Stefan Storm

Det er utrolig skremmende å tenke på at den sanne historien om Bobby Griffith like gjerne kunne handlet om meg. Prayers for Bobby er den mest hjerteskjærende tankevekkende filmen jeg har sett på lenge. Jeg anbefaler den på det varmeste, spesielt til alle mødre, fedre, prester, pastorer, lærere, trenere, søsken og venner...

http://www.youtube.com/watch?v=sSee8On2lEQ

Vi pleier å gå hånd i hånd på gaten, kjæresten min og jeg. Vi liker å leie hverandre, det føles så godt å holde hånden til den man elsker i sin, å vise hele verden at vi hører sammen. Og som homofilt par synes vi det er viktig å være synlige. Samtidig prøver vi å ikke bry oss så mye om folks reaksjoner. Mange kaster et ekstra blikk på oss, folk smiler ofte støttende, en del barn stiller seg opp og peker, noen gutter plystrer eller blunker, og et par ganger har jenter gitt høylydt uttrykk for at det er en ”waste” at vi liker gutter. Disse reaksjonene er forståelige, ofte hyggelige, men kanskje helt unødvendige.

Det er en liten del av meg som er redd for at noe fælt skal skje. Ærlig talt blir jeg mest urolig i mørke, stille gater når vi møter en gruppe innvandrergutter. Ved gangfelt hender det til og med jeg stopper opp når det kommer en bil, fordi jeg er usikker på om den kommer til å stanse. Og igjen, frykten er som regel større hvis bilen er en taxi, eller en svart BMW med et mørkt ansikt bak rattet. Det må være så lett å bare ”overse” et homsepar som kommer valsende ut i fotgjengerfeltet, tenker jeg.

Ja, jeg vet det er fordomsfullt av meg å frykte innvandrergutter. Men frykten dukker opp fra underbevisstheten, og det hjelper lite at jeg har sterke antirasistiske holdninger, eller at det jeg frykter ennå ikke har skjedd. Vi leser og hører at det faktisk skjer andre, at homser blir slått ned av muslimer fordi de er homser. Og da kunne det like gjerne skjedd oss, liksom.

Og så, plutselig en kveld hendte det – ikke. Vi gikk hånd i hånd hjem fra kino, de to venninnene våre var blitt hengende litt etter, og plutselig befant vi oss i en nattestille gate, ansikt til ansikt med en gjeng innvandrergutter i tjueårsalderen. Vi stoppet opp og snudde oss for å se etter jentene, de var langt bak oss, men vi slapp ikke taket i hverandre. Den ene av guttene kom rett bort til oss, strakte ut hånden, og av refleks tok jeg den og hilste. ”Så modige dere er”, sa han og hilste på kjæresten min også. Flere av de andre guttene nikket og smilte, og så gikk guttegjengen videre.

Mer skulle det ikke til for å svekke fordommene mine. Og i går skjedde det igjen. En bil stoppet opp for oss da vi skulle krysse veien, og en av innvandrermennene som satt i bilen rullet ned vinduet, stakk hodet ut og strakte en tommel i været mot oss. ”Vi støtter dere,” ropte han, og jeg ble så forfjamset at jeg svarte det første som falt meg inn: ”Tusen takk, vi støtter dere også!”. Og det kunne selvfølgelig misforstås på alle mulige måter, men mannen smilte bare enda bredere og sa: ”Så bra, da støtter vi hverandre!”

Som homser føler vi på ansvaret for å være synlige, for å bryte ned fordommer i positive møter. Jeg tror mange innvandrere føler det samme. Noen går ut av sin vei for å vise at de ikke er homofobe, for å skape trygghet for oss som frykter vold. Ingen av delene skulle være nødvendig. Men de underbevisste fordommene er våre forsvarsmekanismer mot farer, og de blir ikke borte av seg selv. Derfor må vi som tilhører minoriteter, homser og innvandrere, møte hverandre med håndtrykk, anerkjennelse og støtteerklæringer.

Jeg lo av intelligent design til jeg traff min første banan. Kreasjonisme, hehe!

Jeg tviler ikke på at vi stammer fra apene. Vi mennesker er hårete og ganske enkle. De eneste som tror på vår overlegne intelligens er oss selv. Etter endeløse møter rundt halvlange bord kommer vi frem til geniale konsepter. Som melkekartonger. Brett ut og bøy helt tilbake. Best før. Resirkulering. Næringsinnhold: helse i hver dråpe.

Men en banan! Et resultat av tusen mutasjoner?

Selv en bavian klarer å rive av bananskallet mens han leter etter lus i svigerfars armhuler. Og ingen trenger datostempling for å vite om bananen er umoden (grønn), spiseklar (gul), overmoden (brun) eller råtten (svart). Bananen er full av energi, og er foreløpig ikke kreftfremkallende. Og på vei ut av bilvinduet blir skallet til jord som gir næring til nye banantrær. Eller bare blåbær.

Om Gud ikke har skapt bananen, så har Hun i alle fall pønsket ut evolusjonen som bananen er et resultat av. Og det er kanskje enda mer fantastisk.

Enda en gang har vi feiret at sommeren er kommet. Eller er det Norges frihet og selvstendighet vi feirer? For vi har da vel ingen grunn til å feire grunnloven fra Eidsvoll? Den er jo snart moden for historiens skraphaug, er den ikke? Hva er det vi egentlig feirer 17. mai? Hva vil det si å være norsk i 2009?

Norsk på dansk
På videregående skulle alle i min rettslæreklasse holde en presentasjon om hvert sitt rettsområde. En gutt i klassen holdt foredrag om miljørett. Han innledet med å slå fast at Norge er verdens grønneste land, og påsto skråsikkert at Norges grunnlov allerede i 1814 beskyttet miljøet. Han siterte grunnlovens § 110 b: Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten.

Naturligvis kunne jeg ikke holde meg fra å påpeke at den aktuelle paragrafen ble tatt inn i grunnloven først 19. juni 1992. Foredragsholderen ble sprutrød, og insisterte på at paragrafen måtte ha vært med hele veien fra Eidsvoll, den var jo på dansk!

Korstog mot jesuitter
Dansk eller ikke, eidsvollsmennene nevnte ikke miljøvern, menneskerettigheter, parlamentarisme, arbeidsmiljø, likestilling, selvbestemt abort eller kjønnsnøytrale ekteskap med ett ord i 1814. Derimot ble det siste leddet i § 2 hørende slik ut: Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Jøder fikk adgang i 1851, mye takket være Henrik Wergeland, som også tok initiativet til 17. mai-feiringen. I 1897 ble munkeordener tillatt, og i 1956, da Norge skulle ratifisere Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, ble forbudet mot jesuitter opphevet. Motstanden i noen kristne miljøer var massiv.

Kristendom eller humanisme?
Fjorårets 17. mai-komité la ned forbud mot alle andre flagg enn Norges og FNs. Det skapte en voldsom debatt. De ivrigste forsvarerne for grønne og røde flagg med halvmåner befant seg på venstresiden. De sterkeste motstanderne var brune – nordmenn med minoritetsbakgrunn og høyrepopulister. En av mine norsk-pakistanske venner var ikke tvil. For ham symboliserer det norske flagget alt han elsker med Norge. Han ser ikke et 2000 år gammelt torturinstrument i blått og hvitt på rød bakgrunn. Heller ikke symbolet som korsfarerne brukte da de massakrerte jøder og muslimer i middelalderen. Han ser et symbol for fred, frihet, menneskerettigheter, solidaritet og toleranse. For ham er 17. mai det nærmeste vi nordmenn kommer en markedsdag i Karachi.

Dersom 17. mai var en nasjonalistisk feiring av grunnloven fra 1814 ville jeg holdt meg hjemme. Men om Henrik Wergeland kunne gå i tog og vifte med det norske flagget, vil jeg ikke være dårligere. Wergeland feiret ikke den trangsynte og rasistiske norske småligheten. Han feiret drømmen om det selvstendige, frie og humanistiske fredslandet. Han feiret oss som skulle komme etter og innføre likestilling og likeverd i grunnloven. Oss som vil gjøre Norge til fredsmekler, grønt forbilde, en viktig bistandsyter og forkjemper for menneskerettigheter. Han feiret potensialet for det nye Norge!

Ja, vi elsker
Norge har vært i konstant bevegelse siden 1814. Norge er fortsatt i bevegelse. Jeg hopper inn i 17. mai-toget, midt i en stivpyntet flokk med svarte, brune, hvite og rosa gutter og jenter. Vi beveger oss sakte oppover Karl Johan mot slottet, der kongefamilien står og vinker til oss. Med jevne mellomrom stopper vi helt opp og venter utålmodig på at paraden skal sette seg i bevegelse igjen. Jeg vifter med mitt røde, hvite og blå flagg og synger for full hals: Ja, vi elsker dette landet!

They want me to
leave the closet
without coming out.

They try to
straighten me out
by bending my mind.

They tell me
to let them blindfold me,
and I will find my way,
to fold my hands,
and I will be healed,
to fall on my knees,
and I will be saved.

They say:
You were born that way,
brother, bent.
But hey,
no way
god meant
you to be gay!

They insist
it's a sin,
it's just a disease.

I wonder
who's sick,
who the real sinner is?

Jeg har aldri likt hijab. Ikke solbriller heller. Her om dagen slentret jeg omkring i solskinnet på måfå. Beina mine brakte meg fra øst til vest i Oslo. I Brugata fikk jeg øyekontakt med to vakre jenter, håret gjemt under fargesprakende silke, men med flørtende blikk, sensuelle lepper og kritthvite smil. Vi vekslet ikke et ord. Hijaben innbyr ikke til tilnærmelser, ikke en gang verbale. I Bogstadveien passerte jeg et par timer senere hundrevis av sparsommelig kledde blondiner med solbrune lår, dype kløfter og speilblanke insektøyne. Jeg klarte ikke å fange blikket til en eneste av dem. Solbrillene blokkerer all blikkontakt like effektivt som en hvilken som helst nikab.

Er hijaben et symbol på kvinneundertrykkelse? Radikal islamisme? Er den en markering mot at kvinner i vår kultur reduseres til sexobjekter? Er den et betalingsmiddel i en transaksjon der kvinner kjøper seg frihet mot å iføre seg et symbolsk tegn på underkastelse? Eller ganske enkelt et moteplagg? Hva er det egentlig skautet dekker til? Gjemmer hijaben en mørk avgrunn av incestuøse tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og institusjonalisert voldtekt? Eller bare en flom av skinnende ravnsvart hår?

Og hva med solbrillene? Er de der rett og slett for å beskytte blå øyne mot ultrafiolette stråler? Er de overprisede moteplagg og statussymbol? Eller er de sjelens enveisspeil mot en seksualisert omverden? Ja, kanskje de faktisk formidler budskapet til de prostituerte i Sverre Asmerviks roman fra 1982: Men tankene mine får du aldri!

Et symbol er bare det vi gjør det til. Av og til stripper vi feilaktig viktige symboler for innhold. Som når vi bruker palestinaskjerfet – symbolet på palestinernes kamp mot israelsk okkupasjon – som moteplagg. Eller når paramilitære grupper frakter våpen og soldater i biler kamuflert med Røde Kors. Men hijaben kunne gjerne tømmes for sin grumsete symbolikk. For eksempel vil en politikvinne i hijab som pågriper steinkastende demonstranter utenfor Israels ambassade representere rettsstaten, ikke noen politisk ideologi eller et personlig ønske om å underkaste seg menn.

Og solbriller er et nødvendig onde.

Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.


Så skal kongen si til dem på sin venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og hans engler. For jeg satt iskald på gangbroen mellom Oslo S og bussterminalen og ba om en tier, og dere så en annen vei; jeg vaklet langs Karl Johan på alt for høye hæler og tilbød dere sex, og dere ba meg dra til helvete; jeg solgte dvaske roser i duskregnet utenfor diskotekene, og dere hånflirte av meg; jeg ville dele livet mitt med mannen jeg elsket, og dere kalte vår kjærlighet syndig og unaturlig; jeg flyktet inn over deres grenser for å gi min familie et bedre liv, og dere kalte meg snylter og terrorist.

Da skal de spørre: Herre, når så vi deg som narkoman eller nigeriansk hore eller rumensk tigger eller homse eller flyktning uten å gi deg en hjelpende hånd? Da skal han svare dem: Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse mine minste brødre og søstre, det har dere heller ikke gjort mot meg.

Da skal en av dem innvende: Men Herre, de narkomane har jo selv valgt å ruse seg og dermed stenge seg ute fra samfunnet? Og kongen skal parere med spørsmålet: Men si meg; hvem av dere måtte betale så dyrt for et uklokt valg i ungdommen?

Og en annen skal insistere: Men Herre, horene var jo en del av en internasjonal trafficking-virksomhet! Og kongen skal svare: Og hva gjorde dere med det? I stedet for å kjempe mot fattigdommen og håpløsheten som var roten til problemet, behandlet dere de prostituerte som et ordensproblem, som en plett på det sterile bybildet deres!

Og en tredje skal prøve å forsvare seg: Men Herre, de utenlandske tiggerne truet jo velferdsstaten vår! Og kongen skal spørre tilbake: Hvilken velferdsstat? Tenker du på den oljesmurte bananrepublikken fylt av bortskjemte egoister som var seg selv nok?

Og en fjerde skal utbryte: Men hva med homsene, det står jo i bibelen at sodomi er en styggedom! Og kongen skal svare: Dere leste jo boken slik fariseerne og de skriftlærde på min tid leste den; de misbrukte min fars ord til å bekrefte sin egen moralske overlegenhet, mens de ikke gikk av veien for å dømme og baktale andre. Hvorfor kunne dere ikke bare la menneskene få praktisere mitt bud om å elske hverandre?

Og en femte skal utbryte: Men muslimene da, vi ville jo bare at de skulle dra tilbake dit de kom fra. Hvorfor er ikke islamistene som tvang dem på flukt stilt til doms her? Og kongen skal svare: Muslimene behøver du ikke bry deg om; de er ikke under min jurisdiksjon. Min kollega og venn Mohammad tar seg av dem. Da skal mannen frustrert mumle: Jesus Kristus! Og kongen skal avbryte ham og si: Jesus holder lenge, takk. Var det Carl I. Hagen du het? I min hage slipper du i alle fall ikke inn!

Religionen og familien er to institusjoner som fremdeles styrer livene til et overveldende flertall av verdens befolkning. Tilsammen dekker disse to institusjonene menneskehetens mest grunnleggende behov: reproduksjon, sosial trygghet og tilhørighet. Til gjengjeld utøver de en sterk sosial kontroll over enkeltmennesker. Medlemmene risikerer å bli ekskludert og miste retten på goder dersom de handler i strid med felles regler, verdier og interesser. De to ulike typene institusjoner må ses i sammenheng: de utnytter og kontrollerer hverandre gjensidig.

Både historisk og geografisk har religioner og familie-/klanstrukturer forbausende mye til felles. Menn gifter seg med kvinner i stort sett patriarkalske ekteskap, kvinnene oppdrar barna mens mennene forsørger familien og forvalter religiøse funksjoner. Denne ordningen ivaretar eldgamle og grunnleggende behov, og den er også sanksjonert i de fleste store religioner.

Men i dag er familien og religionen truet. I noen samfunn har det oppstått sterke, offentlige institusjoner som har overtatt viktige samfunnsoppgaver som tidligere ble utført av religiøse fellesskap og familier. Og samtidig som disse gamle institusjonene mister sin relevans, forvitrer også deres evne til å kontrollere medlemmene av samfunnet. Det norske velferdssamfunnet er et skoleeksempel på dette fenomenet.

Religionenes og familienes fall har opplagte ulemper: bestemor legges ut på anbud, barn vokser opp i skjøre og stadig skiftende familiestrukturer, kirkebyggene blir stående tomme, stoffmisbruk og kriminalitet følger i kjølvannet av normoppløsningen, bare for å nevne noe. På den annen side blir kvinner gradvis mer likestilte med menn, homofile kan praktisere sin legning innenfor mer fleksible familiestrukturer, enkeltmennesker får større muligheter til å realisere sine talenter, interesser og ambisjoner. Men ikke minst: familier som er tuftet på omsorg og kjærlighet består, det samme gjelder religiøs praksis bygget på inderlig, religiøs overbevisning.

Dette bildet kan selvfølgelig nyanseres mye. For eksempel vil spesielt familietilhørighet fortsatt spille en viktig rolle i overklassen, der muligheten for en komfortabel livsstil og arv motiverer til konformitet med familiens ønsker. Etniske minoriteter og sektmedlemmer følger heller ikke helt med i den generelle samfunnsutviklingen.

Gjør velferdsstaten oss mer individualistiske, eller overføres bare kontroll og distribusjon av goder fra private til offentlige institusjoner? For at mindre ressurssterke mennesker skal kunne "få etter behov" er vi avhengige av at de mer ressurssterke "yter etter evne". Vi er avhengig av en folkelig solidaritet som igjen er avhengig av et felles verdigrunnlag. Dette verdigrunnlaget er vi med på å legge her på Verdidebatt.no.

Når man velger å sette elleve barn til verden bør man kanskje være forberedt på at ett av dem kan vise seg å ha en homofil legning. Men når foreldre bruker Bibelen som kart er det lett for dem å slå fast at det må være noe i veien med terrenget.

Kjæresten min ble heller ikke møtt med sjampanje og hornorkester da han sto frem som homofil. Foreldrene fryktet reaksjonene i den lille bygda i østlandsskogene. Men da jeg for første gang ble med ham hjem tok det ikke mer enn en time å smelte isen. Jeg spurte faren hans om elg og fikk en times foredrag om nasjonalparker, bjørn, multer og snøscooterkjøring. Nå er jeg blitt venner med halve bygda – og et medlem av familien.

Foreldrene mine er ikke mørkemenn. De har en sterk tro som gir dem styrke i hverdagen. De er en del av et trossamfunn der alle medlemmene tar godt vare på hverandre. De er fulle av varme, kjærlighet og omsorg. De har aldri fordømt meg eller støtt meg ut fra familien. De har til og med hilst pent på min kjæreste. Men den anstrengte, reserverte aksepten fra mesteparten av min familie står i sterk kontrast til den helhjertede, uforbeholdne støtten og varmen vi har blitt møtt med hos hans.

Fordommer skyldes frykt, og frykt kommer av uvitenhet. De aller fleste mennesker er klare til å gi avkall på sin homofobi eller rasisme så snart de får et positivt møte med en person som er åpent homofil eller har etnisk minoritetsbakgrunn. Debatt er viktig, men jeg er sikker på at det jeg kaller positiv eksponering er mye mer effektivt i de fleste tilfeller. Min svigerfamilie er et sånn tilfelle. Men en del konservative kristne har ikke fordommer. Bare dommer.

Jeg tror at mange religiøse foreldre innerst inne ønsker å sette forholdet til sine homofile barn foran hensynet til bibelske forbud og påbud. Jeg tror at mine foreldre lengter etter å innlemme min kjæreste i familien. Men med Mosebøkene, Paulus, Judas, menighetsforstandere og andre medlemmer av trossamfunnet mot seg blir de stilt på valg. De blir på en måte fanget og holdt som gisler. Ikke først og fremst av sin samvittighet, men av institusjonen som har tatt på seg oppgaven å forvalte deres religiøse dogmer.

–Hvorfor ga Gud oss en samvittighet om alle svarene sto i Bibelen? Kanskje ikke Bibelen er et kart, men et kompass som angir himmelretningen, mens samvittigheten vår er kartet som hjelper oss å foreta de riktige veivalgene? Det var en av mine nærmeste som stilte meg disse retoriske spørsmålene. Jeg håper at hun en dag våger å følge samvittigheten sin, selv om den fører henne på kollisjonskurs med våre dagers fariseere og skriftlærde.