Sturla J. Stålsett

Alder:
  RSS

Om Sturla J.

Dr. theol. Professor i diakoni, religion og samfunn, Det teologiske menighetsfakultet, Oslo. Styreleder Frivillighet Norge (2013-). Styreleder Åpen folkekirke (2014-).Generalsekretær i Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo (2006-2013)

Følgere

Respektløst av Vårt Land om barn

Publisert 6 dager siden

Vårt Land insisterer på å bruke betegnelsen «IS-barna». Det er etter mitt syn uetisk og respektløst.

I et sterkt og klokt åpent brev til Erna Solberg i Vårt Land 12. september forsvarer psykologspesialist Heidi Wittrup Djup nok en gang barn av norske kvinner i IS-områder. Disse barna må ikke straffes ved å gjøres foreldreløse fordi foreldrene deres har gjort svært kritikkverdige valg.


Hentes hjem

Barna er selvsagt uten skyld. Og norske myndigheter er forpliktet etter Barnekonvensjonen på å prioritere barnas beste. De må snarest hentes hjem til Norge for å få den omsorgen de trenger og har rett på, om mulig med sine mødre. Så stor humanitet og rettferdighet må vi kunne vise, og så stor tiltro til vårt eget rettsvesen må vi ha.

Wittrup Djup påpeker også med rette den framtidige belastningen det vil være for barna å lese om «tiden da de selv ble omtalt som IS-barn». Selv bruker ikke Djup denne merkelappen på barna, verken her eller i de åtte kronikkene hun har skrevet om emnet. Sammen med tidligere barneombud Reidar Hjermann skrev hun tvert imot tydelig allerede i februar i år: «Dette er ikke IS sine barn. Dette er Norges barn» (Aftenposten, 28. februar).


Stigmatiserende

Det er desto mer nedslående å se Vårt Lands redaksjonelle innramming av brevet. Avisa bruker bramfritt den uten tvil belastende og stigmatiserende betegnelsen «IS-barna» både på forsiden, i bildeteksten og i emnebeskrivelsen. Det er respektløst, først og fremst overfor barna. Men også overfor Wittrup Djup, som gjøres medansvarlig i en ordbruk hun selv tar avstand fra. På forsiden er ordet til og med lagt i hennes munn! Vårt Lands redaksjonelle linje står her i grell og skuffende kontrast til mange andre store medier, som bevisst unngår betegnelsen.

Først trodde jeg det handlet om tankeløshet i Vårt Land. Så jeg skrev til sjefsredaktør og administrerende direktør Bjørn Kristoffer Bore om begrepsbruken i vår. Til min overraskelse fikk jeg til svar at de har vurdert det, og kommet til at begrepet kan brukes. Bore skriver i epost 24. april at det etter Vårt Lands mening «ikke er like stigmatiserende som for eksempel ‘tyskerunger’, som var ment nedsettende, men snarere er deskriptivt ment.» Men Vårt Land ser det potensielt problematiske, fortsetter sjefsredaktøren, og vil av den grunn være forsiktig med å bruke begrepet i brødtekst. Men i overskrifter og ellers vil de bruke det, for at VLs saker skal «nå ut og bli forstått».


Misvisende

Denne vurderingen stiller jeg meg helt uforstående til. Vårt Land insisterer altså på en betegnelse som både er etisk problematisk og grovt misvisende. Barna er jo ikke medlemmer av IS. Men Vårt Lands språkbruk bidrar til å knytte dem sterkere til terrorveldet.

Er det noe erfaringen fra Kirkens Bymisjons arbeid har lært meg med ettertrykk, er det dette: Begrep og betegnelser skaper virkelighet, og rammer hardt. Noen ganger må enkelhet i kommunikasjon rett og slett vike for mer tungtveiende etiske hensyn. Det gjelder ikke minst i dagspressen. Og, trodde jeg, ganske særlig for Vårt Land.

Det er enkelt å reformulere slik andre medier gjør, for eksempel «IS-krigere og barna deres» (Klassekampen), «barn av norske IS-menn og -kvinner» (Aftenposten), «… barn som har IS-foreldre med norsk statsborgerskap» (Dagbladet). Det er et lite språklig grep, med en stor konsekvens: Barna defineres ikke ut fra en svært negativ identitet de verken har valgt eller skal gjøres ansvarlige for.

Gå til innlegget

Samvittighetens hersketeknikk

Publisert 3 måneder siden

Sett i lys av den positive utviklingen når det gjelder respekt for LHBT-rettigheter i kirke og samfunn de senere årene, er konklusjonen fra KRIKs referansegruppe nedslående.

I en kommentar til prosessen i KRIK rundt spørsmålet om lederes samlivssyn beskylder Vårt Lands
 religionsredaktør Alf Gjøsund
 Amnesty for «hersketeknikk». Det er en sterk anklage på tynt grunnlag.

Gjøsunds resonnement ser imidlertid ut til å åpne for en rett til diskriminering av andre hvis det skjer i henhold til egen samvittighet og teologi. Det er i realiteten et forsvar for samvittighetens hersketeknikk. Den er ikke ukjent i religiøse sammenhenger. Men den bør ikke KRIK velge.

To alternativer

Bakgrunnen er altså at Amnesty oppfordrer den kristne idrettsorganisasjonen KRIK til å unngå å diskriminere LHBT-personer. KRIK har nedsatt et utvalg for å vurdere om organisasjonen skal tillate ledere i
organisasjonen som anerkjenner likekjønnet kjærlighet som likeverdig med ulikekjønnet.

Utvalget konkluderer, slik vi forstår, først med at en slik aksept av likeverd er galt. Det forutsetter at det som med en eufemisme kalles «det klassiske samlivssynet» skal være organisasjonens eneste syn.

Men hva skal da skje med KRIK-medlemmer som er uenige med dette? Her gir utvalget to muligheter. Enten at de rett og slett nektes å være ledere, eller at «KRIK utformer en praksis
basert på en forståelse av at det klassiske samlivssynet løftes opp, men at det ikke i seg selv er et eksklusjonskriterium for å være med som leder i KRIK».

Fra dette slutter Gjøsund at «ingen i KRIK har snakket om at noen skal nektes å elske den man vil.» Nei, jeg tror ikke noen i KRIK tror at de har eller bør ha makt til å nekte folk å
elske hvem de vil. Men dersom utvalget får viljen sin, skal KRIK sanksjonere dem som utvalget mener elsker «feil». De kan stenges ute fra å inneha lederskap. Eller de må akseptere å være ledere i en organisasjon som ikke anerkjenner deres kjærlighet som likeverdig, og etisk og teologisk fullgod.

Resultatet er at KRIK uansett blir en organisasjon som er mer avvisende mot LHBT-personer enn selv de konservative på Kirkemøtet, som aksepterer å leve med to
likestilte syn i samlivsspørsmålet.

Klargjøring? Gjøsund forsøker å få dette til å se ikke-diskriminerende ut, og det til overmål under dekke av «samvittighet» og «teologi». Han belærer Amnesty og oss andre: «Først en klargjøring: Utvalget i KRIK har ikke foreslått å nekte homofile å ha lederverv i organisasjonen. Det handler om hvorvidt man skal ha ledere som støtter organisasjonens ideologiske ståsted.»

Det er lite klargjørende

Forslaget går jo tydelig ut på at KRIK kun bør akseptere homofile som ledere i organisasjonen dersom disse finner seg i at organisasjonen «ideologisk» er imot å likestille deres kjærlighetsforhold med heterofiles. Det må jo sies fortsatt å være litt av en pille å svelge. At det ikke er å «nekte» dem, er en usedvanlig velvillig lesning.

Ikke for sent å snu. Sett i lys av den positive utviklingen når det gjelder respekt for LHBT-rettigheter i kirke og samfunn de senere årene, er konklusjonen fra KRIKs referansegruppe nedslående. Det er sterkt å håpe at Landsstyret og generalsekretæren Silje Kvamme Bjørndal staker ut en annen kurs, og åpner opp for fullt likeverd og gjensidig respekt på alle nivåer i organisasjonen, uavhengig av samlivssyn. Lander de på utvalgets anbefaling, enten det er i den strenge eller milde varianten, vil det være et kraftig slag i ansiktet på mange som ønsker å tilhøre fellesskapet i KRIK.

Uenigheter er legitime og skal anerkjennes. Men det er slik jeg ser det ikke «teologisk velbegrunnet» for en organisasjon som KRIK i dag å aktivt stenge LHBT-personer ute fra fullverdig og likestilt deltakelse.

Prosessen i KRIK viser at det fortsatt er tydelig behov for å kjempe mot diskriminerende holdninger og handlinger, ikke bare i kirkelige sammenhenger, men også i idretten. KRIKs doble tilhørighet gjør det enda viktigere at organisasjonen demonstrerer fullt likeverd for LHBT-personer, i holdning og praksis. Ledelsen av organisasjonen har et stort ansvar.

Samvittighetens hersketeknikk

Det gjør Amnesty helt rett i å påpeke. Det er derfor merkelig av Gjøsund å trekke samvittighetsfriheten fram som argument mot Amnestys forsvar av LHBT-rettigheter, når han skriver: «Vi trenger nemlig et Amnesty som står opp for retten til å følge sin samvittighet. (…) Så kan andre ta de teologiske kampene.»

Hvorvidt diskrimineringen begrunnes i politikk, ideologi eller teologi er uvesentlig for Amnesty. Men for den som rammes, er forskjellsbehandlingen verre når den begrunnes teologisk: Det er jo Gud selv som rettferdiggjør utestengingen, påstås det.

Den uretten som LHBT-personer er blitt utsatt for i kirken gjennom tidene har alltid vært teologisk begrunnet. Det skal lite innlevelse til for å se at smerten det har påført dem som enkeltmennesker og gruppe langt overgår det ubehaget det i dag måtte medføre å fremme en fortsatt diskriminerende praksis overfor dem blant oss som elsker en av samme kjønn.

Ikke sjelden har de som stenger andre ute påberopt seg samvittigheten. Et kjent eksempel er kvinneprestmotstandere som nektet å samarbeide med kvinnelige kolleger, og krevde at kvinnene måtte vike. I slike tilfeller er det berettiget å snakke om samvittighetens hersketeknikk. Den fortjener intet forsvar.


Sturla J. Stålsett

Professor i diakoni, religion og samfunn ved MF

Gå til innlegget

Politisk teologi mot populisme?

Publisert 12 måneder siden

Kloden rundt mobiliseres nå religioner som aldri før for å gi legitimitet og kraft til ekskluderende former for nasjonalisme. Her kan den politiske teologien fra Jürgen Moltmann finne en ny kritisk anvendelse.

I et glassmonter på universitetet UCA i San Salvador ligger en gjennomskutt og utbrent bok. Tittelen og forfatteren kan man fortsatt se: Boka heter El Dios crucificado, «Den korsfestede Gud», og er skrevet av den tyske politiske teologen Jürgen Moltmann, som i disse dager besøker Norge.

Eksemplaret tilhørte frigjøringsteologen Jon Sobrino. Det lå på nattbordet hans den natta de såkalte elitesoldatene fra den salvadoranske hæren stormet jesuitt-senteret på universitetet og kaldblodig likviderte seks framstående intellektuelle, sammen med en kvinne som arbeidet med dem og hennes datter. Aksjonen var hevn for FMLN-geriljaens offensiv mot byen i den historiske uka i november 1989, da muren falt i Europa. Sobrino overlevde fordi han var på reise. Men kollegaen som lånte rommet hans, var blant dem som lå med ansiktet ned på det blodige gresset utenfor da sola steg og portforbudet var over, den 16. november.

Håp i krigens ruiner. 

Bokeksemplaret er ladet med protest og mening – midt i det meningsløse voldsutbruddet. Moltmann selv opplevde å være krigsfange, da han var 18 år gammel og Wehrmacht-soldat. Nazi-Tysklands grusomheter gikk sterkt inn på ham, og skulle lede den begavede tyskeren til å bli en av etterkrigstidens mest innflytelsesrike teologer. At han ofte ble titulert som en av den europeiske politiske teologiens «fedre», liker han nok like dårlig som hans kone gjorde, feministteologen Elizabeth Moltmann-Wendel, som døde i 2016. Men Moltmanns bok Håpetsteologi fra 1964 fikk raskt en verdensvid leserkrets. Tydelig inspirert av Ernst Bloch, og med utgangpunkt i gudstroens krise etter Holocaust, flytter Moltmann fokuset mot framtiden og løftets kategori. Den korsfestede Kristus ble reist opp fra de døde. Det gjør kristen tro i Moltmanns framstilling til et jordnært håp – ikke som verdensflukt, men som muligheter for forandring, fornyelse og konkret engasjement for rettferdighet i verden.

Sammenbruddets Gud. 

Det er likevel først i The Crucified God fra 1973 at motkreftene mot en slik håpefull tilnærming virkelig tas på dypeste alvor av Moltmann. Gud er ikke bare håpets og løftenes Gud, der oppe og framme. Før det, er Gud sammenbruddets og nederlagets Gud, her nede, insisterer Moltmann. I fortellingene om den korsfestede Kristus er det den absolutte håpløshet, gudsforlatthet og fornedrelse som er stedet for Guds nærvær. Hva betyr det for kirken og samfunnet?

Korset er kritikk av det bestående. Sannheten og friheten viser seg ikke hos den etablerte makten – verken de politiske eller religiøse makthaverne. Tvert imot, troen på den korsfestede Gud innebærer en «motsigelse av alt man noen gang har forstått, ønsket seg eller latt seg berolige av med begrepet ‘Gud’». Dette er radikalt: Den korsfestede representerer for Moltmann «den fundamentale og totale korsfestelse av enhver religion».

Moltmann innser at en slik tro neppe er særlig oppbyggelig. Snarere representerer den en skandale, ikke minst for de med-troende. Men nettopp fordi den er en slik skandale, kan den frigjøre i en verden som ikke er fri, hevder han.

De korsfestede i historien. 

Omgitt av skandaløs sosial ulikhet og fattiges kamp for verdighet i borgerkrigsherjede El Salvador var Jon Sobrino av dem som lot seg inspirere av Moltmann. For ikke bare Gud er korsfestet, ser han. Det fattige folkeflertallet i El Salvador og over hele kontinentet er et korsfestet folk. Deres langfredag fortsetter. Bare i radikal solidaritet med deres kamp kan kirken finne sin identitet og sitt oppdrag, skriver jesuitten Sobrino.

At korsfestelsene i hans kontekst ikke kun er metaforiske, vitner boka i glassmonteret om fortsatt. Troen på en Gud som selv er korsfestet gir håp for alle som korsfestes i dag, framholder frigjøringsteologen Sobrino mer en tretti år etter massakren på hans nærmeste kolleger.

Ikke identitet, men forskjell. 

En grunninnsikt i denne politiske korsteologien er at Gud viser seg «under sin motsatte skikkelse», i den fornedrede, forlatte, utstøtte. Det er altså ikke identifikasjon eller likhet som gir mulighet for å erkjenne Gud eller det hellige. Den kritiske innsikten finnes i kontrasterfaringen, i det som står i motsetning til det trygge og kjente.

Kloden rundt mobiliseres nå religioner som aldri før for å gi legitimitet og kraft til ekskluderende former for nasjonalisme. Identitetspolitikk i mer og mindre populistiske partier søker religionens bekreftelse i «idem», det samme, det som er likt meg og oss, altså identiteten. Slik instrumentaliseres religion mot det forskjelligartede, de andre, de fremmede, flyktningene.

Her kan den politiske teologien fra Moltmann finne en ny kritisk anvendelse. Dersom kristen gudstro etter Golgata ikke tilbyr bekreftelse og trygghet, men snarere skandale og kritisk motstand, vil den kunne undergrave mange framgangsrike politisk-religiøse allianser.

Obligatorisk krusifiks. 

Men en slik tanke er radikal og krevende. Og paradoksalt nok er korstegnet i seg selv et mektig redskap i identitetspolitikk, som da de bayerske myndighetene nylig innførte krusifiks som obligatorisk på alle offentlige kontorer.

Fortolkningsstriden om hva de sentrale religiøse symbolene kan bety fortsetter med uforminsket styrke. Det gjør teologien uavvendelig politisk. Spørsmålet er ikke om teologi er politisk, men hvilken politikk den leder til.

Trykket i Vårt Land 25. september 2018.

Gå til innlegget

Bibelens fredsbudskap

Publisert rundt 2 år siden

Det er i tråd med hovedretningen i Bibelens budskap å pasifisere tekstene, slik at de inviterer oss til å fremme fred, ikke vold.  Det er ikke bare teologisk mulig, men nødvendig. 

Metaforer og symboler åpner opp og lukker meninger. De må alltid tydes. Det krever både kunnskap, fantasi og dømmekraft.

De kan også misforstås. I mitt innlegg om å tolke for livet (VL 4. august), skrev jeg at voldsspirene i hellige tekster som Bibelen eller Koranen, bør «lukes» bort gjennom kritisk og konstruktiv tolkning. Ivar Bu Larssen sier seg uenig (VL 10. august), og mener dette er «teologisk umulig».

Vi er ikke uenige om at livstruende vold kan måtte stoppes gjennom etisk betinget selvforsvar. Vi er heller ikke uenige om at noe demonisk eller ondt kommer til uttrykk i ekstreme ideologier som nazismen, eller ugjerninger begått av IS, Boko Haram, Ku Klux Klan eller 22. julis massedrapsmann.

Så hvor er uenigheten? La meg utdype.

Ikke stryke

Med min metafor, «luke», mener jeg ikke at tekster med innslag av vold skal klippes vekk eller strykes. Der er jeg ikke like dristig eller radikal som Luther. Jeg er glad for at han ikke gjorde alvor av å fjerne Jakobs brev fra Bibelen, for eksempel.

Tekstene står der. Utfordringen til oss er å finne ut hva de kan bety i dag. Og så ta stilling til hvordan vi skal forholde oss til dem, hvordan den innsikten de tilbyr kan forandre livene og handlingene våre.

En spire er noe som kan slå ut i blomst eller gi frukter. Den giftige frukten som ligger som en spire i noen av disse tekstene, er vold. Mitt poeng er at tolkningen kan og bør være et vern mot at volden i teksten blir til vold i virkeligheten. Derfor er et kompetent arbeid med tekstene – særlig de hellige – så viktig, ikke bare for kirke og samfunn generelt, men for fredsarbeid spesielt.

I dette arbeidet er historisk kunnskap om tekstenes opprinnelse og språklig kunnskap om tekstens form avgjørende. Men også aktuell erfaring av tekstens faktiske og mulige virkninger må tas inn i arbeidet med å fortolke. Perspektivet teksten leses fra er ikke likegyldig, eller uskyldig. Endringer i perspektivet kan åpne for nye forståelser av teksten.

Oppgjør?

Når for eksempel teksten i 1. Mosebok kapittel 22 om Abrahams nesten-ofring av Isak leses med barns erfaringer av omsorgssvikt for øyet, vil vekten naturlig legges på utsagnet i vers 12, «(L)egg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe!», i kontrast til befalingen i vers 2: «…du skal ofre ham». En skarp spenning i teksten kommer da til syne. Den muliggjør en lesning som tydeliggjør at Gud setter livet foran lydigheten mot loven eller budet. En slik lesning kan være i strid med andre mulige, og mer vanlige, fortolkninger som for eksempel framhever offermotivet. Men den vil være mer i tråd med kritikken av loven i evangeliene og hos Paulus. Kanskje skjer det et fundamentalt oppgjør mellom to uforenlige forestillinger om Gud her: En Gud som krever ofre, mot en Gud som vil ofrenes liv, frihet og verdighet?

I fortellingen kan en finne begge disse gudsbildene. Noen eksegeter har vektlagt at det brukes to forskjellige gudsnavn i den hebraiske grunnteksten. I den første delen brukes Elohim, mens det etter engelens inngripen er Jahve som er den handlende Gud. Vitner denne teksten kanskje om et brudd med et overlevert gudsbilde som i en tidlig historisk fase legitimerte (menneske-)ofringer?    

Sikkerhetsventil?

Jeg mener heller ikke at vold i tekstene nødvendigvis fører til vold i virkeligheten. Det kan til og med være tilfeller hvor det forholder seg motsatt: Fiksjonsvold, eller metaforisk vold, kan også dempe eller forhindre virkelig vold. Den litterære eller åndelige dimensjonen blir da en sikkerhetsventil – en luke – for den eksplosive frustrasjonen mennesker eller fellesskap i trengte situasjoner kan oppleve. Volden kan kanaliseres vekk gjennom teksten, forestillingene, visjonene.        

Apokalyptiske tekster som Johannes åpenbaring, som Larssen helt relevant tar opp, kan også ha hatt en slik funksjon. Den ble til blant forfulgte minoriteter i det mektige og voldelige Romerriket. Det er mye motstand og opprør i metaforene som brukes. De signaliserer at dagens/datidens urettferdige og mektige voldsutøvere ikke skal få siste ordet. For Gud har ved Jesus Kristus tatt side med nettopp de små og underlegne. Det er «Lammet som er slaktet» som er «verdig til å få all makt» (Åp. 5,12). Slik gir apokalypsen, med sine voldelige bilder, håp til å holde ut i lidelser og motgang. 

Samtidig er det ikke til å komme fra at nettopp disse tekstene har vært brukt til å forsvare og forsterke faktisk voldsbruk. Igjen er perspektivet helt avgjørende: Leses teksten i lys av erfaringene til ofre eller overgripere, fattige eller rike, avmektige eller mektige?

Pasifisering

Det nye testamentet er fullt av pasifisering av volds- og maktmetaforer. Tenk på et sentralt begrep som «Guds rike», eller «herredømme». Det står i kontrast til det brutale romerske imperiet som de første tilhørerne erfarte på kroppen. Det er et rike «for fattige» (Luk 6,20), som ikke er «av denne verden» (Joh 18,36), men som bringer fred og rettferdighet (Matt 6,33). 

Eller tenk på metaforiske uttrykk som «troens gode strid», eller «Guds fulle rustning», som er «rettferdighetens brynje», «troens skjold», «frelsens hjelm» og «Åndens sverd» (Efeserbrevet 6, 11-20). Denne rustningen er det som kan fremme «fredens evangelium» (v. 15).

Og tenk på den sentrale forestillingen som hele Jesu liv, død og oppstandelse fortolkes gjennom: Messias-forventningen. Folket ventet en krigerkonge, en mektig helt. Men denne messias, Jesus fra Nasaret, kommer ikke høyt til hest med sverdet hevet. Han beskrives som en nesten latterlig skikkelse på et esel, som ikke løfter en finger verken til angrep eller forsvar. Som saligpriser fredsskaperne og byr disiplene å elske sine fiender. Som lar seg overmanne av den urettferdige makten.

Vending

Men nettopp i dette nederlaget vendes perspektivet fundamentalt. På korset blir menneskers blodsutgytende ondskap ved Guds forsonende handling snudd til livets seier på påskemorgen. Guds makt var med den avmektige. Volden ble erklært ugyldig og illegitim, uten vold.

Her transformeres realiteter som krig og kamp og blod til en annen sfære, en sfære som er åndelig og eksistensiell uten å miste sin jordiske kontekst og relevans.

Det er med andre ord i tråd med selve hovedretningen i Bibelens budskap å pasifisere tekstene, slik at de inviterer oss til å fremme fred, ikke vold.  Det er ikke bare teologisk mulig, men nødvendig. 

Gå til innlegget

Å tolke for livet

Publisert rundt 2 år siden

Hvordan gi næring til fredsplantene som finnes i de religiøse tradisjonene? Hvordan luke ut voldsspirene i hellige tekster og praksiser?

Det Gode mot det Onde. ­Enhver religion må svare for seg, før den ser bjelken i sin brors øye. Selv om det mest kritiske søkelyset i dag er på islamistisk ekstremisme, går ingen religion fri – heller ikke kristendommen. Det er ikke bare fortellinger om drap, folkemord og overgrep i Guds navn som er problemet.

Det er like mye symboler, forestillinger og temakretser som kan legitimere likegyldighet overfor andres lidelse, eller direkte voldelig maktbruk.

En ledende forsker på religion og vold, Mark Juergensmeyer, har lenge pekt på f­orestillingen om den kosmiske krigen, det absolutte oppgjøret mellom det Gode og det Onde i historien, som den farligste volds-
driveren i religionene.

Kompromisser framstilles som umulige i denne kampen. Den kan bare vinnes absolutt. Kampen har ­ingen grenser. Og den forstås som uunngåelig, skrevet inn i historiens gang, og menneskehetens bestemmelse.

Minst to andre, ­beslektede temakretser kan legges til: 
Dehumaniseringen eller ­demoniseringen av fienden, og ­tanken om offerets nødvendighet.

Demonisering og offer. Når menneskelige motstandere gjøres til dyr eller demoner, blir det lettere å øve vold mot dem. Forut for folkemordet i Rwanda, ­beskrev hutudominerte radiostasjoner tutsier som «kaker-lakker». Derfor er det grunn til å være på vakt når for eksempel den polske statsministeren nylig kalte opposisjonen i parlamentet for «rotter», og president Trump – i talen til politiet på Long ­Island 28. juli – beskrev kriminelle gjengmedlemmer (alltid utenlandske) som «dyr» det ikke skulle vises noen nåde mot.

Vi husker også Osama bin ­Ladens utpeking av USA som «Den store Satan» og George W. Bush’ svar om «ondskapens akse».

Offertanken har ofte volden innbakt i seg. Offeret inne-
bærer vanligvis blodsut-
gytelse eller tap av liv. Volden kan ­ramme den andre direkte, en uskyldig tredjepart (syndebukken), eller en selv. Felles for alle disse er at blodsutgytelsen ses på som ‘nødvendig’, og som noe som direkte forårsaker et større gode.

I møte med slike temakretser ser Juergensmeyer et behov for å «omdirigere mytologien». Med andre ord: De voldsfremmende mytene og forestillingene må fortolkes. En slik ny fortolkning må være åpen for at tekstens budskap må avvises. Eller den kan få fram andre meningslag og mulige forståelser ved ­teksten som gjenvinner dens livs-
bekreftende potensial. Voldelige tekster kan og bør avvæpnes.

Hvem rammes av vår lesning? Hermeneutikk – eller tolkekunst – er slik sett også en etisk virksomhet. I en teologisk ramme kunne vi si det slik: Vi står til ansvar overfor Gud og vår neste med våre lesninger. Hvem rammes av måten vi tolker på?

Hermeneutikk er både mot-takelse og motstand. Det har vi lært av den store franske filo-
sofen Paul Ricoeur (1913–2005), som for øvrig den nyvalgte president ­Emmanuel Macron i ­Frankrike var vitenskapelig ­assistent for i to år, mellom 1999 og 2001.

Å tolke krever både over-
givelse til teksten og kritisk mistanke mot den. Vi må åpne oss for hva som kan være tekstens mulige meninger. For en tekst har alltid mer enn én mulig mening. Men vi må også kritisere tekstens mulige meninger, og stille oss spørrende til måten tekstene har vært lest på før, fram til i dag. Og så må vi, som et tredje steg, lete oss tilbake til en samklang med tekstens anliggende.

Å tolke er et strev. Ingen slipper unna tolkningens nødvendighet, og risiko. Å si at jeg «leser bare om det står», fundamentalisters ­refreng, er utilstrekkelig. All lesning bygger på valg og forutsetninger. De bør en – så langt ­mulig – være seg bevisst, og legge åpent fram.

Kriterier. Få har vist oss så mye om tolkningens nødvendighet og strev som Martin Luther. Hans ­insistering på å holde seg til ­ordet, til skriften, var nært knyttet til kravet om å lese for livet – for t­roen, evangeliets og frelsens skyld. Hans kjente og dristige skriftprinsipp, om «det som ­driver Kristus» (til oss), var et skarpt kriterium for å skjelne mellom gyldig og ugyldig, forpliktende og uvesentlig innenfor ­Bibelens permer.

Hvordan kunne han gjøre dette uten å undergrave Bibelens autoritet, og sette seg selv, som leser, til dens overdommer? Det kunne han gjøre ved å hevde at prin-sippene for tolkningen springer ut fra lesningen av Bibelen selv. Det er evangeliet som krever at vi skal lese for livet, mot dødskrefter og brutalisering.

Kanskje kan vi i dette 500-årsjubileet også lære av Luther her, når vi står overfor Bibelens og den kristne tradisjonens ufrakommelige innslag av vold. Med tanke på Luthers egne voldelige lesninger i bondekrigene og mot jødene, ser vi med all tydelighet at å lære av Luther også må innebære å kritisere ham.

Som en presisering av ­Luthers «Kristus alene» kunne vi da «­omdirigere mytologien» og kritisere voldsmytene gjennom å anvende to beslektede kriterier, hentet fra Skriften selv:

Ofrenes perspektiv. Vi kan for det første lese med fiendekjærligheten (Matt 5,44) som rettesnor. Hvem rammes av våre lesninger? Et slikt prinsipp kan avvæpne ­enhver demonisering av konkrete personer, grupper eller folk. I vår konkrete politiske virkelighet kan vi kanskje ikke fjerne forestillingen om fiender. Men Bibelen byr oss, hvor radikalt det enn høres ut, å elske dem – ikke drepe.

For det andre kan vi etterstrebe alltid å lese i ofrenes perspektiv. Det dere har gjort mot – lest mot – en av «disse mine minste …», (Matt 25, 40): Det kunne innebære at den som selv rammes av overgrep eller lidelse, måtte gis forrang til å fortolke de tekstene som historisk har blitt brukt til å legitimere ugjerningene eller til å legge skylden for sykdom og lidelse på den rammede selv. Det er også mulig – til en viss grad – å sette oss i ofres sted når vi leser. Vi kan lese med medfølelse. Med solidaritet.

Dette er krevende: Hvordan kan vi lese tekster for eksempel om etnisk rensning i Guds navn i lys av vår tids erfaringer av krig og erobring? Hvordan kan vi lese fortellingen om Abrahams ­nesten-ofring av Isak fra overgrepsutsatte barns perspektiv?

Vilje til å kjempe med tekstene og tradisjonen for å avvæpne dem deres voldelige impulser og ­utløse deres fredsbyggende potensial er et av de viktigste religiøse bidragene til fred i dag. Å lese slik kunne vi se som et hermeneutisk svar på utfordringen fra 5 Mosebok 30, 19: «Velg da livet, så du og dine etterkommere får leve.»

I reformasjonsåret er det gode grunner til å framholde dette som en evangelisk plikt, også med den uunngåelige risikoen for feiltolkning.

Sturla J. ­
Stålsett

Professor i 
diakoni, religion og samfunn Vårt Lands sommerserie har satt søkelys på forholdet mellom religion og konflikt. ­Religiøsitet tilbyr også ­ressurser til håp, overlevelse, frigjøring og forsoning – alt sammen avgjørende for fred. Alle de store ­religionene forstår seg selv som kilder til fred. Dette pålegger religiøse ­fellesskap et spesielt ansvar.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
22 dager siden / 5216 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 3249 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
24 dager siden / 2364 visninger
Om Atle Sommerfeldts oppgjør med Alv Magnus
av
Andreas Nordli
rundt 1 måned siden / 2289 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
rundt 1 måned siden / 2223 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
20 dager siden / 1788 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
25 dager siden / 1766 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
22 dager siden / 1748 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1680 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere