Stig S. Frøland

Alder: 78
  RSS

Om Stig S.

Følgere

Urfolkskunnskap og vitenskap

Publisert 2 måneder siden - 110 visninger

I sitt svar på min kritikk av hennes innlegg om avkolonisering og vestlig medisin anklager Maren Sæbø meg for stråmannsargumentasjon og viser igjen et urealistisk syn på urfolkskunnskap i vitenskapelig sammenheng. Hennes innlegg ligger her: https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/fornektelse-og-fordom-1.1212686

Maren Sæbø er 4. oktober fortørnet over min kritikk av hennes innlegg om avkolonisering i Dagsavisen 24. september.

Hennes innlegg var et forsvar for avkoloniseringsaktivismen. Et sentralt punkt i «ideologien» bak denne, slik den blant annet er presentert i SAIHs resolusjon og senere debattinnlegg fra aktivistene, er påstandene om at det finnes «flere vitenskapssyn» og «andre vitenskapstradisjoner» - nemlig urfolkenes – enn den «vestlige kunnskapsforståelsen» (SAIH-leder Beathe Øgård). Derfor krever man at disse kunnskapsformene må anerkjennes på lik linje med den «vestlige» vitenskapen og få sin plass ved våre universiteter. Jeg presiserte i min kommentar til Sæbø at det var uklart om også hun aksepterer dette dypt relativistiske vitenskapssynet, men jeg konstaterer likevel at hun ikke har tatt avstand fra det.

Det som imidlertid var klart i Sæbøs innlegg, var at hun deler det sterkt romantiserende synet på urfolkskunnskaper og mener at de er et uvurderlig supplement til tradisjonell, «vestlig» vitenskap. Hennes eksempler gir ingen støtte for hennes argumentasjon. De illustrerer i realiteten kun måten «vestlig» vitenskap drives på. Sæbø skriver faktisk nokså selvmotsigende: «Man gjør rett og slett det legevitenskapen i århundrer har gjort i Europa». Er dette da eksempler på spesielt unike urfolkskunnskaper som alternativ til «vanlig» vitenskap? All forskning - enten den drives i Finnmark, Nigeria eller Mongolia - må trekke inn nødvendig lokalkunnskap, eventuelt innhentet fra den innfødte befolkningen. Sæbøs utvalgte kroneksempler, urtemedisinsk behandling av sigdcelleanemi og bekjempelse av Ebola-epidemien, er kun trivielle eksempler på dette.

Sæbø er åpenbart opprørt over min henvisning til Mbeki-regimets dypt umoralske holdning til AIDS-epidemien i Sør-Afrika med de forferdelige følgene dette fikk. Her beskylder hun meg overraskende nok for stråmannsargumentasjon. Jeg vil da påpeke at jeg overhodet ikke har angrepet avkoloniseringsbestrebelsene ved campus i Sør-Afrika som Sæbø skriver (et stråmannsargument?). Mitt poeng var at myndighetenes lansering av afrikanske urtemedisiner istedenfor vestlige HIV-medikamenter ikke kan sies å underbygge avkoloniseringsaktivistenes hyllest til urfolkskunnskaper som likeverdig alternativ til «vestlig» vitenskap. Jeg er for øvrig fullstendig klar over at også enkelte vestlig baserte AIDS-fornektere hadde en viss innflytelse på Mbeki-regimet. (Jeg kan henvise til et eget kapittel om AIDS-fornektelse i min bok «AIDS-epidemien – nederlag, seire og nye utfordringer» fra 2014).

Jeg deler selvsagt Sæbøs ønske om «en åpen og fordomsfri akademisk debatt» for å bekjempe «sludder, vås og dårlig vitenskap». Derfor er jeg og mange av mine kolleger meget kritiske til den politiseringen av vitenskapen som avkoloniseringsaktivismen tar sikte på.


Innlegget ble lagt ut av Dagsavisen på Nye Meninger 8. oktober.


Stig S. Frøland

Professor i medisin

Gå til innlegget

Avkolonisering og vestlig medisin

Publisert 2 måneder siden - 300 visninger

Maren Sæbø har støttet avkoloniseringskampanjen som i Norge er frontet av aktivistorganisasjonen SAIH. Hennes syn på den medisinske verdi av urfolkskunnskap er diskutabelt. Sæbøs innlegg ligger her: https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/brev-fra-kolonien-1.1205903

I Dagsavisen 24. september belærer Maren Sæbø oss om hva avkolonisering i virkeligheten innebærer, med særlig vekt på afrikanske forhold. Det er åpenbart at også Sæbø er overbevist om at moderne forskning, slik den bedrives ved vestlige universiteter, er gjennomsyret av kolonialistiske fordommer og ”historiske skjevheter”. Dette gjelder angivelig også ”beinharde” naturvitenskapelige fag som medisin. Hennes argumenter for dette er imidlertid ikke ”beinharde”.

Avkoloniseringskampanjen som er frontet av Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH), er blitt kritisert av flere universitetsforskere, inkludert undertegnede. En viktig del av kritikken, som Sæbø fullstendig ignorerer, går på kampanjens høyst tvilsomme vitenskapssyn som representerer en relativistisk avvisning av allmenngyldige forskningsresultater. Det er noe uklart om Sæbø deler SAIHs vitenskapssyn. Hennes eksempler fra Afrika gir ikke noe entydig svar på dette.

Sigdcelleanemi er utvilsomt et meget stort problem, både på det amerikanske kontinent og i Afrika. Sæbø løfter frem Nigerias satsing på tradisjonell urtemedisinsk behandling av sykdommen. Det nigerianske initiativet hviler tungt på kunnskapene om sykdommen oppnådd gjennom ”vestlig” forskning. Mulige virkestoffer i urtene er analysert med ”vestlige” metoder. Og eventuell klinisk utprøvning vil skje etter metoder utviklet i vestlige land. Eksemplet sigdcelleanemi er derfor helt irrelevant i avkoloniseringsdebatten og illustrerer ikke verdien av noe alternativt vitenskapssyn som avkoloniseringsaktivistene argumenterer for.

Det er riktig at enkelte viktige tropiske sykdommer, særlig infeksjoner, ikke har fått tilstrekkelig oppmerksomhet i forskningen hittil, men dette er i ferd med å endre seg. Årsaken til tidligere lav prioritering har vært av økonomisk art, og har overhodet ikke hatt noe med kolonialistiske fordommer å gjøre.

Sæbø hyller avkoloniseringen i Sør-Afrika. Det er ganske påfallende at hun da ignorerer en av de virkelig store tragediene som har fulgt i kjølvannet av afrikanske ønsker om å vrake vestlig medisin fremfor lokale urtemedisiner i behandlingen av HIV-infeksjonen. Under Thabo Mbekis regime førte dette valget til at 330 000 sørafrikanere døde og 35 000 barn ble HIV-smittet ved fødselen. En suksess for urfolks kunnskapssyn? Og hva med den utbredte oppfatning i flere afrikanske land om at HIV-smittede menn blir virusfrie etter sex med unge jomfruer, som slik er blitt smittet?

Like malplassert er Sæbøs omtale av den afrikanske, Harvard-utdannede epidemiologen, Mosaka Fallahs, arbeid med ebolaepidemien i 2014. Suksessen skyldtes nettopp anvendelse av hans vestlige skolering i epidemiforebyggelse.

 

Innlegget  ble trykket av Dagsavisen 3. oktober.

 

Stig S. Frøland

Professor i medisin

Gå til innlegget

Avkolonisering – en provitenskapelig kampanje?

Publisert 3 måneder siden - 496 visninger

Debatten om "avkolonisering" av akademia har gått siden i sommer. Denne kampanjen har vært frontet av SAIH (Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond).

I en rekke avisinnlegg har SAIH-leder Beathe Øgård forsøkt å svare på kritikken av SAIHs resolusjon om avkolonisering av høyere utdannelse, siste gang i KK 24. september. En viktig del av kritikken har vært at organisasjonen forfekter et meget tvilsomt vitenskapssyn som er uakseptabelt som grunnlag for forskning. SAIH postulerer at det finnes flere vitenskapsformer enn ”den vestlige”, og at slike alternative former, først og fremst urfolks ’kunnskapssystemer”, må anerkjennes og likestilles ved universitetene. Videre hevdes at ”vestlig vitenskap” er gjennomsyret av kolonialistiske ”usynlige maktstrukturer” opprettholdt av hvite menn. Hva er dokumentasjonen for at slike strukturer finnes?

I sitt siste innlegg fastholder Øgård påstanden om at det finnes ”flere vitenskapssyn” og ”andre vitenskapstradisjoner” enn den ”vestlige kunnskapsforståelsen”. Dette må bety at hun enten ikke vet hva vitenskap er, eller at hun har et regelrett relativistisk vitenskapssyn. Under ingen omstendighet kan hennes oppfatninger sies å være ”pro-vitenskapelige”, som hun freidig hevder.

Øgård hevder at hun ikke vil ”forkaste eller erstatte vestlige vitenskapssyn”. Men hun ønsker åpenbart å presse alternative vitenskapsformer inn på universitetet. Dette vil svekke institusjonens omdømme – og det vil stjele ressurser fra etablert forskning og undervisning.

Ikke-vestlige personers bidrag til global forskning må naturligvis anerkjennes. Men alle vitenskapelige bidrag skal utelukkende bedømmes ut fra fastlagte vitenskapelige kvalitetskriterier - uavhengig av forskernes hudfarge, nasjonalitet eller andre gruppekjennetegn.

Øgård tillater seg å antyde at det ”grenser til rasistiske holdninger” å avvise ”andre vitenskapstradisjoner som for eksempel den samiske eller fra urfolk i Colombia”. Selv har hun uttalt at det vil ”være forskjell på perspektivet om man er en vestlig hvit mann, eller om man er en forsker fra Mosambik” (KK 21. juli). Hun bør være klar over at det er hennes egne påstander om sammenheng mellom hudfarge og forskning som tangerer rasisme. Øgård og hennes støttespilleres ønske om å bekjempe hvite menns vitenskapssyn i akademia gir faktisk ubehagelige assosiasjoner til Nazi-Tysklands iherdige forsøk på å rense forskningen for bidrag fra jødiske forskere.

 

Stig S. Frøland, professor i medisin

Gå til innlegget

Må saklighet være kjedelig?

Publisert 9 måneder siden - 296 visninger

Harald Stanghelles ideal for offentlig debatt er kjedelig meningsutveksling. Aggressiv, spissformulert debatt er angivelig uforenelig med saklighet.

I Aftenposten 21. mars forkynner Harald Stanghelle hvilken debattform som er den riktige i dagens Norge. Han fordømmer Sylvi Listhaug for hennes” voldsomme språkbruk” og bruk av” store bokstaver og brutale karakteristikker” av motstandere. Han hyller derimot Erna Solbergs ideal om” den kjedelige debatten” – den eneste debattform forenelig med” saklighet og anstendighet”.

Men hvorfor må et saklig debattinnlegg nødvendigvis være kjedelig? Og er et kjedelig innlegg nødvendigvis saklig? Med sitt syn på den optimale debattform kaster Stanghelle vrak på 2500 års europeisk retorikktradisjon, hvor såvel form som innhold har vært i sentrum.

På grunn av ”vårt lands nokså harmoniske politiske landskap” ønsker Stanghelle en tannløs, søvndyssende debattform som passer mer for Kardemomme by enn for et moderne samfunn med betydelige verdikonflikter. Debattformen må ikke sjelden bli spissformulert og aggressiv, men dette svekker ikke nødvendigvis sakligheten. Aktørene bak de store fremskrittene i europeisk historie, som reformasjonen og opplysningstiden, benyttet en språkbruk som ikke ville ha gitt dem plass i Stanghelles debattspalter. Det gjelder ikke minst Martin Luther som Stanghelle henviser til.

Stanghelles debattideal får meg til å tenke på Alexander Kiellands satiriske roman ”Sne”. Her kveles ytringene til en frisk, ung debattant med den søvnige konformitets konvensjonelle argumenter som Kielland sammenligner med fallende sne, som ”fylte fordypninger, jevnet spisser og skarpe kanter. Det ble ganske stille i skogen”.

 

Aftenposten ønsket ikke å trykke ovenstående innlegg.

Gå til innlegget

Reformasjonen og den vitenskapelige revolusjon

Publisert 12 måneder siden - 452 visninger

I forbindelse med markeringen av at det er 500 år siden reformasjonen ble innledet, har jeg savnet omtale av reformasjonens betydning for fremveksten av moderne naturvitenskap.

I år har vi feiret 500-årsjubileet for reformasjonen som ifølge overleveringen ble innledet da Martin Luther naglet sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg. Reformasjonen fikk vidtrekkende politiske, sosiale og kulturelle følger som har vært belyst i avisartikler, bokutgivelser og møter i løpet av jubileet. Et viktig tema som så vidt jeg vet ikke har vært berørt, er den mulige betydningen reformasjonen fikk for den vitenskapelige revolusjon som skjedde i det samme tidsrommet. Selv ikke ved Det norske videnskaps-akademis eget seminar i høst om reformasjonens konsekvenser stod dette temaet på programmet.

Var reformasjonen en viktig faktor, om enn ikke den eneste, bak den vitenskapelige revolusjon som så grunnleggende har endret vår verden i de siste 500 år? Denne hypotesen ble første gang fremsatt i 1938 av den fremstående vitenskapssosiologen Robert Merton. Han hevdet at sentrale trekk ved protestantisk teologi og etikk klart begunstiget den empiriske, eksperimentelle naturforskningen som preget den vitenskapelige revolusjon. Merton videreførte egentlig Max Webers velkjente teori om protestantismens rolle for utviklingen av den moderne kapitalisme og anvendte den på vitenskapen.

Historikerne har diskutert den såkalte Merton-tesen i en årrekke, uten at noen egentlig konsensus er oppnådd. For vel en måned siden kom en ny artikkel om temaet i ”Nature”, et av verdens ledende vitenskapstidsskrifter. Forfatteren, en engelsk historiker, forkaster bastant Mertons syn. Den vitenskapelige revolusjon ville ifølge forfatteren ha kommet også uten noen reformasjon - ja, kanskje reformasjonen sogar hemmet den vitenskapelige utviklingen, siden den katolske kirke svarte på reformasjonen ved å innskjerpe sine doktriner.

Vi vil aldri få noe fasitsvar om sammenhengen mellom reformasjonen og den vitenskapelige revolusjon. Temaet er imidlertid interessant siden det berører den evige diskusjonen om forholdet mellom vitenskap og religion.

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77231 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43404 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34801 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27777 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22426 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22135 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20026 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19034 visninger

Lesetips

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 1 time siden / 58 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 10 timer siden / 60 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
1 dag siden / 274 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
1 dag siden / 115 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
1 dag siden / 112 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
1 dag siden / 145 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
1 dag siden / 188 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
2 dager siden / 253 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
2 dager siden / 148 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
2 dager siden / 106 visninger
Les flere

Siste innlegg

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 1 time siden / 58 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 10 timer siden / 60 visninger
Plikt til aktivitet
av
Vårt Land
rundt 10 timer siden / 86 visninger
Den våkne biskopen
av
Inger Cecilie Stridsklev
rundt 23 timer siden / 111 visninger
Vägen tillbaka till Duraslätten
av
Anders Ekström
rundt 23 timer siden / 52 visninger
Katolske feltprester
av
Haakon Omejer Sørlie
rundt 23 timer siden / 94 visninger
Det som ikke sies
av
Åste Dokka
1 dag siden / 999 visninger
Jeg tror i vår tro!
av
Magne V. Kristiansen
1 dag siden / 201 visninger
Flere må delta i debattene
av
Elisabeth Hoen
1 dag siden / 195 visninger
Les flere