Stig S. Frøland

Alder: 79
  RSS

Om Stig S.

Følgere

Urfolkskunnskap og vitenskap

Publisert 11 måneder siden

I sitt svar på min kritikk av hennes innlegg om avkolonisering og vestlig medisin anklager Maren Sæbø meg for stråmannsargumentasjon og viser igjen et urealistisk syn på urfolkskunnskap i vitenskapelig sammenheng. Hennes innlegg ligger her: https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/fornektelse-og-fordom-1.1212686

Maren Sæbø er 4. oktober fortørnet over min kritikk av hennes innlegg om avkolonisering i Dagsavisen 24. september.

Hennes innlegg var et forsvar for avkoloniseringsaktivismen. Et sentralt punkt i «ideologien» bak denne, slik den blant annet er presentert i SAIHs resolusjon og senere debattinnlegg fra aktivistene, er påstandene om at det finnes «flere vitenskapssyn» og «andre vitenskapstradisjoner» - nemlig urfolkenes – enn den «vestlige kunnskapsforståelsen» (SAIH-leder Beathe Øgård). Derfor krever man at disse kunnskapsformene må anerkjennes på lik linje med den «vestlige» vitenskapen og få sin plass ved våre universiteter. Jeg presiserte i min kommentar til Sæbø at det var uklart om også hun aksepterer dette dypt relativistiske vitenskapssynet, men jeg konstaterer likevel at hun ikke har tatt avstand fra det.

Det som imidlertid var klart i Sæbøs innlegg, var at hun deler det sterkt romantiserende synet på urfolkskunnskaper og mener at de er et uvurderlig supplement til tradisjonell, «vestlig» vitenskap. Hennes eksempler gir ingen støtte for hennes argumentasjon. De illustrerer i realiteten kun måten «vestlig» vitenskap drives på. Sæbø skriver faktisk nokså selvmotsigende: «Man gjør rett og slett det legevitenskapen i århundrer har gjort i Europa». Er dette da eksempler på spesielt unike urfolkskunnskaper som alternativ til «vanlig» vitenskap? All forskning - enten den drives i Finnmark, Nigeria eller Mongolia - må trekke inn nødvendig lokalkunnskap, eventuelt innhentet fra den innfødte befolkningen. Sæbøs utvalgte kroneksempler, urtemedisinsk behandling av sigdcelleanemi og bekjempelse av Ebola-epidemien, er kun trivielle eksempler på dette.

Sæbø er åpenbart opprørt over min henvisning til Mbeki-regimets dypt umoralske holdning til AIDS-epidemien i Sør-Afrika med de forferdelige følgene dette fikk. Her beskylder hun meg overraskende nok for stråmannsargumentasjon. Jeg vil da påpeke at jeg overhodet ikke har angrepet avkoloniseringsbestrebelsene ved campus i Sør-Afrika som Sæbø skriver (et stråmannsargument?). Mitt poeng var at myndighetenes lansering av afrikanske urtemedisiner istedenfor vestlige HIV-medikamenter ikke kan sies å underbygge avkoloniseringsaktivistenes hyllest til urfolkskunnskaper som likeverdig alternativ til «vestlig» vitenskap. Jeg er for øvrig fullstendig klar over at også enkelte vestlig baserte AIDS-fornektere hadde en viss innflytelse på Mbeki-regimet. (Jeg kan henvise til et eget kapittel om AIDS-fornektelse i min bok «AIDS-epidemien – nederlag, seire og nye utfordringer» fra 2014).

Jeg deler selvsagt Sæbøs ønske om «en åpen og fordomsfri akademisk debatt» for å bekjempe «sludder, vås og dårlig vitenskap». Derfor er jeg og mange av mine kolleger meget kritiske til den politiseringen av vitenskapen som avkoloniseringsaktivismen tar sikte på.


Innlegget ble lagt ut av Dagsavisen på Nye Meninger 8. oktober.


Stig S. Frøland

Professor i medisin

Gå til innlegget

Avkolonisering og vestlig medisin

Publisert 11 måneder siden

Maren Sæbø har støttet avkoloniseringskampanjen som i Norge er frontet av aktivistorganisasjonen SAIH. Hennes syn på den medisinske verdi av urfolkskunnskap er diskutabelt. Sæbøs innlegg ligger her: https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/brev-fra-kolonien-1.1205903

I Dagsavisen 24. september belærer Maren Sæbø oss om hva avkolonisering i virkeligheten innebærer, med særlig vekt på afrikanske forhold. Det er åpenbart at også Sæbø er overbevist om at moderne forskning, slik den bedrives ved vestlige universiteter, er gjennomsyret av kolonialistiske fordommer og ”historiske skjevheter”. Dette gjelder angivelig også ”beinharde” naturvitenskapelige fag som medisin. Hennes argumenter for dette er imidlertid ikke ”beinharde”.

Avkoloniseringskampanjen som er frontet av Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH), er blitt kritisert av flere universitetsforskere, inkludert undertegnede. En viktig del av kritikken, som Sæbø fullstendig ignorerer, går på kampanjens høyst tvilsomme vitenskapssyn som representerer en relativistisk avvisning av allmenngyldige forskningsresultater. Det er noe uklart om Sæbø deler SAIHs vitenskapssyn. Hennes eksempler fra Afrika gir ikke noe entydig svar på dette.

Sigdcelleanemi er utvilsomt et meget stort problem, både på det amerikanske kontinent og i Afrika. Sæbø løfter frem Nigerias satsing på tradisjonell urtemedisinsk behandling av sykdommen. Det nigerianske initiativet hviler tungt på kunnskapene om sykdommen oppnådd gjennom ”vestlig” forskning. Mulige virkestoffer i urtene er analysert med ”vestlige” metoder. Og eventuell klinisk utprøvning vil skje etter metoder utviklet i vestlige land. Eksemplet sigdcelleanemi er derfor helt irrelevant i avkoloniseringsdebatten og illustrerer ikke verdien av noe alternativt vitenskapssyn som avkoloniseringsaktivistene argumenterer for.

Det er riktig at enkelte viktige tropiske sykdommer, særlig infeksjoner, ikke har fått tilstrekkelig oppmerksomhet i forskningen hittil, men dette er i ferd med å endre seg. Årsaken til tidligere lav prioritering har vært av økonomisk art, og har overhodet ikke hatt noe med kolonialistiske fordommer å gjøre.

Sæbø hyller avkoloniseringen i Sør-Afrika. Det er ganske påfallende at hun da ignorerer en av de virkelig store tragediene som har fulgt i kjølvannet av afrikanske ønsker om å vrake vestlig medisin fremfor lokale urtemedisiner i behandlingen av HIV-infeksjonen. Under Thabo Mbekis regime førte dette valget til at 330 000 sørafrikanere døde og 35 000 barn ble HIV-smittet ved fødselen. En suksess for urfolks kunnskapssyn? Og hva med den utbredte oppfatning i flere afrikanske land om at HIV-smittede menn blir virusfrie etter sex med unge jomfruer, som slik er blitt smittet?

Like malplassert er Sæbøs omtale av den afrikanske, Harvard-utdannede epidemiologen, Mosaka Fallahs, arbeid med ebolaepidemien i 2014. Suksessen skyldtes nettopp anvendelse av hans vestlige skolering i epidemiforebyggelse.

 

Innlegget  ble trykket av Dagsavisen 3. oktober.

 

Stig S. Frøland

Professor i medisin

Gå til innlegget

Debatten om "avkolonisering" av akademia har gått siden i sommer. Denne kampanjen har vært frontet av SAIH (Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond).

I en rekke avisinnlegg har SAIH-leder Beathe Øgård forsøkt å svare på kritikken av SAIHs resolusjon om avkolonisering av høyere utdannelse, siste gang i KK 24. september. En viktig del av kritikken har vært at organisasjonen forfekter et meget tvilsomt vitenskapssyn som er uakseptabelt som grunnlag for forskning. SAIH postulerer at det finnes flere vitenskapsformer enn ”den vestlige”, og at slike alternative former, først og fremst urfolks ’kunnskapssystemer”, må anerkjennes og likestilles ved universitetene. Videre hevdes at ”vestlig vitenskap” er gjennomsyret av kolonialistiske ”usynlige maktstrukturer” opprettholdt av hvite menn. Hva er dokumentasjonen for at slike strukturer finnes?

I sitt siste innlegg fastholder Øgård påstanden om at det finnes ”flere vitenskapssyn” og ”andre vitenskapstradisjoner” enn den ”vestlige kunnskapsforståelsen”. Dette må bety at hun enten ikke vet hva vitenskap er, eller at hun har et regelrett relativistisk vitenskapssyn. Under ingen omstendighet kan hennes oppfatninger sies å være ”pro-vitenskapelige”, som hun freidig hevder.

Øgård hevder at hun ikke vil ”forkaste eller erstatte vestlige vitenskapssyn”. Men hun ønsker åpenbart å presse alternative vitenskapsformer inn på universitetet. Dette vil svekke institusjonens omdømme – og det vil stjele ressurser fra etablert forskning og undervisning.

Ikke-vestlige personers bidrag til global forskning må naturligvis anerkjennes. Men alle vitenskapelige bidrag skal utelukkende bedømmes ut fra fastlagte vitenskapelige kvalitetskriterier - uavhengig av forskernes hudfarge, nasjonalitet eller andre gruppekjennetegn.

Øgård tillater seg å antyde at det ”grenser til rasistiske holdninger” å avvise ”andre vitenskapstradisjoner som for eksempel den samiske eller fra urfolk i Colombia”. Selv har hun uttalt at det vil ”være forskjell på perspektivet om man er en vestlig hvit mann, eller om man er en forsker fra Mosambik” (KK 21. juli). Hun bør være klar over at det er hennes egne påstander om sammenheng mellom hudfarge og forskning som tangerer rasisme. Øgård og hennes støttespilleres ønske om å bekjempe hvite menns vitenskapssyn i akademia gir faktisk ubehagelige assosiasjoner til Nazi-Tysklands iherdige forsøk på å rense forskningen for bidrag fra jødiske forskere.

 

Stig S. Frøland, professor i medisin

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
19 dager siden / 5126 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
27 dager siden / 3082 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
20 dager siden / 2314 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
27 dager siden / 2194 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
17 dager siden / 1764 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
21 dager siden / 1734 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
19 dager siden / 1720 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
14 dager siden / 1664 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere