Stig S. Frøland

Alder: 80
  RSS

Om Stig S.

Følgere

Historieløshet og antirasisme

Publisert rundt 1 måned siden

En del militante antirasister har i den senere tid fremmet krav om at ulike minnesmerker og statuer med antatt eller påvist kobling til "rasisme" eller "kolonialisme" må fjernes. Argumentasjonen er ofte svak og preget av historieløshet.

Et viktig element i den militante antirasismen som i den senere tid har vokst frem på begge sider av Atlanterhavet, er aggressive angrep på det som kalles «white supremacy». Dette ytrer seg blant annet ved krav om at alle minnesmerker om og statuer av hvite historiske personligheter som ikke holder mål bedømt etter aktivistenes kriterier, skal rives ned. Det er først og fremst påviste eller antatte koblinger til «rasisme» og «kolonialisme» i disse personenes samtid som vektlegges. Disse vurderingene er ofte preget av en påfallende historieløshet, og har ført til absurde resultater hvor historiske personligheter som har ytet menneskeheten uvurderlige tjenester, er blitt rammet.

De siste eksempler på disse følgene av antirasistisk aktivisme har rammet den skotske filosofen David Hume og den svenske naturforskeren Carl von Linné. Humes navn fjernes som navn på en bygning ved Universitetet i Edinburgh, og en benk dedikert von Linné forlanges fjernet fra Botanisk hage i Oslo.

Men også hvite menn som er blitt hedret for sin store filantropiske innsats, er kommet med i det antirasistiske dragsuget

Et ferskt eksempel på dette er beslutningen om at bysten av legen og vitenskapsmannen sir Hans Sloane, grunnleggeren av British Museum, skulle fjernes fra en prominent plass ved museet (Aftenposten, 27. august). Museets direktør, Hartwig Fischer, forkynner triumferende i pressen: «Vi har puffet ham ned fra sin pidestall». Hans Sloanes brøde var hans ekteskap med en rik arving til slavedrevne sukkerplantasjer i Vestindia.

Sir Hans Sloane var i sin samtid kjent for sin lærdom og filantropi og for sin enorme samling av ulike gjenstander som dannet hovedgrunnlaget for British Museum som har spilt en uvurderlig rolle i kulturlivet. Men hans bidrag til menneskehetens velferd har trolig vært enda større på et annet område – innføringen i Europa av den første type vaksinasjon mot kopper med virus fra pasienter, såkalt variolisering

I den vanlige fortellingen om innføringen av denne koppevaksinasjonen i England i 1722 er det sosietetskvinnen lady Mary Wortley Montagu som har fått æren, og hun bidro utvilsomt sterkt. En like viktig rolle spilte Hans Sloane som benyttet sin innflytelse som både livlege for kongen og president i Royal Society etter Isaac Newton, til å få innført denne vaksinen som var det første skritt mot moderne vaksinasjonsmedisin som har reddet millioner av menneskeliv. Han bidro også til utbredelsen av kinin som det første medikament mot malaria.

Et annet ferskt eksempel på irrasjonelle og historieløse holdninger til statuer av hvite menn er kritikken av en statue i Washington av den belgiske presten Damien de Veuster (1840-1889) som ble kanonisert av paven i 2009 som St Damien av Molokai for å ha viet sitt liv til omsorg for de spedalske i leprakolonien Molokai på Hawaii hvor han selv ble smittet. Kritikken av statuen som eksempel på «patriarchy and white suprematist culture» ble nettopp fremsatt av Demokratenes stjerneskudd Alexandria Ocasio-Cortez, og vitner om kunnskapsløshet om sitt «offers» historiske rolle.

Hvor mange av dem som danser hatefullt rundt statuer av historiske personer, kan vise til tilsvarende fortjenester overfor menneskeheten som de nevnte eksemplene? Viser ikke dette hvilke absurde resultater korstoget mot «white supremacy» kan føre til?


Innlegget i nesten identisk form er tidligere publisert på Khrono.


Stig S. Frøland

Professor i medisin

Gå til innlegget

Kampen mot «hate speech»-lover er internasjonal

Publisert rundt 1 måned siden

Motstanden mot straffebestemmelser som § 185 er ikke et særnorsk fenomen. Det foregår en heftig debatt om slike "hate speech"-lovers berettigelse.

I dagens verden er det liberale demokrati under press i en rekke land. Også i vestlige demokratier ser vi problemer med å beskytte fundamentale liberale verdier som ytringsfriheten. I vårt eget land har ikke minst organisasjonen SIANs demonstrasjoner – møtt med til dels voldelige motreaksjoner - aktualisert debatten om ytringsfrihetens grenser. SIANs motstandere ønsker dels å forby organisasjonen, dels å ramme den med straffelovens kontroversielle § 185, populært kalt «rasismeparagrafen».

I løpet av det siste året har vi hatt en debatt om § 185, utløst av et opprop som krever avskaffelse av paragrafen. § 185 har en rekke alvorlige mangler. Ikke minst er den særdeles uklart formulert, noe som medfører både liten forutsigbarhet for borgerne og betydelige tolkningsproblemer for dommerne. Videre medfører paragrafen med sitt selektive utvalg av grupper som skal beskyttes, en diskriminering av norske borgere.

Relativt få aktører har deltatt i debatten om § 185. Dette har muligens gitt allmenheten et inntrykk av at dette er et tema for spesielt interesserte, og at motstanden mot paragrafen er et særnorsk, provinsielt utspill fra en gruppe eksentrikere. Dette er i så fall meget langt fra sannheten. De fleste vestlige land har innført straffebestemmelser mot «hate speech» som i hovedtrekkene ligner vår § 185. Men det har vært en årelang, internasjonal debatt om berettigelsen og hensiktsmessigheten av slike lover. Fremtredende jurister og rettstenkere har levert tunge argumenter for at slik lovgivning representerer en alvorlig innskrenkning av ytringsfriheten. Denne debatten er på ingen måte avsluttet.

I Skottland ønsker nå regjeringen å innføre en ny «Hate Crime and Public Order Bill» som skal ramme blant annet ytringer som sannsynligvis vil føre til hat («stirring up hatred») mot en rekke grupper definert ved alder, uførhet, religion, seksuell legning, transkjønnsidentitet og «variasjoner i kjønnskarakteristika». Den foreslåtte loven ser bort fra hensikten bak ytringene, kun den sannsynlige effekten av dem. Mange frykter at selv skuespillere og komikere kan rammes av loven. Lovforslaget har fått sterk kritikk fra både advokater og politiorganisasjoner.

I Danmark som har sin «rasismeparagraf» (straffeloven § 266 b), er det nettopp lansert et opprop som krever avskaffelse av paragrafen. Oppropet har allerede fått flere tusen underskrifter. Blant motstandere av § 266 b finner vi også profilerte samfunnsaktører som pressemannen Flemming Rose og menneskerettighetsjuristen Jacob Mchangama.

Felles for lover som rammer «hate speech» - foruten at de er vagt utformet og slår diskriminerende ut – er at ingen har kunnet dokumentere noen positiv effekt av dem. Med den økte polarisering vi dessverre ser i samfunnsdebatten, kan man frykte at § 185 vil bli benyttet i stadig videre omfang. Dette vil i seg selv forsterke polariseringen gjennom forskjellsbehandling av grupper. Sist, men ikke minst: Bruk av § 185 vil medføre en tiltagende innskrenkning av ytringsfriheten - et umistelig gode i et liberalt demokrati.


Innlegget er tidligere publisert i Klassekampen.

 

Stig S, Frøland

Professor i medisin og en av 18 bak oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!» (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen?a=2)

Gå til innlegget

Redaktørene svikter ytringsfriheten

Publisert 8 måneder siden

En rekke lederartikler i mainstream-mediene aksepterer § 185, og hevder at Høyesterett ved sine nylig avsagte dommer om "hatefulle ytringer" nå har fastlagt klare grenser for ytringsfriheten. Redaktørenes konformitet er forstemmende.

I Klassekampen 8. februar skriver Mari Skurdal på lederplass om Høyesteretts nylig avsagte dommer som berører ytringsfriheten og straffeloven § 185. Hennes konklusjon er at dommene «avklarer hvilke grenser som gjelder for ytringsfriheten», og hun «mener Høyesteretts avveininger fremstår fornuftige».

Jeg registrerer med skuffelse at Klassekampens redaktør her er på linje med sine kolleger i en rekke andre aviser, inkludert Aftenposten, Dagbladet og Bergens Tidende. Lederartikler som kommenterer de nevnte dommene, hyller klokskapen i Høyesteretts dommer og hevder at vi nå har fått klare linjer for bruken av § 185 mot «hatefulle ytringer». Dette er selvsagt ikke tilfelle. Det ville krevet overmenneskelig visdom, som Høyesteretts dommere naturligvis ikke besitter, å bringe klarhet i de upresise og tåkete definisjoner og begreper paragrafen er basert på. Slik paragrafen er utformet, tillater den overhodet ikke en rasjonell og ikke-diskriminerende bruk for å skille akseptable fra ikke-akseptable ytringer i samfunnsdebatten.

Jeg finner det oppsiktsvekkende at «mainstream»-mediene nærmest uten unntak aksepterer § 185, og nå ganske servilt hyller Høyesteretts angivelige avklaring av de mange uklare og tåkete sidene ved paragrafen. Det er utrolig at fremtredende norske pressefolk ikke synes å ha fått med seg den internasjonale debatten om «hate speech»-lover. I denne debatten er det fremkommet klare holdepunkter for at slike lover både er ineffektive og har åpenbare negative sider. Ikke bare begrenser de ytringsfriheten, men synes å øke uro og polarisering mellom grupper i samfunn hvor slike lover anvendes hyppig.

I tillegg virker lover mot «hatefulle» ytringer diskriminerende. Ett aspekt ved dette har vært tydelig ved anvendelsen av § 185. I de aller fleste tilfeller har domstolene slått ned på invektiver og svært grov språkbruk, altså først og fremst ytringenes form. I praksis rammes da de mindre velutdannede som ikke behersker «dannet» språkbruk. Men også ytringer preget av grov språkbruk er innspill i samfunnsdebatten som ofte springer ut av et sterkt engasjement. Når journalister og domstoler holder seg for nesen og slår ned på slike ytringer, springer det muligens ut av middelklassens forakt for «the deplorables» for å bruke Hillary Clintons betegnelse? (Ingrid Fiskaa beskriver faktisk tilsvarende reaksjonsmønstre i samme avis som Skurdals lederartikkel.)

Norske «mainstream»-medier er ofte preget av en ganske påfallende konformitet i mange viktige samfunnsspørsmål. I ledende pressefolks nærmest unisone aksept for § 185 med alle dens negative aspekter har vi et nytt eksempel på dette som er spesielt forstemmende. For nettopp pressefolk burde være de første på barrikadene for å forsvare ytringsfriheten.  


Innlegget er tidligere publisert i Klassekampen.


Stig S. Frøland

Professor i medisin og underskriver av "Fjern 'Rasismeparagrafen'!" (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen?a=2)

Gå til innlegget

Urfolkskunnskap og vitenskap

Publisert rundt 2 år siden

I sitt svar på min kritikk av hennes innlegg om avkolonisering og vestlig medisin anklager Maren Sæbø meg for stråmannsargumentasjon og viser igjen et urealistisk syn på urfolkskunnskap i vitenskapelig sammenheng. Hennes innlegg ligger her: https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/fornektelse-og-fordom-1.1212686

Maren Sæbø er 4. oktober fortørnet over min kritikk av hennes innlegg om avkolonisering i Dagsavisen 24. september.

Hennes innlegg var et forsvar for avkoloniseringsaktivismen. Et sentralt punkt i «ideologien» bak denne, slik den blant annet er presentert i SAIHs resolusjon og senere debattinnlegg fra aktivistene, er påstandene om at det finnes «flere vitenskapssyn» og «andre vitenskapstradisjoner» - nemlig urfolkenes – enn den «vestlige kunnskapsforståelsen» (SAIH-leder Beathe Øgård). Derfor krever man at disse kunnskapsformene må anerkjennes på lik linje med den «vestlige» vitenskapen og få sin plass ved våre universiteter. Jeg presiserte i min kommentar til Sæbø at det var uklart om også hun aksepterer dette dypt relativistiske vitenskapssynet, men jeg konstaterer likevel at hun ikke har tatt avstand fra det.

Det som imidlertid var klart i Sæbøs innlegg, var at hun deler det sterkt romantiserende synet på urfolkskunnskaper og mener at de er et uvurderlig supplement til tradisjonell, «vestlig» vitenskap. Hennes eksempler gir ingen støtte for hennes argumentasjon. De illustrerer i realiteten kun måten «vestlig» vitenskap drives på. Sæbø skriver faktisk nokså selvmotsigende: «Man gjør rett og slett det legevitenskapen i århundrer har gjort i Europa». Er dette da eksempler på spesielt unike urfolkskunnskaper som alternativ til «vanlig» vitenskap? All forskning - enten den drives i Finnmark, Nigeria eller Mongolia - må trekke inn nødvendig lokalkunnskap, eventuelt innhentet fra den innfødte befolkningen. Sæbøs utvalgte kroneksempler, urtemedisinsk behandling av sigdcelleanemi og bekjempelse av Ebola-epidemien, er kun trivielle eksempler på dette.

Sæbø er åpenbart opprørt over min henvisning til Mbeki-regimets dypt umoralske holdning til AIDS-epidemien i Sør-Afrika med de forferdelige følgene dette fikk. Her beskylder hun meg overraskende nok for stråmannsargumentasjon. Jeg vil da påpeke at jeg overhodet ikke har angrepet avkoloniseringsbestrebelsene ved campus i Sør-Afrika som Sæbø skriver (et stråmannsargument?). Mitt poeng var at myndighetenes lansering av afrikanske urtemedisiner istedenfor vestlige HIV-medikamenter ikke kan sies å underbygge avkoloniseringsaktivistenes hyllest til urfolkskunnskaper som likeverdig alternativ til «vestlig» vitenskap. Jeg er for øvrig fullstendig klar over at også enkelte vestlig baserte AIDS-fornektere hadde en viss innflytelse på Mbeki-regimet. (Jeg kan henvise til et eget kapittel om AIDS-fornektelse i min bok «AIDS-epidemien – nederlag, seire og nye utfordringer» fra 2014).

Jeg deler selvsagt Sæbøs ønske om «en åpen og fordomsfri akademisk debatt» for å bekjempe «sludder, vås og dårlig vitenskap». Derfor er jeg og mange av mine kolleger meget kritiske til den politiseringen av vitenskapen som avkoloniseringsaktivismen tar sikte på.


Innlegget ble lagt ut av Dagsavisen på Nye Meninger 8. oktober.


Stig S. Frøland

Professor i medisin

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere