetens inntekter er bare det de selv gir. Rommet var en pen blanding av et slags laftet bedehusbygg, og et karibisk bryllupslokale, med overdekorerte lampetter, kappekantede tunge duker og enorme blomsteroppsatser. Ungene forventes å sitte stille, eller leke litt utenfor når det blir for langdrygt. Sterkt å lyse velsignelsen. Her var vi ferdige med gudsjenesten når de to timene var gått. Ungene lover at de aldri skal klage på at det varer for lenge i Grønland mer.

Da har jeg omsider klart å komme meg inn igjen på Verdidebatt - nett-tilgang i Andavamamba er ikke å spøke med. Det er her vi bor - i det hvite hus. Ikke Obama sitt, nei - men likevel - vi leier 2.etasje i et stort hvitkalket hus midt i Andavamamba, et slumstrøk i indre by i Tana.

Apropos Obama - her i Tana skaper ikke Fredsprisen de store oppslagene - selv om noen av våre gassiske venner har fått det med seg. Kanskje mest fordi de kjenner noen fra Norge. Jeg klarte omsider å laste ned Obamas tale. Men hadde ikke tålmodighet til å vente lenger og få med meg alle analyser og synsinger rundt den, for ikke å snakke om bildene. Han er en strålende retoriker. Men jeg klarer ikke helt å bestemme meg angående innholdet. For om jeg skulle ønske Obama var mer radikal i sin politikk – eller om jeg tenker at han nettopp evner en nødvendig balansegang for å få den støtten og det handlingsrommet han trenger. For å få til nødvendige endringer i amerikansk politikk selv om endringene ikke er på langt nær så store som jeg skulle ønske.

Heller ikke miljøtoppmøtet får så store overskrifter her. Også det er langt herfra. Selv om jeg vet at flere gassiske politikere har vært på den norske ambassaden siste uka for å få visum nettopp til København. Men miljøødeleggelser og klima-trussel er ikke langt borte. Avskoging truer både klima, artsmangfold og næringsgrunnlag – elvene er røde av all jorda som vaskes bort daglig – øya blør.

Nesten 90 % av plantene og dyrene på Madagaskar er endemiske, det vil si at de finnes bare her, i hele verden. De mest kjente er kanskje lemuren, fosaen, alle kameleonene og baobabtrærne. I hvert fall for de av oss som har sett Madagaskar 1 og 2 på kino…. Gud må virkelig ha hatt det gøy da denne øyas flora og fauna ble skapt og utviklet seg – eller hva skal vi si om en lemurtype som bare livnærer seg av èn spesiell type cyanid-palme, og som hver dag får i seg en dose cyanid som ville være dødelig for tre mennesker? Eller kameleonen som ”sier det med farger” – forandrer fullstendig farge etter følelsene sine, og har øyne som kan trille 360 grader rundt helt uavhengig av hverandre?

Før fantes lemurer store som gorillaer, kjempeøglefugler og sikkert mange arter vi aldri kommer til å vite om. For mange er blitt borte, særlig etter at menneskene kom til Madagaskar. Og hver dag oppdages nye arter her, hvorav mange er alvorlig truet av utryddelse. Øya er klassifisert som et av de 10 ”hot spot”- stedene i verden for biologisk mangfold, og heldigvis er det etter hvert en god del internasjonale partnere som ser et ansvar for å samarbeide med gasserne om å ta vare på denne verdensarven.

Blant gasserne selv er det visstnok en økende miljøbevissthet, men for en fattig bonde med stor ungeflokk er det fristende å bruke den tradisjonelle ødeleggende ”slash and burn”-teknikken (hvor de hogger ned nye felt av regnskog og dyrker ris i den næringsrike asken). På kort sikt gir det ham og familien mat, selv om det på lang sikt er ødeleggende både for naturen og for næringsgrunnlaget. Også i Norge måtte miljø- og klimakrise vike plassen for finanskrisen, og handlekraften og pengepungen ble plustelig helt annerledes. Det er ikke rart at noe av det samme skjer i et land hvor marginene er så små for de fleste.

Den politiske krisen, som fikk sitt foreløpige klimaks i kuppet i mars, har gjort livet enda tøffere for en fattig befolkning. Folk flest lever fra hånd til munn, fra dag til dag. Man kjøper ikke en sekk med ris, men tar med seg koppen sin og kjøper dagens porsjon. Når jeg skal ha bilsyketabletter til ungene, får jeg prisen oppgitt pr pille, ikke pr eske. De som i det hele tatt har råd, kjøper bare til dagens tur. Når vi tar en taxi, må sjåføren ofte få et forskudd på noe av betalingen, fordi han må kjøpe en liter bensin for å få oss hjem. Bensintanken er kastet ut og erstattet med en halvannen liters brusflaske, som rommer det de har råd til å kjøpe av gangen. Miljøvern og kildesortering er ikke ord vi hører her, men i praksis ligger nok gasserne på gjenbrukstoppen. Det finnes verken trafikklys, postkasser eller søppelkasser i byen her – det siste både fordi postkassene av aluminium forsvant med en gang – folk tok dem med seg og solgte videre eller laget noe av det - og fordi alt brukes om igjen. Alt. På de mest utrolige måter. Og det meste som handles, kjøpes i små boder hvor det ikke finnes noe påkostet og forsøplende emballasje. I disse omgivelsene merker vi definitivt ingenting til julens kommersielle trykk.

Vi har ikke sett noesomhelst som ligner jule-ting. Men sist uke dukket små plastjuletrær opp ute på markedet. Og da vi i dag tok turen opp til Jumbo Score – kjøpesenteret som bare rike gassere og utlendinger har mulighet for å handle på – fant vi litt mer julestæsj og JingleBells som bakgrunnsmusikk. Men fortsatt svært lite, sett med norske øyne.

Kuriøst nok var det enda mindre religiøs preget julepynt enn hjemme, selv om folk her er mye tydeligere troende  - det er som om de holder troen og kommersjula helt adskilt. Vi fant èn julekrybbe – men den manglet Jesusbarnet og Maria?! Bare hyrden og Josef og noen dyr og stallen. Både i utstillingseksemplaret og på bildet utenpå de andre eskene. Ingen av de ansatte kunne forklare hvorfor. Hvem kjøper en julekrybbe uten de to mest sentrale personene?

Kanskje blir nettopp den julekrybben den sterkeste. Fordi Jesus og Maria blir så tydelige i sitt fravær. Når de er med, og alt ser ”riktig, idyllisk og vakkert ut” – da er det en fare for at det bare går inn i troen og ut igjen, uten å sette spor. Men julekrybben uten Jesus og Maria – den røsker i meg, minner meg på hva som er viktig.

Det samme gjør det gassiske ordet for Jesu fødested: Tranonomby – kuas hus, altså fjøset. At Jesus ble født i en stall, det har jeg hørt, lest og sagt så mange ganger, at det er noe selvfølgelig, poetisk og afysisk over det. Men når vi satt i gassisk-timen her i går, og oversatte at Jesus ble født i fjøset – da ble det plutselig veldig jordnært og livsnært igjen.

Jeg savner julen hjemme – savner det sosiale, prestejul, mørketid, kulde, gløgg, juleavslutningene. Men det går helt fint for et år. Og det er en god anledning til å kjenne på hva julen virkelig er.

Rapport fra livet på Madagskar, hvor vår familie jobber for KFUK-KFUM.

Dette er en annen virkelighet. Tana er en kaotisk, myldrende, støvete, intens by. Akkurat nå står zacaranda-trærne i lilla blomstring overalt, det er lørdag, og enda mer intens markedsdag enn ellers, og klesvasken henger overalt, på de mest utrolige steder – på gressvollen langs den grumsete kanalen, i rundkjøringene, på gjerdene, på hustakene, på bilvrakene. Til å være en by fylt av Afrikas røde jord og mye gjørme, er folk flest utrolig rene, både på kroppen og i tøyet.

Det finnes ikke trafikklys, tross rushtid omtrent døgnet rundt. Og det finnes ikke søppelbøtter. Kanskje ikke så rart, fordi folk produserer jo knapt avfall. Alt brukes om igjen, ingenting kastes. Når du kjøper ris på markedet, så har du med egen kopp – de fleste ser ut til å bare ha råd til å kjøpe dagens rasjon. Når du kjøper en kopp youghurt drikk, får du den servert i et krus og drikker den på stedet, så neste mann kan ta over etterpå. Vi har ikke helt våget oss på det ennå… Kjøper du en høne, så tar du den under armen. Matlaging ved hjelp av kull og den gamle bilparken er ikke særlig miljøvennlig, men når det gjelder energiforbruk og gjenbruk, må gasserne være i nærheten av verdensmestre.

Vi våkner i 5-6-tiden – fra da av er det en jevn dur av hanegal, snekring, prat, musikk, biler og lasting i gata vår. Ungene våre er på den lokale gassiske skolen borti gata fra 8 til 12 – de skjønner enda nokså begrenset med gassisk, men både lærere og klassekamerater hjelper dem godt. Etter middagspausen blir de hjemme, og gjør norske leker, pluss at hele familien har gassisk kurs med vår venninne Mbola. Jeg har noen arbeidsdager her i gata på KFUK-senteret, og noen på KFUM-senteret i slumstrøket Ankazomanga litt lenger nord i byen. Vi jobber med info-materiell, søknader til ulike fonds, budsjetter, organisasjonsstukturer og planlegging av prosjektbesøk. Det går 3000 aryari på 10 norske kroner, så det blir en del millioner å holde styr på….

Lars Kristian tar mye bilder, og når han tar opp kameraet, blir det alltid liv og røre – alle vil være med på bildet. Vi får mange gode minner med oss hjem, og KFUK-M her får levendegjort sitt gode arbeid for sine internasjonale partnere.

Vi har så treg nett-tilgang at jeg knapt surfer på nettet, og TV har vi ikke. Så nyhetsbildet for meg begrenser seg til litt info på venners mail, litt samtaler med våre gassiske venner, litt fransk-språklig radio. Og Fairytale på gassisk radio…. Denne måneden har jeg fått med meg fredsprisen til Obama, svineinfluensaen og noen rokkeringer i regjeringen. Fra et gassisk perspektiv fortoner norsk virkelighet, og ikke minst alle oppslagene om skattelister, seg nokså merkelig. Vi merker at når vi bor så midt oppi folk som ikke har mer enn det aller nødvendigste og knapt nok det, så lever vi også enklere selv. Spiser enklere, kaster aldri mat, har bare på det mest nødvendige av belysning, shopper aldri, leker ikke med Nintendo i parken, kjøper ikke is på gata. Det blir bare sånn. Nyttig erfaring.

Det mest spennende nå hernede, er om de ulike politiske fraksjonene klarer å følge opp Maputo-avtalen, som de ble enige om i sommer. Den anga en politisk maktfordeling og en plan for nyvalg. Foreløpig er det hele tiden noen som saboterer. Men landet trenger sårt å få en regjering som kan godkjennes av de andre afrikanske landene og det internasjonale samfunn, så bistand, handel, stabilitet og turisme kan komme i gang igjen.

Jeg sitter her, midt oppi urovekkende mange kasser og bag'er som etter planen skal være med til Madagaskar på onsdag. Hele familien skal bo der et år - og da må man faktisk ha med seg litt av hvert. Jeg lurer på hvordan norsk valgkamp ville sett ut hvis jeg hadde fulgt den fra Antananarivo? skal spørre noen når jeg kommer dit. 

Det var trist, om enn ikke uventet, at miljøsaken ikke så ut til å bety nok til å gi uttelling til de partiene som har vært mest troverdige på dette feltet, nemlig SV og Venstre. Nå skal jeg ned til et land som har noe av den mest unike flora og fauna i hele verden - masse dyre- og plantearter finnes bare på Madagascar. For å ta et bisarr eksempel: en palme som produserer cyanid, og en lemur som lever av denne palmen. Før fantes lemurer så store som gorillaer, men de er utryddet. Madagaskar har masse regnskog, og viktige nasjonalparker. Men pga finanskrisen og den politiske uroen, som gjorde at både bistandmidler og turistinntekter stupte, har man visstnok ikke hatt råd til å opprettholde vakthold i nasjonalparkene - og avskogingen har skutt voldsomt fart. Vi kan ikke lukke øynene for det som skjer. Men vi kan snu utviklingen hvis vi har vilje til det. Vi kan lobbe, be, gi penger, leve grønnere i hverdagen osv - og vi kan bli med på Avaaz sin klima-aksjon nå 21.sept - som vil skje mange steder rundt om i verden (sjekk Avaaz.org).

Vi har hatt enda et valg. Kirkevalget. Utrolig mange medarbeidere og frivillige i alle landets menigheter har lagt ned time på time med arbeid for å få kandidater og lose valget i havn. Stemmelistene var rimelig kompliserte, og informasjonen om den enkelte kandidats standpunkter ikke alltid like tilgjengelig, for å si det mildt. Men mange har satset mye på å få dette bra! Jeg har sett tallet 15 % oppslutning. Hvis det stemmer, så er det en mange-mange-dobling fra tidligere. Det irriterer meg litt at det er disse tallene som skal avgjøre hvor demokratisk legitime vi er. Jeg ønsker meg ikke max valgdeltakelse for enhver pris - jeg ønsker meg at flest mulig av de som stemte for første gang, faktisk har fått mer eierskap til den kirken de er medlemmer av, og at det skaper mer fellesskap lokalt, flere samtaler om tro, flere prosesser inni enkeltmennesker, mer kunnskap om kirken, mer tørst etter Gud.

Valg lager mye støy. Nå er det hverdag. Og store valg skal omsettes i små hverdagslige valg og handlinger. Både på den politiske og den kirkelige arenaen. Her i Norge - og for noen av oss, i Antananarivo.

Et homofilt par blir trakassert og angrepet på Grønland. Gjerningsmannen begrunner det med at Gamle Oslo er en muslimsk bydel. Men Gamle Oslo er ikke en muslimsk bydel. Det er en mangfoldig bydel for mange slags folk, religioner og livssyn. Og jeg har heldigvis møtt mange muslimer i Gamle Oslo, som aldri ville oppført seg slik denne gjerningsmannen gjorde. De synes det er trist å lese om hva det homofile paret opplevde – og de gruer seg til hvordan det slår ut i valget til uka.

Valget er en stor sak. Men hvilke krefter styrer det egentlig? Hvem er det som avgjør at Siv er ut og Erna er inn? Er denne valgkampen enda mer mediastyrt enn tidligere, eller bare virker det sånn? Jeg er mediabruker i nedre sjikt hva gjelder tidsbruk, og jeg lever på Klassekampen og Vårt Land i helgene.  Det betyr at jeg ganske ofte får med meg andre ting enn mange andre jeg snakker med, enten det gjelder tjenestedirektivet eller organisters ve og vel. Når det gjelder valget, så virker det på meg som det ikke har vært så ekstremt store endringer i meningsmålingene nødvendigvis (og hvor pålitelige er nå de?) – men det forkynnes med store bokstaver i ymse kanaler at nå er Siv ute og Erna inne. Hvem bestemmer det? Egentlig visstnok oss, velgerne. Men hvem bestemmer hva vi bestemmer? Jeg er nok FOR demokrati – ser ikke så mange andre gode alternativer. Men det plager meg at demokrati i valgtider enda mer enn ellers ser ut til å bety appell til menneskers egeninteresse: Det snakkes til lommeboka, til misunnelsen, til selvrettferdigheten, til misnøyen, til trygghetsbehovet, fordi det visstnok er det vi stemmer med. Jeg ønsker meg et velgende folk som roper høyt til politikerne at vi vil de skal tenke solidaritet og rettferdighet, at de skal våge å si at de fleste av oss i Norge har det mer enn bra nok, at de skal utfordre oss på at vi ikke kan få både i pose og sekk og koffert og lommebok og bankboks og aksjeportefølje. Jeg ønsker meg velgere som roper høyt til politikerne at de må holde fast på at frihet er et relasjonelt ord (det betyr at min frihet henger sammen med din og at vi kan måtte gi avkall på noen typer frihets-utfoldelse fordi det begrenser eller ødelegger andres frihet), at de må prioritere de mest sårbare og marginaliserte blant oss, at de må være ærlige.

Jeg er kristen, avholds, har ikke TV eller bil, har menneskeverd, miljø og internasjonal solidaritet øverst på listen over saker jeg måler partiene på.  Jeg har barna på kristen privatskole, jeg er opptatt av at vi både må ha en sterk stat og en tydelig ansvarliggjøring av det enkelte menneske (sånn blir det hvis man kombinerer kristendommens sterke syn for det unike individet, med dens radikale krav til fellesskap og nestekjærlighet, og en tro på syndefallet…..), jeg er glad i religiøst-kulturelt mangfold, jeg har en mann som er håndverker og i lange perioder selvstendig næringsdrivende, jeg er mot generelle skattelettelser og for frivillighet og tenker at vi er nødt til å være strenge på bioteknologiens område. Så hva stemmer jeg da? Og hvis vi så legger til at man må vurdere å stemme taktisk, og likevel nå ikke aner hvordan ulike regjeringer i praksis vil stille seg i forhold til afghanistan eller oljeboring eller skatter eller ikke-kommersielle privatskoler eller alkoholpolitikk – hva da? Når alle Valgomat-tester er tatt, partiprogrammer skumlest og bønner bedt – hva da? Da skal det stemmes!

Kjedelig Jesus

Det er fascinerende  hvor forskjellig vi kan oppleve de samme tingene! I går var jeg på Jesus Christ Superstar. Jeg hadde lest flere panegyriske anmeldelser, og gledet meg. Musikken, scenografien, Maria og Judas, Simon og seloten - det var mye bra! Men der hvor andre tydeligvis har blitt dypt grepet av Jesus skikkelsen til turbo-Hank - der faller jeg helt av. Jeg synes verken han fungerte som sanger eller skuespiller. Vårt Lands anmelder beskriver hans nærvær som "rått og direkte" - for meg virket det som han ikke var helt tilstede, og bare vaste litt rundt i sin egen usikkerhet. Nå skal manus også ha litt av skylda - jeg har fått samme følelse når jeg har sett musikalen før: En veik, forvirret, furten, selvopptatt Jesus som henger litt med de fattige og utstøtte, men som mest må klappes litt på av Maria. Helt uforståelig at en sånn fyr skulle få så mange tilhengere og skape så mye håp og brudulje! Judas derimot - går inn under huden på meg. Da stykket ble satt opp første gang, for snart 40 år siden, ble det mye støy. Nå blir man ikke så sjokkert lenger - og jeg blir ikke så mye annet heller. Det rører meg ikke. Forhåpentligvis gjør det noe mer med mange av de 30 000 andre som har kjøpt billetter til JC.

Kirkelig folkeskikk

Nattverdscenen i denne musikalen er ikke preget av kirkelig folkeskikk, som det har vært en del oppmerksomhet rundt de siste dagene. Hva skal være greit og ikke greit av oppførsel under gudstjenester og andre kirkelige handlinger? Det er forskjell på bryllup og begravelser, familie-gudstjenester og bots- og bededag. Det er forskjell på om den som forstyrrer i en begravelse er nært familiemedlem eller en som er mer perifer. Vårt Land refererer i dagens avis til 11 regler for god folkeskikk under gravferd, som er laget av Heidi Frich Andersen. Mye er jeg enig i. Men hvis små barn er nære pårørende, og foreldrene vurderer det som riktig å ha dem med under begravelsen, så tenker jeg at resten av forsamlingen må tåle det. Det kan til og med være en påminnelse om kontrastene i livet og livets gang. Og hvis barn og deres foreldre skal føle seg velkomne til kirken og gudstjenesten, så kan de ikke bare bli møtt av oppgitte blikk og hysjing. Det går an å si fra på en hyggelig måte. Som menighetsprest har jeg mange ganger erfart de kryssende behov når småbarnsfamilier og folk uten barn skal være på samme gudstjeneste i samme rom. Selvfølgelig skal også barn få lære at kirken er et hellig og annerledes rom, og at man må ta hensyn til de som søker stillheten og vil få med seg hva presten sier. Samtidig må den som irriterer seg over barns støy, være villig til å kompromisse. Sette seg så langt vekk fra lekekroken som mulig, og øve seg i å tenke at det barn som skal søke kirken som voksen, trenger også å føle seg velkommen som barn. Så er det bra at vi kan ha babysang og besøk av barnehagene, hvor ting skjer helt på barnas premisser, og både de og foreldrene deres kan styrke eierskapet til sin lokale kirke.

Det loves mye på andres vegne

I den andre enden av livsskalaen har vi de eldre. Eldreomsorg blir alltid valgkamp tema. Det loves og loves - på dette feltet som så mange andre. Jeg opplever selv i nærmeste familie en eldreomsorg som fungerer. Hvor foreldre får den hjelp og omsorg de trenger for å kunne bo hjemme. Og tilbud som Lovisenberg dag-hospice og Fransiskushjelpen gjør dagene uendelig mye bedre. Dette er en del av historien om livet som eldre i Norge, selv om det finnes mange historier som er annerledes også. Men jeg kjenner mange som har jobbet i eldreomsorgen, som sluttet på grunn av dårlig lønn og håpløse rammer for arbeidet. Tiden strakk ikke til, kreftene strakk ikke til, godene ble for små i forhold til belastningene. Politikerne kan love alt de vil, men hvis ikke vi som fellesskap er villig til å gi helsearbeiderne skikkelig lønn og arbeidsvilkår så de blir i yrket, så kan ikke løftene holdes. Jeg ønsker meg et folk som stemmer utfra en helhetlig og solidarisk tankegang - ikke bare hva som er best for meg selv, men for fellesskapet, for de mest sårbare blant oss, og for miljøet vi avhenger av. Godt valg!