Ståle Johannes Kristiansen

Alder: 48
  RSS

Om Ståle Johannes

Følgere

Kristendom – rett og slett

Publisert 3 måneder siden

Grove overtramp, kriminelle handlinger, bagatelliseringer og tildekking har fått utvikle seg til destruktive strukturer i Kirkens midte.

Skrevet av Ståle Johannes 
Kristiansen, professor i kristen teologi, kunst og filosofi ved NLA Høgskolen og Peder K. Solberg, førstelektor i teologi ved NLA 
Høgskolen i Bergen.

Mere Christianity er tittelen på en av C.S. Lewis’ mest kjente bøker. Uttrykket er vanskelig å oversette til norsk, men «kristendom – rett og slett» dekker langt på vei forfatterens anliggender. Lewis ønsket å beskrive en «helt vanlig kristendom», uten konfesjonelle kjepphester. Samtidig dekker uttrykket Mere Christianity et viktig aspekt ved ordet «katolsk»: en helt vanlig kristendom som fremholder og praktiserer det som har vært «trodd overalt, til alle tider og av alle».

Denne vanlige, alminnelige og jordnære kristendommen, som unngår sektenes eksesser, er likevel sprell levende, og hver generasjon kristne får et helt nytt kall av Herren. Den enkelte troende skal «gjenspeile og kroppsliggjøre et spesifikt moment i historien, et bestemt aspekt ved evangeliet», for å sitere pave Frans i hans siste apostoliske formaning.

Sann menneskelighet. 

Kjernen i den alminnelige kristendommen er troen på inkarnasjonen. At Gud ble menneske er forutsetningen for både de gaver den kristne har fått del i gjennom Kristus, og det hverdagslivet vi er kalt til å leve i etterfølgelse av ham. Samtidig fastholder inkarnasjonstroen sammenhengen mellom kristendom og det menneskelige. Siden Jesus er sant menneske, vil det å ligne ham korrigere synden, men ikke redusere vår menneskelighet. Tvert imot: Sann kristen tro bekrefter og utfyller det menneskelige og gjør mennesket helt.

Den danske presten og teologen N.F.S. Grundtvig forsøkte å uttrykke troens relasjon til det felles menneskelige gjennom sitt «menneske først, kristen så». Her ligger det en dyp innsikt. Likevel blir uttrykket noen ganger lest som en «etasjetenkning» om kristendommen, som om den blir et påbygg, et programtillegg til vår grunnleggende felles menneskelighet. Vi vil derimot hevde at kristen inkarnasjonstro forbinder de to på dyptgripende vis: Kristen tro er identifikasjon med alt menneskelig, og samtidig veien til sann menneskelighet.

Rette hjemsted. 

«Du har skapt oss til deg, Herre, og menneskehjertet er urolig inntil det finner hvile hos deg», skrev kirkefaderen Augustin. I samsvar med dette bekjenner vi en kristendom der troens vei er veien mot alt det menneskeliges rette hjemsted. Ved å hvile i den dype tilliten som springer ut av vissheten om å være elsket, er mennesket selv kalt til å elske sine medmennesker. I likhet med alle kristne erfarte Augustin at livet er en kamp for å nå frem til hvilen. Kristendommen er i konstant konfrontasjon med destruktive krefter i verden og i menneskets eget indre. Den vil derfor alltid være uttrykk for en paradoksal tilstand i denne verden.

Kristendom kan lett forveksles med dogmer, abstrakte ideer og opphøyde fromhetsuttrykk. Sann kristendom er imidlertid alltid konkret, utlevd midt i den menneskelige verden. Tydeligst kommer Mere Christianity til uttrykk gjennom helgenenes liv. På hver sin unike måte har de hellige kvinner og menn gjennom sine liv gitt oss konkrete eksempler på hva det vil si å gjenspeile og kroppsliggjøre evangeliet i sin samtid.

Kirke i brann. 

At kristendom, der vi skulle vente å finne den, kan forvrenges til sin groteske motsetning, har ikke minst vi katolikker blitt smertelig minnet om dette året. Gjennom sommeren og høsten avløste de store nyhetsoppslagene hverandre, om nye og omfattende avdekninger av overgrep i Kirken. Selv om det meste av det som har kommet frem dette året gjelder hendelser tilbake i tid, er det avdekket et omfang og en hemmeligholdelseskultur i Kirkens ledelse som ryster oss til margen.

Reaksjonene har også vært sterke. Hvordan er dette (fortsatt) mulig? Når skal det ta slutt? Biskoper har skrevet sine hyrdebrev og oppfordrer til bot og omvendelse blant hele Guds folk. Dette er vel og bra, enhver av oss har synder vi kjemper med og trenger kallet til omvendelse. Men den strukturelle dimensjonen over dette, til tross for bølger av avsløringer og omfattende arbeid med konkrete tiltak de siste to tiårene, sprenger rammene for en generell håndtering av synd og omvendelse. Dimensjonene viser en ukultur som river opp Kirken innenfra, i dens innerste kjerne.

Antikristendom. 

Nettopp i kjernen av Kirkens virksomhet, i evangeliet vi er satt til å forvalte, finner vi Kristi ord: «Det dere gjorde mot en av disse mine minste, gjorde dere mot meg.» Her beskrives en dyp, sakramental realitet, en konkret realpresens: Jesu nærvær i de minste små.

Når en prest eller biskop løfter kalken og ærer Jesu nærvær i sakramentet, men tramper ned hans nærvær i de små, er det en dobbelt hån mot alt som kan kalles kristendom. Systematisk misbruk av barn og unge handler ikke om syndelige tilbøyeligheter. Grove overtramp, kriminelle handlinger, bagatelliseringer og tildekking har fått utvikle seg til destruktive strukturer i Kirkens midte.

«Hvem av dere vil gi sin sønn en orm når han ber om en fisk?» spør Jesus retorisk i evangeliet. Hva kan vi egentlig si når tusenvis av barn og unge har opplevd at det er nettopp dette Kirken har gjort gjennom sine tjenere, mens en stor andel av deres medtjenere og hyrder har sett en annen vei? Som Kristi kropp i verden er Kirken kalt til å være et vern mot vold og undertrykkelse. Når Kirken blir et arnested for dette, vrenges innsiden ut, og konsekvensene er enorme. Dette er antikristendom – rett og slett.

Ansvaret for ofrene er formidabelt. Først når de er blitt møtt med den ydmykhet og det alvor de har krav på, først da kan vi håpe at sår sakte, men sikkert begynne å leges. Samtidig er det selve evangeliet, Kirkens innerste identitet og eksistensgrunnlag, som står på spill.

Anerkjenne smerten. 

Selv om overgriperne fortsatt utgjør en liten minoritet blant presteskapet, kaster de lange skygger. Når både overgrep og tildekkingen av dem har foregått helt til topps i Kirkens hierarki, er ingen steder trygge. Lekfolk over hele verden føler seg forrådet, og tilliten mellom lekfolk og geistlighet blir skadelidende. Selv om kjente saker er få i våre nordiske land, sås det også hos oss spirer av mistillit, som må tas på alvor.

Det hviler et særlig ansvar på prester og biskoper om å ikke lukke seg inn i selvforsvar, selvmedlidenhet og generelle oppfordringer til fromhet. Geistligheten må våge å ta imot sinnet fra lekfolket for at det ikke skal vokse til varig bitterhet. Helt opp til pavenivå kaller situasjonen på mot til å stå i stormen og ta imot trykket fra lekfolkets vrede. Selv om det for de fleste vil være personlig uberettiget, er sinnet uttrykk for en kollektivt berettiget smerte.

Lekfolkets ansvar. 

Samtidig kalles også det katolske lekfolket til kristen tapperhet. Sinnet må anvendes konstruktivt, og selvkritisk refleksjon på lekfolkets vegne er også på sin plass. Både gjennom persondyrking og en misforstått opphøyelse av presterollen har lekfolk ofte bidratt til avstand og fremmedgjøring overfor geistligheten. Gjennom frykt og mistillit forsterkes slike mekanismer, og klimaet for åpen erkjennelse av alminnelig menneskelig svakhet blir enda surere. Vi må bidra til arbeidet med større transparens og sunne strukturer, ikke til en jakt på hverandres svakheter.

Avdekning av kulturen for hemmeligholdelse er ikke et angrep på Kirken. Tvert imot er denne avdekningen et stort gode i seg selv. Den katolske journalisten John Allen sier at enhver som har lyttet til vitnesbyrd fra et overgrepsoffer, vet at dette er en «skjellsettende erfaring». Det er disse erfaringene som nå også for hele Kirken kan danne et veiskille. Miljøer av katolske lekfolk har allerede i flere år arbeidet for reform i Kirken, med det mål at dette aldri skal kunne gjenta seg. Disse fornyerne – mange av dem ofre for overgrep fra geistlige – håper at dette kan bli begynnelsen på en dyptgripende kulturendring i katolsk kirkeliv – på alle plan. Deres mål er at katolisismen bruker sin smertelige erfaring slik at den blir «en forbilledlig modell for både avdekning og forebygging av overgrep». Ettertiden vil gi svar på hvordan Kirken som helhet grep muligheten i den nåværende krisen til å nærme seg et slikt mål.

Å gjenspeile Kristi. 

Midt i denne krisen bør vi samtidig minne oss selv om at de fleste av oss oppdaget den Kirken vi elsker i møte med mennesker som stod for det motsatte av maktmanipulasjon og vold – i troende som gjenspeilet Kristi sinnelag for oss, han som aldri møtte andre mennesker med tvang, men med en fast mildhet og kjærlighet som setter den andre fri. Vi vet at vi ikke har noe annet valg enn å fortsette på troens vei. Til hjelp på denne veien trenger vi en blankpussing av Det annet vatikankonsils teologi om lekfolket.

En av de sentrale teologene som arbeidet med dette temaet frem mot konsilet, var dominikaneren Yves Congar. Han var opptatt av at en «fullstendig ekklesiologi» må tone ned dualismen mellom de ulike kallene i Kirken. Enhver romersk-katolsk ekklesiologi som ikke har gjennomgått en av-klerikalisering står i fare for å skape spenninger mellom «presteskap og lekfolk», sa Congar. En slik spenning er ubibelsk, og den er usunn både for lekfolk og geistlige. Congar mente at det er riktigere å snakke om «embetstjenere og fellesskapstjenester» i Kirken. Lekfolkets oppgave er å være Kirke i hele hennes fylde. Alle døpte har ansvar for Kirkens liv. Samtidig som Congar fastholder distinksjonen mellom pastorer (hyrder) og resten av Guds folk, understreker han at Kirkens oppdrag er felles for alle troende, for alle deltar i Kristi tredelte embete som prest, profet og konge – hver på sin måte.

De nådefulle mulighetene. 

En annen av de store 1900-tallsteologene, Hans Urs von Balthasar, beskriver lekfolkets kall i estetiske ordelag, som det å leve ut Jesu skjønnhet i verden. Det kan gi oss frimodighet uansett hvilke kriser vi gjennomlever som Kirke, å se de nådefulle mulighetene som ligger i den kristne friheten til alltid å gjøre det gode der vi er. Så lenge den troende vet å vente på Guds vilje, finnes det knapt grenser for kristen kreativitet i å inkarnere eller kroppsliggjøre det gode og sanne i verden. Dette gjelder like mye for prestekallet og ordenskallet som for lekpersonens kall. For det er det ene grunnleggende kallet – å formidle Kristus konkret i verden – som gjør Kirken vakker i Guds øyne, og troverdig i verdens.

Kronikken er en forkortet og bearbeidet versjon av lederartikkelen i årsskriftet SEGL 2018.

Gå til innlegget

Til forsvar for mennesket

Publisert rundt 1 år siden

Noen må forsvare mennesket – mot seg selv og sin egen selvdestruksjon. Vi trenger å utfordre en kultur der vi i vår streben etter å utviske våre begrensninger står i fare for å viske ut vårt eget ansikt.

av Ståle J. Kristiansen, Segl-redaktør, professor i kristen teologi, kunst og filosofi ved NLA Høgskolen; og Peder K. Solberg, Segl-redaktør, førstelektor i teologi ved NLA Høgskolen

DE SISTE HUNDRE årene har med aller største tydelighet vist at mennesket bærer i seg et enormt potensial til selvdestruksjon – særlig der hvor vi har forsøkt å viske bort våre egne begrensninger, ved å fjerne uønskede utgaver av oss selv: de syke, svake og sinnslidende, jødene og «de reisende», kommunistene og antikommunistene, ufødte og gamle, de med for mange syndromer og kromosomer.

Tydeligst er denne «dødens kultur» der hvor respekten for menneskets integritet feies fullstendig bort, som i dødelige terroraksjoner mot sivile og andre ekstreme og voldelige overgrep. Snedigst er den der den skjuler seg under slør av sivilisasjon og borgerlig finkultur, og verst av alt når den kler seg i kirkelige gevanter.


Egen utfoldelse. Byrdene av vår egen begrensning og vårt eget ubehag har blitt plassert på «de andre» som står i veien for «vår egen utfoldelse». De ulike ideologienes frigjøringsprosjekter har altfor ofte vist seg å bære med seg en dødelig kamp mot andre utdefinerte grupper.

Utfordringene i kulturen stikker imidlertid dypere enn de store ideologibrytningene. Mer enn noensinne er det i vår tid viktig å understreke at kristendommen ikke er en ideologi, i kamp for eller mot andre ideologier. Kristendommen er et rop gjennom historien, fra Skriftens første «Bli lys!» (1 Mos 1,3) til det siste eskatologiske «Marana ta» (Åp 22,20), et rop om hvem mennesket er, hvor det kommer fra, hvor det er på vei, og om en Gud som inntil det ytterste offer bekrefter sin kjærlighet til oss alle.

Samtidig åpenbares hele dette dramaet som et mysterium, der vår svakhet, våre svik og nederlag, og den nødvendige erkjennelsen av dette, spiller en avgjørende rolle. Der lidelse, svakhet og dødelighet fornektes og fortrenges, blir deres destruktive krefter mangfoldiggjort. Der ære og makt dyrkes på bekostning av sannhet og rett, roper vår brors blod fra jorden. I disse tablåene beskriver den kristne tradisjonen virkelighetens «mytologiske struktur», som utfolder seg i utallige konkrete eksempler gjennom historien frem til vår egen tid. Den grunnleggende og vedvarende kulturelle striden knytter seg til spørsmålet om hva mennesket er, frontene går i og gjennom oss alle.


Færrest mulig begrensninger. Menneskets vellykkethet måles i vår kultur i stor grad ut fra hva det oppnår, og likedan sidestilles et verdifullt liv med et liv med færrest mulig begrensninger. Utfordringen er at alle våre begrensninger, svakheter og tilkortkommenheter blir potensielt farlige.

Tematikken aktualiseres gjennom debatten om transhumanismen. Som ideologi hevder transhumanismen å ha røtter i humanismen, men den bryter på dypet med alle former for religiøs humanisme, og ikke minst en kristen og katolsk humanisme, som forsvarer enkeltmenneskets ukrenkelighet.

I Norge er det først og fremst filosofen Aksel Braanen Sterri som har dratt veksler på transhumanismen i en serie kronikker og innlegg i Morgenbladet og andre aviser det siste året. Sterri tydeliggjør at sorteringssamfunnet ikke er et fremtidig skrekkscenario som inntrer den dagen alle fostre med Downs syndrom blir fjernet. Sorteringssamfunnet er allerede en realitet i og med dagens abortpraksis, med tilfeldig utvelgelse av fostre både med og uten «kromosomavvik».


De underliggende premissene. Slik bidrar det han skriver til en klargjørende innsikt. I en kortere tekst i Morgenbladet 5. mai 2017, hvor Sterri oppklarer at han ikke mener personer med Downs skal miste «livsretten», skriver han: «Det jeg har vært opptatt av å få fram, er at det er en rekke goder ved menneskelivet en med psykisk utviklingshemming ikke kan få tilgang til.» Dette er det mest interessante punktet i denne debatten fordi det peker mot de underliggende premissene i Sterris nyttefilosofi og posthumanistiske menneskesyn. De enkle og stringente tekstene hans speiler en oppfatning av det gode liv som stikker dypt i dagens samfunn.

Sterri mener at foreldre ønsker seg friske barn; det vil for ham si barn med tilgang til godene han og de effektive blant oss anser som viktige for et menneskeliv. Han understreker at de andre barna har livets rett, men det ligger mellom linjene at de ikke passer inn. Argumentasjonen tydeliggjør den nyttepregede verditenkningen som ligger skjult i kulturen, og som preger de fleste av oss når vi ser nærmere på hva vi bruker tiden på: trangen til å foretrekke det sterke, det velfungerende, det effektive, den målbare rasjonaliteten.


Det gode liv. Hvem skal definere godene i det vi kaller det gode liv? Finnes det goder som bare noen kan få del i? Ja, utvilsomt, men da kan man også snu på Sterris nyttevurdering og spørre: Finnes det andre goder som går tapt nettopp ved at man prøver for hardt å få del i flest mulig av de til enhver tid anerkjente godene i samfunnet?

Når Sterri reiser spørsmålet om ikke barn med Downs syndrom har færre muligheter, må vi kanskje svare at de fleste med Downs vanskeligere kan realisere enkelte goder ved livet enn andre. Samtidig må vi straks legge til at de lettere enn de fleste andre mennesker kan realisere andre kvalitative sider ved livet. Her er ikke personer med Downs noe særfenomen. Snarere viser de oss på en slags fortettet måte hvordan alle som må ta et steg tilbake fra samfunnets effektivitetsideal og nyttetenkning, oppdager andre goder som forutsetter en slik tilbaketrekning.

Spørsmålet om det gode liv må derfor diskuteres og gjennomtenkes parallelt med funksjonalitetsbegrepet. For hva mener vi når vi beskriver noen mennesker som redusert i sin funksjonalitet? Funksjonalitet til å gjøre eller skape hva? Alle mennesker har områder i livet der de ikke strekker til. Kompetansen som kreves for å se det, er selverkjennelse og ærlighet. Downs-debatten føres mellom de skoleflinke, de som har egenskaper som gjør at de dekker store deler av registeret av idealer skapt av vår kultur – en kultur tydelig preget av en bestemt type rasjonalitet, med nyttetenkning og effektivitet som ideal.


Vårt sanne ansikt. Det ville være feil å se helt bort fra den estetiske dimensjonen i dette. For hånd i hånd med den rasjonalistiske nyttetenkningen finner vi en estetikk som passer denne tenkningen og denne kulturen: Her er det det sterke og velfungerende som anses som vakkert. Alle som prøver å bryte med disse idealene, ser klart at det finnes kvaliteter og goder i livet som de nyttige og effektive ikke klarer å realisere.

Evolusjonsestetikken, slik den altfor ofte har vært tolket og fremstilt som en «naturlig» favorisering av det sterke og vellykkede, overser skjønnheten i det lille, det sårede og unyttige. Men det er nettopp i evnen til å se denne skjønnheten og hegne om den at mennesket viser sin virkelige storhet. Det er her vi gjenfinner vårt sanne, menneskelige ansikt.


(Forkortet og bearbeidet utdrag fra lederen i Segl 2017.)

Gå til innlegget

Bønnen om at alle må bli frelst

Publisert over 2 år siden

Teologen Hans Urs von Balthasar utfordret forestillingen om at noen mennesker med sikkerhet går fortapt. Hans forsvar for håpet om at alle blir frelst, gjorde ham i noen kretser uglesett.

Den nye norske debatten om fortapelsen har mange historiske forløpere, og det kan være interessant og fruktbart å hente inn noen sideperspektiver derfra. Ikke minst fra europeisk og katolsk sammenheng, hvor vi blant annet finner en fortapelsesdebatt i forlengelse av den sveitsiske teologen Hans Urs von Balthasars bok Hva får vi lov å håpe? Hans anliggende var å fremheve håpsdimensjonen i dette spørsmålet – håpet om at alle mennesker blir frelst – og den betydning håpet har for hvilke bønner vi ber.

I Det nye testamente finner vi to ulike typer utsagn som løper side om side: Ordene om evig fortapelse og ordene om Guds vilje og evne til å frelse alle mennesker. Disse to tekstseriene må få lyde med full kraft – ikke bare den første av dem, og ikke bare den andre. De skal ikke systematiseres, men stilles sammen i konfrontasjon, sier Balthasar.

Han tar ikke til orde for en teologi som holder det for sikkert at alle mennesker blir frelst til slutt, slik biskop emeritus Tor B. Jørgensen tydelig konkluderte (Vårt Land 1. oktober). For Balthasar har hverken kirken eller teologene mandat til å oppheve Bibelens tanke om fortapelsens mulighet.

Med utgangspunkt i Det nye testamente og klassisk tolkningstradisjon vil han snarere utfordre den utbredte moderne forestillingen om at noen mennesker med sikkerhet går fortapt. Det destruktive ved denne­ skråsikre oppfatningen, rent bortsett fra at den mangler bibelsk­ belegg, er ifølge Balthasar at den svekker det kristne håpet, og dermed også den tillitsfulle bønnen til Herren om at han må føre alle mennesker tilbake til seg (Joh 12,32).

Gud vil. Det er verdt å merke­ seg Paulus’ begrunnelse for hvorfor vi skal be for alle: «Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. For Gud er én og én mellommann er det mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv som løsepenge for alle (1 Tim 2,4-6).»

Gud vil at alle mennesker skal bli frelst. Dette perspektivet gjentas i de andre nytestament­lige brevene (se Tit 2,1; Kol 1,20; Ef 1,10; 2 Pet 3,9; Heb 9,27). Samlet sett gir disse utsagnene grunnlag for et frimodig håp hos alle som ber for dem man har kjær, for en bestemt person som er kommet bort fra Gud, eller for alle menneskers evige frelse. Balthasar sier altså ikke at alle blir frelst, men forsvarer bevegelsesrommet for et håp om alles frelse. Vi vet ikke om alle blir frelst, men vi vet heller ikke med sikkerhet at noen som helst vil gå evig fortapt.

Refleks. Det er det siste poenget som skapte reaksjoner fra det Balthasar selv kalte «konservativt» hold. Det er de kritiske teologenes ryggmargsrefleks som er interessant og avslørende i denne sammenheng: Fortapelsens mulighet er avgjørende for kraften i forkynnelsen til omvendelse. Balthasar er delvis enig i dette. Men kritikerne leste ham straks som om han forkynte sikker gjenopprettelse for alle. «Jeg har aldri snakket om sikkerhet, men om håp», svarer Balthasar, og dette håpet klamrer seg til Det nye testamentets forkynnelse.

Reaksjonen fra hovedkritikeren, Gerhard Hermes, er talende. «Vi kan ikke håpe at alle mennesker kommer til himmelen, for dette er utelukket i åpenbaringen.» Det er nettopp sikkerheten i den siste oppfatningen Balthasar vil til livs. Balthasar understreker stadig at vi mennesker ikke kjenner Guds dom, og at vi alle er under dommen. Avgjørelsen er helt i Guds hånd.

Før – og etter. Det mest originale i Balthasars bok er hans ­tydelige skjelning mellom Jesu forkynnelse i tiden før kors­døden og oppstandelsen, og hans forkynnelse etter korset og i lys av oppstandelsen. De universelle­ ­utsagnene og verdens frelse finner­ vi først og fremst i undervisningen­ etter oppstandelsen.

Hele Skriften må tolkes med korset og oppstandelsen som forståelsesnøkkel – og dette må gjelde så vel for utsagnene om fortapelsens mulighet som for tekstene om frelsens mulighet for alle mennesker. Særlig viktig for Balthasar er Romerne 5, hvor denne spenningen fremholdes i fremstillingen av den første og andre Adam.

Den andre Adam kom for å gjenopprette den første Adams fall, og alle menneskers fall gjennom enheten med ham, og Paulus proklamerer at nåden som kom med Kristus er blitt desto større – og den retter seg mot «alle» (Rom 5,12-21). Romerne 5 bygger seg opp til en seiershymne­ over den triumf Jesus manifesterer for menneskeheten, sier Balthasar.

I sin tolkningshistoriske ­argumentasjon viser Balthasar at kirkefedrene fastholder helvetes realitet, og at teologer som Ambrosius og Hieronimus sam­tidig understreker at Bibelens ­beskrivelser ikke må forstås fysisk, for sjelen – som er åndelig – kan på ingen måte rammes av fysiske flammer.

Ikke skapt helvete. Balthasars viktigste poeng i den historiske gjennomgangen er at Gud ikke har skapt helvete. Her knytter han an til to kjente teologiske stemmer, C.S. Lewis og Joseph Ratzinger: «Kristus fører ingen mennesker til undergang, han er ren og skjær frelse.

Ulykken er ikke skapt av ham, men eksi­sterer overalt hvor mennesket har distansert seg mot ham; den eksisterer der mennesket forblir innelukket i seg selv. Kristi ord, som er et tilbud om frelse, gjør det derfor klart at det fortapte mennesket selv trekker grensen grensen og stenger seg ute fra frelsen» (Ratzinger).

Med henvisning både til østkirkens og vestkirkens store teo­loger, Maximus Confessor og Thomas Aquinas, fremhever Balthasar at vi har lov å håpe på alle menneskers frelse, og at vi må la dette håpet gjennomsyre alle våre bønner til Gud.

Balthasars bok er et forsvar for dette store, altomfattende håpet. Hans heroiske forsvar for dette håpet gjorde Balthasar uglesett i en del konservative krester. Men det er avgjørende å formidle dette­ håpet inn i alle sammenhenger som holder det for sikkert at noen mennesker kommer til å gå fortapt for evig. Dette håpet reduserer ikke det eksistensielle alvoret knyttet til muligheten for menneskets fortapelse, men gir nytt mot til det store håpet som hviler på Guds frelsesgjerning – for alle – i Kristus.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7.11.2016

Gå til innlegget

Pave Frans – en påminnelse om gleden

Publisert nesten 3 år siden

Pavens siste formaning – «Kjærlighetens glede» – vekker stor interesse i offentligheten, særlig i katolske land. I de fleste medier – også i norske aviser – får man inntrykk av at formaningen handler om kommunion for gjengifte.

Det gjør den også, men i all hovedsak omhandler dette apostoliske skrivet større og mer fundamentale ting. Splittelser og sår i familiene er en av flere menneskelige utfordringer som opptar paven.

Hos Frans møter vi en uvanlig sterk bevissthet om at mennesket er et såret vesen som trenger den barmhjertighet og helbredelse kirken kan gi: «La oss ikke glemme at Kirkens kall ofte ligner oppgaven til et feltsykehus» (§ 291). I formaningen skriver Frans både om barn og eldre, om flyktninger og utstøtte, men alt dette forsvinner i medias valg av fokus. Hos Frans selv veves alle disse anliggendene rundt en tydelig hovedtanke: den lykke som alle mennesker er kalt til, ligger skjult i selvforglemmelsen. Gleden finnes i den selvhengivende kjærligheten, og dette gjelder både i familielivet, i Kirkens liv, og i samfunnslivet. Frans fremholder at Guds barmhjertighet i Kristus er et kall til alle – uansett livssituasjon. Det er ut fra slike hovedperspektiver man også må lese de mer detaljerte avsnittene om gjengifte kristne og deres lengsel etter enhetens sakrament.

 

Kjærligheten søker ikke sitt eget

«Kjærlighetens glede» (Amoris laetitia) er en formaning om familiens betydning og kall i vår tid. Den 250 sider lange teksten er pavens svar på samtalene som har funnet sted i Den katolske kirke de siste tre årene, mellom lekfolket og biskopene. I pavens respons legger han opp til en omfattende utlegning av familien som ikon for den guddommelige kjærligheten – og ekteskapet som bilde på forholdet mellom Kristus og kirken. Nøkkelkapitlene i dokumentet er utlegningene av «Kjærlighetens høysang» fra 1. Korinterbrev 13.

 

Frans åpner med en lengre gjennomgang av bibelhistorien: «Bibelen er full av familier, fødsler, kjærlighetshistorier, og familiekriser. (§ 8)» Bibelen er en fortelling om menneskelig pasjon og hengivenhet, men også om svik og fall, og om forsoning og gjenopprettelse, slik Frans ser det. I sin pastorale undervisning er Frans spesielt sensitiv overfor menneskets ufullkommenhet. Det utgangspunktet legger han aldri til siden. Idealene blir ikke mindre av den grunn, og heller ikke forsvinner idealene ut av rekkevidde. Den uselviske og hengivne kjærligheten som utbroderes i Korinterbrevet, er ifølge Frans det eneste som kan redde familien i vår tid.

 

Tydelig veiledning

I en journalistisk kommentar om pave Frans (VL 19.4) mener Trygve W. Jordheim at pavens skriftlige arbeider så langt i paveembetet bærer preg av «tvetydighet». Han tror Frans vil bli husket som Frans «den tvetydige». Dette er en overraskende lesning av tekstmaterialet – også hvis man inkluderer de mange prekener og taler fra Frans som ligger tilgjengelige på nettet. Den første teksten Jordheim viser til (om jødene og Kirken), må vi nesten se bort fra, siden den ikke stammer fra Frans, men er et drøftingsdokument fra Det pavelige råd for fremme av kristen enhet. Men hva med pavens egne tekster? Få eller ingen av dem som har lest pavens encyklika om miljøet (Laudato si) vil oppfatte tekstens budskap som spesielt tvetydig. Her settes kampen for miljøet inn i en større eksistensiell og åndelig helhetstenkning, hvor paven viser at det dypest sett bare er en omvendelse til Kristus som kan redde miljøet. Det skal også godt gjøres å lese intervjuboken om barmhjertighet (Guds navn er barmhjertighet) som et tvetydig budskap. Det er sjeldent en forkynner formidler Guds uforbeholdne mildhet og barmhjertighet mot oss falne mennesker så klart som Frans.

 

Det samme gjelder den siste formaningen om familien. Heller ikke det som står om gjengifte der er tvetydig, om man vet å lese teksten på dens egne premisser. Teksten gir hverken liberale eller konservative katolske teologer det entydige «ja» eller «nei» som de ønsker. For Frans vil nettopp bryte opp rommet for usikkerheten, fordi virkeligheten i disse spørsmålene er så kompleks (§ 2) – så kompleks at spørsmålet «krever en kontinuerlig og åpen drøfting» i kirken. Det betyr ikke at teksten er utydelig. Frans’ viktigste anliggende er at Kirken alltid – også når den setter grenser for sakramental deltakelse – møter enkeltmennesker med et ansikt som er «opplyst av Jesu Kristi blikk», noe som vil si at Kirken omfavner alle «dem som på en ufullkommen måte deltar i Kirkens liv» (§ 291).

 

En katolsk pave

Vi drømmer alle om å kunne «google» oss frem til enkle svar, slik Jordheim beklager at han ikke kan når det gjelder pavens (det vil si Kirkens) syn på gjengifte. Problemet med slike Google-søk er at de først og fremst genererer journalistiske kommentarer, og disse spriker i minst to retninger. Men man kan også «google» seg frem til selve dokumentet, hvor man i bunn og grunn finner følgende: Kirken har ikke noe mandat til å forandre læren om gjengiftes mottakelse av sakramentet, men troende som er gjengifte skal like fullt mottas som en del av kirkens livsfellesskap. Samtidig er ingen livssituasjoner identiske (heller ikke i dette spørsmålet), derfor må prestene i større grad enn nå utøve «pastoral dømmekraft» i praktiske spørsmål om hvordan disse troende skal innlemmes mer tydelig i kirken. I noen tilfeller kan det også – sier Frans – være snakk om livssituasjoner hvor det vil være riktigst å hjelpe en gjengift troende videre gjennom den styrke sakramentet gir. (Se § 305-6, og særlig note 351)

 

Det fremkommer ikke om Jordheim helst ønsker seg et «ja» til kommunion for alle gjengifte, eller om han ønsker et blankt «nei». Begge posisjonene finnes på ytterkantene i katolsk sammenheng. Pave Frans gir ikke etter for noen av disse kravene. Han skriver: «Jeg forstår dem som foretrekker en mer rigid pastoral omsorg, som ikke gir rom for forvirring. Men jeg er dypt overbevist om at Jesus ønsker en Kirke som omfavner den godhet som Den hellige Ånd sår midt i all menneskelig svakhet; Kirken som en Mor som uttrykker sin objektive lære, og samtidig «alltid gjør det gode hun makter, selv om det medfører at skoene hennes blir skitnet til av gatens søle» (§ 308).

 

Tvetydig? I så fall bare i ordets beste forstand. Jeg tror ikke Frans blir husket som Frans «den tvetydige». Han blir heller husket som Frans «av gleden» eller Frans «av barmhjertigheten».

Gå til innlegget

Leser egne fordommer inn i Børres salmer

Publisert over 4 år siden

Merete Thomassens analyse oppleves som en innlesning av egne fordommer i Børre Knudsens salmer.

Når markante kulturpersonligheter dør, er det mange som vil speile seg i deres liv. Så også med tilfellet Børre Arnold Knudsen, som døde 17. august. Mye er sagt og kommentert om ham i media de siste ukene, kommentarer som nok gir gjenklang hos dem som kjente ham – og samtidig det helt motsatte. 

I Vårt Land 23. september kan Merete Thomassen fortelle oss at Børre Knudsen ikke så på kvinner som «fullverdige subjekter». Jeg vet ikke hva Thomassen driver med her, eller hva som driver henne. Det er mulig hun bare lette etter en aktuell sak for spalten hun måtte fylle. Og den skal hun ha: Børre Knudsen er fortsatt aktuell – både som salmedikter og menneskerettighetsforkjemper. 

Graverende. Likevel spørs det om ikke Thomassens tekst tilhører en sjanger som kommer noen måneder for tidlig. I hvert fall når anklagen er så pass graverende.

På den annen side kommer teksten for sent, for Thomassen kunne oppsøkt Knudsen mens han levde, og fått førstehåndsinformasjon om hvordan han ville møtt henne som kvinne. Selv skriver hun at han ikke ville ha anerkjent henne som kvinne og teolog. Jeg tror hun tar feil. Jeg tror spalteteksten hennes ville fått en annen tone etter et møte med subjektet Børre Knudsen.

Hvis Børre Knudsen ikke så på kvinner som fullverdige subjekter og personer, var han både et dårlig menneske og en dårlig teolog. For å ikke si dårlig salmedikter. Men Thomassens tekst makter å kombinere dette: hun beundrer salmene hans, og mener til og med at hun deler lidenskapen som hun finner i dette diktergeniet – og samtidig mener hun at alle kvinnene i disse salmene frakjennes subjektivitet, og dermed menneskeverd. Men da er han vel en elendig salmedikter? En salmedikter må vel i det minste tale sant om mennesket? 

Dristig. Jeg tror Thomassen tar feil i sin dristige karakterisering av Knudsens person. Jeg tror knapt noen som har møtt ham, kjent ham, og ført en genuin samtale med ham, vil kjenne seg igjen i det kvinnesyn han her tildeles. Derfor oppleves Thomassens analyse som en innlesning av egne fordommer i Knudsens salmer. Hvis det er tilfellet, er vi her vitne til en objektivering av Børre Knudsen i en tekst som tar til orde for enkeltmenneskets verdi som subjekter. Det er en dårlig – men ikke uvanlig – kombinasjon i offentlig debatt. Merete Thomassen er en for god skribent til å falle ned på dette lavmålet.

Den som har sett hvordan Børre Knudsens møtte blikket – til barn og menn så vel som kvinner – oppfatter også salmene hans helt annerledes. Det samme tror jeg gjelder for dem som leser salmene mer forutsetningsløst. 

Kraftig omtolking. Thomassen trekker frem en av de vakreste salmene han har skrevet: «Maria skjønn». Etter min mening skal det godt gjøres å tolke denne salmen i retning av en nedvurdering av kvinner. Det er bare mulig gjennom en kraftig omtolkning. «Maria du er himmel, du er jord», skriver dikteren. For Maria er den fremste blant de troende som bærer av Guds sønn.

Det er mulig Maria ikke er grammatisk subjekt i alle disse setningene – for de er skrevet i tiltaleform, som lovsang til Maria, Guds mor. Men hun er ikke fratatt subjektiviteten, friheten og handlekraften.

Handlekraft og mottakelse er ikke motsetninger, men forutsetninger i Børre Knudsens univers. Hun er mottaker av nåde, slik alle mennesker, uansett kjønn er det. Det er nettopp slik mennesket gis verdi som subjekter og personer i kristen teologi – som mottakere. Den enkeltes menneskeverd ligger i noe vi har mottatt, ikke som objekter men som subjekter, menneskeverdet ligger i noe vi alle er gitt: evigvarende gudbilledlikhet. 

Mange kilder. Når man skal skrive i offentligheten bør man ikke velge et tema man kunne hatt forutsetninger for å skrive om dersom man tok seg tid til det, når man i virkeligheten ikke har tatt seg tid.

Skal man skrive om Børre Knudsens syn på sine medmennesker, eller hans kvinnesyn, finnes det mange kilder å gå til i tillegg til hans salmer. Og teologien i salmene bør forstås i lys av de bøker som er utgitt av hans bibeltimer, de mange kortere tekstene han har skrevet i årenes løp, og de mange lydopptakene som finnes av hans utallige foredrag og forelesninger.

I siste nummer av tidsskriftet Vagant finnes det et eksempel på hvordan disse tekstene kan appliseres i en analyse av Børre Knudsen. Når en akademiker skriver i avisen, behøver det kanskje ikke være forskningsbasert, men det man skriver bør ha en viss berøring med prinsippene som ligger til grunn for all forskning. En nærliggende kilde kunne være Knudsens bok Grunnsøylene, hvor han skriver om kjønn. Ikke minst kunne Thomassen funnet et spenstig materiale her til en analyse av de kjønnsperspektivene Knudsen anlegger på kristen treenighetslære.

Pave Frans. Det er riktig – som Thomassen fremhever – at Børre Knudsen ikke støttet ordinasjon av kvinner til bispeembetet. Men gjør det ham til kvinneforakter? I så fall må det samme sies om for eksempel pave Frans. 

Thomassen trekker frem ordinasjonen av Rosemarie Køhn – og Børres reaksjoner i den sammenheng. La meg bare balansere fremstillingen med et inntrykk som trekker i en litt annen retning – fritt gjengitt etter hukommelsen.

Vårt Land ba Børre Knudsen og andre kristenkjendiser om en hilsen til Køhn på den store dagen. Han kjente henne fra studietiden, og ingenting tyder på at de to hadde noe imot hverandre fra den gang. Han diktet like godt en hilsen, hvor han blant annet skrev: «Du falt blant røvere, Rosemarie – de røver ditt verd og ditt kjønn. … Rose, Rosemarie – langt mer enn en bisp for Guds sønn». 

Det gjeveste. I hans univers var ikke biskop det gjeveste man kunne bli – derfor var det ikke så viktig for ham at alle som selv ønsket det ble ordinert. Det gjeveste var heller den verdi man har som person i Guds øyne. Rosemarie var langt mer verdt enn et bispeembete og et paveembete for Børre.

Denne hilsenen kan nok leses nedlatende den også. Men ikke for den som har hørt eller lest det Børre Knudsen skriver om kvinnens verdighet og kall andre steder. Avisen la opp til at han skulle skrive kritisk om Køhn. Selv så han aldri det som sitt kall. Avisene fikk sjeldent det de ville av ham. Børres fremste kall var å forsvare alles rett til liv – enten det ufødte barnet var en gutt eller en liten jente.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 2.10.2014

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere