Rolf Reikvam

Alder: 70
  RSS

Om Rolf

Tidligere stortingsrepresentant for SV. Driver i dag egen virksomhet med saker i tilknytning til utdanning, forskning og kirke- og religionsspørsmål.

Følgere

Forslag til kirkeordning

Publisert 10 dager siden - 243 visninger

Overgang fra sentralstyrt statskirke til sjølstendig folkekirke krever omfattende endringer­.

Forslaget fra Kirkerådet om Kirkeordning er en videre-
føring av tidligere statskirkeordning. Endringen består stort sett i at myndighet og beslutninger sentralt er flyttet fra departement/regjering til Kirkemøtet. Sjøl om dette skal være en midlertidig ordning, er faren at det låser­ fast etablerte strukturer ved overgangen fra statskirke til en sjølstendig folkekirke. Dette er en kirkeordning som har sine røtter i enevoldstiden der kongen var kirkens ubestridte leder.

Overgang fra sentralstyrt statskirke til sjølstendig folkekirke er en omfattende frigjøringsprosess som krever nytenkning og omfattende endringer.

Det er flere grunner til at kirken må nyorientere seg. Medlemstallet går ned. I dag er om lag 70 prosent av befolkningen medlemmer. Andelen fødte som døpes og meldes inn i kirken utgjør omlag 53 prosent.

Bevilgningene reduseres. 

Så lenge­ kirken er finansiert av stat/kom-
mune, må en være forberedt på at færre­ medlemmer vil bety at bevilgningene reduseres. Organisasjonen må tilpasses denne utviklingen. En kan blant annet ikke operere med flere parallelle strukturer.

Kirken lever sitt liv lokalt der folk bor og deltar i ulike aktiviteter. Den lokale kirke må styrkes økonomisk og organisatorisk. En vesentlig større del av kirkens samlede økonomiske ressurser må disponere lokalt. En kirke som skal være demokratisk, må sikre at beslutningene legges til organer nærmest der kirken lever og møter medlemmene.

Allerede i dag får kirken 2/3 av sine inntekter fra lokale politiske organer og lokale gaver og donasjoner. Nærmere 4 milliarder kommer over kommunale budsjetter. Cirka 2 milliarder bevilges over statsbudsjettet. En kan da ikke holde liv i en struktur som om det er sentrale politiske myndigheter som er største økonomiske bidragsyter.

Den nye virkeligheten. 

Det må få konsekvenser for framtidig organisering at andelen av befolkningen som er medlemmer går ned, færre døpes og blir medlemmer. Kirken kan ikke holde­ liv i en struktur som har sine røtter i et samfunn der Kirken hadde en politisk rolle, og fungerte som statens forlengede arm. Den nye strukturen må ta inn over seg – og tilpasse seg, en situasjon med færre økonomiske ressurser. Samtidig skal kirken fortsatt være landsdekkende og tjene medlemmene i alle deler av landet. En kan ikke kvitte seg med medlemmer fordi de er for kostnadskrevende. Da er det egen organisering som må endres og tilpasses den nye virkeligheten.

Den nye kirkeordningen må ha en arbeidsgiverlinje. Fellesrådene skal ansette i alle stillinger i sokna som inngår i fellesrådet.

Bispedømmerådet legges ned som eget demokratisk valgt organ. Oppgavene flyttes til Fellesrådene. Med en arbeidsgiverlinje trenger en ikke Bispedømmerådene som arbeids-
giverorgan som alternativ til den lokale­ kirken.

Ordning med direkte valg til Kirkemøtet opprettholdes.

Biskopens rolle rendyrkes til veiledning og tilsyn. Biskopen skal være kirkens teologiske ressursperson regionalt/sentralt og være kirkens teologiske ansikt i offentligheten.

Flere av oppgavene som er forslått lagt til Kirkerådet må legges til menighetsråd/fellesråd. Et grunnleggende prinsipp må være at kirken lokalt ikke unødvendig skal kontrolleres og styres av sentrale kirkemyndigheter.

Lokale kirkeledere. 

Eksempelvis er det en anakronisme at sentrale kirkemyndigheter skal gi regler om kirkebygg og antall sitteplasser. Det ble en ulykke på slutten av 1800-tallet da et stort antall viktige kulturminner ble revet for å bygge nytt for å tilfredsstille regler gitt av staten. En må dessuten ha liten tillit til lokale kirkeledere når en i kirkeordningen definerer hvor mange sitteplasser en kirke skal ha. Å definere størrelse og antall sitteplasser klarer nok de best som skal finansiere og bruke kirken

Gå til innlegget

Kirkelig fellesråd - en blindtarm?

Publisert 7 måneder siden - 226 visninger

Hvis det skal være en grunn for å få betegnelsen blindtarm, finnes det mange blindtarmer både i det offentlige og i organisasjonslivet.

DET ER nestlederen i Kirkerådet som bruker betegnelsen blindtarm om fellesrådene. Han presiserer rett nok at det skyldes at rådene ikke har noen over seg som kan overprøve rådenes vedtak. Hvis det skal være en grunn for å få betegnelsen blindtarm, finnes det mange blindtarmer både i det offentlige og i organisasjonslivet.

Grunnen til at Vårt Land utfordre nestelederen er slik jeg oppfatter det en oppsigelsessak i Mandal menighet. Den saken kjenner jeg ikke  så den skal jeg la ligge.

Derimot reiser nestlederens kommentar en del både prinsipielle og pragmatiske spørsmål.

De som intervjues bruker de kjente argumentene fra tilsvarende diskusjoner i offentlige styringssystemer. Fellesrådene er mange steder små, de mangler kompetanse og er ikke profesjonelle nok.

Dette er  argumenter som går igjen i alle diskusjoner som dreier seg om sentralisering. De som forsvarer et system der beslutningen må sentraliseres, mener at lokal- regionalnivået mangler det meste.  Går en bak argumentene ser en snart at dette langt på veg er  kamp om makt mellom kirken sentralt og lokalnivået. Har en vært i nærheten av eller på kirkemøtet, kan en ikke ha unngått å oppleve denne kampen. En trenger heller ikke å ha lest sin Marx for å forstå og kunne analysere motsetningene.

I tillegg til maktkampen mellom kirken sentralt og lokal/regionalnivået, foregår det en kamp mellom profesjonsinteressene og lekkirken. Den kommer til uttrykk som at de valgte (lekfolket) mangler kompetanse og profesjonalitet. Etter at kirken fikk etablert et system med demokratisk valgte lekfolk, har denne konflikten ligget latent. Den dukker opp til overflaten med ujevne mellomrom. Det triste er at denne konflikten er uttrykk for mangel på tillit og respekt overfor kirkens demokratisk valgte.

Denne saken viser at en igjen må minne om at Den norske kirke ikke er en statlig institusjon som er en del av det norske velferdssamfunnet. Vi er ikke en offentlig institusjon på linje med skole og helse. Vi er et trossamfunn tuftet på frivillighet. Foreløpig er vi langt på veg finansiert av offentlige midler  Det er tilfelle også for store deler av resten av frivilligheten.

Vi har hentet inspirasjon fra det offentlige, og tillitsvalgte velges etter demokratiske valg der alle medlemmene (over en viss alder) har stemmerett. Viktige prinsipper  som vi må ta vare på. Det betyr at kirken som trossamfunn styrt av lekfolk, ikke skal sammenlignes med andre organisasjoner med massevis av ulike fagfolk. Dessuten betyr det at vi skal lære oss å ha tillit til dem som stiller til valg og som blir valgt. Det er aldri en fornuftig strategi hvis en vil forsvare en kirke ledet av lekfolk, å så tvil om deres vilje og kompetanse. Det er heller ikke en god måte hvis en har ambisjoner om å  engasjere flere inn i dette viktige arbeidet. Å kalle de valgte for å representere en blindtarm er ikke bygge opp om de  kirkelige valgte lokalt.

Vi må trolig innstille oss på at disse maktkampene vil pågå i flere år framover. Så lenge det finnes ressurser til å opprettholde flere styringslinjer vil kirken ikke bli presset til å effektiviser driften. Så lenge det finne medlemmer som mener at en demokratisk kirke er viktig og de er villig til å engasjere seg, vil frivilligheten leve. Dessverre er det ingenting som tyder på at kirken sentralt vil gi slipp på sine interesser og sin maktposisjon. Det er derfor nok med kamper å holde på med.

Det en ofte glemmer er at kirken lever sitt liv i menighetene der medlemmene lever sin liv. Kirken har faktisk ingen andre plasser å være. Dessuten er det en fantastisk plass å være med et budskap som sprenger grenser og som gir livsmot.

Rolf Reikvam

Tidligere stortingsrepresentant fra SV

Gå til innlegget

Den norske kirkes plass

Publisert rundt 1 år siden - 364 visninger

Om Stortinget overlater organisering og fordeling av ressurser til kirken sjøl, åpnes det for den vitaliseringen kirken trenger.

Statskirken er avviklet. Jeg er ikke sikker på at konsekvensene av denne beslutningen helt har gått opp for Kulturdepartementets politikere og byråkrater. I det nye lovutkastet om Tros- og livssynssamfunn, har Den norske kirke fått et eget kapittel. Diskusjonen så langt har stort sett holdt seg til framtidig ­finansiering. Skal staten ­finansiere kirken eller skal en fortsette med en kombinasjon av statlig og kommunal finansiering.

Iherdig forsøk. I Vårt land 27. november gjør Rolf B. ­Wegner et iherdig forsøk på å dra i gang en debatt om framtidig kirkestruktur på grunnlag av lov­utkastet. Jeg er langt på veg enig i konklusjonen om at dette tegner til å bli en sentralisert kirke. All makt legges til Kirkemøtet. Slik jeg oppfatter Wegner ­mener han at loven må fordele makten mellom soknet og det sentrale organet. En bør dessuten opprettholde fellesrådet slik det er definert i Kirkeloven av 1996.

Jeg velger å nærme meg spørsmålet på en annen måte. Kan en kirke som ikke lenger er statskirke akseptere at det er noen utenfor kirken som bestemmer hvorledes kirken skal organiseres og hvilke styringsorganer som skal etableres? Kan kirken godta at det er Stortinget som skal vedta hvilke organer og stillinger kirken skal ha? Hvis en mener at dette er en sak for kirken sjøl, kan en ikke samtidig be om en mer ­detaljert lov.

Egen paragraf. Lovutkastet har en egen paragraf om prester, proster og biskoper. Det skal være en prest i hvert sokn, prostiet skal ha en prost og hvert bispedømme skal ha en biskop. Det står for øvrig ingenting om andre stillinger. I mi tid på Stortinget fikk vi på plass en egen trosopplæring. Etter hvert finnes det mange trosopplærere rundt om i menighetene som gjør et viktig arbeid rettet mot barn og unge. Heller ikke ­musikere, diakoner eller kateketer er det blitt plass til i loven. Bra er det, men det viser bare hvor galt det blir om Stortinget skal vedta bestemmelser om en type stillinger.

I motsetning til Wegner ­mener jeg at lovutkastet om Den norske kirke bør forenkles. Det som må stå igjen er det statlige myndigheter trenger for å kunne føre kontroll med de offentlige bevilgningene til ­kirken. Fem milliarder offentlige kroner hvert år krever at det offentlige kan kontrollere at pengen går til det de er ­bevilget til.

En avgjørende faktor. Så vil en med god grunn kunne hevde at dette vil kunne føre til enda mer sentralisering. Her vil de sterkeste tilrive seg makta­. Sentrale kirkepolitikere og byråkrater har både ressurser og erfaring som åpner for at de vil gripe en slik mulighet. Det kan komme til å skje, men det motsatte kan også skje. Lokalt engasjement kan komme til å bli en helt avgjørende faktor i kampen om makta og ressursene. Det er i menighetene kirken lever og virker i møte med folk. Det er i menighetene kirken får synliggjort sitt budskap og sin omsorg for medmennesker. Det er de som lokalt lever ut kirkens budskap, som vil oppleve at skal vi lykkes i arbeidet, må vi også kunne ta avgjørelser og fordele ressurser.

Maktkampen. Mange vil sikkert slippe og ønsker å unngå denne type maktkamp. En kan ikke ha vært langt borte fra kirkelig organer uten å registrere maktkampen som pågår. Det er store interessemotsetninger mellom ulike grupper ansatte og mellom lærd og lek. Derfor er dette ikke noe nytt. Kirken er vant med uenighet om hvem som skal bestemme og hvorledes ressursene skal fordeles.

En situasjon der Stortinget tar konsekvensene av at vi ikke lenger har en statskirke og overlater organisering og fordeling av ressurser til kirken sjøl, kan bli den vitaliseringen kirken trenger. Det ­åpner nye perspektiver der dem som lever kirkens budskap i møte med mennesker, krever innflytelse og større mulighet til å påvirke hvorledes kirken skal virke. Det vil sikre en desentralisert struktur der det er ­lokalmenighetene som avgjør de viktige sakene.

Rolf Reikvam

Tidligere Stortingsrepresentant SV

Gå til innlegget

Et fungerende kirkedemokrati trenger Åpen Folkekirke

Publisert over 1 år siden - 1597 visninger

Vårt land hadde mandag et intervju med meg der overskriften var ”Åpen folkekirke døyr”. Overskriften var hentet fra en facebokkommentar der jeg stilte spørsmål om Åpen folkekirke kan komme til å dø om en ikke setter inn ressurser for å bygge organisasjonen.

Valget i 2015 ble på mange måter en suksess. Åpen folkekirke oppnådde flertall i mange bispedømmeråd og har flertall på Kirkemøtet. Valgdeltakelsen ble større en noensinne, 15,1 % av de stemmeberettige benyttet stemmeretten. Kanskje ikke veldig imponerende hvis en velger å se det som et uttrykk for medlemmenes engasjement, men sammenlignet med tidligere deltakelse, var det en kraftig økning.

Åpen folkekirkes viktigste sak er gjennomført. Siste kirkemøte vedtok ny liturgi for likekjønna ekteskap.

Neste valg er i 2019. Det skal velges representanter til menighetsråd og bispedømmeråd som utgjør deler av Kirkemøtet. Valget i 2015 hadde en sak som engasjerte, ny liturgi til bruk ved vigsling av likekjønna par. Med denne saken klarte vi å mobilisere noen prosent ekstra sammenlignet med tidligere valg. Utfordringen nå blir å opprettholde engasjementet fra valget i 2015 og helst øke det. For at vi skal klare det, må vi  ha sakene som engasjerer og vi må ha på plass en organisasjon som  skal drive arbeidet fram til valget og gjennom en viktig valgkamp. Jeg antar at også andre grupper vil presentere lister og drive kamp for sine saker. Skal vi forvente at kirkemedlemmene vil delta, må de vite at bak programmet og listene med kandidater, ligger det et grundig arbeid. De må vite at sakene er behandlet på en skikkelig måte og er resultat av en demokratisk prosess. Et kirkedemokrati kan ikke fungere uten at medlemmene opplever at dette angår dem og sakene virker gjenkjennelige.

I 2015 hadde vi saken som det var enighet om i Åpen folkekirke.  I andre saker må vi anta at det er stor spredning i synspunkter. Derfor er det helt avgjørende at vi har en organisasjon som på en demokratiske måte skal bestemme hva Åpen folkekirke skal mene.

Vi har to år på oss til neste valg. I løpet av det kommende året må arbeidet med å lage programmer og presentere kirkens utfordringer, være godt i gang. Medlemmer i Åpen folkekirke skal inviteres til møter/samtaler der saker skal diskuteres.  I løpet av vinteren 2019  må alt være på plass med program og lister. I flere bispedømmeråd finnes det ikke organisert virksomhet.  Som sikkert de fleste forstår, haster det med å få plass en organisasjon. Vi trenger tillitsvalgte regionalt som er demokratisk valgt og som tar ansvar for at alt alle prosesser foregår i samsvar med demokratiske prinsipper.

Like viktig som å drive organisasjonen vil det å være å ha tillitsvalgte som kan delta i debatten i det offentlige rom. Valgdeltakelse og engasjement i 2019 vil vise om vi har klart å gjøre kirken synlig og engasjerende som gjør at kirkemedlemmene møter opp ved valget.  Kirken og Åpen folkekirke representerer saker og verdier som mange er opptatt av. Ingen kan unngå å bli utfordret av de store spørsmål som gjelder  liv og død, altså de eksistensielle spørsmål. Dette er spørsmål som tilhører det offentlige rom. Det er vårt ansvar å vise at kirken er stedet for denne type spørsmål. Til det trenger vi tillitsvalgt som vet at de har en organisasjon bak sitt engasjement.  Som vet at organisasjonen gir ekstra styrke i det offentlige rom. Det er mange som mener at tro og religion skal privatiseres og holdes unna det offentlige rom. Kirken må vise at spørsmål som engasjerer og er så viktig for mange, alltid også tilhører det offentlige rom.

Kirken har ansatte, både geistlige og andre som har som sin oppgave blant annet  å synliggjøre kirken. Den demokratiske kirken der Åpen folkekirke har en viktig rolle, kan være med på å øke engasjement. Det er Åpen folkekirke som kan sette dagsorden og skape debatten. Da er vi helt avhengig av en sterk og velfungerende organisasjon. Det har vi ikke nå og det begynner å haste med å få den på plass både sentralt og regionalt.

Av Rolf Reikvam

tidligere stortingsrepresentant  SV

  

Gå til innlegget

Skuffende at kirkemakten blir fordelt som før

Publisert over 2 år siden - 1794 visninger

For vi som så avviklingen av statskirken som en mulighet til mindre byråkrati, enhetlig organisering og mer ressurser til den lokale kirke, er erfaringene så langt en skuffelse.

Kirkemøtet i Den norske kirke er avsluttet. Et stort flertall vedtok at det skal utvikles en ny liturgi for likekjønnede som også skal tilbys alle par som ­ønsker å gifte seg i kirken. En viktig endring som åpner kirken for grupper som tidligere har følt seg utestengt.

Kirkevalget i september la grunnlaget for endringen som mindretallet ikke lenger kunne­ stoppe. En god, demokratisk prosess har vist at når det finnes et flertall som vil endring, så er det mulig å få til. Motkreftene kan ikke hindre en utvikling når ­demokratiet fungerer.

Denne saken har derfor i seg minst to viktige erfaringer:

Endelig åpner kirken seg mot grupper som lenge har vært marginalisert og er blitt holdt utenfor kirkens fellesskap.

Det kirkelige demokratiet fungerer når folk blir mobilisert og saken er viktig nok.

Kirkemøtet ­behandlet flere andre viktige saker som i offentligheten forsvant i all medie­oppmerksomheten ­liturgisaken fikk. Statskirken er avviklet. Kirkemøtet bestemte hvordan Den norske kirke skal organiseres og styres. Dessuten bestemte en regler og arbeidsinstrukser for ansatte og over- og underordningsforhold.

Hierarki er viktig i kirken, hvem som kan instruere hvem må det ikke være tvil om.

Vedtakene i alle disse sakene­ viste at alt blir som det har vært. Statskirkens ordninger ­føres ­videre uten andre endringer enn at nå er det Kirkemøtet som har gjort vedtakene og ikke departementet. Vi skal fortsatt ha en sentralisert kirke med myndigheten godt plassert i Kirkerådet sentralt.

Vi skal forsette med en todelt ansettelsespraksis. Kirkelig fellesråd skal ansette alt personale unntatt prester. De skal ­ansettes av bispedømmerådene. Kirke­møtets flertall uttalte at alle ­ansatte i kirken burde ha en felles arbeidsgiver, men vedtok at arbeidsgiveransvaret fortsatt skal deles mellom den lokale kirke­ og bispedømmerådene. Det betyr at kirken fortsatt skal ha tre nivåer med egne byråkratier.

Dette er kostbart og ikke minst byråkratisk, der viktige beslutninger holdes unna den lokale­ kirke. Har en god tilgang på ­penger, må en gjerne fortsette å bruke ressurser på byråkrati. Men kirken bør som andre forberede seg på at det ikke blir ­lettere å få folk til å betale til fellesordninger.

Så lenge kirken er finansiert over offentlige budsjetter, burde erfaringene ha vist oss at kampen om ressursene vil hardne til.

Ordningene som ble vedtatt, skal gjøres gjeldende fra 2017. Det var ikke tid til å tenke alternativt, nå må en få alt på plass, var argumentet for å fortsette som før. Endringer må komme senere på nye kirke­møter.

Det må en gjerne mene, men årets møte gir noen erfaringer som ikke gir grunn til stor optimisme. Kirkemøtets sammensetning er det største hinder for nytenkning og endringer.

Kirkemøtet er sammensatt slik at profesjonene gis stor makt. Både prester, biskoper og ­andre kirkelig ansatte er ordinære medlemmer med stemmerett på Kirkemøtet. Kirkemøtet blir arena for omfattende profesjonskamp. Her er det egeninteressene­ som gjelder, både som kamp om makt og om økonomiske interesser.

Både prester og biskoper har lang tradisjon for ikke bare å ­representere kirken, men faktisk være kirken. Den demokratisk valgte kirken er av nyere dato. De frivillige i kirken har heller ikke anledning til å bruke hele sin tid til kirkepolitikk, og bra er det. Det betyr at denne delen av kirken stiller svakt i møte med sterke profesjonsinteresser.

Vi må være forberedt på en lang periode med samme strukturer og maktfordeling. Så lenge noen flere deltar ved kirkevalget (16,7 prosent i 2015), medlems­tallet ikke stuper, nedgangen i ­antall døpte ikke synker mer enn i dag og antall konfirmerte holder seg på et høyt nivå, vil dette fortsette som før. Det finnes alltid gode grunner en kan trøste seg med for å opprettholde kirken uendret.

For vi som så ­avviklingen av statskirken som en mulighet til å vedta ny organisering, mindre byråkrati, enhetlig organisering og mer ressurser til den lokale kirke, er erfaringene så langt en skuffelse.

Endringer må komme, men det som gir grunn til bekymring, er at disse endringene vil bli ­påtvunget av krefter utenfor kirken.

Mindre ressurser vil tvinge­ fram endringer. Kirkemøtet 2016 valgte å la muligheten til å ­forberede seg til en ny tid gå fra seg. Det kan bli en unødvendig smertefull erfaring.

Først publisert i Vårt Land 21.4.2016

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77407 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43450 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34841 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27801 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22442 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22150 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20053 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19055 visninger

Lesetips

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
1 dag siden / 161 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
2 dager siden / 359 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
2 dager siden / 136 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
2 dager siden / 123 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
3 dager siden / 178 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
3 dager siden / 232 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
4 dager siden / 273 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
4 dager siden / 161 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
4 dager siden / 113 visninger
Les flere

Siste innlegg

Les flere