Sturla J. Stålsett

Alder:
  RSS

Om Sturla J.

Dr. theol. Professor i diakoni, religion og samfunn, Det teologiske menighetsfakultet, Oslo. Styreleder Frivillighet Norge (2013-). Styreleder Åpen folkekirke (2014-).Generalsekretær i Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo (2006-2013)

Følgere

Oppstandelsens lys

Publisert 5 dager siden - 1177 visninger

Oppstandelsen kan vi verken se eller regne oss til. Den er like lite synlig som den er sannsynlig. Men vi kan leve i lyset fra den, og handle på håpet den gir. Slik viser den sin sannhet.

Hva kan vi vite om oppstandelsen? Egentlig ingenting. I hvert fall hvis vi legger til grunn den vanlige meningen av å vite. Oppstandelsen forkynnes i Det nye testamentet som noe enestående, noe som er ulikt alt annet som til da har skjedd. Det er en eskjatologisk hendelse, det vil si, en hendelse som hører med til det ytterste eller det dypeste i tilværelsen. Dermed er den også utilgjengelig for vår viten. Den er utenfor vår vitenskaps rekkevidde.

En slik hendelse fanges ikke opp av kameralinser, ikke engang om de er skjult.

Heller ikke i Det nye testamentet. Ingen rapporteres å ha sett hva som skjedde. En tom grav er som kjent et høyst mangetydig tegn, nå som den gang. De som rapporteres å ha sett ham, den oppstandne, som for eksempel de to disiplene som forvirret og fortvilet dro fra Jerusalem til Emmaus, de var jo ikke i stand til å kjenne ham igjen. Og i det øyeblikket de kjente ham igjen, ble han usynlig, står det (Lukas 24,31).  Ikke særlig sterkt bevismateriale, vil vi måtte si.

 

Tro, ikke viten

Om oppstandelsen vet vi ingenting. Men vi tror på oppstandelsen. Det er kjernen i kristen tro.  Og vi vet ganske mye om denne kristne troen på oppstandelsen. Vi vet at denne troen må ha oppstått tidlig. Og vi vet at den må ha vært mot alle odds.

For langfredagens hendelser var utvilsomt et kraftig slag i ansiktet for alle som var blitt berørt av Jesus fra Nasaret. Alle som hadde kjent varmen i omfavnelsene og kraften i de refsende og trøstende ordene hans. Alle de som hadde undret seg over visdommen i lignelsene og merket helbredelsen i omsorgen hans. Alle de som hadde kjent Guds nærhet i mennesket Jesus fra Nasaret fikk et avgjørende slag i ansiktet på langfredag.

For da ble det klart for alle og enhver at ikke bare var han et sårbart og dødelig menneske som alle andre. Men i tillegg hadde den smertelige og skammelige døden han var blitt påført vist at han var en farlig og foraktelig mann, en som samfunnet og de troende måtte beskyttes mot. En oppvigler, en gudsbespotter, en bedrager og kvakksalver.

Dette var Golgatas budskap til alle som så Jesus bli hengt opp på korset ved siden av de andre som var dømt som forbrytere: Denne Jesus fra Nasaret var avslørt, og måtte betale prisen for det.

 

Vendepunkt: Oppstandelseserfaringer

Midt imot den brutale overmakten på langfredag vokser altså en annen tro fram blant de små og utslåtte gruppene av Jesus-etterfølgere: Han som ble korsfestet, er blitt reist opp fra de døde. Vi tok ikke feil! Han var ingen bedrager. Han tilhørte Gud, og derfor har Guds selv grepet inn og reist ham opp.

Det er en trassig tro som kommer til orde. Vi kan tenke oss at den ikke kan ha kommet så lett, eller så brått overbevisende. Tekstene forteller om tvil, sorg og skepsis. Og frykt (Matt 28,8; Mark 16,8).

Men disiplene må ha hatt sterke erfaringer. Erfaringer av Guds nærvær midt i skuffelsen og mørket, erfaringer av nytt håp. Oppstandelseserfaringer, som har vekket en ny tro hos dem og gitt den uventet kraft.

Erfaringer av møter med den oppstandne har, så vidt vi kjenner til, ikke blitt gjentatt. De var unike. Når oppstandelsestroen likevel har holdt seg opp igjennom historien, er det neppe på grunn av sannsynlighetsberegninger eller bevisvurderinger.  Få vil nok slutte seg til troen på den oppstandne av rent historisk eller vitenskapelig interesse.

 

Nytt lys

Når troen på oppstandelsen fortsatt feires, er det fordi mennesker erfarer at den gir et nytt lys over tilværelsen. Vi kan ikke se oppstandelsen. Men vi kan leve i dens lys. I det lyset kan mye bli annerledes. Det som virker helt umulig kan likevel bli mulig. Sorgtung død kan vise seg å bane vei for ny livsglede.

Påskedramaets fortellerstemmer hevder at Gud kan snu svik, urett og voldelig slutt til oppreisning og ny begynnelse. Det er ikke logisk, eller «mulig». Oppstandelsen var og er helt usannsynlig, og derfor bare tilgjengelig som håp, og i håp. Men det er et håp det går an å handle på, mens det ennå er mørkt. Slik blir det troverdig.

 

Synlig

Hvordan kan vi få hjelp til tro dette usannsynlige, umulige? Er det konkret og kroppslig uttrykt noe sted?

Ja – det er synlig i et sakrament, i en liturgisk handling i alminnelige gudstjenester, hver søndag. Det har skjedd for oss i et øyeblikk de færreste husker. Det har skjedd i dåpen. Da ble kraften av Kristi oppstandelse gjort gjeldende for oss. Helt personlig.  

«Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død?» skriver Paulus til menigheten i Roma. Og han fortsetter: «Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans.» (Rom 6, 3-5). Sterke ord – som gir noen hver grunn til å rette ryggen og se framover.

 

Diskusjonene om sannheten i budskapet om Jesu oppstandelse fra de døde fører kanskje ingen steder så lenge de dreier seg om hva oppstandelsen er. For dens lys er som solens. Den som stirrer inn i det, ser ingenting.

Men der solen skinner, blir det varmt. Der kan isen smelte og nytt liv gro. Oppstandelsens sannhet gjenkjenner vi først i hva den lyser opp – hva «den har givet»: Lyset og livet.

Gå til innlegget

Sorgbar­hetens evangelium

Publisert rundt 1 måned siden - 3612 visninger

Det er noe vi kan lære av den sorgen som følger når vi ­eller andre blir såret. Begrepet «sorgbarhet» setter navn på hvem som framstilles som verdige til å sørges over.

Hvem teller og hvem ­telles? Spørsmålet er ikke bare mate­matisk, økonomisk eller statistisk. Det er etisk, og det er politisk. Og derigjennom teologisk. For Gud teller dem som ikke ­telles.

Politikk dreier seg mye om tall. Hvor mye vil det koste? Hvor mange mener hva? Beregninger slås i hjel med andre beregninger. Tallene taler og tallene fortier.

Ikke minst gjelder det på kontroversielle politikkfelt, som gjerne handler om utsatte grupper. Som når det dreier seg om fattige, om mennesker som tigger, eller om situasjonen på flyktningefeltet. Hvor mange er de – egentlig? Hvor mange kommer hit? Hvor mange har vi tatt imot? Hvor mange bør vi ta imot?

Tallenes presisjon er en nødvendig hjelp når vi skal legge planer, stå til ansvar og foreta prioriteringer. Men tallenes tilsynelatende presisjon kan være forførende. Noen ganger er de slett ikke så presise som de gir inntrykk av. Andre ganger ­teller de ikke det som det er viktig å telle. Ikke sjelden er det noen som ikke telles, som utelates blant de talte.

Hvor mange drukner?

I 
A-magasinet (13. januar) kunne vi nylig lese en sterk reportasje om hvordan det til tross for samvittighetsfull lokal oppfølgning i landsbyer på greske og italienske øyer, mangler en oversikt over hvor mange flyktninger som drukner i Middelhavet på farefull flukt mot Europa. Det finnes ingen offentlig koordinerende instans som sørger for en fullstendig og troverdig oversikt. Dermed får vi heller ikke som fellesskap og internasjonalt samfunn en mulighet til å sørge over alle, eller hver og en, av dem som mister livet i desperasjon og lengsel på det åpne havet.

Det er nok ikke helt tilfeldig at denne mangelen på oversikt rammer utsatte grupper spesielt. Flyktningene framstilles som et problem for Europa. De blir sett på som en byrde. «Flyktningekrisen» er et begrep som har ­endret mening: Fra å være en krise for mennesker i nød, er det blitt forstått først og fremst som en krise for Europa, for Norge.

En mer presis beskrivelse av omfanget og karakteren av denne­ lidelsen er kanskje mer enn vi tåler? Er det derfor de ikke telles? Så behøver vi ikke sørge over dem.

Gjensidig avhengighet

Globaliseringen er kanskje det viktigste politiske begrepet i Europa i dag, sier statsviteren Øyvind Østerud i Vårt Land 27. februar­. Globaliseringsalderen skaper økt gjensidig avhengighet. Denne avhengigheten kommer konkret til uttrykk i erfaringer av utsatthet og sårbarhet. Den tvinger mange­ på flukt. Sårbarheten rammer ­aldri jevnt, den treffer aldri alle på samme måte. Avhengighet er alltid asymmetrisk, skjev. Men på et grunnleggende – og globalt og menneskelig – nivå rammer den oss alle. Vi har bare en klode­. Og det usårbare mennesket ­finnes ikke. Fantes det, var det et u-menneske.

Dette er en erkjennelse som ofte mangler, særlig på politisk nivå. Vi snakker ofte om «de sårbare» som om det bare handler om noen andre. Og mye kan tyde på at vi dypest sett frykter eller til og med forakter sårbarheten, i stedet for å beskytte den.

Den amerikanske etikeren og filosofen Judith Butler har med utgangspunkt i terrorangrepene mot USA 11. september 2001 ­reflektert dyptpløyende over sårbarhetens samfunnsmessige og politiske betydning. Angrepene skapte sjokk og sorg i den amerikanske befolkningen. «Hvordan forholdt vi oss til dette som samfunn – etisk og politisk?», spør hun i boken Precarious life: the powers of mourning and violence­ fra 2006. Sorg kan bli avløst av sinne og aggresjon. USA sørget i ti dager. Men så valgte myndighetene aggresjon; den sårede supermakten valgte å slå tilbake. Antiterrorkrigen ble lansert.

Sårbarhet og sorgbarhet

Dermed gikk en viktig mulighet tapt, mener Butler: Muligheten til å reflektere over hva sorg og sårbarhet forteller oss om grunnleggende vilkår for det menneskelige fellesskapet, lokalt og globalt. Hva betyr det at vi er så utlevert til. og avhengige av, andre mennesker, både kjente og ukjente? Når vi kunne rammes­ slik, hvem andre på kloden rammes på lignende måter av porøse grenser, av brå og uventet vold, av sorg og frykt?

Vi har en grunnleggende sårbarhet overfor andre som vi ikke kan ta vekk, ikke engang ønske å ta vekk, uten dermed å opphøre å være menneskelige. Sårbarheten er felles, men den er ulikt fordelt mellom oss. Det er noe vi kan lære av den sorgen som følger når vi eller andre blir såret­. Her innfører Butler et nytt og tanke­vekkende begrep, grievability, som vi kan oversette med «sorgbarhet». Det setter navn på hvem som framstilles som verdige til å sørges over. Akkurat som sårbarheten er felles, men ulikt fordelt over kloden, er sorgbarheten det også.

Å sørge over og sørge for

Noen liv teller. De er liv som ­offentligheten, fellesskapene, velger å sørge over. Mange andre­ liv går tapt uten at det sørges. De anses allerede for tapt. Indirekte forstås disse menneskenes død ofte som noe som måtte skje, fordi­ det var uunngåelig. Som i en krig der sivilbefolkningen brukes som «menneskelige skjold». Eller som flyktninger som begir seg ut i katastrofalt skrøpelige farkoster og drukner i Middelhavet.

Fordelingen av sorgbarhet er egentlig en fordeling av menneskelighet og menneskeverd. Hvem teller som et menneske? Sorgen kan vise oss til noe som er felles, men som ofte ikke erkjennes som felles. Tvert imot ­viser fordelingen av sorgbarhet en brutal og ofte voldsfremmende sorteringslogikk. Vår kroppslige sårbarhet og sorgen over sår og lidelse må snus, og i stedet gjøres til en politisk ressurs, mener­ Butler. I det å være utlevert til vold og til sorg, uansett hvor ulikt det er fordelt mellom oss, finnes likevel en kjerne av noe som er fellesmenneskelig. Og ut fra ­dette må vi skape grunn­laget for et nytt politisk og globalt fellesskap.

Sorgbarhetens evangelium

Butlers sorgbarhets- og sårbarhetsetikk kan hente mye fra ­tenkere som Emmanuel Levinas og K.E. Løgstrup. Den kan også gi grunnlag for fornyet teologisk refleksjon og praksis:

Ikke en spurv til jorden. Den ene og de nittini. En av disse mine minste.

For evangelienes Gud teller hver eneste en av dem som ikke telles. Den enkelte. Dyrebare. Som det ikke bare er all grunn til å sørge over. Men som Gud ber mennesker og fellesskap, ­religiøse og politiske, sørge for. Skal jeg være min brors vokter? Hvem synes du viste seg som en neste?

Dette er sorgbarhetens evangelium. Det er konkret og praktisk, og høyst relevant i globaliseringens tid.

Først publisert i Vårt Land, 11. mars 2017.

Gå til innlegget

Dyrebar nåde

Publisert 6 måneder siden - 790 visninger

Å snakke om eller tenke rundt livet bortenfor dødens grense er krevende. Enda vanskeligere er det å debattere slikt i avisen.

Likevel er jeg glad for at mine kolleger Harald Hegstad og Jan-Olav Henriksen (Vårt Land 29. oktober) så tydelig avviser skadelig fortapelsesfokus, og ­peker på hvordan forkynnelsen av helvete og Guds straff har fungert som «sterk, men skjult aggresjon mot den som er annerledes».

• Les min første kronikk: Læren om det kristne håpet

• Les Hegstad og Henriksens første kronikk: Vi kan kke vite at alle blir frelst til slutt

Det er betydningsfullt at de åpner for «å diskutere tjenligheten og betydningen av begreper som ‘den dobbelte utgang’, samt forholdet mellom det dennesidige og det hinsidige i forståelsen av bibelske begreper om frelse og fortapelse». Og vi er enige om behovet for å drøfte kritisk den aktuelle relevansen av formuleringen i Confessio Augustana XVII om at Kristus skal straffe dem som ikke tror til å «pines uten ende».

Om vi muligens ser ulikt på forskjellen mellom å «lære» og å «håpe», er Hegstad og Henriksen også helt klare når det gjelder det siste: «Det kristne håp handler ikke om fortapelsen».Men så bringer de også inn et nytt, tankevekkende moment: Spørsmålet om «billig nåde».
Kostbar eller dyrebar? Er frykten for fortapelsen eller troen­ på at Gud straffer en nødvendig forutsetning for at nåden ikke skal bli «billig»? Jeg kan ikke se det slik.

Det er særlig teologen, nazimotstanderen, og martyren Dietrich Bonhoeffer som har lært oss forskjellen på «billig» og «dyr» nåde. Selve begrepsbruken her er vanskelig. På ett nivå finnes verken «billig» eller «dyr» nåde. Nåden er gratia – gratis. En dyr, i betydningen kostbar, nåde er ikke nåde i det hele tatt. Noe ­annet er imidlertid en «dyrebar» nåde – en nåde som for oss er så mye verdt at vi vil vokte den og verne den med alt vi har og er.

For Bonhoeffer er det imidlertid ikke frykten for fortapelsen som gjør nåden dyrebar; det er etterfølgelsen. Det koster å følge Kristus. Det koster å gi seg hen for andre, for disse «mine minste», for sannhet, rett og barmhjertighet i en verden der griskhet og grusomhet er uforståelig nær, i oss selv og i andre.

Vi er elsket av Gud for at vi skal elske vår neste. Vi er anerkjent i all vår svakhet og utilstrekkelighet, for at vi skal styrke, verne om og kjempe for alt det skjøre og vakre Gud har skapt. Nådens kostbarhet viser seg også i ­etterfølgelsens risiko, forsakelse og strev.
Frykten undergraver troen. Frykten for fortapelsens mulighet gjør ikke nåden mer reell ­eller dyrebar. Denne frykten kan tvert imot bidra til å undergrave nåden som nåde. For fortapelsesfrykten bringer oppmerksomheten vår tilbake mot oss selv. Kallet til etterfølgelse derimot, ber oss vende blikket utover, vekk fra oss selv, og i stedet feste det på Kristus og vår neste.

Dersom en forstår det å følge Kristus som en måte å «unnslippe­ fortapelsen» på, er veien kort til å tenke på frelsen som en lønn, en belønning, eller en fortjeneste. Hvor blir det da av nåden?
Frykten for at Gud også muligens møter oss med straffende avvisning til evig tid, enten som «fastholdelse» eller som forkastelse, er vanskelig forenlig med tillit til Guds uendelige kjærlighet. Den troende må ganske ­enkelte velge.

Skjulte Gud. Dette er Martin Luthers hovedpoeng i hans tilretteleggelse av forestillingen om den skjulte Gud. Enten denne skjulte Gud oppfattes som deus nudus, en slags gud bakenfor Gud, eller som den åpenbarte Gud på korset, er Luthers råd til den anfektede troende tydelig: Søk tilflukt hos evangeliets ­nådige Gud. Der, og bare der, må vi feste blikket. Og håpet.

Kristen gudstro er slik jeg ser det å ha tillit til at den tvetydigheten som hviler over ethvert (naturlig) gudsbilde, er opphevet i evangeliet. Der møter Gud oss med kjærlighet. Møter oss alle med kjærlighet. Og bare kjærlighet.

Å fastholde dette kan stride mot mye. Vi vil så gjerne fortjene.­ Og vi vil, når vi tenker etter, gjerne­ gjengjelde. Vi vil at folk skal «få som fortjent».

Derfor er det så vanskelig å fastholde ­nåden. Men å fastholde den er viktig for å bevare evangeliets renhet. Dette er dyrebar nåde.
Intet «oppgjør» med Bibelen. Espen Ottosen gjør (Vårt Land 29. oktober) ikke samtalen i offentligheten om disse dype spørsmålene enklere. Han virker opprørt over tanken på at Gud ikke skal straffe ikke-troende med fortapelse og helvete. Og han bruker sterke retoriske virkemidler i sitt forsvar for fortapelsens realitet. Splitt-og-hersk-strategien han prøver seg på (mellom kolleger, og mellom lærere og studenter på MF) er ufin.

Ottosen kaller min kronikk et «oppgjør med Bibelen», samtidig som han beklager seg over at den ikke «henviser til et eneste bibelsitat». Ottosen gjenkjenner visst ikke at kronikken min bygger på en fortolkning av evangeliet, så lenge han ikke får oppgitt direkte­ bibelreferanser. Det må han gjerne­ få (for eksempel 1 Kor 15,20–28; Rom 8,21; Matt 5,44; Matt 19,26; 1 Tim 2,4; Kol 1,20; osv.). Men det hjelper nok ikke så mye. Vi leser disse tekstene ulikt; det er saken.

Jeg unnlater å kommentere nivået på retorikken når Ottosen hevder at jeg gjør meg «mer kjærlig og klok enn Jesus», fordi jeg ikke deler Ottosens fortolkning av Bibelen. Men det er altså verken Bibelen eller Jesus jeg tar noe «oppgjør» med. Slik Espen Ottosen i dag forsvarer tanken om en pinefull evig fortapelse som Guds straff over vantro, er det hans bibelsyn og teologi jeg er uenig med. Jeg mener denne forskjellen er relevant.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 1.11.2016

Gå til innlegget

Den kristne læren om håpet

Publisert 6 måneder siden - 1775 visninger

Den kristne kirken kan ikke i sin trosbekjennelse – eller lære – utholde tanken om at Gud også muligens er den som henretter, piner, torturerer – og det «uten ende».

Helveter finnes. I Syria. I velpleide hjem fylt med ensomhet og bitterhet. I sultherjede områder i Namibia, Nord-Korea og Den sentralafrikanske republikk.

På Haiti. I en container med lite luft og altfor mange kvinner og flyktningbarn på vei nordover i Europa. I en fengselscelle. På en øy i Tyrifjorden med en forrykt massemorder som ikke stoppes. Helveter finnes. De er ikke Guds.
Helveter finnes. Det kristne håpet er at Gud en dag vil tømme dem, og stenge dem. For godt.

Guds kjærlighets vind blåser gjennom historien. Fra tidenes morgen; over åsene i Galileas ­utkantstrøk der Jesus fra Nasaret heler menneskeliv som er ødelagt og håp som er brutt; gjennom historiens lange og ubrutte rekke av kjærlighetsgjerninger fra menneske til menneske og gruppe til gruppe; gjennom mennesker som berører oss og favner oss fra fødestue til sykehjem; og helt fram til den dagen Gud gjør alle ting nye, og Kristus skal være alt i alle.

Dommen finnes. Dommen ­finnes. Vi lever i tiden. Tiden er vår strengeste dommer. Et sted sier allerede Aristoteles at selv ikke guder kan gjøre ting ugjort. Tiden fanger oss. Vi kan ikke gå tilbake til igår og velge på nytt.
Dommen finnes. Dommen er nødvendig. Alt er ikke likegyldig. Ofrene kan ikke for evig forbli ofre. Sannhet må sies. Rettferdighet må skje. Men skal overgripere evig forbli overgripere?

Dommen finnes. Den er Guds. Den frigjør. Den reiser opp ofre, og dømmer overgripere.

Dommen finnes. Men det kristne­ håp er at Gud ikke gjengjelder ondt med ondt. Gud straffer ikke slik som mennesker straffer. Straffen oppheves idet livet heles og den nye himmel og den nye jord stiger fram fra Guds skapende og frelsende hender. Det er det kristne håpet. Guds rettferdighet er ikke en gjengjeldende rettferdighet. Den er gjenopprettende. Guds sannhet er ikke en bindende sannhet. Den er en sannhet som setter fri.

Flerstemmig klinger det; fra skriften og opp igjennom kirke-­og verdenshistorien fram til i dag: Frykt ikke. Gud er den som dømmer. Gud er den som setter oss fri.
Den kristne forkynnelsen om dommen er frigjørende fordi dommen er Guds, ikke menneskers. Og Gud dømmer slik Jesus møter oss: Med nåde og barmhjertighet.

Tanken om Guds straff. Tanken om en straff der mennesker, overgripere, forbrytere, ­eller ganske enkelt gudsfornektere­ ­eller «unådde» pines evig i et mørke borte fra Gud, er en ukristelig tanke.

Den er mulig. Den kan til og med framstå som fristende og nærliggende – menneskelig sett. Men den er uforenlig med den kristne troen på Gud som kjærlighet. Og den er uforenlig med mye vi i dag ellers holder for ­
sant og godt: Kampen mot torturen, blodhevnen, straff som hevn, dødstraffen og ny blodsutgytelse som en måte å balansere urett og gjenopprette Herrens «ære» på.

Tanken på en Gud som straffer­ de ulydige, vantro eller uvit­ende til en evig pine finnes i det bibelske materialet. Der er den rammet inn i metaforer og retts­forståelser som ikke kan bruke­ i dag. Men er det mulig med en «forsvarlig eksegese» som fjerner­ all billedlig tale fra disse, men beholder «alvoret», forstått som at noe som er like ille som eller verre enn å kastes levende inn i flammer som ikke slokker, og så videre, skal skje med den som ikke tar imot budskapet? Jeg tviler.

Også formuleringen i Confessio Augustanas artikkel XVII om at Kristus skal dømme «djevelen og ufromme mennesker» til å «pines uten ende» må forstås i sin historiske kontekst. Etter mitt syn verken kan eller bør denne formuleringen forplikte lutherske kirker i dag.

Til overmål. Tanken på den straffende­ Gud finnes i overmål i den kristne kirkes­ historie og i den anfekt­ede troendes erfaring. Men der må den være en del av vår synds­bekjennelse, ikke vår ­trosbekjennelse. Utallige er de uskyldige menneskeliv som er brent, torturert, pint i hjel mens det ble sunget te deum og tegnet korsets tegn. Utallige er de som ga opp eller vendte seg bort fordi de ikke trodde, eller fikk høre, at Guds kjærlighet kunne være stor nok til å romme også dem.

Misjonæren, folkekirkepresten­ og biskopen Tor B. Jørgensen har fortjenstfullt minnet oss om de mangfoldige stemmene i både skriften og kirkehistorien som viser at Guds kjærlighet ikke ­taper til sist. Til det svarer mange teologer: «Den kristne kirke kan ikke lære alle tings gjenopprettelse. Men den kan håpe på det.» Dette refrenget klinger med hos mine kolleger Jan-Olav Henriksen og ­Harald Hegstad i Vårt Land 25. oktober. Men er det egentlig en relevant forskjell?

Når det gjelder «de siste ting», vet vi svært lite. De bibelske ­tekstene er uklare og motstrid­ende. Derfor har vi for eksempel ulike bønner ved overgivelsen 
av den døde i vårt eget grav­ferdsrituale. Vi vet ikke. Vi kan ikke vite. Det er «de siste, ytterste­» forhold vi snakker om. De er usammenlignbare med noe vi kjenner. Men likevel tror vi, og forplikter oss på det som vi sier ved døpefonten ved hver dåp: «La oss stå sammen i vitnesbyrd og tjeneste, inntil dagen kommer da alt det skapte skal bli 
forløst ved vår frelser, Jesus 
Kristus».

Er erfaringen da uvesentlig når det gjelder disse forholdene, slik Henriksen og Hegstad skriver? Nei. Vi vet dessverre hva pine er. Vi vet hva tortur er. Vi vet hva lidelse er. Vi vet hva hevn og straff og vold er.

Og vi vet – gudskjelov – hva kjærlighet er. Fra livene våre vet vi hvordan kjærlighet uttrykker seg og kjennes. Når vi med et samstemt evangelium tror på Guds kjærlighet, tror vi på en kjærlighet som er mye større enn denne menneskelige erfaringen av kjærlighet. Men vi kan ikke som troende mennesker åpne for at denne gudskjærligheten er mye mindre enn vår menneskelige forståelse og erfaring av kjærlighet. Og vi kan heller ikke tro at den står i motstrid til hva vi ellers holder for sant om menneskelivet og om Gud.

Ber oss elske. Den kristne kirken kan ikke i sin trosbekjennelse­ – eller lære – utholde tanken om at Gud også muligens er den som henretter, piner, torturerer – og det «uten ende». Når Gud er den som ber oss elske våre fiender, kan vi ikke holde døren åpen for at Gud muligens ikke selv gjør det. En slik tilsyne­latende ­«respekt for Guds frihet» vil være å underkjenne evangeliets ord om Guds kjærlighets sannhet og rekkevidde. For alle og enhver.­ Og særlig for den som aller minst fortjener den.

Så kirken har svakt grunnlag for en egentlig lære om hva som skjer til slutt.
Men den kristne kirke har et velbegrunnet håp. «Vær alltid beredt til å stå til regnskap for det håp dere eier», sier apostelen. Derfor skulle vi ikke snakke om eskjatologi, lære om de siste ting, men snarere noe i retning av elpidelogi, læren om håpet.

I en slik lære om håpet hører ikke straffen – den evige pinen, gjengjeldelsen som kommer fra Gud – hjemme.

Gå til innlegget

Felles liturgi med variasjoner

Publisert over 1 år siden - 993 visninger

Bispemøtets vedtak ser ut til å legge opp til klart atskilte og gjensidig utelukkende liturgier: Dette oppleves for mange av oss som et springende punkt.

Evangeliet er en gave gitt til alle – i samme monn. Det må kirken kommunisere entydig. I mitt innlegg i Vårt Land 6. november påpekte jeg en tendens til «rangering» både i dåpsforståelsen og ekteskapssynet som har kommet til uttrykk i kirkevalgkampen.

Åpen folkekirkes posisjon kommer tydelig fram i kontrast her: Vi ønsker ikke en kirke som rangerer medlemmenes tro eller forskjellsbehandler ektepar.

Selvsagt er det forskjell på dåp og ekteskap, både teologisk og som ordninger i Den norske kirke. Jeg ser at min sammenstilling kunne være ­egnet til å skape misforståelser her. Takk til Harald Hegstad (Vårt Land 10. november) og Roald Iversen (Vårt Land 12. november) som fra ulike posisjoner har påpekt dette, og dermed gir meg anledning til å presisere:

Velsignet. Dåpen er et sakrament. Ekteskapet er det ikke. Det er ifølge luthersk teologi, som Roald Iversen så tydelig minner oss om, en «borgerlig ordning». Det betyr ikke en degradering eller devaluering av ekteskapets teologiske kvalitet eller dignitet. Hegstad synes å være bekymret for det. Som borgerlig ordning er ekteskapet sekulært, og kan rettmessig ses som det Hegstad tydelig skeptisk betegner som en «rent sosial konstruksjon».

Men det er ikke mindre velsignet av Gud av den grunn. Som andre ordninger på skapelsens plan handler også denne om hva som tjener livet, og slik fremmer Guds gode vilje, her og nå – i vår tid.

Slike ordninger er underlagt den allmenne fornuft og tidens skiftende betingelser og krav. Derfor er det ikke bare teologisk mulig, men også nødvendig og rett å få en vigselspraksis i Den norske kirke som i tråd med ­ekteskapsloven likestiller ulikekjønnede og likekjønnede par.

Felles liturgi. En slik likestilling bør komme til uttrykk ved at det ikke ­etterlates noen tvil om at den liturgiske handlingen rundt ekteskapsinngåelsen handler om det samme, uavhengig av ektefellenes kjønn. Det kan best sikres ved en felles liturgi. Men en slik felles liturgi kan være åpen nok, og utformes med så mange og gode alternativer, at den kan romme ulike situasjoner så vel som ulike teologiske syn på ekteskapet:

De ektepar og prester som for ­eksempel ønsker å eksplisitt uttrykke kjønnspolariteten som ekteskapskonstituerende (slik som Hegstad understreker) hindres ikke i å gjøre dette ved at en har en felles liturgi som ikke legger det til grunn, men tilbyr valgvarianter i den som tydeliggjør det.

De av oss som har et ekteskapssyn som ikke forutsetter kjønnspolariteten, hvor god og gudgitt vi enn holder denne for å være, kan feire vigsler med utgangspunkt i den samme liturgien, men med varianter som ikke trenger henvise til «mann og kvinne» som om det var dette som konstituerte ekteskapet.  

Gjensidig utelukkende? Jeg mener altså det er i dette landskapet vi bør søke en løsning som ­ivaretar begge sider i denne saken.

Dette ­betyr at jeg fullt ut deler Roald Iversens anliggende når han framholder betydningen av «én felles velsignelse av ekteskapet, for heterofile som for homofile…». Det er mitt hovedpoeng i «ett ekteskap». Når Iversen går inn for «flere alternative liturgier som alle som vil inngå ekteskap i kirken kan velge mellom», er det i praksis da ikke så ulikt en felles liturgi med mange variasjoner. Poenget er å fastholde at disse variasjonene eller ulike liturgiene feirer det samme for alle, nemlig ekteskapet.

Les Bispemøtets vedtak og følg debatten

Men Bispemøtets vedtak ser ut til å legge opp til klart atskilte og gjensidig utelukkende liturgier: En tilleggsliturgi forbeholdes likekjønnede par, mens alle ulikekjønnede par fortsatt må vies etter nåværende liturgi. Dette oppleves for mange av oss som et springende punkt når det gjelder likebehandling og likeverd.

Dersom vedtakets punkt tre ikke må leses slik, men at en kan se for seg at liturgiene skal være åpne for alle, stiller saken seg noe annerledes.

I samtalen om dette fram mot Kirkemøtets behandling ønsker Åpen folke­kirke å være en aktiv og konstruktiv deltaker.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Livsfjern teologi
av
Eskil Skjeldal
rundt 2 timer siden / 137 visninger
3 kommentarer
Dropp både RLE og KRLE
av
Tomas Moltu
rundt 4 timer siden / 486 visninger
11 kommentarer
For folket, ikke for Gud
av
Vårt Land
rundt 16 timer siden / 2317 visninger
4 kommentarer
Å velge barn
av
Vårt Land
rundt 21 timer siden / 190 visninger
1 kommentarer
4 prosent flytende
av
Arne Berggren
rundt 21 timer siden / 459 visninger
2 kommentarer
Fornyeren
av
Berit Aalborg
1 dag siden / 2900 visninger
47 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Gjermund Frøland kommenterte på
Livsfjern teologi
38 minutter siden / 137 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 137 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Dropp både RLE og KRLE
rundt 1 time siden / 486 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 137 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Dropp både RLE og KRLE
rundt 1 time siden / 486 visninger
Tomas Moltu kommenterte på
Dropp både RLE og KRLE
rundt 2 timer siden / 486 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Dropp både RLE og KRLE
rundt 2 timer siden / 486 visninger
Tomas Moltu kommenterte på
Dropp både RLE og KRLE
rundt 2 timer siden / 486 visninger
Tomas Moltu kommenterte på
Dropp både RLE og KRLE
rundt 2 timer siden / 486 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Fornyeren
rundt 2 timer siden / 2900 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Dropp både RLE og KRLE
rundt 2 timer siden / 486 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Fornyeren
rundt 2 timer siden / 2900 visninger
Les flere