Ståle Halsne

Alder: 46
  RSS

Om Ståle

Følgere

Vi er styrtrike, men er vi lykkelige?

Publisert over 8 år siden

Vi har så uendelig mye materiell rikdom. Biler, båter, villaer, hytter. Vi reiser mer enn noen gang. Vi er styrtrike. Men er vi lykkelige?

Rune Mjølhus, stedlig representant for Norsk Luthersk Misjonssamband i Nairobi, har et innlegg i dagens Stavanger Aftenblad; «Den altoppslukende individualismen»

Han peker på vår fortreffelighet som nordmenn, fordi vi er så rike. Fordi vi ikke ønsker oss noe lenger. Nei vi skaffer oss det. Han sier; «Vår tanke om å være selve navet i universet er koblet til de store putene vi har under armene.» Og jeg er enig.

Jeg bor i en region i Norge som er styrtrik. Stavanger har vel omtrent Norges høyeste Porsche-tetthet. NRK Rogaland hadde nylig en reportasje om at det på nettet florerer av sykler til salgs. Ikke hvilke som helst sykler. Nei, dyre sykler til oppimot kr 60.000 pr. stk. Statussykler. Statussymboler som ble skaffet fordi naboen hadde. Da ville jeg også ha. Men så ble den ikke brukt da.

Vi har så uendelig mye materiell rikdom. Biler, båter, villaer, hytter. Vi reiser mer enn noen gang. Vi er styrtrike. Men er vi lykkelige?

Rikdommen fører med seg noen farer. Selv merker jeg jaget. «Jeg vil også ha. Jeg vil også ha samme statussymbolene som naboer og venner har. Jeg vil også ha ordet "direktør" i min tittel. Jeg vil også lykkes.» Dette jaget fører ikke noe godt med seg. Jeg merker at jeg sammenligner meg med andre. Setter min egen suksess opp mot andres, og blir enten tilfreds, eller deprimert. Samtidig blir vi overøst med artikler fra ukeblader, tabloidpresse, reklame og internett med temaer som: «Slik blir du rik», «Råd for et lykkelig liv», «Ti råd for en karriere», «Hvordan oppnå suksess», «Slik får du barn som er vinnere»,   osv. osv.

Er det bare jeg, eller har andre også følt på at jeg ikke lykkes? Jeg har ikke dyr bil. Jeg har ikke hytte. Jeg har ikke råd til å reise. Jeg har ingen kometkarriere. Jeg er ikke direktør. Jeg er livredd for ikke å kunne gi mine barn de mulighetene som andre barn får. Følelsen av å være mislykket sniker seg innpå. Akkurat det er litt av et paradoks egentlig. For jeg har aldri hatt mer enn jeg har idag, så jeg burde jo være tilfreds. Men jeg vil bare ha mer. Materiell rikdom er ikke, og kan aldri bli det som gjør oss lykkelige.

Som kristen tynger dette ekstra. For jeg skulle jo ikke tenke slik. Jeg vet jo at jeg ikke skal jage etter materiell rikdom. Likevel lar jeg meg fange inn i dette nettet. Jeg burde i langt større grad være opptatt av å gi av det jeg har for mye, til de som trenger. Jeg skulle jo tenke på min neste, hoppe av karusellen, og først og fremst bry meg om min neste. Jeg vet også at det ville gitt meg en velsignelse, og en følelse av lykke som er ubetalelig. Likevel er det så fryktelig vanskelig å hoppe av. Mjølhus sier det slik: «De kristne idealene som jeg skulle hatt som fokus i mitt liv, har blitt overskygget av individualismen.»

Noen ganger drømmer jeg meg tilbake til barndommen, og tenker på de virkelig gode minnene. De minnene dreier seg overhodet ikke om materielle goder eller penger. Heldigvis.

Gå til innlegget

Kristen ungdom

Publisert over 8 år siden

I uken som var, var over 4.000 ungdommer samlet i Kongeparken på Ålgård, til Ung Landsmøte 2012. Et kristent ungdomsarrangement, en festival om du vil, i regi av Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM Ung) og Indremisjonsforbundet (ImF Ung).

På det meste var det samlet 5.000 ungdommer. Ungdom fra hele landet, fra 16 år og oppover. De var samlet for å høre om Jesus gjennom bibeltimer, seminarer og møter. I tillegg til konsert, aktiviteter og arrangementer.

Det var;

  • ikke politi til stede
  • ikke en dråpe alkohol
  • ingen rapport om bråk
  • ingen rapport om vold

Kanskje kristen ungdom er verdt en studie? Hva mener du?

Gå til innlegget

Sykdomstegn

Publisert over 8 år siden

Vårt vestlige, demokratiske, opplyste, tolerante og kjærlige samfunn er sykt. Det er i ferd med å råtne opp innenfra. Abort er et av de sterkeste sykdomstegnene.

Abort – hva tenker du på når du hører eller leser ordet abort?

Toleranse – hva tenker du på når du hører eller leser ordet toleranse?

Egoisme – hva tenker du på når du hører eller leser ordet egoisme?

Vårt Land har de siste dagene hatt en artikkelserie om tidlig ultralyd for gravide, og abort på barn med Downs-syndrom i Danmark. Statistikken er virkelig skremmende, og ikke til å ta feil av. I 2003 ble det født 64 barn med Downs syndrom i Danmark. I 2004 ble det innført tidlig ultralyd for gravide. Og i 2011 ble det født bare 20 barn med Downs syndrom. Over 2/3 er sortert bort.

I Norge har debatten om temaet gått, men helsemyndigheter har ikke villet diskutere kjernen i saken. I stedet har de holdt seg på betryggende avstand fra grøten, og nærmest fornektet at sortering vil skje. Det blir snakket om rådgivning og morens suverenitet i valget. Og suvereniteten til moren blir det endelige trumfkort. For hvem av oss kan vel mene noe om hva som er riktig for den enkelte mor som står overfor valget mellom å føde et barn med Downs syndrom, eller å få det fjernet. Storsamfunnet og abortforkjemperne er fulle av forståelse.

Men så skjer det noe. Det viser seg at indiske kvinner tenderer til å abortere jentebarn. I deres kultur er det nemlig viktigere å få guttebarn. Hva skjer her i vår vestlige kultur når vi hører dette? Vi raser! “Det går ikke an. Slikt kan vi ikke godta, rett og slett. Alle er like mye verdt!” Forståelsen er borte.

Vårt samfunn har møtt seg selv i døren. Argumentene som er brukt for å forsvare abort på barn med Downs syndrom holder ikke lenger uten en viss innrømmelse. For hvor er det blitt av suvereniteten til moren? Moren er jo suveren i valget. Problemet er bare at vi i vår vestlige kultur ikke godtar at jentebarn ikke er like mye verdt som guttebarn. For vi er kommet så mye lenger, at vi forstår og vet at jentebarn er akkurat like mye verdt som et guttebarn. Så dermed er ikke valget riktig. Og i det øyeblikk vi sier det, beviser vi at vårt samfunn er sykt. Knefall.

Vårt samfunn sier at jentebarn er like mye verdt som guttebarn, derfor er det å velge abort på jentebarn ikke riktig. Å velge bort barn med Downs syndrom er greit, fordi barn med Downs syndrom ikke er like mye verdt som barn som ikke har det. Vi kan like gjerne si det som det er. Innrømmelsen ligger der, rett under overflaten. Vårt opplyste samfunn har kommet til denne konklusjonen, men det er fortsatt litt vanskelig å si det rett ut.

Så kan man diskutere side opp og side ned alle bekymringene og belastningene et barn med Downs syndrom fører med seg. Du må gjerne kjefte på meg og fortelle meg at jeg ikke vet noe om hvor vanskelig det er å få et barn med Downs syndrom.  Men jeg svarer at det har ikke noe med saken å gjøre. Hvem har sagt at vi skal gå gjennom livet uten bekymringer, belastninger, sorg og savn? Hvem har sagt at vi skal ha et samfunn som gjør at vi til en hver tid skal kunne kjøpe oss ut av, eller velge bort det som er vondt? Og hva vet du om hvilke bekymringer og belastninger det å føde et jentebarn i India fører med seg? Kjernen er uansett at vi godtar abort på barn med Downs syndrom fordi de ikke er like mye verdt som andre barn. Kjernen er at vi stiller mødrene overfor et valg de ikke skal ha, og ikke har forutsetning for å ta.

Vårt vestlige, demokratiske, opplyste, tolerante og kjærlige samfunn er sykt. Det råtner opp innenfra. Abort er et av de sterkeste sykdomstegnene. Vi har ikke lenger tid eller kjærlighet å gi til våre minste og svakeste. Vi vil heller velge dem bort. Vi kan nemlig risikere at de står i veien for karriere, makt, penger og lykke. Og det vil vi jo ikke. Egoismen tolererer abort.

Toleranse – et av vårt lands mest moteriktige ord. Vi kaster det rundt oss, og skryter av å være så varme. Bare se på alle vi hjelper og tar imot. Se på alt vi godtar. Men vi er ikke tolerante. Vi er kalde og kyniske. At vi ønsker å velge bort våre svakeste er et sterkt tegn på dette.

Egoisme – et av vårt lands mest fryktede ord. For det beskriver med syv bokstaver det sterkeste kjennetegnet på hvordan vårt samfunn er. Men vi ønsker det ikke, og vil det ikke. Men vi er så egoistiske at vi tolererer å sortere bort Downs barn, uten så mye som å trekke på skuldrene. Ingen skal hindre meg på veien mot karriere, makt, penger og lykke. Ingen!

Abort – et ord ingen av oss liker. Sykdomstegnet som viser vårt samfunns knefall. Det råtner.

Gå til innlegget

Bønn - hardt arbeid!

Publisert over 8 år siden

Det er èn som har sagt det slik: Bønn er hardt arbeid.

Det er knyttet bestemte løfter til bønn. Jesus har sagt det rett ut; “Be, og Dere skal få!”. Joh. 16, 24. Bønn er også beskrevet som det å tigge om noe som vår Gud ønsker, eller lengter etter å gi oss. Det er sagt; "Dersom bønn er så kraftfullt som dere kristne sier det er, hvorfor bruker dere det ikke mer enn dere gjør?"

I den siste tiden har jeg tenkt mye på dette. Hvorfor er det så vanskelig å være utholdende i bønn? Hvorfor ber vi så lite, og hvorfor er blir det mindre og mindre bønnemøter på bedehusene?

Fordi det er sant som det er sagt; det er hardt arbeid. Bønn er vår direktelinje til den Allmektige Gud i Himmelen. En direktelinje med helt konkrete løfter. Men den som vet mest om dette er Den Vonde! Han er smertelig klar over at vi mennesker har denne muligheten til å be Gud om hva det måtte være. For Den Vonde er det et mål å lage brudd på linjen, eller hindre at den brukes. Bønn er kamp mot åndskrefter.

Så hvordan gjør han det? Jo, han setter store åndskrefter i bevegelse for å sløve oss ned, og for å få oss til å glemme bønn. Eller sagt på en annen måte; han minner oss om alt annet enn bønn, slik at vi glemmer det ved å stikke til oss bekymringer, så egoistiske tanker, minne om flisa i min brors øye, så tvil om bønn egentlig virker, "Har Gud virkelig sagt...?" Om ikke noe av dette virker stikker han der det gjør mest vondt; “Bønn er sikkert kraftfullt når det kommer fra en gudfryktig og from kristen. Men hvem er du som våger å be med ditt syndige og skitne hjerte? Hva tror du Gud sier til det?”

For meg er fortellingen fra Getsemane, et av de stedene i Bibelen som skildrer denne voldsomme åndskampen best. Jesus er grepet av angst, og vil inn i hagen for å be. Han ber de nærmeste disiplene om å våke og be med han. Men de faller i søvn. Tre ganger. Jeg er ikke det minste i tvil om at disiplene visste hvor vondt Jesus hadde det. Likevel klarer de ikke å holde seg våkne og be. Åndskreftene dysser dem i søvn. Tre ganger. Og det er ikke det minste rart. For tenk hvilke krefter som var i sving denne natten i Getsemane da den endelige kampen var så nær.

Kanskje er det ikke så vanskelig å forstå hvorfor det er så vanskelig å være utholdende i bønn. Og spesielt bønn om vekkelse. For tenk hvilke krefter den vonde setter inn for å hindre at vi er utholdende i bønn om at vårt folk må vekkes! Bønn er hardt arbeid! Må vi be om å være utholdende.

Gå til innlegget

Ein farfar i livet skull' alle ha

Publisert over 8 år siden

Det er noe helt unikt og utrolig verdifullt med besteforeldre. De har alltid tid. De er alltid glade. De elsker sine små barnebarn over alt på jorden. Noe de vet å vise. Alle barn skulle fått oppleve besteforeldre.

"Ein farfar i livet skull' alle ha. Ein goffa å springa ned til, som alltid har lyst på ein kaffikopp, og til å kasta bort tid på ein liten kropp!"

Odd Nordstoga sin sang "Ein farfar i livet" er en av de fineste sangene jeg vet om. Den bringer frem alle de gode minnene jeg har fra mine fire besteforeldre. Nå har jeg bare Bestemor igjen. Hun er 91 år. Og jeg tenker av og til at jeg har en enorm respekt for henne. Hun har levd et liv, som sammenlignet med mitt, har vært beinhardt. Tidlig måtte hun ut i jobb for å forsørge seg selv. Hun mistet sin søster i tuberkulose, og måtte reise til byen som tjenestepike. Så kom krigen, og verden ble snudd på hodet. Hun giftet seg ung, og hun og Bestefar fikk syv barn.

Jeg har hatt det som plommen i egget i forhold. Likevel tror jeg at respekten kommer like mye fra at hun har vært min Bestemor. Som Mormor, Besten og Bestefar så hadde hun alltid tid. Alle fire var de levende opptatt av hva vi gjorde, og kunne ikke få nok tid med oss. De var så stolte av oss små. Du verden for en barndom.

Nå har mine barn fire besteforeldre. For dem, verdens beste besteforeldre. Og jeg er så glad for at de får oppleve det, og jeg ser at de kommer til å få like gode minner som det jeg har.

Det er noe helt unikt og utrolig verdifullt med besteforeldre. De har alltid tid. De er alltid glade. De elsker sine små barnebarn over alt på jorden. Noe de vet å vise. Alle barn skulle fått oppleve besteforeldre. Ja, ein farfar i livet skull' alle ha!

Jeg er så glad og takknemlig for at jeg har alle disse minnene fra mine besteforeldre. De beste besteforeldre i verden. Så tenker jeg... har jeg sagt takk?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere