Steinar Steinkopf Sund

Alder: 63
  RSS

Om Steinar Steinkopf

Lektor ved Hønefoss videregående skole, tidligere prest i den norske kirke

Følgere

Morna, Frp!

Publisert rundt 1 måned siden

Jeg har vært en aktiv støttespiller for Frp helt siden 80-tallet, har stått på valgstand sammen med Siv Jensen og har sittet tre perioder i kommunestyret for Frp. Jeg støttet et parti som jeg alltid har oppfattet å være i samsvar med kristne grunnverdier. Nå er det definitivt slutt.

Er barn noe kvinner har rett på? Er barn en rettighet? Er det ikke heller slik at barnet har rett til foreldre? Barn er et privilegium, en Guds gave, og et privilegium som ikke alle er forunt. Barn har rett til foreldre, men foreldre har ikke rett til barn. Jeg kan ikke støtte et parti som ikke bare ser på barn som en kvinnerettighet, men som faktisk undergraver behovet for en far. Kvinners behov for barn blir viktigere enn barnets behov for en far. All forskning viser at barn har behov for begge foreldre. Nå kan en hvilken som helst enslig kvinne bestille inseminering uten hensyn til hva dette vil ha å si for barnet som blir henvist til å vokse opp uten noen far. Samtidig arbeider alle partiene for at far skal ta mer ansvar for barn og familie og bidra til oppdragelsen av barna. Her slår man bena under alt likestillingsarbeid man hittil har gjort på dette området ved å erklære at far egentlig slett ikke er nødvendig. Samtidig kaller man det også for likestilling! Barnet trenger altså egentlig ingen far. Hvorfor skal da fedre i det hele tatt anstrenge seg for å ta sin del på hjemmefronten?

Hele lovvedtaket er en eneste stor selvmotsigelse. 

Samtidig åpner man opp for diskusjoner om hva som egentlig er en mor. Hvem er egentlig barnets mor? Er det hun som har født det eller hun som har donert egget? Hvordan vil det føles for en surrogatmor å måtte gi fra seg et barn som man tross alt har båret på, kjent sparke og hatt omsorg for i ni måneder. Dette åpner for mange konflikter der surrogatmoten ombestemmer seg og nekter å gi fra seg barnet. 

Hva tror politikerne denne typen fødsler vil gjøre med barnets opplevelse av identitet? Et barn kan bli tvunget til å forholde seg til et villnis av foreldre. Det er forvirring nok i dag når det av og til kan være spørsmål om farskap, men nå vil det i tillegg bli en diskusjon om morskapet.  Liberaliseringen av loven åpner også opp for at eldre personer kan bli mødre, slik vi f.eks har sett i Russland, der den aldrende popstjernen Alla Pugatjova tidligere har frosset ned et egg, bestilt surrogatmor og blir dermed mamma i en alder av over 70 år. Hvor heldig er det for barn å få så gamle foreldre? Det er en grunn til naturens egne begrensninger. Med kun en aldrende mor og ingen far, risikerer barnet å bli foreldreløst lenge før det vokser opp.

Det mest skremmende med den nye liberaliseringen av bioteknologiloven er at den vedtas i full fart uten utredninger og uten å lytte til forskning fra f.eks andre land, der dette allerede har vært mulig lenge.

Et parti som inngår allianse med venstresiden for å råkjøre en slik sak gjennom, vil i alle fall ikke lenger få min støtte.

Morna, Frp! 

Gå til innlegget

Nordhaug og forkynnelse for de døde

Publisert rundt 2 måneder siden

Halvor Nordhaug tar i en kronikk i Dagen 12.mai til orde for at Bibelen ikke er samstemt når det gjelder læren om livets to utganger. Han har også nylig gitt ut boken “Men hva med de andre?” på Vårt Land forlag der han drøfter hva som ifølge Bibelen skal skje med alle dem som ikke tror til slutt. Nordhaug hevder at det i følge Bibelen finnes flere løsninger på dette og at det ikke er entydig at de som ikke tror på Kristus går fortapt, slik klassisk kristendom hevder. Han mener det er galt å stemple teologer som “liberale” fordi de ikke tror på en evig fortapelse.


Et viktig luthersk prinsipp er at uklare bibelsteder skal tolkes i lys av de klare. Det finnes faktisk nok av Bibelsteder som er klare på dette punktet, noe Nordhaug selv innrømmer i sin kronikk. Både det gamle og det nye testamentet understreker at Gud også er en Gud som straffer det onde, og i Jesu lignelse om ugresset og hveten er tanken klar. Ugresset blir ikke fjernet før det er klart for innhøsting, for ellers vil man komme til å fjerne hveten samtidig. Gud tillater ugresset å vokse sammen med hveten fram til innhøstingen, da vil ugresset bli skilt ut og kastet på bålet.

Nordhaug antyder at det er vanskelig å se for seg at en kjærlig Gud vil straffe de ugudelige. Ut i fra Jesu lignelse om ugresset og hveten, kan vi faktisk snu på dette. Er det mulig å tenke seg at en kjærlig Gud vil akseptere at ondskapen får fortsette å infiltrere hans gode skaperverk til evig tid? Kan vi se for oss at en kjærlig Gud vil tillate det ondes fortsatte eksistens til evig tid? Jeg mener det er en umulig tanke, selv om jeg innerst inne selvsagt skulle ønske Nordhaug hadde rett. Dessverre har han ikke Bibelen med seg og jeg er også dypt uenig i at Bibelen skulle være uklar på dette punktet. Er det noe Bibelen er klar på, så er det nettopp dette. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, det står fast. Samtidig understreker Bibelen gang på gang og igjen og igjen at det er farlig å falle i den levende Guds hender og at det ikke er frelse i noen annen enn i Jesus Kristus.

Som begrunnelse for denne påstanden anfører Nordhaug også to omdiskuterte skriftsteder, fra 1. Peters brev, blant annet 1.Pet 3,18-19 og 1.Pet 4,6. Det førstnevnte lyder slik i 2011-oversettelsen:

For Kristus selv led for synder,

          én gang for alle,

          den rettferdige for urettferdige,

          for å føre dere fram til Gud.

          Med kroppen døde han,

          men ved Ånden ble han gjort levende,

          

    19 og slik gikk han bort og forkynte

          for åndene som var i fangenskap.


I 1.Pet 4,6 leser vi etter samme oversettelse:

“Derfor ble evangeliet forkynt også for de døde, for at de som i kroppen ble dømt slik mennesker dømmes, ved Ånden skulle leve, slik Gud lever.”


Det er et gammelt luthersk prinsipp at uklare skriftsteder skal tolkes i lys av de klare. Disse to tekstene er notorisk uklare og vanskelige å tolke, ikke bare fordi de synes å gå på tvers av hele det øvrige bibelske budskapet om Guds straff og fortapelsens mulighet. Det finnes rett og slett ikke eksegetisk grunnlag for å hevde at Peter lærer at det finnes en frelsende mulighet etter døden, selv om han slett ikke er den første som har forsøkt seg på dette. Da leser man disse to skriftstedene sammen og ignorerer den sammenhengen de faktisk står i.

Når det gjelder 1.Pet 1,18 så er det flere eksegetiske problemer å ta stilling til. For det første, hvem er egentlig “åndene som var i fangenskap”? Begrepet “pneumata”, som her er oversatt med ånder, brukes i Bibelen og den jødiske tradisjon ofte om åndsmakter eller engler og flere eksegeter har oppfattet begrepet her som en henvisning til de falne gudssønnene fra 1.Mos 6,1-7, de opprørske englemaktene som steg ned på jorden og giftet seg med menneskenes døtre. “Pneumata” kan også brukes om mennesker, men da står det ikke absolutt, uten noen nærmere betegnelse, men er nærmere presisert med en genitivforbindelse (NNs ånd). Faktisk finnes det ikke et eneste eksempel, verken i det Nye Testamentet, eller den jødiske tradisjon på at “pneumata” brukt absoutt betegner mennesker i dødsriket. Det er derfor overveldende sannsynlig at det ikke var avdøde mennesker som Jesus forkynte for, men engler og åndsmakter.

Et annet eksegetisk problem gjelder forkynnelsen. Peter forteller at Jesus forkynte for disse åndene, men ikke hva han forkynte. Det står faktisk ikke noe om at han forkynte et frelsesbudskap eller et evangelium. Verbet som er brukt her, “ekeryksen”, brukes vanligvis med en nærmere bestemmelse, men her står det absolutt. I JohsÅp 5,2 brukes det samme verbet i en partisippform, men også med nøytral mening. Da er meningen at man kunngjør noe. I alle tilfelle står det ingenting om at “åndene” fikk noen mulighet til å omvende seg. Det er mer sannsynlig at Jesu forkynnelse for åndene var en forkynnelse av sin seier ved evangeliet for at de skulle underkaste seg.

Når det gjelder 1.Pet 4,6, så er konteksten en annen. I konteksten er det snakk om den forfølgelsen som de kristne utsettes for fordi de ikke lenger lever etter sine menneskelige lyster. I 4,6 er det helt klart snakk om en forkynnelse av evangeliet. Her brukes også det normale ordet for dette, nemlig “evangelizetai”. De eksegetiske spørsmålene er her knyttet til oversettelsen “Derfor”, som er en oversettelse av uttrykket “eis touto gar”, som refererer til foregående vers, som omtaler dommen. I lys av konteksten, at det her handler om kristne som har vært utsatt for forfølgelse, er det ikke rimelig å anta at dette som her omtales er en del av det som skjedde under Jesu nedstigning til dødsriket, slik Nordhaug hevder. Den enkleste forståelsen av grunnteksten er vanligvis også den riktige og den enkleste forståelsen av v 6 er i lys av v 5 som henviser til ham som skal dømme både levende og døde.  Evangeliet ble forkynt for døde, dvs de tidligere medlemmene av menigheten, men som nå er døde. De har fått evangeliet forkynt (mens de levde), slik at selv om de har blitt dømt i kroppen, likevel skal leve, ved ånden.

Det er mye i Bibelen som kan være uklart, men læren om de to utganger hører ikke med til det. Gjennom hele det Gamle Testamentet er det en rød tråd, at Gud vil helst tilgi, vise nåde og frelse, men han straffer også som en ytterste konsekvens av menneskers ulydighet og gjenstridighet, selv om det ikke er det han helst vil. I det Nye Testamentet er fortapelsens mulighet løftet fram både i Jesu egen forkynnelse, i evangeliene og brevene, og ikke minst i Bibelens siste bok. Det finnes ingen annen frelsesvei enn Jesus Kristus, det er Bibelens forfattere enige om. Det er dette som vi har fått åpenbart. Den som rokker ved Guds åpenbaring gjør seg ikke bare skyldig i å være en “liberal teolog”, en “falsk profet” som villeder kristenfolket og undergraver i virkeligheten Jesu egen befaling om å drive misjon. Det er alvorlig.



Gå til innlegget

Hvor er etikken i landbrukspolitikken?

Publisert 8 måneder siden

Dyr må dø i haugevis, ikke fordi noen trenger kjøttet eller trenger deres døde kropper til noe annet, men rett og slett fordi matprodusentene skal ha betalt. Hvor er den etiske debatten rundt vår landbrukspolitikk som tillater dyr å bli behandlet som døde produksjonsmidler?

Så har det skjedd i igjen. Denne gangen var det sauer det ble "produsert" (les: alet opp) for mye av. Ingen trenger dem. Butikkene vil ikke selge dem og ingen vil spise kjøttet. Men dyrene måtte likevel ofre livet, slik at "matprodusentene" (les: dyreoppdretterne) skulle få betalt. Vi har hørt om berget med svinekjøtt, om høner som blir gasset ihjel og destruert, fordi ingen vil ha dem på bordet.

Dette er kommunistisk planøkonomi i norsk utgave. I andre land ber man faktisk dyret om unnskyldning fordi man er nødt til å drepe det for selv å få mat. I Norge er dyrene verdiløse produksjonsmidler som kastes og destrueres fordi ingen har behov for å spise dem. Planøkonomien fører alltid til enten overproduksjon eller underproduksjon. I Norge har vi eksempler på begge deler, smørkrisen er et godt eksempel på det siste.

Dyr er ikke døde gjenstander. Det er snakk om levende vesener som har både tanke og bevissthet, som kan føle både angst og smerte, Etikken tilsier at det er riktig å drepe et dyr fordi vi trenger mat, men å drepe et dyr alene fordi noen skal ha betalt er uetisk og dypt forkastelig.

I tillegg er overproduksjon av mat (les: dyr) en stor belastning for klimaet. Landbruket og spesielt dyreoppdretterne er faktisk en av klimaverstingene som bidrar til utslipp både av metan og lystgass. Ved å unngå overproduksjon vil også utslippene fra landbruket kunne gå ned.

Så hva er alternativet? Vi trenger først og fremst mer etisk refleksjon i hele landbrukssektoren. Er det riktig å sende dyr til slakteriet hvis det ikke er behov for dyrene til mat?

Det finnes også en meget enkel måte å forhindre overproduksjon i landbruket på, en metode som det ikke snakkes høyt om i Norge, nemlig kutte subsidier og støtteordninger. Vi ser gang på gang at bøndene produserer kjøtt, ikke fordi noen trenger det, men fordi de får betalt for å gjøre det. Slik kan vi ikke ha det!

Hva vil skje hvis vi kutter støtteordningene til landbruket? Da vil vi få en mer markedstilpasset produksjon og produksjonen i landbruket vil bli styrt av tilbud og etterspørsel, slik den gjør i alle andre sektorer. Det vil neppe bety kroken på døra for landbruket i Norge, slik mange vil hevde. Vi vil få en del nedleggelser, men først og fremst tror jeg vi vil få en del sammenslåinger og større bruk. 

Bortfall av støtteordninger i landbruket vil også kunne føre til større variasjon i produksjonen. Norsk landbruk av i dag er egentlig veldig lite variert. Alle produserer det samme og det går stort sett på noen få vanlige produkter, svin, storfe, småfe, fjærfe osv. Matvareutvalget i norske dagligvarebutikker reflekterer den samme mangelen på variasjon. Det er ikke nødvendig å reise lenger enn til Sverige for å finne et langt bredere utvalg av matvarer. For eksempel er økologiske matvarer nesten totalt fraværende i den norske landbrukssektoren. Vi finner noen få entusiaster, men ellers er det nesten umulig å finne et brukbart utvalg av økologiske matvarer. Der finner vi også mange flere typer av kjøtt.

Ved bortfall av støtteordninger kunne vi få mer kreativitet og fantasi inn i landbruket med bønder som ville satse på litt andre typer dyr enn bare sau og ku, for eksempel hjort, villsvin, struts osv. Det finnes noen entusiaster innenfor disse grenene i dag, men de er utrolig sjeldne.

Det er en naturlig konsekvens av at man produserer ikke fordi det er et behov, men fordi man får betalt. 

Gå til innlegget

Boikott boikotten

Publisert rundt 1 år siden

For noen dager siden advarte Aftenposten om at Vinmonopolet selger vin fra Golanhøydene. De aktuelle vintypene er Gamla Cabernet Sauvignon og Yarden Chardonnay. Alle gode Israelsvenner bør kaste seg rundt og kjøpe nettopp denne typen vin fra Israel og samtidig takke Aftenposten pent for hjelpen med markedsføringen.

Hvorfor skal vi boikotte boikotten? Først og fremst fordi det ikke finnes noen rimelig grunn til å kalle Israels okkupasjon av Vestbredden og Golanhøydene for ulovlig. Områdene ble okkupert etter en krig der Israel ble angrepet.  Det finnes lingen paralleller i historien til at et landområde som ble okkupert under en forsvarskrig skal bli gitt fra seg igjen uten at det er inngått en fredsavtale. Det finnes massevis av eksempler på "okkupasjoner" av denne typen som da vil være ulovlige. Tyskland måtte for eksempel gi fra seg flere områder etter 2. verdenskrig fordi de var tapt i en krig der Tyskland var angriperen. Det finnes mange andre eksempler på at seierherren har beholdt landområder som ble erobret fra angriperen i en forsvarskrig. Som vanlig stiller man langt høyere krav til Israel enn man gjør til andre nasjoner i verden.

Det er også grunn til å minne om at Israel faktisk ga fra seg Sinai-halvøya etter fredsavtalen med Egypt og under forhandlingene om Oslo-avtalen var Israel villige til å gi fra seg mesteparten av Vestbredden som del av en fredsavtale med palestinerne. Yassir Arafat takket likevel nei og startet i stedet intifadaen. De mange forsøkene på å forhandle fram en fredsavtale i dette området har mislyktes og det er ikke Israels skyld. De har strukket seg langt for å komme palestinerne i møte. Ingen kan forvente at Israel skal gi fra seg områder som er så viktige for nasjonens sikkerhet uten at det er som del i en fredsavtale. Det er ikke okkupasjonen som er urettferdig i dette tilfellet, det er FNs resolusjoner.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
20 dager siden / 1479 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 1288 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
11 dager siden / 1062 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
7 dager siden / 958 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
29 dager siden / 611 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
16 dager siden / 426 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere