Kjell G. Kristensen

Alder: 5
  RSS

Om Kjell G.

Følgere

Tidsbildet

Publisert 5 måneder siden

Mitt forrige innlegg handlet om dåpsbildet. Her vil jeg ta for meg det bibelske tidsbildet som er ganske komplisert da det uttrykker 3 dimensjoner av tid – fortid, nåtid og fremtid, eller som det også står i Åp.1.8: ...han som er, og som var, og som kommer... (nåtid, fortid, fremtid) – hos Forkynneren 1.9f. og 3.15 heter det: Det som har skjedd, skal atter skje, og det som ble gjort, skal gjøres på nytt - Det som skjer, har skjedd før, og det som skal hende, har også hendt. Gud søker opp igjen det som forsvant.

Ved å lese fra Lukas 1.1-4 får man samme inntrykk; « i; Mange har forsøkt å gi en fremstilling av det som er blitt oppfylt blant oss», av Ordets tjenere, men også beskjed om at skriften, her kalt «Ordet» er sannferdig, bare man først lærer seg at den/det (skriften eller Ordet) ikke er nedtegnet/skrevet i sammenheng (som i en vanlig fortelling) .

Tid kan uttrykkes på mange måter, men skriften har ingen gjenkjennelse av den før man ser det profetene har skrevet om oppfylles. Det skjer mellom annet slik prof. Esekiel forteller det i 12.21-28, i Herrens ord slår aldri feil - det skal ikke lenger være tomme syner og falske spådommer i Israels hus. 

Det er jeg, Herren, som taler, og det ordet jeg taler, skal skje, det skal ikke utsettes lenger. For i din tid, du trassige ætt, taler jeg mitt ord og setter det i verk, sier Herren Gud.

Slik Forkynneren forklarer tidssammenhengene, forstår man at det skriften forteller er gjentakelse av historie – og tid. Flere ganger ser man det i forskjellige sammenhenger. Som i 1.Kong.14.14: Men Herren skal oppreise seg en konge over Israel som skal utrydde Jeroboams hus den samme dag. Men hva sier jeg? Allerede nå er det skjedd.

Men det skal altså skje igjen? Johannes forteller om tiden noe annerledes når han vitner om Jesus: Johannes vitner om ham og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.» - Forstår man da Åp.1.8 bedre med dette utsagnet? Han er blitt uavhengig av tid, men når han kommer igjen som en menneskesønn, er han igjen bundet av den samme tid som han var i da han kom etter Johannes. Gal.4.29 beskriver vekslingene av tiden i skriften på enda en ny måte: Men han som var født etter naturens orden, forfulgte den gang ham som var født ved Ånden, og slik er det også nå. - Altså gjentakelser...

Her benytter jeg anledningen til å hoppe over en lang forklaring om mange utsagn som har med tid å gjøre. For ovenfor er det snakk om: «slik er det nå også» som altså er en gjentakelse av tidsbildet som også beskrives i tiden som var, men som skal komme igjen. Forstår man hva dette i prinsippet går ut på? Skriften benytter seg også av begreper som «den nåværende verden» (Rom.12.2) og «det nåværende Jerusalem» (Gal.4.25) 

Tidsbegrepene om verdener forstår vi nok neppe, heller ikke den bibelsk tid i følge Fork.1.11: Ingen minnes  det som før har hendt. Og det som skal komme,  vil heller ingen minnes  i slektene som følger.

Men – vi kan i det minste prøve å definere hva menes med ordet «NÅ»? Det skal liksom tilhøre den «nåværende verden»? Altså må man forholde seg til den så lenge den opprettholdes? I 2.Pet.3 fortelles det litt om den forrige verden, og den nåværende verdens opprettholdelse. Ja, til og med en ny verdens begynnelse beskrives her, som om tiden med verdener var i en slags tidsring, den er da også beskrevet i 4.Esra 5.42 (Apokryfene) med disse ordene:« Engelen sa: «Min dom vil jeg sammenligne med en sirkel: De siste skal ikke komme for sent og de første ikke for tidlig.» *

(Her vil man kanskje forstå vanskelige bibelvers bedre i lys av dette, som Heb.6.4-6: Når noen en gang er blitt opplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i Den hellige ånd, har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter,  og så faller fra, da er det umulig å fornye dem så de igjen vender om. De korsfester Guds Sønn på nytt og gjør ham til spott.)

*Man er da inne på Jesu ord: Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden. (Åp.22.13/ Jes.48.12) Det finnes altså ingen endelig ende, men en fortsettelse... Ordet «Nå» har jeg oppdaget er ensbetydende med et sted i fremtiden hvor oppfyllelsene skjer etter de kriterier som Esek.12 skriver om ovenfor: Det er jeg, Herren, som taler, og det ordet jeg taler, skal skje, det skal ikke utsettes lenger.

Jer.1.11: Herrens ord kom til meg: «Hva ser du, Jeremia?» Jeg svarte: «Jeg ser en grein av et våketre.» Da sa Herren til meg: «Godt sett! For jeg vil våke over mitt ord og sette det i verk.»

Og i 2.Kor.6.1-3 skrives det om Herrens medarbeidere med oppfordring til å ikke ta imot Guds nåde forgjeves, i det teksten beskriver at han (Herren) bønnhørte dem i «den rette tid»: Se «Nå» er den rettetid. «Nå» er frelsens dag.

Det er bare snakk om èn dag, den beskrives med mange navn. Skriften gir ingen konkret informasjon om denne tiden som blir hemmeligholdt, men det kunngjøres hvem denne frelsen er til i Apg.13.26: Brødre, dere som er av Abrahams ætt, og dere andre blant oss som frykter Gud! Det er til oss ordet om denne frelsen er blitt sendt. - Siden også hele verden i neste avsnitt.

Og de prøvde å utforske denne tiden, men fant fort ut at det ikke var dem det gjaldt, men dere... (om en fremtidig ætt, 1.Pet.1.10-12,Gal,3,.16,29.)  Men slik 2.Pet.3.7 uttrykker det, er frelse det motsatte av fortapelse. Her er dommens dag fremhevet. Man må gjerne diskutere dette i det brede og det vide, men husk på at man også har en frelser som sier at han kommer for å frelse det fortapte/bortkomne eller fordrevne eller hva man vil kalle det. (Esek.34.16, Joh.17.12, Luk.3.6, 1.Kor.5.5, Joh,12.44-48/ Joh.5.22/Joh.8.15)

Da kommer egentlig fortapelse foran en eventuell frelse som også Joh.10.1-10 er inne på? Først en falsk messias som kommer inn til saueflokken ved å klatre over gjerdet som tyv, mens den ekte går inn gjennom porten. - Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere.

Det som kanskje volder mest hodebry for mange er utsagnet i Åp.10.5-7?Når engelen står på havet og på jorden og sverger på at det ikke skal være mer tid. For når den sjuende basun lyder, «i de dager» (også et tidsbegrep) skal Guds mysterium (Kristus, Kol.2.2) være fullført.  

Gå til innlegget

Dåpsbilder

Publisert 5 måneder siden

Ikke alltid like lett å definere den bibelske terminologien, hvis den har noen?Ofte snakker man forbi hverandre, eller så tror man forkjært på noe som er for dårlig forankret i der forankringen burde være? Da blir meningene ofte stående nakne og forståelsesløse i et spektrum av motsigelser?

Hva mener jeg med dette? Jo, når dåpsbildet blir dratt frem, viser man ofte nok frem Jesus og barna som en tilhørigheten til Guds rike, men glemmer av, eller vet ikke at i det samme bildet tilhører også disse barna en form av uforgjengelighet? (1.Kor.15.50) Her må man nok lese mer om hvilke barn skriften beskriver? Det finner man for eksempel fra Heb.2.9-18? (Heb.2.13 viser til Jes.8.17f., eller hva med Gal.4.19-20?) Og uforgjengeligheten er et bilde på oppstandelsen – Rom.8.18-22, 1.Kor.15.51-57, Joh.6.38-40.

Det samme gjelder dåpsritualet, hva slags dåp snakker man egentlig om, eller sammenligner med? (Apg.19.2f., 20.3f., Luk.12.49f.) 

Den med vann er jo godt forklart i 1.Pet.3.20-22 og er vel en god målestokk også i tidsanvendelse? Man kan vel ikke forvente noe annet enn hva som står beskrevet?, i så fall går det jo inn under andre ting - beskrevet av Paulus fra 2.Kor.10.4f. som tankebygninger. 

Gå til innlegget

Skapelsesberetningen i nytt lys?

Publisert 6 måneder siden

I skapelsesberetningen (1.Mos.1.1f.) får man et visst innblikk i hvordan Gud skaper himmelen og jorden. Det er langt fra en beretning som gir mennesker en forståelse av hvordan han skapte planeten Jorden slik jeg ser det, men slik har menneskene lett for å forstå denne beretningen. Egentlig finnes det to skapelsesberetninger, den andre begynner fra 1.Mos.2.4 som handler om mennesket i Edens hage (Paradis/ Guds hage) Ingen av disse skapelsesberetningene kan sies å ha rettskraftig dokumentasjon for staten Israel slik den er i dag. Bare gjennom en full gjennomgang av hele skriftens historikk, og den er ikke nedtegnet sammenhengende i følge Luk.1.1-4. Dessuten informerer Jes.46.9-10 at Gud er unik, ingen er som ham og at han fra begynnelsen forteller om slutten.

I de første linjene av skapelsesberetningen (1.Mos.1.1f.) får man inntrykk av at Gud skaper vår planet ? og at den var øde og tom, og at mørket lå over dypet. I virkeligheten forteller Gud en helt annen historie hvor ordene har andre betydninger, det kalles for lignelser eller bildespråk hvor teksten på en måte slik forsegles, for at vi menneskene ikke skal forstå meningene og hensikten med den. Paulus skriver om dette i 1.Kor.1.20f ( i Guds og menneskers visdom) hvor han kaller vår forståelse av skriften for dårskap - «For da verden ikke brukte visdommen til å kjenne Gud i hans visdom, besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskapen som vi forkynner.»

Lignelsene består i å fortelle en historie så nær opp til en sann historie som mulig, det kalles for metaforer, (https://snl.no/metafor) - eksempelvis blir Juda beskrevet som en løvunge (i 1.Mos.49.9 og i Åp.5.5 løven av Juda) – går man til Åp.22.16 og sammenligner teksten med Åp.5.5 ser man tydeligheten i en slik metafor og hvem det siktes til?

Det jeg her har vist til, er at skriften oppgraderer seg selv i sin egen forståelse, man vil gjenfinne forklaringer til metaforene om man går inn for å forstå dem. Da blir språket gjennom hele skriften helt annerledes forståelsesmessig.

1.Mos.1 begynner med skapelsen av himmel og jord ... himmelen er beskrevet som en hvelving, (i v6-8) og hvelvingen beskrives videre i Esek,1.22 (Den var utspent over hodene deres og så ut som is) inne i det som beskrives som Guds herlighet ( i v28) – og i Job 37.18 er himmelhvelvingen omtalt å være av støpt metall – som i Esek.1.4 og v27. 

Det vi ellers kan legge merke til i skapelsesberetningen er at 1.Mos.1.2 viser til 5.Mos.32.11: «Som ørnen vekker sitt rede og svever over sine unger, således bredte han ut sine vinger, tok ham opp og bar ham på sine slagfjær.»

Igjen er det snakk om metaforer, skriften bruker gjerne ørnen som symbol for den sterkeste og mektigste fuglen, men det er en analogisk bruk av fugler i stedet for motoriserte luftfartøyer. Eksempelvis forteller Dan.7.4 om en løve som hadde ørnevinger (?) Kjeruber er en annen betegnelse over disse flyvende objektene man finner i skriften, i Salm.18.7-11 nevnes det at Herren fòr på kjeruber og fløy, han fòr hastig frem på vindens vinger... akkurat det med vind, er det som fremkommer i en «Note» til teksten i 1.Mos.1.2: Guds ånd: kan også oversettes «Guds vind». 

Ser man på 1.Mos.1.3 om skapelsen av lyset viser dette verset til 2.Kor.4.6 som viser til lyset fra Jesus, ja til og med Åp.21. nevner det nye Jerusalem i v23 at byen ikke trenger noe lys fra sol eller måne, for Guds herlighet (himmelen av metall) lyser over den. 

Hva så med planeten Jorden? Hvordan ble nå den skapt? Vel... det er nok enda en metafor i den også – legg merke til stor «J» i jorden som man ikke finner i oversettelsene?

 Dersom Herrens avstamming var fra Juda som det fortelles om ( i Heb.7.14) eksisterte nok planeten Jorden før hans tid også, skulle det vært mulig, selv om ordet evigheter også blir brukt, så er det i samme klassifisering som for et øyeblikk siden? Jorden er nok en analog for et jordstykke som det er uenigheter om? Skal en bruke Genesis som rettsdokument bør man nok også ta stilling til følgene fra skriftens sin side?

Det var Noah som forbannet «Kanaan» og at hans brødre skulle være de laveste blant slaver ( i 1.Mos.9.20-26) allikevel var det disse som var Guds utvalgte ( i 1.Kor.1.28, Matt.24.37f. forteller om hans nye ankomst?) 

Det er ikke bare skapelsesberetningen som forteller om en øde og tom jord, men Jer.4 er en direkte oppgradering av 1.Mos.1.2 (Jer.4.23  viser til 1.Mos.1.2) i v23 er «jorden» her erstattet med «fruktbart land» er blitt til ørken. (se også Jes.64.9)

Så får vi se da om staten Israel vil overleve løven av Juda? Herrens utvalgte? 1.Mos.49.8:  Juda, deg priser dine brødre, du har hånden på fiendens nakke, din fars sønner bøyer seg for deg.( se Sak.12) Kanskje får de lov til å bo der sammen med den allmektige– i Jes.2 Herrens tempelberg - Ordet som Jesaja, sønn av Amos, så om Juda og Jerusalem. 

Eller hva sier skriften om Israels fremferd? - Rom.11.7 :  Hva så? Det Israel søker, har de ikke oppnådd, men de utvalgte har oppnådd det. De andre er blitt forherdet...8 Og David sier: La bordet deres bli en snare  og en felle,
en snublestokk  og en straff  for dem.  (Rom.9.31)

Men det er jo deres valg, og hører med til Guds redningsplan i den pågående skapelsesprosessen.

Gå til innlegget

Krybbefødsel igjen

Publisert 6 måneder siden

Jeg ble overrasket over at Øivind A. Jørgensen mener at det skal være så mange muligheter for oversettelse av ordet kjøtt, i eldre bibler oversatt til det danske ordet for det samme – kjød.Rom. 8,3, sier at Jesus gjorde seg til ett med «den falne og syndige menneskeslekt», er dette rimelig å tolke som støtte til Oord på det punktet. Derimot mente jeg, og mener fortsatt, at det er høyst tvilsomt om Gilbrandt ville gått god for den læren som Gerard Oord og Smiths venner har utfoldet omkring dette. Et viktig punkt for Oord og for temaet her er hvordan det greske ordet sarx («kjøtt») skal oversettes. Emnet er interessant og viktig, men jeg må svare kort. Selv om jeg framsetter noen påstander her, kan jeg ikke gå inn i en dypere debatt. Jeg har litt problemer med måten spørsmålet er formulert på, men vil svare slik: Sarx betyr «kjøtt». I vår tid sier vi ikke «kjød», vi kjøper ikke «oksekjød» og spiser ikke «svinekjød». Så kunne en jo si «kjøtt», som det heter i dag, men det som er mer vesentlig, er at sarx har ulike betydningsnyanser i NT.

Det er vel ikke til å misforstå hvilken betydning kjød og kjøtt betyr i den bibelske sammenhengen, for det er ugjenkallelig i mening av en menneskelig jordisk kropp bestående av kjøtt (kjød) som gjennomstrømmes av blod. Problemet ligger kanskje i at det finnes flere eldre oversettelser som er mer dansk enn norsk, som fx 1930 utgaven som bruker «I» i stedet for «jeg» og «eder» i stedet for «dere» eller «kjød» i stedet for «kjøtt»

Se:https://www.naob.no/ordbok/kjød

Som man kan se er dette ensbetydende med et jordisk menneske, av kjøtt og blod, etter alt å dømme det Paulus beskriver i Rom.8.21 som«slaveriet i forgjengeligheten» – kontra «uforgjengeligheten» som Paulus beskriver godt i 1.Kor.15.51-57.

Det hadde kanskje vært en idè å skille mellom menneskesønnen og Den Hellige Ånd? (Jesus – i Matt.12.31-32, Joh.3.14) 

Den Hellige Ånd (det åndelige) er beskrevet i 1.Kor.15.46 og videre under forståelse av at «det forgjengelige» må bli «uforgjengelig» for å kunne gå inn i Guds rike. Det skjer ved det tidspunkt som kalles «den siste  basun.»   (=7. basun, Åp.10.7 / 1.Kor.15.52-57) Det kalles også «på Herrens dag» i en rekke beskrivelser (Åp.1.9-10), men også «den siste dag» (Joh.6.40)

Hvis man ser forskjell mellom en menneskesønn født uten DHÅ (i Joh.3.14, og Matt.12.31-32), og en sønn født av Gud (*i Joh.1.13 og 1.Joh.3.9) vil man nok kunne se en viss forskjell mellom en kvinnelig fødsel, og en ved Gud ved tidens fylde? (i Gal.4.4 og Ef.1.10) Til en forveksling kalles han også Melkisedek, eller lik ham? (Heb.5.7-10 og 7.5 Han er uten far og uten mor og har ingen ættetavle.) Gjennom en slik studie kan en godt forstå en dobbelsidig bruk av krybbefødsel, eller endog en forbytting? Eller hvem ble født først, menneskesønnen eller gudesønnen Messias? (Matt.16.13-16, og 24.37f., Joh.12.47) 

En annen forståelse av ordet krybbe, kan være Herrens Lov. ( Jes.1.3 + Jer.8.7)


Gå til innlegget

Den levende steinen og det hellige folket

Publisert 6 måneder siden

Kjellrun Marie Sonefelt etterlyser hvor man skal plassere Rom.2.14-16: "For når hedninger som ikke har loven, av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov, enda de ikke har loven. De viser med dette at lovens krav står skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres egen samvittighet, når deres egne tanker enten anklager eller forsvarer dem. Dette skal bli klart den dagen Gud ved Jesus Kristus dømmer det som skjuler seg i menneskene, slik jeg har forkynt i mitt evangelium."Kan loven ha blitt til gjennom hedningene? Eller se hvem de er? ( 1.Pet.2.1-10 )

Oppgaven med hvordan forstå Rom.2.14-16 handler  først om å forstå hvem skriften er skrevet til. Det finner man ut gjennom til eksempel 2.Tim.3.16-17 som forteller at den er til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd så det mennesket som tilhører Gud kan være fullt utrustet til all god gjerning.

Som en sikkert vet, er det kun Guds egen sønn som tilhører ham, for det skal være èn mellommann mellom Gud og mennesker – Kristus (1.Tim.2.5) Og hvorfor Skriften er en lærebok for ham, kan en bare forstå dersom man tar hele skriften til etterretning om hvordan Kristus kom inn i verden, det gjør blant annet Jakob i Apg.15.13-19 som har sine opplysninger fra Simeon;

Da de var ferdige med å tale, grep Jakob ordet og sa: «Brødre, hør på meg! Simeon har forklart hvordan Gud for lenge siden sørget for å vinne seg et folk av hedninger for sitt navn. Og dette stemmer med profetenes ord, slik det står skrevet:

Deretter vil jeg komme tilbake og gjenreise Davids falne hytte. Det som er revet ned, skal jeg bygge opp, jeg reiser det på nyfor at resten av menneskene skal søke Herren, alle folkeslag som navnet mitt er nevnt over. Så sier Herren, han som gjør dette. kjent fra evighet av. Derfor mener jeg at vi ikke skal lage vanskeligheter for de hedningene som vender om til Gud.

Da skulle spørsmålet egentlig være oppklart ? Hedningene er (blir) i besittelse av frelsernavnet fordi Gud har gjort det slik i følge Paulus i 1.Kor.1.26-31 (v28-29:  Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud.) Det lave skal settes høyt (opphøyes) og det høye skal fornedres. 

Slik jeg ser det, hører Rom.2.14-16 med i det samme bildet som jeg nå har belyst, men også Rom.10.,begynn fra v11-21 (- 20 Og Jesaja går så langt at han sier: Jeg ble funnet av dem som ikke søkte meg, og åpenbarte meg for dem som ikke spurte etter meg.

Disse er også nevnt i forbindelse med hjørnesteinen og snublesteinen, 1.Pet.2.1-10, dette skulle være i tråd med alle henvisninger som jeg her har gitt. Men det er ikke sikkert noen vil ta det inn over seg, når man heller tenker seg Kristi fødsel i form av et barn i en krybbe. Det må jo være symbolsk, hvis skriften skal være enig med seg selv? (se Matt.1.21-23 i Josefs drøm, og som viser til Jes.7.14...-16, og Rom.11. "Frelse for hedninger= frelse for Israel" ) Les gjerne også Rom.13.32-48

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
24 dager siden / 1498 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
4 dager siden / 1254 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
15 dager siden / 1093 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
11 dager siden / 993 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 817 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
rundt 1 måned siden / 482 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
20 dager siden / 453 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere