Ståle Halsne

Alder: 46
  RSS

Om Ståle

Følgere

Kinasyndrom

Publisert over 6 år siden

Kan det være slik at det å håndhilse på Dalai Lama gir samme effekt på samvittigheten hos oss som det å boikotte Kina? Billigere er det i alle fall. For deg og meg.

Det vakte bestyrtelse hos meningsytrere og rikssynsere da Regjeringen og Stortingspresidenten kom med nyheten om at de ikke ønsker å treffe Dalai Lama når han gjester Norge. Regjeringen ble erklært ryggløse på stedet, og Hege Ulstein kom med følgende analyse;

«Vi er ikke tjent med at verdens største økonomi behandler oss som spedalske. Hvis prisen vi må betale for å unngå det, er at vi selv i stedet behandler Dalai Lama som spedalsk, later det til at regjeringen er villig til å bla opp med de nødvendige politiske sølvpengene.»

Nei, vi må være konsekvente, og stå med tykk og rak ryggsøyle også når det koster. Som Ulstein sier til sist;

«Alt dette er fine ord, men de ble sagt da det ikke kostet noe. Nå er det taushet som gjelder. Høyre er ikke alene. Mens SV, Venstre, KrF, Miljøpartiet de Grønne og Senterpartiet sa tydelig ifra, tok ikke én eneste representant fra Arbeiderpartiet eller Frp ordet i debatten i går. De tre største partiene har pådratt seg et kinasyndrom.»

For ikke lenge siden hadde vi en lang og seig debatt om KFUK-KFUM sin oppfordring til boikott av Israel. Begrunnelsen var Israels okkupasjon av Palestina (meg bekjent eksisterer ikke staten Palestina. Vi snakker egentlig om Judea og Samaria, Vestbredden.) Men dette er bare en av utallige boikottaksjoner mot Israel. For eksempel programfestet SV like godt boikott av Israel i 2005, og Fagforbundet laget kampanjen «La boblene briste – boikott Sodastream!» i 2012. Og listen over boikottaksjoner mot Israel er lang.

Hva så med Kina? Burde vi ikke boikotte Kina? Jeg kjenner ikke til noen boikottaksjoner av Kina. Det kan godt hende jeg ikke har fått dem med meg, men et raskt søk på nettet avslører at de i så fall er langt mer sporadiske enn oppfordringene til boikott av Israel. 

Det kan være mange grunner til at det er slik. Jeg vil henvise til handelstallene. De sier kanskje noe om at ryggene våre ikke er så ranke og rake som vi gjerne skulle ønske de var.  

Kina er vår tredje største importhandelspartner. Etter Sverige og Tyskland. Norges import fra Kina var i 2012 NOK 46.941 mill. Kilde: http://www.ssb.no/a/minifakta/no/main_16.html

Norges import fra Israel var til sammenligning for 2013 NOK 806 mill. Kilde: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Norsk-handel-med-Israel-oker-7436727.html#.U19ktnmKBaQ(Tallet er så lite at det ikke presenteres egne tall for Israel på SSB sine sider.)

Her er det med andre ord kjempemuligheter for hver og en av oss, inkludert Ulstein, til å vise hvor tykke og rake ryggsøyler vi har. Vi støter på Kinavarer overalt, noe som gir oss utallige muligheter til å vise at vi ikke godtar Kinas utallige og gjentatte brudd på menneskerettighetene, samt okkupasjonen av Tibet. Og er vi i tvil ser vi bare etter lappen hvor det står «Made in China», så vet vi at dette produktet skal vi ikke kjøpe. For vi er konsekvente og rakryggede selv om det skulle koste oss mye mer å kjøpe samme vare produsert et helt annet sted i verden. Vi lar oss nemlig ikke kjøpe slik regjeringen gjør.

Eller kan det faktisk være slik at det å håndhilse på Dalai Lama gir samme effekt på samvittigheten som det å boikotte Kina? Billigere er det i alle fall. For da er det Regjering og Stortingspresident som må bla opp sølvpengene sine, og ikke jeg, du eller Ulstein.

For ordens skyld oppfordrer ikke undertegnede til boikott av hverken Kina eller Israel.

Gå til innlegget

Debatten på NRK1 10. april 2014 var en merkelig opplevelse. Ikke fordi det kom frem noe overraskende og nytt, selv om Blomster-Finns inntreden i debatten var ny.

Nei, det var en merkelig opplevelse fordi det kun var én person som evnet å se og trekke frem de nødvendige prinsipielle konsekvensene av de liberales syn, og av homofilt ekteskap.

Bakgrunnen for debatten var at Kirkemøtet i Den norske kirke tidligere denne uken avviste vigselsliturgi og forbønn for likekjønnede ekteskap.

Øyvind Benestad (leder for Stiftelsen MorFarBarn) forsøkte å vise hvilke konsekvenser den nye forståelsen av ekteskapet medfører, men ble raskt klippet ned med argumenter om at dette ikke hadde noe med saken å gjøre. Til og med preses Byfuglien avfeide Benestads argumenter, og hevdet sågar at Benestad skjøv disse spørsmålene foran seg. Et underlig argument. Jeg stusset noe og tenkte med meg selv om det da er slik at jeg kan hevde at konsekvensene av miljøutslipp ikke har noe med selve miljøutslippene å gjøre?

Selvfølgelig må vi se på konsekvensene. Men vet vi egentlig hva konsekvensene av homofilt ekteskap og den nye ekteskapsloven er?

Den nye ekteskapsloven er et gigantisk ideologisk skifte i vårt samfunn som vi aldri har vært i nærheten av tidligere. Den dekonstruerer ekteskapet mellom mor og far. Den dekonstruerer den minste byggesteinen i samfunnet vårt, og vil gjøre det til noe helt annet enn det den er, ved å si at ekteskapet er like godt om det består av far og far, mor og mor, eller om det består av mor og far. De liberale begrunner dette med at det er kjærligheten som er viktigst, og dersom det er kjærlighet mellom de to, så er kjønn likegyldig.

Finnes det da noen ideologiske konsekvenser av dette som de liberale ikke ser, eller ikke ønsker å se? Hva med barna?

Helt frem til den nye ekteskapsloven ble vedtatt har vi forsvart det biologiske prinsipp. Det betyr at vi har vår identitet og vår tilhørighet hos våre biologiske foreldre. Barna har det i utgangspunktet best hos sine biologiske foreldre. Men nå er dette prinsippet i realiteten opphevet. Den nye loven gav oss «medmor». Men hvem er medmor? Ifølge loven er medmor det samme som en steril far. Men medmor er ikke en steril far. En steril far overtar for noe som naturlig finnes, nemlig far. En medmor finnes ikke i naturen. Men loven slår fast at en medmor er det samme som en steril far. De har samme rettigheter. På den måten har loven opphevet koblingen mellom far og barn. Den koblingen har ikke lenger noen betydning. For staten kan ikke både si at den er viktig og ikke viktig. Staten kan ikke forholde seg til mor, far og barn som bedre enn mor, mor og barn. Samfunnet har med andre ord dekonstruert familien som mor, far og barn, og opphevet betydningen av hvor vi biologisk kommer fra. Barna har ikke lenger noe tilhørighet eller identitet hos sine biologiske foreldre.

Dette er noe av de ideologiske konsekvensene den nye loven, og den nye forståelsen av ekteskapet fører med seg, men som de liberale og preses Byfuglien ikke ønsker å se. Så for å være på den sikre siden; hva har ekteskapsloven med homofil vigsel i kirken å gjøre? Det er selvfølgelig klart at dersom kirken stadfester det ekteskapsloven står for ved å vie homofile, så gir kirken sin tilslutning til at ekteskapsloven ikke er i strid med kirkens lære og kirkens grunnvoll – Guds ord. Og da blir det alvorlig at Byfuglien ikke vil diskutere de konsekvensene loven medfører, men sier at hun må forholde seg til samfunnets tilrettelegging for forpliktende samliv. Argumentasjonen til Byfuglien er ikke bare forvirrende, men også veldig alvorlig all den tid at hun mener at kirken konsekvent må forholde seg til hva samfunnet bestemmer. Om samfunnets ordninger strider med Guds ord er mao. ikke relevant, og man er fristet til å spørre om preses anser det som utenkelig at samfunnet skulle kunne finne på noe som er i strid med Guds ord.

Det er ikke Benestad og motstanderne av den nye ekteskapsloven som skyver barna foran seg. Det var nemlig muligheten til å bli foreldre og å få barn som var det endelige målet med å få omgjort partnerskapsloven til dagens ekteskapslov.

Til slutt; Selbekk og Moland måtte tåle mye kritikk i gårsdagens debatt for å holde bibelvers foran seg i debatten. Dette blir noe underlig, men først og fremst uredelig. For det første var det ikke de som startet med å sitere bibelvers. Men for det andre, og viktigst; dersom det er slik at vi debatterer homofilt ekteskap som et teologisk spørsmål, så må debatten føres teologisk. Da er det svært vanskelig å komme utenom hva Bibelen sier. Men dersom man velger å si at dette er en ideologisk debatt hvor bibelvers ikke har noe å gjøre, så må man kunne debattere de ideologiske konsekvensene homofilt ekteskap medfører. Men det ville ingen være med på. Det hele dreide seg egentlig om føleri.

Gå til innlegget

Er vårt verdiløse samfunn levedyktig?

Publisert over 6 år siden

Kan et samfunn eksistere uten felles verdier? Er verdier viktige for at samfunnet vårt skal fungere, skape identitet og kultur?

Norge er et velfungerende land. Men hvorfor klarer vi ikke å samles om felles verdier? For de verdiene Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet engang etter 22. juli presenterte som våre norske verdier (1) er ikke verdier. Og dette er viktig at vi forstår etter hvert, for nå er Erna Solberg i ferd med å ta i bruk de samme «verdiene» (2), og da er det på tide at vi får sagt det engang for alle: demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og likeverd er ikke verdier. De er samfunnsordninger. Styreformer. De er tomme begreper som må fylles med noe for at de skal ha betydning. De må fylles med det som virkelig er «verdier».

Verdier beskriver hva som preger oss. De beskriver hvordan vi er og vil være. Verdier må ikke tas for gitt, men må kommuniseres på en slik måte at folk har en bevissthet om dem og tar dem inn i sitt eget liv. Da fungerer de som lim, og vil være med på å skape en felles identitet. Verdier skaper også normer i forhold til hvordan vi opptrer sammen. Og – verdiene våre former og definerer vår kultur, og forebygger ukultur.

Når daværende kulturminister, Hadia Tadjik, i desember 2012 fikk spørsmål om hva som er norsk kultur (3), klarte hun selvfølgelig ikke svare annet enn pinnekjøtt og kålrabistappe. Men vi kunne spurt hvem som helst, og vi hadde ikke fått noe bedre svar. Hverken Christian Tybring-Gjedde eller Siv Jensen klarte å svare de heller. Og hvorfor ikke? Fordi vi ikke har noen felles verdier som definerer vår kultur. Vi har ikke noe som definerer vår felles identitet. Kjell Magne Bondevik gjorde et forsøk med sin verdikommisjon i 1998 (4), uten at det førte til at vi kom frem til hva som er våre felles verdier. Årsakene til det kan være mange, men først og fremst hadde ikke kommisjonen mandat til nettopp å finne frem til og definere våre felles verdier.

Hvorfor er det slik? La oss se på to begreper som har vært brukt mye av våre politikere de siste årene og som har betydning når vi diskuterer dette;

Det første er begrepet multikulturalisme. Hva er multikulturalismen bygget på? Den er bygget på at alle kulturer i prinsippet er like gode. Ingen kultur kan vurderes høyere enn andre kulturer. Følgelig vil dette føre til at et samfunn vil måtte avvise troen på en felles objektiv sannhet, simpelthen fordi alt er i prinsippet like sant. Vi får et samfunn preget av moralsk relativisme.

Når vi da ønsker å definere våre felles verdier for vårt samfunn får vi det ikke til, uten at vi ekskluderer noen. Og siden det multikulturelle samfunnet ikke kan ekskludere andre kulturer, velger vi oss verdier som ikke er verdier, slik at vi ikke ekskluderer. Demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og likeverd ekskluderer ikke. De er tomme begreper.

Det andre begrepet er individualisme. Store Norske Leksikon definerer individualisme som etiske teorier som tillegger enkeltmennesket moralsk verdi fremfor staten eller det kollektive. (5) På Wikipedia leser vi at individualismen ser på hensynet til individets frihet som viktigere enn hensynet til fellesskapet. (6) I et individualistisk samfunn forlater vi tanken om at det finnes noe som er større enn, og utenom oss selv. Vi er selv i sentrum for alt. Da vil det være vanskelig, for ikke å si umulig, å finne frem til felles verdier for fellesskapet siden hensynet til individet står sterkere enn nettopp fellesskapet. Som ved multikulturalismen blir alt preget av moralsk relativisme. Det som er riktig for meg trenger ikke å være riktig for deg.

Så kan man spørre; er dette viktig? Må vi ha felles verdier? Det er viktig å si at vi her ikke snakker om hvilke verdier du og jeg står for som privatpersoner, eller som del av et mindre fellesskap. Vi snakker om hva som skal være våre verdier på et nasjonalt plan. Hva det er som skal prege Norge som nasjon. Jens Stoltenberg sa følgende 22. juli 2013 under minnemarkeringen for 22. juli (8);

«Våre verdier er vårt sterkeste vern mot vold og terror.»

Den franske politiske teoretikeren, Alexis de Tocqueville, skrev etter sitt besøk i USA i 1832 at (9):

«Det er lett å se at et samfunn ikke kan trives hvis dets borgere ikke har en felles tro å samles om, ja, det vil ikke engang kunne eksistere. (…) For at man kan tale om et samfunn, og for at dette samfunnet skal trives, må alle borgerne alltid kunne samles om visse grunnleggende idéer, og dette er umulig hvis ikke den enkelte iblant henter sine meninger fra en felles kilde og godtar atskillige ferdige oppfatninger.»

Stoltenberg er ikke i tvil, men det er vanskelig å vite om han snakker om våre verdier som nasjon. Tocqueville er ikke i tvil, og går mye lenger enn Stoltenberg når han hevder at uten en felles tro, idegrunnlag og samvirke finnes det ikke noe samfunn. Uten lim vil det vil gå i oppløsning av seg selv. Vi ser tendensene best når vi som samfunn står overfor store etiske dilemmaer. Vi har ikke noen referanseramme og prøve dilemmaene mot. Vi har ikke noen definerte verdier som sier oss hva som skal prege samfunnet vårt. Resultatet hver eneste gang er en opprivende debatt hvor personlige og partipolitiske argumenter kastes mot hverandre. Prinsippet om at flertallet skal bestemme blir til et flertallstyrrani hvor etiske problemstillinger ikke har større moralsk dybde enn hva flertallet bestemmer at de har. De blir ikke prøvd mot et sett av verdier, men utelukkende mot en opptelling av massenes stemmer.

Vi er et velfungerende land. Men vil vi fortsette å være det uten et sett med felles verdier? Dersom alt er relativt, og vi ikke ser på vår egen kultur som høyere enn andre kulturer, ja når vi til og med ikke vet hva vår egen kultur er, vil alt endres. Etikk og moral vil flyte, og det vi holder som sant og riktig i dag vil være galt i morgen. Vi havner i kulturrelativismens bakevje hvor vi ikke er i stand til å skille mellom det som er riktig og det som er galt. Da hjelper ikke rettsstat, demokrati, menneskerettigheter og likeverd. De er bare tomme begreper vi er ute av stand til å fylle.

 (1) http://www.arbeiderpartiet.no/Aktuelt/Partiet/Uttalelse-OEkt-engasjement-mer-demokrati

(2) http://www.regjeringen.no/nb/dep/smk/dok/regjeringens-tiltredelseserklaring/regjeringen-erna-solberg-16102013---/tiltredelseserklaring-fra-regjeringen-so.html?id=744122

(3) http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Tybring-Gjedde-ikke-beroliget-av-at-Tajik-hyllet-mors-pinnekjott-7082566.html#.UxBKQ3mPJaQ

(4) http://no.wikipedia.org/wiki/Verdikommisjonen

(5) http://snl.no/individualisme

(6) http://no.wikipedia.org/wiki/Individualisme

(8) http://www.vl.no/samfunn/stoltenberg-verdier-sterkeste-vern-mot-terror/

(9) http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread462384/

En forkortet versjon av innlegget ble publisert i avisen Dagen 10. mars. d.å.

Gå til innlegget

Å gi Israel ansvaret for at det ikke er fred i Midtøsten, samt å si at Israel ikke signaliserer vilje til fred er en alvorlig påstand. Det alvorlige ligger i at Israel gjentatte ganger har gjort tapre forsøk på å få til en endelig fredsløsning.

Sissel Vold hadde en lengre analyse av situasjonen i Midtøsten i dagens Nyhetsmorgen på NRK P2. Analysen tok utgangspunkt i at det i går, 12. mars, ble sendt over 50 raketter fra Gaza mot Israel. Organisasjonen «Islamsk hellig krig» tok på seg ansvaret for rakettangrepet. Angrepet var en hevnaksjon etter at tre palestinere dagen før ble drept av en israelsk rakett, ifølge «Islamsk hellig krig».

NRKs programleder for Nyhetsmorgen innleder reportasjen på denne måten; «Igjen angriper Israel Gazastripen, og igjen skyter militante islamister raketter mot Israel». Men var det ikke omvendt? Kom ikke angrepet først fra Gaza?

I reportasjen stiller Vold spørsmålet om hvem som begynte denne gangen, og trekker svaret i retning mot Vestbredden når hun uttaler; «Ingen vet hvem som begynte denne gangen. Er det okkupasjonen, eller er det rakettene?» Israels bosetting på Vestbredden er altså årsaken til rakettene fra Gaza, og Vold viser også til EUs klare beskjed om at bosettingene og byggingen på Vestbredden er ulovlig, og at den er et signal om at Israel ikke ønsker fred. Vi får også høre Storbritannias statsminister Cameron hvor han i klare ordelag gir Israel ansvaret for at det ikke er fred i Midtøsten. Han mener at bosettingen på Vestbredden er den direkte årsaken til konflikten, og mener også som EU at bosettingene demonstrerer at Israel ikke ønsker fred.

Spørsmålet er jo naturligvis; hvordan kan boligbygging utgjøre noen trussel? Hvordan kan et privat hjem hindre fred?

Til sammenligning må vi nevne situasjonen fra 2012 som nå snart er glemt. Flere hundre raketter (600 – 700) ble sendt fra Gaza mot Israel. Siden 2001 har nær 13.000 raketter blitt sendt mot Israel. Så kan man jo spørre om på hvilken måte boliger er en større trussel enn raketter?

Cameron og EU gir Israel ansvaret for at det ikke er fred i Midtøsten, og adresserer det direkte til bosettingen på Vestbredden (Judea og Samaria), som de kaller den ulovlige okkupasjonen. Men er okkupasjonen ulovlig? Er det i det hele tatt tale om en okkupasjon? For Vestbredden har aldri vært palestinsk land. Området var en del av det osmanske riket i 400 år frem til 1917. Fra 1917 og frem til 1948 var det under britisk styre, og fra 1948 var det kontrollert av Trans-Jordan (Nå Jordan). Det har aldri vært palestinsk.

Når man så gir Israel og bosettinge ansvaret for at det fortsatt ikke er fred i Midtøsten må vi huske på følgende:

  • Jordan kontrollerte området i 19 år, uten at det ble etablert noe Palestina.

  • Israel har fem ganger godtatt en tostatsløsning (TS) eller tilbudt (T) araberne en palestinsk stat (1937 TS, 1938 TS, 1948 TS, 2000 T, 2008 T)

  • Netanyahu og PLO skrev i 1998 under på Wye-avtalen og trakk seg ut av 80 % av Hebron og 27 % av Judea og Samaria for å gi palestinerne kontroll over området. Dette strandet i 2000 da Arafat forkastet Israels forslag til endelig fredsløsning og startet den andre intifada.

  • I 2000 og 2008 fikk henholdsvis Arafat og Abbas tilbud om en palestinsk stat og full kontroll over nesten hele Vestbredden (92 %). Tilbudene blir avslått, eller ikke besvart.

  • I 2005 trakk Israel seg ut av Gaza, og ikke lenge etter ble 10.000 av det israelske politi satt inn for å tvangsflytte jødene i Amona på Vestbredden, like ved Ramallah. Tiltakene førte ikke til at palestinerne etablerte og bygget sin egen stat. I stedet prioriterte man kampen mot Israel.

  • Israelsk bosetting på Vestbredden dekker ca. 3 % av arealet.

Å gi Israel ansvaret for at det ikke er fred i Midtøsten, samt å si at Israel ikke signaliserer vilje til fred er en alvorlig påstand. Det alvorlige ligger i at Israel gjentatte ganger har gjort tapre forsøk på å få til en endelig fredsløsning. Israel har en betydelig motivasjon for å få til fred. Når det gjelder araberne kan vi ikke se mellom fingrene med at flere av Israels naboland ikke ønsker denne staten på kartet. Det er et alvorlig problem for Israel at de må forhandle med stater og regimer som ikke ønsker dem. De må forhandle med stater og regimer som de ikke vet om holder ord. Og de må forhandle med representanter som de ikke vet om faktisk representerer motparten.

Det er svært mange forhold som taler for at Israel ønsker fred. Kanskje vi må spørre om hvilke forhold det er som taler for at palestinerne og nabolandene virkelig ønsker fred?

Gå til innlegget

Ingen reaksjon overfor dem som truer Israel

Publisert over 6 år siden

Israels statsminister Benjamin Netanyahu sier han er skuffet over at vestlige land ikke har reagert sterkere etter avsløringen av våpenlasten som ble stanset på vei til Gazastripen.

Dette kan vi lese på Dagens nettsider i dag.

Våpnene det er snakk om ble forsøkt smuglet inn i Gaza ved hjelp av det Panamaregistrerte skipet «Klos-C», som ble stanset av den Israelske marinene i forrige uke. Lasten var omfattende, men det mest alvorlige var de 40 syriskproduserte rakettene av typen M-302 med en rekkevidde på 160 kilometer. Disse rakettene ville nådd hele Tel-Aviv og Jerusalem.

Hamas avviser på sin side at rakettene var på vei til Gaza, og kaller det en "latterlig spøk". Dette selv om de på mandag angivelig skal ha avduket en statue av, ja nettopp, en M-302 rakett.

Nyheten har fått lite oppmerksomhet her i Norge. Det er stort sett avisen Dagen som har meldt nyheten. Nå er det ikke mediedekningen Netanyahu reagerer på. Han reagerer på at andre land i vesten ikke reagerer overfor Iran, hvor våpnene kom fra.

Og Netanyahu har utvilsomt et poeng. Israel lever med en konstant trussel om terror og krig. Det disse rakettene derimot er et tegn på er at trusselbildet blir verre. Angrepene kan bli langt mer alvorlige enn det de har vært før, dersom terrorister nå er i stand til å nå hele Tel-Aviv og Jerusalem. Dette betyr nemlig at halve Israels befolkning kan nås av rakettene. Det sier seg selv at dette er svært alvorlig, og det fremstår noe pussig og tragisk at Israel står alene og ser på at deres land trues på denne måten.

Israelsk etterretning har igjen klart å hindre en rekke terrorangrep mot Israel. 40 raketter av denne typen kunne ført til ny krig på Gazastripen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere