Rolf Reikvam

Alder: 69
  RSS

Om Rolf

Tidligere stortingsrepresentant for SV. Driver i dag egen virksomhet med saker i tilknytning til utdanning, forskning og kirke- og religionsspørsmål.

Følgere

Et fungerende kirkedemokrati trenger Åpen Folkekirke

Publisert 3 måneder siden - 1516 visninger

Vårt land hadde mandag et intervju med meg der overskriften var ”Åpen folkekirke døyr”. Overskriften var hentet fra en facebokkommentar der jeg stilte spørsmål om Åpen folkekirke kan komme til å dø om en ikke setter inn ressurser for å bygge organisasjonen.

Valget i 2015 ble på mange måter en suksess. Åpen folkekirke oppnådde flertall i mange bispedømmeråd og har flertall på Kirkemøtet. Valgdeltakelsen ble større en noensinne, 15,1 % av de stemmeberettige benyttet stemmeretten. Kanskje ikke veldig imponerende hvis en velger å se det som et uttrykk for medlemmenes engasjement, men sammenlignet med tidligere deltakelse, var det en kraftig økning.

Åpen folkekirkes viktigste sak er gjennomført. Siste kirkemøte vedtok ny liturgi for likekjønna ekteskap.

Neste valg er i 2019. Det skal velges representanter til menighetsråd og bispedømmeråd som utgjør deler av Kirkemøtet. Valget i 2015 hadde en sak som engasjerte, ny liturgi til bruk ved vigsling av likekjønna par. Med denne saken klarte vi å mobilisere noen prosent ekstra sammenlignet med tidligere valg. Utfordringen nå blir å opprettholde engasjementet fra valget i 2015 og helst øke det. For at vi skal klare det, må vi  ha sakene som engasjerer og vi må ha på plass en organisasjon som  skal drive arbeidet fram til valget og gjennom en viktig valgkamp. Jeg antar at også andre grupper vil presentere lister og drive kamp for sine saker. Skal vi forvente at kirkemedlemmene vil delta, må de vite at bak programmet og listene med kandidater, ligger det et grundig arbeid. De må vite at sakene er behandlet på en skikkelig måte og er resultat av en demokratisk prosess. Et kirkedemokrati kan ikke fungere uten at medlemmene opplever at dette angår dem og sakene virker gjenkjennelige.

I 2015 hadde vi saken som det var enighet om i Åpen folkekirke.  I andre saker må vi anta at det er stor spredning i synspunkter. Derfor er det helt avgjørende at vi har en organisasjon som på en demokratiske måte skal bestemme hva Åpen folkekirke skal mene.

Vi har to år på oss til neste valg. I løpet av det kommende året må arbeidet med å lage programmer og presentere kirkens utfordringer, være godt i gang. Medlemmer i Åpen folkekirke skal inviteres til møter/samtaler der saker skal diskuteres.  I løpet av vinteren 2019  må alt være på plass med program og lister. I flere bispedømmeråd finnes det ikke organisert virksomhet.  Som sikkert de fleste forstår, haster det med å få plass en organisasjon. Vi trenger tillitsvalgte regionalt som er demokratisk valgt og som tar ansvar for at alt alle prosesser foregår i samsvar med demokratiske prinsipper.

Like viktig som å drive organisasjonen vil det å være å ha tillitsvalgte som kan delta i debatten i det offentlige rom. Valgdeltakelse og engasjement i 2019 vil vise om vi har klart å gjøre kirken synlig og engasjerende som gjør at kirkemedlemmene møter opp ved valget.  Kirken og Åpen folkekirke representerer saker og verdier som mange er opptatt av. Ingen kan unngå å bli utfordret av de store spørsmål som gjelder  liv og død, altså de eksistensielle spørsmål. Dette er spørsmål som tilhører det offentlige rom. Det er vårt ansvar å vise at kirken er stedet for denne type spørsmål. Til det trenger vi tillitsvalgt som vet at de har en organisasjon bak sitt engasjement.  Som vet at organisasjonen gir ekstra styrke i det offentlige rom. Det er mange som mener at tro og religion skal privatiseres og holdes unna det offentlige rom. Kirken må vise at spørsmål som engasjerer og er så viktig for mange, alltid også tilhører det offentlige rom.

Kirken har ansatte, både geistlige og andre som har som sin oppgave blant annet  å synliggjøre kirken. Den demokratiske kirken der Åpen folkekirke har en viktig rolle, kan være med på å øke engasjement. Det er Åpen folkekirke som kan sette dagsorden og skape debatten. Da er vi helt avhengig av en sterk og velfungerende organisasjon. Det har vi ikke nå og det begynner å haste med å få den på plass både sentralt og regionalt.

Av Rolf Reikvam

tidligere stortingsrepresentant  SV

  

Gå til innlegget

Skuffende at kirkemakten blir fordelt som før

Publisert over 1 år siden - 1782 visninger

For vi som så avviklingen av statskirken som en mulighet til mindre byråkrati, enhetlig organisering og mer ressurser til den lokale kirke, er erfaringene så langt en skuffelse.

Kirkemøtet i Den norske kirke er avsluttet. Et stort flertall vedtok at det skal utvikles en ny liturgi for likekjønnede som også skal tilbys alle par som ­ønsker å gifte seg i kirken. En viktig endring som åpner kirken for grupper som tidligere har følt seg utestengt.

Kirkevalget i september la grunnlaget for endringen som mindretallet ikke lenger kunne­ stoppe. En god, demokratisk prosess har vist at når det finnes et flertall som vil endring, så er det mulig å få til. Motkreftene kan ikke hindre en utvikling når ­demokratiet fungerer.

Denne saken har derfor i seg minst to viktige erfaringer:

Endelig åpner kirken seg mot grupper som lenge har vært marginalisert og er blitt holdt utenfor kirkens fellesskap.

Det kirkelige demokratiet fungerer når folk blir mobilisert og saken er viktig nok.

Kirkemøtet ­behandlet flere andre viktige saker som i offentligheten forsvant i all medie­oppmerksomheten ­liturgisaken fikk. Statskirken er avviklet. Kirkemøtet bestemte hvordan Den norske kirke skal organiseres og styres. Dessuten bestemte en regler og arbeidsinstrukser for ansatte og over- og underordningsforhold.

Hierarki er viktig i kirken, hvem som kan instruere hvem må det ikke være tvil om.

Vedtakene i alle disse sakene­ viste at alt blir som det har vært. Statskirkens ordninger ­føres ­videre uten andre endringer enn at nå er det Kirkemøtet som har gjort vedtakene og ikke departementet. Vi skal fortsatt ha en sentralisert kirke med myndigheten godt plassert i Kirkerådet sentralt.

Vi skal forsette med en todelt ansettelsespraksis. Kirkelig fellesråd skal ansette alt personale unntatt prester. De skal ­ansettes av bispedømmerådene. Kirke­møtets flertall uttalte at alle ­ansatte i kirken burde ha en felles arbeidsgiver, men vedtok at arbeidsgiveransvaret fortsatt skal deles mellom den lokale kirke­ og bispedømmerådene. Det betyr at kirken fortsatt skal ha tre nivåer med egne byråkratier.

Dette er kostbart og ikke minst byråkratisk, der viktige beslutninger holdes unna den lokale­ kirke. Har en god tilgang på ­penger, må en gjerne fortsette å bruke ressurser på byråkrati. Men kirken bør som andre forberede seg på at det ikke blir ­lettere å få folk til å betale til fellesordninger.

Så lenge kirken er finansiert over offentlige budsjetter, burde erfaringene ha vist oss at kampen om ressursene vil hardne til.

Ordningene som ble vedtatt, skal gjøres gjeldende fra 2017. Det var ikke tid til å tenke alternativt, nå må en få alt på plass, var argumentet for å fortsette som før. Endringer må komme senere på nye kirke­møter.

Det må en gjerne mene, men årets møte gir noen erfaringer som ikke gir grunn til stor optimisme. Kirkemøtets sammensetning er det største hinder for nytenkning og endringer.

Kirkemøtet er sammensatt slik at profesjonene gis stor makt. Både prester, biskoper og ­andre kirkelig ansatte er ordinære medlemmer med stemmerett på Kirkemøtet. Kirkemøtet blir arena for omfattende profesjonskamp. Her er det egeninteressene­ som gjelder, både som kamp om makt og om økonomiske interesser.

Både prester og biskoper har lang tradisjon for ikke bare å ­representere kirken, men faktisk være kirken. Den demokratisk valgte kirken er av nyere dato. De frivillige i kirken har heller ikke anledning til å bruke hele sin tid til kirkepolitikk, og bra er det. Det betyr at denne delen av kirken stiller svakt i møte med sterke profesjonsinteresser.

Vi må være forberedt på en lang periode med samme strukturer og maktfordeling. Så lenge noen flere deltar ved kirkevalget (16,7 prosent i 2015), medlems­tallet ikke stuper, nedgangen i ­antall døpte ikke synker mer enn i dag og antall konfirmerte holder seg på et høyt nivå, vil dette fortsette som før. Det finnes alltid gode grunner en kan trøste seg med for å opprettholde kirken uendret.

For vi som så ­avviklingen av statskirken som en mulighet til å vedta ny organisering, mindre byråkrati, enhetlig organisering og mer ressurser til den lokale kirke, er erfaringene så langt en skuffelse.

Endringer må komme, men det som gir grunn til bekymring, er at disse endringene vil bli ­påtvunget av krefter utenfor kirken.

Mindre ressurser vil tvinge­ fram endringer. Kirkemøtet 2016 valgte å la muligheten til å ­forberede seg til en ny tid gå fra seg. Det kan bli en unødvendig smertefull erfaring.

Først publisert i Vårt Land 21.4.2016

Gå til innlegget

Biskopenes rolle i læresaker minner om presteskapet i Iran

Publisert over 1 år siden - 280 visninger

I Iran kan presteskapet overprøve beslutninger gjort av parlamentet. Uten sammenligning for øvrig, ligner biskopens innsigelsesrett i læresaker denne ordningen.

Sjefredaktør Helge Simonnes skriver (Vårt Land 13. februar) at «Åpen folkekirke er kommet ned på jorden» etter kirkevalget. Det er vedtaket på årsmøtet om å gå inn for en ny liturgi samtidig som en beholder den gamle som viser at en forstår den kirkepolitiske virkeligheten. Åpen folkekirke har gått gjennom samme læring som Frp – det finnes en virkelighet en ikke kan utfordre, ifølge Simonnes.

Simonnes beskriver Åpen folkekirke som en «protestbevegelse» og som en «gruppering» som må klare overgangen til å bli en organisasjon som skal representere hele spekteret av saker kirken må ta stilling til.

Det er interessant å registrere Simonnes språkbruk. Han bruker ordet «gruppering» om Åpen folke­kirke som fikk mellom 54 og 76 prosent av stemmene i et demokratisk valg. Hva skal en kalle den alternative listen som i Oslo fikk 24 prosent av stemmene? Sjøl om de gikk til valg uten program, kan de ikke kalles protestbevegelse – for det har Simonnes forbeholdt Åpen folkekirke.

Lite protest. Åpen folkekirke hadde én stor sak ved valget. Kirken skal ha en liturgi for likekjønnede ekteskapsinngåelse. Det var konkret og lett å forholde seg til. Det var lite av protestbevegelse i saken.

Valg av begreper er ikke tilfeldig. For Simonnes er det en måte å stemple dem som står bak listen på. Det han åpenbart ikke forstår er at han samtidig stempler det store flertallet som brukte listen.

Simonnes sitt kronargument er at i kirken har en ikke flertall selv om en har fått mellom 54 og 76 prosent av stemmene ved et demokratisk valg. Flere interesser er representert, og valget fordelte bare en del av representantene. Biskoper og andre er del av kirkens høyeste myndighet i kraft av stilling og posisjon og er ikke på valg.

Kronargument. Det er korrekt at Åpen folkekirke kun har 42 representanter av Kirkemøtets 118 ­delegater. Hvis en i all sin demokratiske ­optimisme skulle tro at mellom 54 og 76 prosent av stemmene gir flertall, må en tenke nytt.

Dessuten trengs det ikke bare vanlig flertall for å få en læresak vedtatt. Dersom Kirkemøtet i sin opportunisme skulle vedta noe Bispemøtet er uenig i, må saken tilbake til Kirkemøtet. For å bli vedtatt må en da ha to tredjedels (kvalifisert) flertall. Slik er Kirkemøtets forretningsorden. Det er denne virkeligheten som har innhentet Åpen folkekirke og som de må lære å forholde seg til, skriver Simonnes.

I stedet for å gjøre forretningsorden til virkelighetens kronargument, burde Simonnes ha problematisert det demokratiske i et slikt system. I Iran kan presteskapet overprøve beslutninger gjort av parlamentet. Uten sammenligning for øvrig, ligner biskopens innsigelsesrett denne ordningen. Vanligvis er dette et system vi både angriper og delvis latterliggjør – med rette.

Simonnes burde utfordret et slikt beslutningssystem framfor å gjøre dette til virkeligheten Åpen folkekirke må lære å forholde seg til.

Gå til innlegget

Prester trengs, men ikke institusjonsprester

Publisert nesten 2 år siden - 348 visninger

Skal kirken fortsette med egne institusjonsprester finansiert av det offentlige, må andre tros- og livssyn få samme tilbud.

Martin Enstad, Presteforeningens leder, innleder sitt innlegg i Vårt Land 5. desember med å hevde at min påstand om at sykehjemsprestene mistet sin legitimitet ved statskirkens opphevelse, ikke er riktig. Så kommer det en begrunnelse som konkluderer med at prestene utgjør en viktig del av det tverrfaglige samarbeidet i institusjonene.

Jeg stilte ikke spørsmål om prestens kompetanse trengs i sykehjem og andre institusjoner. Jeg mener at den trengs både i institusjoner og i resten av samfunnet. Min påstand var at med statskirkens opphevelse forsvant Den norske kirkes monopol på statlige stillinger i offentlige institusjoner.

For kirken burde denne erkjennelsen lede til en ny diskusjon om organisering av tilbudet til ulike deler av befolkningen. Skal kirken fortsette med egne institusjonsprester finansiert av det offentlige, må andre tros- og livssyn få samme tilbud. Flertallet i utvalget som utredet det livssynsåpne samfunnet, foreslår det.

En slik pragmatisk tilnærming innebærer at det offentlige må inn med mer ressurser og det vil kreve omfattende omorganisering. Jeg tviler på om det er vilje til å bruke de pengene som trengs for å likestille alle tros- og livssynssamfunn etter en slik modell.

Velger en å holde fast på den prinsipielle tilnærmingen om at staten som har avviklet det statlige kirkestyret, ikke skal holde seg med eget livssyn i sine institusjoner, men overlate denne virksomheten til tros- og livssynssamfunnene, blir det tros- og livssynssamfunnene som må organiserer sin virksomhet slik at de har tilbud til alle som bor i institusjoner.

Det er menighetene der institusjonen ligger som skal ha ansvaret for institusjonene og resten av befolkningen. På samme måte vil det være for alle tros- og livssynssamfunn. For Den norske kirke bør dette være en spennende utfordring.

Menighetene må tilføres flere ressurser og på noen områder også ny kompetanse. For meg er det naturlig at ressursene som brukes på prester i ulike institusjoner, overføres til menighetene. Andre tros- og livssynssamfunn har tilskudd basert på det stat og kommune bruker på Den norske kirke.

Det betyr at de har bevilgninger slik at de skal kunne betjene institusjonene.

Enstad argumenter for institusjonsprestene med å vise til at presten utgjør en naturlig del av et tverrfaglig samarbeid. Institusjonene skal tilby helhetlig omsorg og behandling der presten inngår. Dette kan virke tilforlatelig, men det reiser nye prinsipielle spørsmål.

Skal representanter for Den norske kirke inngå som behandlere i offentlige institusjoner. Vil det ikke være vanskelig for prestene å bli definert som del av et offentlig behandlingsapparat. Etter min menig er det uheldig at prester blir assosiert med behandling.

Kirken skal ikke tilby behandling, men hjelp til livsmestring og svar på eksistensielle spørsmål. Tilbudet skal gå til alle uavhengig av hvor i livet en er og hvor en geografisk bor.

Oslo kommune inviterte, sikkert ufrivillig fordi det trolig kun var et innsparingsforslag, Den norske kirke til å tenke gjennom sin egen organisering. I god tradisjon går en rett i forsvar for en ordning som ikke kan overleve.

I dette forsvaret koker en sammen et sett med argumenter, fra at presten er behandler til at beboere på institusjoner har større behov for kirkens tjenester enn resten av befolkningen.

I stedet burde en ta utgangspunkt i oppdraget en har og måten en har organisert seg på, og bruke denne anledningen til tenke nytt i møte med folk som av ulike grunner bor eller lever på institusjoner. Å løfte fram menighetene (grunnorganisasjonen) og ansvaret de har for alle som bor innenfor menighetens grenser, vil være et nødvendig desentraliseringstiltak.

Først publisert i Vårt Land 14.12.2015

Gå til innlegget

Sykehjemsprestene forsvinner

Publisert nesten 2 år siden - 1669 visninger

Da statskirken forsvant, forsvant også store deler av legitimiteten til denne spesielle prestetjenesten.

Oslo kommune kutter bevilgningene til prestestillinger ved sykehjemmene. De sparer noen millioner og tar bort litt over åtte stillinger. Vårt Land ­reagerer og får en opprørt beboer til å kommentere kuttet. Representanter for Den norske Kirke reagerer forutsigbart og anklager byrådet for ikke å forstå den viktige rollen presten har.

For en som ikke kjenner saken fra innsiden, virker begrunnelsen uklar. Det oppleves som byrådet har vært på jakt etter innsparingstiltak. Det er både legitimt og klokt å økonomisere med offentlige midler. På den annen side vil en sikkert klare å skrape sammen 4,7 millioner på andre deler av kommunens budsjett.

Det som er overraskende og skuffende er at verken byrådet eller kirken klarer å tenke prinsipielt. For Den norske Kirke kan det gå riktig ille hvis en ikke forstår den nye situasjonen kirken er i, og agerer deretter.

Statskirken ble avviklet da Grunnloven ble endret og det statlige kirkestyret forsvant. Den kirkelige prestetjenesten ved ­offentlige institusjoner er direkte knyttet til den gamle kirkeordningen. Da statskirken forsvant, forsvant også store deler av legitimiteten til denne spesielle prestetjenesten. Fortsatt er de fleste som bor på institusjoner eller oppholder seg der for en kortere periode, medlemmer av kirken.

Det er derfor stort behov for prestetjeneste ved institusjonene. Samtidig er det behov for tjenester fra andre tros- og livssynssamfunn. Jeg er ikke kjent med at det er ansatte fra andre enn Den norsk Kirke som har disse stillingene. Det kommer helt sikkert til å bli et krav fra andre om Den norske Kirke skal fortsette med ordningen.

Utvalget som utredet det livssynsåpne samfunnet (Stålsett-utvalget) vurderte og analyserte tros- og livssynstjenesten i ­offentlige institusjoner. Et flertall konkluderte med at ordningen burde opprettholdes og utvides. Alle tros- og livssyn burde få ressurser til å tilby sine tjenester på offentlige institusjoner.

Et mindretall konkluderte med at personer som deler av livet er knyttet til en ­institusjon, har samme behov for religiøs betjening som resten av befolkningen. Mindretallet mente at brukere av offentlige tjenester skal få dekket sitt behov for religiøs betjening på samme måte som resten av befolkningen.

Det er de ulike tros- og livssynssamfunn som skal yte tjenesten. Det er viktig å minne om at for Den norske Kirke er alle institusjoner geografisk plassert i en menighet. Det er soknet som er grunnenheten i kirken der aktivitetene utøves. For Den norsk kirke blir det menigheten der institusjonen ligger, som må ha ansvaret for å tilby tjenesten.

Statskirken var på flere områder en bekvem ordning for kirken. En opprettet egne institusjonsprestestillinger finansiert av fellesskapet. Menighetene kunne overlate ansvaret til disse statlig/kommunalt ansatte prestene. Institusjonene var ikke menighetenes ansvar på samme­ måte som resten av befolkningen.

Det er flere grunner til at Den norske Kirke bør ta den utfordringen byrådet nå har gitt. Som flertallet i Stålsett-utvalget konkluderte med, må ordningen med institusjonsprestestillinger utvides til å omfatte alle tros- og livssynssamfunn om den skal opprettholdes.

For fellesskapet kan det bli en kostnadskrevende ordning. I en tid der kampen om ressursene vil hardne til, vil kirken som alle andre, måtte vurdere bruk av ressursene. Det finnes alltid alternativ bruk.

Den norske Kirke må også ta stilling til om det er klokt å la deler av befolkningen defineres som perifere i menighetens arbeid. I stedet for å mobilisere for en ordning som det med jevne mellomrom kommer til å bli kamp om framover, bør kirken erkjenne at tiden for ordningen er forbi.

Både prinsipielt (statskirken er avviklet) og pragmatisk bør en akseptere at stillingene og tjenesten blir borte. Behovet vil fortsatt være like stort. Derfor vil Den norske Kirke omorganisere og ansvaret overføres i sin helhet til menighetene.

Da vil ikke kampen stå om denne spesielle organisasjonsformen som tilhøre statskirketiden, men om ressurser. De innsparte midlene må tilføres kirken slik at menighetene kan ta oppgavene. Det burde være beskjeden til byrådet.

Først publisert i Vårt Land 3.12.2015

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
13 dager siden / 6573 visninger
296 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
16 dager siden / 6881 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
21 dager siden / 2234 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
24 dager siden / 3576 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 1 måned siden / 484 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 1 måned siden / 490 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3547 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8046 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2687 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Show i kirken
av
Paul Nergård Wirkola
rundt 3 timer siden / 64 visninger
0 kommentarer
Reis deg og gå inn
av
Ida Marie Haugen Gilbert
rundt 5 timer siden / 136 visninger
1 kommentarer
Et symboldokument
av
Vårt Land
rundt 7 timer siden / 93 visninger
0 kommentarer
Klarere på grensene
av
Joav Melchior
rundt 7 timer siden / 294 visninger
1 kommentarer
Makten og ærbødigheten
av
Alf Gjøsund
rundt 19 timer siden / 1023 visninger
10 kommentarer
Forfølgelsesvanvidd
av
Anne Jensen
rundt 20 timer siden / 733 visninger
13 kommentarer
Noahs Gud hadde nåde med Noah
av
Rolf Larsen
rundt 22 timer siden / 283 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Lise Martinussen kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
2 minutter siden / 1533 visninger
Lise Martinussen kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
7 minutter siden / 1533 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
9 minutter siden / 1533 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
12 minutter siden / 1851 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
16 minutter siden / 1533 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
30 minutter siden / 1533 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Makten og ærbødigheten
33 minutter siden / 1023 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Tvilsom type
35 minutter siden / 2797 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Reis deg og gå inn
41 minutter siden / 136 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Makten og ærbødigheten
rundt 1 time siden / 1023 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Spor i ørkensanda
rundt 1 time siden / 589 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Spor i ørkensanda
rundt 1 time siden / 589 visninger
Les flere