Terje Marøy

Alder:
  RSS

Om Terje

Pensjonist og borgerrtighetsaktivist emeritus (men kanskje enno meir eremitus). Driver nettstaden stigmavakta.no

Følgere

Ateistens verdival enda i KrF

Publisert 12 dager siden - 142 visninger

Så er det kanhende ikkje store skilnaden mellom mitt ateistiske og Krfs kristelege syn på menneskeverdet, her på jorda.

KONKLUSJON

Fredag morgon stemte eg KrF. Avgjerande var denne formuleringa i parti-programmet: "Tiltak for mennesker med nedsatt funksjonsevne bør regnes som likestillingstiltak, ikke som en del av helsetjenesten." Slik lyftar dei grunnleggjande borgarrettar ut av kvelande helse- og omsorgstenking, til eit spørsmål om å stogga diskrimineringa av den siste legalsegregerte del av folket vårt.

Neidå, eg er usams med KrF i mykje, ikkje minst Midt-Austen-politikken deira som eg tykkjer er hinsides fornuft. Men eg har tillit til politikarane deira i verdispørsmål. Ideen om menneskeverd er universell, så slik skil det lite mellom mitt ateistiske og Knut Arild Hareides kristelege syn på menneskeverdet. Jfr mi utlegging av mennesket i "skaparverket" på framsida til http://stigmavakta.no

VALETS KVAL
I år leid eg valgets kval. Raudt utfordrar sperregrensa. SV ser ut til å klara seg, om dei kvittar seg med Kristin-syndromet. (Ho, Sigbjørn Johnsen og Jonas Gahr Støre i regjering var eit mareritt for funksjonshindra). Begge dei nemnte partia står meg nærast i det politiske landskapet, og tidvis har eg stemt på dei båe.
Men eg er ikkje trygg på det raudgrøne menneskesynet. I regjering ville dei annullere ordninga med brukar-/borgarstyrt personleg assistanse BPA ved å omdefinera den. So langt gjekk kampen mot funksjonshindras jamstelling, at dei ville rasere tariffavtalane for personlege assistentar, som ville øydeleggja ordninga gjennom rekrutteringsstans. Me skulle få tariffløn ved assistanse i heimen, men redusert løn så fort assistansen skjedde utanfor døra, der BPA skulle erstattast med støttekontakt. Dei la og ned spleiselaget som låg i særfrådraget. Utgifter knytt til kronisk sjukdom eller funksjonsnedsetjing var delt med 28 % av det offentlege (særfrådraget) og 72 % eigenbetaling. Når dei attpåtil ville segregera funksjonshindra med assistansebehov til heimkommunane sine, vart eg beint fram dårleg.
Slik ser ein at fordomar knytt til 9000-årsnatta (tida med utanforskap for funksjonshindra) enno lever, midt blant oss på venstresida som overfor alle andre slitne grupper vil syna solidaritet. Framleis veit vi ikkje ein gong kor mange som vart avliva i kampen mot ”minusvariantar” før, under og etter krigen.
No vonar eg at formuleringa til KrF kan varsle ei ny tid, kan hende ser me at 9000 års natt går mot ny dag, der funksjonshindra blir lyft fram og får utfordre seg sjølve på talent, evner og interesser, lik resten av oss innbyggjarane i verdas beste land (for dei privilegerte blant oss).

BAUTAER I FLEIRE PARTI
Ein stemme på KrF vil og trygge Erna Solberg og Bent Høie sine taburettar. For funksjonshindra er dei bautaer. Kvittar dei seg med Sylvi Listhaug, så kan vi jamvel få ei samlande regjering i verdispørsmål.
Same kan jamvel seiast om Martin Kolberg (AP), ein bauta for funksjonshindras menneskeverd. Men flokken hans er ikkje heilt der enno.
Kari Kjønaas Kjos i FrP er kanhende den beste av dei alle, men FrP blir for langt frå meg i andre viktige saker. Men ho syner at det er mykje bra på tvers av partiskillene.

FRAMLEIS RAUD
Jau, eg er litt bitter. Eg har vore fagorganisert i 48 år, og gått i solidaritetstog for mange gode saker, både 8. mars og 1. mai, og mangt i tillegg. Aldri har eg fått ein slik trynskrell frå mine eigne, som då LO ikkje ville meina noko om lovfesta rett til BPA; sjølve grunnlaget for jamstelling, utdanning og arbeid. Difor har min eigen flokk ein lang veg og gå før me får truverde i jamstellingspolitikken. Vona er at me går gjennom flokkens verdisyn, slik at me kan kvitta oss med blått styre ved neste val. Største oppgåva er mot til å sjå oss i spegelen.

GODT VAL

Gå til innlegget

En inkluderende toppidrett?

Publisert 10 måneder siden - 168 visninger

Mitt håp er at granskningen av medisinbruken i norsk langrenn kan resultere i en mer åpen idrett.

Utvalget som skal granske bruk av astmamedisin i langrennsmiljøet, har i følge Dagbladet få merknader til den norske medisnbruken.

Medisinering av syke, og forebyggende medisinering, må selvsagt alltid diskuteres. Både i forhold til helseaspektet og dopingreglementet.
For meg er det viktig å peke på at medisinsk nybrottsarbeid har åpnet idretten for flere. I dag kan aktive som tidligere var sjanseløse, på lovlig vis følge drømmen sin. At astmatikere skal vinne de hardeste idrettene, som sykkel og langrenn, er mer fantastisk enn problematisk.


Derfor syns jeg forrapporten fra granskningsutvalget er oppmuntrende. Særlig nyttig vil en evt. positiv sluttrapport ha for ungdom over hele verden. Det vil vise idrettsnasjoner som fortsatt vraker talenter, at både de og utøverne tjener på å gi de reelt mest lovende en sjanse. 


Rundt astmamedisin (som det fins flere varianter av), har det vært et hysteri den siste tiden, til dels i norske media og spesielt i utenlandske. Derfor er det greit å minne om at en lang rekke diagnoser må behandles av medikamenter på doplista. Hackingen av Wada har gitt innsyn i en mange idrettsutøveres dispensasjoner. Bl.a. fikk en turner OL-gull i Rio, fordi hun hadde dispensasjon til å behandle sin diagnose med et forbudt stoff.


Selvsagt er hackingen ille, men på en god måte illustrerer den poenget: Medisiner inkluderer ungdom i drettsbevegelsen, slik at de ved hardt arbeid gjennom mange år har tilnærmet samme mulighet til å lykkes som friske utøvere.

 

Det er bra. Alternativet; å stenge ute astamtikere, vil etter hvert stenge ute mennesker med andre diagnoser, som moderate kognitive problemer, diabetikere, skyttere med hjerteproblemer, og mangt annet som kan være plagsomt nok , men ikke nok til å utelukke en aktiv karriære hvis vi tar vare på dem, og de selv jobber hardt nok.


Jeg intervjuet den norske dommeren ved menneskerettighetsdomstolen EMD i 2003 (tror jeg det var): "Det samfunn som stenger ute enkelte grupper, kan ende opp med ikke å ha plass til noen." (Hanne Sophie Greve/stigmavakta.no).


Mitt håp er at granskningen nettopp kan resultere i en mer åpen idrett, og som samtidig gir klare anbefalinger om hvordan behandlende og forebyggende medisinering skal foregå innen etiske og faglig forsvarlige rammer.


Et særlig problem er at etikkdebatt i idretts-Norge får stempel som debatt om etiske gråsoner, og slik drepes debatten. Etikkdebatt handler om etiske dilemmaer. Med en slik tilnærming søkes konklusjoner i forlengelse av diskusjonene, i stedet for som nå; konklusjonene trekkes før debatten er påbegynt. Men det er en annen debatt, som jeg ikke vil belyse i dette innlegget.

Gå til innlegget

Menneskerettsbrot: Media, WADA & IOC vs Russland

Publisert rundt 1 år siden - 935 visninger

Rettsstaten straffar dei grovasate brotrsverek utan å bryte menneskerettane. Idretten klarer ikkje å regulere seg sjølv utan å bryte fundamentale rettsprinsipp.

Av Terje S. Marøy

Borgarrettsaktivist og syklist M 65-69

Doping er svindel. Kollektiv straff er menneskerettsbrot. Kva er verst? Eg saknar kritiske spørsmål i sports-journalistikken. Her er eitt døme.

Usain Bolt får delta i Rio. Jelena Isinbajeva får ikkje. Begge er blant dette år-tusens største idrettsstjerner. Usain kjem frå Jamaica, eitt av verdens verste dop-land. Jelena kjem frå Russland, med same problem.

Usain har nett mista eit stafettgull, fordi ein kamerat var dopa. Kvifor skal han få sprinte i Rio, medan Jelena skal stengast ute? Kvifor skal reine russiske idrettsfolk stengast ute, medan utøvarar frå fleire ti-tals land med stygg dop-historie skal slåss om heider og ære?

RESPEKTLAUST
Eg vil minne om kloke ord frå den legendariske hekkeløparen Edwin Moses. Han blei spurt om han tykte det blei litt latterleg at han alltid slo sine konkurrentar. – Eg veit betre enn nokon kor mykje smerte eg må gjennom for å slå dei, og eg veit betre enn nokon kor mykje smerte dei må gjennom for å slå meg. Eg vil alltid ha den djupaste respekt for mine konkurrentar. 

Reine russiske utøvarar ofrar 20-30 år av livet sitt for å lukkast. Mange har slite seg gjennom fattige kår, og brukt av familiens økonomi, for å kome så langt at støtteordningar gjer livet litt enklare. Men pina for å slå gjennom, er deira eiga, år etter år.

Kor rettferdig er det at dei reine skal straffast for handlingar andre er skuldige i? Dette er respektlaust overfor flotte unge menneske.

MENNESKERETT

I vest trekkjer vi på akslane av Jelenas varsla søksmål for å få oppheva boikotten. Det er ingen menneskerett å delta i OL tykkjest både idrettsleiarar og media å meine. Tvert i mot, det er ein menneskerett for den som er rein og kvalifisert. Eg kjem til det.

Men fyrst: Menneskerettane er utvikla for å unngå maktovergrep, som alltid har vore ei mare for menneskeætta. Heilt fundamentalt i FNs menneskerettserklæring er at alle er født med ukrenkelege menneskerettar, der menneskets integritet skal respekterast for kven det er, ikkje for kva gruppe det høyrer til. Ein svart skal ikkje diskriminerast fordi andre svarte er skuldige i lovbrot. Usain og Jelena skal ikkje diskriminerast, om fleire landsmenn er tekne for doping. Det er det overordna og viktige biletet.

Så hevdar maktmiljø at einskilde saker, som td. terror, er så viktige at menneskerettane kan setjast til side. Framstegspartiet blei kritisert for dette i Krekar-saka. Israel blir kritisert for dette i Palestinakonflikten. Og NATO er kritisert for dette i krigen mot terror. Sjølv er eg og kritisk, men med all respekt. Dette handlar om alvorligare saker enn svindel i internasjonal idrett, som meir er å likne med bedrageri. Ein treng ikkje bryte menneskerettane for å ta ein børshai, eller ein idrettsutøvar.

Om menneskerettsbrot skal nyttast i dop-saker, vil det undergrava respekten for desse reglane. - Kvifor skal ikkje eg, ein diktator, kunne bryte rettane til mine opponentar, når noko så uvesentleg som idrettsrørsla har rett til å bryte desse reglane andsynes idrettsfolk og frivillige i idretten?

Om det skulle finnast eit smyghol, som legaliserer idrettens menneskerettsbrot, ynskjer vi ein idrett som utnyttar dette retts-holet?

 

LOVBROTA

Ut frå grunntanken er eit sett menneskerettar utvikla. Mange artiklar vernar desse to utøvarane. Eg skal nøye meg med tre frå ØSK-konvensjonen til vern om økonomiske, sosiale og kulturelle rettar. 

·      Art 6 vernar rett til fritt arbeid (profesjonell idrett). Staten skal hindre innskrenkingar i denne retten.

·      Art 7 vernar menneskets personlege økonomiske og sosiale interesser.

·      Art 15 sikrar retten til å delta i det kulturelle liv, som idretten er ein del av.

Det er eit rettsovergrep mot Jelena at hennar menneskerettar ikkje ein gong er vurdert før WADA og IOC stengjer henne, og andre reine russiske utøvarar, ute frå Rio. Motsett er det er rett at Usain får delta, sjølv om han har dopa folk rundt seg. Eit langt liv har og lært meg at når makt og media hyler samstemt, må ein akta seg. Då ligg ikkje urett langt unna.

Rett nok skal russarar kunne søkje om Rio-plass, om dei kan prove uskuld gjennom testar i internasjonale konkurransar. Etter eit halvår med utestenging, minner det meir om vilkår i ein Kafka-prosess.

Difor er det ekstra interessant at Jelena Isinbajeve trekkjer inn menneskerett i saka ho har varsla. I den kampen burde norsk idrett heller støtte henne, enn å falle inn i massehysteriet mot henne og andre reine russarar. Sjølv meiner eg rettsstatens verdiar er robuste nok til å tåle ein mangfaldig idrett. At norske og internasjonale idrettsleiarar ikkje meiner det same, fører kan hende idrettsrørsla inn i eit etisk og juridisk forfall av større dimensjon enn doping.


Sjå også denne artikkelen.

***

Gå til innlegget

Hat-humor i Ni-timen

Publisert over 1 år siden - 1930 visninger

Hat-humoren er hat-voldens festliger broder. Hat-humoristene ønsker sjelden å gjøre noe vondt, de bare gjør det festligere for dem som følger oppskriften deres.

 

VI JOBBER SLETT IKKE MOT HAT-VOLD FORDI VI IKKE HAR HUMORISTISK SANS!

Hat-humor har alltid vært hat-voldens festlige broder. Men hat-humor i motsetning til humor mot hat er en sjanger som trolig hører bedre til i Vigrids klubblokaler enn ni-timen.

Så da spør jeg da, hvilken hat-humor er spiselig? Fem nye måter å svi et sotrør på, er sikkert festlig om man ikke selv er "sotrøret". Tre nye måter å skvise soper-baller på, er sikkert morsomt om man ikke er "soperen" som får ballene knust. Ni-timen syns det er festlig med nye måter å skrote syklister på, ikke riktig så festlig for jenta som spreller i grøfta, hvis ikke steinen hun landet på har fått henne til å slutte sprellet.

 

OVERLAGT DRAPSFORSØK PÅ BARN
Bare siste året har det vært flere hundre voldsepisoder mot syklister. Så seint som under ungdoms-nm (for barn fra 10-16 år) var det sabotasje man neppe kan beskrive som annet enn overlagt drapsforsøk. Noen hadde det sikkert ekstra moro da de satt et sted i Østfold med piggtrådkveil og kuttet av biter som de kastet i bunn av en bakke like før jenter og gutter i 14-15 års-alderen skulle sykle der i 60 km/t. Hadde sikkert blitt ekstra moro om spøken ikke ble avverget få minutter før feltet passerte.


REELT HAT
Hatet man nå vitser om er høyst reelt. Hat-humor er jo en egen sjanger, som forherliger volden. God satire derimot retter brodd mot voldsutøveren. Sjangerne er altså diametralt motsatt.


Ellers ser jeg at Dagfinn Nordbø i VG 21.4 opptrer som halvfeite gamle gubber med alpelue gjorde i min ungdom. Den gang var det skjørtekant og olabukse på jenter som skapte forargelse. Nå er det at syklister sykler i sykkelklær. Også her bommer satirikeren Nordbø. Fru Johnsen og Inger-Lise Andersen harselerte med alpelue-adelen, ikke dem som bar sin skjørtekant nærmere den himmel slike gubber aldri ville nå.


HUMORISTENES EGEN GRENSE

Så da får jo humorister finne seg i at vi som har slåss mot hat-vold i årtier spør: Er ni-timen stedet for hat-humor? I så fall; fins det likevel en grense for hat-humor, og hva definerer grensen for NRK? Jeg har spurt både ni-timen og Kringkastingsrådet om dette, uten å få svar.


Jeg har kanskje misforstått, men i VG-kommentaren ser det ut til at Nordbø vil sette grense ved humor mot voldtekt. Dit kan også Pål Thoresens forstås etter egne uttalelser. Selv ser jeg ikke den helt store forskjellen på seksualisert vold mot kvinner i forhold hat-vold med dødelig potensiale mot barn og andre på sykkel. Ille begge deler.


UFARLIGGJORT VOLD

Forøvrig hører et annet element inn i bildet. Vi opplever aldri at media unnskylder antisemittisme og rasisme med at enkelte jøder og fargede driver med alt mulig galt. Jeg selv er verdens fredeligste syklist, men får til stadighet høre at det ikke er rart bilister provoseres av meg, fordi noen andre syklister har vært idioter. Er kanskje dette kollektive stigma grunnen til at ikke en gang et terroranslag på barn følges tettere av politi og media? Sabotasjen mot UM bar terrorens avtrykk, grov vold med varig og fatalt potensiale, som skulle ramme tilfeldige barn.

 

Eller er det slik at terror blir mildere hvis man velger et våpen som ødelegger gjennom offerets egen bevegelsesenergi, i forhold til midler der energien ligger i selve våpenet (prosjektiler, sprengstoff, etc). Etterforskningen skulle jo tatt høyde for draps-/terrorforsøk. Så får heller tiltale, dom og straffeutmåling speile om dette var ondskap eller spøk. I hvert fall har vi ikke fått noen allmen-preventiv konklusjon som har slått gjennom hos media eller humorister. (Hvor saken står i Fredrikstad, har jeg ikke sjekket opp før jeg skrev dette innlegget).


FESTLIGERE
Så tror heller ikke jeg at Pål Thoresen har tenkt seg ut for å drepe syklister. De færreste hat-humorister har slike hensikter sjøl. De bare sørger for at det blir litt mer festlig for de alt for mange som vil omsette humoren til handling.

Terje Marøy

Stigmavakta

Gå til innlegget

Holocaustdagen: Dei gløymde brotsverka

Publisert over 2 år siden - 266 visninger

Vi skal ikkje gløyme, er vårt mantra denne dagen. Motsett av kjærleik er ikkje hat, men likesæle, minna Eli Wiezel oss om. Begge utsegna slær mot meg i dag.

Denne dagen, 27. januar 2015, brukte eg dei fyrste timane til å lesa artiklar om holocaust og markeringar kring i landet. Eg fann ikkje ein einaste som nemnde funksjonshindra.

Alle nemnde jødar. Nokre nemnde rom og homofile. Dette er viktig, i ei tid der rasisme, antisemittisme og fobiar av ymse slag er på frammarsj. Jødar blir framleis drepne, fordi dei er jødar. Homofile blir drepne fordi dei er nett det. Rom blir systematisk diskriminert i ei lang rekkje europeiske land.

Funksjonshindra har blitt drepne gjennom heile 6000-årsnatta her til lands, eller kor lenge det nå har budd menneske her. Dei har vore mål for utstøyting, overgrep og fordomar. Under den humanistiske framveksten i Europa, blei funksjonshindra hengjande etter. Dei var invalide, ugyldige, verdlause, minusvariantar. Omgrepa har vore mange, sams er systematisk diskriminerande og ringeaktande. Hadde funksjonshindra vore ei etnisk gruppe, ville dei fleste europeiske statar vore rasistisk, heilt til vår tid. Ein monaleg del av norske kommunar ville framleis vore det. Eg kjenner sjølv norske internflyktningar, som har flytta frå vrange heimkommunar til kommunar med eit meir ope menneskesyn.

 

Ikkje nazismen åleine

Som antisemittisme er heller ikkje funksjonsrasismen ei nazistisk oppfinning. Den har vore der alltid. I mellomkrigstida gjekk sterke diskusjonar om korleis ein (i Noreg) skulle hindre at minusvariantane skulle leggje ei bør på arbeidaren, og slik hindre velferdsauke for det prioriterte fleirtalet, dei som kunne marsjere i gatene og slåss for sin rett.

Jau, holocaustdagen er for å minnast, men ikkje alle tykkjest vera verd eit minne.

Nazistane fant ikkje opp ny vondskap, dei berre reindyrka den som var. T-4-aksjonane mot funksjonshindra tente to føremål. Dei fann beste måten å avliva store folkemengder, og dei vart kvitt sine minusvariantar. Mange hundre tusen funksjonshindra vart avliva på få år i Tyskland og nærområda.

Etter frigjeringa frå verdens verste tyranni, heldt T-4-avlivinga fram på fleire tyske institusjonar.

 

Ingen vil forske

Korleis var så stoda i Noreg? Ikkje veit eg, for ingen vil forska på dette. I dag heldt kunnskapsministeren ei glitrande minnetale om kor naudsynt det er med frisk kunnskap om holocaust, men heller ikkje han nemnde dei gløymde brotsverka mot funksjonshindra.

Sjølv har eg to gonger spurt Holocaust-senteret om dei kunne lage eit eksternt finansiert forprosjekt om lagnaden til minusvariantane før, under og etter krigen i Noreg. Stigmavakta/eg ville bruke mine kontaktar til å finansiere forprosjektet. Korkje førre eller noverande sjef for senteret har funne det bryet verdt å svare.

I lækjarmiljøa er det fleire som fortel at ein uoffisiell avlivingspraksis av små born heldt fram ved fleire norske sjukehus etter krigen, men ingen veit kva tid dette stogga. Vi veit at terskelen var låg. Menneske som i dag er samfunnsbyggjarar og yrkesaktive i eit mangfald yrkje, var ikkje verdt å ta vare på i min eigen ungdom. I vennekrinsen min finns kvinner og menn som er nær aldersrekordar kvar dag dei går på jobb. I 1991 brukte Bioteknologinemnda bilete av ein ven og kollega som døme på kva diagnosar som naturleg høyrer inn i ordskiftet om diagnostisert abort. I dag er han ein drivande dyktig datakonsulent, der einaste utfordringa er å finne seg til rette i eit samfunn der bustader og infrastruktur framleis er utilgjengeleg for vår funksjonshindra minoritet.

 

Borgarrettskamp

Ingen minoritet har fått fridom utan å slåss for han sjølv. Under borgarrettskampen i USA reiste og funksjonshindra seg. Ingen norsk journalist hadde fått jobb, om dei i jobbintervju hadde mangla kunnskap om Nelson Mandela, Martin Luther King jr og Rosa Parks. Framleis kan ein finne bladfykar på redaktørnivå som ikkje kjenner til Ed Roberts, Adolf Ratzka og Bente Skansgaard. Då Bente døydde for vel eit år sidan, vart ho ikkje nemnd i ein einaste norsk mediekommentar. Berre Bent Høie i det offentlege Noreg viste vørdnad og sendte blomar.

No har funksjonshindra i Noreg reist seg. Men som i all borgarrettskamp, blir fridomsrørsla motarbeida, må tåle usaklege åtak, hets i media og vonde forvrengingar. Uloba er ei slik rørsle, eigd av ei kampgruppe der dei fleste korkje kan krype eller gå, mange kan ikkje sjå. (Den usaklege mediehetsen skal eg ikkje gå inn på, sidan eg både er deltidstilsett i Uloba og gift inn i leiinga). Dei har slåss for funksjonshindra med assistansebehov sin rett til utdanning, arbeid og samfunnsdeltaking. Alt før arbeidsliv og infrastruktur er tilrettelagt, har deira BPA-ordning, og ordningar avleida av denne, redusert arbeidsløysa i denne gruppa frå om lag 100 prosent til 75 prosent (Østlandsforskning). Ordninga har 99 prosent nøgde brukarar (Regjeringas høyringsnotat om BPA-lova).

Ikkje ein einaste gong har redaktørar eller kommentatorar nemnt denne frigjeringskampen i sine kommentarar. Ser eg likesæla som Wiesel åtvara mot?

Eg gløymde det mest. Sidan BPA ikkje er på medias agenda, så minner eg om at bokstavane står for borgar-/brukarstyrt personleg assistanse. Med BPA skal den einskilde gjennom sjølv å styre naudsynt assistanse, kunne utfordre seg på evner, interesser og kompetanse. Målet er å delta på alle samfunnets arenaer, jamstelt med andre innbyggjarar i landet.

 

Minusvariantar skal ikkje ...

Ser ein på innspel i lovprosessen og høyringsuttalingar, kjenner eg at haldningar frå dei mørkaste tidene i menneskeætta. Difor skal eg meg for ein gong skuld bruke det forkvakla omgrepet minusvariant i døma nedanfor:

  • Minusvariantar skal ikkje kryssa kommunegrensa med assistanse, (Vestregionen og Helse- og omsorgsdepartementet). De facto kommunale bantustanar om ikkje Uloba og deira få allierte hadde fått stogga dette.
  • Jau, minusvariantar skal få lov å krysse kommunegrensa, men berre om det skjer innanfor arbeidsmiljølova, sa Jonas Gahr Støre då departementets forslag møtte motbør. I alle andre samanhengar, særleg profittsamanhengar, blir først oppgåvene definert. Deretter ser ein om dei kan løysast innafor lova eller gjennom unntak. Ikkje ein dråpe olje hadde blitt produsert om politikarane hadde brukt Jonas syn elles i arbeidslivet.
  • Minusvariantar skal ikkje kunne nytte BPA til utdanning og arbeid (Vestregionen). Dei ville obstruere hovudmålet til dei som utvikla BPA, der og den største økonomiske vinsten med ordninga ligg.
  • Minusvariantar skal berre nytte BPA til kommunebestemte oppgåver. Vestregionen ynskjer kommunestyrt i staden for sjølvstyrt privatliv for sin funksjonshindra minoritet.
  • BPA-leverandørar skal ikkje dekkje sine tilsette assistentars jobbutgifter (Oslo). Ved å velte slike utgifter på den einskilde (ofte fattige) funksjonshindra, vil dei fleste ikkje ha råd til å nytte assistansen utanfor heimen, og slik kollapsar deira von om fritt liv. BPA blir eit klassedelt gode for dei få velståande.
  • Fleire minusvariantar vil misbruke BPA-ordninga (Vestregionen). Difor ville dei straffe funksjonshindra kollektivt ved å tilby ei oppflisa miniordning. Eg trur korkje lokal- eller rikspressa hadde tagd stilt om einskilde sitt mandagsfråvær etter ei fuktig helg, skulle ta sjukelønsordninga frå fleirtalet av ærlege arbeidarar. 

Det fell for langt å kome inn på alle inngrepa det likesæle samfunnet ville påføre sin minoritet.

Er det politiske skilnader i denne herva? Nei. Rikspolitisk er det no eit samstemt storting om at ordninga skal på plass. Kommunalt er det heilt tilfeldig om motbøren kjem frå raude eller blå kommunar. Ein må likevel stille seg undrande til at Erna Solberg, Bent Høie og Siv Jensen, som alle er bautaer i funksjonshindras fridomskamp, møter sterkast motbør frå blå kommunebastionar.

Kva redaktørane meiner veit vi ikkje. Dei tykkjest likesæle.

 

Kven er minusvariantane?

I morgon er det kan hende deg og meg, etter at vi har skadd oss på holka. I dag er det dei hardast skadde krigsveteranane, nokre nordsjødykkarar, nokre  yrkesskadde, nokre trafikkskadde og skadde i andre ulykker, menneske med medfødt funksjonshindringar og menneske som har fått slike etter alvorleg sjukdom. Mangfaldet i minoriteten med assistansebehov er like stort som elles i folket vårt.

Eg vil runde av med desse orda frå tidlegare menneskerettsdomar (EMD): - Fyrst funksjonshindra, så jødar, så sigøynarar; eit samfunn som støyter bort einskilde grupper, kan ende opp med ikkje å  ha plass til nokon.

***

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
20 minutter siden / 1030 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Internett gjør oss dummere
25 minutter siden / 3229 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
30 minutter siden / 5412 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Mot til å håpe
38 minutter siden / 164 visninger
Mette Solveig Müller kommenterte på
Internett gjør oss dummere
41 minutter siden / 3229 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 1 time siden / 1030 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 2 timer siden / 1030 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Biskopens 11.bud. "Du skal ikke spise kjøtt"
rundt 2 timer siden / 514 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Bannons bulle
rundt 3 timer siden / 626 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 8 timer siden / 1030 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 8 timer siden / 1030 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 9 timer siden / 1030 visninger
Les flere