Steinar Reiten

Alder: 55
  RSS

Om Steinar

¤ Verdikonservativ KrF-politiker.
¤ Bosatt i Averøy, Møre og Romsdal.
¤ Stortingsrepresentant for Møre og Romsdal KrF.
¤ Har permisjon fra stillingen som lærer ved Averøy ungdomsskole.

Følgere

KrF bør forbli et blokkuavhengig sentrumsparti

Publisert 12 dager siden - 806 visninger

Debatten om veien videre for KrF og ulike regjeringsalternativer når nye høyder, drevet av en senasjonshungrig presse som ivrig tømmer bensin på bålet for å skape mest mulig konflikt og dermed høyere opplagstall. Som en av åtte representanter i KrFs stortingsgruppe føler jeg behov for å påpeke at det finnes et tredje alternativ: Å bli værende i den posisjonen KrF nå har, der vi i gjennomsnitt oppnår et viktig gjennomslag hver uke for vår ansvarlige og konsistente sentrumspolitikk.

Jeg mener primært at KrF ikke bør gå inn i regjering nå, men fortsette i rollen som et konstruktivt opposisjonsparti med vippemakt i Stortinget. Pressen prøver å framstille KrF som et vingle-parti, men det vi har gjort det siste året er å føre en konsistent og sammenhengende sentrumspolitikk der vi noen ganger støtter regjeringen, andre ganger opposisjonen. Det er rett og slett journalistene som leser KrF feil – de fleste av dem er så opphengt i toblokk-tenkingen at de ikke er i stand til å se at vi faktisk representerer et tredje alternativ med vår sentrumspolitikk.

Vår nøkkelposisjon i Stortinget har gitt oss mange viktige seire og gjennomslag det siste året, og hvis vi går inn i regjering (uansett hvilken) er sentrum utradert i norsk politikk. Da blir det også mye vanskeligere å få fullt gjennomslag for saker som er viktige for oss, slik vi nå greier det hver uke i gjennomsnitt (40 tydelige KrF-seire ble presentert på KrFs pressekonferanse like før sommerferien - åtte måneder etter at det nåværende Storting trådte sammen!). Å oppgi en posisjon som gir oss så mange seire og gjennomslag for en ansvarlig og verdibasert sentrumspolitikk så tidlig i stortingsperioden, er etter min mening uklokt.

Hvis jeg blir stilt overfor valget om enten å gå inn i Solberg-regjeringen eller en Støre-ledet regjering, så velger jeg det første forutsatt at vi får gjennomslag for viktige profilsaker i forhandlinger om regjeringsplattform. Hvis ikke disse forhandlingene fører fram, så bør vi etter min mening fortsette i den rollen vi har nå som et blokkuavhengig sentrumsparti som vipper flertallet i Stortinget fra sak til sak. Å gå inn i en AP-ledet regjering er etter min mening helt uaktuelt. Da gir vi fra oss vår posisjon som vippe-parti til SV, med Rødt som uavhengig støykilde på ytterste venstre fløy. Det vil bety at alle kamper om verdisaker som er viktige for KrF, og der ytterste venstre er vår ideologiske motpol, i realiteten er tapt før kampen starter.

Nå får vi uansett en god og demokratisk prosess der hele partiorganisasjonen blir involvert ved at det avholdes et ekstraordinært landsmøte. Da er det partiets høyeste organ med vektet sammensetning ut fra medlems- og stemmetall i de ulike fylkene, som avgjør det vanskelige spørsmålet om veivalg videre / regjeringssamarbeid. Vår partileder Knut Arild Hareide har med dette vist fremragende lederskap ved å legge opp til en beslutningsprosess som gjør at vi kan vi gå videre som ett lag. Vi har alle et felles ansvar for å opptre lojalt i forhold til vedtaket som blir gjort. 

Gå til innlegget

Ærefrykt for livet

Publisert rundt 1 måned siden - 175 visninger

For om lag 2400 år siden levde den greske filosofen Sokrates. Han stilte i sin tid et av de viktigste spørsmålene som noen gang er blitt reist i menneskehetens historie: Finnes det evige og allmenngyldige prinsipper for hva som er rett og godt når vi mennesker gjør etiske valg?

Svaret som Sokrates selv ga, var et ubetinget ja. Han mente også at alle mennesker bør strebe etter å søke innsikt i disse etiske prinsippene og leve etter dem.

 Morallæren til Sokrates sto i skarp kontrast til en samtidig retning innen filosofien som kalles sofisme. Sofistene mente at spørsmål om hva som er riktig og galt avgjøres ved at de som argumenterer best for sitt syn ved å bruke retoriske talegaver, har definisjonsmakt gjennom å etablere flertall for sitt syn. Dermed blir prinsipper for rett og galt relative sannheter som står for fall hvis dyktige retorikere evner å overbevise et flertall om at de må omdefineres.

 Disse filosofiske refleksjonenene om etiske prinsipper kan synes teoretiske og livsfjerne. Likevel har de relevans rett inn i dagens politiske virkelighet i Norge. Den siste tiden har flere politiske ungdomspartier tatt til orde for liberalisering av abortloven ved å forlenge tidsfristen for selvbestemt abort. Det syns jeg er er både trist og skremmende - for dagens ungdomspolitikere skal styre Norge om 10 - 20 år. Stadig flere later til å akseptere tanken om at det som det til enhver tid er flertall for på Stortinget, er rett og riktig. De som oppnår flertall i voteringene må jo ha rett, i og med at de argumenterer så godt og overbevisende for sitt syn!  

 Men er det så enkelt? Er det riktig å utføre abortinngrep på fostre som er 24 uker gamle og som kan reddes som for tidlig fødte, hvis flertallet på Stortinget skulle mene det om 10 - 15 år?

 

Da jeg ble politisk aktiv i KrFU på begynnelsen av 1980-tallet, så var den viktigste grunnen til mitt valg av parti at KrF bygger sin politikk på et umåtelig viktig overordnet prinsipp: Ubetinget ærefrykt for livet! Det å verne om alt menneskeliv, fra det ufødte barnet i mammas mage til den gamle og hjelpeløse pleiepasienten på sykehjemmet, er et bunnsolid fundament for utformingen av all annen politikk. Dette prinsippet bygger på visdom som ikke er hentet fra Sokrates, men fra læren til Jesus fra Nasaret.

 Den amerikanske generalen Omar Bradley, som var en av USAs fremste generaler under andre verdenskrig, var en overbevist kristen. Han sa en gang: «Set your course by the stars, not by the lights of every passing ship». KrF står fortsatt for prinsippet om ærefrykt for livet - 37 år etter at jeg ble politisk aktiv. Det er jeg stolt av, og det gir meg glød og overbevisning til å stå på i politikken.

 KrFs stemme i kampen for menneskeverdet trengs mer enn noen gang i 2018!

Gå til innlegget

Overreaksjon fra Human-Etisk Forbund

Publisert nesten 2 år siden - 413 visninger

Styreleder i Human-Etisk forbund, Tom Hedalen, påstår at Erna Solberg "gjekk langt i å stemple dei som ikkje ønskjer å delta i skulegudstenestene som avvikarar." Dette er tøv!

Styreleder i Human-Etisk forbund, Tom Hedalen, er gretten etter at statsminister Erna Solberg under Stortingets spørretime for noen dager siden talte varmt for å videreføre tradisjonen med julegudstjenester i skolen. Det gir han tydelig uttrykk for i et intervju med NRK den 17. november.

Hans reaksjon er forståelig, statsministerens klare tale må ha vært et hardt slag for en organisasjon som ser ut til å ha som sin viktigste oppgave å få forhindret at norske skoleelever krysser dørstokken i en kirke.

 Hedalen slenger likevel ut et par påstander i intervjuet med NRK som er direkte usanne, og som ikke kan stå uimotsagt:

 1. Han påstår at Erna Solberg "gjekk langt i å stemple dei som ikkje ønskjer å delta i skulegudstenestene som avvikarar." Dette er tøv! Jeg satt i salen og hørte på statsministeren, og hun understreket sterkt og tydelig hvor viktig det er å ha respekt for dem som ikke ønsker å delta på skolegudstjenester. De skal selvsagt få tilbud om gode alternative opplegg.

 2. Videre sier Hedalen: "Vi i Human-Etisk Forbund meiner juleavslutninger skal vere samlande for skuleborna, og det er ikkje skulegudstenesta når relativt mange barn etter kvart må be seg fritekne frå å delta". Jeg vil anbefale Hedalen og alle andre interesserte om å gå inn i Stortingets videoarkiv og lytte til innlegget som muslimske Hadia Tajik holdt i debatten om skolegudstjenester i Stortingets spørretime. Hun ga støtte til statsministeren og uttrykte at det er svært viktig for barn med en annen religiøs og kulturell bakgrunn å få et innblikk i norsk kultur, også vår kristne kulturbakgrunn. Tajik så derfor ingen problemer med at barn som tilhører andre religioner deltar på skolegudstjenester. Tvert imot mente hun at dette kan være viktig for gi barn med fremmedkulturell bakgrunn en bedre forståelse av det norske samfunnet, og at det kan hjelpe dem til å bli velfungerende og velintegrerte norske samfunnsborgere! Noe å tenke på for ledelsen i HEF, som til stadighet skyver religiøse minoriteter foran seg som argument for å fortsette sitt angstbiterske retorikk mot skolegudstjenester?

Gå til innlegget

KrF bør ikke delta i en AP-ledet regjering

Publisert rundt 2 år siden - 370 visninger

Om litt over en måned skal landsstyret i KrF ta stilling til spørsmålet om partiet for første gang i sin historie skal åpne for regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet.

Landsstyrets innstilling går deretter til landsmøtet, som våren 2017 skal fatte endelig vedtak om aktuelle regjeringsalternativer for KrF etter valget. Jeg mener bestemt at KrF ikke bør gå inn i en regjering ledet av Arbeiderpartiet, og jeg vil i det følgende kort gjøre rede for hvorfor et slikt sidebytte etter min mening ikke bør skje.

 

I det siste har partiledelsen i KrF gjentatte ganger hevdet at det viktige er sakene vi samarbeider om, og ikke hvem vi samarbeider med, når ulike regjeringalternativer blir vurdert. Dette er slik jeg ser det, en farlig forenkling i forhold til de skarpe ideologiske brytningene som alltid har vært en del av norsk politikk på nasjonalt plan. KrF har tradisjonelt løftet fram genuint kristne verdier, der ubetinget ærefrykt for menneskelivet fra unnfangelse til naturlig død i særlig grad har gitt partiet en klar identitet. Også det kristne synet på ekteskapet som en ordning mellom en mann og en kvinne, og frihet for familier til å velge hvilke omsorgsordninger som passer best for egne barn, har vært blant KrFs tydeligste profilområder. På alle disse områdene har Arbeiderpartiet framfor noe annet parti framstått som KrFs ideologiske motpol. Dette så vi senest i 2014, da saken om fastlegers rett til å reservere seg mot henvisning til abort kom opp. Arbeiderpartiet tok umiddelbart en ledende rolle i kampen for å torpedere høringsforslaget fra helseminister Bent Høie som åpnet for en slik mulighet. Forhenværende statsminister Jens Stoltenberg fant denne saken så viktig at han for første gang på 30 år deltok i 8. mars-toget under hovedparolen "Nei til reservasjonsrett". På spørsmål fra Dagbladet om hvorfor han gikk i toget, sa Stoltenberg - sitat:

 

"... fordi regjeringen har sendt ut forslag om rett for fastleger til å nekte å henvise til abort. Det mener jeg er å gå i feil retning."

 

Sitat slutt.

 

Arbeiderpartiet har de siste årene vist stort engasjement og resolutt handlekraft i arbeidet for en kjønnsnøytral ekteskapslov, mot reservasjonsrett for fastleger, for å svekke kristendommens plass i grunnlov og skoleverk, for en liberal bioteknologilov, mot kontantstøtte og for politisk innblanding i kirkens indre liv. Likevel mener en del tillitsvalgte at KrF bør kunne regjere sammen med Arbeiderpartiet. Det blir da  vist til at også de partiene som vi nå samarbeider med, har lignende programformuleringer. Det er utvilsomt riktig. Den store forskjellen er imidlertid at råkjøret mot KrFs verdisyn og profilsaker som den rødgrønne regjeringen sto for, ikke er blitt videreført av dagens regjering. I sentrale verdispørsmål som internasjonal solidaritet, en solidarisk skatte- og fordelingspolitikk, helligdagsfred og miljøvern er det tvert imot KrF som i stor grad har fått gjennomslag for sin politikk gjennom samarbeidsavtalen med regjeringspartiene!

 

Denne avtalen er også unik i Norges konstitusjonelle historie, i og med at regjeringen har forpliktet seg til fortløpende å konsultere to opposisjonspartier, KrF og Venstre, for å søke å skape flertall for regjeringens politikk. KrFs rolle som samarbeidsparti / parti i "konstruktiv opposisjon" i forhold til dagens regjering har dermed gitt oss en helt unik mulighet til å påvirke og være synlige i det politiske landskapet uten å være bundet av deltakelse i regjeringen. Etter min mening har KrFs ledelse bare delvis greid å forvalte denne muligheten på en god måte. Man har i stor grad vært opptatt av å fokusere på det man ikke er enige i av regjeringens politikk, i stedet for å løfte fram alle de positive resultatene av samarbeidsavtalen. Et eksempel på det siste er landbrukspolitikken, der to statsråder fra FrP har ført traust og forutsigbar sentrumspolitikk de siste tre årene - lysår unna formuleringene i FrPs eget program.

Dette stadige fokuset på konflikter i stedet for resultater tror jeg er en av de viktigste årsakene til at KrF sliter med å holde på velgerne.

 

Slik jeg ser det, bør denne modellen for samarbeid kunne videreføres også i neste stortingsperiode. En lignende samarbeidsavtale med en rødgrønn mindretallsregjering der KrF velger å ikke delta, men som er avhengig av oss for å sikre flertall, vil også kunne fungere meget godt. En slik modell har jeg ingen problemer med å akseptere, fordi den vil kunne sikre et konstruktivt samarbeid fra sak til sak uten at KrF blir surret til AP-masta. KrF bør kunne samarbeide både til venstre og høyre uten å binde seg opp i et regjeringssamarbeid. Da må debattene tas i stortingssalen i stedet for på bakrommene i regjeringskvartalet. 

 

Å sitte i samme regjering som Arbeiderpartiet er etter min mening å overlate roret til KrFs ideologiske hovedmotstander gjennom flere tiår. Det bør ikke være vår oppgave å bidra til dette.  

Gå til innlegget

Vil Ban Ki-moon be russerne trekke seg ut av Karelen?

Publisert rundt 2 år siden - 356 visninger

På nettsiden til avisa Vårt Land kan vi i dag lese at FNs generalsekretær Ban Ki-moon retter flengende kritikk mot Israels bosettingspolitikk på Vestbredden. Han kaller de israelske bosetningene "et klart brudd på folkeretten".

Jeg regner meg som en varm venn av Israel. Likevel betyr ikke det at jeg til enhver tid støtter det som israelske myndigheter foretar seg på Vestbredden og Gaza-stripen. Israel er et velfungerende demokrati, der politikere og befolkning har ulike meninger om hva som er riktig politikk og nødvendige virkemidler for å hindre terror og sikre tryggheten til egne innbyggere. Noen av tiltakene som landets nåværende regjering har iverksatt, er det god grunn til å kritisere. Det blir gjort også av israelske medier. For eksempel vil noen raske søk på hjemmesiden til den israelske avisa Haaretz gi de fleste en aha-opplevelse når det gjelder graden av pressefrihet og tøff samfunnsdebatt i Israel.

Imidlertid skurrer det stygt når FNs generalsekretær ensidig kritiserer Israel for brudd på folkeretten. Han har et særlig ansvar for å sørge for at kritikk rettet mot okkupasjon og bosetninger på okkupert område er balansert og rettferdig sett i en global sammenheng. Israel blir til stadighet kritisert for sin bosetningspolitikk på Vestbredden, og en del av denne kritikken er etter min mening berettiget. Likevel fins det eksempler på lignende geopolitiske forhold som aldri blir påtalt av FNs generalsekretær og generalforsamling. For eksempel har et av våre naboland opplevd å miste store territorier etter et brutalt overfall, der angriperen annekterte de okkuperte områdene og lot sine egne innbyggere flytte inn etter å ha fordrevet de som opprinnelig bodde der. Etter vinterkrigen i 1939 - 1940 måtte Finland avstå Karelen og Petsamo-området til Sovjet-unionen. Finnene som hadde bodd i disse områdene, ble fordrevet og endte som interne flyktinger i eget land. De fleste av dem mistet alt de eide, og fikk liten hjelp fra egne myndigheter og verdenssamfunnet for øvrig. Mange av dem valgte å emigrere til USA og Canada etter krigen, dypt skuffet og desillusjonert over mangelen på støtte og oppmerksomhet fra egne landsmenn og internasjonale organisasjoner. Jeg kjenner personlig finsk-canadiere med en slik tragisk bakgrunn. Fra å være velstående landeiere i Karelen, ble deres familie over natten redusert til hjemløse flyktninger med alle sine eiendeler pakket i et par kofferter. De fikk aldri mer vende tilbake til sine hjemtrakter, som den dag i dag er befolket av russere som på lovløst vis tilegnet seg deres jord og hjem.

Hvis det skal være et snev av rettferdighet i den måten FN og FNs generalsekretær opptrer på overfor okkupasjonsmakter og deres annekterings- og bosetningspolitikk, så må vel også Russland møte krav om å trekke seg ut av Karelen og Petsamo og avvikle alle bosetninger i disse områdene der det i dag bor russere? Når vil vi få oppleve at Ban Ki-moon går på talerstolen i FNs generalforsamling, retter en anklagende pekefinger mot Vladimir Putin og forlanger at han tar nødvendige skritt for å avvikle de russiske bosettingene i Karelen og gi området tilbake til finnene som bodde der for 77 år siden? 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Allmektig Gud?
rundt 4 timer siden / 9986 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Personlig åpenbaring
rundt 4 timer siden / 924 visninger
Torbjørn Greipsland kommenterte på
Personlig åpenbaring
rundt 4 timer siden / 924 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Allmektig Gud?
rundt 4 timer siden / 9986 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Allmektig Gud?
rundt 5 timer siden / 9986 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Personlig åpenbaring
rundt 5 timer siden / 924 visninger
Per Steinar Runde kommenterte på
Jesus, Ivar Aasen og sosialisme
rundt 5 timer siden / 1200 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Å lytte til innvendingene mot årets Operasjon Dagsverk
rundt 5 timer siden / 491 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Personlig åpenbaring
rundt 5 timer siden / 924 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Personlig åpenbaring
rundt 5 timer siden / 924 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Personlig åpenbaring
rundt 6 timer siden / 924 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Allmektig Gud?
rundt 6 timer siden / 9986 visninger
Les flere