Steinar Reiten

Alder: 57
  RSS

Om Steinar

¤ Verdikonservativ KrF-politiker.
¤ Bosatt i Averøy, Møre og Romsdal.
¤ Stortingsrepresentant for Møre og Romsdal KrF.
¤ Har permisjon fra stillingen som lærer ved Averøy ungdomsskole.

Følgere

KrF bør fortsatt ha kristne tillitsvalgte

Publisert over 9 år siden

Som utsending fra Møre og Romsdal til KrFs landsmøte kommer jeg til å stemme imot en endring av paragraf 12 i partiets lover. Jeg har bestemt meg for dette etter lang tids overveielse. Min begrunnelse er følgende:

1. Prosessen i denne saken har vært på grensen av hva KrFs lover tillater.      Paragraf 12 sier klart og tydelig at det bare kan gjøres språklige endringer i formålsparagrafene, for å sikre at tillitsvalgte i KrF skal ha et kristent livssyn. Likevel har partiledelsen satt i gang en dugnad for å omskrive disse paragrafene, slik at denne forpliktelsen bortfaller. Jeg mener at dette er en tvilsom framgangsmåte. Man burde først ha tatt en prinsippdebatt om paragraf 12 bør endres. Først ved en eventuell enighet om dette burde man ha åpnet for å omformulere formålsparagrafene slik at bekjennelsesplikten blir fjernet.

 2. Vi vil sannsynligvis få flere nye forslag til ordlyd i formålsparagrafene på bordet før landsmøtet i 2013. KrFs lover slår nemlig fast at det eneste kravet som stilles til et forslag om lovendring, er at forslaget er sentralstyret i hende senest tre måneder før landsmøtet.  Sentrale tillitsvalgte i KrF har allerede uttrykt offentlig at de er sterkt uenige i formuleringen om at KrF henter sine grunnleggende verdier fra Bibelen. Jeg vil derfor bli overrasket hvis ingen benytter seg av sin rett til å framsette nye forslag til tekst i formålsparagrafene før landsmøtet i 2013. Ingen kan hindre dem i det så lenge de er medlemmer i partiet. En ytterligere svekking av verdigrunnlaget til KrF kan dermed bli resultatet.

 3. Jeg registrerer sterk uro hos mange av KrFs velgere og lokale tillitsvalgte på grunn av at bekjennelsesplikten foreslås fjernet. Denne uroen er klart større og mer omfattende på grasrotnivå enn partiledelsen vil innrømme. Som utsending til landsmøtet er det min plikt å målbære denne uroen. Alle landsmøtedelegater bør være seg bevisst at deres primæroppgave er å fremme synspunkter fra egne lokal- og fylkeslag, også når disse synspunktene ikke er i samsvar med forslag fra partiledelsen.

 4. Jeg har stor forståelse for at man i partiet Rødt forventer at partiets tillitsvalgte er kommunister. Det er heller ikke vanskelig å skjønne at man krever et liberalistisk grunnsyn hos dem som skal ha tillitsverv i FrP. Hva er det da som er så problematisk med at tillitsvalgte i KrF forventes å være kristne?

 5.  Strategiutvalgets sluttrapport inneholder følgende formulering: ”Partiet har en image-utfordring, som har den virkning at en del velgere som er enige i partiets politikk likevel ikke vurderer KrF som aktuelt å engasjere seg i eller stemme på. Utvalget utfordrer partiet på språkbruk og formidling av selvforståelse, for å bryte opp dette. Et viktig omdømmemål er at partiet skal oppleves som et relevant alternativ for alle som er enige i partiets politikk.” (Sitat slutt.) 

 Mener utvalget at denne image-utfordringen plutselig har blitt større i 2011 enn den var i 1933 da KrF ble dannet?

 La oss ikke bli historieløse.  KrF ble stiftet i 1933, mot et politisk bakteppe der Adolf Hitler nettopp hadde kommet til makten i Tyskland. I Sovjet-unionen var Stalin eneveldig diktator og nærmest opphøyd til gud. I Norge var det bare 10 år siden Arbeiderpartiet hadde forkastet væpnet revolusjon som politisk prinsipp og meldt seg ut av Internasjonalen.  Det raste en bitter kulturkamp, der Arnulf Øverland to år tidligere hadde holdt sitt famøse foredrag "Kristendommen - den tiende landeplage". At KrF skulle ha en større image-utfordring i dag enn i 1933, er derfor en påstand som objektivt sett er helt på jordet.

 KrF har fra dag en i sin historie blitt utsatt for hån, fordomsfulle holdninger og hatefulle utspill i mediene. Et dykk i ulike pressearkiver helt tilbake til 1930-tallet tydeliggjør dette for alle som ønsker å lete. Det er en selvsagt konsekvens av at KrF i hele sin historie har definert seg som et politisk talerør for åndelige motkrefter mot en samfunnsutvikling der materiell vekst, moralsk forfall og omseggripende verdimessig forvirring har gått hånd i hånd.

Det er derfor en helt gal tilnærming å hevde at det er KrFs image som en kristen motkultur-bevegelse som er årsaken til at partiet sliter. Dette er ingen ny situasjon, KrF var i langt større grad en tydelig profilert motkulturbevegelse i 1933 enn hva tilfellet er i dag.

 6. Jeg er fremdeles overbevist om at Norge trenger et parti der de tillitsvalgte ikke snakker om kristne verdier som en arv fra fortiden, men som levende og dagsaktuelle verdier. Lars Korvald sammenlignet på en treffende måte kristne verdier med blomster. Skjærer man av stilken og setter blomster i vann, vil de lyse vakkert en kort stund. Deretter visner og dør de, fordi forbindelsen til roten som ga dem næring er kuttet over. Kristne verdier kan også skape lys og varme en stund hvis de hegnes om som vakre og gode tanker fra fortiden. Det eneste som kan gi dem varig liv og kraft, er mennesker som tror at de representerer sannhet fordi vi fikk dem som en umistelig gave av den oppstandne Jesus Kristus.

 Til slutt vil jeg understreke at jeg lojalt vil forholde meg til alle vedtak som fattes av det kommende landsmøtet i KrF. Hvis paragraf 12 endres og det går mot at bekjennelsesplikten blir fjernet, er det i så fall et resultat av en demokratisk prosess. Vedtaket skal og må respekteres av alle i partiet, uansett utfall. Jeg vil på det sterkeste advare mot avskalling og eventuelle forsøk på nye partidannelser i etterkant av landsmøtet. Det vil effektivt sette en stopper for KrF som et kristendemokratisk alternativ med innflytelse i norsk politikk.

 

Gå til innlegget

Bondevikinger i østerled

Publisert over 9 år siden

Mandag den 7. februar hadde avisa Vårt Land et tosiders oppslag om årsmøtet i Akershus KrF. Artikkelen hadde som journalistisk hovedpoeng at ”bondevikingene” er på tokt igjen. En rekke navn fra storhetstiden til KrF på slutten av 90-tallet ble nevnt som viktige støttespillere for et KrF med ny profil og ny ledelse. Også en del nye koster ble tatt med i oversikten over ”apparat-venner” og oppadgående stjerner i partiet.

Det er ingen tvil om at de nevnte personene utgjør et meget godt støtteapparat for den nye ledelsen i KrF som skal velges på landsmøtet til våren. Samlet sett utgjør de et erfaringsgrunnlag og en kompetanse som partiet sårt trenger. Det er spesielt gledelig at veteraner som Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland fortsatt viser entusiasme og engasjement for KrF.

 Imidlertid var det et meget iøynefallende trekk ved listen over gamle og nye KrF-topper som ble nevnt som støttespillere for den nye ledelsen i partiet: Ingen av dem bor lenger unna Oslo sentrum enn at de kan skimte toppetasjene av Oslo Plaza i det fjerne hvis de beveger seg til et høyt punkt i terrenget. Dermed synliggjøres et fenomen som har vært stadig mer påtagelig i KrF de siste tiårene: Mens hovedtyngden av partiets velgere bor i kystfylkene fra Agder til Møre og Romsdal, har en overveiende del av KrFs toppledelse bostedsadresse innenfor en radius av 50 kilometer fra Stortinget. Hvis det bare hadde vært et spørsmål om geografi og fysiske avstander, ville det vært både rasjonelt og effektivt at partiledelsen med tilhørende støtteapparat holdt til i Oslo-gryta. Men dette handler om langt mer enn geografi.

 Kjell Magne Bondevik var en klok og forutseende partileder. Selv om han kanskje definerte seg som mer liberal enn mange KrF-velgere, var han alltid svært nøye med ikke å utfordre de verdikonservative på saker som han visste hadde stor symbolverdi for dem. Under Bondevik var KrF et parti med takhøyde nok til å romme alle meninger og synspunkter. Debattene kunne nok være friske, men for min egen del kom jeg aldri på tanken om at meningsforskjeller mellom ulike grupperinger og landsdeler skulle kunne splitte partiet og skape gjensidig mistro mellom tillitsvalgte.

 Dessverre er denne klokskapen ikke like framtredende hos dagens partiledelse – og da tenker jeg videre enn til ledertrioen. Vi har kommet inn på et blindspor der meningsmotstandere begir seg inn i en ødeleggende maktkamp for å presse sitt syn igjennom når det gjelder spørsmålet om hva KrF skal være i framtida. Navn skal ikke nevnes, her har kamphaner på begge sider god grunn til å utøve selvkritikk. Poenget er at denne maktkampen skader partiet i stor grad, uansett hvem som holder i økseskaftet.

 Når den nye ledelsen i KrF snart skal ta over, er det svært viktig at man ikke faller for fristelsen til å forsøke å marginalisere en av fløyene i partiet. Det vil være et svært uklokt grep hvis en partiledelse med base i Oslo og Akershus prøver å føre KrF i en retning som gjør at verdikonservative sympatisører i KrFs kjerneområder føler seg fremmedgjort. Samtidig må verdikonservative i partiet erkjenne at KrF trenger en fornyelse og tilpasning til en ny tid, der noen merkesteiner kan flyttes mens andre skal få stå.

 Da KrF var på sitt største sent på 90-tallet, hadde partiet en bekjennelsesparagraf. Ingen opplevde vel den som noe stort problem i en tid da partiet nærmet seg 20 prosent på meningsmålingene. Samtidig gikk vi til valg på parolen om at ”du trenger ikke å være kristen for å stemme KrF”. Bondevikingene dro en gang samlet på tokt – og de dro ikke bare i østerled.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere