Ståle Halsne

Alder: 46
  RSS

Om Ståle

Følgere

En gud som forandrer seg?

Publisert rundt 6 år siden

En Gud som endrer seg rokker ved selve grunnvollen for vår kristne tro, og vil rive ned hele fundamentet for Kristendommen; løftet om at Jesus Kristus har gjort opp for oss.

Debatten om bibelsyn avtar etter en høst hvor teologer har braket sammen om utviklingen hos Menighetsfakultetet.

Et sentralt ord i debatten er ordet tolkning. Hvordan skal vi tolke og forstå det som står i Bibelen? Hva er rett? Og hvordan skal vi forholde oss til at Bibelen ble skrevet i en annen tid? For det blir ofte hevdet at vi lever i en annen og moderne tid, og at vi følgelig må tolke Jesus Kristus og bibelens tekster ut fra hvordan verden er i dag. Argumentet er at vi har forandret oss. Vi har utviklet oss.

Et slikt argument gjør at det kommer opp en del problemstillinger og spørsmål som jeg mener vi må kunne svare på.

For det første må vi ha klart for oss hva Bibelen faktisk er, og hvem Jesus Kristus faktisk er. Dersom Bibelen er Guds ord til oss mennesker, må vi spør; Blir det riktig å si at siden vi mennesker har forandret oss, må vi lese Guds ord til oss annerledes? Et slikt argument forutsetter nemlig at dersom mottakeren av et budskap forandrer seg, så forandrer selve budskapet, og meningen med budskapet seg. En slik forståelse vil selvsagt være veldig behagelig, og vil gjøre det meste mye enklere. Da vil det jo være opp til mottakeren å bestemme hva et budskap skal bety.

Enda viktigere er det kanskje å være klar over hvem Jesus Kristus er. For dersom han er den inkarnerte Gud (åpenbaringen av Gud), sant menneske og sann Gud, må vi vite at Jesus Kristus viser oss hvem Gud er. Han er Gud. Det han sier kommer fra Gud. Hans budskap blir Guds budskap. Dersom dette er sant blir det umulig å si at siden vi har utviklet og endret oss, så har budskapet endret seg. Det blir umulig, med mindre vi mener at Jesus Kristus og Gud har endret seg.

For det andre betyr en slik holdning til Guds ord at vi aldri kan si med sikkerhet hva som er rett og hva som er galt. Det får konsekvenser når vi kommer til moral. I en kronikk 23. september skrev jeg:

«…moralen kommer fra Gud selv. Sier vi at moralen endrer seg betyr det at Gud endrer seg. Og et slikt syn på Gud er dramatisk.»

En forståelse av Guds ord som noe som forandrer seg med skiftende tider betyr nemlig at vi har å gjøre med en Gud som forandrer seg. Noe annet er som sagt umulig.

Spørsmålet blir jo da; Er det et problem om Gud endrer seg? Kanskje ikke dersom kristendommen er redusert til en livsfilosofi med retningslinjer for et godt liv. En slags kiosk hvor hver enkelt av oss kan plukke og velge det som passer, og definere Gud ut fra hva vi mener skal stå fast eller være foranderlig. Likevel er det grunn til å minne om at en slik gud vil nærme seg islamsk forståelse av Allah. Kjell Skartveit sa det slik i kronikken «Hvorfor frykter vi ikke Islam» i Dagen 18. oktober 2013; «… den kul­tu­ren som kjenne­teg­ner mus­limske sam­funn er en kon­se­kvens av troen på en all­mek­tig a-moralsk vilje!»

Men for kristne er ikke kristendommen redusert til en filosofi. For oss er kristendommen det man bygger livene våre på. Den er grunnsteinen alt bygges på, hvor et personlig forhold til verdens frelser, Jesus Kristus, er veien, sannheten og livet. Da er det helt avgjørende at den levende og allmektige Gud ikke forandrer seg. Gjør han det, vil vi aldri kunne stole på hans ord og hans løfter. Vi vil aldri kunne vite hva som skal stå fast og hva som skal være foranderlig. Det kan endre seg over natten. Og viktigst av alt; vi vil aldri kunne stole på at Jesu forsoning for våre synder holder.

En Gud som forandrer seg vil kunne si at etter å ha tenkt seg om forkaster han Jesu forsoningsverk som soning for våre synder. Han kan til og med ha gode argumenter. Han kan si at på den tiden, for 2000 år siden var alt annerledes. Nå, i moderne tid, må dette revideres. Nå dreper menneskene hvert fjerde ufødte barn. Alt må følgelig endres.

En teologi som endrer seg fordi vi mener Guds ord må leses og tolkes annerledes kan bare forsvares ut fra to påstander; enten at vi har endret oss ved at vi har utviklet oss i retning bort fra Gud, eller så har vi har å gjøre med en Gud som endrer seg. Men en Gud som endrer seg rokker ved selve grunnvollen for vår kristne tro, og vil rive ned hele fundamentet for Kristendommen; løftet om at Jesus Kristus har gjort opp for oss. I morgen kan Gud ha funnet ut at tiden er moden for å forkaste løftene.

Gå til innlegget

Galskapen i India?

Publisert rundt 6 år siden

Om mor er enerådende i forhold til å ta beslutning om abort, burde vel mor kunne begrunne valget med egentlig hva som helst? Eller er det egentlig ikke slik det er?

Aftenposten.no publiserte 28. september en artikkel om abort av jentefostre i India. De melder at det hver eneste dag aborteres 7.000 jentefostre, bare i India.

Reaksjonene på Twitter var noe spredt, men organisasjonen Plan Norge twitret følgende; «7000 jentefostre fjernes daglig i India. Derfor står Plan bak kampanjen #Letgirlsbeborn.». De melder at det hver eneste dag aborteres 7.000 jentefostre, bare i India.

Nei, vi liker det ikke. Det skal jo ikke være slik. Men hva er egentlig forskjellen på abort av et jentefoster i India, og abort av enten det ene eller andre kjønn her i Norge?

Man kan selvfølgelig si at det er uhyrlig å ville fjerne et foster bare fordi det er en jente. Altså begrunnelsen for å ville ta abort. Vi kan også reagere på argumentet i artikkelen om økonomi; gutter sørger for inntekter, mens jenter er en utgift. Det er da uhyrlig å tenke slik? Nesten automatisk tenker vi at dette er forferdelig.

Men er det egentlig en forskjell? Gjennom så å si hele abortdebatten her i Norge har vi fått høre at fosteret ikke er et menneske. Det er en klump med celler, og har følgelig ingen verdi der og da. Med en slik argumentasjon blir det mor sin beslutning som avgjør. Spørsmålet har jo hele tiden vært om hva mor ønsker og vil. Så dersom mor ikke vil, ja så er abort uproblematisk. Og i den grad vi noensinne har spurt om årsaken til å ville ta abort, så har ikke det å moralisere over om grunnen er god nok vært populært.

Men hvorfor reagerer vi når vi hører om begrunnelsen til indiske kvinner? Hvorfor lager Aftenposten er artikkel om dette i det hele tatt? Om mor er enerådende i forhold til å ta beslutningen, burde vel mor kunne begrunne valget med egentlig hva som helst? Eller er det egentlig ikke slik det er? Innfører vi nå en slags godkjenningsordning hvor vi avgjør om begrunnelsen for å ville ta abort er godkjent?

Det interessante med en slik situasjon er jo for det første hvem som skal definere disse grensene. For det vil ikke bli enkelt å skulle si at noen sin opplevd håpløse situasjon ikke gjelder, mens andre sin gjør det. Og er egentlig indiske kvinners situasjon så vanskelig å forstå? For det andre vil en slik definisjon automatisk vurdere liv som mer eller mindre verdt andre. Man defineres jo utfra hvilken byrde man påfører sine foreldre og nærmeste. Og for det tredje avslører en slik situasjon at abort slett ikke er uproblematisk. For var det uproblematisk var en slik rangering totalt unødvendig. Da ville det å ta abort være i kategori med å fjerne en føflekk. Ren rutine.

Men kanskje er det aller mest interessante (les: morbide) med reaksjonene overfor India at vi avslører at vi mentalt allerede rangerer noens liv som mindre verdt enn andre. For hvorfor har ikke Plan en kampanje som sier #LetEveryoneBeBorn ? De er selvfølgelig ikke verdt det.

Hva ville vi og Plan gjort om India reagerte på vår morbide abortpraksis som aborterer barn med Downs syndrom? Vi ville selvsagt trumfet dem med at vår moral er mer høyverdig enn deres.

Gå til innlegget

Bibelsyn fra en lekmanns perspektiv

Publisert rundt 6 år siden

I stedet for å slå folk i hodet med bibelvers må vi være i stand til å forklare konsekvensene av en moral som endres. Konservative må kunne begrunne sine standpunkt ut fra et ideologisk perspektiv.

Debatten om bibelsyn har pågått en tid. Spesielt i forhold til utviklingen av Menighetsfakultetet. Som kristen vet jeg at dette angår meg. Bibelsyn handler til syvende og sist om hvem Gud er. Det er med andre ord avgjørende for den kristne tro. Men hva mener jeg?

Redaktør i Dagen, Tarjei Gilje, skrev følgende i sin lederartikkel 30. august;

«I min generasjon vegrer mange antatt konservative kristne seg for å ta stilling i samtidens betente spørsmål. Andre overlater vurderingen til fagfolket. Eventuelt identifiserer man seg med det synet det er forventet at man skal ha, men uten at man egentlig har engasjert seg og dermed kan forklare hvorfor man mener det man mener.»

Dette tror jeg stemmer. Og det utfordret meg fordi det var meg Gilje snakket om. Det er jeg som identifiserer meg med det synet det forventes jeg skal ha, men vet jeg hvorfor?

I mange bedehusmiljø blir det forventet at man skal ha et konservativt syn i både viktige og mindre viktige saker. Men hvorfor sies det lite om. Dette er alvorlig og bør vekke bekymring, for som Gilje sier videre; «De som måtte tro at typisk konservative standpunkter nærmest blir videreført av seg selv i dagens Norge, bør forberede seg på store skuffelser.»

Svært mange av de konservative standpunkter man i dag forventes å skulle videreføre er i liten eller ingen grad forankret i et ideologisk menneskesyn hvor man har klart for seg at den allmektige og treenige Gud har skapt hvert enkelt menneske med en mening; relasjon og samfunn med Ham! I stedet har vi lært om en Gud som er dommer over synd. Menneskeverdet er i svært liten grad relatert til skapelsen, men heller utelukkende til frelsen. Faktum er at sammenhengen mellom en treenig Gud som i sitt råd skaper mennesket, gir avkall på sin allmakt ved å gi mennesket fri vilje til å elske Ham, og som så velger å dø for å berge sine skapninger, til sammen gir oss en forståelse av hva mennesket er! Mennesket er meningen bak hele skaperverket. Intet mindre. Den Treenige Guds relasjon til mennesket er den høyeste mening med hele skapelsen, og dette lengter Han etter.

Et slikt grunnlag for vår tro har vi hørt lite om fra talerstolene på bedehusene langs Vestlandet. Nå sier ikke jeg at forkynnelsen har vært feil. Det er helt nødvendig for ethvert menneske å se sin egen fortapte situasjon for å kunne motta frelsen fra Jesus Kristus. Og dette forholdet mellom den enkelte og Jesus Kristus vil alltid være det avgjørende for vår tro.

Men når vi diskuterer bibelsyn må konservative i større grad skille mellom spørsmål som ikke har noen konsekvens for moralen fra de som har det. Det har ikke noen konsekvens om hvorvidt jorden er 6.000 år gammel eller ikke. Derimot har moralske spørsmål enorme konsekvenser. For moralen kommer fra Gud selv. Sier vi at moralen endrer seg betyr det at Gud endrer seg. Og et slikt syn på Gud er dramatisk.

Forstår vi ikke dette vil vi ikke være i stand til å gjøre rede for våre konservative meninger når vi blir utfordret fra liberale og sekulære kretser. Spesielt i samlivsetikken. Kjærligheten blir brukt som trumfkort, og vi står tilbake med svarteper. Men med forståelsen av en lidende Gud som selv har blitt avvist vil vi kunne forklare at kjærlighetens bakside er lidelse. Vårt lodd er å leve med savn, på samme måte som Han gjør det. Denne forståelsen av selve livet må vi holde fast på overfor en sekulær bevegelse som sluker alle med budskapet om nytelse. I stedet for å slå folk i hodet med bibelvers må vi være i stand til å forklare konsekvensene av en moral som endres. Konservative må kunne begrunne sine standpunkt ut fra et ideologisk perspektiv. Nå er ikke kristendommen en ideologi, men om vi skal kunne gjøre rede for at våre standpunkt er gode, må vi kunne forklare hvorfor. Da må vi kunne argumentere ideologisk. Vi må kunne vise at valg har konsekvenser.

Det bør være i konservatives interesse, at våre kristne og konservative standpunkt har en solid forankring og forståelse. Bare på den måten kan vi føre dem videre. Og da tåler de godt en runde i arenaen.

Først publisert i avisen Dagen 23.09.2014

Gå til innlegget

Den farlige ytringsfriheten

Publisert rundt 6 år siden

Demokratiene har alltid smykket seg med tittelen om å hylle ytringsfriheten. Helt til internett kom. Da kunne faktisk alle si hva de ville og hva de mente, og det er blitt et problem.

Gjennom alle generasjoner har vi kjempet for ytringsfriheten. Den har vært bærebjelken i demokratiet, og den vestlige verdens endelige bevis på et fritt samfunn. Fremst i kampen har, kanskje naturlig nok, journalistene og samfunnsviterne stått.

I dag, 3. september 2014, legger Institutt for samfunnsforskning frem sin rapport om folks holdninger til ytringsfrihet. Den bekymrer. Joacim Lund i Aftenposten sier at ytringsfriheten står i veien for ytringsfriheten. Hva nå enn det måtte bety.

Det han sier er at folk flest er villige til å godta begrensninger i ytringsfriheten for å verne antatt utsatte grupper. Lund er enig. Han mener det er en god idé. Det mener ikke jeg. Jeg blir skremt. Jeg vokste opp med utrykket at du skal høre mye før ørene faller av. Men det har visst endret seg med årene. For nå skal det ikke særlig mye til før det blir fare for, ikke bare ørene, men også det som er mellom ørene. Siden 22. juli har vi nemlig blitt utrolig fintfølende for hva som sies. Vi holder pusten hver gang noen mener noe, og håper at folk holder seg i skinnet. Antatte folk. For Lund er ikke alene om å snakke om at det kan være lurt å begrense hva folk har lov å si. Siden terrordagen 22. juli har mange sterke stemmer i Norge skremt oss med hvor farlig det er når folk sier det de mener.

Demokratiene har alltid smykket seg med tittelen om å hylle ytringsfriheten. Helt til internett kom. Da kunne faktisk alle si hva de ville og hva de mente, og det er blitt et problem. Men hvorfor er det et problem? Frykter vi motstand? Er det derfor vi gang etter gang kommer til konklusjonen om at ytringsfriheten må begrenses? Er vårt demokrati, som vi er så stolte av, så vaklende og ustødig at vi blir nødt til å kneble meninger for at det skal forbli stående? Eller frykter vi at folk flest ikke vet sitt eget beste?

Demokratiet testes på om alle får slippe til. Det testes på om vi tolererer å bli krenket gjennom andre sine ytringer, uten å påberope oss grunn til voldelige reaksjoner eller sensur. Jeg undrer meg på hvor lenge det går før meningseliten i Norge får gjennomslag for begrensninger i ytringsfriheten. La oss håpe de aldri får det til. Det er noe sørgelig og skremmende med det faktum at de som alltid har stått på barrikadene for ytringsfriheten nå taler sterkt for å begrense den.

Gå til innlegget

Hamas' fredskamp?

Publisert over 6 år siden

Israel er et land og et folk som deler våre verdier, og som kjemper for å kunne leve med disse verdiene i et hjørne av verden hvor dette bare er en fjern drøm. Men vi har vendt dem ryggen. For oss er det onde blitt det gode. Hvordan havnet vi her?

Krigen i Midtøsten raser videre. Dødstallene stiger blant palestinerne, men til tross for at Israel godtok et våpenhvileforslag fra Egypt 15. juli, er det ingenting som tyder på at angrepene skal opphøre enda. Etter dette har som kjent Israel startet en bakkeoperasjon i Gaza, og freden synes å være langt unna.

Onsdag 16. juli har Stavanger Aftenblad en artikkel om konflikten hvor overskriften er som følger; «Vestbredden overlater fredskamp til Gaza.»

Artikkelen er interessant på flere måter, men jeg vil først kommentere selve overskriften. For en slik overskrift viser oss hvordan Stavanger Aftenblad, og flere med dem, ser på konflikten mellom Israel og palestinerne; Hamas driver en fredskamp. Mot Israel. Rakettene sendes innover Israel i fredens tjeneste. Det blir som når vi bombet Libya, og befridde befolkningen fra tyrannen Gadaffi. Eller som motstandskampen under andre verdenskrig. En motstand og kamp som var nødvendig fordi vi trodde på det gode, og på friheten. Vi hadde nemlig rett. Vi kjempet for det gode. Det samme gjelder nå for Hamas. Samme greie.

Men hvordan havnet vi her? Hva har skjedd siden det onde nå har blitt det gode? For Hamas står ikke for det gode. La det være klinkende klart. De er en terrorbevegelse som ikke deler noen av våre verdier. De står for omtrent det helt motsatte av hva vi gjør. Tidligere norsk Midtøsten-forhandler, statsråd og visegeneralsekretær i FN, Terje Rød-Larsen, gir følgende karakteristikk av Hamas direkte på Dagsnytt Atten i NRK P2 15. juli; «… det er et tyrannisk regime, det er undertrykkende, det respekterer ikke menneskerettigheter, det er summariske henrettelser, kvinneundertrykkelse, minoriteter som kristne undertrykkes osv.» NRKs korrespondent i Midtøsten,Sidsel Wold, sa under samme sending; «…jeg vet ikke om Hamas er så opptatt av befolkningen sin egentlig.»

Men for oss er altså Hamas blitt en fredsbevegelse. Det er de som kjemper Gazas fredskamp. Og selv om FN organisasjonen UNRWA fant 20 raketter som Hamas hadde gjemt i en barneskole på Gazastripen lar vi oss ikke rikke til å tro noe annet. Vissheten om at Hamas faktisk tilranet seg makten i Gaza i et ulovlig kupp i 2006 betyr heller ikke noe. Til og med når Hamas ikke vil si ja til en våpenhvile 15. juli, men svarer med flere raketter gjør det særlig inntrykk på oss. En våpenhvile som Israel faktisk sa ja til. I stedet sier Stavanger Aftenblad om våpenhvilen at Israel og Egypt ydmyket Hamas med en simpel manøver på den politiske arena ved å foreslå en våpenhvile. Tenke seg til å ydmyke noen med en våpenhvile. Det er nesten som om vi kan høre at vi trekker et lettelsens sukk, hvorpå vi takker Hamas for at de ikke lot seg ydmyke ved å godta en simpel våpenhvile.

Gaza er ikke okkupert av Israel. Palestinerne fikk full kontroll med Gaza da Israel trakk seg ut i 2005. Likevel hører vi hele tiden at det er «okkupasjonen» som er den klare årsak til konflikten. Siden Gaza ikke er okkupert, må man da mene at det er okkupasjonen av Vestbredden er årsaken til konflikten i Gaza. Men her er noe rart. For Vestbredden vil for alt i verden ikke bli innblandet i konflikten mellom Israel og Hamas. Hvorfor? Majd Shuman svarer Stavanger Aftenblad 16. juli at de har det godt takket være at palestinske selvstyremyndigheter faktisk samarbeider med Israel. Så mens Jonas Gahr Støre, Heikki Holmås, Mads Gilbert og Sidsel Wold med mange flere argumenterer med okkupasjonen av Vestbredden som årsaken til hele konflikten, svarer Shuman at de har det godt på Vestbredden. Skal vi tro på argumentet om at okkupasjonen av Vestbredden er årsaken til konflikten må det bety at Hamas ikke har fått med seg svaret til Shuman og befolkningen på Vestbredden. For de har det godt.

Konflikten i Midtøsten er en tragedie for alle ofre. Den er en tragedie for Gaza og for palestinerne. Den er en tragedie for Israel. Samtidig viser måten vi selv ser på konflikten at noe har skjedd med oss. En terrorbevegelse og et tyrannisk regime ved navn Hamas har fått oss til å vende oss mot Israel. Israel er et land og et folk som deler våre verdier som ytringsfrihet og religionsfrihet. Det er et demokrati, med en rettstat hvor alle er like for loven. Israel kjemper for å kunne leve med disse verdiene i et hjørne av verden hvor dette bare er en fjern drøm. Hvor kvinner, homofile og minoriteter blir systematisk undertrykket og hvor kristne blir henrettet. Men vi har vendt dem ryggen. For oss er det onde blitt det gode. Hvordan havnet vi her?

Først trykket i avisen Dagen 22. juli 2014.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere