Stefan Fisher-Høyrem

Alder:
  RSS

Om Stefan

Historiker og forsker. Blogger på gjentagelser.no.

Følgere

Lærerstreiken – for dummies

Publisert nesten 5 år siden

Lærerne husker hva en skole er for noe.

En skole består av en gruppe mennesker som innehar en dobbel kompetanse: først på bestemte fag og dernest på det å lære bort disse fagene til andre. Slike mennesker kalles lærere. Har man nok slike, med god kompetanse på både fag og veiledning, så har man kjernen i en god skole.

Av praktiske grunner trenger man noen ekstra folk i tillegg. Noen som kan legge til rette for lærerne slik at de kan utføre oppgaven sin. Renhold og vedlikeholdsarbeid på bygninger, lønnsutbetaling, koordinering av timeplaner, og generell daglig ledelse hører til slike ikke-faglige, ikke-pedagogiske oppgaver som også nødvendigvis må gjøres. Ideelt sett burde denne ekstra-gruppen holdes så liten som det er praktisk mulig, siden målet med det hele er å legge til rette for det som er kjernen i skolen: fag og veiledning.

De siste tiårene har imidlertid deler av ekstra-gruppen (ikke renholderne og kantinepersonalet, da, men de med timeplan-koordinering og generell ‘ledelse’ som oppgave) blitt mer og mer sentrale i definisjonen av hva en skole er for noe.

Det er ikke bare kommunepolitikere som er skyld i dette. Det henger sammen med en generell samfunnsutvikling, dette som alt annet. Dessuten har politikere på alle nivåer, og i alle partier, vært ivrige pådrivere for å reformere skolen ovenfra og ned.

(Bare det å kalle det "ovenfra og ned" viser at noe er galt her. Som om disse tilretteleggende rollene er på toppen og ikke bunnen av skolens egentlige hierarki. Hvordan kan det for eksempel være greit at noen uten fremragende fagkunnskap eller evne til å veilede smykker seg med tittelen "skolesjef"? Merkelig.)

Og lærerne har funnet seg i mye. Kanskje for mye. Én grunn er at for mange av dem kommer elevene først uansett. Så de jenker det til så det fungerer best mulig. De blir ved sin lest, mer på tross av enn på grunn av politikernes reformer. For oppgaven er så viktig at man bærer over med ‘ledelsen’, og lufter ut frustrasjonen sammen med kolleger i stedet for å stå imot – å stå imot går jo også ut over elevene.

KS vil binde arbeidstiden til lærerne. For mange lærere høres dette ut som at de nå skal regnes som kontorarbeidere, bare uten ordentlig kontorplass. Dette vil gi mer fleksibilitet for de lokale daglige lederne (eller rektorene), og gjøre skolebedriften mer oversiktlig for de på "toppen". Enkelte lærere mener også at det vil gjøre samarbeid lærerne imellom enklere. Mon det. For de fleste ser dette ut som at KS vil videreføre en utvikling som har pågått i flere tiår: skolen handler mindre og mindre om at fagpersoner veileder barn og unge, og mer og mer om at ‘ledere’ driver strømlinjeformede bedrifter. For noen vil dermed det å binde arbeidstiden til lærerne gå så til de grader ut over det skolen egentlig handler om at de heller sier nei.

For noen som ikke kjenner til utviklingen disse lærerne har tålt så lenge er dette kanskje overraskende. Unge lærere har kanskje ikke vært i systemet lenge nok til å se hvor stor endringen har vært. Til og med lærernes egen organisasjon ble tatt på senga av at medlemmene plutselig nektet å føye seg, slik de jo alltid gjør til slutt – tross alt.

Men det ligger tiår med frustrasjon bak. Nå som "nei"et endelig er sagt står det mer på spill enn selve avtalen med KS. Dette ‘nei’et blir neppe til et ‘ja’. Kanskje blir det etterhvert til et "la gå, da", slik det pleier. For lærerne husker hva skolen egentlig er, selv om skolens "ledere" ikke gjør det.

Gå til innlegget

Humanisme, kristendom, og paradokser

Publisert rundt 5 år siden

Både livssynshumanister og livssynskristne har godt av å bli minnet om hvor sammenvevde tradisjonene deres er.

Livssynshumanist Morten Andreas Horn spør om det ikke finnes flere—mer tiltalende og positive—fasetter i kristendommen enn den «oss og dem»-tenkningen som ofte kan følge med når predikanter fremhever syndsbegreper eller trusler om helvete. Han trengte ikke vente lenge på svar. Flere bekjennende kristne med skrivekløe sto i kø for å fortelle at syndsbegrepet er helt sentralt i kristen lære, og ferdig med den saken. 

Det er mye som kunne sies om det. Men jeg har lyst til å trekke fram to andre sider av Horns tekst, to sider som druknet litt i spørsmålet om synd og syndsbegreper.

1) Horn sier:

«[I] vårt samfunn er det mange som definerer seg som «kristne», og som selv velger å framheve denne tilhørigheten. Denne grupperingen påvirker også oss andre, for eksempel når ønsket ytres om at kristendommen skal ha en viss andel av livssynsundervisningen i skolen. Hvilken kristendom er det da man snakker om, egentlig?»

Dette er et legitimt spørsmål. For i Norge spiller kristendommen nå to roller samtidig. På den ene siden er den ett livssyn blant mange andre livssyn; en valgfri identitetsmarkør som individer bekjenner seg til og danner grupper rundt. Den har sine særinteresser og sine lobbyer, sine kritikere og apologeter. På den andre siden er kristendommen en del av vår felles såkalte «kulturarv». I dette ligger det at den kristne tradisjonen har vært en så viktig premissleverandør for utviklingen av det moderne samfunnet—våre språk, verdier, spørsmål, svar, og forståelseshorisonter—at vi ikke helt kan forstå oss selv uten en viss grunnleggende kjennskap til denne brede og dype historiske tradisjonen – uavhengig av om man bekjenner seg til den som et livssyn eller ei.

Når det er sagt, så må det også sies at det samme gjelder den humanistiske tradisjonen. Den er på den ene siden en identitetsmarkør, et såkalt livssyn, og på den andre siden en del av en felles kulturarv. Og det har ikke alltid vært enighet innad i Human-Etisk Forbund om hvorvidt humanisme skal betegnes som et livssyn eller som noe «dypere» og mer universelt enn slike identitetsmarkører.

Så for å omformulere Horns spørsmål: Når grupper som bekjenner seg til kristendommen (livssynet) krever at kristendommen skal få mer plass i skolen, mener de da kristendommen som «livssyn» eller kristendommen som «kulturarv»? Og når grupper som bekjenner seg til humanismen (livssynet) krever at undervisningen må ta utgangspunkt i fellesmenneskelige humanistiske verdier, mener de da humanismen som "livssyn" eller humanismen som "kulturarv"?

Og hvordan kan disse to forståelsene holdes adskilt i læreplan, lærerhode og klasserom? Det finnes ingen enkle svar på dette. Læreplanen er allerede tydelig på at elevene ikke møter verdens livssynsmangfold fra et nøytralt ståsted, men fra en kultur utsprunget fra kristendom og humanisme. Når vi først har begynt å snakke om "kulturarv", «livssyn» og «livssynsmangfold» på denne måten, så er dette dilemmaer vi får på kjøpet. Det må alle, enten de bekjenner seg til humanisme eller kristendom (eller noe annet, eller ingenting) rett og slett bare forholde seg til så godt man kan.

2) Horn sier:

«[H]umanetikken bygger på nettopp dette: At vi mennesker har noe felles, en kjerne av humanistiske verdier, som binder oss sammen til tross for de skillelinjer religioner, livssyn, ideologier og preferanser måtte skape. Trolig er det å være føre vàr heller enn å ta mulighetene i bruk, og det å tenke på omsorg for de svakeste heller enn kun på individets frihet, mer relevant for å beskrive ulike oss mennesker, enn hvilket livssyn vi sokner til…

…Mest problematisk for meg som humanetiker, er kristendommens inndeling av mennesker. Delingen mellom de som skal frelses og de som går fortapelsen i møte – bare fordi de ikke tror på den ene og rette gud. Helveteslæren står visst ikke så sterkt i Norge om dagen. Men fortsatt er det vel noen salige som skal bli frelst? Ikke på grunn av sine gode gjerninger – men fordi de har underordnet seg en autoritet mange av oss aldri har sett. Mange føler at nettopp her legger kristendommen grunnlaget for «oss og dem» -tenkningen. En form for dehumanisering av «de andre», som igjen kan forklare religiøse kriger og forfølgelse av grupper som faller utenfor.»

Her setter Horn to tradisjoner opp mot hverandre. Begge disse tradisjonene nevnes eksplisitt i den norske grunnloven som en del av den felles kulturarven, samtidig som de begge også er identitetsmarkerende «livssyn» som bare avgrensede grupper bekjenner seg til. Den kristne, mener Horn, legger gunnlaget for «oss og dem»-tenkning, dehumanisering av «de andre», og krig og forfølgelse. Den humanistiske, på den annen side, fremhever det universelle, det alle mennesker har til felles på tvers av kunstige skillelinjer som rase, kultur, ideologi, religion eller til og med livssyn.

Her er det to ting jeg vil kommentere. 

For det første er dette akkurat den sammenblandingen jeg beskriver ovenfor. For å si det med Horn: hvilken humanisme er det egentlig snakk om her? Human-Etisk Forbund har de siste tiårene tydelig markert at humanisme skal være å regne som et livssyn (med samme rettigheter som andre livssyns, og så videre). Men her sier Horn at humanismen tvert imot er en fellesnevner som ligger «dypere» enn livssyn; et slags fellesnevner for alle mennesker uansett hvem de er eller hva de bekjenner seg til. 

Men det andre poenget er mer kontroversielt, og kanskje derfor mer interessant: Alain Badiou og andre filosofer som deler hans ateistiske ståsted (ikke at det er viktig, men så er det nevnt i alle fall) har argumentert for at det heller er kristendommen som for første gang i vestlig historie kommer på den ideen Horn her tilskriver humanismen. Det er Paulus—på mange måter kristendommens grunnlegger—som med sitt «her finnes verken jøde eller greker, mann eller kvinne, slave eller fri» legger det radikale grunnlaget for Holts (historisk sett mye senere) humanisme: tanken om at noe forener mennesket på tvers av alle foranderlige sosiale og kulturelle skillelinjer (se Badiou, St. Paul: The Foundation of Universalism).

For én av kristendommens kjerneideer var nettopp dette paradokset at den absolutte virkeligheten,  den ‘ordenen’ som gjør meningsfulle relasjoner mellom tanker, hendelser og handlinger mulig—det de greske filosofene og aleksandriske oversetterne hadde kalt Logos—var fullstendig manifestert i et levd menneskeliv som inkluderte lidelse og død. Denne «inkarnasjonslæren» gjorde det mulig—i mye større grad enn gresk filosofi—å anerkjenne den irreduserbare verdien og realiteten i det å være et historisk og kulturelt situert menneske. 

Charles Taylor (en kanadisk filosof med katolsk kristen bakgrunn, så er det også nevnt) har vist at dette typisk kristne paradokset var sentralt i det vi i ettertid kaller reformasjonen. Forsøk på å rense kristen praksis fra «hedenske» elementer (tenk norsk konfirmasjon som både «bekreftelse» av religiøse løfter og generelt overgangsrite), sammen med kravet om at hver enkelt skulle være 100% kristen, var grunnlaget for det som skulle bli den sekulære livssynshumanismen (se Taylor, A Secular Age).

Det betyr, kort og godt, at både livssynskristne og livssynshumanister må forholde seg til en felles historie som gjør hvert av ståstedene vanskelig å opprettholde som 'rene' og klart definerte i forhold til den andre. Bekjennende kristne må forholde seg til at det var den reformerte «livssynskristendommen» som med sitt fokus på individets helhjertede bekjennelse gav legitimitet til det som senere ble den moderne sekulærhumanismen; bekjennende livssynshumanister må forholde seg til at den moderne sekulærhumanismen—nettopp ved at den verdsetter det levde, begrensede, ‘dennesidige’ menneskelivet—lever på lånt kristen-teologisk kapital. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
17 dager siden / 2003 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
24 dager siden / 1936 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
29 dager siden / 1786 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
17 dager siden / 1566 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 1520 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1478 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
17 dager siden / 1247 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
20 dager siden / 1176 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
4 dager siden / 1140 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
24 dager siden / 1106 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere