Stefan Fisher-Høyrem

Alder:
  RSS

Om Stefan

Historiker og forsker. Blogger på gjentagelser.no.

Følgere

Publisert nesten 2 år siden

Var det noe spesielt du var interessert i å lese om?

Gå til kommentaren

Hovedkomiteen

Publisert over 2 år siden

Elin Fagerbakke, Anne Christiansen, Asbjørn Simonnes, Håkon Fagervik, Øyvind Åsland, Erik Furnes, Sigmund Kristoffersen, Leif S. Jacobsen, Svein Granerud, Andreas Nordli, Hans Fredrik Grøvan, Svein Harberg, Ketil Solvik–Olsen, Per Sævik, Arnfinn Løyning, Hermund Haaland, Ole Kristian Iglebæk, Gunnar Jeppestøl, Svein E. Andersen, Alv Magnus, Jan-Erik Børrestad og Sten Sørensen utgjør hovedkomiteen bak møtene. 

http://idag.no/kristenliv/nyheter/stjernelag-bak-franklin-graham-moter/19.25471

Gå til kommentaren

DnK

Publisert nesten 4 år siden

Takk for informert innlegg!

Betyr dette at Den norske kirke nå vil være tydelige i sin støtte til Oslo katolske bispedømme i spørsmålet om statens syn på trossamfunn-som-interesseorganisasjoner vs kirkens egen "interne" teologiske redegjørelse for hva (hvem) den er? 

 

Gå til kommentaren

Lesetips

Publisert nesten 4 år siden

Hei

Dette er et fint bidrag i debatten. Du etterlyser teologi som kan hanskes med naturrett osv. Jeg tror du ville hatt glede av å lese (den anglikanske) teologen Eugene F. Rogers bok "Sexuality and the Christian Body". Deler av den kan nok være litt tunge, men Rogers har også presentert lettere versjoner og utdrag på diverse nettsteder. Anbefaler likevel boka – hvis du er vant til å lese om naturrett vil du henge med i de fleste og viktigste svingene.

Ellers kan det være nyttig å lese noen innføringer i skeiv teologi, som Gerard Loughlins "Queer Theology: Rethinking the Western Body."

Men går det spesielt på naturrett er Rogers teologen du ser etter. Han satt i komiteen som skrev denne: http://www.collegeforbishops.org/assets/1145/ss_document_final.pdf Den kan også være en fin innføring i det du etterlyser.

Lykke til!

Gå til kommentaren

Liberalisme og politisk teologi

Publisert rundt 4 år siden

Det er spennende å følge diskusjonen mellom Andreas Masvie og Ragnar Mogård Bergem om relasjonen mellom moderne liberalisme og klassisk kristen tenkning. Jeg overlater til Bergem å delta i selve diskusjonen, men vil peke på noen problematiske sider ved Masvies siste innlegg.

    1.    Masvie skriver:
“Det er… merkelig å kalle en politisk filosofi for vranglære, all den tid den ikke gir seg ut for å være noen trosdoktrine. Her sammenblandes teologi og politiske filosofi på en rar måte… Politisk filosofi… handler… om mellommenneskelige relasjoner. Den politiske filosofien må derfor ta utgangspunkt i en antropologi: «Hva er mennesket?» Og Röpke mener at liberalismen tar utgangspunkt i en antropologi som er forankret i kristendommen. Kanskje er det for vagt å si «kristendommen». Men sammenlignet med andre antropologier, så er det en slående enighet på tvers av forskjellige kristne tradisjoner.”

Bergems overskrift var riktignok “Liberalismen: en kristen vranglære”. Men det er ikke egentlig representativt for tekstens innhold. En mer dekkende overskrift ville være “Liberalismen: et ektefødt barn av en kristen vranglære”. For hvis man leser teksten blir det tydelig at Bergem delvis aksepterer Masvies poeng: at liberalismen bygger på et menneskesyn som stammer fra en form for kristendom. Det han bestrider er at denne representerer den kristne tradisjonen som helhet.

Her er det verdt å minne om at begrepet heresi eller vranglære ikke benevner noe som er i opposisjon til ortodoksi eller rett tro. Det er heller slik at heresier per definisjon er tankesystemer som vektlegger visse deler av ortodoksien og utelater andre deler, slik at det dannes et skjevt eller forvrengt bilde av helheten. Dermed kan Bergem akseptere grunntonen i Masvies påstand, nemlig at det finnes historiske og filosofiske forbindelser mellom førmoderne kristendom og menneskesynet som ligger til grunn for moderne liberalisme. Samtidig kan han påpeke at den kristendomsformen som tydeligst målbærer dette menneskesynet representerer en skjev vektlegging av enkelte deler av tradisjonen på bekostning av andre sentrale deler – altså at den er en heresi.

Masvies poeng om at det er en “slående enighet på tvers av kristne tradisjoner” når det gjelder menneskesyn er derfor banalt. Selvsagt finner man disse elementene innen de fleste kristne tradisjoner – det skulle bare mangle. Problemet er at det er andre like (eller mer) sentrale elementer fra disse tradisjonene som det ikke finnes plass til i Masvies liberalisme. Det er dét som kjennetegner heresien: ortodoksien er stor nok til at heresien får plass inne i den, men ikke omvendt.

2) Masvie skriver:
“Bergem mener videre at liberalismens konsepter à la rettigheter (som eierskapsrett) kun er mulig i «kjølvannet av sen-middelalderens forvrengte gudsbilde». Dette er naturligvis ikke riktig. Det bør holde å nevne De ti bud. Halvparten av disse er forbud mot innskrenking av andres eierskap. Der det finnes forbud, finnes det rett. Dersom det er galt å stjele, så må noen ha rett til ikke å bli frastjålet.”

Masvie er ikke alene om å hevde at moderne rettighetstenkning har røtter i en ortodoks (i motsetning til heretisk) kristen tradisjon. Han har selskap av flere respekterte teologer og politiske filosofer, som Nicholas Wolterstorff. På bloggen The Immanent Frame diskuteres Wolterstorffs og andres fagbøker om slike temaer, og her vil ikke Masvies påstand om at rettigheter som eiendomsretten “naturligvis ikke” stammer fra middelalderske teologiske innovasjoner bære særlig langt. Det pågår rett og slett en faglig samtale om det Masvie skriver om som han ikke virker å være helt klar over.  

Masvie bør nok også gjøre mer enn å “nevne De ti bud” som bevis for at denne formen for eiendomsrett er noe mer enn en anakronisme, der man leser en liberalistisk mening inn i tekster som umulig kunne vært intendert slik i deres historiske kontekst. For et påbud mot å stjele trenger ikke nødvendigvis å innebære at motpartens rett til eiendom er forankret i subjektet. Tyveriet kan konseptualiseres som et brudd mot en større "god orden" der både rettigheter og plikter eksisterer i et gjensidig forhold, uten at noen av dem er forankret i individer. Slik var da også tilfelle i flere hundre år før senmiddelalderens skolastisisme slapp seg løs på de nye universitetene. Så den teologiske endringen trenger ikke handle om en "innføring" av rettigheter som om disse aldri hadde vært der før, men heller om hvor disse forankres. Forankringen av rettigheter i individet kan godt (i alle fall i stor grad) ha med utviklingen innen senmiddelaldersk skolastisisme å gjøre, uten at alt som er feil i verden dermed stammer fra disse vendingene.

3) Masvie skriver:
“I liberalismen er… ikke felleskapet «sekundært» til eierskapet. Slike rangeringer passer ikke til situasjonen. Fellesskapet ville vært kraftløst – ikkeeksisterende – foruten gjensidig eierskap. Gjensidig eierskap over hverandre er den positive kraften som gjør fellesskap mulig.”

Dette er en selvmotsigelse som fungerer som eksempel på forholdet mellom heresi og ortodoksi. Når Masvie skriver at fellesskap ikke eksisterer uten eierskap, så innebærer det at felleskap er ontologisk sekundært i forhold til eierskap. Dersom dette ikke var tilfelle måtte han kunne si med like stor patos at eierskap ville være ikke-eksisterende uten fellesskapet, at fellesskapet er “kraften” som gjør eierskap mulig. Det ville i så fall ikke være så langt unna den brede kristne tradisjonen han hevder å representere. Men innenfor en smal liberalistisk ramme blir det meningsløst å si noe sånt. Ifølge Masvies liberalisme er felleskap avhengig av eierskap, men ikke omvendt; avhengigheten går bare én vei. Det er nettopp dette som er poenget i Bergems kritikk, og Masvies respons fremstår som et selvskudd.

4) Masvie skriver:
“…[S]om Röpke, er vi [kristendemokratiske liberalister] overbevist om at det liberal-konservative rammeverket stemmer best overens med en kristen antropologi.”

Her er kanskje noe av utfordringen for Masvie og tankesmien Skaperkraft, som han underskriver på vegne av i dette innlegget. Masvie ser utover den eksisterende floraen av politiske filosofier for å se hvilken han best kan forene med så mye som mulig av sin kristne tro – og velger seg liberalismen, ispedd en kristendemokratisk bevissthet om gode verdier. Men dette er noe helt annet enn å ta utgangspunkt i klassisk kristen tenkning for å se hva som finnes der av alternativer til modernitetens organisering av mellommenneskelige relasjoner langs en høyre/venstre-akse. Det er sistnevnte tilnærming som eventuelt kan legitimere eksistensen til en tankesmie som eksplisitt vil være ideologisk uavhengig og basere seg på klassisk kristen tenkning. Liberalismen, med eller uten verdier, tar Civita seg allerede av.
   
Masvie kan masse om liberalisme, og det er forfriskende å lese noen som er så opptatt av prinsipielle spørsmål. Men når han nå skriver om politisk teologi – for det er dét han gjør når han forsøker å vise sammenhenger mellom politisk filosofi og teologiske tradisjoner – så har han beveget seg inn i et faglig landskap der han foreløpig mangler de nødvendige forutsetningene for å finne fram. Politisk teologi er et etablert fagfelt der mye av det Masvie anser som naturlig eller selvinnlysende er gjenstand for intens og nyansert debatt, en debatt som foregår i et register han ennå ikke helt behersker.

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere