Rolf Reikvam

Alder: 69
  RSS

Om Rolf

Tidligere stortingsrepresentant for SV. Driver i dag egen virksomhet med saker i tilknytning til utdanning, forskning og kirke- og religionsspørsmål.

Følgere

Den norske kirkes plass

Publisert rundt 1 måned siden - 350 visninger

Om Stortinget overlater organisering og fordeling av ressurser til kirken sjøl, åpnes det for den vitaliseringen kirken trenger.

Statskirken er avviklet. Jeg er ikke sikker på at konsekvensene av denne beslutningen helt har gått opp for Kulturdepartementets politikere og byråkrater. I det nye lovutkastet om Tros- og livssynssamfunn, har Den norske kirke fått et eget kapittel. Diskusjonen så langt har stort sett holdt seg til framtidig ­finansiering. Skal staten ­finansiere kirken eller skal en fortsette med en kombinasjon av statlig og kommunal finansiering.

Iherdig forsøk. I Vårt land 27. november gjør Rolf B. ­Wegner et iherdig forsøk på å dra i gang en debatt om framtidig kirkestruktur på grunnlag av lov­utkastet. Jeg er langt på veg enig i konklusjonen om at dette tegner til å bli en sentralisert kirke. All makt legges til Kirkemøtet. Slik jeg oppfatter Wegner ­mener han at loven må fordele makten mellom soknet og det sentrale organet. En bør dessuten opprettholde fellesrådet slik det er definert i Kirkeloven av 1996.

Jeg velger å nærme meg spørsmålet på en annen måte. Kan en kirke som ikke lenger er statskirke akseptere at det er noen utenfor kirken som bestemmer hvorledes kirken skal organiseres og hvilke styringsorganer som skal etableres? Kan kirken godta at det er Stortinget som skal vedta hvilke organer og stillinger kirken skal ha? Hvis en mener at dette er en sak for kirken sjøl, kan en ikke samtidig be om en mer ­detaljert lov.

Egen paragraf. Lovutkastet har en egen paragraf om prester, proster og biskoper. Det skal være en prest i hvert sokn, prostiet skal ha en prost og hvert bispedømme skal ha en biskop. Det står for øvrig ingenting om andre stillinger. I mi tid på Stortinget fikk vi på plass en egen trosopplæring. Etter hvert finnes det mange trosopplærere rundt om i menighetene som gjør et viktig arbeid rettet mot barn og unge. Heller ikke ­musikere, diakoner eller kateketer er det blitt plass til i loven. Bra er det, men det viser bare hvor galt det blir om Stortinget skal vedta bestemmelser om en type stillinger.

I motsetning til Wegner ­mener jeg at lovutkastet om Den norske kirke bør forenkles. Det som må stå igjen er det statlige myndigheter trenger for å kunne føre kontroll med de offentlige bevilgningene til ­kirken. Fem milliarder offentlige kroner hvert år krever at det offentlige kan kontrollere at pengen går til det de er ­bevilget til.

En avgjørende faktor. Så vil en med god grunn kunne hevde at dette vil kunne føre til enda mer sentralisering. Her vil de sterkeste tilrive seg makta­. Sentrale kirkepolitikere og byråkrater har både ressurser og erfaring som åpner for at de vil gripe en slik mulighet. Det kan komme til å skje, men det motsatte kan også skje. Lokalt engasjement kan komme til å bli en helt avgjørende faktor i kampen om makta og ressursene. Det er i menighetene kirken lever og virker i møte med folk. Det er i menighetene kirken får synliggjort sitt budskap og sin omsorg for medmennesker. Det er de som lokalt lever ut kirkens budskap, som vil oppleve at skal vi lykkes i arbeidet, må vi også kunne ta avgjørelser og fordele ressurser.

Maktkampen. Mange vil sikkert slippe og ønsker å unngå denne type maktkamp. En kan ikke ha vært langt borte fra kirkelig organer uten å registrere maktkampen som pågår. Det er store interessemotsetninger mellom ulike grupper ansatte og mellom lærd og lek. Derfor er dette ikke noe nytt. Kirken er vant med uenighet om hvem som skal bestemme og hvorledes ressursene skal fordeles.

En situasjon der Stortinget tar konsekvensene av at vi ikke lenger har en statskirke og overlater organisering og fordeling av ressurser til kirken sjøl, kan bli den vitaliseringen kirken trenger. Det ­åpner nye perspektiver der dem som lever kirkens budskap i møte med mennesker, krever innflytelse og større mulighet til å påvirke hvorledes kirken skal virke. Det vil sikre en desentralisert struktur der det er ­lokalmenighetene som avgjør de viktige sakene.

Rolf Reikvam

Tidligere Stortingsrepresentant SV

Gå til innlegget

Et fungerende kirkedemokrati trenger Åpen Folkekirke

Publisert 5 måneder siden - 1548 visninger

Vårt land hadde mandag et intervju med meg der overskriften var ”Åpen folkekirke døyr”. Overskriften var hentet fra en facebokkommentar der jeg stilte spørsmål om Åpen folkekirke kan komme til å dø om en ikke setter inn ressurser for å bygge organisasjonen.

Valget i 2015 ble på mange måter en suksess. Åpen folkekirke oppnådde flertall i mange bispedømmeråd og har flertall på Kirkemøtet. Valgdeltakelsen ble større en noensinne, 15,1 % av de stemmeberettige benyttet stemmeretten. Kanskje ikke veldig imponerende hvis en velger å se det som et uttrykk for medlemmenes engasjement, men sammenlignet med tidligere deltakelse, var det en kraftig økning.

Åpen folkekirkes viktigste sak er gjennomført. Siste kirkemøte vedtok ny liturgi for likekjønna ekteskap.

Neste valg er i 2019. Det skal velges representanter til menighetsråd og bispedømmeråd som utgjør deler av Kirkemøtet. Valget i 2015 hadde en sak som engasjerte, ny liturgi til bruk ved vigsling av likekjønna par. Med denne saken klarte vi å mobilisere noen prosent ekstra sammenlignet med tidligere valg. Utfordringen nå blir å opprettholde engasjementet fra valget i 2015 og helst øke det. For at vi skal klare det, må vi  ha sakene som engasjerer og vi må ha på plass en organisasjon som  skal drive arbeidet fram til valget og gjennom en viktig valgkamp. Jeg antar at også andre grupper vil presentere lister og drive kamp for sine saker. Skal vi forvente at kirkemedlemmene vil delta, må de vite at bak programmet og listene med kandidater, ligger det et grundig arbeid. De må vite at sakene er behandlet på en skikkelig måte og er resultat av en demokratisk prosess. Et kirkedemokrati kan ikke fungere uten at medlemmene opplever at dette angår dem og sakene virker gjenkjennelige.

I 2015 hadde vi saken som det var enighet om i Åpen folkekirke.  I andre saker må vi anta at det er stor spredning i synspunkter. Derfor er det helt avgjørende at vi har en organisasjon som på en demokratiske måte skal bestemme hva Åpen folkekirke skal mene.

Vi har to år på oss til neste valg. I løpet av det kommende året må arbeidet med å lage programmer og presentere kirkens utfordringer, være godt i gang. Medlemmer i Åpen folkekirke skal inviteres til møter/samtaler der saker skal diskuteres.  I løpet av vinteren 2019  må alt være på plass med program og lister. I flere bispedømmeråd finnes det ikke organisert virksomhet.  Som sikkert de fleste forstår, haster det med å få plass en organisasjon. Vi trenger tillitsvalgte regionalt som er demokratisk valgt og som tar ansvar for at alt alle prosesser foregår i samsvar med demokratiske prinsipper.

Like viktig som å drive organisasjonen vil det å være å ha tillitsvalgte som kan delta i debatten i det offentlige rom. Valgdeltakelse og engasjement i 2019 vil vise om vi har klart å gjøre kirken synlig og engasjerende som gjør at kirkemedlemmene møter opp ved valget.  Kirken og Åpen folkekirke representerer saker og verdier som mange er opptatt av. Ingen kan unngå å bli utfordret av de store spørsmål som gjelder  liv og død, altså de eksistensielle spørsmål. Dette er spørsmål som tilhører det offentlige rom. Det er vårt ansvar å vise at kirken er stedet for denne type spørsmål. Til det trenger vi tillitsvalgt som vet at de har en organisasjon bak sitt engasjement.  Som vet at organisasjonen gir ekstra styrke i det offentlige rom. Det er mange som mener at tro og religion skal privatiseres og holdes unna det offentlige rom. Kirken må vise at spørsmål som engasjerer og er så viktig for mange, alltid også tilhører det offentlige rom.

Kirken har ansatte, både geistlige og andre som har som sin oppgave blant annet  å synliggjøre kirken. Den demokratiske kirken der Åpen folkekirke har en viktig rolle, kan være med på å øke engasjement. Det er Åpen folkekirke som kan sette dagsorden og skape debatten. Da er vi helt avhengig av en sterk og velfungerende organisasjon. Det har vi ikke nå og det begynner å haste med å få den på plass både sentralt og regionalt.

Av Rolf Reikvam

tidligere stortingsrepresentant  SV

  

Gå til innlegget

Skuffende at kirkemakten blir fordelt som før

Publisert over 1 år siden - 1784 visninger

For vi som så avviklingen av statskirken som en mulighet til mindre byråkrati, enhetlig organisering og mer ressurser til den lokale kirke, er erfaringene så langt en skuffelse.

Kirkemøtet i Den norske kirke er avsluttet. Et stort flertall vedtok at det skal utvikles en ny liturgi for likekjønnede som også skal tilbys alle par som ­ønsker å gifte seg i kirken. En viktig endring som åpner kirken for grupper som tidligere har følt seg utestengt.

Kirkevalget i september la grunnlaget for endringen som mindretallet ikke lenger kunne­ stoppe. En god, demokratisk prosess har vist at når det finnes et flertall som vil endring, så er det mulig å få til. Motkreftene kan ikke hindre en utvikling når ­demokratiet fungerer.

Denne saken har derfor i seg minst to viktige erfaringer:

Endelig åpner kirken seg mot grupper som lenge har vært marginalisert og er blitt holdt utenfor kirkens fellesskap.

Det kirkelige demokratiet fungerer når folk blir mobilisert og saken er viktig nok.

Kirkemøtet ­behandlet flere andre viktige saker som i offentligheten forsvant i all medie­oppmerksomheten ­liturgisaken fikk. Statskirken er avviklet. Kirkemøtet bestemte hvordan Den norske kirke skal organiseres og styres. Dessuten bestemte en regler og arbeidsinstrukser for ansatte og over- og underordningsforhold.

Hierarki er viktig i kirken, hvem som kan instruere hvem må det ikke være tvil om.

Vedtakene i alle disse sakene­ viste at alt blir som det har vært. Statskirkens ordninger ­føres ­videre uten andre endringer enn at nå er det Kirkemøtet som har gjort vedtakene og ikke departementet. Vi skal fortsatt ha en sentralisert kirke med myndigheten godt plassert i Kirkerådet sentralt.

Vi skal forsette med en todelt ansettelsespraksis. Kirkelig fellesråd skal ansette alt personale unntatt prester. De skal ­ansettes av bispedømmerådene. Kirke­møtets flertall uttalte at alle ­ansatte i kirken burde ha en felles arbeidsgiver, men vedtok at arbeidsgiveransvaret fortsatt skal deles mellom den lokale kirke­ og bispedømmerådene. Det betyr at kirken fortsatt skal ha tre nivåer med egne byråkratier.

Dette er kostbart og ikke minst byråkratisk, der viktige beslutninger holdes unna den lokale­ kirke. Har en god tilgang på ­penger, må en gjerne fortsette å bruke ressurser på byråkrati. Men kirken bør som andre forberede seg på at det ikke blir ­lettere å få folk til å betale til fellesordninger.

Så lenge kirken er finansiert over offentlige budsjetter, burde erfaringene ha vist oss at kampen om ressursene vil hardne til.

Ordningene som ble vedtatt, skal gjøres gjeldende fra 2017. Det var ikke tid til å tenke alternativt, nå må en få alt på plass, var argumentet for å fortsette som før. Endringer må komme senere på nye kirke­møter.

Det må en gjerne mene, men årets møte gir noen erfaringer som ikke gir grunn til stor optimisme. Kirkemøtets sammensetning er det største hinder for nytenkning og endringer.

Kirkemøtet er sammensatt slik at profesjonene gis stor makt. Både prester, biskoper og ­andre kirkelig ansatte er ordinære medlemmer med stemmerett på Kirkemøtet. Kirkemøtet blir arena for omfattende profesjonskamp. Her er det egeninteressene­ som gjelder, både som kamp om makt og om økonomiske interesser.

Både prester og biskoper har lang tradisjon for ikke bare å ­representere kirken, men faktisk være kirken. Den demokratisk valgte kirken er av nyere dato. De frivillige i kirken har heller ikke anledning til å bruke hele sin tid til kirkepolitikk, og bra er det. Det betyr at denne delen av kirken stiller svakt i møte med sterke profesjonsinteresser.

Vi må være forberedt på en lang periode med samme strukturer og maktfordeling. Så lenge noen flere deltar ved kirkevalget (16,7 prosent i 2015), medlems­tallet ikke stuper, nedgangen i ­antall døpte ikke synker mer enn i dag og antall konfirmerte holder seg på et høyt nivå, vil dette fortsette som før. Det finnes alltid gode grunner en kan trøste seg med for å opprettholde kirken uendret.

For vi som så ­avviklingen av statskirken som en mulighet til å vedta ny organisering, mindre byråkrati, enhetlig organisering og mer ressurser til den lokale kirke, er erfaringene så langt en skuffelse.

Endringer må komme, men det som gir grunn til bekymring, er at disse endringene vil bli ­påtvunget av krefter utenfor kirken.

Mindre ressurser vil tvinge­ fram endringer. Kirkemøtet 2016 valgte å la muligheten til å ­forberede seg til en ny tid gå fra seg. Det kan bli en unødvendig smertefull erfaring.

Først publisert i Vårt Land 21.4.2016

Gå til innlegget

Biskopenes rolle i læresaker minner om presteskapet i Iran

Publisert nesten 2 år siden - 282 visninger

I Iran kan presteskapet overprøve beslutninger gjort av parlamentet. Uten sammenligning for øvrig, ligner biskopens innsigelsesrett i læresaker denne ordningen.

Sjefredaktør Helge Simonnes skriver (Vårt Land 13. februar) at «Åpen folkekirke er kommet ned på jorden» etter kirkevalget. Det er vedtaket på årsmøtet om å gå inn for en ny liturgi samtidig som en beholder den gamle som viser at en forstår den kirkepolitiske virkeligheten. Åpen folkekirke har gått gjennom samme læring som Frp – det finnes en virkelighet en ikke kan utfordre, ifølge Simonnes.

Simonnes beskriver Åpen folkekirke som en «protestbevegelse» og som en «gruppering» som må klare overgangen til å bli en organisasjon som skal representere hele spekteret av saker kirken må ta stilling til.

Det er interessant å registrere Simonnes språkbruk. Han bruker ordet «gruppering» om Åpen folke­kirke som fikk mellom 54 og 76 prosent av stemmene i et demokratisk valg. Hva skal en kalle den alternative listen som i Oslo fikk 24 prosent av stemmene? Sjøl om de gikk til valg uten program, kan de ikke kalles protestbevegelse – for det har Simonnes forbeholdt Åpen folkekirke.

Lite protest. Åpen folkekirke hadde én stor sak ved valget. Kirken skal ha en liturgi for likekjønnede ekteskapsinngåelse. Det var konkret og lett å forholde seg til. Det var lite av protestbevegelse i saken.

Valg av begreper er ikke tilfeldig. For Simonnes er det en måte å stemple dem som står bak listen på. Det han åpenbart ikke forstår er at han samtidig stempler det store flertallet som brukte listen.

Simonnes sitt kronargument er at i kirken har en ikke flertall selv om en har fått mellom 54 og 76 prosent av stemmene ved et demokratisk valg. Flere interesser er representert, og valget fordelte bare en del av representantene. Biskoper og andre er del av kirkens høyeste myndighet i kraft av stilling og posisjon og er ikke på valg.

Kronargument. Det er korrekt at Åpen folkekirke kun har 42 representanter av Kirkemøtets 118 ­delegater. Hvis en i all sin demokratiske ­optimisme skulle tro at mellom 54 og 76 prosent av stemmene gir flertall, må en tenke nytt.

Dessuten trengs det ikke bare vanlig flertall for å få en læresak vedtatt. Dersom Kirkemøtet i sin opportunisme skulle vedta noe Bispemøtet er uenig i, må saken tilbake til Kirkemøtet. For å bli vedtatt må en da ha to tredjedels (kvalifisert) flertall. Slik er Kirkemøtets forretningsorden. Det er denne virkeligheten som har innhentet Åpen folkekirke og som de må lære å forholde seg til, skriver Simonnes.

I stedet for å gjøre forretningsorden til virkelighetens kronargument, burde Simonnes ha problematisert det demokratiske i et slikt system. I Iran kan presteskapet overprøve beslutninger gjort av parlamentet. Uten sammenligning for øvrig, ligner biskopens innsigelsesrett denne ordningen. Vanligvis er dette et system vi både angriper og delvis latterliggjør – med rette.

Simonnes burde utfordret et slikt beslutningssystem framfor å gjøre dette til virkeligheten Åpen folkekirke må lære å forholde seg til.

Gå til innlegget

Prester trengs, men ikke institusjonsprester

Publisert rundt 2 år siden - 350 visninger

Skal kirken fortsette med egne institusjonsprester finansiert av det offentlige, må andre tros- og livssyn få samme tilbud.

Martin Enstad, Presteforeningens leder, innleder sitt innlegg i Vårt Land 5. desember med å hevde at min påstand om at sykehjemsprestene mistet sin legitimitet ved statskirkens opphevelse, ikke er riktig. Så kommer det en begrunnelse som konkluderer med at prestene utgjør en viktig del av det tverrfaglige samarbeidet i institusjonene.

Jeg stilte ikke spørsmål om prestens kompetanse trengs i sykehjem og andre institusjoner. Jeg mener at den trengs både i institusjoner og i resten av samfunnet. Min påstand var at med statskirkens opphevelse forsvant Den norske kirkes monopol på statlige stillinger i offentlige institusjoner.

For kirken burde denne erkjennelsen lede til en ny diskusjon om organisering av tilbudet til ulike deler av befolkningen. Skal kirken fortsette med egne institusjonsprester finansiert av det offentlige, må andre tros- og livssyn få samme tilbud. Flertallet i utvalget som utredet det livssynsåpne samfunnet, foreslår det.

En slik pragmatisk tilnærming innebærer at det offentlige må inn med mer ressurser og det vil kreve omfattende omorganisering. Jeg tviler på om det er vilje til å bruke de pengene som trengs for å likestille alle tros- og livssynssamfunn etter en slik modell.

Velger en å holde fast på den prinsipielle tilnærmingen om at staten som har avviklet det statlige kirkestyret, ikke skal holde seg med eget livssyn i sine institusjoner, men overlate denne virksomheten til tros- og livssynssamfunnene, blir det tros- og livssynssamfunnene som må organiserer sin virksomhet slik at de har tilbud til alle som bor i institusjoner.

Det er menighetene der institusjonen ligger som skal ha ansvaret for institusjonene og resten av befolkningen. På samme måte vil det være for alle tros- og livssynssamfunn. For Den norske kirke bør dette være en spennende utfordring.

Menighetene må tilføres flere ressurser og på noen områder også ny kompetanse. For meg er det naturlig at ressursene som brukes på prester i ulike institusjoner, overføres til menighetene. Andre tros- og livssynssamfunn har tilskudd basert på det stat og kommune bruker på Den norske kirke.

Det betyr at de har bevilgninger slik at de skal kunne betjene institusjonene.

Enstad argumenter for institusjonsprestene med å vise til at presten utgjør en naturlig del av et tverrfaglig samarbeid. Institusjonene skal tilby helhetlig omsorg og behandling der presten inngår. Dette kan virke tilforlatelig, men det reiser nye prinsipielle spørsmål.

Skal representanter for Den norske kirke inngå som behandlere i offentlige institusjoner. Vil det ikke være vanskelig for prestene å bli definert som del av et offentlig behandlingsapparat. Etter min menig er det uheldig at prester blir assosiert med behandling.

Kirken skal ikke tilby behandling, men hjelp til livsmestring og svar på eksistensielle spørsmål. Tilbudet skal gå til alle uavhengig av hvor i livet en er og hvor en geografisk bor.

Oslo kommune inviterte, sikkert ufrivillig fordi det trolig kun var et innsparingsforslag, Den norske kirke til å tenke gjennom sin egen organisering. I god tradisjon går en rett i forsvar for en ordning som ikke kan overleve.

I dette forsvaret koker en sammen et sett med argumenter, fra at presten er behandler til at beboere på institusjoner har større behov for kirkens tjenester enn resten av befolkningen.

I stedet burde en ta utgangspunkt i oppdraget en har og måten en har organisert seg på, og bruke denne anledningen til tenke nytt i møte med folk som av ulike grunner bor eller lever på institusjoner. Å løfte fram menighetene (grunnorganisasjonen) og ansvaret de har for alle som bor innenfor menighetens grenser, vil være et nødvendig desentraliseringstiltak.

Først publisert i Vårt Land 14.12.2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Hev stemmen
av
Tove S. J Magnussen
40 minutter siden / 37 visninger
0 kommentarer
KIRKENS UNGE
av
Øystein Magelssen
rundt 2 timer siden / 38 visninger
0 kommentarer
Hvorfor Kvekerne?
av
Hans Morten Haugen
rundt 3 timer siden / 49 visninger
0 kommentarer
Konfliktsky fredsbyggere
av
Ingrid Vik
rundt 5 timer siden / 143 visninger
0 kommentarer
Blågrønn trospolitikk
av
Vårt Land
rundt 5 timer siden / 89 visninger
0 kommentarer
Drikkeukulturen
av
Erling Rimehaug
rundt 14 timer siden / 190 visninger
1 kommentarer
Ole Hallesbys radiotale i 1953
av
Jostein Sandsmark
rundt 16 timer siden / 308 visninger
8 kommentarer
Guds Lam
av
Grete Svendsen
rundt 22 timer siden / 331 visninger
13 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Presidentens kulisser
2 minutter siden / 980 visninger
Audun Aase kommenterte på
Guds Lam
11 minutter siden / 331 visninger
Audun Aase kommenterte på
Guds Lam
22 minutter siden / 331 visninger
Anne Jensen kommenterte på
MØRKRET, DØDEN OG DET VONDE - GUD, LJOSET OG LIVET
44 minutter siden / 2135 visninger
J.K. Baltzersen kommenterte på
Ingen fare for ytringsfriheten
rundt 1 time siden / 207 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
MØRKRET, DØDEN OG DET VONDE - GUD, LJOSET OG LIVET
rundt 1 time siden / 2135 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 1 time siden / 308 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 1 time siden / 308 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 308 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Presidentens kulisser
rundt 2 timer siden / 980 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 308 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Drømmen om evig liv forsurer tilværelsen
rundt 2 timer siden / 382 visninger
Les flere