Lars Hendrik Hausken

 ((( God Jul og Godt Nyttår )))

Aller siste host i grinda:

Jeg ser (ikke overrasket) at godtfolk og kvinnfolk på verdidebatt.no har opprettet hver sine 237 debatttråder om Kristelig Folkepartis fremtid, og om valgnederlaget.

Ikke engang i et debattforum klarer vi å samle troppene i en tråd.

Og der har dere svaret...

Siden det er valgdag vil jeg bare komme et siste host i grinda.

Klimaendringene finnes )))

Jeg ser at mine kommentarer vedrørende det åpenbare justismordet i Kongo har blitt sensurert.

Det synes jeg ikke de burde blitt.

Jeg avslutter dermed bloggen.

Årsaken til Stoltenbergalliansens kommende valgnederlag blir alt de ikke gjorde.

Valgløftene fra forrige gang resirkuleres skamløst, med den største selvfølgelighet.

Gamle og demente skal igjen klappes på hodet i media, og alt er i rute.

Tragikomikken er aldri langt unna i norsk politikk, og satirikerne vil nok aldri gå tomme for nye harselaser; vær du trygg.

Stoltenbergalliansens største triumf er den eminente håndteringen av den såvidt påbegynte økonomiske depresjonen (for tro endelig ikke at krisen er over, den har såvidt begynt) men dette vil ironisk nok Frp profittere mest på.

Regjeringen har nemlig gjordt så god jobb i motkonjunkturpolitikken sin, at "folk flest" ikke tror at depresjonen eksisterer, eller er overdrevet, slik at ikke engang dette blir de rød-grønne populære av.

Men men.

Som Salomos Ordspråk sier kjære brødre i ånden:

Gi vin til den som har sorg i sinn, og sterk drikk til den som er sin undergang nær.

La ham drikke så han glemmer sin sorg, og ikke lenger kommer sin møye i hug.

Stem ellers Kystpartiet, som har Norges beste partiprogram.

Det er ikke bare størrelsen det kommer ann på, men innholdet i politikken.

Hvorfor skal de fleste nye bygninger i Norge være firkantede og stygge?

Jeg vil minne alle mine svært så få lesere her på bloggen om at de aviser og andre media  som lager "valgautomater" som skal "hjelpe" deg å finne det partiet som "passer for deg" er laget av mediamennesker, som jobber for aksjonærinteresser og pengeinteresser.

Du skal da slett ikke se bort i fra, ja, faktisk aller helst rekne med, at storpartiene til høire/styrbord i det politiske landskapet kommer relativt fordelaktig ut i disse "nøytrale" valgautomatene, med mye av både intellektuelle føringer og ledende spørsmål.

"Har du en sterk hang til landsforræderi og trygdesnylting?"

- Ja da skal du stemme SV.

"Er du en sindig og arbeidsom kar som følger norsk lov?"

- Ja da skal du stemme Høire.

Jadda...og jeg rekner forøvrig med at de fleste lar seg glatt lure, siden de jo ikke leser Norges beste blogg, og siden nok føringene blir litt mer subtile enn her, når jeg praktiserer min yndlingssatire: skrelle vekk det subtile og presentere tullpratet i rendyrket form.

Og disse "valgautomatene" i avisene, de fører nok "tilfeldigvis" ikke noen nye velgere til Kystpartiet, det er jeg temmelig sikker på.

Det blir vel oljeutbygging i nordnorge likevel tenker jeg, all min blogging til tross.

Ingen grunn til begeistring.

Jeg har for første gang på lenge hørt et virkelig godt forslag fra Fremskrittspartiet.

(Jeg er mann nok til å innrømme dette)

Asylmottak i Afrika er genialt.

På denne måten kan Norge ta imot uendelig mange flere mennesker på flukt, uten at det koster mer.

For kostnadsnivået i Afrika er lavt, sammenliknet med høgkostnadslandet Norge.

Med vårt mektige oljefond kunne Norge videre drevet flyktningeleirer i Afrika, der alle som ville kunne søke tilflukt og berget livet, dersom de virkelig var forfulgte.

Å slippe alle sammen inn i Norge er fyllepreik fra SV-folk og hasjrøykende hippier.

Dere vet jeg har rett.

Hvorfor vil ingen innrømme at dette faktisk var smart fra Frp?

Er bildrap og bildrapsmenn det siste tabu i Norge?

Ikke godt å si, men viktig debatt er satt igang hos Pustebloggen.
Og skulle Puste synes det blir for mye tyn og pes, så står kommentarfeltet åpent her.

Jeg har talt

.

I løpet av 2006 0g 2007 ble debattmiljøet på nett både kraftigere og råere; det er min egen oppfatning.
Jeg synes (den synsingen) at jeg har stemmerett i denne saken; da jeg faktisk har deltatt sjøl, godt over gjennomsnitts ofte, i mange og heftige nettdebatter under det nevnte tidsrommet.
Og de fleste fra skvaldreklassen som uttaler seg bastant i media, om både nettdebatt og blogging, har jo aldri hverken blogget eller deltatt i nettdebatter; og ingen fraskriver dem verdi i ordskiftet av den grunn.

Stadig flere bloggere ser seg nå nødt til å enten la være å mene noe som helst, eller å innføre kommentarsiling.
Noen bare stenger av hele kommentarfeltet; ska` det værr så ska` det værr.

Hvorfor gikk det slik? Man kan undre seg.
Verdens best skolerte befolkning innen samfunn og humanistiske fag, den går nå bananas på nett.

Jeg tror at en del av årsaken til misèren ligger i segregering på nett.
Folk med ulike syn på ymse ting, de debatterte mye mer i 2006 og 2007, enn det de gjorde i 2008.
Nå i starten på 2009 så står debattfeltene ganske så påfallende tomme; den almenne deltakelsen er blitt borte.

Vi ser at innvandringsmotstanderne på høyresiden har forskanset seg på nettsteder som for eksempel document.no.
Venstresiden oppretter sine egne tallrike forum; der alle sammen er enige før debatten egentlig har startet.

Why?

Vel. Voksne folk har primært sjøl ett ansvar for ikke å grave seg sjøl ned i skyttergravene.
Mekanismene ved segregering i monomane miljø, er ypperlig illustrert i filmen Higher Learning av regissøren Spike Lee; og det blir ikke noe vakkert resultat ut av det hele til slutt.
Man får da en hysteristemning, der mange sitter og auser hinannen opp; en fjær blir ikke bare til fem høns, men til en hel strutsefarm i burka.

Altså: personlig ansvar, først og fremst - Vi snakker om voksne mennesker med stemmerett her.

Når det er sagt, så var utviklingen temmelig forutsigbar fram til der vi står nå.
Medias tallrike bestrebelser på å styre og kontrollere meningsutvekslingen på nettet, ga dem slett ikke den meningsfulle debatten som media, sikkert oppriktig, ønsket seg.
Istedet segregerte debatten seg; folk liker ikke styring og sensur.

En viss sensur godtas av de fleste nettdebattanter, men overstyring vil raskt gjøre debatten helt verdiløs.
Respektløshet og satire er ikke nødvendigvis ondsinnet; noen fortjener faktisk litt verbal pryl.

Jeg ønsker Verdidebatt.no lykke til der Dagbladet og VG feilet.

VGD og VGB og Dagbladet Debatt er nå "døde" som sild.

Jeg har talt.

Hvor ble det av psykiatriens opptrapping som var varslet?
Hvor ble midlene av?

Dette enkle spørsmålet stilte Hildring-bloggen i Mars i fjor.
Ett år senere kan jeg ikke se at noe tilfredsstillende svar er avgitt.

Jeg har talt )))

.

Om EU på et mye senere tidspunkt utvikler seg til å bli dyret i åpenbaringen skal jeg la være usagt, for slikt vet vi alle fint lite om; men EU er uansett en usympatisk maktbase for Europas overklassemennesker, som jeg ikke ser noen rasjonell grunn til å stole altfor mye på.

EU blir bare mer og mer fascistoid for hvert år som går; enhver endring er alltid til det verre.

Høire løper storkapitalens ærend slik de pleier; og akkurat det bør strengt tatt ikke komme som ei bombe på noen.

Jeg forventer igrunn ikke noe bedre fra den kanten.

Ikke fra Høires vulgære Harrybror heller.

Jeg har talt )))

.

Mange vil tydeligvis tilegge bloggingen metafysiske egenskaper.

Bloggingen er "ond" eller "viktig" eller det ene med det andre.

Og egentlig er bare blogging et publiseringsredskap.

Mange mislikte da Gutenberg oppfant trykkekunsten også; videre er luddittene blitt herostratisk berømte for å ville brenne alle spinneriene under den industrielle revolusjonen; et syn på saken som slett ikke setter luddittene i et vakkert lys i ettertiden, kan vi vel trygt si.

Mange som kritiserer bloggingen, som altså kun er et publiseringsredskap, slipper forbausende unna med å være vår tids ny-ludditter; sikkert fordi de gjennom veslevoksent snerperi skaper et inntrykk av ansvarlighet og voksenhet, der disse to egenskapene slett ikke eksisterer.

Snerpete og veslevoksne surpadder og stripåker er faktisk det mest infantile og minst ansvarlige og voksne jeg kan tenke meg; og om dette syn er comme il faut i verdidebatt.no eller ikke, kunne ikke interessert meg mindre, selv om jeg alltid søker meg til et minimum av  adaption to the enviroment fordi at jeg ser verdien i dialog og kommunikasjon.

Harriet Beecher Stowe har mange interessante tanker om å møte folk der de er, lenge før Søren Kierkegaard surret alt til med å bli tungvint og overfilosofisk.

Bloggingen er kommet for å bli.

Gi tyn til en ny-ludditt idag.

Vi kjenner alle til markedsfundamentalismens credo:
Grådighet er bra.

Mon det? Er virkelig grådighet virkelig så fortreffelig og bra?

Og proteksjonismen er blitt latterliggjordt, av politiske partier til både styrbord og babord.
Latterliggjordt siden murens fall faktisk, ja, proteksjonismen er nesten blitt sidestillet med kommunismen.
Kommunisme light, liksom.

Vel. Den pågående globale superdepresjonen, som forøvrig er det resultatet som markedsfundamentalistenes lederskap sjøl har lagt ufrivillig opp til, skulle jo tyde på at nasjonale beskyttelsesmekanismer mot den globale økonomiens røverbander ikke var så dumt likevel?

Proteksjonismen var altså god likevel.
Og i den sammenhengen, så er det Kystpartiet du kan stole på.

Kystpartiet sier nei til å selge Norge bit for bit.
Og har faktisk sagt nei lenge.

Kristelig Folkeparti sliter fordi det er selve politikken fra Bondeviktiden til Krf som gjør at partiet mangler lukt og smak.

Retorikken til Krf og politikken partiet gjennomfører i regjeringsposisjon står ikke i samsvar med hverandre; vi ser tvert i mot det bevist ved empiri under regjeringene Bondevik I & II at Krf-politikken i praksis samsvarer mye med retorikken til Fremskrittspartiet.

Nå går da også svært mange av velgerne til Kristelig Folkeparti over til å stemme på nettopp Frp; og Frp var videre så fornøyde med Bondevikingenes styre at de støttet denne mindretallsregjeringen ganske lenge.

Fremskrittspartiet har videre en Israelspolitikk som smaker bedre for Krf-grunnfjellet.
Ettersom Krf ikke fører den økonomiske og sosiale politikken i praksis som partiet prediker, burde alle velgere i Norge som liker selve ideologien til Krf heller stemme på Pensjonistpartiet.

Vi mangler empiri på at Pensjonistpartiet lyver; alt dette mens bevisene på løftesvik i Krf er tallrike som havets salt.

Ofte er det først når en tidsepoke er definitivt over og erstattet med en ny at man ser tingene som klarest.
I nuet er det gjerne ikke tid og ressurser til en skikkelig analyse.
Eller vi mangler kanskje ofte viktig info som må til for å gjøre analysen korrekt.
Skjeletter faller jo som regel ikke ut av skapene før nytt lederskap har inntatt kontorlandskapene.

Bondevikingtida er nå definitivt over.
Og hva skal vi si var kjennetegnene på hans gjerning?
Det inntrykket undertegnede sitter igjen med i skrivende stund er:

1. Markant brutalisering av arbeidslivet.
2. Raffinert kommunikasjon hvor budskapet er arbeidernes erstattelighet.
3. Svekkelse eller bortfall av opparbeidede sosiale rettigheter.
4. Innskrenkinger i personlig frihet.
5. En lattervekkende vilje til å tildele seg selv og sine medaljer og ordener.

Folket må jo i ett demokrati få stemme på hvilket parti de selv ønsker.
Og skulle folket ønske mer av samme sorten som det jeg nå har nevnt i de 5 punktene, så er løsningen helt grei.
Da skal man stemme på Kristelig Folkeparti.

På tampen av 1990-tallet og starten på 2000-tallet foregikk ett nådeløst sparetokt rettet i mot budsjettene i helsevesenet generelt og i eldreomsorgen spesielt.
Spør en hvilken som helst helsearbeider (som selv jobber med pasientkontakt) om gehalten i nevnte påstand, og du vil få ett overbevisende unisont svar.
Spør gjerne noen som selv er høiremenneske.
De vil også si at helseøkonomien strammet seg til i det nevnte tidsrommet.
(Men høiremennesker vil selvsagt mene at alt dette er de rødes feil)

Undersøk så hvem som satt ved roret på skuta i nevnte tidsperiode.
Ansvaret for tingenes tilstand i Helsevesenet generelt og eldreomsorgen spesielt pr. i dag er og blir bondevikingenes tunge historiske ansvar.
Fakta kan ikke diskuteres.

Det er historieforfalsking å tillegge den rød-grønne regjeringen ansvaret for bondevikingenes politiske gjerninger i fra slutten på 1990-tallet og fram til Bondevik og hans styrtrike høirevenner ble fjernet etter folkets vilje i rettferdige valg.
Ansvar skal ikke gis med tilbakevirkende kraft.
Det er ett prinsipp som er både juridisk og moralsk holdbart.

Jeg spør igjen: Var det Bondevik som styrte den norske velferdsskuta på grunn eller var det ikke?

Som man sier i bibelen: Veiet er du og funnet for lett.

Økonomisk sultefòring av kommunenorge får en markant fattigdomseffekt.
Det er jo derfor erfarne SP gikk over til venstresiden.
De forsto denne sammenhengen.

Kommunene kan ikke prioritere på ingenting.
Man kan ikke lage gull av gråstein.

Helsevesenet i Norge har hatt 3 lange "bølger" med harde tider.
Den siste og lengste bølgen fikk vi under Bondevik.
Bølgen varer ennå, men Bondevikingene satte den i bevegelse.
Det var jo til og med et kommuneopprør av Høire-ordførere mot sin egen regjering, fordi ordførerne så at denne sultefòringa ikke gikk lenger.

Slik går det når man prioriterer skattelette til de rikeste i landet foran ett sterkt og nødvendig fokus på våre felles samfunnsoppgaver, enten oppgavene da er kommunale eller statlige.

Det er mye som måtte rettes opp etter åtte år (minus ett) med "blått" styre.
Det er slett ikke uten god grunn at folk som selv jobber i helsevesenet eller skolevesenet har forstått verdien og nødvendigheten av offentlige fellesgoder, og at de derfor befinner seg på den "rød-grønne" siden i det politiske landskapet.

2002: Vi ser allerede tydelig ett økonomisk mønstrer.

2003: Unge bakkemannskaper tar tegningen i kommunenorge.

2003: Erfarne arbeidsfolk er heller ikke blinde.

2003: Svekkelse av opparbeidede arbeiderrettigheter.

2003: Den kommunale kuttesyken sprer seg som ett virus.

2004: Kommunenorge i stadig skvis.

2004: En dugnad uten noen ende på.

2004: Lønnsomme prosjekter nedlegges...for å spare...

2004: Seks av ti helsearbeidere har selv helseplager...allerede...

2004: Nyutdannede sykepleiere flykter.

2005: Lovbrudd på lovbrudd i helsenorge.

2005: Pårørende mobbes til taushet av veslevoksne maktmennesker.

2005: Tilogmed nedskjæringsglade Gro Harlem Brundtland advarer.

2005: Infantile markedsfundamentalister omskriver historien.

2006: Vantrivsel blandt eldre.

2006: Vantrivsel blandt ansatte.

2006: Nedskjæringer kalles for satsing.

2006: Professor Ottar Brox forties i media.

2006: Nyliberalerne møter folkelig motstand.

2007: Infantilitetens triumf: Statsministerstolen er fortsatt varm.

2008: En oppsummering før norsk blogging forbys.

Trekker noen fortsatt historien i tvil?
Mener noen faktisk at Høire-Sentrum-Alliansen var raus med det sosiale?
Vil noen ikke høre snakk om at Bondevikingene var kjipe?

Jeg kan være med på lenkeleken i det uendelige; men hadde det ikke vært ryddigere i det offentlige ordskiftet dersom den infantile delen av høiresiden heller bare forholdt seg til de beviselige fakta?

Fra Høyre og Fremskrittspartiet er dette til dels en villet politikk.
Jeg tror ikke at de to partiene nødvendigvis vil ha et dårlig helsetilbud til folk, men disse to partier prioriterer skattelette til rikfolk høyest, og de er villige til å ta konsekvensene av dette; noe vi tydeligst så under Bondevik II - så fra de to partiene kan man realistisk sett ikke forvente en sosial politikk.

Men Krf forsøker jo å profilere seg som et varmt og inkluderende parti, med garantier til eldre og syke, og Dagfinn Høibråten med sine våpendragere må vite at de ikke får gjennom disse visjonene så lenge de samarbeider med partier til høyre for Krf.

Dessuten: Krf kan velge å samarbeide med de rød-grønne partier for framtiden, og da villle Krf hatt en realistisk sjanse for å få gjennom den politikken de skriver og taler så mye om nå.
Så lenge Krf foretrekker Frp framfor venstresiden, så står alle deres vakre valgløfter ikke til troende.

For ikke å snakke om at dersom Kystpartiet, Miljøpartiet De Grønne, og Pensjonistpartiet gjorde det godt; da kunne vi fått en moderat sentrumsallianse.

Den eneste rollen som gjenstår nå for Kristelig Folkeparti å spille på er rollen som den strenge supernanny som sier nei nei nei og setter grenser; og da ligger dette partiet syltynt ann.
For trenger egentlig land og folk ett egenutnevnt moralparti som er mer formyndersk og mer antiliberalt enn AP og SV tilsammen?

Kristelig Folkeparti vandrer nå i dødsskyggenes dal.

Vi vil ikke savne dette partiet, og den politiske stafettpinnen føres uansett videre.
Pensjonistpartiet og Fremskrittspartiet overtar Kristelig Folkepartivelgerne.

Og sånn`va det.

*¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯| ___.___ |¯¯¯|___¯/_

*__________| |______||__________|

*OO ?- OO¯¯¯¯OO - O¯¯¯¯O - OO°O°°

Og forøvrig mener jeg at datalagringsdirektivet må ødelegges.

Og glem nå aldri at vitenskapen på det jamne mottar lønn i fra en arbeidsgiver, som så veldig gjerne vil målstyre resultatet av forskningen.

Ikke så å forstå at ingen forskere har sin integritet og sin ære i behold, men vi andre bør ikke henfalle til naivitet heller.

Storkapitalens eldste triks i boka, det er å individualisere alle strukturelle samfunnsproblemer.
Dette gjør kapitalistene, selvsagt, fordi strukturproblemer som oftest er skapt av dem sjøl.

Man psyker for eksempel ned enkeltpersoner, fordi de har blitt feite.

Da slipper storkapitalen å se på om kanskje de sjøl pusher usunne kaloribomber på fattigfolket.

Har tjukkasen tatt både samens, nordlendingens, og pakistanerens plass?

Som den eneste det fortsatt er "lov" å mobbe i Norge?

Fedme er en spisefortyrrelse; mat er følelser.

Det er ei skam, det å mobbe.

Hovedregelen er at innsatte i norske fengsler har såkalte personlighetsforstyrrelser.
Dette viser studier i både Norge og Sverige, forteller professor i rettspsykologi Kirsten Rasmussen ved Psykologisk institutt ved NTNU.
Egentlig liten grunn til å betvile dette fakta.

Personlighetsforstyrrelse er en såkalt psykisk lidelse, som er preget av avvik i personlighetstrekkene; man er altså litt annerledes enn flertallet.

Denne personligheten (som er "forstyrret" altså) demonstreres i reaksjoner som er annerledes enn det som er kulturelt forventet og akseptert i samfunnet.
Forskerne regner med at ca. ti prosent av normalbefolkningen har symptomer på denne påståtte lidelsen.
Er du litt vel sær, så vanker det deg faktisk alltid en diagnose.
Sånn er det bare i Norges land.

Svært mange av de innsatte har likevel sine sammensatte psykiske problemer.
Dette er slett ikke bare spill og hykleri fra de innsatte.
Å tro det er tull; rett og slett.

Rasmussens egen forskning har for eksempel vist at en tredjedel av alle innsatte i norske fengsler viser symptomer på ADHD.
Hun regner også med at kun 15 - 25 % i fengslene er renspikkede psykopater.
Dette siste er jo faktisk oppløftende tall.
Vi ser håpet i det; ikke sant?

ADHD er en tilstand med konsentrasjons- og oppmerksomhetsvansker og/eller hyperaktivitet og impulsivitet, mens psykopati omfatter blant annet antisosial og regelbrytende atferd.

Kan så psykopati (og farlige personlighetsforstyrrelser) behandles med noen varig effekt?

Inntil helt nylig var den rådende oppfatningen at dette kunne de bare ikke.
Den voksne personligheten vår kunne ikke endres.
Endring var faktisk umulig.

Nå har vitenskapen begynt å tvile på denne etablerte sannheten.
Men noen sesam sesam løsning er ennå ikke dukket opp.
Bare så det er sagt, mens hippietullingene allerede danser.

I Bergen ble det nylig holdt en konferanse med temaet behandling av psykopati.
Internasjonalt jobbes det med nye behandlingsverktøy, som har vist gode foreløpige resultater.
Ved NTNU i Trondheim vil doktorgradsstipendiat Gullhaugen forsøke å utvikle et behandlingsopplegg for personlighetsforstyrrelser.

Aina Sundt Gullhaugen arbeider til daglig på Brøseth sikkerhetsavdeling for psykiatriske pasienter.
Hun er spesialutdannet psykolog, og jobber med farlighetsvurderinger av personer med psykiske lidelser.

Aina Sundt Gullhaugen skal etterhvert intervjue hundrevis av fengselsfugler med (påståtte) psykiske problemer.
Hun skal dybdeintervjue mellom 200 og 400 pasienter ved sikkerhetsinstitusjoner, samt innsatte kriminelle i norske fengsler; dette for å prøve å finne de kliniske kjennetegnene på de farlige og regelbrytende typene av personlighetsforstyrrelser.
Bare på denne måten kan hun, kanskje, finne en behandling for kriminaliteten.

"Ingen norske eller internasjonale studier har gjort lignende undersøkelser på denne gruppen mennesker" sier Rasmussen.
Hun er Norges eneste professor i rettspsykologi, og en av Gullhaugens veiledere.

De to vitenskapskvinnene forsøker å utvikle bedre manualer - psykologenes diagnoseverktøy - som fokuserer på dimensjonene lidelsen beveger seg langs, slik som tankemønster, følelsesliv, impulsivitet og hvordan personene forholder seg til andre mennesker.
Med en utvidet personlighetsprofil håper de å kartlegge de kliniske kjennetegnene for lidelsen.
Da får de også et bedre grunnlag for å legge opp en behandling basert på hver enkelt pasients spesifikke sykdomsbilde.
"Med mer presis oversikt over problematikken kan man skreddersy behandlingen" sier Rasmussen.

Mye lovende skjer på krimfronten altså, men den samfunnsdebattanten som vil slippe Hannibal Lector fri allerede nå; fordi det er vår for eksempel; den eventuelle "debattanten" bør fortsatt frakjennes all sin vurderingsevne og lederskapstallent fra det øyeblikk han røper seg, og til evig tid.

Uten at den elementære rettssikkerheten først er på plass, så er enhver samfunnsbygging fortsatt like umulig; og slik har det alltid vært.

Vi mennesker har allerede mer enn nok av ymse vitenskap og empiri, til å kunne velge oss en politikk som vil bidra til å forhindre langvarige dødelige konflikter og terrorisme.

Vi vet altså allerede mer enn nok til å unngå en politikk som sannsynligvis vil forårsake langvarige dødelige konflikter og terrorisme.

Opprettholdelse av den offentlige orden, og forebyggelsen av at sosial turbulens eskalerer til langvarige dødelige konflikter, er forutsetningen for å kunne oppnå suksess for all annen utviklingspolitikk.

Polarisert politisk retorikk og taktikk må forkastes; uansett hvor fristende de kortsiktige politiske poeng kan virke å få haustet her og nå. Som sennepsgass, som måtte forkastes som et våpen i verdenskrigen, har denne strategien en slem tendens til å "blåse tilbake" på brukeren.

Unge menn i kampdyktig alder (potensielle soldater/opprørere) bør ha førsteprioritet i alle nasjonale utviklingsprogrammer som er finansiert av internasjonale donorer.

Utviklingsområder bør ha interne sikkerhetsstyrker (både politi og paramilitære) som er sjenerøst finansiert, som er profesjonelle, som er apolitiske, og som er godt trente til å møte komplekse utfordringer med å opprettholde den offentlige orden i et samfunn i endring.

Utviklingspolitikken bør imøtekomme menneskers velkjente felles mål; som er å føle verdien av sitt eget liv, føle verdien i omstendighetene der de bor, og kjenne på verdien av fremtidsutsiktene for seg selv og sine barn, ja, dette vil mest effektivt bidra til å holde voldelige konflikter og terrorisme innenfor det akseptable området.

Utviklingspolitikken bør søke en middelvei mellom kapitalismens darwinske effektivitet, og sosialismens egalitære byråkrati.

Godt styresett og demokratisering må være en del av "vellykket utvikling" mixen. Viktigst er det at regjeringsinstitusjoner hele tiden er åpne for å la "dårlige nyheter" få korrigere seg.

Multinasjonale selskaper, bedrifter og forretningsmenns organisasjoner, de må spille en mer aktiv rolle i å støtte en vellykket utviklingspolitikk.

Langsiktighet krever institusjonelle mekanismer og diskurser som strekker seg utover det neste valget, og utover det lederskapet som sitter ved makten akkurat i øyeblikket.

Det må bli gjordt realistiske og "uhøflige" kostnadsanalyser av alle militære alternativer, kontra tilsvarende utgifter for ikke-militære alternativ, før vi fortsetter nedover den islagte og glatte skråningen av "militære løsninger" på komplekse utviklingsproblemer.

Da jeg var barn så låste vi aldri dørene når vi var hjemme sjøl.
Vi låste faktisk dørene når vi reiste "te by`n" men (viktig men) vi la alltid nøkkelen under dørmatta.
Alle andre la også nøkkelen under dørmatta.

Og dette ble ikke gjordt fordi vi ikke trodde at noen kunne finne nøkkelen der.
Det var meningen at nøkkelen skulle kunne finnes.

Slik at folk forsto at vi ikke kom hjem igjen på ei stund.
Og satte seg ned til å vente.
Tyveri var uhørt.
I Oslo kanskje?

Så jeg vet altså ved personlig empiri at en annen verden er mulig; en helt annen verden enn det pro-kriminelle samfunnet vi erfarer i dag.
Og de mange såkalte "politikere" som støtter og lovpriser dette krimparadiset skal være svært så forsiktige med å kalle oss som langskjemmes over den norske krimpolitikken for uvitende Stutumfolk.
For selv om jeg heller ville spise råtten fisk enn å stemme på FRP, så tenker slett ikke alle nordmenn slik de burde om det partiet.

SSB skal også passe seg; passe seg for å la seg bruke politisk av den sittende regjeringen.
Vi vet at krimmen offisielt går nedover, men dette er ikke forankret i virkeligheten.
Og det er virkeligheten som teller, og ikke statistikken.
Politisèrt vitenskap er ikke ekte vitenskap.

Nå må vi alle sammen bare slutte med å ikke anmelde småforbrytelser lenger.
Dersom vi ikke anmelder, så kan myndighetene fortrenge krimproblemet med en viss legitimitet.
Fortrenge hele debatten i fra offentligheten.

Ja selvsagt vet vi alle at ingen etterforsking vil bli gjordt.
Men anmeld likevel; og la dette vise igjen i statistikken.

Da vil myndighetenes sjølskryt over sin egen fortreffelighet i kriminalpolitikken klinge hulere og hulere for hver anmeldelse som registreres.
I akkurat denne statistikksammenhengen så betyr det ingenting at forbrytelsen hverken blir etterforsket skikkelig, eller oppklart.

Gi myndighetene en melding; anmeld småforbrytelsene uansett.
Ellers kan, på sikt, landet vårt bli svært utrivelig å leve i.

Forfatter: Loretta Napoleoni på Spartacus forlag.

Plott: Handler om det gangstersamfunnet som vi har i dag.

Råd: Anbefales.

Ja så slår vi oss på litteraturkritikken også; for vi bloggere mangler jo skam i livet, det har både klokefolket og flinkefolket sagt.

Mediasamfunnets kloakk taler; folket lytter?

Jeg lurte lenge på om jeg bare skulle "holde hemmelig" alt det gode bloggematerialet i boka, og så erobre meg posisjonen som landets klokeste og mest observante blogger gjennom å hente fram stoffet med mine egne ord.

Jeg er flink til å formulere andres tanker med mine egne ord ser du, veldig flink.

Men stoltheten til mitt store ego får heller vike denne ene gangen, da min vrede mot verdens urettferdighet er enda større.

Bare les denne boka; den er faktisk skrevet i bloggs form.

Språket er enkelt, men ikke infantilt.

Forfatteren er tydelig, lik oss samfunnsbloggere; og hun er mer opptatt av å formidle et budskap enn av å glitre med sitt ego i kaudervelske fremmedord.

Hun er god, den dama, og så ulik skvaldreklassen som tenkes kan.

Thomas Hylland Eriksen, den påfuglen, eller Ari Behn for that matter, kunne aldri...repetèrer aldri...skrevet noe så bra som dette.

Dette er litteratur med mening i, og det i det såkalte Hamsunåret.

Ikke forstår jeg hvorfor denne übernazi Knut Hamsun skal få statuer og hedres.

Er det snik-nazifisering på gang? Nok om det.

Loretta Napoleoni setter ord på alt det som jeg forgjeves har prøvd å si, uten å helt få dette til.

Og hun bruker mange konkrete eksempler; her er der ikke mye abstrakt Dag Solstad sludder nei.

Forfatteren beviser hva intellektuelle kunne ha vært for fattigfolket, dersom de ikke (nesten) alle sammen var druknet og fortapte i sitt eget speilbilde og superego.

Fra horeri ved grensen mellom Tsjekkia og Tyskland; og mafia i hennes hjemland Italia; til sjørøveri i Nordsjøen, etablerer hun en imponerende satire over korrupsjon og "foretningsteft" i den moderne verden.

Her er der barneslaver som graver gull i Kongo, eller i nettunivers som «World of Warcraft».

Her er sigarett-narko-og menneskesmugling; i symbiose med en amoralsk røverkapitalisme der fravær av politikk og kontroll har gitt globaliseringens «røvere» tilnærmet fritt spillerom.

Der er altså mye graps som "folk flest" i all sin bekvemmelighet forblir uvitende om.

Dette fordi de er fanget i «markedsmatrisen», argumenterer forfatteren overbevisende, ved å henvise til filmen «The Matrix» og nettet av illusjoner vi veves inn i.

Hun moraliserer ikke; men påviser hele systemfeilen.

Røvere er røvere, men de møter heller ikke noen effektiv motstand; fra en politikerklasse som nå later til å ha overlatt nesten alt til "markedet" å ordne opp i.

Forfatteren gir en glimrende analyse av status quo nå ved utgangen av double-o-behave årene; og hun leverer et fint stykke samtidshistorie fra tiden vi har hatt siden murens fall og Sovjetunionens oppløsning.

Spesielt tilhengerne til markedsfundamentalismen burde lese denne boka.

(Det gjør de nok aldri)

Markedsfundamentalismen er bløende og døende, men noen har enda ikke forstått såpass.

Det meste av alt det stygge som ble sagt om kommunismen i Sovjetunionen var sant.

Og da Sovjetunionen ble oppløst, så fant mange russere ut ganske av seg sjøl at også det meste av alt det stygge som kommunistene hadde sagt om kapitalismen var sant.

Har du forstått dette, så har du forstått mye.
(Hva politikk angår)

Det er mye av det samme også innad i Norge.
Vi ser den samme kampen i miniatyr.

Det meste av alt det stygge som Fremskrittspartiet og Høire sier om AP og dets allierte er sant.
Og det meste av alt det stygge som AP og dets allierte sier om høirealliansen, det er også helt sant.

Vi fornuftens og moderasjonens dinosaurer; vi som ikke har tenkt å legge oss ned for å dø uten kraftig ordskifte til tross for at maktfolk flest vil kaldkvele bloggingen; vi får leve videre i håpet om at vi engang skal bli mange flere som innser realitetene, i både livet, og i politikken.

Og gi gjerne naturen en sjangse

.

Ulovlig fiske er både lønnsomt og tilnærmet risikofritt.
Alle røverkapitalisters ønskedrøm, med andre ord.

Dyphavstorsken (Patagonoian toothfish) er utrydningstruet; selveste Røkkefisken.
Kjell Inge Røkke slo seg opp på denne fisken, ved siden av sin preferanse for burmesisk tømmer.

Tunfisk selges for rundt 15 000 dollar fisken; den er også i deep shit nå; og ofte er fangsten mye mer verdt i penger for kapitalistene, enn både båtene den fraktes i, og fiskerne ombord.
Dersom vi legger sammen all ulovlig fiske, fra torsken i Barentshavet, tunfisk i Middelhavet, øresnegl i Sør-Afrika og mer, ja, så snakker vi om en ulovlig økonomi i antatt størrelseorden 15 milliarder dollars på årlig basis.

Dersom disse tallene ikke passer inn i ditt verdensbilde, så får du ta saken opp til debatt med forskeren David Agnew ved Imperial College i London; jeg gidder ikke.
Ulovlig fiske er uansett en multimilliardbutikk for de mange kapitalister uten skrupler og moral; hvilket ifølge almenn empiri skulle omfatte de aller fleste av dem.

Nesten all ulovlig fisk som går til Europa passerer forøvrig via Las Palmas på Gran Canaria.
Men hadde ikke transitten skjedd der, så hadde den skjedd ett annen sted.
Las Palmas er dog glimrende plassert, og har ei utmerket havn, for verdens fiskeripirater.
Å spore den ulovlige fisken er ikke helt umulig, men er likevel såpass vanskelig at EU-myndighetene velger å se en annen vei; de ønsker ikke de enorme kostnadene som ville knyttet seg til et fungerende kontrollregime.

Her ser vi altså svakhetene med Laissez-faire og markedsfundamentalismen.
Naturen lider og utryddes; noen få mennesker, som allerede er mer enn rike, de er de eneste som tjener på rovfisket, og alle de mange andre kapitalistiske skurkestrekene.

Fattige Mauritania, for eksempel, plyndres av europeiske og kinesiske fiskebåter.
Mauritania har dessverre ingen fungerende kystvakt; så her ser vi også svakhetene med å ikke ha en marine, slik pasifismens mange tilhengere i de ledende politiske miljø tar til orde for.

Fiskeripiratene tiltrekker seg minimalt med oppmerksomhet.
Ingen Super-Bono eller Sir Bob hever sin sexy røst mot rovfisket som plyndrer Afrika.
Ikke Angelina Jolie eller Madonna heller; bare så kjønnsperspektivet ikke blir glemt.
Ikke er de like skremmende som islamske terrorister heller, og fiskerøverne kan således heller ikke benyttes av politikerne som nyttige idioter for å innføre sensur og overvåking i vesten.
Så joda: interessen er minimal; det er jo bare naturen som blir ødelagt.

Det globale markedet skaper altså globale røvere, mens ingen global sheriff gir dem motstand.
Kortene er merket, og spillet er skittent; markedsfundamentalistene synes dette er greit.
EU gir eksempelvis Frankrike subsidier for å bygge nye fiskebåter; hvilket franskmennene gjør.
Libya, blandt flere, kjøper så de gamle franske båtene for latterlig lave priser, setter libysk flagg på dem, og leverer ulovlig fisk til Frankrike igjen; oftest i samarbeid med franske kapitalinteresser.

Og bakmennene har selvsagt politiske kontakter, enten de opererer i fra Haugesund, Murmansk eller Liverpool; det er mer regelen enn unntaket.
Vi snakker tross alt om en multimilliard industri.

Der det er penger, der er det politikk.
Stem Kystpartiet.

En norsk kystfisker er en opprører kun i kraft av sin eksistens.

Som ett irriterende rusk i øyet på Norges mektige oljelobby har kystfiskeren motarbeidet oljeutvinning i de kystnære havområdene av nasjonen vår i flere 10-år nå.

Tro endelig ikke at denne motstandskampen har vært uten kostnader for kystfolket.

Kystfiskerstanden har, lik den norske bondestanden, fått erfare den høge prisen som er knyttet til det å utfordre mektige kapitalinteresser og politiske maktinteresser.

Etter en lavintensiv, men til gjengjeld langvarig, økonomisk krigføring er det nå svært lite tilbake av den engang så stolte norske kystfiskerflåten.

Så ser vi da også at ringen nå er sluttet, og at de politiske og økonomiske seierherrene iverksetter sin omstridte seismikkskyting i det høga nord.

Snart har Norge nok en oljesmurt pengemaskin i full drift; en maskin som vil skape enda mer penger som landet uansett ikke kan ta i bruk på grunn av handlingsregelen.

Som en sterk motstander av oljeutvinningen i nord er Kystpartiet troverdige i miljøspørsmål.

Kystpartiet har videre som det eneste parti ved Venstres side forkastet det skrekkelige datalagringsdirektivet.

Jeg kan ikke forstå hvorfor Kystpartiet er så lite, med all den flotte politikken.

*******

Og hvor mye tåles av frisk meningsutveksling her da, før man (jeg) kastes ut av forumet?

Dette er en problemstilling jeg er svært vant med.

Har du lagt merke til hvordan alle som jodler høgest om sin egen ydmykhet, og viktigheten av denne egenskapen, som oftest er kjemisk renset for ydmykhet sjøl?