Ståle Halsne

Alder: 46
  RSS

Om Ståle

Følgere

Byfugliens politiske prioriteringer

Publisert nesten 7 år siden

Avisen Dagen melder i dag på sine nettsider dagen.no at preses i Den Norske Kirke, Helga Haugland Byfuglien, ikke vil engasjere seg i reservasjonsdebatten.

Til Dagen sier Byfuglien; «Min vurdering er at det nå i større grad handler om partiers forpliktelser i forhold til regjeringsdannelse og avtaler, med stort politisk spill. Derfor finner jeg ikke å skulle delta i den debatten i offentligheten nå».

Til sammenligning deltok Byfuglien den 24. august med appell i forbindelse med «klimakonsert» foran valget i 2013. Hun sa blant annet:

«En rettferdig verden med bærekraftig forvaltning av skaperverket avhenger av våre valg- i dag, og i dagene som kommer. Vi har kunnskapen, vi har ressurser, vi må handle.»

Preses og Kirkens engasjement i klimasaken ser ikke ut til å være forhindret av «regjeringsdannelse og avtaler, med stort politisk spill». Selv ikke før valget. DNK bidrar sterkt i klimasaken, og på deres nettsider finner vi blant annet grønnkirke.no og studieopplegget klimakirken.no. Engasjementet er sikkert prisverdig nok i en sak som langt fra handler om teologi, men undertegnede kunne nok tenke seg et større fokus på evangeliet om Jesus, og misjonsoppdraget vi har fått for å få dette ut til alle.

Ser vi litt mer på studieopplegget klimakirken.no finner vi der å lese om kirkens stemme i klima- og miljøpolitikken;

"Sakspapiret til Kirkemøtesaken 2007 «Truet liv — troens svar» sier at det trengs en teologisk avklaring: «Engasjement for miljø og rettferd handler ikke om en ”sak” på siden av kirkens egentlige oppdrag. Dette er spørsmål som direkte berører troen på Gud som skaper, frelser og livgiver, kirkens vitnesbyrd og troverdighet og kallet til å være en bekjennende, misjonerende og tjenende kirke. (…) Nye økoteologiske refleksjoner må komme ned på menighetsplan og bidra til en tro som ser helheten og som fører til bærekraftige liv: Hva betyr etterfølgelse av Jesus Kristus i dag konkret? Vern om skaperverket er begrunnet i alle tre trosartikler. Slik blir vår skapertro et konkret håp for fremtiden. Hva lærer Jesus oss i Bergprekenen og i talen om sin gjenkomst i Matteus 25?"

Her er klar tale om at «vern om skaperverket er begrunnet i alle tre trosartikler.» For Byfuglien er dette soleklart når det gjelder politiske saker innenfor klima og miljø.

Spørsmålet blir jo; hvorfor er ikke Byfuglien like klar i saken om reservasjonsretten?

Byfuglien står i fare for å skape et inntrykk av at hun og DNK vegrer seg for å gå inn i politiske saker hvor det er uenighet, og hvor konservative grupper står imot liberale. Kampen for klima og miljø er langt fra kontroversiell, og har bred støtte i liberale kretser. Engasjement og standpunkt i klimasaken vil derfor aldri true takhøyden i kirken.

Spørsmålet om reservasjonsrett har, enten politikere vil det eller ei, alltid vært en debatt om abort i seg selv. Dette vet sannsynligvis Byfuglien også. Men desto mer merkelig blir det at ikke Byfuglien benytter anledningen til å fronte hennes og Kirkens klare syn på det ufødte liv og menneskeverdet. Siden det ikke skjer, og Byfuglien tvert imot ikke vil uttale seg, danner det seg et inntrykk av at preses og DNK faktisk ikke har noe klart syn på vernet av det ufødte liv. For i seg selv er det ikke problematisk at preses ikke vil gå inn i politisk debatter. Det problematiske er at preses er selektiv til hvilke politiske debatter hun deltar i, og da danner det seg unektelig sterke signaler om hva som er viktigst for kirken.

Klima har millioner av støttespillere og stemmer som taler dens sak. Det har ikke det ufødte liv, og kampen for menneskeverdet.

Gå til innlegget

Abortkampens viktigste slag

Publisert nesten 7 år siden

Hva er det som fremkaller det enorme engasjementet og de sterke ordene fra abortforkjemperne i kampen mot reservasjonsrett for fastleger?

Selvfølgelig kan det være så enkelt som at en ønsker å kjempe for rettighetene til kvinner som er i en fortvilet situasjon, og som er svake. Dette argumentet brukes av mange av motstanderne til reservasjonsrett. Men er det så enkelt? Hvorfor ser vi ikke et tilsvarende engasjement i andre saker hvor svake grupper kjemper for sine rettigheter? Som f. eks. psykisk syke, rusmisbrukere og eldre?

Finnes det andre motiv og grunner til at engasjementet er så stort?

Kan det være slik at årsaken til engasjementet simpelthen er at man ikke kan la personer med autoritet si og leve som om abort er umoralsk, samtidig som samfunnet legitimerer et slikt standpunkt?

Mange mener at abortkampen er tapt. Vi snakker ikke lenger om barn og drap. Vi snakker om foster, celleklumper og kvinnenes uholdbare situasjon som samfunnet ikke kan tvinge dem til å gå gjennom. På den måten er definisjonene endret, abort er ufarliggjort, vi trenger ikke forholde oss til abort som noe vanskelig. Det er dagligdags. Det er medisinske inngrep. Det er en rettighet. Det handler om kvinner som lider, det handler ikke om barn.

Det er åpenbart veldig viktig at vi som samfunn ikke tar inn over oss hva abort egentlig er. Ja, bare vi nærmer oss denne problemstillingen blir det farlig. Abortforkjemperne har klart det kunststykket å tåkelegge det enorme spørsmålet; når er et menneske et menneske. Og dersom vi tenker etter er det ganske oppsiktsvekkende. Hva får vår opplyste sivilisasjon til å flykte fra dette helt sentrale spørsmålet? Hva får oss til å fortsette med abortinngrep til tross for at vi ikke vet om vi fjerner en celleklump eller tar livet av et menneske? Dette spørsmålet burde være klargjort, ett hundre prosent sikkert. Men ved å definere abort til å handle om kvinnen, kan vi enkelt se bort fra dette spørsmålet, vi slipper å ta inn over oss hva det er som egentlig skjer. For skulle vårt samfunn ta inn over seg – om bare så vidt nærme seg at abort er å ta liv – betyr det at vår siviliserte og fredselskende sivilisasjon har velsignet og utført folkemord som mangler sidestykke i all historie. Det blir simpelthen for mye.

Når da noen få leger ikke vil være med på engang å henvise til abort, fordi det strider mot deres ideologi og menneskesyn, så er ikke det i seg selv det vanskeligste. Det farlige er at samfunnet vårt da vil legitimere dette standpunktet. Og ved å legitimere et slikt standpunkt nærmer samfunnet seg spørsmålet om hva abort egentlig er. Det tvinger oss til å møte abortspørsmålet som noe som er galt. Det tvinger oss til å tenke etter.

Nettopp derfor er det så viktig å få devaluert dette til noe annet enn et spørsmål om abort. Derfor kaller man det noe annet, og påstår at det handler om kvinners rettigheter. Men dette er jo egentlig ikke noe nytt. Som nevnt er jo hele abortspørsmålet forsøkt gjort om til en kamp om kvinners rettigheter.

Men hva om det disse legene gjør får oss til å tenke etter? Hva om det de forfekter og står for gjør at vi aner hva abort faktisk er? Kan det da være at vi ikke står overfor en kamp om kvinners rettigheter, men tvert imot står overfor abortkampens kanskje viktigste slag?

Gå til innlegget

Ingen plass for motstand

Publisert rundt 7 år siden

Demokratiet testes på om alle får slippe til. Det testes på om vi tolererer å bli krenket gjennom andre sine ytringer, uten å påberope oss grunn til voldelige reaksjoner eller sensur.

Det skulle bli mer demokrati. I alle fall var det dette vi fikk høre etter 22. juli 2011. Hva «mer demokrati» inneholder har vi ikke hørt så mye om. Faktisk ingenting. Derfor vet ingen hva «mer demokrati» betyr.

Det vi har hørt noe om, er hvilke verdier vi skal bygge dette «mer demokrati» på. Jeg er ikke sikker på om dette er noe vi samlet, som nasjon, har blitt enige om, men i alle fall har vi hørt at verdiene; «demokrati», «rettsstat» og «menneskerettigheter» er verdier Norge skal bygges på. Ingen synes å bry seg med at disse begrepene ikke er verdier, slik vi i tradisjonell forstand forstår begrepet «verdier». De er egentlig samfunnsordninger. Begreper som i seg selv er tomme. Så når vi hører at vi skal ha «mer demokrati», så klarer vi selvsagt ikke si hva dette innebærer.

Men det var én verdi vi hørte noe om i tiden etter 22. juli. – «toleranse». Dette begrepet er hva vi i tradisjonell forstand kan kalle en verdi. Og toleranse er flott. Vi skal tolerere at vi er forskjellige. Jeg skal tolerere dine meninger. Også om du ytrer dem. Selv om meningene dine skulle krenke meg.

Det rare er at debatten om verdien «toleranse» forsvant. «Mer demokrati» kunne faktisk inneholdt mer toleranse og mer ytringsfrihet. I stedet har vi sett tendenser til at begge disse er under press. Lars Gule gav oss begrepet «ytringsansvar» i boken «Ekstremismens kjennetegn»[1]. Et begrep som i realiteten betyr at du som ytrer noe må ta ansvar for mulige voldelige reaksjoner på hva du ytrer.

Lørdag 19. oktober, derimot, nådde vi et nytt nivå. Sven Egil Omdal tar i Stavanger Aftenblad[2] til orde for å nekte å trykke det han kaller «antifakta». Han vil ikke at landbruksminister Sylvi Listhaug skal få si at hun stiller spørsmål med om klimaendringene er menneskeskapt. For ifølge Omdal er det fakta at så er tilfelle. Og da er saken avgjort. Debatten er ferdig, og Stavanger Aftenblad skal ikke trykke, hverken på papir eller nett, det som ikke er fakta. Selv om noen måtte mene noe annet.

Det er noe sørgelig og skremmende ved å se at en mediekjempe og journalist som Sven Egil Omdal tar til orde for at meninger skal sensureres. Det er hva som skjer når Omdal ikke vil trykke «antifakta». For problemet er; Hva er fakta, og hva er antifakta? Og hvem skal definerer hva som er hva? Er det redaksjonen? Er det Regjeringen? Det er definitivt ikke Frp, skal vi tro Omdal.

Hva skjer om Omdal og Stavanger Aftenblad definerer antifakta om; abort, innvandring, eutanasi, Midtøsten, tidlig ultralyd eller reservasjonsrett for fastleger? Jo, om du er uenig med Omdal og Stavanger Aftenblad så får du ikke trykket dette i avisen, fordi du er en «realitetsfornekter». Akkurat som landbruksministeren. For som Omdal selv sier:

«Hvis realitetsfornekterne ikke slipper til på papir, er det ingen grunn til at de skal få gjøre det på nettet.»

Men Omdal er ikke alene. I Nitimen på NRK P1 21. oktober[3] fikk Bjarte Hjelmeland lese opp deler av sitt «Homo-eventyr» som han og Eskil Pedersen hadde skrevet til Solveig Horne, som en respons på hennes tre år gamle twitter-melding. Det er ikke homoeventyret i seg selv som er problemet. Derimot må vi spørre oss; ville motstanderne av dagens ekteskapslov fått kommet på Nitimen og snakket om hvorfor det er best for alle barn å vokse opp med sin biologiske mor og far? Dersom de ikke ville fått det, har vi da et problem? Eller er det antifakta at det biologiske prinsipp er viktig?

Og her aner vi konturene av hva som er Omdals agenda. For om han kan få være med å definere hva som er fakta og hva som er antifakta, da har han makt. Makt til å kunne definere hva som er sannheten om mennesket. Makt til å styre debatten i den politiske og ideologiske retningen som han selv vil.

I 2011 ble Terry Jones’ brenning av Koranen fordømt av en hel verden. FNs spesialutsending til Afghanistan, Staffan de Mistura, gav Jones ansvaret for reaksjonene og massakren som fulgte.[4] Opptøyene førte til at 22 mennesker mistet livet. Brenning av Koranen er helt ufarlig i seg selv. Det har ingen konsekvenser for andre enn Jones. Noen følte seg krenket, og påberopte seg dermed retten til å reagere ekstremt. Med Gules definisjon av ytringsansvar blir det altså Jones som må ta ansvaret for de ekstreme reaksjonene. Jones blir dermed ekstremisten, og volden forsvares, fordi Jones burde visst at ytringen kunne medføre voldelige reaksjoner. Men er det riktig?

Dette er hva begrepet «mer demokrati» er fylt med så langt.

Men hvorfor ble det slik? Frykter vi motstand? Er det derfor Omdal og Gule ikke makter tanken på å slippe til dem som er uenig med dem? Er vårt demokrati, som vi er så stolte av, så vaklende og ustødig at vi blir nødt til å kneble enkelte sine meninger for at det skal forbli stående? Eller frykter Omdal & Co at vi, folk flest, ikke vet vårt eget beste?

Demokratiet testes på om alle får slippe til. Det testes på om vi tolererer å bli krenket gjennom andre sine ytringer, uten å påberope oss grunn til voldelige reaksjoner eller sensur. Det testes på om vi kan tolerere å se på at Frp sitter med makten, fordi folket ville det slik, selv om vi skulle være grunnleggende uenig.

Sensur og begrensninger i ytringsfriheten fremmer ikke demokratiet. Det visste vi alle. I alle fall før 22. juli 2011.

[1] Lars Gule 2012, «Ekstremismens Kjennetegn, Ansvar og motsvar» Spartacus Forlag
[2] Stavanger Aftenblad 19.10.2013, Sven Egil Omdal, «Ingen plass for antifakta»
[3] NRK Nitimen 21.10.2013, www.nrk.no
[4] VG 03.04.2011, http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10083608

Gå til innlegget

Må vi ha krav til bankene?

Publisert rundt 7 år siden

Det å regulerer kreditt og lånemarkedet har alltid vært vanskelig. På den ene siden vil man sikre et velfungerende kapitalmarked. Men på den andre siden står hensynet til økonomien og låntagerne. Nye krav fører ofte til økte kostnader for låntagerne.

De borgerlige partiene vil senke kravet til egenkapital for boliglånskunder. Frp vil fjerne kravet helt, mens Høyre, Venstre og Krf vil senke kravet til 10 %, mot dagens 15 %, melder NRK.

For unge boligkjøpere kan egenkapitalkravet være tøft, og det som avgjør om drømmen om egen bolig er mulig eller umulig. Dersom man ønsker å kjøpe en bolig til tre millioner kroner betyr dette at man må ha en egenandel på kroner firehundreogfemtitusen. For nygifte par, og ikke minst enslige, sier det seg selv at dette vil bli vanskelig.

Sjefsøkonom Jan Andreassen i Eika sier til NRK at egenkapitalkravet burde vært fjernet. Han sier at bankene historisk ikke har tapt penger på unge boliglånskunder, og at norsk økonomi har god bruk for at disse får kjøpe seg en bolig.

Hva er så problemet med å fjerne dette kravet? For myndighetene er dette et vanskelig. Ved et boligkrakk med sterkt fall i boligprisene vil bankene kunne tape store penger. Om boliglånskunder som har belånt boligen med 100 % får problemer og må selge den, risikerer banken å stå igjen med tap som ikke dekkes av salget av boligen. For å sikre at dette ikke skjer innførte man da kravet til egenkapital på 15 %, som litt forenklet betyr at dersom prisene ikke synker mer enn 15 % vil bankene fortsatt ha sikkerhet for lånene.

I mars 2013 innførte også finansdepartementet nye regler om kapitalkrav i bankene. Fra departementets pressemelding nr. 08/2013 fra 22.03.2013 siterer jeg;

«Trygge, solide og gode banker tjener oss alle, sier finansminister Sigbjørn Johnsen. Finansdepartementet foreslår at reglene skal gjelde fra 1. juli 2013, og at kravene gradvis skal trappes opp.

Den internasjonale finanskrisen har vist oss hvor sårbare bankene er og at svikt i tilliten til bankene kan spre seg raskt. Problemer i bankene kan få svært negative følger, for produksjon og sysselsetting, for enkeltmennesker, eiere og kunder. Vår egen bankkrise tidlig på 1990-tallet viste hvor viktig egenkapital og soliditet er. Det er samfunnsøkonomisk lønnsomt at bankene er solide og har god egenkapital.»

Ingenting av dette er det vanskelig å være enig i. Men bak disse uttalelsene til finansministeren ligger det en dyp bekymring. La oss tenke oss at det ikke var krav til bankene. Ville ikke da bankene regulere dette selv, i og med at de jo åpenbart har en egeninteresse i å overleve?

Så enkelt er det ikke, og det vet finansministeren. I et samfunn der økonomien bygger på og er avhengig av kreditt, vil en stopp av kreditt og lån være katastrofalt. Det er stor sannsynlighet for at både din og min lønn betales ved hjelp av kassekreditt hver måned. Dersom bankene, og da spesielt de store, skulle stå i fare for å falle overende vil det være katastrofe for myndighetene, og et nærmest umulig problem å løse. Dette så vi i USA da finanskrisen kom, og Lehman Brothers gikk overende.

Og her er dilemmaet; De største bankene vet at de er for store til å gå konkurs. Ringvirkningene vil være så enorme og katastrofale at myndighetene vil måtte redde dem. Men for myndighetene er dette noe som aldri kan innrømmes og sies rett ut.

Det er derfor om å gjøre for myndighetene og sørge for at bankene aldri kommer i den situasjonen at en redningspakke blir aktuell. Bankene må kort og godt aldri blir truet. Innføringen av nye kapitalkrav og krav til egenkapital for boliglånskunder er derfor tiltak som skal hindre dette.

Andreassen mener at egenkapitalkravet burde kunne fjernes fordi bankene, historisk, ikke har tapt penger på disse kundene. Jeg er ikke uenig i det. Likevel kan jeg forstå om myndighetene nøler. Det er imidlertid valg, og dette kan være et fristende valgløfte, som vil bety at flere unge kan få oppfylt drømmen om egen bolig. Men med en stigende usikkerhet i boligmarkedet må man vite om risikoen ved å gjøre dette. Vi må være sikre på at bankene tåler nedgang i boligprisene.  

Jeg anbefaler den amerikanse filmen "To big to fail."

Gå til innlegget

Menneskerettighetsbruddet i Dubai

Publisert over 7 år siden

Det har vært vanskelig å være borte fra en radio i dag. Nyheten om norske Marte Deborah Dalengs mareritt i Dubai er helt ufattelig. Hun sitter nå dømt til 16 måneders fengsel for å ha hatt sex utenfor ekteskapet, og for å ha drukket alkohol uten lov.

Jeg ventet i dag tidlig på en reaksjon fra norske myndigheter, og norske kvinner.

Og første reaksjon kom i formiddag. Fra Utenriksdepartementets Kjetil Elsebutangen. Den lød som følger; «Vi ser at lover i enkelte muslimske land kan slå noe uheldig ut. Spesielt for kvinner. Nordmenn som reiser til utlandet må bli flinkere til å orientere seg om hvilke lover og regler som gjelder i landet.»

Hva var det jeg hørte? Det må ha dreid seg om en annen sak. Det kan da umulig være… Jeg mener, her sitter en norsk kvinne dømt og fengslet i Dubai for sex utenom ekteskapet, og for å ha drukket alkohol. Og historien slutter ikke der. Det hele er snakk om en voldtekt. Marte ble voldtatt.

Så la oss oppsummere dette så langt; Marte blir voldtatt i Dubai. Anmelder voldtekten, og blir ikke trodd. I stedet blir hun siktet for å ha hatt sex utenom ekteskapet, og for å ha drukket alkohol uten lov. Rettssaken resulterer i en dom på 16 måneder. Norske myndigheters reaksjon er; lover og regler kan slå noe uheldig ut, spesielt for kvinner. Og sett deg inn i lover og regler før du reiser.

Jeg må nesten spørre hvilke lover og regler Marte skulle satt seg inn i før hun reiste til Dubai? Kanskje Elsebutangen vil være så vennlig å gi oss en kort forklaring på det? Kanskje også Elsebutangen vil si til alle norske kvinner som har tenkt seg til De Forente Arabiske Emirater, eller andre muslimske land, at husk nå endelig på å ikke bli voldtatt. Det er nemlig forbudt, og medfører fengselsstraff.

Elsebutangens uttalelse kom, for å si det forsiktig, noe uheldig ut.

Senere på dagen kommer utenriksminister Espen Barth Eide på banen. Han sier at han ser meget alvorlig på saken. Endelig tenker jeg, nå skjer det noe. Og han fortsetter; «Denne dommen strider med folks rettsoppfatning.»

Hva hørte jeg igjen? Rettsoppfatning? Men hva er dette for noe? Dette dreier seg om en hel del mer enn det. Dette er brudd på menneskerettighetene! Dette er absurd. Det er tyranni. Det er grotesk. Det er ufattelig. Marte ble voldtatt! Hun ble utsatt for en kriminell handling, men ble selv dømt. Her er det en ting å gjøre min kjære utenriksminister; sanksjoner!

Full handelsboikott, med et solid diplomati som sørger for at flere vestlige land blir med oss. Myndighetene skal reise ned, manssterke, med svarte dresser og hvite skjorter. Det skal sies med såpass tyngde, kraft og presisjon at dette er noe norske myndigheter under noen omstendighet ikke kan godta. Kvinnen skal løslates og bli med hjem. Dette er et så alvorlig brudd på internasjonale menneskerettigheter at saken er glassklar.

Hvorfor nøler norske myndigheter? Vi har da reagert kraftig for langt mindre enn dette.

Det må gjøres noe. Det sitter en knust kvinne i et fengsel i De forente Arabiske Emirater. Hun har blitt utsatt for noe av det verste og mest krenkende en kvinne kan utsettes for. Men hun får ikke hjelp. I stedet blir hun selv straffet. Og får beskjeden fra norsk UD om at desverre kan lovverk i andre land slå noe "uheldig ut".

Og hvor er feministene? Har de ferie alle sammen?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere