Ståle Halsne

Alder: 46
  RSS

Om Ståle

Følgere

Kristne private friskoler - en ressurs

Publisert nesten 9 år siden

Den offentlige skole har en oppfatning om at den ikke behøver konkurranse. Konkurranse har i alle andre sammenhenger en positiv effekt, fordi det fører til at en alltid må søke forbedring.

Kristne private friskoler var i går (13.02.) tema i media her i Rogaland. Kristne private friskoler kunne melde om rekordstor søknad. Så stor at svært mange søkere måtte avvises. Skolene kunne vise til gode resultater med hensyn til læring, men ikke minst i forhold til miljø.

Det som forundret meg var da motstandere av disse skolene tok til orde. For argumentene mot kristne friskoler var uten substans. Det eneste argumentet jeg hørte i løpet av gårdsdagen som det etter mitt syn er hold i var følgende; kristne barn bør gå i skole med andre, for å bli utrustet til å møte en verden der vi alle er forskjellige, og har forskjellige livssyn. Det argumentet støtter jeg, selv om det ikke betyr at jeg er imot kristne friskoler.

Men det var flere argumenter i debatten. Rektorer, lærere, tillitsvalgte og skoleledelse i kommunene ble intervjuet, og argumentene mot kristne private friskoler var som følger;

Private skoler trekker ressurser ut av den offentlige skolen – feil, ressursene følger elevene. Går en elev til en privat skole, følger ressursene med, og dermed også kostnadene.

Private skoler trekker lærere ut av den offentlige skolen – riktig, men er det et problem, eller et argument mot private skoler? Det er konkurranse for å få tak i de gode lærerne, og det er bra. Dessuten konkurrerer den offentlige skole med alle andre yrkesgrupper der lærere har valgt å jobbe, i stedet for i skolen. Lærere følger også elever.

Det kom også frem argument fra en tillitsvalgt om at lærere opplevde at elever var blitt mer utagerende. Hva dette hadde med kristne friskoler å gjøre vet ikke jeg, så det lar jeg ligge.

Det kan virke som om den offentlige skole har en oppfatning om at den ikke behøver konkurranse. Konkurranse har i alle andre sammenhenger en positiv effekt, fordi det fører til at en alltid må søke forbedring. Den enorme interessen for private skoler i Rogaland bør få den offentlige skolen til å se at nye tanker og idèer er en fordel, og ikke et problem. I tillegg burde den offentlige skole kunne ta det helt med ro, for den bør ha et solid forsprang i "konkurransen".

Gå til innlegget

Velferdsordningene - bærekraftig utfordrende?

Publisert nesten 9 år siden

Norges velferdsordninger er gode. Kanskje best i verden. Vi har et sikkerhetsnett som skal beskytte oss om vi ikke kan delta i arbeidslivet, blir syke og når vi når pensjonsalder. Men er velferdsordningene våre bærekraftige?

Det første jeg vil sette spørsmålstegn ved er sykefravær og sykelønn. Sykefraværet i Norge er på opp mot 8 %. Det har økt jevnt og trutt siden 2000, og kraftig siden begynnelsen av 1990 tallet. Dette til tross for tiltak for å redusere sykefraværet (IA avtalen i 2001 og endringer i Folketrygdloven 2004).

Det er spesielt to forhold ved det norske sykefraværet som er alarmerende;

1: Vi er friske, og blir stadig friskere. Helsemessig.

2: Vi har hatt en sterk økning i uføretrygdede. Det burde ført til redusert sykefravær.

Ad. 1, Helsemessig friske men arbeidsmessig syke.
Dette er kalt ”den norske syke”. Her kan sies mye, men det handler til syvende og sist om hvordan vi takler helseproblemer. Det er da viktig å være klar over, og avgrense hva vi snakker om. For det er klart at det finnes syke som er for syke til å jobbe. Vi kan derfor dele befolkningen inn i fire hovedgrupper: 1; de som er syke, men som likevel jobber. 2; de som er for syke til å jobbe, og som mottar sykepenger eller uføretrygd. 3; De som ikke er for syke til å jobbe, og som jobber, og 4; De som ikke er for syke til å jobbe, men som likevel mottar sykepenger eller uføretrygd. Det er den siste gruppen vi her snakker om. Og de finnes.

Hva er det da som gjør at det finnes dem som ikke er for syke til å jobbe, men som likevel mottar sykepenger? Kanskje ligger svare i incentivene. For om det er slik at ”kostnaden” ved å bli sykemeldt er mindre enn ”fordelen” ved å stå i jobb, vil det være forlokkende å ty til sykemelding. Derimot, om kostnadene ved å være sykemeldt blir større, vil kanskje flere velge å fortsette i jobb.

Til nå er tiltakene for å redusere sykefraværet rettet mot arbeidsgiverne, og ikke arbeidstakerne.

Ad. 2, Sterk økning i uføretrygdede.
De siste tiårene har flere og flere arbeidstakere med dårlig helse blitt satt på uføretrygd. Det betyr altså at de sykeste av oss blir satt utenfor arbeidslivet. Effekten av dette på sykefraværet burde vært at det gikk ned. Fordi er man uføretrygdet er man jo ikke lenger sykemeldt. Man er satt utenfor.

Det alvorlige er at både uføretrygdede og sykemeldte øker. Det har ikke ført med seg noen nedgang. Tvert imot. Bare dette alene bør få oss til å ville se på sykelønnsordningene.

Hva er problemet?
Er dette noe problem? Helt klart. Den individuelle siden ved det vil jeg ikke gå inn på, men tar for meg den samfunnsøkonomiske. For spørsmålet er kort og godt, har vi råd til å fortsette som nå?

Veksten i velferdsutgifter blir formidabel de neste tiårene. I 2060 er det anslått at avkastningen fra pensjonsfondet vil utgjøre halvparten av kostnadene til alderspensjoner. Da har vi ikke regnet med sykelønns- og uførekostnadene. Veksten i sykelønns- og uførekostnader har, målt i 2008 kroner, gått fra 60 mrd. I 1991, til over 140 mrd. I 2008.

Skal dette kunne dekkes inn har vi derfor tre valg; kutt i offentlige tjenester og velferdsgoder, øke skattene eller å bruke av kapitalen i oljefondet. I realiteten er ingen av de to siste mulige løsninger.

For å få redusert sykefraværet må det gjøres noe med incentivene overfor arbeidstakere. Tiltak fra Regjeringen har til nå dreiet seg om arbeidsgiverne, og et forsøk på å skyve mer ansvar over på dem. Dette skal gjøre at arbeidsgivere bidrar til et arbeidsmiljø som får ned sykefraværet. Så langt har det ikke lykkes. Skyver man mer ansvar over på arbeidstakerne treffer man bedre for å oppnå det resultatet man ønsker – redusert sykefravær.

Det må gjøres noe med velferdsordningen, slik at de blir bærekraftige. Hvis ikke vil velferdsordningen kvele oss.

Gå til innlegget

En hyllest til en øy i Ryfylke

Publisert nesten 9 år siden

En liten øy i Finnøy kommune. 130 fastboende, som er avhengige av båt og bilferje for å komme noe sted. Et bittelite samfunn der alle kjenner alle, og dermed vet hva alle driver med. Et samfunn som er preget av jordbruk og bedehus. Her vokste jeg opp

Dette er min hyllest til mitt barndomshjem.

Hva er det som er så viktig å få fortalt om dette samfunnet, og  oppveksten? Jo, jeg vil gjerne få fortalt om et samfunn, om enkeltmennesker og om en kultur som tar vare på hverandre, og som bryr seg. Og da mener jeg ikke først og fremst å bry seg i samme forstand som bygdedyret, men at folk virkelig bryr seg om hvordan hver enkelt har det. Ja, sier du kanskje, slik er det da også i urbane strøk. Ja, det er det helt sikkert. Jeg vil bare få sagt at jeg setter veldig stor pris på det jeg fikk med meg fra min oppvekst på denne lille øya.

Bygda i Norge blir ofte fremstilt med en beskrivelse av bygdedyret. Alle vet hva alle gjør, og alle har en mening om alle. Baksnakking på hjørnet av butikken er en populær fritidsaktivitet. Ja, det finnes. Men bak dette finnes det jeg husker best. Jeg vokste opp i et samfunn der alle brydde seg om hverandre, fordi vi alle var avhengige av hverandre. Vi var få, og kanskje betydde det at vi innerst inne visste at vi ikke ville miste èn eneste en.

Det som kanskje slår meg mest er dugnadsånden. Da tenker jeg ikke på dugnadsånden som i kakebaking til idrettslaget, eller dugnad i borettslaget. Jeg tenker på det jeg velger å kalle nabodugnaden. Jeg lærte i min oppvekst at dersom naboen skulle til med et prosjekt, så hoppet vi over steingjerdet, og hjalp til. Ikke på timebasis. For ved neste sving var det vi som hadde et prosjekt. Da kom naboen over til oss. Dere må ha vært heldig med naboen sier du? Ja, svarer jeg da. Og kan samtidig si at det gjaldt flere enn naboen.

Som 14 åring hadde jeg for første gang ansvaret alene for gård, kyr og melking da min far var bortreist noen dager. Han skulle på sauesanking. Ansvaret tynget. Jeg kjente det bokstavelig talt på skuldrene, og sov ikke særlig godt disse dagene. Mye kunne gå galt. Flere kyr skulle kalve, og ikke minst skulle 13 kyr hentes inn fra beite. De skulle bindes på sin spesielle bås. Av klassens minste 14 åring. Men innerst inne visste jeg at dersom jeg fikk problemer med noe, var det bare å hoppe over steingjerdet, og spørre naboen om hjelp. Og han smilte og slapp det han hadde i hendene.

Jeg husker også spesielt godt somrene. Slåttonn. En sommer lå store mengder høy flatt og var knusktørt. Men horisonten var i ferd med å bli blå. Mørkeblå, og etter hvert svart. Vi kunne høre tordenværet. Hjelpe meg, vi må få inn høyet. Alle sprang til, og vi arbeidet på spreng, men innså etter hvert at vi ikke ville klare det. Uværet nærmet seg for fort. Vi kunne nesten lukte regnet. Men med naboers hjelp fikk vi det i hus før regnet styrtet ned. Høyet ble berget. Vi kunne stå inne på låven, se på regnet og puste lettet ut, mens vi løste verdensproblemer. Helt til min mor kom og kunne forkynne at kaffen var klar og maten sto på bordet. Alle måtte komme inn. Naboene også.

Slik husker jeg det. Vi levde tett på hverandre, og lærte at det å hjelpe til er helt naturlig. Små bygder og øysamfunn der uenigheten til tider kan være stor om hvor en gjerdestolpe skal stå, har likevel dette ved seg at vi alle vet at vi ikke kan, eller vil, miste èn eneste en. Derfor vil jeg gi min hyllest til mitt barndomshjem – Halsnøy i Ryfylke. En perle, ikke bare på grunn av skjærgården og naturen, men mest på grunn av de som bor der. En øy med en befolkning som er hardtarbeidende og travle, akkurat som i byene. Et folk som ikke roper høyt, men som er usynlige for både media og maktelite. Som likevel har skapt et samfunn som er preget av sterkt samhold og medmenneskelighet. Jeg lengter nesten hjem…

Gå til innlegget

Det som er lite og fullt av feil

Publisert nesten 9 år siden

Gud har alltid valgt seg ut det som ingen andre ser, eller som andre ser ned på. Han ser alltid til hjertet, til hvem som er den minste, i stilling som i rykte.

Bibelen er full av slike eksempler;

Moses
En mann på flukt. For mord. En mann som ikke var i stand til å snakke tydelig. Mye tyder på at han stammet. Men Gud ville at det var akkurat han som skulle gå til Farao og kreve at hans folk fikk gå fri. Han skulle lede sitt folk ut av fangenskapet i Egypt, og føre det til det lovede land.

David
Da Samuel skulle salve Israels konge samlet han Isais sønner, fra eldst til yngst. Han gikk frem til den eldste sønnen og skulle til å begynne seremonien da Gud brøt inn. Samuel gikk fra sønn til sønn, men Gud hadde ikke sett seg ut noen av disse. Til slutt måtte Samuel spørre Isai om han ikke hadde flere sønner? Jo, den minste, David. Han var ikke engang innkalt til seremonien. Han gjette sauene. Ingen hadde i tankene at det faktisk var David Gud ville ha til konge.

Maria
En ugift jomfru i Nasaret skulle bli mor til Guds sønn. Hvem i all verden hadde trodd at det var henne Gud hadde valgt seg ut? Ingen. En usynlig jente skulle bli historiens mest kjente mor.

Gjeterne på marken
De var de første her på jorden som fikk budskapet fra Himmelen om at Jesus var født. Gjeterne på den tiden var ikke vel ansett. De hadde rykte på seg for å være uærlige, og for å lyve om tapte dyr osv. Men Gud ville det slik at akkurat de skulle være de første som fikk vite at Hans sønn var født på jorden. Han kunne sendt sine engler til slott, templer og katedraler, men sendte dem til beitemarkene.

De tolv disipler
Jesus samlet som kjent 12 disipler. De skulle være med han på jorden og lære av han, for så å motta det store misjonsoppdraget etter at han for opp til Himmelen. De skulle starte på det lengste og største oppdraget som noen gang er gitt menneskene på jorden; Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.

En skulle normalt tro at han ville valgt seg ut lærde personer, med en solid teologisk utdannelse. Med evne til langsiktig strategisk tenkning, og kanskje også med læreerfaring. Men han valgte seg ut folk blant fiskere, bønder og tømmermenn.

Sakkeus
Jesus kom til byen Jeriko. Vi kan se for oss at det ville være den jødiske elite og byens overhoder som tok imot Jesus. Med "ordførerkjede" og offisiell seremoni. Det gjorde de sikkert også. Men Jesus tok inn hos en overtoller. Han spiste og drakk hos en som alle andre mislikte.

Paulus
Eller Saulus som han het før han ble omvendt, forfulgte kristne i stor skala. Han var beryktet. Hvem hadde trodd at denne mannen skulle bli en av historiens største misjonærer?

Det finnes mange flere eksempel. Det er også verdt å merke seg at Gud valgte også slik når det gjaldt symbolske ting; Jesus ble født i en stall. Da Jesus red inn i Jerusalem red han på et esel. Jesus ble korsfestet på et kors. Et torturredskap, som etter hans død har blitt symbolet på frelse.

Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme.  Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud.

Hvorfor skriver jeg dette?
Kristne og kristendommen har i alle år blitt hånet, spottet og ledd av. Ja endog forfulgt. ”Jeg kan like Jesus. Det er bare hans fanskare jeg ikke kan like.” Nei, hans fanskare har aldri blitt særlig godt likt. Noen gang. Det som trives i mørket vil aldri like lyset.

Så om vi som kristne mange ganger føler oss små, fulle av feil og mangler, uegnet for oppgaven, uegnet for Gud, og uegnet til å representere Gud i denne verden, så skal vi ikke engste oss. Den allmektige Gud har lang erfaring med slikt.

Gud har alltid valgt seg ut det som er lite og fullt av feil.

Gå til innlegget

Kristne og kristendommen - et problem?

Publisert nesten 9 år siden

Jeg har i det siste tenkt en del på om kristendommen rett og slett blir sett på som et problem.

Tankene kommer når jeg leser kommentarer i innlegg den siste tiden om Himmel og Helvete, skolegudstjeneste, høyreekstremismens kobling til kristendom, kirken og homofili, kristenzionister, med mer.

Tonen her på VD er til tider krass mot kristendommen og kristne. Jeg får til tider inntrykk av at Norge, og resten av verden, hadde vært et bedre sted om kristendommen var fjernet totalt. La vitenskapen, logikken og fornuften ta over, og legg dogmene og eventyrene bort – for godt. Ateistene roper ganske høyt.

Når jeg leser sitater som ”Jesus kan jeg like. Det er bare hans fanskare jeg ikke kan fordra.” blir jeg ille til mote. Så da tenker jeg; er kristne et problem for det norske samfunnet? Joh. 15, 18; Om verden hater dere, skal dere vite at den har hatet meg først.

Men om vi nå legger troen på det "hinsidige" litt til siden og ser på kristent arbeid generelt. Kan det være at det finnes noe flott og bra i arbeidet som gjøres i kristne organisasjoner og av kristne medarbeidere som gjør dette på dugnad? Ildsjeler som aldri får sin statuett på noe idrettsgalla eller heder og ære, men som gjør det fordi de brenner for sin tro, sin frelser, og sine medmennesker. Kan det være at det norske samfunnet har noe å takke kristendommen for? Kan det være at det finnes enkeltpersoner, ildsjeler, som faktisk fortjener heder?

Hva med;

Kristent barne- og ungdomsarbeid
Det finnes tusenvis av barne- og ungdomsforeninger rundt omkring i landet. Voksne kristne driver et enormt dugnadsarbeid for å gi barn og unge et sunt fritidstilbud. Det dreier seg om søndagsskoler, barneforeninger, jente- og gutteklubber, hobbyklubber, leirer, trialklubber, idrett, mekkeklubber… en helt enorm valgfrihet. Varierende alt etter hvor man bor selvsagt.

I disse tilbudene blir barn og unge oppdratt i sunne verdier, der andakt er en selvfølge.

Menighetsarbeid og forsamlinger
Det er nok ikke like mange forsamlinger og menigheter som det er barne- og ungdomsforeninger, men det er utrolig mange. Små og store. De drives også for det meste på dugnad. En enorm mengde arbeid blir lagt ned for at folk som ønsker å være tilknyttet en kristen forsamling faktisk har et tilbud.

Kan dette være så viktig da, spør du kanskje? Jeg tror dette er undervurdert. Spesielt i dagens travle samfunn der kommunikasjon mellom mennesker skjer i forkortede SMS meldinger eller på sosiale medier. Forsamlingene og menighetene samler folk. Fysisk. Det er en plass der man kan komme og møte folk. Dele sorger og gleder. Finne venner. Det er et nettverk av personer som bryr seg om hverandre. Og – Guds ord forkynnes.

Misjon- og bistandsarbeid
Kristne organisasjoner driver et stort misjons- og bistandsarbeid. Kristne vet at man kan ikke stå og forkynne fra Bibelen om folk tørster. Så bygg en brønn. Er de sultne, dyrk jorden. Er de syke, bring inn en lege.

Dette arbeidet drives på innsamlede midler. Gaver fra kristne i Norge.


I Januar deler idretten ut sine hederspriser. Deriblant årets ildsjel. En fantastisk pris. Tenk hvor mange timer som er lagt ned av ildsjeler som sørger for at alt er klart til trening og konkurranse, og som rydder i timevis etter at alle er gått hjem. De drømmer om at barn og unge skal få en idrettsopplevelse. At talentene skal skinne. De fortjener selv å bli sett. De fortjener heder.

Det finnes mange slike i kristne organisasjoner også.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere