Stefan Fisher-Høyrem

Alder:
  RSS

Om Stefan

Historiker og forsker. Blogger på gjentagelser.no.

Følgere

Uberørt

Publisert nesten 2 år siden

Jeg drev med lovsang i over 12 år. Her er grunnen til at jeg sluttet.

Kanskje alle sansene våre er varianter av følesansen. Det fargede lyset vi ser, og de kjemiske reaksjonene vi kaller smak og lukt, er alle materielle fenomener som berører kroppen vår. Hørselen er den mest globale av sansene. Når noen synger, for eksempel, skaper vibrasjonene i lag på lag med stemmebånd lydbølger som brer seg som ringer i vann gjennom lufta omkring dem. Fysiske bølger som hamrer, slår, skyver og omslutter oss fra alle kanter. Skapt av vibrasjoner i hinner og hudmembraner i strupen ruller de inn over andre hinner og hudmembraner, som ligger foldet om hverandre i øret og tar imot. Vi hører med hele kroppen. Musikk berører oss, bokstavelig talt. Følelse, mening, sansning og materie er ett.

Musikken medierer verden. Å være eller ikke være? Det er feil spørsmål for musikken. Den er mellom 1 og 0, mellom ja og nei, mellom enten-eller, mellom ikke-væren og væren. Ta strengeinstrumenter: For disse er utgangspunktet den spenningen som oppstår mellom to faste ytterpunkter, en spenning som er materialisert i selve strengen. Her skapes musikken ved at man manipulerer denne spenningen, utnytter punktenes sta ubevegelighet, og lokker frem alle mulige hel-, halv-, kvart-og mindre toner mellom dem. Mellom ytterpunktene er alt rent potensiale som musikeren manipulerer for å skape lommer av harmoni der det i utgangspunktet bare er fastlåste motsetninger.

Når man har drar fingeren over en streng slik at avstanden mellom fingeren og det ene faste punktet blir stadig mindre lyder en stigende tone fra klangkassen; hver eneste lille frekvens glir umerkelig over i den neste uten å krysse noen grense. Det er én tone og alle potensielle toner i én bevegelse. Gjør man det lenge nok kommer man til den samme tonen én gang til, en oktav høyere. Fra a til a1. Det er fascinerende. Først fordi det ikke var nødt til å være slik. Det kunne like gjerne bare vært en stigende tone som aldri gjentok seg selv. For det andre fordi det er den samme tonen, men samtidig ikke den samme. Hver for seg lyder de forskjellig, men samtidig likt. Sammen skaper de en helt ny klang. Vi kan si at de er ikke-identiske repetisjoner av hverandre.

Flerstemtheten, polyfonien, der flere toner opptar den samme «plassen» i bestemte  tidsrom, ble utviklet i franske kirker på 11- og 1200-tallet. I polyfonien er melodi og harmoni, tid og rom, fullstendig integrert, som de er det i den virkeligheten vi sanser. For mange kristne teologer har dette blitt et utgangspunkt for tenkning om Treenigheten – den irreduserbare relasjonen som er opphav til alt. Musikk er like politisk som teologisk. Et stort spørsmål i moderne politisk-teologisk tenkning er hvorvidt orden er noe vi tvinger på et grunnleggende kaos, eller tvert imot uttrykk for en dypere virkelighet der forskjeller sameksisterer i dynamiske og alltid skiftende variasjoner. Hvis harmoni og melodi er virkelige så får det noe å si for hvordan vi forestiller oss og praktiserer fellesskap. Polyfonien utnytter også hvordan klanger kan settes i dynamiske relasjoner. Dynamiske, både fordi de kan omkalfatres og endres, og fordi klanger alltid graviterer mot andre klanger. For eksempel kan toner i dissonanser trekke en halv tone opp eller ned avhengig av relasjonen de står i til andre toner. Musikken har med andre ord retning, men altså en retning som er uforutsigbar og mangfoldig fordi den er relasjonell.

Er verden egentlig bare kaotisk støy, og musikk bare våre spede forsøk på å skape midlertidige inntrykk av harmoni ved å isolere toner vi tror vi kan kontrollere? Er musikken bare forsøk på å skape mening der ingen mening egentlig finnes, en avsporing fra det som egentlig er sant om verden? 

I så fall må en musikers oppgave være å gjøre så lite som mulig. For meg er det ultimate eksempelet på det John Cage’s 4.33, musikkstykket der ingenting spilles i så mange minutter som tittelen sier. Det feires som en hyllest til stillheten, eller snarere til de lydene som omgir oss i hverdagen), men jeg får ikke dette til å stemme med Cage’s zen-buddhisme. For ham er alle inngripener i virkeligheten å regne som avsporinger, all isolering av enkelt-toner å forråde virkelighetens store Enhet, og alle uttrykk for harmoni og meningsfulle relasjoner illusjoner som medfører falskt håp og dermed lidelse. Verket er en meditasjon over fravær av musikk som det mest autentiske musikalske uttrykket for virkeligheten som kan tenkes.

Hvis dette er musikkens sanne vesen er det mye vi må se bort fra. Borte er sansningen, borte er materialiteten, dynamikken, retningen, relasjonen. Borte er den virkeligheten som kommer til oss gjennom musikk.Når regndråpene tippe-tapp-tapp-tapper mot steinhellene, og hver tredje treffer et metallrør. Når vi renner ned en bakke på sykkel, og bremsene begynner å pipe i et ters-intervall. Når snora slår mot flaggstanga. Kanskje en bedre respons er å tro at musikken gir oss adgang til virkeligheten slik den også er uten oss, uten noen besudlende inngripen. En virkelighet der harmoni ikke utelukker dissonans og motsetninger. Der retning ikke innebærer forutbestemmelse. Der det som har vært hele tiden revurderes i lys av det som kan komme. Musikk formidler en dynamisk, materiell, relasjonell og meningsmettet virkelighet.

For kristne kirkefedre var musikk en metafysisk kategori i et kosmos som gjenspeiler og deltar i en treenig Guds skjønnhet; å være musiker var å kjenne de rette proporsjonene og relasjonene mellom ting i verden. Grunnen til at jeg sluttet med lovsang etter å ha drevet med det i 14 år var at den moderne lovsangssjangeren ikke formidler en slik virkelighet. Den gjør ikke en gang det den hevder å gjøre, nemlig lede mennesker i allsang. Som sjanger er den ikke egnet til det. La meg forklare det siste, for det høres nok ut som en urimelig anklage.

Når man arrangerer musikk for allsang ønsker man seg både en tydelig melodiføring og mulighet til å harmonisere med flerstemt sang når det passer. Så hvordan henger de ulike stemmene sammen? Én måte å sette det opp på er med utgangspunkt toneleie:

Lys kvinnestemme (sopran)
Mørk kvinnestemme (alt)
Lys herrestemme (tenor)
Mørk herrestemme (bass)

Slik noteres stemmene i vanlig korsang. Men det kan være litt misvisende. Det er fort gjort å tenke at lyse og mørke stemmer korresponderer med hverandre på tvers av «kjønnsinndelingen», slik at tenorer og sopraner hører sammen, og alter og basser. Men det stemmer ikke, i alle fall ikke for utrente stemmer, som det jo er flest av når konteksten er allsang. Når man skal komponere/arrangere for allsang er det bedre å se det slik:

Lys herrestemme (tenor)
Lys kvinnestemme/mørk herrestemme (sopran/bass)
Mørk kvinnestemme (alt)

Her bør vi legge melodien i midten, så å si, slik at sopraner og basser kan synge den sammen. Selv om de ligger en oktav fra hverandre synger nemlig (utrente) basser og sopraner egentlig i omtrent det samme leiet. Tenorstemmen ligger litt over og altstemmen litt under. Når konteksten er allsang bør med andre ord melodien legges i sopran/bass-leie, og de andre stemmene danderes rundt. (Et lite apropos: mange naturlige alter tror at de «ikke kan synge», siden de må streve litt for å komme opp på de høyeste tonene når melodien er lagt til sopranenes register. Men dette trenger ikke ha noe med evne å gjøre. Om man kommer opp på høye toner kommer også an på hvilket register melodien ligger innenfor. For eksempel har kraftfulle popsangere som Ellie Golding og Lady Gaga begge relativt dype altstemmer, og sangene deres er lagt i toneleier som gjør at stemmene deres settes under press der sjangeren krever det, noe som ikke skjer dersom lyse sopraner forsøker å synge med på den samme sangen. Det er altså komponist (og eventuelt arrangør) som er ansvarlig for om de som synger kan nå opp eller ned til tonene.

Dette er særlig relevant hvis konteksten er allsang. Tidligere var lovssangssjangeren konstruert for den konteksten. Melodiene lå i et (sopran/bass)leie som de fleste ville kunne synge med på. Gradvis har man i stedet begynt å tilrettelegge for en mannlig forsanger som kan komme opp på de høye tonene i refrenget. Sjangeren krever at de høyeste tonene skal synges med noe press på stemmen, og når forsangeren er tenor må man da legge melodien i et høyt toneleie. For å gi et eksempel på dette skiftet (rundt årtusenskiftet), kan vi se hvordan det den gang «voksne» teamet til den australske lovsangsmenigheten Hillsong pleide å legge melodiene i leiet til forsanger Darlene Zschechs sopranstemme, mens det da oppadkommende «unge» musikkteamet heller la dem i et leie som passet låtskriver og forsanger Marty Sampson, som har en relativt høy tenor (han går lett opp fire-fem toner over de utrente mannsstemmene i salen).

Dette skiftet i toneleie sammenfaller med popkulturens dyrking av unge mannlige falsettsyngende idoler med nok testosteron til å flashe muskler, men ikke så mye at stemmen blir mørk. Men det setter en stopper for den kollektive deltakelsen man ofte snakker om at lovsangslederen skal legge til rette for: Sopraner og basser i rommet vil måtte anstrenge seg for å bli med opp på de høyeste tonene, mens altene ofte vil slite (eller mumle nede i dypet) gjennom hele sangen.

Dermed fører skiftet til at færre er med i det som fremdeles omtales som om det var allsang. Sjangeren er ganske enkelt ikke lenger konstruert for at folk skal kunne være med å synge. Om man har vært tilstede ved en lovssangskonsert og lurt på hvorfor så mange ikke synger, men heller står og svaier hengivent med lukkede øyne, så ligger noe av årsaken her. Det er helt irrelevant om man eksplisitt oppfordrer til å bli med. Melodiføringen og harmoniseringen som i dag kjennetegner sjangeren fører til at toneleiet blir utilgjengelig for de fleste.

Selve sjangeren bryter også med det som har vært et tradisjonelt syn på musikkens rolle i gudstjenesten. Mange låter er arrangert med et kvint-intervall (evt enten grunntone eller kvint) hengende gjennom hele sangen (enten på synth eller ved at to gitarstrenger holdes «åpne»). Fraværet av tersintervaller skaper en ‘svevende’ følelse, men det binder også melodien til utgangspunktet og kan hindre den i å utforske nye terreng. Melodiføring og harmonisering unngår dissonans generelt og den fremdriften som skapes av spenning og oppløsning i modulerende stigninger og fall. Dynamikk er redusert til et spørsmål om lydvolum. Polyrytmikk er erstattet med monorytmisk gitar-strumming. Narrativer i flere vers er erstattet med oppramsende handlelister og/eller oppbygning mot et ordløst klimaks.

Både harmonisering, melodiføring og reduksjonen av ord til innholdsløse vibrasjoner og bærere av lange toner (det melodiske målet er ofte det mannlige ordløse ropet formet i et langt «Jeeeeee-suuuuuuuuuuuuuus») uttrykker en teologi som ser menneskelig inngripen som et avvik fra (eller også noe som yter vold mot) det sanne og gode. Det er en teologi som bruker ord og toner som midlertidige hjelpemidler for å oppnå en tilstand der man ikke trenger noen av dem lenger, der kroppslige sanser og tonale dissonanser er transcendert som et slags tilbakelagt lavere stadium.

Veldig søkt lesning, vil noen si. Men forklarer ikke dette de typiske spørsmålene som plager så mange utøvere av sjangeren: Er det Gud eller er det meg? Er det Guds Ånd eller er det bare menneskelige følelser? Kan det å være opptatt av musikalitet være noe som leder bort fra Gud? Grunnen til at man har slike bekymringer er jo nettopp at man tenker seg menneskelig innblanding som noe som øver vold eller skitner til. Slike spørsmål oppstår ikke i den tradisjonelle forståelsen av musikk. Hvis det å musisere er skaperverkets refleksjon av og deltakelse i Guds vesen, så er man ikke Guds «konkurrent». Problematikken finnes ikke.

Musikk medierer virkeligheten. Virkeligheten som presenteres i kristen tradisjon er dynamisk, materiell, og relasjonell. Den har retning, harmoniske dissonanser, og ikke-identiske gjentagelser, og tar improviserte, utforskende melodiske veier. Den moderne lovsangsjangeren – i kombinasjon med lukkede øyne, dempet belysning, storskjermer, statiske bevegelsesmønstre og høyt lydvolum – assosierer gudstjeneste med å ignorere de menneskene som omgir en, og konsentrere seg om noe abstrakt, ordløst og statisk. Den formidler et verdensbilde preget av frykt for sansning, dissonans og relasjoner.

Innlegget ble først publisert på Gjentagelser.no

Gå til innlegget

Digital æreskultur

Publisert rundt 2 år siden

Er sosiale medier en dysfunksjonell offentlighet eller en velfungerende æreskultur?

Facebook-offentligheten er dysfunksjonell, skriver en skuffet redaktør Nils August Andresen på Minerva, og spør om det i det hele tatt er mulig å føre offentlige ordskifter via Facebook. "Faren for mobbmentalitet er alltid til stede", og langs hele det politiske spekteret.

Det Jürgen Habermas kalte "offentligheten" var et tenkt rom der frie individer kunne møtes på likefot for å drøfte felles anliggender og bryne rasjonelle argumenter mot hverandre. Her er alle åpne for å la seg overbevise av fornuftige argumenter, og alle er like villige til å lytte som de er til å ta ordet. 

Det ligner ikke mye på det Facebook-offentligheten leverer. Debatter på internett domineres som oftest av eliter, ulike perspektiver danner separate “ekkokamre” (eller parallelle offentligheter), og digitale nettverk har en paradoksal tendens til å isolere oss heller enn å koble oss sammen. I praksis er de fleste heller lojale mot sin egen stamme enn mot prinsipper for rasjonell og uavhengig diskurs.

Det skal sies at Habermas ikke prøver å beskrive hvordan ting er, men også sette opp en norm for hvordan de burde være. Hans offentlighet er en modell vi kan bruke som målestokk for vår egen praksis. Som oftest er det nettopp denne offentlighetsmodellen man tar som utgangspunkt i diskusjoner om sosiale medier. Vi løfter frem eksempler på hvor godt det kan fungere, som populære hashtag-kampanjer eller aktivist-nettverk, og beklager oss over hvordan det også mislykkes. Sosiale medier er en dysfunksjonell offentlighet, sier man, men de er likefullt en offentlighet.

Men er Habermas' offentlighet en god modell for å forstå hva sosiale medier er og kan være? Det er bare i lys av hvordan noe er konstruert at det gir mening å spørre hva det har potensiale til å bli. Dette er poenget til Justus Uitermark og John Boy ved universitetet i Amsterdam, begge forskere ved prosjektet Cultural Conflict 2.0. De mener man kan kaste klarere lys over hvordan sosiale medier fungerer og hvilket potensiale de har om man bytter ut Habermas’ offentlighetsmodell med sosiologen Norbert Elias’ beskrivelse av 1600-tallets hoffliv.

I boken Court Society beskriver Elias hvordan adelen ved Ludvig 16s hoff strevde for å promotere og få bekreftet sin egen status. Krigernes dominans i samfunnet ble gradvis overtatt av hoffmenn, og den minkende frykten for vold ble like gradvis erstattet av angst for hvordan man ble oppfattet. Det franske hoffets ekstravagante motevalg og intrigemakeri kan virke fremmed, men Elias ville avdekke de strukturelle faktorene som gjorde at folk oppførte seg som de gjorde. Uitermark og Boy trekker frem flere paralleller mellom Elias’ beskrivelser av hofflivet og det forskningen forteller oss om vår egen tids sosiale medier.

For eksempel viser Elias at for å stige i de sosiale gradene ved hoffet var det ikke nok å ha rikdom og makt, man måtte også synliggjøre og iscenesette seg selv som rik og mektig. De som befinner seg i sentrum av dette universet viser statusen sin med stadig nye antrekk og fremstillinger, og de som kretser omkring dem forsøker å etterligne det de ser hos disse forbildene. På samme måte kretser brukere av sosiale medier omkring sentrale brukere med tilnærmet kjendisstatus innenfor bestemte interessefelt, det være seg mote eller politikk. Innenfor hvert felt finnes det noen man “må” følge for å henge med.

Som ved hoffet holder brukere av sosiale medier øye med hverandre. Faktisk bruker de fleste mer tid på å se hva andre poster enn å poste selv. Ved å sile bort det man ikke liker finner man etterhvert de brukerne man ser opp til og ønsker å sammenligne seg med. Og på samme måte som ved hoffet kan man ikke stige i gradene ved å simpelthen etterape noen med høyere status – det risikerer å bli komisk og ha helt motsatt virkning enn man ønsker. Man må forsøke å vise frem seg og sitt i situasjoner som signaliserer høy statu, samtidig som man må skille seg ut fra den grå mengden med noe som kan anerkjennes som autentisk og originalt.

Mange vet av erfaring at det er en vanskelig og risikofylt balansegang å finne noe å vise frem som genererer positiv anerkjennelse fra andre, samtidig som man føler det representerer den man “egentlig” er. Dynamikken kommer til syne både i hvor mange som ønsker å være anonyme når de skal si noe “fra levra”, eller den typiske sjangeren med bilder eller tekster som tar publikum “bak fasaden” – uten sminke, uten filter, og med rot utover gulvet. Hvis det perfekte tipper over i det tilgjorte synker statusen igjen.

Hvor godt man lykkes med selviscenesettelsen vises i form av tilbakemeldinger: “likes”, kommentarer, henvisninger og “tags”. Akkurat som våre egne “likes” over tid avgjør hva som blir synlig for oss (og hvor ofte), er andres “likes” det som gjør oss mer eller mindre synlige for dem. Å akseptere spillets regler er den enkleste måten å hanskes med disse strukturelle kreftene, og de aller fleste brukere av sosiale medier føyer seg i praksis etter medienes logikk. Man blir vant til å forestille seg hva andre vil synes om det man viser frem, og tilpasser seg deretter. Konformitet ikke bare belønnes – det er den eneste måten å bli synlig på. Også ved det digitale hoffet er synlighet den eneste måten å eksistere på.

I tillegg til å vise frem symboler for egen status viser brukere av sosiale medier gjerne frem andres skandaler, intriger og tilkortkommenhet. Få ting samler “likes” og kommentarer som når noen andre gjør overtramp eller bryter med sosiale koder. Utsagn og bilder som oppfattes som dumme eller umoralske kopieres og vises frem for en krets likesinnede som overøser dem med fordømmende eller latterliggjørende kommentarer. Selv om dette kan oppfattes som en del av en “kritisk” og samfunnsnyttig debatt (der man lar "grumset" komme til overflaten), forteller det også mye om hva som gir anerkjennelse (og ikke) i de nettverkene det gjelder.

Det er fristende å si at sosiale medier bør forståes som en slags ære og skam-kultur der sosial kontroll utøves ved en overhengende trussel om skampåføring eller utestengelse. Ron Johnsons bok So You’ve Been Publicly Shamed tar for seg noen av de grimmeste eksemplene på hvordan enkeltpersoners liv har blitt ødelagt på denne måten på grunn av en ubetenksom vits eller kommentar i eteren. Men det kan også være så enkelt som å “avfølge” noen, eller la være å “like” en post fra noen man pleier å “like” for å markere hva man synes. Å anerkjenne(s) eller ikke – det er hele spørsmålet.

Det finnes selvsagt eksempler på at noen har klart å bruke nye medier til å utfordre maktstrukturer, ha en respektfull og rasjonell meningsutveksling, eller til og med bryte ned barrierer mellom moderne “stammesamfunn”. Men det er slående hvor få og kortvarige disse eksemplene er. De er nærmest sjeldne og overraskende unntak som må etterprøves og forklares, heller enn nyttige utgangspunkt for å forstå hva sosiale medier er og har potensiale til å bli.

Det er talende at en viktig forløper for plattformer som Facebook og YouTube var nettsiden “Hot or Not”, der brukerne poster bilder av seg selv og lar andre brukere bedømme dem på en skala fra 1-10, mens algoritmene rangerer dem over tid. Dette er den opprinnelige og grunnleggende logikken i sosiale medier. Det er slik algoritmene er laget. Det er slik koblingene er gjort. Dette er premissene for synlighet, for eksistens. Alt sosiale medier er og kan bli bygger på denne strukturen – uansett hvor høyverdig og sivilisert vi forsøker å gjøre innholdet.

Likevel brukes Habermas’ offentlighet som et selvsagt utgangspunkt når man diskuterer bruk av sosiale medier. Ifølge Boy og Uitermark overser man da det som definerer selve aktiviteten, uansett hvor høylydt eller lavmælt den er: kniving om status og anseelse innenfor relativt små grupper likesinnede. Såkalte "ekkokamre" er ikke tegn på at noe er ødelagt, de er resultatene av et velsmurt maskineri som virker helt etter hensikten. Det vi kaller Facebook-offentligheten er ingen offentlighet, ikke en gang en dysfunksjonell en. Det er en velfungerende æreskultur.

Innlegget ble først publisert på bloggen Gjentagelser.no

Gå til innlegget

Å se en annen vei

Publisert over 2 år siden

Det er verdt å merke seg hvordan Franklin Graham mottas blant sine evangelikale trosfeller i USA.

Den 17. juli 2015 publiserte Franklin Graham en facebook-post der han oppfordret til å stenge USAs grenser for muslimer. Han har omtalt Trump som en "Moses" for det amerikanske folket, og har lenge pleiet forholdet til den nye presidenten. Når Trump stengte grensene for muslimer ba mediene naturlig nok Graham om kommentar. Da sa Graham at dette ikke var en "bible issue". Et bredt spekter norske kristenledere er visstnok fornøyd med det svaret, og synes det er uproblematisk å invitere ham hit for å holde møtekampanje.

Kanskje det er verdt å merke seg hvordan Graham mottas blant sine evangelikale trosfeller i USA.

Flere amerikanske evangelikale ledere har påpekt at spørsmålet om hva som er såkalte "bible issues" ikke er så enkelt som Graham vil ha det til. Bibelen nevner ikke amerikansk utenrikspolitikk, skriver Mark Wingfield i Baptist News Global, men den sier mye om hvordan man skal behandle flyktninger og innvandrere. Ingen kommer utenom at akkurat dét er et "bibelsk spørsmål". Wingfield går så langt som å oppfordre til å boikotte Grahams organisasjon, noe som i det minste forteller oss hvor kontroversiell Graham er blant sine egne. Flere unge evangelikale, som Jake Raabe i The Baptist Standard, uttrykker skuffelse over Grahams bibelsyn. Raabe tilhører en generasjon som er opplært av sine eldre ledere til å se Bibelen som relevant for hele livet, ikke bare for et avgrenset åndelig område som er uavhengig av praktisk politikk. Raabe mener Grahams selektive tilnærming ikke viser sann etterfølgelse av Jesus. Det er harde ord, men det kommer altså fra konservativt evangelikalt hold.

Andre evangelikale ledere har reagert på Trumps innvandringspolitikk med helt andre ord enn Grahams. Amanda Tyler, leder for The Baptist Joint Committee for Religious Liberty, har uttalt at en trussel mot noens religiøse identitet er en trussel mot alles religionsfrihet, og at "som baptister står vi sammen med alle som forfølges på grunn av sin tro, uansett hvilken religion de tilhører". John McCullogh, leder for organisasjonen Church World Service som favner 37 evangelikale kirkesamfunn, kaller Trumps politikk diskriminerende og moralsk forkastelig. Leith Anderson, leder for National Association of Evangelicals, uttaler at "kristne har tatt imot flyktninger i 2000 år, og evangelikale kommer til å videreføre dette bibelsk oppdraget."

De fleste flyktninger som kommer til USA får hjelp med integreringen fra kristne organisasjoner. Mens Graham velger å se en annen vei når Trump gjennomfører politikk han har oppfordret til, protesterer disse organisasjonene nettopp på bibelsk grunnlag. Jesu ord i Matteusevangeliet – "jeg var fremmed og dere tok imot meg, jeg var naken og dere kledde meg" – har inspirert organisasjoner som Lutheran Immigration and Refugee Service i snart hundre år. Organisasjonens leder, Linda Hartke, kaller omsorg for innvandrere et kjerneelement i kristentroen. Selv den konservative organisasjonen Focus on the Family, som har uttrykt at de vil tåle Trumps innvandringspolitikk enn så lenge fordi de håper han vil stramme inn abortlovgivningen, sier denne aksepten ikke er noen selvfølge siden det å ta imot innvandrere også er en "stor kristen tradisjon".

En av lederne for Southern Baptist Convention, verdens største evangelikale kirkesamfunn, Russell D. Moore, har publisert et åpent brev til president Trump i Washington Post der han på vegne av organisasjonen uttrykker stor bekymring for konsekvensene Trumps politikk kan få, ikke bare for innvandrere i USA, men for alle de evangelikale misjonærene som oppholder seg i muslimske land og hjelper flyktninger der. Disse er avhengige av gode relasjoner med både enkeltpersoner og myndigeter, noe som blir vanskeligere med Trumps politikk. Han oppfordrer administrasjonen til å innføre nødvendige endringer så fort som mulig slik at man kan fortsette å ta inn flere flyktninger, spesielt fra Syria, og til å sette menneskelig verdighet foran religiøs tilhørighet.

Dette er konservative evangelikale organisasjoner. De forkynner Kristus korsfestet og oppstanden for menneskenes synder, de vil reversere abortlovgivningen, de vil fremme tradisjonelle forståelser av kjønn og ekteskap, de driver evangeliserende virksomhet over hele verden.

Og de tar avstand fra Franklin Grahams omfavnelse av Trump og hans politikk.

Nå finnes det mange meninger om hvordan det ville se ut dersom bibelske verdier fikk prege samfunnet i større eller mindre grad. Og man kan mene mye om berømte kristne forkynnere som Franklin Graham.

Men det er rart å være vitne til at norske kristenledere som vanligvis mener at kristne verdier og kulturarv bør gjenspeiles i praktisk politikk plutselig er villige til å akseptere Grahams påståtte skille mellom kristen forkynnelse og politiske utspill. Det er merkelig å se at så mange går sammen om å gi Norges største talerstol til en forkynner som møter så mye motbør blant sine evangelikale trosfeller.

Hvis man gjennomfører dette arrangementet med støtte fra en så stor koalisjon av kristenledere vil deres villighet til å se en annen vei signalisere mye mer enn de kanskje hadde ment.

Gå til innlegget

Faraos hoff

Publisert over 2 år siden

Norske kristenledere bør tenke seg bedre om før de inviterer Franklin Graham til Norge.

Franklin Graham er sønn av sin far. Evangelisk forkynner, anerkjent i konservative kristne miljøer, og med venner blant USAs maktelite. Klippekort til keiserens bankett.

Da Donald Trump ble president responderte Graham med ordene "De kristne gikk til stemmeurnene – og Gud viste seg!" Han har i flere senere intervjuer bekreftet at han mener Gud selv står bak utfallet av valget. Nå er ikke akkurat dét så kontroversielt i seg selv. Det er nå en gang slik med monoteisme, at det til syvende og sist er Gud som sitter med makten og ansvaret, på godt og vondt. I vår tid er dette kjent blant folk flest som et abstrakt filosofisk problem ("det ondes problem").

Men i Bibelen er det først og fremst et politisk spørsmål. Gjennom hele Det gamle testamentet er Guds motstander ikke noe åndelig vesen, men en politisk leder: farao. Av og til nevnes et monster eller to (Leviathan), og djevelen er innom så vidt det er (i Jobs bok), men da som en litt vanskelig medarbeider i Guds innerste sirkel. Men det er farao som gjennomgående presenteres som Guds motstander og fiende.

Bakgrunnen er fortellingen om farao og Moses. Farao er enehersker i Egypt, der Israelsfolket er slaver. Gud kaller Moses til å konfrontere farao og kreve folkets frihet. Moses er først motvillig, og Gud lar ham ta med seg sin eldre bror Aron for å ta seg av selve snakkingen. Farao nekter å føye seg. Først etter at Gud sender ti landeplager (som inkluderer sønnedødsfall i hver egytiske familie) lar han motvillig hebreerne forlate landet og dra ut i ørkenen med Moses i front. Ute av stand til å holde fast ved denne personlig nedverdigende beslutningen sender farao likevel hæren etter flyktningene, og Gud utsletter forfølgerne i Rødehavet. Moses mottar deretter Guds egne ord og forskrifter. På grunn av folkets stadige motvilje mot Guds utvalgte leder og uttrykte ønske om å returnere til Egypt må de vandre i ørkenen i førti år (til en generasjon stabeiser er døde) før de får gå i gang med å erobre landet Gud lovet Abrahams barn. Moses går trofast og ydmyk blant dem hele veien, og Gud bekrefter jevnlig at det er Moses som representerer Ham.

Gjennom hele den påfølgende hebraiske kanonen er farao modell for alt og alle som motarbeider Gud. Men salmedikterne og profetene gjør en interessant vri. Igjen og igjen beskrives det hvordan farao ikke ganske enkelt var Guds motstander, men at det var Gud som trakk i trådene også når farao ikke var klar over det selv. Da farao nektet å omvende seg var det egentlig Gud som gjorde hjertet hans hardt slik at Gud ved hjelp av landeplagene kunne statuere et eksempel på sin allmakt. Budskapet er at selv politiske ledere som aktivt motarbeider Guds plan selv er implisert i planen. Det er Gud som har all makt, også over sine motstanderes egenvilje, og deres politiske motstand fører bare til at Guds allmakt og ære blir understreket enda mer i neste runde.

Det er ikke et perspektiv helt uten problemer, selvfølgelig. Men hvis det var dette Graham mente ville man kunne si at han forsøkte å se det store bildet, at det virkelig ikke spilte noen rolle hvem som er farao, for Gud har kontroll uansett. Man ville kunne si med Paulus at all øvrighet er innstiftet av Gud, og at man skal adlyde så langt man kan for å leve i fred med sin neste. Man ville kunne stille seg med Martin Luther King, som brukte fortellingen om farao og Moses til å kjempe for svarte amerikaneres rettigheter: "Når slavene står sammen, da skjer det noe ved faraos hoff, og han kan ikke holde dem som slaver lenger".

Hadde det enda vært dette Graham mente, så kunne man jo strukket seg litt for å forstå ham. Han takker høflig ja til å be for farao, fordi man vet at farao – tross sine tendenser til selvforherligelse og manglende evne til å omvende seg – er et redskap i en allmektig Guds hånd.

Men Graham mener ikke dette. Han kommer ikke med en generell henvisning til at all autoritet tilhører Gud i siste instans, og at man derfor kan sette sin lit til Gud uavhengig av hvem som har makten. No, sir! Foran hundrevis av evangelikale ledere har han i stedet sammenlignet Trump ikke med farao, men med Moses og David, som Bibelen beskriver som nøkkelpersoner og forbilder spesielt utvalgt av Gud for å utføre Hans suverene vilje i historien. Moses var kanskje litt uerfaren som leder, joda. Men når folket sto imot ham var det Moses som hadde Guds øre. David hadde sine feil, joda. Men når David gjorde noe som vendte folket mot ham (danset naken foran paktens ark, for eksempel), så var det folket som tok feil og David som hadde guddommelig ryggdekning.

En gang til: Franklin Graham sammenligner ikke Trump med farao, den styrtrike og selvforherligende eneherskeren som ikke evner å omvende seg, som fører skam og lidelse over folket sitt, og som (ifølge ettertidens salmeskrivere) Gud "bruker" for å understreke sin egen allmakt. Nei, Graham sammenligner Trump med Moses, den ydmyke og selvoppofrende lederen som er utvalgt av Gud, og som fører et motvillig folk inn i Guds gode plan.

Tenk litt på det. Her er ikke Trumps presidentskap noe man må leve med i tillit til at Gud har styringen, slik som med andre presidenter av ulik politisk farge. For Graham er det er en annerledes presidentperiode vi er inne i nå. President Trump representerer Guds spesielle inngripen, i vår egen tid. Det er ikke sånn at Gud kan gjøre noe godt ut av Trumps presidentskap. For Graham er Trumps presidentskap det gode Gud gjør.

Dette er politisk-teologisk sprengstoff. For Trump har ikke akkurat vektlagt overgivelse til Gud verken i ord eller gjerning. I sin tale ved innsettelsen sa den nye presidenten at "grunnfjellet i vår politikk vil være en total hengivelse til nasjonen, og gjennom vår hengivelse til nasjonen vil vi gjenvinne vår lojalitet til hverandre". Han erklærte like godt sin egen innsettelsesdag som en nasjonal høytidsdag for "Hengivelse til Nasjonen". Den tidlige kristne kirken ble martyrer da de nektet å gjøre slike symbolske offer til den romerske keiseren.

Men for Graham er Trump, tross noen personlige svakheter, Guds salvede tjener når det gjelder å sikre de spesifikke politiske interessene til de stort sett hvite evangelikale. Trump er Guds egen inngripen i verdenspolitikken. Å bekrefte Trumps posisjon gjennom offentlig forkynnelse, bibelord og håndspåleggelse er for Graham mer enn symbolhandlinger: det er å stille seg på Guds side av historien. Dette er politisk-teologiske ord og handlinger som betyr noe. Det er å proklamere at Gud tar Trumps side hva enn Trump gjør, uansett om folket protesterer og vil ha ting slik de var før presidentinnsettelsen. Det er å si at selv om Trump eksplisitt setter opp nasjonen, ikke Gud, som det man skal hengi seg helt til, og som vil frelse oss fra uro og strid, så er han ikke Guds motstander. Han er Guds utvalgte.

Graham synes å forstå at dette er drøye ting å si. For når det passer ham sier han noe helt annet. For eksempel: Tidligere har Graham offentlig foreslått å stenge grensene for muslimer, og sammenlignet dagens situasjon med hvordan USA stengte grensene for japanere og tyskere under andre verdenskrig (uten å nevne at USA faktisk ikke er i noen "krig" med Islam).

Trump har nå gitt (en grunnlovsstridig) ordre om å stenge grensene for personer fra syv utvalgte "muslimske" land, inkludert personer med gyldige visa bosatt i USA. Det får store konsekvenser både for istykkerrevne amerikanske familier og en verdensøkonomi avhengig av relativt fri flyt av varer, tjenester, og hjerne- og arbeidskraft. Deretter erklærte Trump at kristne flyktninger skal slippes inn på bekostning av ikke-kristne flyktninger, selv om de har opplevd det samme. Resultatet er nesten nøyaktig det Franklin Graham anbefalte for et par år siden, da han oppfordret sine mange etterfølgere til å legge press på sine representanter i kongressen for å få "stengt slusene".

Hva sier så Graham når han blir konfrontert med de menneskelige konsekvensene av Trumps framferd? Jo, da er plutselig den politiske siden av saken helt borte. Mannen som i juni 2016 oppfordret konservative kristne til å hive seg inn i politikken "før det blir for sent" skifter plutselig taktikk, og mener ingenting. "Bibelen sier ikke noe om det", sier han. Da er det bare det enkle, politisk nøytrale evangeliet som gjelder. Da er han bare en ydmyk landsens forkynner som ikke blander seg i politikk og som kun ønsker å se sjeler frelst for Jesus. Da er det plutselig uten betydning at han bruker sin posisjon for å fremheve hvilke fordeler Trump kan være villig til å gi bestemte (hvite) evangelikale kristne på andres bekostning. Han gir Guds velsignelse og håndslag til en rasistisk, selvforherligende og nasjonstilbedende president som bader i urettferdig rikdom, men dette er liksom hevet over all symbolikk og alle politiske ståsteder.

Det er denne "upolitiske" og "Jesus-sentrerte" versjonen av Grahams virksomhet som fremheves når et overraskende bredt spekter av norske kristenledere nå inviterer Franklin Graham til Norge i november for å tale i Oslo Spektrum. Og det skulle ikke forundre meg om man får høre noe lignende hvis man spør disse lederne hvorfor de inviterer en forkynner som er så overbevist om at Trump er utvalgt av Gud "for en tid som denne". Man vil svare at det er viktig å adlyde øvrigheten, for den er innsatt av Gud. At man bør be for ledere uansett hvem de er eller hva de gjør. At man skal søke byens (Babylon) ve og vel og be for den, så skal det gå godt både for den og oss. At Gud kan bruke hvem som helst, til og med en som Trump.

Men dette holder ikke. For alle disse skriftstedene omtaler politiske lederskap som sammenlignes med farao. Forutsetningen for versene er at øvrighetene det er snakk om her er Guds motstandere. Bibelen beskriver en Gud som "bruker" til og med sine argeste fiender – fra farao og andre folks konger til antikrist og Satan sjøl – uten at disse er klar over at de er redskaper. Da kan selvsagt Gud "bruke" Trump, hvis det er dét det er snakk om. Men det er ikke det Graham snakker om. Graham tror ikke at Trump er farao. Han tror at Trump er Moses. At Trump er den ydmyke og tålmodige mannen som tross folkets motvilje og opprør trofast fører dem i henhold til Guds vilje. Han tror ikke Gud kan "bruke" det Trump selv gjør. Han tror Gud selv står bak det Trump gjør.

Tror disse norske kristenlederne det? Tror de, som Graham, at Trump representerer Guds inngripen i vår tid? Og om de ikke tror det, hvorfor inviterer de ham da? Hvorfor velger de å se bort fra all kritikken Graham møter også blant alminnelige amerikanske evangelikale? Tror de at de kan gi en mann som Franklin Graham månedsvis med markedsføring, Norges største innendørs arena og et titalls TV-kameraer uten at det signaliserer støtte til hans politiske teologi?

 

Gå til innlegget

Et digert hull i ex.phil.

Publisert over 3 år siden

Det er et digert hull i Ex.phil. Et tomrom. En pinlig stillhet i filosofihistorien som strekker seg fra den kristne biskopen Augustin på 400-tallet til hellige Thomas av Aquinas – et strekk på nærmere 800 år.

Det ene kurset som sammen med generell og fagspesifikk vitenskapsfilosofi (kjente og kjære Ex.Fac.) er obligatorisk for alle som vil ha en bachelorgrad ved norske universiteter, det ene kurset som skal gi et generelt og felles utgangspunkt for tenkning innenfor den store, vide universitetstradisjonen, det pensumet har et hull i seg.

Det som mangler er selvsagt Islam. Islam er borte vekk. Muslimske tenkere, ja selv jødiske og kristne og "hedenske" tenkere under muslimsk styre, er så godt som fraværende fra det norske studenter blir fortalt er våre intellektuelle røtter, og den historiske veien frem til der vi er.

Det finnes en populær fortelling som sier noe sånt som at Islam hadde en "gullalder", at alt var flott og mer vitenskapelig og rasjonelt og hva det nå skal være, og at ettertiden er en eneste gedigen nedgangstid. Om det stemmer vet jeg ikke. Men jeg vet at dette med å snakke om tidligere "gullaldere" etterfulgt av nedgangstider, det er gjerne noe man gjør på et mye senere tidspunkt for å fremme sin egen sak. Få faghistorikere snakker om "gullaldere", enten det er Islams, kristendommens eller sosialismens.

Men om Islam ikke hadde noen gullalder, så er vel ikke det grunn nok til å utelate det fra pensum? Muslimske tenkere utviklet flere temaer som fremdeles er filosofisk relevante, og som skulle bli formende for hele den senere vestlige moderniteten, og de gjorde det fordi Islams interne logikk gjorde dem ekstra oppmerksomme på bestemte problemområder, og fordi de måtte utarbeide sin teologi i møte med jødiske, kristne og nyplatonske tenkere.

Hva er forholdet mellom Gud og Guds egenskaper? Eller er det egentlig snakk om ulike modaliteter? I respons på den kristne treenighetslæren videreutviklet muslimske tenkere (i "motsatt" retning, om du vil) sofistikerte teorier om sammenhengen mellom deler og helheter, spørsmål moderne mereologi (fremmedord! pling!) fremdeles pusler med.

Og hva er egentlig forholdet mellom Gud og verden? I kjølvannet av dette spørsmålet (på ingen måte nytt i seg selv) utviklet muslimske tenkere spennende tanker om ulike typer årsaksforhold, og hva det vil si at noe er opphav til noe annet.

Islam gir individet et direkte moralsk ansvar overfor en allvitende og allmektig Gud, uavhengig av klan og stamme – i skarp kontrast til alle tanker om utvalgte folk (i jødisk eller kristen versjon). Dette sporet til lange avhandlinger om på hvilken måte man kan sies å være ansvarlig for det Gud visste man ville gjøre – predestinasjon og fri vilje.

Og hva er egentlig et individ? Ibn Sina (Avicenna) sitt tankeeksperiment med den "flyvende mannen" som er bevisst på seg selv også om han ikke har noen sanseerfaringer kom Descartes hundrevis av år i forkjøpet. Det var også Ibn Sina som leverte varene til det skillet mellom væren og eksistens som vestlige pensum vanligvis gir Thomas av Aquinas æren for. I det hele tatt er det ingen overdrivelse å si at en av de filosofene som tegnet opp linjene for europeisk senmiddelaldersk og tidlig-moderne tenkning, han satt i dagens Uzbekistan og skrev på persisk.

Og han var langt fra alene. Islam hadde oversettelsesbevegelser og renessanser lenge før (og også samtidig med) de europeiske vi blir fortalt om på bachelorstudiet. De filosofiske tekstene vi ser på som klassikere i vår egen historie var innlegg i en diskusjon der Islam var en naturlig del. Islamsk filosofi har vært motpart, alliert, utgangspunkt, utfordring, spørsmål og svar, direkte eller indirekte alt ettersom, i alt vi kan kalle høydepunkter i "vestlig" idéhistorie.

Man kan spørre seg hvilken forskjell det kunne gjort for integreringen av innvandrere fra muslimske majoritetsland dersom samtlige som tok en norsk bachelorgrad fikk høre om dette. Hva kunne ikke et slikt mer utfyllende pensum gjort for de "interne" diskusjonene "innad" i muslimske miljøer om identitet og forskjellighet i møte med den "vestlige" og "sekulære" tradisjonen man (angivelig) møter ved universitetet? Jeg kan komme på mer enn én hvit vestlig mannlig tenker som godt kan droppes fra det pensumet for å skape plass til dette.

Og kanskje først og fremst – så mye mer vi kunne forstått om vår egen tenknings historie dersom ikke nettopp vestlige hvite menn hadde gjemt unna 800 år av den, for så å late som ingenting! Å lære om Islam og denne tradisjonens filosofiske hovedtemaer er ikke å lære om noen andre. Det er å lære om oss selv.

Innlegget ble først publisert på www.gjentagelser.no  

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere