Sturla J. Stålsett

Alder:
  RSS

Om Sturla J.

Dr. theol. Professor i diakoni, religion og samfunn, Det teologiske menighetsfakultet, Oslo. Styreleder Frivillighet Norge (2013-). Styreleder Åpen folkekirke (2014-).Generalsekretær i Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo (2006-2013)

Følgere

Mysterium, sårbarhet – og retorikk

Publisert 10 dager siden - 121 visninger

Den kroppslige sårbarheten er ikke bare en forankring av vårt verd. Den er også verdifull i seg selv.

Debatten om  begrunnelse av menneskeverdet har vist gode alternativer, og klargjort at det ikke utelukkende kan begrunnes som en "fiksjon", eller en politisk overenskomst. Den menneskelige sårbarheten er et viktig felles grunnlag, slik Odin Lysaker viser. Den kan også belyses teologisk. Teologen Bernt Oftestad betegner på sin side henvisning til menneskeverdet som mysterium som intet mindre enn en "feig flukt".

Verdifull, men utilstrekkelig konsensus

Overenskomsten –  menneskeverdet som grunnlag for menneskerettighetene – er uhyre viktig i seg selv. Men for å sikre disse rettighetene best mulig, er det avgjørende å finne begrunnelser for deres gyldighet som henviser til noe bakenfor eller utenfor den til enhver tid gitte politiske konsensus. Globalt hersker det heller ikke en slik konsensus når menneskerettighetene avvises som vestlige.

Jeg har argumentert for å se menneskeverdet som mysterium. Det gjør det ikke mindre håndfast, selv om jeg ser en kunne lese det slik. Men det fastholder det ukontrollerbare i det. Menneskeverdet er større enn vår definisjonsmakt. Dette reflekteres i en kristen tolkning som forankrer menneskeverdet både i gudbilledlikheten og rettferdiggjørelsen.

Sårbarheten som verdi

Odin Lysaker (VL 12. mai) peker på den kroppslige sårbarheten som et grunnlag for menneskeverd. Dette er noe alle faktisk deler, påpeker han. Det er et godt bidrag til samtalen.

Den kroppslige sårbarheten er ikke bare en forankring av vårt verd. Den er også verdifull i seg selv. Sårbarheten setter oss i stand til å ta imot. Den setter oss i stand til å ta innover oss den andres nærvær, annerledeshet og behov. Den gjør det mulig for oss å oppfatte den etiske forventningen til oss, og til å handle moralsk mot hverandre.

Er dette en idyllisering av sårbarheten? Nei. Her er det en viktig forskjell på å være sårbar og å bli såret. Vi skal beskytte hverandre mot å bli såret. Sårbarheten skal vi verne om.

Sårbarheten er allmenn. Det er en styrke. Den kan også belyses teologisk: Vi er skapt sårbare. «Og Gud så at det var godt». Gud selv viser seg sårbar til døden – på korset. Sårbarheten er hellig. Det hellige  – mysteriet – viser seg i det sårbare.

«Feig flukt»?

Professor emeritus Bernt Oftestad kaller i samme avis mitt innlegg en «slags preken». Han bruker preken overraskende som en nedsettende karakteristikk. Nå er vel ikke dét så ille å bli beskyldt for, enten man er prest, lek eller lærd.

Men Oftestad vil også selv bestemme hva som rettmessig får gjelde som mysterium. Det er ikke menneskeverdet, får vi vite. Nei, å beskrive menneskeverdet som et mysterium er ifølge ham intet mindre enn «tåkelegging» og «feig flukt».

Og ikke bare det, sånne «folk» (som meg) som bruker mysterium på en annen måte enn han, utenfor hans kanoniske liste, bør man være «skeptisk» til. For Oftestad mener å vite at vi egentlig ikke har til hensikt å argumentere.

Mistro motiver 

Hvis min retorikk er «vag», som han påstår, kan i hvert fall ikke hans beskyldes for det samme. Men det er da helt unødvendig å mistro andres motiver, og ganske selvmotsigende å ville ta monopol på hva mysterium skal bety?

Ikke bare strider det mot selve sakens natur. Det undergraver også det vi faktisk bør kunne være enige om: Behovet for å forankre menneskeverdet – allment og teologisk – i noe annet enn en fiksjon.

Gå til innlegget

Menneskeverd er mysterium

Publisert 17 dager siden - 3397 visninger

Menneskeverdet er ingen fiksjon. Det er et mysterium.

Menneskeverdet er skjørt. Det er alltid truet. I Menneskerettighetserklæringen fastslås det som «iboende», hos ethvert menneske. «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter» (Art. 1). Viktigere, mer samlende og presis formulering om hva som står på spill i alt menneskelig samliv, finnes knapt. 

Og samtidig er dette noe som kan se ut som en «kontrafaktisk» påstand, noe som strider mot vår erfaring og kunnskap. I hvert fall når vi ærlig ser rundt oss på hvor ulike vilkår vi mennesker fødes inn i.  Alle mennesker er jo slett ikke født frie, langt mindre tilkjent samme verd. 

En ny debatt om menneskeverdet følger i kjølvannet av Aksel Braanen Sterris forsvar for sorteringssamfunnet og utsagn om livskvaliteten til mennesker med Downs. Han hevder seg utsatt for «vrangtolkning» (Morgenbladet 05.05), men debatten reiser de grunnleggende spørsmålene på nytt. Hva er da et menneske? (Salme 8,5). Hvor kan vi forankre dets umistelige verd og vern?

Andreas Wahl Blomkvist støtter Sterri og kaller menneskeverdet en «fiksjon». Det gir assosiasjoner til «juks», «falsk» og «uegentlig». Det gjør menneskeverd til noe vi lett kunne, og til og med helst burde, se bort fra til fordel for nøkterne overveielser om konsekvenser og preferanser. Eller med Blomkvists ord: «En fiktiv tro på retten til liv bør ikke stå i veien for at samfunnet tilrettelegger og muliggjør valg om det kommende livets livskvalitet.»   

Sterri-debatten og Blomkvists posisjon minner oss om at menneskeverdet nettopp ikke kan fastslås, tas for gitt, sikres en gang for alle – rasjonelt, eller politisk. For selv om menneskeverdet ikke er «fiktivt», er det altså heller ikke et observerbart, vitenskapelig, historisk eller rasjonelt «faktum». 

Menneskeverdet er et paradoks: Det er «selvinnlysende» (jf. innledningen til den amerikanske grunnloven) og «iboende» (Menneskerettighetserklæringen). Det er medfødt, det må tas imot som (fødsels-)gave, det må tas som gitt. Samtidig kan det aldri fastslås eller tas for gitt, én gang for alle. Det må hele tiden kjempes fram og kjempes for. 

Tanken er radikal og krevende – og brennende aktuell: Den gjelder sultofre i Yemen og Sør-Sudan. Den gjelder roma på gatene i Bergen og Oslo og andre europeiske storbyer. Den gjelder rohingyaer i Myanmar, og LHBT-personer i Tsjetsjenia. 

Den gjelder både forbryter og offer.  

Menneskeverdet må vi holde for selvsagt, nettopp fordi det ikke er det. 

Derfor må vi også stadig på nytt mobilisere ord, symboler og fortellinger som kan gi menneskeverdet ankerfeste og forpliktende kraft. 


Ankerfeste i mysteriet

Menneskeverdet er ingen fiksjon. Det er et mysterium: Noe som er skjult, hemmelig – og, nettopp som det, påkaller en bestemt holdning. 

Mysteriet påkaller respekt, ærefrykt. Er det ikke noe av det Halldis Moren Vesaas beskriver som vår «inste grind» («Ord over grind», 1955)? Er det ikke det teologen og etikeren K.E. Løgstrup kaller «urørlighedssonen»?

I luthersk teologi møter vi det i tanken om «det skjulte mennesket». I Luthers teser «Om mennesket» fra 1536 defineres mennesket, ethvert menneske, av Guds rettferdiggjørelse. 

Innerst inne er vi ukjente, selv for oss selv. Og denne ukjente kjernen er det ingen som eier, eller kan kontrollere, beherske eller begripe fullt ut.

Kristen tro vil si: Bare Gud kjenner oss fullt ut. Menneskeverdet er skjult for oss, det er gjemt hos Gud, og gitt oss som gave. Derfor er det hellig. 

Den jødiske-kristne troen på at vi er født i Guds bilde (1 Mosebok 1,27) sikrer ethvert menneskes unike verd, og alle mennesker likeverd. Det er et bilde ingen kan framkalle og vise på skjermen, hverken for seg selv eller andre. Men det forplikter like fullt, ubetinget. 

En slik tanke gjør ikke menneskeverdet eksklusivt kristent. Det kan og må begrunnes også i andre tradisjoner og religioner. Men på denne måten forankrer kristen tro menneskeverdet bortenfor menneskelig kalkyle-rasjonalitet og politiske prosesser. 


Paradokset

Når menneskeverdet forstås som mysterium, kan det få oss til å stanse opp. Til å trå varsomt. Innfor mysteriet bringes vi til taushet. Er det ikke derfor det skjærer sånn i ørene og i hjertet når mennesker med Downs omtales slik Sterri og Blomkvist gjør det, fordi ordene bryter den tausheten som beskytter deres menneskeverd? 

Det betyr ikke at vi bare skal tie innfor menneskeverdet. Tvert imot, når menneskeverdet trues, må vi tale. Rope. Debattere. Vi må bryte tausheten og ta til orde for å fastholde det som på nesten utrolig vis, midt i den konfliktfylte og kontingente politiske historien, faktisk har nedfelt seg som en enighet på tvers av ideologier, religioner og kulturer: Menneskeverdet er iboende. Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd. 

Det må vi fastholde som sant, nettopp fordi det ikke framstår slik i dagens verden. 

Menneskeverdet er et paradoks som hviler i mysteriet. Det blir ikke mindre politisk av den grunn.   

Gå til innlegget

Oppstandelsens lys

Publisert rundt 1 måned siden - 1279 visninger

Oppstandelsen kan vi verken se eller regne oss til. Den er like lite synlig som den er sannsynlig. Men vi kan leve i lyset fra den, og handle på håpet den gir. Slik viser den sin sannhet.

Hva kan vi vite om oppstandelsen? Egentlig ingenting. I hvert fall hvis vi legger til grunn den vanlige meningen av å vite. Oppstandelsen forkynnes i Det nye testamentet som noe enestående, noe som er ulikt alt annet som til da har skjedd. Det er en eskjatologisk hendelse, det vil si, en hendelse som hører med til det ytterste eller det dypeste i tilværelsen. Dermed er den også utilgjengelig for vår viten. Den er utenfor vår vitenskaps rekkevidde.

En slik hendelse fanges ikke opp av kameralinser, ikke engang om de er skjult.

Heller ikke i Det nye testamentet. Ingen rapporteres å ha sett hva som skjedde. En tom grav er som kjent et høyst mangetydig tegn, nå som den gang. De som rapporteres å ha sett ham, den oppstandne, som for eksempel de to disiplene som forvirret og fortvilet dro fra Jerusalem til Emmaus, de var jo ikke i stand til å kjenne ham igjen. Og i det øyeblikket de kjente ham igjen, ble han usynlig, står det (Lukas 24,31).  Ikke særlig sterkt bevismateriale, vil vi måtte si.

 

Tro, ikke viten

Om oppstandelsen vet vi ingenting. Men vi tror på oppstandelsen. Det er kjernen i kristen tro.  Og vi vet ganske mye om denne kristne troen på oppstandelsen. Vi vet at denne troen må ha oppstått tidlig. Og vi vet at den må ha vært mot alle odds.

For langfredagens hendelser var utvilsomt et kraftig slag i ansiktet for alle som var blitt berørt av Jesus fra Nasaret. Alle som hadde kjent varmen i omfavnelsene og kraften i de refsende og trøstende ordene hans. Alle de som hadde undret seg over visdommen i lignelsene og merket helbredelsen i omsorgen hans. Alle de som hadde kjent Guds nærhet i mennesket Jesus fra Nasaret fikk et avgjørende slag i ansiktet på langfredag.

For da ble det klart for alle og enhver at ikke bare var han et sårbart og dødelig menneske som alle andre. Men i tillegg hadde den smertelige og skammelige døden han var blitt påført vist at han var en farlig og foraktelig mann, en som samfunnet og de troende måtte beskyttes mot. En oppvigler, en gudsbespotter, en bedrager og kvakksalver.

Dette var Golgatas budskap til alle som så Jesus bli hengt opp på korset ved siden av de andre som var dømt som forbrytere: Denne Jesus fra Nasaret var avslørt, og måtte betale prisen for det.

 

Vendepunkt: Oppstandelseserfaringer

Midt imot den brutale overmakten på langfredag vokser altså en annen tro fram blant de små og utslåtte gruppene av Jesus-etterfølgere: Han som ble korsfestet, er blitt reist opp fra de døde. Vi tok ikke feil! Han var ingen bedrager. Han tilhørte Gud, og derfor har Guds selv grepet inn og reist ham opp.

Det er en trassig tro som kommer til orde. Vi kan tenke oss at den ikke kan ha kommet så lett, eller så brått overbevisende. Tekstene forteller om tvil, sorg og skepsis. Og frykt (Matt 28,8; Mark 16,8).

Men disiplene må ha hatt sterke erfaringer. Erfaringer av Guds nærvær midt i skuffelsen og mørket, erfaringer av nytt håp. Oppstandelseserfaringer, som har vekket en ny tro hos dem og gitt den uventet kraft.

Erfaringer av møter med den oppstandne har, så vidt vi kjenner til, ikke blitt gjentatt. De var unike. Når oppstandelsestroen likevel har holdt seg opp igjennom historien, er det neppe på grunn av sannsynlighetsberegninger eller bevisvurderinger.  Få vil nok slutte seg til troen på den oppstandne av rent historisk eller vitenskapelig interesse.

 

Nytt lys

Når troen på oppstandelsen fortsatt feires, er det fordi mennesker erfarer at den gir et nytt lys over tilværelsen. Vi kan ikke se oppstandelsen. Men vi kan leve i dens lys. I det lyset kan mye bli annerledes. Det som virker helt umulig kan likevel bli mulig. Sorgtung død kan vise seg å bane vei for ny livsglede.

Påskedramaets fortellerstemmer hevder at Gud kan snu svik, urett og voldelig slutt til oppreisning og ny begynnelse. Det er ikke logisk, eller «mulig». Oppstandelsen var og er helt usannsynlig, og derfor bare tilgjengelig som håp, og i håp. Men det er et håp det går an å handle på, mens det ennå er mørkt. Slik blir det troverdig.

 

Synlig

Hvordan kan vi få hjelp til tro dette usannsynlige, umulige? Er det konkret og kroppslig uttrykt noe sted?

Ja – det er synlig i et sakrament, i en liturgisk handling i alminnelige gudstjenester, hver søndag. Det har skjedd for oss i et øyeblikk de færreste husker. Det har skjedd i dåpen. Da ble kraften av Kristi oppstandelse gjort gjeldende for oss. Helt personlig.  

«Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død?» skriver Paulus til menigheten i Roma. Og han fortsetter: «Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans.» (Rom 6, 3-5). Sterke ord – som gir noen hver grunn til å rette ryggen og se framover.

 

Diskusjonene om sannheten i budskapet om Jesu oppstandelse fra de døde fører kanskje ingen steder så lenge de dreier seg om hva oppstandelsen er. For dens lys er som solens. Den som stirrer inn i det, ser ingenting.

Men der solen skinner, blir det varmt. Der kan isen smelte og nytt liv gro. Oppstandelsens sannhet gjenkjenner vi først i hva den lyser opp – hva «den har givet»: Lyset og livet.

Gå til innlegget

Sorgbar­hetens evangelium

Publisert 3 måneder siden - 3649 visninger

Det er noe vi kan lære av den sorgen som følger når vi ­eller andre blir såret. Begrepet «sorgbarhet» setter navn på hvem som framstilles som verdige til å sørges over.

Hvem teller og hvem ­telles? Spørsmålet er ikke bare mate­matisk, økonomisk eller statistisk. Det er etisk, og det er politisk. Og derigjennom teologisk. For Gud teller dem som ikke ­telles.

Politikk dreier seg mye om tall. Hvor mye vil det koste? Hvor mange mener hva? Beregninger slås i hjel med andre beregninger. Tallene taler og tallene fortier.

Ikke minst gjelder det på kontroversielle politikkfelt, som gjerne handler om utsatte grupper. Som når det dreier seg om fattige, om mennesker som tigger, eller om situasjonen på flyktningefeltet. Hvor mange er de – egentlig? Hvor mange kommer hit? Hvor mange har vi tatt imot? Hvor mange bør vi ta imot?

Tallenes presisjon er en nødvendig hjelp når vi skal legge planer, stå til ansvar og foreta prioriteringer. Men tallenes tilsynelatende presisjon kan være forførende. Noen ganger er de slett ikke så presise som de gir inntrykk av. Andre ganger ­teller de ikke det som det er viktig å telle. Ikke sjelden er det noen som ikke telles, som utelates blant de talte.

Hvor mange drukner?

I 
A-magasinet (13. januar) kunne vi nylig lese en sterk reportasje om hvordan det til tross for samvittighetsfull lokal oppfølgning i landsbyer på greske og italienske øyer, mangler en oversikt over hvor mange flyktninger som drukner i Middelhavet på farefull flukt mot Europa. Det finnes ingen offentlig koordinerende instans som sørger for en fullstendig og troverdig oversikt. Dermed får vi heller ikke som fellesskap og internasjonalt samfunn en mulighet til å sørge over alle, eller hver og en, av dem som mister livet i desperasjon og lengsel på det åpne havet.

Det er nok ikke helt tilfeldig at denne mangelen på oversikt rammer utsatte grupper spesielt. Flyktningene framstilles som et problem for Europa. De blir sett på som en byrde. «Flyktningekrisen» er et begrep som har ­endret mening: Fra å være en krise for mennesker i nød, er det blitt forstått først og fremst som en krise for Europa, for Norge.

En mer presis beskrivelse av omfanget og karakteren av denne­ lidelsen er kanskje mer enn vi tåler? Er det derfor de ikke telles? Så behøver vi ikke sørge over dem.

Gjensidig avhengighet

Globaliseringen er kanskje det viktigste politiske begrepet i Europa i dag, sier statsviteren Øyvind Østerud i Vårt Land 27. februar­. Globaliseringsalderen skaper økt gjensidig avhengighet. Denne avhengigheten kommer konkret til uttrykk i erfaringer av utsatthet og sårbarhet. Den tvinger mange­ på flukt. Sårbarheten rammer ­aldri jevnt, den treffer aldri alle på samme måte. Avhengighet er alltid asymmetrisk, skjev. Men på et grunnleggende – og globalt og menneskelig – nivå rammer den oss alle. Vi har bare en klode­. Og det usårbare mennesket ­finnes ikke. Fantes det, var det et u-menneske.

Dette er en erkjennelse som ofte mangler, særlig på politisk nivå. Vi snakker ofte om «de sårbare» som om det bare handler om noen andre. Og mye kan tyde på at vi dypest sett frykter eller til og med forakter sårbarheten, i stedet for å beskytte den.

Den amerikanske etikeren og filosofen Judith Butler har med utgangspunkt i terrorangrepene mot USA 11. september 2001 ­reflektert dyptpløyende over sårbarhetens samfunnsmessige og politiske betydning. Angrepene skapte sjokk og sorg i den amerikanske befolkningen. «Hvordan forholdt vi oss til dette som samfunn – etisk og politisk?», spør hun i boken Precarious life: the powers of mourning and violence­ fra 2006. Sorg kan bli avløst av sinne og aggresjon. USA sørget i ti dager. Men så valgte myndighetene aggresjon; den sårede supermakten valgte å slå tilbake. Antiterrorkrigen ble lansert.

Sårbarhet og sorgbarhet

Dermed gikk en viktig mulighet tapt, mener Butler: Muligheten til å reflektere over hva sorg og sårbarhet forteller oss om grunnleggende vilkår for det menneskelige fellesskapet, lokalt og globalt. Hva betyr det at vi er så utlevert til. og avhengige av, andre mennesker, både kjente og ukjente? Når vi kunne rammes­ slik, hvem andre på kloden rammes på lignende måter av porøse grenser, av brå og uventet vold, av sorg og frykt?

Vi har en grunnleggende sårbarhet overfor andre som vi ikke kan ta vekk, ikke engang ønske å ta vekk, uten dermed å opphøre å være menneskelige. Sårbarheten er felles, men den er ulikt fordelt mellom oss. Det er noe vi kan lære av den sorgen som følger når vi eller andre blir såret­. Her innfører Butler et nytt og tanke­vekkende begrep, grievability, som vi kan oversette med «sorgbarhet». Det setter navn på hvem som framstilles som verdige til å sørges over. Akkurat som sårbarheten er felles, men ulikt fordelt over kloden, er sorgbarheten det også.

Å sørge over og sørge for

Noen liv teller. De er liv som ­offentligheten, fellesskapene, velger å sørge over. Mange andre­ liv går tapt uten at det sørges. De anses allerede for tapt. Indirekte forstås disse menneskenes død ofte som noe som måtte skje, fordi­ det var uunngåelig. Som i en krig der sivilbefolkningen brukes som «menneskelige skjold». Eller som flyktninger som begir seg ut i katastrofalt skrøpelige farkoster og drukner i Middelhavet.

Fordelingen av sorgbarhet er egentlig en fordeling av menneskelighet og menneskeverd. Hvem teller som et menneske? Sorgen kan vise oss til noe som er felles, men som ofte ikke erkjennes som felles. Tvert imot ­viser fordelingen av sorgbarhet en brutal og ofte voldsfremmende sorteringslogikk. Vår kroppslige sårbarhet og sorgen over sår og lidelse må snus, og i stedet gjøres til en politisk ressurs, mener­ Butler. I det å være utlevert til vold og til sorg, uansett hvor ulikt det er fordelt mellom oss, finnes likevel en kjerne av noe som er fellesmenneskelig. Og ut fra ­dette må vi skape grunn­laget for et nytt politisk og globalt fellesskap.

Sorgbarhetens evangelium

Butlers sorgbarhets- og sårbarhetsetikk kan hente mye fra ­tenkere som Emmanuel Levinas og K.E. Løgstrup. Den kan også gi grunnlag for fornyet teologisk refleksjon og praksis:

Ikke en spurv til jorden. Den ene og de nittini. En av disse mine minste.

For evangelienes Gud teller hver eneste en av dem som ikke telles. Den enkelte. Dyrebare. Som det ikke bare er all grunn til å sørge over. Men som Gud ber mennesker og fellesskap, ­religiøse og politiske, sørge for. Skal jeg være min brors vokter? Hvem synes du viste seg som en neste?

Dette er sorgbarhetens evangelium. Det er konkret og praktisk, og høyst relevant i globaliseringens tid.

Først publisert i Vårt Land, 11. mars 2017.

Gå til innlegget

Dyrebar nåde

Publisert 7 måneder siden - 804 visninger

Å snakke om eller tenke rundt livet bortenfor dødens grense er krevende. Enda vanskeligere er det å debattere slikt i avisen.

Likevel er jeg glad for at mine kolleger Harald Hegstad og Jan-Olav Henriksen (Vårt Land 29. oktober) så tydelig avviser skadelig fortapelsesfokus, og ­peker på hvordan forkynnelsen av helvete og Guds straff har fungert som «sterk, men skjult aggresjon mot den som er annerledes».

• Les min første kronikk: Læren om det kristne håpet

• Les Hegstad og Henriksens første kronikk: Vi kan kke vite at alle blir frelst til slutt

Det er betydningsfullt at de åpner for «å diskutere tjenligheten og betydningen av begreper som ‘den dobbelte utgang’, samt forholdet mellom det dennesidige og det hinsidige i forståelsen av bibelske begreper om frelse og fortapelse». Og vi er enige om behovet for å drøfte kritisk den aktuelle relevansen av formuleringen i Confessio Augustana XVII om at Kristus skal straffe dem som ikke tror til å «pines uten ende».

Om vi muligens ser ulikt på forskjellen mellom å «lære» og å «håpe», er Hegstad og Henriksen også helt klare når det gjelder det siste: «Det kristne håp handler ikke om fortapelsen».Men så bringer de også inn et nytt, tankevekkende moment: Spørsmålet om «billig nåde».
Kostbar eller dyrebar? Er frykten for fortapelsen eller troen­ på at Gud straffer en nødvendig forutsetning for at nåden ikke skal bli «billig»? Jeg kan ikke se det slik.

Det er særlig teologen, nazimotstanderen, og martyren Dietrich Bonhoeffer som har lært oss forskjellen på «billig» og «dyr» nåde. Selve begrepsbruken her er vanskelig. På ett nivå finnes verken «billig» eller «dyr» nåde. Nåden er gratia – gratis. En dyr, i betydningen kostbar, nåde er ikke nåde i det hele tatt. Noe ­annet er imidlertid en «dyrebar» nåde – en nåde som for oss er så mye verdt at vi vil vokte den og verne den med alt vi har og er.

For Bonhoeffer er det imidlertid ikke frykten for fortapelsen som gjør nåden dyrebar; det er etterfølgelsen. Det koster å følge Kristus. Det koster å gi seg hen for andre, for disse «mine minste», for sannhet, rett og barmhjertighet i en verden der griskhet og grusomhet er uforståelig nær, i oss selv og i andre.

Vi er elsket av Gud for at vi skal elske vår neste. Vi er anerkjent i all vår svakhet og utilstrekkelighet, for at vi skal styrke, verne om og kjempe for alt det skjøre og vakre Gud har skapt. Nådens kostbarhet viser seg også i ­etterfølgelsens risiko, forsakelse og strev.
Frykten undergraver troen. Frykten for fortapelsens mulighet gjør ikke nåden mer reell ­eller dyrebar. Denne frykten kan tvert imot bidra til å undergrave nåden som nåde. For fortapelsesfrykten bringer oppmerksomheten vår tilbake mot oss selv. Kallet til etterfølgelse derimot, ber oss vende blikket utover, vekk fra oss selv, og i stedet feste det på Kristus og vår neste.

Dersom en forstår det å følge Kristus som en måte å «unnslippe­ fortapelsen» på, er veien kort til å tenke på frelsen som en lønn, en belønning, eller en fortjeneste. Hvor blir det da av nåden?
Frykten for at Gud også muligens møter oss med straffende avvisning til evig tid, enten som «fastholdelse» eller som forkastelse, er vanskelig forenlig med tillit til Guds uendelige kjærlighet. Den troende må ganske ­enkelte velge.

Skjulte Gud. Dette er Martin Luthers hovedpoeng i hans tilretteleggelse av forestillingen om den skjulte Gud. Enten denne skjulte Gud oppfattes som deus nudus, en slags gud bakenfor Gud, eller som den åpenbarte Gud på korset, er Luthers råd til den anfektede troende tydelig: Søk tilflukt hos evangeliets ­nådige Gud. Der, og bare der, må vi feste blikket. Og håpet.

Kristen gudstro er slik jeg ser det å ha tillit til at den tvetydigheten som hviler over ethvert (naturlig) gudsbilde, er opphevet i evangeliet. Der møter Gud oss med kjærlighet. Møter oss alle med kjærlighet. Og bare kjærlighet.

Å fastholde dette kan stride mot mye. Vi vil så gjerne fortjene.­ Og vi vil, når vi tenker etter, gjerne­ gjengjelde. Vi vil at folk skal «få som fortjent».

Derfor er det så vanskelig å fastholde ­nåden. Men å fastholde den er viktig for å bevare evangeliets renhet. Dette er dyrebar nåde.
Intet «oppgjør» med Bibelen. Espen Ottosen gjør (Vårt Land 29. oktober) ikke samtalen i offentligheten om disse dype spørsmålene enklere. Han virker opprørt over tanken på at Gud ikke skal straffe ikke-troende med fortapelse og helvete. Og han bruker sterke retoriske virkemidler i sitt forsvar for fortapelsens realitet. Splitt-og-hersk-strategien han prøver seg på (mellom kolleger, og mellom lærere og studenter på MF) er ufin.

Ottosen kaller min kronikk et «oppgjør med Bibelen», samtidig som han beklager seg over at den ikke «henviser til et eneste bibelsitat». Ottosen gjenkjenner visst ikke at kronikken min bygger på en fortolkning av evangeliet, så lenge han ikke får oppgitt direkte­ bibelreferanser. Det må han gjerne­ få (for eksempel 1 Kor 15,20–28; Rom 8,21; Matt 5,44; Matt 19,26; 1 Tim 2,4; Kol 1,20; osv.). Men det hjelper nok ikke så mye. Vi leser disse tekstene ulikt; det er saken.

Jeg unnlater å kommentere nivået på retorikken når Ottosen hevder at jeg gjør meg «mer kjærlig og klok enn Jesus», fordi jeg ikke deler Ottosens fortolkning av Bibelen. Men det er altså verken Bibelen eller Jesus jeg tar noe «oppgjør» med. Slik Espen Ottosen i dag forsvarer tanken om en pinefull evig fortapelse som Guds straff over vantro, er det hans bibelsyn og teologi jeg er uenig med. Jeg mener denne forskjellen er relevant.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 1.11.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Du er nok verre enn meg
av
Kristin Berg
rundt 10 timer siden / 146 visninger
0 kommentarer
Det hvilende hjerte
av
Siri Fuglem Berg
rundt 14 timer siden / 992 visninger
0 kommentarer
Direkte lykke
av
Ane Bamle Tjellaug
rundt 14 timer siden / 221 visninger
1 kommentarer
Viktig program om Jan Hanvold
av
Vårt Land
rundt 20 timer siden / 1499 visninger
6 kommentarer
Oslo, min hovedstad
av
Per Bjørnar Grande
rundt 23 timer siden / 115 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Anders Ekström kommenterte på
Teologisk nonsens
4 minutter siden / 1550 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Omskjæring og antisemittisme
rundt 1 time siden / 139 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Udiskutabelt?
rundt 3 timer siden / 730 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 3 timer siden / 1550 visninger
Roald Øye kommenterte på
Bennetts realistiske plan.
rundt 4 timer siden / 118 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Omskjæring og antisemittisme
rundt 5 timer siden / 139 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 5 timer siden / 1550 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Udiskutabelt?
rundt 5 timer siden / 730 visninger
Håvard Nyhus kommenterte på
Kunsten å overse det ubehagelige
rundt 5 timer siden / 3810 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 6 timer siden / 1550 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 6 timer siden / 1550 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 6 timer siden / 1550 visninger
Les flere