Steinar Reiten

Alder: 56
  RSS

Om Steinar

¤ Verdikonservativ KrF-politiker.
¤ Bosatt i Averøy, Møre og Romsdal.
¤ Stortingsrepresentant for Møre og Romsdal KrF.
¤ Har permisjon fra stillingen som lærer ved Averøy ungdomsskole.

Følgere

LHBT-debatten utfordrer menneskerettighetene

Publisert rundt 2 måneder siden

Den 12. desember behandlet Stortinget en rekke vidtgående representantforslag fra opposisjonspartiene om en endret kjønnspolitikk. Det som har fått mest oppmerksomhet i pressen, er forslaget om å forby såkalt konverteringsterapi.

Både i komitemerknader og innlegg under debatten gjorde KrF grundig rede for vår bekymring for at et lovforbud mot det som med et samlebegrep blir kalt konverteringsterapi, vil legge begrensninger for hva trossamfunn og enkeltmennesker skal få lov til å utøve, tro og mene. Når begrepet konverteringsterapi defineres så vidt at det også kan omfatte sjelesorg-samtaler der voksne på eget initiativ ønsker samtale og veiledning om en opplevd samvittighetskonflikt, ja da ønsker ikke KrF et forbud. Vi syns også det er ganske skremmende at de partiene som vil lovfeste et forbud, ikke ser ut til å vektlegge dette samvittighetsaspektet i det hele tatt.

En søkt problemstilling? Her er det viktig å løfte fram noen meget interessante sider ved FNs menneskerettighetserklæring som Norge har ratifisert, og som dermed gjelder som norsk lov. Ja, mer enn det: Hvis norsk lovverk kommer i konflikt med menneskerettighetserklæringen, så er det sistnevnte som gjelder.

Artikkel 1 i menneskerettigetserklæringen skiller seg vesentlig fra de andre 29 artiklene, der menneskets universelle rettigheter blir beskrevet. Artikkel 1 skiller seg ut fordi den beskriver noen helt fundamentale trekk ved den menneskelige natur, som nettopp definerer oss alle som mennesker. Ordlyden i artikkel 1 er som følger:

«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»

 Menneskerettighetserklæringen slår altså fast at vi alle har to iboende egenskaper som definerer vårt verd som mennesker: Evnen til å tenke fornuftig og handle deretter, og evnen til å lytte samvittighetens stemme og handle deretter.

 Så er det ikke slik at samvittigheten er et kompass som leder oss alle i samme retning. Det som føles riktig og uproblematisk for noen, kan for andre komme i konflikt med egen samvittighet, og vice versa. Uansett hvilken vei samvittighetens kompass måtte lede hver enkelt av oss, så forplikter menneskerettighetserklæringen oss likevel på å ha en absolutt respekt for samvittighetens indre stemme - fordi den gjør mennesket unikt i forhold til resten av naturen!

Så sier artikkel 12 i menneskerettighetserklæringen noe som ser ut til å ha gått fullstendig under radaren for de fleste i denne saken, men som like fullt er uhyre viktig. Jeg siterer igjen:

 «Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.»

Jeg håper og tror at de fleste vil være enige i at det knapt finnes noe mer privat i et menneskes liv enn egen seksualitet, enten det nå gjelder legning eller praksis og utfoldelse. Seksualitet er en del av privatlivets innerste sfære. Hvis et menneske skulle oppleve en samvittighetskonflikt rundt egen seksualitet og ønske å samtale med noen om dette – skal da lovgivers, altså Stortingets, svar være: Du må gjerne ha din samvittighetskonflikt i fred, men i det øyeblikk du snakker med noen om dette, så vil din samtalepartner bli utsatt for rettslig forfølgelse og risikere bot eller fengsel?

Skulle det skje, så er min konklusjon klar: Da er vi på rask vei inn i totalitær tenking, der viktige prinsipper i menneskerettighetserklæringen blir satt til side: Evnen og retten til som  menneske å lytte til samvittighetens stemme, og retten til vern mot innblanding fra det offentlige i privatlivets fred.

Gå til innlegget

Når kristne møter veggen i jobbmarkedet

Publisert 2 måneder siden

Unge kristne prøver å skjule engasjement i kristent arbeid og at de har gått på bibelskole når de skriver CV. De frykter for utestengelse i arbeidsmarkedet på grunn av kristent engasjement. Det gir grunn til uro, og vi må alle ta klart avstand fra at noen utestenges fra arbeidsmarkedet på grunn av sin tro.

Som stortingspolitiker starter jeg hver dag med å gå gjennom nyhetsbildet. Dessverre er det mangt og mye som gir grunn til bekymring: Polarisering av samfunnsdebatten rundt en mildt sagt kontroversiell president i USA. Russiske atomubåter som gjennomfører storstilte øvelser i våre nære farvann. Uro og opptøyer i Hong Kong der fredelige demokratiforkjempere ser ut til å bli fortrengt av voldelige aktivister.

Som regel kan vi likevel trøste oss med at respekt for demokratiske spilleregler og en godt utbygd velferdsstat gjør Norge til et trygt sted å leve i en urolig verden. Her har vi alle de samme rettigheter, uten å måtte frykte diskriminering og utestengelse.

Ja, det er iallfall det vi tror...

Den nyheten som gjorde meg mest urolig i uka som gikk, kom likevel fra vår egen hjemlige andedam: Forskere fra Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning har gjennomført en undersøkelse der 3000 fiktive jobbsøknader ble sendt til norske arbeidsgivere for å undersøke om religiøst engasjement har innvirkning på muligheten for ansettelse. Resultatet viste et skremmende og nedslående resultat: Hvis søkeren oppga å ha vært aktiv i en kristen ungdomsorganisasjon, og all annen kompetanse var lik med øvrige jobbsøknader, sank muligheten for å bli innkalt til jobbintervju dramatisk. En aktiv kristen som på denne måten avslørte sitt engasjement, ville bare ha 20 prosent sjanse for å nå så langt i ansettelsesprosessen.

Dessverre gjør fordommer og uvitenhet hos mange arbeidsgivere at en på denne måten avviser unge mennesker med kvaliteter som gjør dem til svært lojale og pålitelige medarbeidere i et arbeidsforhold. Langt verre er det at kristen tro og aktivt kristent engasjement i seg selv skal redusere sjansen for å få arbeid. Unge mennesker forteller til journalistene som har skrevet om denne saken, at de aktivt prøver å skjule sitt kristne engasjement når de skriver CV fordi de frykter at det kan redusere sjansen for å bli ansatt. Dette er en utvikling i samfunnet vårt som gir grunn til dyp uro!

En slik forskjellsbehandling er selvsagt også forbudt etter norsk lov. Diskriminerings- og likestillingsloven slår fast at diskriminering, altså direkte eller indirekte forskjellsbehandling på grunn av religion og livssyn, ikke er tillatt. Denne loven har et eget kapittel om særlige regler i arbeidsforhold, som presiserer at forbudet mot diskriminering på grunn av religion eller livssyn gjelder ved ansettelse, omplassering, forfremmelse, opplæring og lønns- og arbeidsvilkår.

Mitt råd til alle norske arbeidsgivere blir derfor: Let aktivt etter jobbsøkere som har gått på bibelskole eller vært aktive i kristent arbeid. En bedre indikator på at du har en trofast og pålitelig medarbeider på hånden, er vanskelig å finne!

Gå til innlegget

Debatten om veien videre for KrF og ulike regjeringsalternativer når nye høyder, drevet av en senasjonshungrig presse som ivrig tømmer bensin på bålet for å skape mest mulig konflikt og dermed høyere opplagstall. Som en av åtte representanter i KrFs stortingsgruppe føler jeg behov for å påpeke at det finnes et tredje alternativ: Å bli værende i den posisjonen KrF nå har, der vi i gjennomsnitt oppnår et viktig gjennomslag hver uke for vår ansvarlige og konsistente sentrumspolitikk.

Jeg mener primært at KrF ikke bør gå inn i regjering nå, men fortsette i rollen som et konstruktivt opposisjonsparti med vippemakt i Stortinget. Pressen prøver å framstille KrF som et vingle-parti, men det vi har gjort det siste året er å føre en konsistent og sammenhengende sentrumspolitikk der vi noen ganger støtter regjeringen, andre ganger opposisjonen. Det er rett og slett journalistene som leser KrF feil – de fleste av dem er så opphengt i toblokk-tenkingen at de ikke er i stand til å se at vi faktisk representerer et tredje alternativ med vår sentrumspolitikk.

Vår nøkkelposisjon i Stortinget har gitt oss mange viktige seire og gjennomslag det siste året, og hvis vi går inn i regjering (uansett hvilken) er sentrum utradert i norsk politikk. Da blir det også mye vanskeligere å få fullt gjennomslag for saker som er viktige for oss, slik vi nå greier det hver uke i gjennomsnitt (40 tydelige KrF-seire ble presentert på KrFs pressekonferanse like før sommerferien - åtte måneder etter at det nåværende Storting trådte sammen!). Å oppgi en posisjon som gir oss så mange seire og gjennomslag for en ansvarlig og verdibasert sentrumspolitikk så tidlig i stortingsperioden, er etter min mening uklokt.

Hvis jeg blir stilt overfor valget om enten å gå inn i Solberg-regjeringen eller en Støre-ledet regjering, så velger jeg det første forutsatt at vi får gjennomslag for viktige profilsaker i forhandlinger om regjeringsplattform. Hvis ikke disse forhandlingene fører fram, så bør vi etter min mening fortsette i den rollen vi har nå som et blokkuavhengig sentrumsparti som vipper flertallet i Stortinget fra sak til sak. Å gå inn i en AP-ledet regjering er etter min mening helt uaktuelt. Da gir vi fra oss vår posisjon som vippe-parti til SV, med Rødt som uavhengig støykilde på ytterste venstre fløy. Det vil bety at alle kamper om verdisaker som er viktige for KrF, og der ytterste venstre er vår ideologiske motpol, i realiteten er tapt før kampen starter.

Nå får vi uansett en god og demokratisk prosess der hele partiorganisasjonen blir involvert ved at det avholdes et ekstraordinært landsmøte. Da er det partiets høyeste organ med vektet sammensetning ut fra medlems- og stemmetall i de ulike fylkene, som avgjør det vanskelige spørsmålet om veivalg videre / regjeringssamarbeid. Vår partileder Knut Arild Hareide har med dette vist fremragende lederskap ved å legge opp til en beslutningsprosess som gjør at vi kan vi gå videre som ett lag. Vi har alle et felles ansvar for å opptre lojalt i forhold til vedtaket som blir gjort. 

Gå til innlegget

Ærefrykt for livet

Publisert over 1 år siden

For om lag 2400 år siden levde den greske filosofen Sokrates. Han stilte i sin tid et av de viktigste spørsmålene som noen gang er blitt reist i menneskehetens historie: Finnes det evige og allmenngyldige prinsipper for hva som er rett og godt når vi mennesker gjør etiske valg?

Svaret som Sokrates selv ga, var et ubetinget ja. Han mente også at alle mennesker bør strebe etter å søke innsikt i disse etiske prinsippene og leve etter dem.

 Morallæren til Sokrates sto i skarp kontrast til en samtidig retning innen filosofien som kalles sofisme. Sofistene mente at spørsmål om hva som er riktig og galt avgjøres ved at de som argumenterer best for sitt syn ved å bruke retoriske talegaver, har definisjonsmakt gjennom å etablere flertall for sitt syn. Dermed blir prinsipper for rett og galt relative sannheter som står for fall hvis dyktige retorikere evner å overbevise et flertall om at de må omdefineres.

 Disse filosofiske refleksjonenene om etiske prinsipper kan synes teoretiske og livsfjerne. Likevel har de relevans rett inn i dagens politiske virkelighet i Norge. Den siste tiden har flere politiske ungdomspartier tatt til orde for liberalisering av abortloven ved å forlenge tidsfristen for selvbestemt abort. Det syns jeg er er både trist og skremmende - for dagens ungdomspolitikere skal styre Norge om 10 - 20 år. Stadig flere later til å akseptere tanken om at det som det til enhver tid er flertall for på Stortinget, er rett og riktig. De som oppnår flertall i voteringene må jo ha rett, i og med at de argumenterer så godt og overbevisende for sitt syn!  

 Men er det så enkelt? Er det riktig å utføre abortinngrep på fostre som er 24 uker gamle og som kan reddes som for tidlig fødte, hvis flertallet på Stortinget skulle mene det om 10 - 15 år?

 

Da jeg ble politisk aktiv i KrFU på begynnelsen av 1980-tallet, så var den viktigste grunnen til mitt valg av parti at KrF bygger sin politikk på et umåtelig viktig overordnet prinsipp: Ubetinget ærefrykt for livet! Det å verne om alt menneskeliv, fra det ufødte barnet i mammas mage til den gamle og hjelpeløse pleiepasienten på sykehjemmet, er et bunnsolid fundament for utformingen av all annen politikk. Dette prinsippet bygger på visdom som ikke er hentet fra Sokrates, men fra læren til Jesus fra Nasaret.

 Den amerikanske generalen Omar Bradley, som var en av USAs fremste generaler under andre verdenskrig, var en overbevist kristen. Han sa en gang: «Set your course by the stars, not by the lights of every passing ship». KrF står fortsatt for prinsippet om ærefrykt for livet - 37 år etter at jeg ble politisk aktiv. Det er jeg stolt av, og det gir meg glød og overbevisning til å stå på i politikken.

 KrFs stemme i kampen for menneskeverdet trengs mer enn noen gang i 2018!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
13 dager siden / 1852 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1577 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
29 dager siden / 1229 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
rundt 1 måned siden / 976 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
23 dager siden / 837 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere