Kjell G. Kristensen

Alder: 5
  RSS

Om Kjell G.

Følgere

Det vil nok skape forbauselse og mistro blant mange å lese slik ord, de fleste har jo laget seg sitt eget bilde av ham, og ser ikke at skriften prøver å skjule «hans» identitet. Han har jo så mange navn, og navnene betyr jo noe spesielt hver for seg?

Som jeg ofte er inne på er skriften en usammenhengende bildeforestilling som tegner et bilde av noe annet enn man har lett for å forestille seg. Hos Heb.6. kan man lese at vi (hebreerne) skal gå videre fra det første (barnelærdommen) vi lærte om Kristus, mot full modenhet. Legge vekk grunnvollen (et tankebilde på trosbildet/ lærdommen) om omvendelse fra døde gjerninger ved å tro på Gud, med undervisning om renselsesbad og håndspåleggelse, om de dødes oppstandelse og om evig dom. Slik skal vi gå videre om Gud vil.

Ja, det er nok en læreprosess om humane forhold, og ikke noe annet. Lærdom om å elske hverandre i stedet for hat. Det er en inngripen for å kunne gå videre? Modenheten er direkte linket fra Heb.6.1 til Fil.3. (15) som handler om å vinne Kristus (v1-11) og frem mot målet (v12-21). Og borgerretten er ikke lengre i Israel, (som de var utestengt fra i Ef.2,12) men i himmelen. Derfra venter de på frelseren, Jesus Kristus som skal forvandle den skrøpelige kroppen de har, og gjøre den lik den han har i herligheten.

 Dette smelter jo sammen med Kol.3.2-4: La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Men når Kristus, deres liv, åpenbarer seg, da skal også dere bli åpenbart i herlighet sammen med ham. 

Men det er hos Efes.2. man lærer om selve overgangen til å kjenne ham, og begynner fortellingen med «Fra død til liv» v1-10 (refr.1.Kor.15.19-23) – og «Kristus forener hedninger og jøder» - v11-22. i v14 kan man lese om hvordan han forener hedninger og jøder ved å utslette fiendskapet; 

For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter. Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg. I én kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet. - (refr. Luk.12.49-53?)

Men enda er ikke dette utført, det er fortsatt både murer og fiendskap i Israel, dessverre, både fysisk og psykisk, det er fortsatt ingen frelse for sitt folk, eller en sammensmelting av hedninger og jøder til en kropp som lovet. (Matt.1.21-22) Jakob er fortsatt luringen som lurer fra seg ting fra Esau,

For Abraham ble ikke lovet sitt land før de var blitt barnløse (det er Esaus etterkommere, 5.Mos.2.4-5 og Apg.7.1-7) - Jakob narret til seg førstefødselsretten, derfor er det uenighet om hvem landet tilhører. Men skriften er helt klar på det punktet. (Ovenfor og: 1.Mos.36.1, 1.Mos.27.38-45, Rom.9.13, Heb.11.17- 19* - 21 Jakob dør, - Luk.21.22 viser til Hos.9.7)

Leser man fra Jes.53 får man et bedre innblikk i trosforhold og om tidsanskuelse, her virker det ikke som at tro og identifisering stemmer overens? Man tror på et navn, men bildet blekner når de får se hvem det er?

Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på og glede oss over, men han ble foraktet og forlatt av mennesker. - Ja, ja, slik er nå engang religion - misvisende så lenge det bare skal handle om å tro på et eneste navn og ikke om gjerninger?

Men budskapet der er mye bedre og tydeligere her enn hva man får høre i noen menighet, og bedre forståelig enn fra noen av evangelistene som jo er bildefremvisninger. Men de viser tross alt tilbake til profetene. De har klarere bilder.:

Etter fengsel og dom ble han tatt bort. Men hvem i hans tid tenkte på at han ble utryddet av de levendes land fordi mitt folks lovbrudd rammet ham? Da han var død, fikk han sin grav blant urettferdige og hos en rik, enda han ikke hadde brukt vold og det ikke fantes svik i hans munn. 

Det var Herrens vilje å knuse ham med sykdom. Når hans liv er gitt som skyldoffer, skal han se etterkommere og leve lenge. Ved hans hånd skal det lykkes, det Herren vil. Etter sin nød skal han se*lys•, han skal mettes ved sin innsikt. Min rettferdige tjener skal gjøre de mange rettferdige, han har båret deres skyld.

Hvert eneste vers her har henvisninger til NT, om ikke direkte, så indirekte gjennom de henvisninger de viser videre til... eks.: Jes.53.2: Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord (ørken). Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på, ikke et utseende vi kunne glede oss over. - Verset viser til Jes.11.1-10, Jes.11.1 viser til Rom.15.12, Jes.53.3 viser direkte til Mark.9.12 - Dette er da flott barnelærdom å sette seg inn i? Man får NT inn i nytt lys ved å lese det fra GT?


Gå til innlegget

Tidsbildet

Publisert 2 måneder siden

Mitt forrige innlegg handlet om dåpsbildet. Her vil jeg ta for meg det bibelske tidsbildet som er ganske komplisert da det uttrykker 3 dimensjoner av tid – fortid, nåtid og fremtid, eller som det også står i Åp.1.8: ...han som er, og som var, og som kommer... (nåtid, fortid, fremtid) – hos Forkynneren 1.9f. og 3.15 heter det: Det som har skjedd, skal atter skje, og det som ble gjort, skal gjøres på nytt - Det som skjer, har skjedd før, og det som skal hende, har også hendt. Gud søker opp igjen det som forsvant.

Ved å lese fra Lukas 1.1-4 får man samme inntrykk; « i; Mange har forsøkt å gi en fremstilling av det som er blitt oppfylt blant oss», av Ordets tjenere, men også beskjed om at skriften, her kalt «Ordet» er sannferdig, bare man først lærer seg at den/det (skriften eller Ordet) ikke er nedtegnet/skrevet i sammenheng (som i en vanlig fortelling) .

Tid kan uttrykkes på mange måter, men skriften har ingen gjenkjennelse av den før man ser det profetene har skrevet om oppfylles. Det skjer mellom annet slik prof. Esekiel forteller det i 12.21-28, i Herrens ord slår aldri feil - det skal ikke lenger være tomme syner og falske spådommer i Israels hus. 

Det er jeg, Herren, som taler, og det ordet jeg taler, skal skje, det skal ikke utsettes lenger. For i din tid, du trassige ætt, taler jeg mitt ord og setter det i verk, sier Herren Gud.

Slik Forkynneren forklarer tidssammenhengene, forstår man at det skriften forteller er gjentakelse av historie – og tid. Flere ganger ser man det i forskjellige sammenhenger. Som i 1.Kong.14.14: Men Herren skal oppreise seg en konge over Israel som skal utrydde Jeroboams hus den samme dag. Men hva sier jeg? Allerede nå er det skjedd.

Men det skal altså skje igjen? Johannes forteller om tiden noe annerledes når han vitner om Jesus: Johannes vitner om ham og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.» - Forstår man da Åp.1.8 bedre med dette utsagnet? Han er blitt uavhengig av tid, men når han kommer igjen som en menneskesønn, er han igjen bundet av den samme tid som han var i da han kom etter Johannes. Gal.4.29 beskriver vekslingene av tiden i skriften på enda en ny måte: Men han som var født etter naturens orden, forfulgte den gang ham som var født ved Ånden, og slik er det også nå. - Altså gjentakelser...

Her benytter jeg anledningen til å hoppe over en lang forklaring om mange utsagn som har med tid å gjøre. For ovenfor er det snakk om: «slik er det nå også» som altså er en gjentakelse av tidsbildet som også beskrives i tiden som var, men som skal komme igjen. Forstår man hva dette i prinsippet går ut på? Skriften benytter seg også av begreper som «den nåværende verden» (Rom.12.2) og «det nåværende Jerusalem» (Gal.4.25) 

Tidsbegrepene om verdener forstår vi nok neppe, heller ikke den bibelsk tid i følge Fork.1.11: Ingen minnes  det som før har hendt. Og det som skal komme,  vil heller ingen minnes  i slektene som følger.

Men – vi kan i det minste prøve å definere hva menes med ordet «NÅ»? Det skal liksom tilhøre den «nåværende verden»? Altså må man forholde seg til den så lenge den opprettholdes? I 2.Pet.3 fortelles det litt om den forrige verden, og den nåværende verdens opprettholdelse. Ja, til og med en ny verdens begynnelse beskrives her, som om tiden med verdener var i en slags tidsring, den er da også beskrevet i 4.Esra 5.42 (Apokryfene) med disse ordene:« Engelen sa: «Min dom vil jeg sammenligne med en sirkel: De siste skal ikke komme for sent og de første ikke for tidlig.» *

(Her vil man kanskje forstå vanskelige bibelvers bedre i lys av dette, som Heb.6.4-6: Når noen en gang er blitt opplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i Den hellige ånd, har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter,  og så faller fra, da er det umulig å fornye dem så de igjen vender om. De korsfester Guds Sønn på nytt og gjør ham til spott.)

*Man er da inne på Jesu ord: Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden. (Åp.22.13/ Jes.48.12) Det finnes altså ingen endelig ende, men en fortsettelse... Ordet «Nå» har jeg oppdaget er ensbetydende med et sted i fremtiden hvor oppfyllelsene skjer etter de kriterier som Esek.12 skriver om ovenfor: Det er jeg, Herren, som taler, og det ordet jeg taler, skal skje, det skal ikke utsettes lenger.

Jer.1.11: Herrens ord kom til meg: «Hva ser du, Jeremia?» Jeg svarte: «Jeg ser en grein av et våketre.» Da sa Herren til meg: «Godt sett! For jeg vil våke over mitt ord og sette det i verk.»

Og i 2.Kor.6.1-3 skrives det om Herrens medarbeidere med oppfordring til å ikke ta imot Guds nåde forgjeves, i det teksten beskriver at han (Herren) bønnhørte dem i «den rette tid»: Se «Nå» er den rettetid. «Nå» er frelsens dag.

Det er bare snakk om èn dag, den beskrives med mange navn. Skriften gir ingen konkret informasjon om denne tiden som blir hemmeligholdt, men det kunngjøres hvem denne frelsen er til i Apg.13.26: Brødre, dere som er av Abrahams ætt, og dere andre blant oss som frykter Gud! Det er til oss ordet om denne frelsen er blitt sendt. - Siden også hele verden i neste avsnitt.

Og de prøvde å utforske denne tiden, men fant fort ut at det ikke var dem det gjaldt, men dere... (om en fremtidig ætt, 1.Pet.1.10-12,Gal,3,.16,29.)  Men slik 2.Pet.3.7 uttrykker det, er frelse det motsatte av fortapelse. Her er dommens dag fremhevet. Man må gjerne diskutere dette i det brede og det vide, men husk på at man også har en frelser som sier at han kommer for å frelse det fortapte/bortkomne eller fordrevne eller hva man vil kalle det. (Esek.34.16, Joh.17.12, Luk.3.6, 1.Kor.5.5, Joh,12.44-48/ Joh.5.22/Joh.8.15)

Da kommer egentlig fortapelse foran en eventuell frelse som også Joh.10.1-10 er inne på? Først en falsk messias som kommer inn til saueflokken ved å klatre over gjerdet som tyv, mens den ekte går inn gjennom porten. - Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere.

Det som kanskje volder mest hodebry for mange er utsagnet i Åp.10.5-7?Når engelen står på havet og på jorden og sverger på at det ikke skal være mer tid. For når den sjuende basun lyder, «i de dager» (også et tidsbegrep) skal Guds mysterium (Kristus, Kol.2.2) være fullført.  

Gå til innlegget

Dåpsbilder

Publisert 2 måneder siden

Ikke alltid like lett å definere den bibelske terminologien, hvis den har noen?Ofte snakker man forbi hverandre, eller så tror man forkjært på noe som er for dårlig forankret i der forankringen burde være? Da blir meningene ofte stående nakne og forståelsesløse i et spektrum av motsigelser?

Hva mener jeg med dette? Jo, når dåpsbildet blir dratt frem, viser man ofte nok frem Jesus og barna som en tilhørigheten til Guds rike, men glemmer av, eller vet ikke at i det samme bildet tilhører også disse barna en form av uforgjengelighet? (1.Kor.15.50) Her må man nok lese mer om hvilke barn skriften beskriver? Det finner man for eksempel fra Heb.2.9-18? (Heb.2.13 viser til Jes.8.17f., eller hva med Gal.4.19-20?) Og uforgjengeligheten er et bilde på oppstandelsen – Rom.8.18-22, 1.Kor.15.51-57, Joh.6.38-40.

Det samme gjelder dåpsritualet, hva slags dåp snakker man egentlig om, eller sammenligner med? (Apg.19.2f., 20.3f., Luk.12.49f.) 

Den med vann er jo godt forklart i 1.Pet.3.20-22 og er vel en god målestokk også i tidsanvendelse? Man kan vel ikke forvente noe annet enn hva som står beskrevet?, i så fall går det jo inn under andre ting - beskrevet av Paulus fra 2.Kor.10.4f. som tankebygninger. 

Gå til innlegget

Skapelsesberetningen i nytt lys?

Publisert 2 måneder siden

I skapelsesberetningen (1.Mos.1.1f.) får man et visst innblikk i hvordan Gud skaper himmelen og jorden. Det er langt fra en beretning som gir mennesker en forståelse av hvordan han skapte planeten Jorden slik jeg ser det, men slik har menneskene lett for å forstå denne beretningen. Egentlig finnes det to skapelsesberetninger, den andre begynner fra 1.Mos.2.4 som handler om mennesket i Edens hage (Paradis/ Guds hage) Ingen av disse skapelsesberetningene kan sies å ha rettskraftig dokumentasjon for staten Israel slik den er i dag. Bare gjennom en full gjennomgang av hele skriftens historikk, og den er ikke nedtegnet sammenhengende i følge Luk.1.1-4. Dessuten informerer Jes.46.9-10 at Gud er unik, ingen er som ham og at han fra begynnelsen forteller om slutten.

I de første linjene av skapelsesberetningen (1.Mos.1.1f.) får man inntrykk av at Gud skaper vår planet ? og at den var øde og tom, og at mørket lå over dypet. I virkeligheten forteller Gud en helt annen historie hvor ordene har andre betydninger, det kalles for lignelser eller bildespråk hvor teksten på en måte slik forsegles, for at vi menneskene ikke skal forstå meningene og hensikten med den. Paulus skriver om dette i 1.Kor.1.20f ( i Guds og menneskers visdom) hvor han kaller vår forståelse av skriften for dårskap - «For da verden ikke brukte visdommen til å kjenne Gud i hans visdom, besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskapen som vi forkynner.»

Lignelsene består i å fortelle en historie så nær opp til en sann historie som mulig, det kalles for metaforer, (https://snl.no/metafor) - eksempelvis blir Juda beskrevet som en løvunge (i 1.Mos.49.9 og i Åp.5.5 løven av Juda) – går man til Åp.22.16 og sammenligner teksten med Åp.5.5 ser man tydeligheten i en slik metafor og hvem det siktes til?

Det jeg her har vist til, er at skriften oppgraderer seg selv i sin egen forståelse, man vil gjenfinne forklaringer til metaforene om man går inn for å forstå dem. Da blir språket gjennom hele skriften helt annerledes forståelsesmessig.

1.Mos.1 begynner med skapelsen av himmel og jord ... himmelen er beskrevet som en hvelving, (i v6-8) og hvelvingen beskrives videre i Esek,1.22 (Den var utspent over hodene deres og så ut som is) inne i det som beskrives som Guds herlighet ( i v28) – og i Job 37.18 er himmelhvelvingen omtalt å være av støpt metall – som i Esek.1.4 og v27. 

Det vi ellers kan legge merke til i skapelsesberetningen er at 1.Mos.1.2 viser til 5.Mos.32.11: «Som ørnen vekker sitt rede og svever over sine unger, således bredte han ut sine vinger, tok ham opp og bar ham på sine slagfjær.»

Igjen er det snakk om metaforer, skriften bruker gjerne ørnen som symbol for den sterkeste og mektigste fuglen, men det er en analogisk bruk av fugler i stedet for motoriserte luftfartøyer. Eksempelvis forteller Dan.7.4 om en løve som hadde ørnevinger (?) Kjeruber er en annen betegnelse over disse flyvende objektene man finner i skriften, i Salm.18.7-11 nevnes det at Herren fòr på kjeruber og fløy, han fòr hastig frem på vindens vinger... akkurat det med vind, er det som fremkommer i en «Note» til teksten i 1.Mos.1.2: Guds ånd: kan også oversettes «Guds vind». 

Ser man på 1.Mos.1.3 om skapelsen av lyset viser dette verset til 2.Kor.4.6 som viser til lyset fra Jesus, ja til og med Åp.21. nevner det nye Jerusalem i v23 at byen ikke trenger noe lys fra sol eller måne, for Guds herlighet (himmelen av metall) lyser over den. 

Hva så med planeten Jorden? Hvordan ble nå den skapt? Vel... det er nok enda en metafor i den også – legg merke til stor «J» i jorden som man ikke finner i oversettelsene?

 Dersom Herrens avstamming var fra Juda som det fortelles om ( i Heb.7.14) eksisterte nok planeten Jorden før hans tid også, skulle det vært mulig, selv om ordet evigheter også blir brukt, så er det i samme klassifisering som for et øyeblikk siden? Jorden er nok en analog for et jordstykke som det er uenigheter om? Skal en bruke Genesis som rettsdokument bør man nok også ta stilling til følgene fra skriftens sin side?

Det var Noah som forbannet «Kanaan» og at hans brødre skulle være de laveste blant slaver ( i 1.Mos.9.20-26) allikevel var det disse som var Guds utvalgte ( i 1.Kor.1.28, Matt.24.37f. forteller om hans nye ankomst?) 

Det er ikke bare skapelsesberetningen som forteller om en øde og tom jord, men Jer.4 er en direkte oppgradering av 1.Mos.1.2 (Jer.4.23  viser til 1.Mos.1.2) i v23 er «jorden» her erstattet med «fruktbart land» er blitt til ørken. (se også Jes.64.9)

Så får vi se da om staten Israel vil overleve løven av Juda? Herrens utvalgte? 1.Mos.49.8:  Juda, deg priser dine brødre, du har hånden på fiendens nakke, din fars sønner bøyer seg for deg.( se Sak.12) Kanskje får de lov til å bo der sammen med den allmektige– i Jes.2 Herrens tempelberg - Ordet som Jesaja, sønn av Amos, så om Juda og Jerusalem. 

Eller hva sier skriften om Israels fremferd? - Rom.11.7 :  Hva så? Det Israel søker, har de ikke oppnådd, men de utvalgte har oppnådd det. De andre er blitt forherdet...8 Og David sier: La bordet deres bli en snare  og en felle,
en snublestokk  og en straff  for dem.  (Rom.9.31)

Men det er jo deres valg, og hører med til Guds redningsplan i den pågående skapelsesprosessen.

Gå til innlegget

Krybbefødsel igjen

Publisert 3 måneder siden

Jeg ble overrasket over at Øivind A. Jørgensen mener at det skal være så mange muligheter for oversettelse av ordet kjøtt, i eldre bibler oversatt til det danske ordet for det samme – kjød.Rom. 8,3, sier at Jesus gjorde seg til ett med «den falne og syndige menneskeslekt», er dette rimelig å tolke som støtte til Oord på det punktet. Derimot mente jeg, og mener fortsatt, at det er høyst tvilsomt om Gilbrandt ville gått god for den læren som Gerard Oord og Smiths venner har utfoldet omkring dette. Et viktig punkt for Oord og for temaet her er hvordan det greske ordet sarx («kjøtt») skal oversettes. Emnet er interessant og viktig, men jeg må svare kort. Selv om jeg framsetter noen påstander her, kan jeg ikke gå inn i en dypere debatt. Jeg har litt problemer med måten spørsmålet er formulert på, men vil svare slik: Sarx betyr «kjøtt». I vår tid sier vi ikke «kjød», vi kjøper ikke «oksekjød» og spiser ikke «svinekjød». Så kunne en jo si «kjøtt», som det heter i dag, men det som er mer vesentlig, er at sarx har ulike betydningsnyanser i NT.

Det er vel ikke til å misforstå hvilken betydning kjød og kjøtt betyr i den bibelske sammenhengen, for det er ugjenkallelig i mening av en menneskelig jordisk kropp bestående av kjøtt (kjød) som gjennomstrømmes av blod. Problemet ligger kanskje i at det finnes flere eldre oversettelser som er mer dansk enn norsk, som fx 1930 utgaven som bruker «I» i stedet for «jeg» og «eder» i stedet for «dere» eller «kjød» i stedet for «kjøtt»

Se:https://www.naob.no/ordbok/kjød

Som man kan se er dette ensbetydende med et jordisk menneske, av kjøtt og blod, etter alt å dømme det Paulus beskriver i Rom.8.21 som«slaveriet i forgjengeligheten» – kontra «uforgjengeligheten» som Paulus beskriver godt i 1.Kor.15.51-57.

Det hadde kanskje vært en idè å skille mellom menneskesønnen og Den Hellige Ånd? (Jesus – i Matt.12.31-32, Joh.3.14) 

Den Hellige Ånd (det åndelige) er beskrevet i 1.Kor.15.46 og videre under forståelse av at «det forgjengelige» må bli «uforgjengelig» for å kunne gå inn i Guds rike. Det skjer ved det tidspunkt som kalles «den siste  basun.»   (=7. basun, Åp.10.7 / 1.Kor.15.52-57) Det kalles også «på Herrens dag» i en rekke beskrivelser (Åp.1.9-10), men også «den siste dag» (Joh.6.40)

Hvis man ser forskjell mellom en menneskesønn født uten DHÅ (i Joh.3.14, og Matt.12.31-32), og en sønn født av Gud (*i Joh.1.13 og 1.Joh.3.9) vil man nok kunne se en viss forskjell mellom en kvinnelig fødsel, og en ved Gud ved tidens fylde? (i Gal.4.4 og Ef.1.10) Til en forveksling kalles han også Melkisedek, eller lik ham? (Heb.5.7-10 og 7.5 Han er uten far og uten mor og har ingen ættetavle.) Gjennom en slik studie kan en godt forstå en dobbelsidig bruk av krybbefødsel, eller endog en forbytting? Eller hvem ble født først, menneskesønnen eller gudesønnen Messias? (Matt.16.13-16, og 24.37f., Joh.12.47) 

En annen forståelse av ordet krybbe, kan være Herrens Lov. ( Jes.1.3 + Jer.8.7)


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
9 dager siden / 1372 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
21 dager siden / 1232 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
27 dager siden / 1215 visninger
To strekar
av
Arne Mulen
3 dager siden / 1140 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
13 dager siden / 856 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 578 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 565 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere