Stig S. Frøland

Alder: 77
  RSS

Om Stig S.

Følgere

Må saklighet være kjedelig?

Publisert 25 dager siden - 243 visninger

Harald Stanghelles ideal for offentlig debatt er kjedelig meningsutveksling. Aggressiv, spissformulert debatt er angivelig uforenelig med saklighet.

I Aftenposten 21. mars forkynner Harald Stanghelle hvilken debattform som er den riktige i dagens Norge. Han fordømmer Sylvi Listhaug for hennes” voldsomme språkbruk” og bruk av” store bokstaver og brutale karakteristikker” av motstandere. Han hyller derimot Erna Solbergs ideal om” den kjedelige debatten” – den eneste debattform forenelig med” saklighet og anstendighet”.

Men hvorfor må et saklig debattinnlegg nødvendigvis være kjedelig? Og er et kjedelig innlegg nødvendigvis saklig? Med sitt syn på den optimale debattform kaster Stanghelle vrak på 2500 års europeisk retorikktradisjon, hvor såvel form som innhold har vært i sentrum.

På grunn av ”vårt lands nokså harmoniske politiske landskap” ønsker Stanghelle en tannløs, søvndyssende debattform som passer mer for Kardemomme by enn for et moderne samfunn med betydelige verdikonflikter. Debattformen må ikke sjelden bli spissformulert og aggressiv, men dette svekker ikke nødvendigvis sakligheten. Aktørene bak de store fremskrittene i europeisk historie, som reformasjonen og opplysningstiden, benyttet en språkbruk som ikke ville ha gitt dem plass i Stanghelles debattspalter. Det gjelder ikke minst Martin Luther som Stanghelle henviser til.

Stanghelles debattideal får meg til å tenke på Alexander Kiellands satiriske roman ”Sne”. Her kveles ytringene til en frisk, ung debattant med den søvnige konformitets konvensjonelle argumenter som Kielland sammenligner med fallende sne, som ”fylte fordypninger, jevnet spisser og skarpe kanter. Det ble ganske stille i skogen”.

 

Aftenposten ønsket ikke å trykke ovenstående innlegg.

Gå til innlegget

Reformasjonen og den vitenskapelige revolusjon

Publisert 4 måneder siden - 358 visninger

I forbindelse med markeringen av at det er 500 år siden reformasjonen ble innledet, har jeg savnet omtale av reformasjonens betydning for fremveksten av moderne naturvitenskap.

I år har vi feiret 500-årsjubileet for reformasjonen som ifølge overleveringen ble innledet da Martin Luther naglet sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg. Reformasjonen fikk vidtrekkende politiske, sosiale og kulturelle følger som har vært belyst i avisartikler, bokutgivelser og møter i løpet av jubileet. Et viktig tema som så vidt jeg vet ikke har vært berørt, er den mulige betydningen reformasjonen fikk for den vitenskapelige revolusjon som skjedde i det samme tidsrommet. Selv ikke ved Det norske videnskaps-akademis eget seminar i høst om reformasjonens konsekvenser stod dette temaet på programmet.

Var reformasjonen en viktig faktor, om enn ikke den eneste, bak den vitenskapelige revolusjon som så grunnleggende har endret vår verden i de siste 500 år? Denne hypotesen ble første gang fremsatt i 1938 av den fremstående vitenskapssosiologen Robert Merton. Han hevdet at sentrale trekk ved protestantisk teologi og etikk klart begunstiget den empiriske, eksperimentelle naturforskningen som preget den vitenskapelige revolusjon. Merton videreførte egentlig Max Webers velkjente teori om protestantismens rolle for utviklingen av den moderne kapitalisme og anvendte den på vitenskapen.

Historikerne har diskutert den såkalte Merton-tesen i en årrekke, uten at noen egentlig konsensus er oppnådd. For vel en måned siden kom en ny artikkel om temaet i ”Nature”, et av verdens ledende vitenskapstidsskrifter. Forfatteren, en engelsk historiker, forkaster bastant Mertons syn. Den vitenskapelige revolusjon ville ifølge forfatteren ha kommet også uten noen reformasjon - ja, kanskje reformasjonen sogar hemmet den vitenskapelige utviklingen, siden den katolske kirke svarte på reformasjonen ved å innskjerpe sine doktriner.

Vi vil aldri få noe fasitsvar om sammenhengen mellom reformasjonen og den vitenskapelige revolusjon. Temaet er imidlertid interessant siden det berører den evige diskusjonen om forholdet mellom vitenskap og religion.

Gå til innlegget

Islam og demokrati

Publisert over 1 år siden - 651 visninger

Bushra Ishaq viser manglende presisjon i sin bruk av begrepet islamisme. Dessuten har hun en uklar oppfatning av det liberale demokratis forenelighet med islam.

I Dagbladet 3. september skriver Bushra Ishaq om islamistisk terrorisme. Hun understreker at den terroren som rammer ”europeere, homofile og kristne” bare er ”en brøkdel av terroren som daglig rammer verdens muslimer”. Ifølge Ishaq ”handler ikke terror om muslimer som angriper vesten”. Her ignorerer hun det som synes å være et vesentlig motiv bak islamistiske terroraksjoner i vestlige land: et intenst hat til Vestens sekulære livsstil og verdier som demokrati og grunnleggende menneskerettigheter.

Ishaq hevder videre at støtte til demokratiske krefter i muslimske land er vesentlig i forebyggelsen av islamistisk terror. Hennes argumentasjon skjemmes av uklarhet og upresise definisjoner. Et eksempel er hennes oppfatning av islamisme som omfatter alt fra tradisjonelt religiøse muslimers verdensbilde til voldelig (jihadistisk) ekstremisme.

Ledende forskere på feltet – også forskere med muslimsk bakgrunn som Bassam Tibi og Mehdi Mozzafari – definerer islamisme som en politisert religion hvor målet er opprettelse av en totalitær gudsstat med avvisning av demokrati og menneskerettigheter. Islamismen kommer i to versjoner: en som benytter vold, og en som arbeider gjennom demokratiske institusjoner. Målet er det samme: et totalitært samfunn basert på en fundamentalistisk tolkning av islam. Islamismen kan selvsagt ikke ”være en del av demokratiseringen av muslimske land”, som Ishaq foreslår.

Og hva mener hun med ”demokrati”? Når vi hyller demokratiet, er det liberalt demokrati vi mener. Dette inkluderer ikke bare folkestyre med frie valg og alminnelig stemmerett, men at grunnleggende individrettigheter er sikret. Det er foruroligende at Ishaq fastslår at liberalt demokrati ikke er løsningen for muslimske land. Dette må bety at hun avskriver basale menneskerettigheter som fundament for sitt islamske idealsamfunn. Dette kan umulig være veien å gå hvis den muslimske verden skal komme ut av den stagnasjon den har befunnet seg i gjennom århundrer med dramatisk svikt i blant annet forskning og nytenkning.

Ishaqs avvisning av det liberale demokrati som uforenelig med muslimers religiøsitet er også et tankekors for den muslimske diaspora i vestlige land. Dette vil medføre  uoverstigelige hindringer for vellykket integrering. Eller mener hun at det kun er dårlige muslimer som kan integreres i Vesten?

Ishaq skriver at tiden er moden ”for å legge fra seg arven fra orientalismen”. Hennes påstand om det liberale demokratis uforenelighet med religiøse muslimers liv reflekterer at det er hun som er fanget av orientalismens tenkemåter.

Innlegget ble trykket i Dagbladet 20. september.

Gå til innlegget

Er det Simonnes som har gått på limpinnen?

Publisert over 1 år siden - 770 visninger

Helge Simonnes refser troende kristne for å ha skapt et "fiendebilde" av islam. Selv synes han å mangle innsikt i enkelte problematiske sider ved denne religionen.

I Aftenposten 23. 09 har Helge Simonnes en kronikk hvor han hevder at mange troende kristne har inntatt en altfor kritisk holdning til islam. De ”går løs på islam”. Simonnes hevder at ”troende har gått på limpinnen” ved at de ”kjøper retorikken til Listhaug og Storhaug”. Dessuten ”kan de neppe ha analysert godt nok hva som skjer”.

Man spør seg hvem som best har analysert hva som skjer. Simonnes erkjenner at frykt for islamistisk terror er reell. Forøvrig mangler han enhver forståelse av at kristnes skepsis til islam kan være legitim. Men hvordan ser han som presumptivt kristen på dagens dramatiske krise for de kristne i en rekke muslimske land, særlig i Midtøsten? Den tragiske realitet er jo at kristendommen er på god vei til å bli utryddet i denne regionen, i brutal konfrontasjon med fanatiske former for islam. Er det ikke forståelig at man her kan skape et ”fiendebilde” av islam? Simonnes synes langt mer opptatt av å pleie relasjoner til islam enn å stå opp for sine medkristne i Midtøsten.

Simonnes’ enøyde syn på islam viser seg også på en annen måte. Han flombelyser tidligere tiders kristne antisemittisme, men unnlater å nevne den farlige antisemittismen som er utbredt ikke bare i muslimske land, men også i den muslimske diaspora i Europa – inkludert Norge.

Simonnes har et nedlatende syn på vanlige troende kristnes oppfatninger som han avfeier som ureflekterte og ”usunne”. Hans ønske om å få slike synspunkter ”filtrert bort” avslører en skuffende illiberal holdning.    

Aftenposten ønsket ikke å trykke dette innlegget.

Gå til innlegget

Er islamister farlige?

Publisert over 3 år siden - 9221 visninger

I debatten om islamisme mener åpenbart mange at bare voldelig islamisme (jihadisme) spiller noen rolle. Også ikke-voldelig islamisme representerer en trussel mot vårt liberale demokrati, siden alle islamister har samme mål.

Med utgangspunkt i den siste tidens terroralarm presenterer Inger Anne Olsen i Aftenposten 26. juli sitt syn på forskjellene mellom muslimer, islamister og terrorister. På dette området er det viktig å operere med klare definisjoner. Olsen skriver at en ”islamist ønsker at religion og politisk system skal være sammenfallende.” Samtidig hevder hun at de fleste islamister er ganske ufarlige fordi de i motsetning til jihadistiske islamister ”tar avstand fra vold eller tvang for å innføre et gudsrike på jord”. Det Olsen imidlertid ikke sier noe om, er hva for slags samfunnsform islamistene ønsker å etablere. På dette avgjørende punktet svikter hennes fremstilling.

Ledende forskere definerer islamisme som en politisert religion hvor det grunnleggende trekk er ønsket om en gudsstat med total avvisning av demokrati og menneskerettigheter. Mens noen islamister anvender vold og terror for å oppnå sitt mål, velger andre å arbeide langsiktig gjennom eksisterende demokratiske institusjoner. Målet er imidlertid det samme—et totalitært samfunn basert på en spesiell tolkning av islam.

Blant annet ”de unge rabulistene i Islam Net” som Olsen hyller som ufarlige islamister, har åpent gitt uttrykk for sin forakt for demokratiet og sentrale menneskerettigheter. Hvis Olsen faktisk har rett i at ”mange norske muslimer er islamister”, er det grunn til alvorlig bekymring. Islamister er farlige, enten de baserer seg på terror eller ikke. Siden deres mål er det samme, representerer derfor alle islamister en trussel mot vårt liberale demokrati.

Dette innlegget stod i Aftenposten 13. august. Overraskende nok kom det ingen reaksjoner på dette, til tross for at temaet er svært aktuelt.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Fordekt rasisme
2 minutter siden / 343 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
7 minutter siden / 7946 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
12 minutter siden / 7946 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
22 minutter siden / 7946 visninger
Tore Danielsen kommenterte på
9. April vil aldri skje igjen!
30 minutter siden / 482 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
33 minutter siden / 7946 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
35 minutter siden / 7946 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ser du ulven?
39 minutter siden / 7946 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ser du ulven?
44 minutter siden / 7946 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7946 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7946 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7946 visninger
Les flere