Ståle Halsne

Alder: 46
  RSS

Om Ståle

Følgere

Noen må ta ansvar

Publisert over 7 år siden

Noe må gjøres, av noen. Og "noen", er selvfølgelig politikerne. Hvem ellers? Det er derfor på høy tid at politikerne nå tar ansvar.

Det er klimakrise. Vår tids største utfordring. Største faktisk. Ingen andre utfordringer er med andre ord større enn denne.

Og det er valgår. Noe som betyr at valget naturlig nok vil handle om vår største utfordring; ja, helt riktig - klima.

For noe må gjøres, av noen. Og "noen", er selvfølgelig politikerne. Hvem ellers? Det er derfor på høy tid at politikerne nå tar ansvar.

Så kjære politikere, nå må dere ta tak, vise ansvar og gjøre noe. Vi kan ikke lenger sitte og se på at dere bare diskuterer.

For å være konkret, så betyr det at CO2 utslippene må reduseres. Fiks det. Ta ansvar, politikere. Vi godtar nemlig ikke at dere bare sier at noe må gjøres, mens dere ikke foretar dere noe i praksis. Vi kan rett og slett ikke ha det slik.

Det ville være veldig fint om dere kunne ha klar en plan med konkrete tiltak til jeg kommer tilbake fra ferien. En klimaplan kanskje?

For nå må jeg pakke bagasjen i SUV ’en, komme meg til flyplassen der jeg og kona skal nyte en stor biff, før avreise med fly til en treukers ferie i Kroatia. Før vi reiser må jeg huske å sette terrassevarmeren på fullt, slik at terrassen er lun og varm når vi kommer tilbake. Vi blir riktignok ikke så mange dager på terrassen, for ny yacht er bestilt, og skal ligge klar ved brygga. Det skal bli fint med en båttur, hadde det bare ikke vært for at dieselen er så dyr. Så ikke glem å sørge for å pumpe opp nok olje, politikere. Ja, ikke i Lofoten selvsagt. Pump den opp andre steder, og pump opp nok, slik at oljefondet er stort nok til at jeg kan heve pensjonen, uføretrygden og sykepengene. Forresten vil jeg ikke betale mye skatt. Nei, nå må jeg pakke i SUV ‘en.

Hadde jeg bare kommet meg opp av stolen. Jeg er så feit at jeg har problemer med å reise meg. Hvilket minner meg om at det må dere politikere også gjøre noe med. Jeg er for feit, og det er deres ansvar politikere. Kjære tid, det blir jo bare med snakket.

Men husk nå for all del å gjøre noe med klima.

Gå til innlegget

Definisjonsmakten

Publisert over 7 år siden

Det problematiske er at Gule ønsker å sitte på begge sider av debatten. Han vil altså ha definisjonsmakten.

Filosof og samfunnsdebattant Lars Gule har gitt ut boken; «Ekstremismens kjennetegn, ansvar og motsvar», Spartacus forlag 2012.

Boken starter med en gjennomgang om hva ekstremisme er, og deler ekstremisme inn i to hovedformer; normativ og deskriptiv.

«Deskriptivt ekstreme posisjoner handler om posisjoner som avviker sterkt fra vår beste kunnskap om den empirisk observerbare og analyserbare virkeligheten. Deskriptiv ekstremisme handler derfor om en mer eller mindre systematisk uttenkt og vedvarende, altså teoretisk og/eller ideologisk forankret, virkelighetsoppfatning som avviker sterkt fra vår beste kunnskap om virkeligheten.»

«Normativt ekstreme posisjoner er posisjoner som avviker sterkt fra omforente og godt begrunnede etiske, moralske, juridiske og politiske normer. Normativ ekstremisme handler derfor om en mer eller mindre systematisk uttenkt og vedvarende, altså teoretisk og/eller ideologisk-filosofisk forankret, oppfatning som avviker sterkt fra våre best begrunnede og godt omforente etiske, moralske og politiske normer.»

Ifølge Gule er da alt som avviker fra «normalen», eller «vår beste kunnskap om virkeligheten», ekstremisme. Denne «normalen» vil med tiden variere. Følgelig er det ekstreme konstant under forandring. Det finnes altså ingen sann «normal». Det som er ekstremt i dag er muligens ikke ekstremt i morgen, og omvendt.

Videre er også Gule kategorisk når han definerer «normalen» som det man kan vitenskapelig etterprøve og bevise. Dersom man da tror på noe som ikke er vitenskapelig bevist, ja så er man ekstremist. Tror man f. eks. på en gud, som vi jo vet ikke kan bevises rent fysisk, så er man ekstremist. Og så enkelt er 80 % av alle nordmenn definert som ekstremister.

Ytringsansvar
Men det er ikke bare definisjonen av ekstremisme som er et problem i boken til Gule. Verre er det at Gule tar sterkt til orde for vårt nye moteord; ytringsansvar. Begrepet dukket opp etter 22. juli, og Gule bruker mange sider på dette begrepet i boken sin. Han forsøker å legge ansvar for handlinger over på dem eller de som har ytret noe som kunne ha ført til en ekstrem handling.

Vi tar med følgende sitat fra Gules bok side 150 og 151; "Vi kan heller ikke overse hva som har vært ytrerens intensjon. Det synes klart at en ytrer som har hatt til hensikt å skape panikk i en full kinosal, eller en forfatter som ønsker å skape opptøyer gjennom provoserende ytringer, er mer å klandre for konsekvensene enn en som ytrer seg uten å kunne overskue de mulige konsekvensene. Det er for eksempel ingen grunn til å tro at Salman Rushdie ønsket eller kunne ane at utgivelsen av hans bok Sataniske vers i 1987 skulle føre til uroligheter, dødsfall og drap på oversettere. Derfor blir det også urimelig å tilegne ham eller hans utgivere noe ansvar for disse konsekvensene.
Men dersom en person presenterer ytringer av negativ stereotyp, fordomsfull, diskriminerende og nedverdigende karakter, vil det være underlige om ikke vedkommende skulle bære noe av ansvaret for den diskrimineringen og nedverdigelsen av enkeltindivider og grupper som - ganske forutsigbart- vil følge, nettopp fordi slike ytringer har til hensikt å frata visse mennesker deres rettigheter og borgere i en stat.»

Hvorfor er dette farlig? Det åpenbare er jo selvsagt at man fratar ansvaret for handlingen fra dem som faktisk utfører dem. Det viser også Gules spekulative omgang med begreper. Hvordan kunne ikke Rushdie forstå? Og, hva med forfattere som kommer senere? Alle som skriver kritisk om islam vet at det er risikofylt å gjøre det. For Gule er det nok at du aner at det du skriver kan føre til uroligheter. Å ane blir dermed det samme som å ønske, og Gule har med dette konstruert en kobling mellom ytring og handling som kan brukes i den politiske kampen. Om vi tenker etter, så tror jeg de fleste av oss ser hvor dagens tilhengere av ytringsansvar vil.

Men det farligste er nok at man selvfølgelig vil la være å ytre seg om det som kan være kontroversielt. Debatten kveles. For kan man komme til å provosere noen, så vil man jo kunne risikere å sitte med ansvaret for ekstreme handlinger man selv ikke gjør. Det kan faktisk virke som om det er dette som er intensjonen i Gules bok. Man ønsker å true til taushet de som kan komme til å kritisere hans hjertebarn; islam og palestinerne.

Toleranse
Gule går imidlertid lenger. Den 12. mai publiserte han innlegget «Toleranse og toleransens nødvendighet» på verdidebatt.no. Innlegget gir helt i starten en kort definisjon på toleranse. Den er ifølge Gule;

«Evnen og viljen til å leve med uten å ville hindre eller forby de av andres meninger og holdninger man selv er sterkt uenig i og/eller blir provosert av.»

Selve definisjonen er for så vidt helt grei, men her er Gule plutselig på motsatt side av debatten i forhold til boken. Denne gang er han opptatt av at mottakeren av et budskap (en mening eller holdning), skal evne og leve med budskapet – selv om man er uenig eller blir provosert. Det er altså ikke lenger snakk om å forstå at man kan reagere på en ytring med en ekstrem handling.

Gule på begge sider av bordet
Det problematiske er at Gule ønsker å sitte på begge sider av debatten. Han vil bestemme hva som kommer innenfor hva man kan ytre, uten fare for å kunne forutse ekstreme handlinger – ytringsansvar. Samtidig vil han definere hva man skal og må tolerere av andres ytringer – toleranse.

Han vil altså ha definisjonsmakten. Et slikt samfunn der noen sitter med definisjonsmakten over hva som er tillatt å si, og hva som ikke er det, kjenner vi igjen som totalitære. Derfor er det viktig at samfunnsvitere som Gule blir imøtegått. For i kampen om definisjonsmakten har Gule gjort det kunststykket å stemple kristne som ekstremister. Og ekstremister lytter man ikke til. Man lytter til ekspertene.

Det kan derfor være nyttig å minne om et av Øystein Sørensen sine kjennetegn på totalitære bevegelser; «Bare en elite forstår hvordan ideologien egentlig henger sammen.»

Gule ønsker å bekjempe kristendommen, og han er i sin fulle rett til akkurat det. Men Gule må forstå, og akseptere, at vi også er noen som vil kjempe for kristendommen. Vi må huske at den viktigste forutsetningen for vårt demokrati ikke er stemmeretten. Flertallsstyre kan også bli flertallstyrrani. Den viktigste forutsetningen ved demokratiet er retten til å kritisere, krenke og ydmyke. Og det uten at noen skal kunne påberope seg krenkelse som grunnlag for reaksjon mot andre. Det blir derfor ikke riktig å stemple kristne som ekstremister.

Gå til innlegget

Hvem ønsker fred i Midtøsten?

Publisert over 7 år siden

Å hevde at Israel blokkerer freden er, for å si det svært forsiktig, historieløst og misforstått. Samtlige fredsinitiativ, fra 1948 og frem til i dag, er kommet fra Israelsk side.

Norges største arbeidstakerorganisasjon, LO, hadde ved årets 1. mai markering; «Støtt staten Palestina – boikott Israe»l, som en av sine paroler.

Begrunnelsen ble gitt på LO-Oslo sine nettsider, og lød slik;

«(…)Israel blokkerer fredsprosessen. Norge må ta initiativ til en økonomisk boikott av Israel og der salg og kjøp av våpen med Israel opphører. Oljefondet må ikke investere i israelske virksomheter. (…)»www.lo-oslo.no

Det er i ferd med å bli en sannhet hvem det er som har ansvaret for konflikten og urolighetene i Midtøsten. LO bidrar med å hevde; Israel blokkerer fredsprosessen.

Men lignende uttalelser er det mange av. Både blant politisk ledelse og kommentatorer. Det er etter hvert blitt svært politisk ukorrekt å forsvare Israel.

Arbeiderpartiets landsmøte 2013 skjerpet kritikken mot Israel, og vedtok at Israel (landet) må ta ansvaret for en fastlåst konflikt. Det ble blant annet vedtatt følgende i programmet til AP:

«Konflikten mellom israelere og palestinere er fastlåst. (…)Norges omfattende dialog med partene må fortsette, men kritikken bør skjerpes det et er riktig. (..)Israel må vise i handling at de tar reelle skritt mot en to-statsløsning. Vi kan ikke forvente at palestinernes tålmodighet skal fortsette, mens antall ulovlige bosettinger stiger. (…)». www.arbeiderpartiet.no

Utenriksminister Espen Barth Eide sa til NRK 24. februar i år at bosettingene på Vestbredden er det store hinderet for fred og for en to-statsløsning. www.nrk.no

Er det slik?
I uavhengighetskrigen i 1948 ble Gazastripen erobret av Egypt, mens Vestbredden ble okkupert av Trans-Jordan. Begge landene beholdt disse områdene frem til seks-dagerskrigen i 1967.

I 1997 og 1998 skrev Netanyahu og PLO under på Wye avtalen. Avtalen skulle gi palestinsk politi og sikkerhetsstyrker kontroll over 80 prosent av Hebron og 27 prosent av Judea og Samaria. Israel trakk seg dermed ut av disse områdene. Avtalen var en fortsettelse på Oslo-avtalen fra 1993. Dessverre strandet det hele i 2000 da Yasser Arafat forkastet Israels forslag til en endelig fredsløsning. I stedet startet Arafat den andre intifada, som ble starten på en blodig terrorkrig.

Den 17. august 2005 begynte 14.000 israelske politifolk og soldater å kaste ut de 8.000 jødene som bodde i Gush Katif, et område i ørkenen i Gaza som var opparbeidet til en oase. 70 prosent av alle økologiske jordbruksprodukter i Israel ble produsert her.

Ikke lenge etter aksjonen på Gazastripen, ble 10.000 israelske politi og soldater satt inn for å tvangsflytte jødene i byen Amona på Vestbredden, like i nærheten av Ramallah.

Målet med operasjonene på Gazastripen og i Amona på Vestbredden var å gi palestinerne mulighet til å erklære en palestinsk stat. Men i stedet prioriterte palestinerne kampen mot Israel.

Araberne har iføgle Neil Lochery hatt flere konkrete muligheter for å kunne danne sin egen stat:

Peel-kommisjonen i 1937 foreslo en to-statsløsning, der det skulle dannes en jødisk og en arabisk stat. Denne planen ville gi jødene langt mindre enn det de fikk i 1948, men jødene godtok den likevel. Araberne forkastet den.

Woodhead-kommisjonen i 1938 kom med et nytt forslag til delingen mellom en jødisk og en arabisk stat. Denne planen gav jødene enda mindre områder enn Peel-kommisjonen, men jødene godtok den likevel. Araberne avviste den.

I 1947 er det igjen Israel som godtar forslaget om en to-statsløsning, men araberne forkaster forslaget og går til krig mot den nye staten Israel i 1948. Resultatet av denne krigen er at Israel erobrer mer enn det de fikk tildelt av FN.

Men som tidligere nevnt erobrer Trans-Jordan det som kalles Vestbredden og Øst-Jerusalem, og Egypt erobrer Gazastripen i 1948. Slik blir grensene værende helt frem til seksdagerskrigen i 1967. Araberne, ved de arabiske statene Jordan og Egypt, har altså kontrollen over Vestbredden og Gazastripen i 19 år. I 19 år har de muligheten til å etablere sin palestinske stat. Men det skjer ikke.

I 2000/2001 får palestinerne på nytt tilbud om en palestinsk stat. Yasser Arafat får tilbud om full kontroll over tilnærmet hele Vestbredden og Gaza (92 %). Han svarer ikke.

I 2007/2008 gjentar det seg på ny, men da er det Mahmoud Abbas som takker nei til et tilbud fra Ehud Barak.

Utfordret tålmodighet
Dette er et knippe historiske fakta som viser tilfeller der palestinerne har hatt mulighet til å opprette en egen stat. En rask opptelling gir her palestinerne seks konkrete tilbud og muligheter. Da har jeg ikke regnet med at araberne kontrollerte områdene Gazastripen og Vestbredden i 19 år, uten at den palestinske staten så dagens lys.

Likevel er LO og Arbeiderpartiet krystallklare på at hinderet for fred i Midtøsten er Israel sitt ansvar. Men å hevde at Israel blokkerer freden er, for å si det svært forsiktig, historieløst og misforstått. Samtlige fredsinitiativ, fra 1948 og frem til i dag, er kommet fra Israelsk side.

Når Arbeiderpartiet vedtar på sitt landsmøte følgende; «Israel må vise i handling at de tar reelle skritt mot en to-statsløsning. Vi kan ikke forvente at palestinernes tålmodighet skal fortsette(…)» er jeg fristet til å spørre om sekretæren på landsmøte har stokket om på ordene «israelere» og «palestinere». Israel har gjentatte ganger kommet med konkrete tilbud om en palestinsk stat, og det undrer meg at vi skal forstå det slik at palestinernes tålmodighet prøves. Jeg kan nevne at før jul 2012 ble Israel angrepet med hundrevis av raketter, men strakk strikken meget langt før de gikk til motangrep. Det er hva man kan kalle tålmodighet. Men LO og Arbeiderpartiet har ingen medfølelse for Israel. De mener det faktisk er palestinernes tålmodighet som nå er nær bristepunktet.

Man kan jo også spørre seg om hvordan boliger kan være fredsødeleggende. For hva kan være mer fredelig enn et hjem? Kontrasten til rakettene og terrorbombene fra den andre siden er slående. Det er påfallende å se nordmenns reaksjon av terrorbomber rundt omkring i verden, bare ikke når de går av i Israel. Da forstår vi de som trykker på utløserknappen. For de har jo en meget god grunn til å sprenge både seg selv og andre i luften; nabolandet har jo provosert med å bygge hus på et område ingen har klart å gjøre fredelig på 65 år.

Bosettinger hindrer ikke en to-statsløsning. Bosettinger og hjem er fredelige i seg selv. Det er derimot flere andre hinder som er betraktelig vanskeligere å komme over enn dette; flyktninge-spørsmålet, Jerusalem, en palestinsk anerkjennelse av Israel, hvem skal Israel egentlig forhandle med osv., osv. I disse spørsmålene er det palestinerne vi venter på. De har ikke svart Israel på dette enda. Men heldigvis er israelernes tålmodighet svært stor.

 

Gå til innlegget

KrF, alkohol og abort

Publisert over 7 år siden

Hareides holdning til Høyres alkoholpolitikk står i grell kontrast til reaksjonen på Høyres vedtak om å la abortloven stå uendret. Han aksepterer liberalisering innenfor abort, samtidig som han ikke aksepterer liberalisering innenfor alkohol.

Vi har vært gjennom flere helger med politiske partiers landsmøter. Debatter er gjennomført og vedtak er fattet. Politikken hamres ut for de ulike partiene, som gjør seg klar til en ny valgkamp.

Høyre gjennomførte sitt landsmøte i helgen som var. Etter at vedtakene fra møtet er summert opp, kan det nå virke som om vi kan se langt etter KrF som en del av en borgerlig regjering. Grunnen er at partileder Knut Arild Hareide ikke vil være med i en regjering som liberaliserer alkoholpolitikken. Hareide sier til Vårt Land; «Jeg ser ikke for meg at KrF vil sitte i en regjering som foretar store liberaliseringer av alkoholpolitikken, som for eksempel salg av vin i butikk.»

Ja, dette var jo tydelig og greit. Klar tale derfra altså. Eller er det nødvendigvis det? Hareide slår døren igjen for regjeringssamarbeid på grunn av liberalisering av alkoholpolitikken, men liberaliserte selv alkoholtilbudet på sitt eget landsmøte. – Jo, sier kanskje du, men la oss nå ikke lage en fjær om til fem høns. Det kan virke litt pussig, og timingen er kanskje litt uheldig, men likevel sier jo Hareide at de vil føre en «modig» alkoholpolitikk.

Men Hareides holdning til Høyres alkoholpolitikk står i grell kontrast til reaksjonen på Høyres vedtak om å la abortloven stå uendret. Da reagerer Hareide med «skuffelse». «Det jeg håper at Høyre og KrF kan være enige om, er at vi i framtiden må unngå at vi går mot et sorteringssamfunn hvor barn blir valgt bort ut fra hvilke egenskaper de har.» er Hareides reaksjon på vedtaket. Men ikke noe om at dette utelater et regjeringssamarbeid.

Vi må være klar over at abortloven faktisk blir stadig mer liberal ettersom den teknologiske utviklingen gjør det stadig lettere å avsløre avvik hos fosteret. Det finnes ikke beskyttelse mot abort foretatt på dette grunnlaget. Vi står derfor på terskelen til et samfunn med et forskrudd menneskesyn, der jakten på det perfekte fører til forakt for det svake. Historien er i ferd med å gjenta seg. Hareide «håper» det ikke skal bli slik, men jeg er usikker på om det å håpe er nok. For realiteten er at han aksepterer liberalisering innenfor abort, samtidig som han ikke aksepterer liberalisering innenfor alkohol.

Og dette får meg til å undres. For jeg kan ikke tenke meg at Hareide, eller resten av KrFs politiske ledelse, virkelig mener at alkoholpolitikken er viktigere enn abortspørsmålet. Jeg er villig til å tro at ordvalgene skyldes en «glipp», og kanskje et øyeblikks uoppmerksomhet. I tilfelle det ikke skulle være en glipp, men rett og slett være slik at alkoholpolitikken er viktigere enn abortspørsmålet, så er det verdt et eget innlegg, men jeg nøyer meg i denne omgang med å si at det i så fall er rystende.

Hva så om dette skyldes uoppmerksomhet? Jeg er likevel ikke beroliget. For hvorfor skjer det? Er politikken blitt så ad-hoc preget at følelse og dagsform avgjør hvilken reaksjon og hvilke argumenter vi får fra våre politikere i deres møte med pressen? Hvor er i så fall den grunnleggende ideologien?

Spørsmål rundt menneskesyn burde utløse en refleks i ryggmargen. Det bør, og skal, ligge en ideologi og en grunntanke i bunn for politikken, som ved slike konfrontasjoner utløser en soleklar og utvetydig mening om hva som er det viktigste. KrF skal, etter min mening, bygge sin politikk på et menneskesyn som det ikke skal kunne stilles spørsmål ved. Den skal være krystallklar. Hugget i stein. Det skal ikke være snev av tvil om hva KrF mener om det ufødte liv.

Derimot, når vi ser tilbake på KrF sitt eget landsmøte, så er vinglasset ved middagen, og Kohts underholdning muligens det som er mindre problematisk. KrF endret nemlig sin egen bekjennelsesparagraf, og erstattet den med følgende;

«Kristelig Folkepartis formål er å fremme en kristendemokratisk politikk bygget på det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret. Kristelig Folkepartis verdigrunnlag er hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter.»

KrF skal altså bygge sin politikk på menneskerettighetene. Og her står vi plutselig overfor noe som kan gjøre det sannsynlig at Hareides reaksjoner likevel ikke skyldtes uoppmerksomhet. For menneskerettighetene beskytter ikke det ufødte liv. Og derfor må kanskje også vi gjøre som Hareide, og bare håpe. Vern av det ufødte liv står uansett ikke nedtegnet i KrFs verdigrunnlag, og står dermed ikke i veien for et regjeringssamarbeid – slik alkoholpolitikken kan vise seg å gjøre.

Gå til innlegget

Lippestad ønsker å definere «Det vi kan stå for». Men hvordan skal det gjøres, uten å ekskludere noe eller noen? Det er ikke mulig, uten å forkaste idéen om det multikulturelle samfunnet.

Geir Lippestad er ute med sin bok «Det vi kan stå for», og 18. april ble Lippestad intervjuet i Dagsrevyen angående lanseringen. Her presenterer han hvorfor han har skrevet boken, hva den handler om, og hva han selv står for. Det virker solid og gjennomtenkt. Men jeg klarer ikke å komme forbi at det er noe selvmotsigende i det han sitter og sier.

La meg se om også du reagerer. Først er han veldig opptatt av at samfunnet vårt ikke har tatt det viktigste oppgjøret med det aller verste hos oss selv etter 22. juli; nemlig dette at det finnes et «oss» og det finnes et «de andre». Altså; våre fordommer mot andre. Det multikulturelle samfunnet må forsvares, og er det eneste riktige. Det finnes ikke kulturer som er bedre enn andre, og i alle fall er ikke vår kultur bedre enn andre. Lippestad mener at disse holdningene fortsatt lever i beste velgående i samfunnet vårt, noe som må bekjempes.

Deretter begynner han å snakke om hvor viktig det er å ha verdier. Han mener at det å snakke om hvorvidt den norske kulturen består av ski eller brunost, ikke er viktig. Det viktige er hvilke verdier vi som samfunn har. Han forklarer hvor viktig dette er ved å vise til da han selv måtte finne og definere sine egne verdier som advokat, da han ble spurt om å forsvare Breivik.

Men vent litt Lippestad… Skal vi som samfunn definere våre verdier? Jeg mener… jeg er selvfølgelig helt enig, men du snakket jo nettopp om hvor viktig det multikulturelle samfunnet var. Hvordan kan det være mulig for oss å definere våre verdier som nasjon, når vi skal ha et multikulturelt samfunn, der det ikke skal hete «oss» og «de andre»?

For, og la meg forsøke å ta dette steg for steg, et multikulturelt samfunn vil jo nødvendigvis måtte komme til å ta opp i seg enhver «verdi» som finnes der ute blant innbyggerne. Enhver verdi og norm er like god som en annen. Det er jo nettopp dette som er så viktig i et multikulturelt samfunn. Det heter jo ikke «oss» og «de andre».

Lippestad ønsker å definere «Det vi kan stå for». Men hvordan skal det gjøres, uten å ekskludere noe eller noen? Det er ikke mulig, uten å forkaste idéen om det multikulturelle samfunnet. Først da kan vi gjøre som både Lippestad og jeg vil; definere våre grunnverdier. Og la det være klart; det er helt avgjørende av vi klarer å definere våre verdier. Men da må vi vite hva verdier er.

For Lippestad går videre og nevner det han mener er én av vårt samfunns viktigste verdier; rettsstaten. Det er to forhold jeg vil kommentere som svært bemerkelsesverdig ved dette;
For det første er ikke «rettsstat» en verdi. Det er en samfunnsordning. En verdi er typisk en leveregel. «Rettsstat» er ikke en leveregel.  
For det andre så tramper han på sin egen verdi. Han bruker boken til å ta sterk avstand fra sin klient sine synspunkter, og refererer fra fortrolige møter med Breivik. Advokatforeningen ber nå om en redegjørelse for dette, fordi de mistenker at det kan dreie seg om brudd på taushetsplikten. Og dette er jo ordninger som er grunnleggende for en rettsstat. Men det kan virke som at så lenge man kjemper for egne mål, så er det underordnet hvilke midler man bruker.

For øvrig mistenker jeg at hverken Lippestad eller AP, i sin kamp for det multikulturelle samfunnet, har like stor plass for det konservative kristen Norge, som for konservative grupper fra Østen. Vi får kanskje en mulighet til å teste dette nå, men jeg tør vedde på at hverken Lippestad eller AP kommer til å støtte NLM og Indremisjonsforbundets avgjørelse om å vise til sitt eget regelverk i ansettelsesforhold.

Presisering; å forkaste idéen om det multikulturelle samfunnet betyr ikke at vi snakker om «oss» og «de andre» i betydningen av at «vi» er bedre enn «de andre». Det kristne menneskesynet setter hvert enkelt menneske i en særstilling. Hver enkelt, om en er jøde eller greker (eller muslim for den del) har en ukrenkelig verdi og er enestående som menneske og person.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere