Sunniva Gylver

Alder: 52
  RSS

Om Sunniva

Jeg heter Sunniva Gylver, 43 år gammel - og mamma, kone, prest, aerobicinstruktør, venn. Noen flere ord på meg: B-menneske, glad i samtalen, energisk, brølete, takknemlig, litt kontrollfreak, tilstede der jeg er. synes blogg er litt skummelt og slitsomt, men også en god utfordring.

Følgere

Hvor farlig er religion?

Publisert rundt 1 måned siden

Gjenkjenner vi det ekstreme, manipulerende og usunne i våre egne sammenhenger?

Den norske spillefilmen «Disco» har nettopp hatt premiere på norske kinoer. Hovedpersonen Miriam (19) er stedatter til en pastor i den ungdommelige karismatiske menigheten Friheten, og er en stjerne både på lovssangsscenen og freestyle-dansegulvet. Begge disse miljøene skildres med en sterk vekt på glitrende fasade og krav til prestasjon. Samtidig blir det raskt tydelig at Miriams familie er preget av konflikter, hemmeligheter og økonomiske bekymringer. 

Da det blir for mye for Miriam og hun kollapser to ganger i dansekonkurranse, blir hennes strategi «mer Gud» - å gå til en mer ekstrem og lukket religiøs sekt, der hun utsettes for en type hjernevask og renselse som har trekk av tortur. Filmen har en åpen slutt, i den forstand at vi ikke vet hvilken vei Miriam vil velge videre.

Sunn selvkritikk

Jeg tenker at vi som kirke og som religiøse ledere alltid trenger å kombinere glede og eierskap til det vi står i, med sunn selvkritikk. Vi har en historie der tro og teologi har blitt brukt og misbrukt til det meste opp igjennom historien. Vi har sett at religion kan mobilisere det beste og verste i oss. Jeg har selv hatt flere mennesker i sjelesorg, som har opplevd forferdelige overgrep i menighetssammenheng nokså identiske med det Miriam kommer opp i. Så lenge slike ting fortsatt skjer, trenger vi filmer som denne. Avhoppere og ungdommer i fare for å komme inn i slike miljøer, trenger at slike fortellinger løftes fram i lyset. Vi religiøse ledere trenger å minnes på vårt ansvar for hva slags tro og teologi som forkynnes og praktiseres i våre sammenhenger. 

Denne første delen av mine refleksjoner kom dessverre ikke med i intervjuet i Vårt Land på lørdag – og da tenker jeg at utfordringene jeg kom med i forlengelse av den, står tilsvarende svakere. Her er de i kontekst.

Nødvendig film for majoriteten?

MEN. Er det denne filmen majoriteten av norske ungdommer og foreldre trenger å se? Antakeligvis vil flere enn de som er aktive i en kristen menighet, komme til å se den, ikke minst på grunn av Frida Josefine fra SKAM – og langt flere vil få med seg debatten rundt den. De fleste av dem har sannsynligvis liten eller ingen erfaring fra kristne miljøer, i og med at bare en svært liten prosent unge er aktive i et menighetsfellesskap. 

Stadig flere nordmenn definerer seg som ikke religiøse. Mange norske ungdommer (særlig de med majoritetsbakgrunn, og enda mer om de bor i områder med lite kulturelt-religiøst mangfold) vokser opp uten noen rundt seg som har en synlig religiøs praksis. Deres kjennskap til religion kommer ikke minst fra media, der det eksotiske, ekstreme og brutale vies mye plass.

Mange fordommer om religiøse

Mitt inntrykk er at en del ikke-religiøse nordmenn har mange fordommer hva gjelder tro, kirke og religiøse mennesker og fellesskap, og tilsvarende ukritisk forhold til sitt eget ståsted (Det gjelder selvfølgelig også motsatt vei, i noen lukkete, religiøse miljøer). For meg er alle tro og livssyn uttrykk for en trosposisjon, enten den er religiøs eller ikke. Ingen av oss kan bevise med 100 prosent sikkerhet verken at Gud eksisterer eller ikke. For mange av de jeg snakker med som selv ikke har en religiøs tro, er det helt uforståelig. De gir uttrykk for at deres eget sekulære ståsted er et nærmest nøytralt utgangspunkt, og så må gjerne vi religiøse legge til en «side order» om vi trenger det – litt Gud eller french fries. Mange hevder at religion stort sett er årsak til konflikt og dritt, og i liten grad lar seg kombinere med kritisk tenkning og refleksjon. 

Lukkete og manipulerende miljøer uten selvkritikk finnes imidlertid overalt. Jeg intervjuet i sommer Tania Michelet om hennes oppvekst i akp-ml-bevegelsen. Hennes fortelling likner svært mye på den avhoppere forteller fra kristne ekstreme miljøer. Det finnes også flere beretninger fra mennesker som har hoppet av miljøer preget av ekstrem materialisme og forbruk, fasader og prestasjonspress, og en økonomisk tenkning som truer livet på jorda. Men fører det til selvkritikk fra oss som er del av det? Gjenkjenner vi det ekstreme, manipulerende og usunne der det finnes i våre egne sammenhenger? For den store majoriteten tror jeg ikke det handler om religion. Ser man seg blind på den grøfta, kan man falle i noen andre.

Reduserer ikke skepsis

I min prestehverdag og forskning har jeg møtt mange med en sterk motstand mot religiøs påvirkning. «Disco» reduserer nok ikke en slik skepsis, slik jeg tror filmer som «Så som i himmelen» og VGTVs «Frelst» heller ikke gjorde. Tenk om Miriam i siste del av fortellingen hadde blitt rekruttert inn i et annet ikke-religiøst, radikalisert miljø? Ett som hadde vært tettere på majoriteten av norske ungdommer? 

Håper på oppmerksomhet

Jeg tror merkevarer, bloggere, artister og idrettshelter påvirker de fleste norske ungdommer og deres syn på seg selv, livet, og virkeligheten langt mer enn Gud og religion. Jeg håper «Disco» og samtalene i forlengelsen av den kan bidra til at flest mulig av oss blir enda mer oppmerksomme på hva som driver oss, hva og hvem vi påvirkes av, og hvilke miljøer som synes å ha sterke og manipulerende ledere og mangle selvkritikk og sunn meningsbryting. Også langt utenfor religiøse miljøer.

Gå til innlegget

Espen Ottosen sier til avisen Dagen at han er grunnleggende skeptisk til boken, i den anledning vil jeg svare på dette og noen av de kritiske spørsmålene jeg har fått rundt boken.

Nylig utga Bushra Ishaq og jeg andaktsboken «Tro på tvers – muslimske og kristne refleksjoner». Espen Ottosen sier til avisen Dagen at han er grunnleggende skeptisk til boken, fordi han hevder de åndelige aspektene i religionene er preget mer av ulikhet enn likhet. I den anledning vil jeg svare på dette og noen av de kritiske spørsmålene jeg har fått rundt boken.  

 Hvorfor skriver dere en slik bok?

Jeg må  svare for meg selv, men mye av dette har jeg jo snakket med Bushra om underveis, derfor sier jeg også «vi» av og til. Vi opplever begge at troen vår gir oss et perspektiv på livet, verden og oss selv, som er godt og sant. Samtidig erfarer vi stadig at fordommene mot både kristendom og særlig islam kan være store, og kunnskapen om muslimsk og kristen hverdagstro i Norge anno 2018 tilsvarende liten. Ekstreme, ødeleggende, eller eksotiske versjoner av begge religioner får mer plass i offentligheten. Vi ønsker å formidle«vanlig» kristen og muslimsk tro, med våre personlige utgangspunkt i hver vår tradisjon. Samtidig vil vi gjerne styrke folks evne til å forholde seg til tro på tvers, slik vi selv har lært så mye av, og friste til på tvers-lesning. Ikke primært for å sammenlikne og rangere, men for å oppleve et mangfold som kan gi næring til den enkeltes tro.

 

Hvorfor andaktssjangeren?

Vi ønsket å skrive en åndelig bok - ikke en fakta- eller debattbok. Vi brenner begge for å bidra til at det vi opplever som troverdige, sunne, ærlige versjoner av vår egen tro og tradisjon, når bredere ut – både til «våre egne» og til mennesker som tror og tenker annerledes enn oss selv. Ikke minst gjennom vårt eget vennskap har vi erfart hvor mye vi kan lære av og bli inspirert av hverandre. I et sekulært samfunn som det norske, opplever vi stadig å møte mennesker som ikke har noen blant familie eller venner som er uttalt religiøse. Samtidig snakker vi med religiøst troende, som synes det er vanskelig å formidle tro på en god måte til sine sekulære omgivelser. Vi håper at denne boka er særegen nok – og samtidig allmenn nok – til at også ikke-religiøse lesere, som vil utfordre eget ståsted og forstå mer av sine religiøse medborgere, finner den interessant og lærerik. 

Både kristendom og islam er misjonerende åpenbaringsreligioner, som hevder å forvalte sannheten. Misjonsbefalingen sier vi skal gå ut og gjøre folk til disipler. I Johannesevangeliet 14, 6 sier Jesus «jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.» Hvordan kan du som kristen prest da lage en oppbyggelig bok sammen med Bushra?

Dette er et stort spørsmål – her vil jeg prøve å svare så kort og forståelig jeg kan, uten at det blir lettvint. Vi opplever begge at vi er solid forankret i hver vår tro og tradisjon, og at ingen av oss har tankeom å konvertere. Vi ønsker ikke å relativisere forskjellene som finnes mellom kristendom og islam, og vil begge være en tydelig stemme på vegne av hver vår tro; både her i boka og andre steder. Samtidig ønsker vi å forholde oss til det religiøse mangfold som faktisk finnes i verden og i våre nærmiljøer, og gi vårt lille bidrag til dialogen både internt og mellom ulike religioner og livssyn. Vi har begge erfart at både islam og kristendom – og andre religioner og livssyn – kommer i svært mange ulike utgaver, og at vi to har langt mer til felles enn vi har med andre utgaver av vår egen tro, selvfølgelig særlig de mer ekstreme. Vi tror at sannheten tjener på at vi alle lærer å bli kjent med andres tro/livssyn i ikke-ekstreme versjoner, og at den beste form for misjon er å dele av vår tro med gjensidig respekt og nysgjerrighet. Vi opplever oss begge kalt til å peke på den tro og tradisjon den enkelte av oss har lært å elske og praktisere – og så tror vi at Gud uansett er mye større enn alt vi tror, og virker over alt. Imidlertid er vi begge overbevist om verdien av å virkelig hengi seg og forplikte seg innenfor èn religion og trostradisjon, for å oppleve den forvandlende kraft som kan ligge i dette.

Ingen av oss kan bevise hva som er sant – det vi sier, det sier vi i tro. Mange av mine nærmeste tenker og tror annerledes enn det jeg gjør. Jesus har gitt meg livsprosjektet å elske Gud og min neste som meg selv - og fortelle om den skatten jeg lever og dør på - så får jeg legge resten i Guds hender.

 

Mener du at den kristne og muslimske Gud er den samme?

Det er et av spørsmålene jeghar fått flere ganger i løpet av arbeidet med denne boka, fulgt av en bekymring for religionsblanding. Svaret på spørsmålet er like enkelt og komplekst som dialogen selv er, tenker jeg. Ja, vi tror på samme Gud. Fordi vi begge bekjenner én Gud, himmelens og jordens skaper, dommer og frelser, som kjenner og elsker oss alle. Nei, vi tror ikke på samme Gud. Fordi jegtror på en treenig Gud som ble menneske, korsfestet og reist opp – det gjør ikke Bushra. Og slik kunne vi svart på mange spørsmål knyttet til denne bokens temaer. Vi underslår ikke forskjellene mellom muslimsk og kristen tro og teologi, men for det første er altså ingen av disse religionene enhetlige størrelser, og for det andre finner vi det mer fruktbart å utforske egen og hverandres tro ut fra en overbevisning om at min tro ikke blir mindre sann eller viktig når den står ved siden av din. 

 

Vil du ikke at folk skal bli kristne og bli frelst?

Selvfølgelig ønsker jeg at alle mennesker - og for så vidt alt levende - skal bli frelst. Jeg tror jo at Gud er kilden til alt liv og kjærligheten som er sterkere enn døden. Jeg tror at vi mennesker og hele Skaperverket er merket av synden og trenger frelse. Jeg tror at Gud ble menneske i Jesus Kristus og ble korsfestet og reist opp igjen, for å frelse hele verden. Gud «ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: Å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham» (Ef.1, 10). Jesus er «den usynlige Guds bilde… alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen. …ved ham ville Gud  forsone alt med seg selv, det som er på jorden og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset» (Kol.1). Så stort er det.

Disse tidlige Kristus-hymnene er selvfølgelig bare noe av alt det Bibelen sier om frelsen. Skriften har mange ulike tekster om himmel og helvete, frelse og fortapelse, to utganger på livet. De vektlegger og utfordrer ulikt, og vi som leser og arbeider teologisk, leser også ulikt, avhengig av ståsted, erfaringer, personlighet og bagasje. Jeg er selvfølgelig preget av at jeg lever tett på mennesker jeg elsker, som tror og tenker forskjellig fra meg - og at jeg ønsker å la meg utfordre både av dem OG av Bibelens kompromissløse vekting av Jesus som veien, sannheten og livet. Jeg tror imidlertid ikke på å true mennesker til tro ved å skremme med helvete, men på «Guds godhet som driver til omvendelse.» I et sekularisert og mangfoldig samfunn betyr det for meg: Å vitne om min tro og peke Jesus, vise andre samme godhet, respekt og nysgjerrighet jeg selv ønsker å bli møtt med, og legge resten i Guds hender.

Gå til innlegget

Krig mot forbruker-ekstremisme

Publisert over 3 år siden

Forbruker-ekstremismen bygger på en ideologi og bidrar til en livsstil som truer liv over hele kloden vår. Derfor må vi gå til grønn jihad.

Av Ibrahim Saidy. Klimaansvarlig i Islamsk Råd. Imam. Styreleder Grønn Jihad
Sunniva Gylver. Sokneprest Fagerborg i Oslo. Aktiv i Korsvei og det kirkelige nettverket Skaperverk og bærekraft


Klimatoppmøtet i Paris før jul munnet ut i en avtale som gir muligheter – men som ikke blir bedre enn vi gjør den til.

De siste årene har nettopp ­klimautfordringene fått økt oppmerksomhet i det interreligiøse arbeidet – både fordi situasjonen er så alvorlig og stadig flere av oss innser det, og fordi dette engasjementet går på tvers av tro og livssyn.

De monoteistiske religionene­ er anklaget for å ha bidratt til klimakrisen. Dels gjennom å understreke Skaperen som ­vesensforskjellig fra det ­skapte, og mennesket som forvalter av det øvrige skaperverket, og ­gjennom at våre hellige skrifter har tekster som i større og ­mindre grad synes å legitimere­ ­menneskers råderett over ­naturen.

Forvalter. Det kan også ­påpekes at kristne og muslimer generelt ikke har vært spesielt­ engasjerte i miljøet i forhold til andre saker. Samtidig sier både muslimsk og kristen teologi at Gud er til stede overalt, som skaper, befrier og livgiver, og at hele skaperverket vitner om Guds storhet og skjønnhet, og skal omgås med respekt og takknemlighet.

Menneskets forvalteransvar blir understreket som nettopp det; et ansvar for å bruke våre evner, vår kunnskap, vår til­bedelse og våre ressurser på en måte som verner om skaperverket – inkludert våre medmennesker og oss selv.

Det er en stor oppgave for ­dagens religiøse ledere, lærde og opinionsdannere å bidra til å:

1. Tydeliggjøre en grønn teologi – et miljøengasjement forankret i våre religioner, tekster og tradisjoner.

2. Fremme en grønn spiritualitet, der bønner, liturgier, sanger og forkynnelse inkluderer kjærligheten til og ansvaret overfor resten av skaperverket.

3. Oppmuntre og veilede til konkret grønn trospraksis i hverdagen, slik at vi både individuelt­ og som religiøse fellesskap ­lever mest mulig miljøvennlig og ­bærekraftig.

Bred allianse. Allerede i 1969 kom den første bispemøteuttalelsen fra Den norske kirke ­angående forbruk og miljø. I 2008 ble det kirkelige nettverket Skaperverk og bærekraft etablert. Det har nylig utarbeidet et teologisk og et klimafaglig grunnlags­dokument, med bred tverrkirkelig oppslutning. På katolsk side er det nyeste bidraget pave Frans sin klima-ensyklika fra 2015. På muslimsk hold ble The Islamic Foundation for Ecology and Environmental Sciences (IFEES) etablert på midten av 80-tallet, og har siden 90-tallet fått en stadig sterkere stemme.

I Norge er undertegnede imam klimaansvarlig i Islamsk Råd Norge (IRN), og har tatt initiativ til Grønn Jihad – et interreligiøst nettverk av miljøengasjerte­ ­individer og organisasjoner­; blant annet Islamsk Råd, ­Norges Kristne Råd, Initiatives for Change­ og Kirkens Nødhjelp.

Krig. Grønn jihad innebærer krig mot forbrukerekstremismen. Både jihad og ekstremisme­ er sterke og ladede ord, som folk flest assosierer med voldelig, hellig krig og terror – ikke med ­religionsdialog og miljøvern. Men egentlig betyr jihad å gi sitt ytterste og disiplinere seg selv.

Og selv om religiøs ekstremisme­ i dag utviser en ­ekstrem brutalitet og råskap som må tas på største alvor, bygger forbruker-ekstremismen på en ideologi og bidrar til en livsstil som truer liv over hele kloden vår. Å trekke dette vokabularet inn i miljøkampen handler både om å understreke alvoret og ­tydeliggjøre en religiøs forankring. Nettverket har blant annet som mål å bidra til møteplasser som kan fremme dialog og samarbeid rundt klimautfordringene, på tvers av religion og livssyn, og se på flyktningsituasjonen i sammenheng med disse utfordringene.

Forankring. Hvorfor er denne religiøse forankringen av miljøengasjementet så viktig? Fordi vår religion eller vårt livssyn gir grunnleggende føringer for hva slags mennesker vi prøver å være og hva slags samfunn og fellesskap vi søker å bidra til.

De fleste mennesker i verden er religiøse, majoriteten av dem innenfor kristen eller muslimsk tradisjon. Mange steder er trossamfunnene den beste og kanskje eneste fungerende infrastrukturen. Sånn er det ikke i Norge. Men hvis vi klarer å forankre miljøengasjementet i kjernen av vår tro, gir det et enormt mobiliseringspotensial, både ­nasjonalt og internasjonalt.

Enhet, skapelse, balanse og forvalteransvar – det er de fire prinsippene som ifølge Fazlun M.Khalid, grunnleggeren og ­lederen av IFES, utgjør basis for muslimsk miljøengasjement.
Enheten peker på at Gud er én og gjør seg til ett med sitt skaperverk. Skapelsesprinsippet understreker skaperordningen og menneskets naturlige plass. Prinsippet om balanse rommer en forståelse av en gudskapt dynamisk balanse som holder verden sammen og ikke må ødelegges. Og prinsippet om forvalteransvar fastholder menneskets særlige ansvar for sine medskapninger og skaperverket som helhet.

Kristen teologi. Det er klare paralleller til kristen skapelsesteologi, selv om tanken om at mennesket er skapt i Guds bilde, inkarnasjonen (at Gud ble menneske), korsfestelsen og oppstandelsen, gir egne spesifikt kristne perspektiver også på grønn teologi. Og begge våre tradisjoner og hellige tekster understreker:

• Skaperverkets vitnesbyrd om Guds storhet, mangfold og skjønnhet.
• Ærefrykt for livet som gitt av Gud.
• En forpliktende solidaritet med våre medskapninger, som tilsier en livsstil som ikke ødelegger for mennesker andre steder og framtidens generasjoner.
• En ikke-materialistisk innstilling til livet, som avviser dyrkingen av forbruk og fremmer nøysomhet, måtehold og takknemlighet.

Klimautfordringene er så akutte og alvorlige at vi må samarbeide på tvers av alle slags grenser for å møte dem.

Vi har en lang vei å gå og overveldende utfordringer å hanskes med – en grønn jihad, så la oss gjøre det vi kan og samtidig legge alt i Guds hender.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7. MAI 2016

Gå til innlegget

Hvis vi som prester leder en seremoni som handler om å ta avskjed med en avdød og selv konfronteres med vår dødelighet - og vi IKKE sier noe om håp til Jesus Kristus; korsfestet og oppstanden - da kommuniserer vi indirekte et annet budskap.

Jeg har nettopp lest intervju med prest og daglig leder av begravelsesbyrå Arvid Steinum i VL lørdag 5.mars. Han synes det er trist at Bispemøtet  forbyr prester som er ordinært i Den norske kirke å lede religiøse eller livssynsnøytrale seremonier som ikke følger kirkens liturgier og ordninger. Jeg forstår og deler hans motivasjon for å møte mennesker der de er og vise åpenhet og fleksibilitet i en ofte vanskelig og sårbar situasjon for de pårørende. Jeg er også glad for at han understreker at han ikke kan proklamere et annet religiøst budskap enn det kristne.

Men hvis vi som prester leder en seremoni som handler om å ta avskjed med en avdød og selv konfronteres med vår dødelighet - og vi IKKE sier noe om vårt håp knyttet til Jesus Kristus; korsfestet og oppstanden - da tenker jeg at vi indirekte kommuniserer et annet budskap enn det kristne. I et sekulært samfunn som vårt, vil vi da som seremoniledere kunne oppleves å legitimere at kirken ikke har noe å si inn i en slik situasjon, som skiller seg fra det andre ville kunne si. - Men det har vi! Som prester og seremoniledere representerer vi alltid noe større og noe mer enn våre egne perspektiver på hva som er det beste arbeid vi kan gjøre i den situasjonen.

Presteforeningens leder Martin Enstad sier i samme intervju at «ordinasjonen er en fullmakt til å gjøre tjenester på vegne av fellesskapet. Da må man finne seg i å gjøre det innenfor de rammene som fellesskapet setter,» og han peker på at en fast liturgi sikrer en verdig ramme for alle. Her er jeg på linje med Enstad, selv om rammen selvfølgelig må sikres av langt mer enn en fast liturgi - nemlig av både prester, kantorer og byråer som gjør en skikkelig jobb i møte med hver enkelt situasjon og pårørende familie og venner. Jeg har gjennom mine tjue år som prest begravet mennesker i alle lag av samfunnet og ulike tros- og livssituasjoner. Selv om store variasjoner i ressurser og nettverk setter sitt preg på seremonien, er det noe utrolig vakkert ved at liturgien er grunnleggende den samme, både der kirken er stappfull av både mennesker, blomster, kultur og mektige nettverk, og der byråets folk, kantor og jeg er alene rundt kisten.

Jeg forstår som sagt Steinums behov for å komme folk i møte og skreddersy seremonier ut fra pårørendes behov. Èn ting er mer overfladiske ønsker om litt mer og mindre av det ene og det andre, men det kan være tungtveiende grunner til at mennesker ønsker å avvike sterkt fra Den norske kirkes liturgi.

Likevel er jeg dypt uenig med ham. Min erfaring er at mennesker med en helt annen tro og overbevisning enn jeg, kan oppleve seg sett og kommet i møte også innenfor rammene kirken setter for å skulle lede seremonien. Og at så lenge jeg kombinerer tydelighet og forutsigbarhet med varme, respekt og nysgjerrighet på pårørendes egne tanker og følelser, er det lite problematisk at jeg har noen faste rammer jeg må forholde meg til. Det er jo heller regelen enn unntaket at det finnes et stort religiøst og livssynsmessig mangfold i kirkebenkene under en begravelse - og vi kjenner jo ofte bare ytterst lite av det mangfoldet. Da kan vi, både i forbindelse med minneord og tale, sette ord på det, og på at «i dette rommet skal vi få være med det vi har med oss, av ulike forhold til Gud, til tro, til døden og til et evig liv.»

Vi kan møte mennesker respektfullt både i forkant og under selve gravferden, uten å bli mindre tydelige på vårt eget ståsted. Vi trenger ikke å hevde at alle tror eller må tro det samme - selv om vi løfter fram troen på en korsfestet og oppstanden Jesus Kristus og en guddommelig kjærlighet som er sterkere enn døden. Men hvis vi IKKE løfter fram det på en sånn dag - da svikter vi. Og hvis det blir vanskelig å forutsi om presten som står der framme kommer til å gjøre det - da blir kirken en dårlige seremoniforvalter og samtalepartner inn i det livssynsmangfoldet vi i økende grad har. Dessuten vil det kunne bli vanskeligere for de prestene som faktisk opplever seg forpliktet av de rammene fellesskapet har satt - fordi vi da er så kjipe i forhold til slike som Arvid Steinum. 

Jeg har selv i ti år vært prest i en svært religiøst og kulturelt mangfoldig del av Oslo, og vært aktiv i lokal og nasjonal religionsdialog. Jeg har stadig kommet opp i krevende og overraskende situasjoner rundt kirkelige handlinger. Det kan godt hende noen vil mene at jeg også i enkelte situasjoner har strukket meg for langt i å komme mennesker av annen tro eller annnet livssyn i møte. I boka «Dialogteologi på norsk» som kom ut i vinter, er jeg selv bidragsyter med et kapittel rundt dåp, hvor jeg reflekterer rundt dette. Men nettopp denne erfaringen har gjort meg enda mer overbevist om at vi må dyrke tydeligheten og åpenheten maksimalt på samme tid. Det er folkekirkens store og spennende utfordring i tiden som kommer.

Gå til innlegget

Jeg prøver å stå for dialog, ikke bare i møte med mennesker av annen tro enn min, men også i møte med deg og dine meningsfeller, Hege Storhaug, selv om jeg synes det er krevende.

Hege Storhaug påberoper seg folkets fornuft. Hun hevder at hennes verdensbilde er det reelle og nødvendige, og at det "burde være den største selvfølge at enhver frihetsorientert borger, ikke minst «eliten», sto opp mot den form for islam som har befestet makt i Norge og Europa.» At så mange av de frihetsorienterte borgere og «eliten» i særdeleshet ikke gjør det, skal være grunnen til at «folket har «stemt frem» boken Islam. Den 11.landeplage til en gedigen bestselger.» (Vårt Land 11. februar)

Jeg er usikker på om jeg er del av «eliten», men jeg vet at jeg er del av folket. Og av folkets fornuft. Den har mange ansikter - og mange dilemmaer. Hege Storhaug, din bok har solgt altfor mye - men vi er altså noen norske millioner som IKKE har kjøpt den. Det er langt flere medlemmer i REFUGEES WELCOME TO NORWAY enn det er kjøpere av din bok. Langt flere som hver dag bruker tid, engasjement, penger og krefter på integreringsarbeid; på å praktisere de verdier som du påberoper deg å forsvare - for eksempel frihet, menneskeverd, demokratiske rettigheter, rasjonell fornuft.

For hvor rasjonelt er det å krenke menneskers grunnleggende rettigheter til beskyttelse for å fortelle at vi vet hvordan menneskerettighetene bør praktiseres? Hvor rasjonelt er det å tegne opp et bilde av islam som bare jihadister og ekstremister kan kjenne seg igjen i? Hvor rasjonelt er det å mane fram den store sivilisasjonskonflikten mellom islam og «den humanistiske kritiske fornuften», som om det er to entydige og gjensidig utelukkende størrelser? Hvor rasjonelt er det å spille på frykten for det ukjente og det egoistiske grumset som i ulike versjoner finnes i oss alle? Tror Hege Storhaug at verden blir et tryggere og bedre sted om bare vi sørger for å gjøre Norge til det minst attraktive landet i verden å søke asyl i, lukker grensene, hausser opp fremmedfrykten og muslimfrykten og stigmatiserer en betydelig prosent av landets borgere?

Så lenge mange av verdens konflikter er så fastlåste, gapet mellom fattige og rike øker, og klimaendringene ut fra alle prognoser bare vil skape stadig mer ekstremvær med flom og tørke, vil det antakeligvis ikke bli færre mennesker på flukt i tiden framover; heller flere. Hvordan tenker du at Norge da kan fungere som en lukket boble av velstand og harmoni - med Odins soldater i gatene og det mangfoldet vi tross alt (heldigvis) har her? Hvordan kan du forsvare at verdens rikeste land sniker seg unna sin del av ansvaret i en krisesituasjon? Hvordan vil du rent faktisk få til denne norske boblefestningen? Og hvem har lært deg at du henter ut det beste i folk gjennom å mistro, karikere og stemple dem? Er dette «folkets fornuft»?

Du skal ha for å være tydelig og stå i stormen - jeg skjønner at det krever sitt. Jeg er heller ikke uenig med deg i at det finnes versjoner av islamsk ekstremisme som jeg (og mine muslimske venner) tar sterk avstand fra. Og at det finnes mange nok gærne folk her i verden - også med makt. Få jeg kjenner er uenig i det. Få jeg kjenner vil ha totalt åpne grenser. Få jeg kjenner tenker lettvint om dagens globale situasjon og utfordringer. Jeg tror også som deg at vi må ta på alvor den frykt og uro som en del folk har i forhold til både religiøs ekstremisme og økende flyktningestrøm. Men man tar ikke den på alvor gjennom konspirasjonsteorier, panikkreaksjoner eller gjennom å svartmale islam generelt. Man tar den på alvor gjennom å hente ut det beste i oss, trygge oss på at vi kan klare dette, snakke nyansert og nøkternt om de vanskelige tingene, og peke på at den totale flyktningestrømmen til Europa fortsatt tilsvarer en mikroskopisk prosent av vår (aldrende) befolkning, som trenger mange nye unge hender og hjerner for framtiden.

Jeg prøver å stå for dialog, ikke bare i møte med mennesker av annen tro enn min, men også i møte med deg og dine meningsfeller, selv om jeg synes det er krevende. Jeg beundrer Yousef Bartho Assidiq og andre muslimske venner som klarer det. Men du får ikke monopol på «folkets fornuft». Folkets fornuft er ikke èn ting. Heldigvis. Og fornuft er aldri bare fornuft. Det kristne menneskesynet sier at vi både er skapt i Guds bilde, med potensiale for å utvise mot, kjærlighet, utholdenhet, empati - OG at vi har i oss kimen til egoisme, grådighet, likegyldighet, hat, vold. «Folkets fornuft» er full av følelser - på alle sider i denne debatten. Da har vi alle et ansvar for å bidra til at det beste i oss forløses; ikke det verste. Og da tror jeg mer på dialogen enn konfrontasjonen, der jeg tydelig sier fra om hva jeg mener, men ikke sammenlikner den verste versjonen i den andres ståsted med en skjønnmalt versjon av mitt eget.

Du benevner deg selv kulturkristen. Alle religions- og livssynstradisjoner kan virke både livgivende og ødeleggende, og det er et ansvar å forvalte dem med troskap. For meg er etikken i den kristne tro forankret i alle menneskers guddommelig gitte likeverd, kjærlighetsbudet og den gyldne regel. Det betyr ikke at de konkrete dilemmaene ikke finnes. Det betyr ikke at vi ikke kan være rykende uenige om konkrete løsninger, selv om vi deler samme tro/livssyn eller verdigrunnlag. Men det innebærer at vi ikke nærer en stigmatiserende og fryktskapende krigsretorikk, at vi ikke er oss selv nok, og at vi søker å overholde grunnleggende menneskerettigheter og -konvensjoner; særlig for de aller mest sårbare og utsatte.

Du avslutter i innlegget i Vårt Land med et sitat fra Kongespeilet: «Om det kommer uår i folket, er det verre enn uår i landet. Et land kan bli hjulpet om det står vel til i grannelandene og kyndige menn ordner med tilførselen derfra. Men om det blir uår i folket, i landets seder, da følges det av de aller største skader. For ingen kan kjøpe fra andre land seder eller mannevett om det ødelegges eller spilles som før fantes i landet.» Det er kloke ord. Men uåret i folket mener jeg du er en betydelig bidragsyter til, dessverre. Uåret i folket handler ikke om å stå opp for at grunnleggende rettigheter for mennesker på flukt skal respekteres. Det handler ikke om godhetstyranni eller dialog. Uår i folket; det er - om det er villet eller ikke - å gi næring til det som øker hatet og frykten og mobiliserer Odins soldater i oss.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere