Steinar Ekvik

Alder: 65
  RSS

Om Steinar

Jeg heter Steinar Ekvik og er 56 år gammel. Er gift og er far til tre voksne sønner. Til daglig arbeider jeg som sokneprest i Kråkerøy som ligger mellom Fredrikstad og Hvaler. Jeg har vært prest i over 30 år, i syv av dem var jeg ledende sykehusprest på Radiumhospitalet. Ved siden av dette har jeg skrevet syv bøker og den åttende kommer i høst. I Vårt Land er jeg fast bidragsyter i samlivsspalten «Du og jeg». Har fast spalte i Fredrikstad Blad og har et eget radioprogram på NRK Østfold. Kom gjerne med innspill og kommentarer på denne bloggen! Her legger jeg ut du&jeg-artikler som står i Vårt Lands papiravis. Tidligere artikler finner du på: http://www.vl.no/magasin/duogjeg/

Følgere

Kunsten å leve

Publisert rundt 5 år siden - 4218 visninger

Livet er ikke bare å sitte på toppen av fjellet eller slite nederst i dalbunnen. Livet er også hverdagen.

I forberedelsene til et bryllup ble det foreslått at solisten skulle synge It’s time to say goodbye. Det er en flott sang, men teksten passet dårlig- til anledningen. Teksten passer- imidlertid godt når jeg nå setter meg ned for å skrive mitt siste bidrag til spalten Du&Jeg.

Dype daler. Alt jeg har skrevet har i bunn og grunn handlet om kunsten å leve det livet vi har fått. Sorger og gleder, tro og tvil, setter oss ofte på store prøver og gir utfordringer som er krevende.
Det er ikke bare de store høydene og de dype dalene som blir avgjørende for livet, men i høyeste grad hva vi gjør ut av de jevne dagene som det er ganske mange av for de fleste.
Det er en kunst å leve godt sammen med andre. Det er også en kunst å leve godt med seg selv. Begge disse relasjonene kan by på de rikeste og flotteste opplevelsene livet kan gi. De kan også by på de mest krevende, utfordrende og vanskelige innslag vi får på livsveien. Både i relasjon til andre og til oss selv gjelder det å finne den rette balansen mellom nærhet og avstand. Uten nærhet til andre vil vi bli ensomme, fremmede og frustrerte. Uten avstand vil vi kunne komme for nær, bli invaderende og true det private rom hver enkelt trenger å ha rundt sin egen person.

Selvinnsikt. I forhold til oss selv vil vi være avhengig av å ha en god nærhet til egne følelser og reaksjoner, ha en sunn selvinnsikt og ikke flykte fra sannheten om hvem vi er på godt og vondt. Samtidig vil hver enkelt av oss være avhengig av å ikke komme oss selv så nær at vi blir selvopptatte, at vi graver oss ned i det som er vanskelig og som vi skulle ønske var annerledes. Vi er avhengige av å kunne ta pauser fra egne problemer og feire livet, tenke på det som er godt, og distansere oss fra det som vi ikke kan gjøre noe med.

Meg selv. Det er nærliggende å tenke at de reaksjoner jeg får skyldes hvordan mennesker jeg møter oppfører seg mot meg. Hvordan skal jeg takle de stille og innadvendte eller de invaderende og pågående? Hva gjør jeg når jeg blir oversett og glemt eller når noen omtrent spiser meg opp? Det er en kunst å leve godt med andre så forskjellige som vi er. I tillegg har jeg en stor utfordring: Kunsten å forstå meg selv. Hva gjør jeg med motstridende følelser når jeg ikke vet hva jeg vil, når livet mitt endres av hendelser og av år?

La smått være smått. Er jeg på parti med meg selv? Greier jeg å omfavne mitt eget liv med det jeg får og mister og de behov jeg har i dag, som jeg ikke hadde i går? Det er ikke bare andre, men også meg selv som kan få ting ut av proporsjoner. Det er en kunst å la de små tingene være små og la de store tingene være store.

Refleksjon. Jeg har ønsket at de betraktningene jeg har bidratt med skulle skape gjenkjennelse og spore til refleksjon og samtale. Ved å tenke over det som skjer i vårt forhold til oss selv og andre, vil det i beste fall kunne føre til at vi settes i stand til å gjøre gode og bevisste valg. Som igjen hjelper oss til både å ta vare på eget og andres liv.
De troende vet at vi også står i en relasjon til Gud. Den relasjonen er vesentlig mindre komplisert enn de to andre, hvert fall fra vår Herres side.

Gå til innlegget

Det er sprengkraft i livets historier

Publisert over 5 år siden - 5736 visninger

Å høre historier om hvordan -mennesker fant en vei ut av mørket, kan igjen føre til at noe nytt kan spire og gro hos andre.

For en stund siden fartet jeg rundt med noen konfirmanter i bilen. De var utstyrt med kamera og mikrofon. Konfirmantkullet brukte en lørdag til å forberede søndagens gudstjeneste som hadde temaet: «Håp for livet – håp for evigheten.» Gruppen skulle intervjue folk de møtte om hva de forbandt med ordet «håp.»
Svarene var veldig ulike, men jeg la merke til noen som sa det samme: «Jeg forbinder håp med de gode fortellingene.»

Dra ned eller dra opp. Når vi ser tilbake på livet vårt, kan det fortelles både gode og vonde historier. Det finnes krefter i disse historiene. De har innvirkning på oss og på de som hører dem. Derfor er det også viktig hvilke av disse historiene vi forteller oftest, tenker mest på eller dveler ved. Noen er blytunge og drar oss mot avgrunnen hver gang de dukker opp. Andre fortellinger gir oss gode krefter. Det er som om vi fortsatt kan varme oss på lyset som de sprer, og vi kjenner at de hjelper oss til ikke å gi opp. De sprer optimisme og gir rom for humøret.  De gode fortellingene gjør noe med livslyst og fremtidstro.

Takknemlig. Å feire familie og venner er en stor glede. Mange har fortsatt gode tradisjoner for at det kan holdes taler. Det blir gitt rom for å ære hverandre. Ingen av oss er helgener, men det er som oftest mange gode fortellinger å gi videre til de som er tilstede. Da kan vi høre fortellinger der det blir satt ord på takknemlighet for gode ting som fikk skje, hjelp i vanskeligheter og hvordan man kom seg igjennom tider da det så som mørkest ut. Det fortelles om lek og moro, det å spre glede, opplevelsen av å bli sett, ha tid for hverandre når en trengte trøst og støtte, om fellesskap og samhold, om å bli forstått, akseptert, inkludert, om tålmodighet og raushet.

Mosaikk. Jeg opplever det både i jubileer og i minnesamvær. Det er som oftest en stor berikelse å høre disse fortellingene. Jeg har mine opplevelser som er knyttet til den person som hedres eller minnes, mens andre kommer med sine. Det er som å skape et bilde i mosaikk. Familie og venner kommer med sine store og små biter. Så legger vi dem sammen og sitter igjen med et mye større og rikere bilde av den personen det gjelder.
Jeg tror det er minst to grunner til at folk forbinder håp med de gode fortellingene. For det første er de med på å skape respekt og gode følelser for den personen det gjelder. Det som er enda viktigere, er at kreftene i historiene også kan nyttiggjøres til innvortes bruk. Det ligger livsvisdom og livserfaring her som kan overføres til mitt eget liv. Jeg hører om mennesker som opplevde motgang og tunge tider, men som ikke ga opp fordi det var noen de møtte, noe som ble sagt eller gjort som gjorde at de fant en vei videre. Det som virket umulig ble likevel mulig. Det som virket stengt ble likevel mulig å åpne opp. Fortellinger som dette kan hjelpe nye mennesker til å holde ut, søke til de samme kilder og finne hjelp der andre fant det før.

Nyanser. Noen ganger trenger vi hjelp til å endre og nyansere våre fortellinger. Det er når ting kommer ut av proporsjon. Vi kan komme i skade for å legge så stor vekt på motgangen at det ikke blir plass til det gode. Mange sier at de ikke kan når det likevel er gode grunner til å tro at de kan mestre. Det negative kan få så stor plass at vi ikke ser det lyset som også er der. Har vi sagt det mange nok ganger, begynner vi å tro på vår egen fortelling.

Spørsmål. Mange mennesker er det lyst og lett å være sammen med. Når jeg tenker etter, er det ofte de som renner over av de gode fortellingene. Da mener jeg ikke skrønene og de vittige historiene, selv om det er mye liv og glede i dem. Jeg tenker først og fremst på det levde liv og det som skjedde med oss underveis. Det er heldigvis mange mennesker som både forteller om de gode erfaringene og som er med på å skape dem. De ser etter muligheter. De stiller ofte spørsmål som begynner med «hva». Det er fordi de er mest opptatt av fremtiden og mulighetene og det vi kan gjøre noe med og som inkluderer og bekrefter. Det er sjelden de begynner sine spørsmål med «hvorfor». Spørsmål som går på fortiden er ekskluderende, de leder oss til anklagene og fordømmelsene og tapper omgivelsene både for krefter og håp.

Ikke kopi. Den kraften som finnes i de gode fortellingene, kan virke slik på oss at vi kjenner vi får lyst til å skape, praktisere og gjøre noe av det samme i det som blir vår fremtid. Vi skal ikke gå rundt og bli kopier av hverandre, men det er lov å la seg inspirere, veilede og motivere av å høre hva andre maktet å finne av løsninger som hjalp dem til å overvinne store og små hindringer. Det kan vi bygge inn i våre egne liv og gjøre på måter som er naturlig for oss.
Vi mennesker snakker ofte om hvordan det onde og negative har lett for å spre seg. Det er dessverre mye sant i det. Da blir det dobbeltviktig å vite at det gode og positive også kan spire og gro, og at det som kan skape både fremtid og håp, blant annet er de gode fortellingene fra livet.

Gå til innlegget

Med hvilke briller ser du på verden?

Publisert over 5 år siden - 854 visninger

En kvinne i burka med lap-top på fanget. En skopusser på desperat jakt etter slitte skotupper. En ung gutt som selger smykker. Hvordan ser jeg på disse menneskene?

I lobbyen på et bedre hotell i Cochin i India, noen meter fra meg, sitter en moderne antrukket mann i sporty kortermet skjorte, shorts og joggesko. Ved hans side en kvinne i burka med knapt synlige øyne. På fanget har hun en lap-top som er aktivt i bruk.

I Agra, på vei fra et tidlig morgentog til en ventende bil. En ung mann med elefantfot tar seg rundt på en rusten sykkel. Han blir overlykkelig for å få frokostpakken vi har fått med oss fra hotellet og restene fra serveringen på toget som vi ikke orket å spise opp.

En fattig skopusser blir vennlig avvist tre ganger. Mine sko er nye og ikke egnet for skosverte. Rett foran bilen stuper han likevel ned foran beina mine og begynner å pusse skoene. Jeg hopper til side med en brysk mine og setter meg inn i bilen.
Ved flere anledninger ber guidene oss om ikke å stoppe for å kjøpe noe av overivrige selgere eller gi til de fattige. På et sted vi overnattet ble det foreslått hva som ville være passende tips, men at vi ikke må være misforstått rundhåndet med hva vi gir til folk, da det kan skape en ubalanse i lokalsamfunnet rundt oss.

Etter opplevelsen i Agra blir vi tatt med til et bedre hotell for et kort toalettbesøk. I speilet ved vasken ser jeg en velkledd, velfødd, velutstyrt turist. Jeg liker ikke det jeg ser. Hvem er jeg som kan stå på flyplassen i Delhi og ta ut en sum penger som tilsvarer en månedslønn for en gjennomsnitts inder, for kun å ha som lommepenger?!

I Dehli besøker vi et topp moderne kjøpesenter med bare utenlandske butikker. Her er det bare de rike som kan bevege seg med kortene sine. Bare en hovedgate skiller senteret fra de fattigste i hele byen. En grell kontrast.

En ung gutt vil selge meg et av sine mange pyntekjeder, av det enkle slaget og med en kvalitet jeg ikke har noen interesse av. Jeg vil likevel stikke til ham noen penger, men gir tegn at jeg ikke behøver det kjedet han rakte meg. Da insisterer han på at jeg må ta imot det han har å selge dersom han skal ta imot pengene. Skamfull setter jeg meg igjen i bilen med det enkle kjedet i hendene og aner at jeg i en misforstått raushet kanskje har kommet i skade for å tråkke på hans stolthet.

En moderne guide utfører sine religiøse øvelser foran en utskåret elefant ved inngangen til et palass. Et underlig glimt av en religion jeg kan noe om, men som jeg likevel ikke kan forstå kan gi slik mening. Han syntes kanskje det var like -underlig at jeg kan tro på engud jeg ikke kan se eller ta på.

Snillisme. Hvordan har jeg forutsetning for å forstå fattigdommen gjennom mine norske briller? Eller forstå hvordan man hjelper på riktig måte? Situasjonen i hotell-lobbyen der kvinnen i burka satt med sin lap-top på fanget, ble for meg en blanding av middelalder og 2013. Hva vet jeg om hvordan hun kjenner sin livssituasjon? Kanskje opplever hun seg mer moderne enn meg? For alt jeg vet, er hun aktiv på facebook. Det er ikke jeg.
Før jeg dro til India så jeg interessante dokumentarer om misforstått og mislykket norsk bistandspolitikk. Det er ikke nok med god vilje dersom de brillene vi ser med ikke gir oss den rette kunnskap og innsikt.

Nærsynt. På vei hjem til norske forhold, tenker jeg: Er det bare fattigdommen det er vanskelig å forstå? Hva forstår jeg av min egen kulturs rikdom? Hadde jeg og vi forstått den bedre, hva den gjør med oss på godt og vondt, hadde det vel ikke vært så mange ensomme mennesker som kjenner på tomhet midt i alt vi kan fylle livene våre med?

Ny innsikt. I tidligere år hadde jeg enkle svar på vanskelige spørsmål. Det var lett å snakke med store bokstaver selv om innsikten var liten. Jeg har fortsatt mine meninger og oppfatninger som bygger på den innsikt jeg har, så langt den rekker. Årene har lært meg at mange forhold er mer kompliserte og sammensatte enn jeg før ante. Andre har sine briller å se med. Jeg har mine. Derfor gjør jeg klokt i å lytte til andres erfaringer, hva de sier, hva de har sett og forstått før jeg oppfører meg som ekspert på andres liv.

Gå til innlegget

Vanskelig ærlighet

Publisert over 5 år siden - 690 visninger

Å være tydelig er ikke alltid lett. Derfor svarer vi iblant ja når vi egentlig mener nei.

Det er ikke alltid like lett å være tydelig på hva man egentlig mener. Noen ganger er det faktisk utrolig vanskelig. Men tydelighet lønner seg stort sett alltid – på sikt.
Iblant sier man ja når man egentlig ønsker å svare nei. Man ønsker ikke nødvendigvis bevisst å lyve. Mange andre årsaker kan ligge til grunn. Det kan ha med autoritet å gjøre. Barn kan gi svar de tror mor, far, læreren eller en annen voksen ønsker å høre. Voksne kan kvie seg for å ta belastningen med å gi et ærlig svar i møte med overordnede eller andre vi har stor respekt for eller ikke ønsker å komme på kant med. Hvis en sjef ber sine ansatte om deres ærlige mening, så får vedkommende det, ispedd en taktisk vurdering av hva som er lurt å si til sin sjef.


Frykt. Hvor mange har ikke opplevd å gå til et medlemsmøte fast bestemt på ikke å si ja til noe verv, men likevel endt opp med et nytt verv? Frykten for å bli opplevd som vanskelig eller som en som ikke bidrar til fellesskapet, har gjort at mange sa ja selv om de egentlig ønsket å si nei. Noen har til og med sagt ja ved alteret, vel vitende om at dette ikke var det rette – fordi man ikke klarte å stå imot forventninger, press og sterke ønsker fra familie, kanskje på begge sider.
Noen gir et svar basert på frykt. Man tør rett og slett ikke å gi uttrykk for sin egen mening av redsel for hvilke reaksjoner som måtte komme. Andre har helt fra barnsben av lært seg at hvis man skal unngå ubehageligheter, gjelder det å undertrykke egne ønsker og føye seg – slik at mennesker rundt til enhver tid blir glade og fornøyde.
Flere voksne forteller om hendelser i barndommen, gjerne knyttet til autoritære foreldre, da de fikk store ubehageligheter etter å ha sagt det de egentlig mente. Det gjorde at de tidlig lærte seg en strategi som gikk ut på å bli utydelige og å undertrykke egne behov og meninger for å unngå ubehageligheter. En slik vane kan være svært vanskelig å bli kvitt som voksen hvis den først er innlært tidlig i livet.


Raus eller overkjørt? I et parforhold kan det bli slik at den ene ikke ønsker å stå i veien for planer og ambisjoner som den andre har. Et ønske om karriere, høyere lønn, spennende utfordringer, prestisje og anseelse, kan gjøre at partneren svarer ja når de egentlig mener nei – selv om de vet at dette fører til mer fravær fra hjemmet og økt belastning på en selv.
Noen har raus personlighet og kjenner at selv om en godt kunne tenke seg noe annet, så lever en også godt med det som den andre foreslår. Det blir først ille når man gir svar som gradvis er med på å bygge opp en følelse av å være utilfreds, irritert og misfornøyd, og at en kjenner seg overkjørt og manipulert.


Balanse. I et forhold kan det være slik at den ene er mer kreativ, spontan og dominerende av natur enn den andre og derfor blir den som oftest kommer med forslag og ideer. Det er vanskelig også for dem som oftest tar initiativ hvis de får svar som gjør at de tror at «dette er vi enige om», og så viser det seg etter en stund at en misnøye har tårnet seg opp over tid, mens vedkommende har trodd at alt var i den skjønneste orden.
Det hviler et stort ansvar på den som foreslår og presenterer planer og ideer som berører flere. Det er viktig at de er gode til å lytte og at de legger fram det de har på hjertet slik at det blir mulig for andre å gi et ærlig svar og en respons de kan står for.
Samtidig hviler det også et ansvar på den andre part: Det går ut på å være så tydelig som mulig, opptre som en likeverdig partner og ha den selvrespekt som innebærer at man ikke bare lever den andres liv, men også sitt eget.
Det vil alltid gi mest trygghet når et ja virkelig betyr et ja og et nei er et genuint nei – enten det er i et parforhold eller i livet ellers.
Det er også et ærlig svar å si at dette kan jeg ikke svare på nå, men jeg ønsker at vi skal bruke mer tid til å drøfte dette sammen før vi kommer frem til en avgjørelse vi begge kan enes om.

Gå til innlegget

Blåst av banen

Publisert over 5 år siden - 707 visninger

Vi kan ha de beste intensjoner og edleste hensikter. Men det hjelper så lite dersom andre opplever seg invadert av dine tanker og planer.

Det var tiden for en ekstra treningsrunde før jul og nyttår. Jeg hadde fått god fart på ergometersykkelen for å berede vei for de ekstra kaloriene som jeg visste snart ville kreve sin plass. Jeg var ikke alene. To andre satt og pustet og peste ved siden av meg. Foran oss på veggen hadde vi en stor flatskjerm der vi kunne følge med på morgennyhetene. Etter et kvarter kom en ny, treningshungrig person inn. Elegant gikk han bort til TV-en, skiftet kanal, og begynte på sitt treningsprogram. Vi andre fikk ingen spørsmål om ny kanal og sending passet oss. Det var selvsagt ikke verdens undergang, verken for meg eller de andre to, men jeg må innrømme at jeg ble både perpleks, overrasket og forundret, der jeg tråkket videre.

Konflikt. Ordet «invadere» forbinder vi først og fremst med krig og konflikt der nasjoner eller folkegrupper ikke respekterer hverandres grenser. Ordet brukes også om det enkeltpersoner opplever når de føler seg styrt og dominert av andre, at det blir tatt avgjørelser over hodet på dem eller at noen oppfører seg som om de alltid står i sentrum for det som skjer, selv om mange er både involvert, engasjert og berørt. Den lille og ubetydelige episoden på treningssenteret kan stå som eksempel på det som i et større og alvorligere format kan skape frustrasjon, sorg og fortvilelse, sinne, skuffelser og konflikter.
Foreldre har som oftest sterk og ekte omsorg for barna sine, og ønsker dem alt godt i denne verden. Denne kjærligheten kan fort blandes med egne ønsker, drømmer og ambisjoner. Før man vet ordet av det kan man tråkke over vare grenser og legge føringer for både hva man ønsker de skal velge av utdannelse, hva de skal bruke tid og penger på, hvor de skal bosette seg og hvordan barnebarn skal oppdras, for å nevne noe. Hvis unge voksne opplever at deres frie vilje blir truet av foreldres egne ambisjoner, kan det fort lede til anstrengte forhold. Det er en kunst å holde egne drømmer for seg selv. Det er mye som ikke skal kommuniseres. Respekt innebærer også å vite hvor grensene går for hva jeg kan og skal mene noe om, og hva jeg skal gi uttrykk for og ikke.

Fyller rommet. Også i tider med sorg opplever mennesker at noen tar så stor plass at det ikke blir rom for andre som også er berørt. Det gjelder ikke bare ved dødsfall. Midt i krevende skilsmisser er det mennesker som opplever at andre i slekten blir mer opptatt av hva dette gjør med dem og familien, enn hva det gjør med de to som står midt i det.
Så det på Facebook. Bruken av sosiale medier kan også invadere mennesker og tråkke over grenser både i sorg og glede. Informasjon om ulykker og tragiske dødsfall har blitt lagt ut på Facebook før de nærmeste pårørende er blitt varslet. Noen har sett frem til å sende ut hyggelige meldinger om forlovelse, bryllup og nyfødte barn, men overivrige venner eller bekjente har kommet dem i forkjøpet for å være først ute. Å vite noe andre ikke vet gjør at noen helt mister gangsynet på hvem som eier opplevelsen og retten til å fortelle den.
Vi kan ha de beste og edleste hensikter med det vi sier og gjør, planlegger og håper på. Det vi bærer på og gir uttrykk for møter andre menneskers tanker, initiativ, deres drømmer og forhåpninger. Da ligger det i sakens natur at det kan bli mange grensekonflikter mellom mennesker. I hverdagen kan dette være vanskelig nok, selv om vi der ofte blir reddet av rutiner og kjøre-regler som vi har lært oss etter hvert. Det kan ofte bli ekstra vanskelig når mange skal gjøre mye sammen i situasjoner vi ikke opplever så ofte men som betyr mye for oss. Ofte legger vi mye energi og engasjement inn i spesielle hendelser. Det kan være når det skjer vonde ting og flere må planlegge hvordan man skal følge et sykeleie, eller forberede og gjennomføre en begravelse.  Eller det kan være gledelige ting som når flere skal feriere sammen, arrangere jubileer og merkedager eller det er høytider som skal feires. Felles for slike hendelser er at det er sterke følelser involvert. Alle har sine anliggender, forventninger, ønsker og behov. Alt dette skal tilpasses det andre også bærer på av samme sort.

Lytt og bli hørt. Det er minst to grøfter man kan falle i:
• Å bli for utydelig og vag fordi man ikke ønsker å såre eller bli opplevd som invaderende og dominerende.
• Å ha så sterke egne ønsker og ambisjoner at man ikke evner å ta nok hensyn til andre.
Det er ved å lytte til andre at man selv blir hørt. Når vi er lydhøre overfor andres behov og ønsker kan vi oppleve at andre også blir engasjert av hva vi måtte ønske og tenke.
Det er klokt å bruke tid på å finne sin plass i sammenhengen. Noen ganger er vi i sentrum, andre ganger mer i periferien. Ingen liker å bli invadert, alle elsker å bli respektert.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Magne Kongshaug kommenterte på
Kampen mot polarisering: et gode?
rundt 1 time siden / 46 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1109 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 1 time siden / 701 visninger
Robin Tande kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1109 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Imran khan gir inspirasjon, motivasjon og håp til en hel nasjon!
rundt 2 timer siden / 153 visninger
Sondre Bjørdal kommenterte på
Forhåndsmoderering
rundt 2 timer siden / 3346 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Lutherdommens syn på bilder
rundt 2 timer siden / 686 visninger
Robin Tande kommenterte på
Niqab-bilder gir misvisende fremstilling av muslimer i Norge
rundt 4 timer siden / 545 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Nyprotestantisk revisjonisme
rundt 5 timer siden / 335 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 5 timer siden / 701 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
"The New State Solution" og den norske regjering.
rundt 5 timer siden / 348 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 5 timer siden / 1109 visninger
Les flere