Stig S. Frøland

Alder: 79
  RSS

Om Stig S.

Følgere

Publisert over 1 år siden

Om betegnelsen "Den vitenskapelige revolusjon" egentlig er helt treffende, er absolutt diskutabelt. Den benyttes imidlertid stadig i vitenskapshistorisk sammenheng om tiden fra 1600-tallet  da vitenskapelig aktvitet mer og mer fikk preg av det vi i dag anser som moderne naturvitenskap, blant annet utstrakt anvendelse av eksperimenter.

Representantene for denne nye formen for vitenskap så seg faktisk selv som "revolusjonære" i forhold til tidligere tider, særlig middelalderen. Men selvsagt var også de preget av tidligere tenkning. Det fremgår jo også av den berømte uttalelse fra den aller fremste av dem - Isaac Newton  - som sa at han "stod på kjempers skuldre".

Når Steven Shapin uttaler at den vitenskapelige revolusjon aldri fant sted, ser jeg som en retorisk overdrivelse. Det skjedde noe noe nytt i vitenskapen fra 1600-tallet av. Det spørsmålet jeg fremkastet, var om dette hadde noen sammenheng med reformasjonen, slik Merton-tesen hevder.

Gå til kommentaren

Det er mitt inntrykk at mange av debattantene er enige i at også ikke-voldelige islamister er farlige og truer vårt liberale demokrati. Det er derimot en viss uenighet når det gjelder ønskeligheten av tiltak for å beskytte vår forfatning. I mitt siste innlegg brakte jeg inn begrepet militant demokrati, det vil si ulike former for forfatningsvern som tar sikte på å forhindre nedbygging, i verste fall avvikling, av vårt demokrati. Jeg henviste til den tyske forfatning som har innebygget en rekke slike tiltak.

En debattant som erkjenner at han er ukjent med begrepet militant demokrati, reagerer med ”en viss avsmak, eventuelt direkte vemmelse” på det han tolker inn i denne tankegangen. Han spør om jeg ikke egentlig ”lefler med autoritære, enn si fascistoide tanker”. Jeg kan berolige ham med at vi både i FNs universelle menneskerettighetserklæring og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen finner nærmest likelydende bestemmelser som helt klart gir støtte til former for militant demokrati. I FNs menneskerettighetserklæring heter det i artikkel 30:”Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i Erklæringen”. Jeg har vanskelig for å se at  disse bestemmelsene er uttrykk for fascistoid tankegang.

I de siste årene har en rekke internasjonale eksperter på forfatningsrett konsentrert seg om utformingen av ulike tiltak på dette området. En av de fremste talsmenn for militant demokrati er den ungarske forfatningsjurist, professor András Sajó, som også er dommer ved menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Kort sagt er begrepet ganske stuerent.

I mitt innlegg tok jeg til orde for at vi bør diskutere innføring av visse former for forfatningsvern også i Norge, hvor vår grunnlov ikke har bygget inn noen forsvarsmekanismer for forfatningen. En fremtredende jurist som professor Hans Petter Graver, dekanus ved det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, har nylig påpekt at  forfatningen ikke har noen beskyttelse mot at et et antidemokratisk flertall over noen tid kan avvikle vårt liberale demokrati. Jeg vil imidlertid understreke at jeg ikke, som enkelte debattanter synes å mene, har tatt noe standpunkt til hvilke former for forfatningsvern vi bør etablere. Jeg refererte kun enkelte eksempler fra den tyske forfatningen.

Innføring av effektive bestemmelser med sikte på forfatningsvern krever meget grundige vurderinger hvor prioritering av rettssikkerhet selvsagt må tillegges meget stor vekt. Jeg nevnte i mitt forrige innlegg likhetstrekk med prinsippene for bekjempelse av alvorlige epidemier hvor lovgivningen tillater at restriktive tiltak kan settes inn etter nøye vurdering. Også her er rettssikkerheten høyt prioritert, og restriktive tiltak er derfor benyttet meget sjelden, og da neppe uberettiget.

En av debattantene på tråden føler seg overbevist om at våre jurister uten tvil har vurdert disse forholdene nøye. Hans tillit til juriststanden er rørende, men uberettiget. Som påpekt av blant annet ovennevnte Hans Petter Graver (se hans bok fra 2011:”Hva er jus” på Universitetsforlaget) er det et sørgelig faktum at juriststanden i Det tredje rike sviktet formidabelt. Det er også andre eksempler på at juriststanden ikke nødvendigvis opptrer som rettsstatens voktere ved overgang fra demokrati til diktatur, blant annet under Pinochets diktatur i Chile.

Jeg fastholder derfor at et forfatningsvern i en eller annen form bør vurderes seriøst, og da ikke bare som beskyttelse mot islamister. Hvis det liberale demokrati ikke beskytter seg selv, vil Joseph Goebbels få rett da han uttalte:”Det vil alltid være den største vitsen ved demokratiet at det gir sine dødeligste fiender midlene til å ødelegge det”. Han visste hva han snakket om.

Gå til kommentaren

Islamister og det liberale demokrati

Publisert nesten 5 år siden

I mitt opprinnelige innlegg hevdet jeg at også ikke-voldelige islamister er farlige for vårt liberale demokrati, siden de har samme totalitære mål som jihadistiske (voldelige) islamister. Dette synet deles åpenbart av mange på denne debattråden og er da også i overensstemmelse med oppfatningen hos en rekke internasjonale islamismeforskere. Temaet har i liten grad vært oppe i offentlig debatt i vårt land tidligere.

I debatten er det fremkommet mange interessante synspunkter. Overraskende nok oppfatter enkelte ikke-voldelig islamisme som helt uproblematisk, og finner det åpenbart lett komisk at man anser denne islamismevarianten som farlig. Dette avslører en både ureflektert og fantasiløs holdning til problemstillingen.

Hvorfor er også ikke-voldelig islamisme farlig? Rent teoretisk kan man naturligvis tenke seg at Norge en gang i fremtiden skulle få en islamistisk majoritet som ved demokratiske spilleregler skulle få mulighet til å gjennomføre sitt mål: Innføring av sin totalitære shariastat. En slik dystopi forutsetter en spesiell demografisk utvikling som man skal være nokså pessimistisk for å regne med i de neste tiårene. Det er ikke dette scenariet som er mitt anliggende.

Et scenario som er mer aktuelt, er at antallet islamister øker tilstrekkelig til at de gjennom deltagelse i politiske organisasjoner og partier - evt. egne islamistpartier - kan komme til å utgjøre en maktfaktor i demokratiske organer selv om de er i mindretall. I slike posisjoner vil de kunne arbeide for å fremme deler av sitt antiliberale budskap og derved legge et press på våre liberale grunnverdier. Dette er etter min oppfatning utfordringen i de nærmeste årene.

Vi skal heller ikke helt glemme at historien viser en rekke eksempler på at mindretallspartier med antidemokratiske mål gjennom behendig manøvrering - etter demokratiets spilleregler - er kommet til makten. Det klassiske eksempel er nazistenes maktovertagelse i Tyskland i 1933. Et ferskt eksempel er Det muslimske brorskaps maktovertagelse i Egypt som raskt førte til en begynnende implementering av islamistiske verdier.

Å tro, som enkelte i denne debatten, at islamister vil bli sittende med hendene i fanget uten å arbeide for sine ideologiske mål, avslører en manglende forståelse av fanatismen som kjennetegner islamisters mentalitet. Når en av debattantene finner det bekymringsfritt om islamister mot formodning skulle komme i flertall en gang, styrker det også mistanken om at vedkommende ikke tar islamistisk ideologi alvorlig, til tross for at vi knapt kan se på en eneste nyhetssending på TV uten å bli konfrontert med islamismens heslige ansikt.

Islamisme er selvsagt ikke den eneste ideologi som representerer en mulig trussel mot vårt liberale demokrati. I verden i dag er imidlertid islamismen utvilsomt den alvorligste trusselen, selv om noen forsøker å mane frem også høyreekstreme spøkelser i Norge.

I den senere tids debatt har enkelte hevdet at ikke-voldelige islamister i vårt land representerer et nyttig bolverk mot voldelig islamisme. Dette er kun et postulat som, så vidt jeg kan se, mangler både empiri og sannsynlighet. I den stadig pågående debatten om 22. julimassakren hevdes det stadig at mange deler gjerningsmannens holdninger og gjennom dette kan ha bidratt til hans handlinger gjennom ideologisk påvirkning: ”Han kom fra en flokk”. Mange av de som påstår dette, er åpenbart uvillige til resonnere på tilsvarende måte i relasjonen mellom ikke-voldelig og voldelig islamisme, til tross for at alle islamister har samme ideologi.

Det høyst upresise uttrykket ”islamofobi” har for øvrig også dukket opp i denne debatten. Denne betegnelsen som vanligvis benyttes for å stigmatisere motparten i islamdebatten, utvannes ytterligere av en debattant på denne tråden som hevder at også kritikk av islamisme er utslag av ”islamofobi”. La oss slippe slikt nonsens. Jeg vil for øvrig understreke at mitt innledende innlegg er rettet mot islamisme og ikke islam som religion.

Islamisme i alle former er en trussel mot det liberale demokrati. Flere debattanter har vært inne på mulige tiltak for å beskytte vår forfatning mot anslag fra antidemokratiske grupperinger generelt. Dette er et meget viktig, men også meget vanskelig tema, som i vårt land i for liten grad har vært debattert seriøst, selv i ”grunnlovsåret” 2014. Jeg er redd alt for mange tror at vårt liberale demokrati er usårlig. Denne holdningen kan gjenfinnes også hos enkelte debattanter på denne tråden. Den dystre realiteten er imidlertid at vår konstitusjon ikke har bygget inn noe effektivt forfatningsvern. Teoretisk vil derfor et fremtidig antiliberalt og/eller antidemokratisk flertall kunne avvikle vårt liberale demokrati gjennom endring av grunnloven med demokratiske spilleregler.

Noen politiske tenkere har innsett dette problemet for et liberalt demokrati, og det sentrale begrepet militant demokrati er blitt lansert. Med dette menes former for forfatningsvern som effektivt skal forhindre nedbygging av demokratiets sentrale verdier. Som flere har vært inne på, er Tyskland kommet lengst på dette feltet med egne grunnlovsparagrafer som tar sikte på forfatningsvern, og en egen forfatningsdomstol som håndhever bestemmelsene. Forfatningsvernet i Tyskland kan blant annet medføre så vel forbud mot politiske partier og andre grupperinger som ved sin virksomhet tar sikte på å avskaffe eller innskrenke det tyske liberale demokrati. Slike bestemmelser muliggjør også forbud mot ikke-voldelige politiske organisasjoner. Jeg vil for øvrig understreke at både FNs universelle menneskerettighetserklæring og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) inneholder bestemmelser som samsvarer med det tyske prinsippet om militant demokrati.

Etter min oppfatning burde vi også i Norge diskutere tanken om militant demokrati. Hvilke tiltak vi bør satse på, og hvordan tilsynet med disse bør gjennomføres, krever naturligvis en grundig vurdering. Som lege ser jeg her en viss parallell til bekjempelsen av epidemier med farlige, smittsomme sykdommer. Inngrepet i individers rettigheter må nøye balanseres mot samfunnets interesser. Dette har vi lovhjemler for. Tilsvarende burde vi ha hjemler med relevans for forfatningsvernet. Jeg finner det både overraskende og skuffende at så å si ingen av våre ledende jurister synes å ville gå inn i denne problematikken.

I verden i dag er det et flertall av regimer som ikke representerer liberale demokratier. Det er heller ingen klare indikasjoner på at denne forfatningsformen som er et produkt av vestlig modernitet, vil bli forbildet for resten av verden. Desto viktigere er det at de vestlige demokratier i større grad enn hittil prioriterer effektivt forfatningsvern - ”militant demokrati”. Det er meget farlig å lulle seg inn i en falsk følelse av sikkerhet og bagatellisere enhver trussel mot vårt demokrati, som enkelte i denne debatten synes å gjøre. En slik holdning har vært kalt ”suicidal letargi” - selvdestruktiv dorskhet.

Gå til kommentaren

Pasienter som særlig sårbar gruppe

Publisert over 6 år siden

Selv om Robin Haug synes å være enig med meg i mitt syn på bruk av religiøse/livssynsrelaterte symboler i sykehus, er han litt usikker på om jeg er helt prinsipiell i min tilnærming til problemet. Jeg er ikke sikker på hva han mener her, men vil gjerne understreke følgende:

Prinsipielt er jeg aboslutt enig i at krenkelsesargumentet ikke har noen tyngde som grunn for begrensning av ytringsfriheten i det frie, offentlige rom. Når jeg likevel på slutten av mitt innlegg nr. 3 benytter betegnelsen knyttet til pasienters opplevelse av å bli utsatt for religiøs ekshibisjonisme gjennom bruk av religiøse symboler hos lege eller sykepleier, har det følgende grunner, og ikke at jeg har latt meg ”retorisk henføre” som Haug skriver:

For det første er en pasient i prinsippet langt mer sårbar enn en frisk, oppegående person i samfunnet for øvrig. En pasient med alvorlig sykdom er ofte i en livskrise hvor man i særlig grad er opptatt av grunnleggende verdier av religiøs/livssynsrelatert art. Dette vil øke sårbarheten overfor uvelkommen og påtrengende flagging av religiøse, verdiladede symboler hos helsearbeideren i det ganske intime møtet med pasienten.

Pasienten er også i en tvangssituasjon hvor man ikke kan unngå denne konfrontasjonen. Århundrelang legeetikk tilsier at helsearbeideren gjennom sin adferd (inkludert bekledning) viser tilbørlig hensyn i denne situasjonen. Akkurat i denne situasjonen finner jeg det berettiget å snakke om krenkelse. Jeg kan overhodet ikke forstå at påbud om fravær av religiøse symboler hos aktuelle helsearbeidere skulle representere noen innskrenkning av religionsfriheten, og finner det faktisk ganske provoserende at noen hevder dette.

Jeg vil for øvrig atter en gang minne om at sårbarhet hos pasienter ikke nødvendigvis er knyttet til HIV-infeksjon og/eller homofili som enkelte debattanter stadig konsentrerer seg om, men i prinsippet gjelder alle pasienter uansett sykdom, livsstil eller livssyn.

For øvrig vil jeg også understreke at jeg klart mener at det også i visse andre deler av det offentlige rom enn sykehus bør være forbud mot bruk av religiøse/livssynsrelaterte symboler for visse kategorier personell, blant annet i andre offentlige institusjoner som rettsvesenet og politiet. Når jeg i utgangspunktet har konsentrert meg om helsepersonell med direkte pasientomsorg i sykehus, er det fordi dette har vært svært stemoderlig behandlet både i Stålsettutvalgets utredning og i medias kommentarer til denne.

Enkelte, bl.a. Morten Horn, har vært inne på at hijab muligens kan medføre fordeler for sykehushygienen ved at den dekker håret. Som infeksjonslege vil jeg uten videre avvise dette argumentet, idet et moderne sykehus har klare forskrifter for når spesielle hetter skal brukes ved spesielt infeksjonssårbare prosedyrer. Den som måtte være interessert, kan henvende seg vedrørende dette til Avdeling ved sykehushygiene, Oslo universitetssykehus.

Horn ønsker å tolke de ferske dommene fra Menneskerettsdomstolen i Strasbourg som en klar seier for sitt syn. Dette er neppe riktig. Den spesielle dommen vedrørende en sykepleiers rett til å bære halskjede med kors, som har relevans for vår debatt, er ganske pragmatisk. Den støtter forbudet mot hennes kors i kjede, men ut fra nokså trivielle, praktiske hensyn.Vesentlig etter min oppfatning er domstolens konklusjon i pressemeldingen: ”The authorities therefore had wide discretion when it came to striking a balance between the employer´s right to secure the rights of others and the applicant´s right to manifest their religion”.Ut fra mitt syn krenker bruk av for eksempel hijab “the rights of others”, nemlig pasientenes rett til ikke å bli pådyttet helsearbeiderens religiøse/livssynsrelaterte forankring.

Gå til kommentaren

I mine to tidligere innlegg i denne debatten har jeg etter min oppfatning gitt en ganske klar redegjørelse for  mitt syn på det uheldige ved at visse grupper helsepersonell bærer religiøse/livssynsrelaterte symboler som hijab til uniform. I mitt innlegg nr. 2 imøtegikk jeg punktvis Morten Horns innvendinger mot mitt syn. Det forundrer meg derfor at han fortsatt ikke synes å ha oppfattet mine poenger.

For det første må Horn slutte å snakke om hva han kaller ”Frølands spesielle pasientgruppe”,  i denne sammenhengen. Av hans tidligere innlegg antar jeg at han sikter til HIV-pasienter, som da etter hans oppfatning skulle være den eneste gruppen som kunne tenkes å reagere på hijab-bruk hos en lege eller sykepleier. Jeg har imidlertid tidligere gjort det klart at slike reaksjoner kan forventes hos mange pasienter, i og for seg uavhengig av sykdomsgruppe og evt. sensitive livsstilsforhold. Alle pasienter er i prinsippet spesielt sårbare i møtet med lege eller sykepleier og bør forskånes for å bli pådyttet klare signaler om helsearbeiderens religiøse/livssynsrelaterte oppfatninger.

Videre må jeg igjen understreke at mine innvendinger kun gjelder helsearbeidere med direkte pasientomsorg, dvs. leger og sykepleiere, ikke alle de andre personellgruppene, som hittil har utgjort det overveldende flertall av hijab-bærere i våre sykehus. Helsearbeidere i disse gruppene kommer ikke i den samme intime nærkontakten med pasientene som leger og sykepleiere i klinisk stilling.

Jeg må videre igjen understreke at mine innvendinger ikke bare gjelder hijab, men alle religiøse/livssynsrelaterte symboler. En skepsis til slike symboler hos pasienter er ikke nødvendigvis uttrykk for for eksempel islamfiendtlighet som Horn antyder. Han synes å være helt ute av stand til erkjenne de prinsipielle aspektene ved denne problematikken.

At Horn fortsatt ikke har oppfattet hva jeg egentlig mener, er overraskende. Det kan muligens skyldes stråmannsargumentasjon som jeg tidligere har antydet, idet det passer ham å tillegge meg synspunkter som han finner det lettere å angripe.

Alternativt kan det også være at arbeidet med masseproduksjonen av nye innlegg, riktig nok av høyst vekslende kvalitet, har hindret ham i å lese mine og andres innlegg grundig nok til å fatte poengene.

Av hans utallige innlegg får leseren imidlertid et klart inntrykk av en betydelig selvopptatthet. Ikke bare informeres vi om hans syn på alt fra servering av kalkunpølse i barnehagen til hans entusiastiske og høylydte deltagelse i kirkesang.Vi blir også servert hans høyst subjektive tolkning av hijab-bruk hos de  ansatte ved Ullevål sykehus. Hans selvopptatthet her er dessverre assosiert med en ganske autoritær holdning overfor pasientene: Pasientene skal ha den samme likegyldige holdning til hijab som Horn - alt annet er uttrykk for fordommer. Han sier noe truende at ”pasientene ”må finne seg i litt av hvert” hvis de ønsker kyndig og omsorgsfull legehjelp”.

Min mistanke om at Horn egentlig har ganske illiberale holdninger på enkelte punkter, blir forsterket ved de mildest talt oppsiktsvekkende synspunktene han har på ytringsfriheten: ”Jeg mener at ytringsfriheten knapt er for en menneskerett å regne”, forkynner han, og han er ”heller ikke  enig i at ytringsfriheten er en forutsetning for demokratiet”. Hvordan i all verden tenker Horn seg at et demokrati vil fungere uten ytringsfrihet?

I et av sine kåserilignende innlegg, åpenbart skrevet etter de frie innfalls metode, kommer Horn også inn på den berømte karikaturstriden., hvor han igjen avslører mangel på konsistens i sine synspunkter, slik jeg tidligere har påvist. Ikke overraskende, fordømmer han sterkt trykkingen av karikaturene som han mener var ”å trampe på følelsene til en sårbar minoritetsgruppe”. Samtidig avviser han nonsjalant pasienters rett til å bli krenket av utidig flagging av religiøse symboler i en virkelig sårbar livssituasjon. I sannhet en eiendommelig holdning hos en lege!

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 3288 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 2422 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
14 dager siden / 2356 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
27 dager siden / 2355 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1809 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
10 dager siden / 1636 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
26 dager siden / 1490 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
7 dager siden / 1390 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere