Ståle Halsne

Alder: 46
  RSS

Om Ståle

Følgere

Bygg ned velferdsstaten

Publisert over 5 år siden

Vi kan ikke forvente høyt entreprenørskap i en befolkning som ikke har behov for økt velferd. Bør vi derfor flytte ansvaret for vår velferd bort fra staten og tilbake til oss selv?

Gjennom våre velferdsordninger har vi her i Norge svært gode rettigheter og et omfattende sikkerhetsnett. Det føles trygt. Er det likevel mulig å snakke om at det finnes en grense for når sikkerhetsnettet er for stort og for omfattende?

I denne omgang tenker jeg ikke på at velferdsordningene blir for kostbare og ikke er bærekraftige. Det spørsmålet er stort nok, og er i seg selv et godt nok argument for hvorfor velferdsordningene burde vært bygget ned. Men det er ikke temaet her.

I denne omgang tenker jeg på sikkerhetsnettet som en bremse for utvikling og nyskaping.

Vi har lenge hørt at vi må finne noe nytt å leve av når oljealderen er slutt. Og selv om vi alltid har visst at oljen ikke vil vare for alltid, har vi nok følt at vi har god tid på å klekke ut hva vi skal produsere. Men nå kan det begynne å haste likevel. Oljen har ikke tatt slutt, men næringen sliter med dårlig oljepris. Dermed stopper investeringene.

Spørsmålet blir da; vil gründere komme opp med noe nytt og levedyktig som vi som samfunn kan leve av i fremtiden? Det vil de helt sikkert, dersom mulighetene er der, og staten legger til rette for nyskaping vil nok mange si. Men hva om vi snur på fjøla, og sier det slik; dersom det ikke finnes noe å leve av, vil det ikke da dukke opp noen som starter med noe nytt? Det heter jo at nød lærer naken kvinne å spinne. Spørsmålet for oss blir vel mer i retning av om velstand lærer påkledd kvinne å spinne?

Det kan nemlig tenkes at om sikkerhetsnettet blir for stort vil det kunne virke kontraproduktivt. La meg gi et eksempel; la oss si at jeg står uten jobb. Jeg står foran to valg for hva jeg vil gjøre videre. Det ene er å gå til NAV og be staten ta seg av meg. Jeg får en eller annen form for trygd, og hjelp til å komme tilbake til arbeidslivet. Det andre alternativet er å satse sparepengene mine på å skape min egen arbeidsplass. Hva gjør jeg?

Hvordan du eller jeg ville valgt i en slik situasjon vil være forskjellig ut fra mange hensyn, men det er noen mekanismer som vil virke likt på både deg og meg – med ulik styrke. Vi vil begge vurdere risiko opp mot gevinst når vi skal velge. Om jeg fryser er jeg villig til å satse ganske mye for å lære å spinne. Rett og slett fordi gevinsten er å bli varm. Men er jeg varm, er jeg ikke interessert i å risikere så veldig mye. Jeg er jo allerede varm.

Hva vi skal leve av når oljealderen er slutt er en stor utfordring. Staten har et viktig ansvar for å stimulere og legge til rette for nye næringer. Men staten kan ikke skape arbeidsplasser. De må vi skape selv. Selvsagt kan staten sprøyte penger inn i økonomien ved å øke offentlige investeringer og på den måten skape etterspørsel og økt aktivitet. Men en slik aktiv finanspolitikk virker kun på kort sikt, og bør benyttes bare når det ikke er andre muligheter. Det er derfor helt rett av dagens regjering å vente med tiltak, selv om mange nå roper på staten. Fordi det på lang sikt er privat næringsliv som har ansvaret for å skape virksomhet. I boken «How the west won – the neglected story of the triumph of modernity» (2014), sier Rodney Stark at det var det private næringsliv som skapte den velstand Europa, USA og vesten i dag nyter godt av. Det skjedde gjennom muligheten til å skape gevinst ved å ta risiko. Kapitalismen og det frie markedet var avgjørende for å få dette til.

Et omfattende sikkerhetsnett, velferdsordninger og trygdesystemer vil kunne arbeide mot entreprenørskap og gründervirksomhet. Økt gevinst er for marginal, og kun de som virkelig vil realisere noe eller de som er virkelig idealister våger å satse. Vi kan derfor ikke forvente høyt entreprenørskap i en befolkning som ikke har behov for økt velferd. Da Hans Nielsen Hauge startet sine gründerbedrifter rundt omkring i landet var det mange ulike forhold som gjorde at han lykkes. Men det viktigste var kanskje at hos en befolkning som ikke hadde noen ting var det enkelt å finne risikovilje. I et samfunn med et vanntett sikkerhetsnett er det få eller ingen som vil risikere noe.

Kan svaret da være å bygge ned velferdsordningene, slik at ansvaret for vår velferd flyttes fra staten tilbake til oss selv?

Først publisert i papiravisen Dagen 1. juni 2015.

Gå til innlegget

Flyktninger brukes som pressmiddel

Publisert over 5 år siden

Hvorfor presser ingen på for at leirene for palestinske flyktninger legges ned og flyktningene får et normalt liv?

Flyktningproblemet er et av de vanskeligste spørsmålene i Midtøsten-konflikten. Problemet oppsto som en følge av at den arabiske siden ikke ville godta FNs vedtak i 1947 om en deling av det britiske mandatet. De fleste flyktningene vi i dag snakker om, måtte flykte under den arabisk-israelske krigen i 1948 da Egypt, Transjordan (Jordan), Libanon og Irak gikk til krig mot Israel.

Jeg sier de fleste, fordi en ny flyktningbølge oppstod i 1967 under seksdagerskrigen, da Israel igjen ble angrepet, denne gangen av Egypt, Syria, Jordan og Irak.
Benny Morris beskriver krigen detaljert i boken 1948. Han beskriver at den jødiske militære organisasjon Haganah (senere IDF) innskrenket seg til selvforsvar i starten av krigen, men etter hvert begynte en mer aggressiv linje. Dette er rimelig å se i sammenheng med jødenes situasjon, hvor man var sikker på at araberstatenes mål med å angripe Israel var å knekke den nye staten. Jødene sto med ryggen mot Middelhavet.

Antallet som flyktet i 1948 er ikke dokumentert, men tallet er sannsynligvis rundt 750.000 flyktninger. Problemet med de arabiske flyktningene er velkjent, og FN har til og med sitt egen organ for disse flyktningene, kalt UNWRA. I tillegg har palestinske flyktninger en særegen rett som gjør at flyktningstatusen går i arv. Det betyr at i dag er flyktningene fra 1948 (750.000) og 1967 (450.000) blitt til over 7 millioner flyktninger. 40 % av disse bor i Jordan.

Jødiske flyktninger. Mindre kjent enn de palestinske flyktningene er de jødiske flyktningene fra krigen i 1948. Selv om det ikke pågikk krigshandlinger i de arabiske landene, ble nær 1 million jøder fordrevet fra disse landene. Disse flyktningene så heller aldri sine hjem igjen. Ca. 600.000 av dem flyktet til den nye staten Israel, hvor de ble tatt imot og integrert. Resten flyktet til andre land i verden.

Men for de arabiske flyktningene ble situasjonen mye verre enn for de jødiske. Ingen arabiske land ville ta imot dem. Etter 1948 ble det derfor opprettet flyktningeleirer i Egypt (på Gazastripen), Syria, Libanon og Transjordan (på Vestbredden som da ble okkupert av Transjordan).


I 1967 ble Israel igjen angrepet, og resultatet var at Israel okkuperte Gazastripen og Vestbredden. For flyktningene på Gazastripen og Vestbredden betydde dette at de var fri til å forlate leirene, og bosette seg i byene (Gaza by) og på Vestbredden. På Vestbredden benyttet noen få tusen denne muligheten og bosatte seg i byene rundt.

Samtidig opphørte restriksjonene for flyktningene inne i Jordan, og flyktningene fikk bosette seg i Jordan med samme rettigheter som jordanerne. Husk at dette gjelder for 40 % av flyktningene. Men selv om de fikk jordansk statsborgerskap kansellerte ikke dette den palestinske returrett eller deres status som flyktninger. Sammenligner man dette med jødene som måtte flykte ville dette bety at de fortsatt i dag hadde hatt status som flyktninger, og kunne påberopt seg returrett. Noe slikt er aldri krevd. For flyktningene i Syria og Libanon er det fortsatt forbudt å forlate flyktningeleirene.

Åpne leirene. I Nablus finner vi en av flyktningleirene på Vestbredden. Den ligger omtrent midt i byen som er kontrollert av palestinske selvstyremyndigheter (A-område). Det opplagte spørsmålet er jo hvorfor denne leiren, samt de andre på Vestbredden og i Gaza, ikke stenges og flyktningene integreres i samfunnet hvor de kan bosette seg og finne arbeid. Dersom leirene åpnes, vil presset på Syria og Libanon om å stenge sine leire og å integrere flyktningene også øke. Flyktningproblemet ville simpelthen smuldre bort. Problemet er bare at flyktningene er et viktig pressmiddel overfor Israel. Derfor brukes altså disse menneskene i et storpolitisk spill, hvor FN og selv Norge deltar med massiv støtte for å holde liv i leirene.

Flyktningproblemet er et av de vanskeligste spørsmålene i hele konflikten. Israel nekter arabiske flyktninger å vende tilbake, og araberstatene nekter å integrere flyktningene i sine land. Det hele opprettholdes av et FN som står og ser på. Verdenssamfunnet og Norge må derfor legge press på Hamas og De Palestinske selvstyremyndighetene slik at leirene på Vestbredden og i Gaza legges ned, og flyktningene integreres. Dette vil gjøre det umulig for Syria og Libanon å opprettholde sine flyktningleirer. Da vil veien til fred være ett viktig skritt videre. Men spørsmålet er jo om man vil.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.3.2015

Gå til innlegget

Statlig eierskap og føleri

Publisert nesten 6 år siden

Privat eierskap har vært en av nøkkelfaktorene for utviklingen av vår velstand. Private eiere har nemlig en betydelig høyere motivasjon for å drive frem utvikling og verdiskapning enn det staten har. Statlig eierskap derimot, er ikke uproblematisk.

Etter at Regjeringen har vedtatt at staten skal selge seg ut av en rekke bedrifter, deriblant Flytoget, har vi hatt en lang debatt om statlig eierskap. Geir Pollestad (SP) lovet kamp for å beholde Flytoget, og Jonas Gahr Støre (AP) er kritisk til Regjeringens eierskapsmelding.

I Norge eier staten over 35 prosent av verdiene på Oslo Børs. Ingen andre land vi kan sammenligne oss med har en tilsvarende andel. Hvorfor er det da slik i Norge? Det er det faktisk ingen som vet. Det har bare utviklet seg slik, men uten at det finnes en gjennomtenkt begrunnelse. Resultatet er en pragmatisk holdning der det statlige eierskapet tas for gitt.

Men spørsmålet om hvorfor det er blitt slik er ikke uvesentlig. Enten staten kjøper seg direkte inn i selskaper eller selv etablerer selskaper gjøres dette med en grunn. I de tilfeller hvor staten etablerer selskaper av samfunnsmessige hensyn er dette i utgangspunktet uproblematisk. Men kommersielle selskaper som konkurrerer om kunder i et åpent marked, bør ha private eiere. Det er en god ordning at den som regulerer et marked ikke selv er aktør i markedet. Private eiere har en betydelig høyere motivasjon for å drive frem utvikling og verdiskapning enn det staten har. Nettopp fordi private eiere har egeninteresser i økt verdiskapning. Dette har vært en av nøkkelfaktorene og grunnpilarene for utviklingen av vår vestlige velstand. For øvrig er det åpenbart et problem dersom staten må trå til med etableringer i et marked fordi det ikke finnes privat initiativ.

Mange vil også hevde at det er umulig med staten som en aktiv eier, rett og slett fordi staten ofte vil måtte ta hensyn som ikke er forenelig med aktivt eierskap og forretningsmessig drift. Problemet er at slike hensyn og vurderinger også gir uheldige dobbeltroller som vanskeliggjør konkurranse og hindrer nyetableringer.

En innvendig fra de som støtter statlig eierskap er at utenlandske eiere kan komme inn og overta norske selskaper. Men er det et problem? Har det betydning for meg om det er kinesere som eier Flytoget når jeg skal til Gardermoen? Nei, selvfølgelig ikke. Utenlandsk kapital har alltid vært viktig for utvikling av norsk næringsliv, og her kan vi spesielt nevne oljenæringen. Hvem var det som fant olje på norsk sokkel? Det var ikke et norsk selskap. Utenlandske eiere og kapital har vært svært viktig for utviklingen av norsk petroleumsvirksomhet.

Når det gjelder Flytoget er det likevel riktig å si at det på ett tidspunkt har vært riktig av staten å være eier i Flytoget AS; ved oppstart. Da ingen trodde på det. Da var det viktig at staten etablerte selskapet, med den begrunnelse at man mente at Flytoget hadde en samfunnsnyttig viktig oppgave.

Så kan man hevde at det må da være riktig av staten å eie et selskap som tjener penger. Det bidrar jo til statskassen? Men en slik begrunnelse blir feil. Det er ikke et argument at staten skal eie et selskap fordi det tjener penger, og på den måten bidrar i statskassen. Staten skal ikke tjene penger gjennom å være en aktiv eier i næringslivet, og dermed ha en rolle i de markedene den selv kontrollerer. Den skal tjene penger gjennom skatter og avgifter som kommer fra næringsvirksomhet. Akkurat som det er gjort i oljesektoren, hvor beskatningen har gitt Norge enorme inntekter. Her vil kanskje noen innvende at Oljefondet investerer for å tjene penger. Men det blir noe helt annet. Oljefondet investerer med tanke på langsiktig avkastning. Oljefondet vekter mulig avkastning mot mulig risiko for sine investeringer, og er i utgangspunktet ikke en aktiv eier i sine investeringer hvor de utgjør generalforsamlingen, slik næringsministeren er det i statlige selskaper, og følgelig står for valget av styret. Det blir derfor ikke sammenlignbart.

Det kan godt være at statlig eierskap gir oss en følelse av at selskapene er «våre». Men det blir bare føleri. Oljefondet eier bygg i Regent Street, men det betyr da ikke noe for hverken oss eller engelskmennene. Regent Street er da ikke «vår» mer enn den er engelsk. Det er nemlig ikke slik det fungerer.

Gå til innlegget

Reme er ideologisk forblindet

Publisert rundt 6 år siden

Forskjellen på IDF (Israel Defence Force) og IS (Islamsk stat) er himmelvid. Det handler nemlig dypest sett om forskjellen på godt og vondt.

Odd Kristian Reme fra Kirkelig Dialogsenter i Stavanger skrev 18. november om «Bedehusets voldelige ekstremister» i Stavanger Aftenblad. Han sikter til at avisen tidligere i uken hadde en artikkel om norske bedehusfolk som verver seg til tjeneste i Israels hær – IDF.

I kronikken sammenligner Reme disse frivillige med norske krigere i IS (Islamsk stat). Han skriver:

IS-krigere framstår uten tvil som mer skremmende og bestialske enn disse godt voksne bedehusfolkene fra Rogaland og Agder. Men stridsvognene de poserer foran, er dødsmaskiner, redskaper for ondskap og okkupasjon og krigsforbrytelser. (…) Men disse tjenestene frigjør israelsk militær kapasitet til drap. Prinsipielt sett gjør de derfor det samme som IS-krigere fra Norge.

Heldigvis satt jeg ikke med morgenkaffen da jeg leste dette. For det kunne blitt stygt. Reme gjør her det utrolige i å sammenligne frivillige som gjør sivile oppgaver i IDF med krigere i IS. Det er ikke bare sørgelig å registrere. Mest av alt er det fryktelig skremmende. For prinsipielt er forskjellen himmelvid. Det handler nemlig dypest sett om forskjellen på godt og vondt.

Israel er en nasjon med et organisert forsvar. En soldat i et organisert forsvar kjemper for alles frihet, og beskytter folk som ikke kan beskytte seg selv. En soldat i et organisert forsvar velger seg ikke ut en motstander eller en kamp, men er trenet for å forsvare sivilbefolkning og unngå så mange sivile tap som overhodet mulig. En soldat i et organisert forsvar går så langt at han er villig til å beskytte sivile liv med sitt eget. Målet er å skape så mye trygghet og sikkerhet for sivilbefolkningen som mulig i en gitt situasjon.

IS er noe av det mest ondskapsfulle vi har sett i moderne tid. Det er en terrororganisasjon som bruker uhyrlige midler for å nå sine mål. Sivile liv betyr ingenting. De er bare et middel, og man går ikke av veien for å likvidere på direktesendt nett-TV. Uttrykket å «gå over lik», har blitt bokstavelig. De bruker sivile liv for å skape så mye frykt og panikk som mulig.

Når Reme presterer å sammenligne deltakelse i IDF med deltakelse i IS er det så ideologisk forblindet, at man kan lure på om det skyldes at man ikke vet bedre. Men vi vet at Reme ikke uttaler seg i et vakuum. Han støtter det palestinske kravet om at Israel ikke skal forbli en jødisk stat. Å bruke så simple midler som å sammenligne det israelske forsvar – IDF – med IS, er derfor bare kronen på verket i Remes lange kamp mot verdens eneste jødiske stat.

Først publisert i Stavanger Aftenblad 20. november 2014.

Les også Nordmenn som tjenestegjør for Israel er ekstremister

Gå til innlegget

Den kristne moral må forsvares

Publisert rundt 6 år siden

Når vår kristne moral blir utfordret, må vi i mye større grad kunne forsvare den med argumenter som har solid forankring i ideologisk tenkning. For å si det enkelt; Dersom vi mener at vår moral er god, må vi kunne si hvorfor!

Da Olav den Hellige innførte kristendommen for 1000 år siden var det fordi han mente at den kristne moral var god. Kristendommen gav individet egenverdi. Den tok derfor et oppgjør med datidens kultur hvor slaver var naturlig, og ættens ære gikk foran individet.

Siden den gang har Norge vært et kristent land, og i flere hundreår har vi i liten grad måttet forsvare den kristne tro og moral. Men i de siste tiår har moralen blitt utfordret. Liberale og sekulære krefter har særlig utfordret det kristne menneskesynet. Resultatet er blant annet en abortlov og en ekteskapslov, for å nevne noen, som ikke stemmer overens med det kristne menneskesynet. Spørsmålet blir jo da hvorfor vi kristne ikke har maktet å forsvare vår kristne moral? Jeg mener det skyldes hovedsakelig to forhold.

For det første har vi i mange generasjoner tilbake, ikke behøvd å forsvare den. Det har vært tilstrekkelig å vite at det er sant, og at det stemmer overens med Bibelen.

Når vi nå så kraftig blir utfordret, må vi imidlertid i mye større grad kunne forsvare moralen med argumenter som har solid forankring i ideologisk tenkning. For å si det enkelt; Dersom vi mener at vår moral er god, må vi kunne si hvorfor! Jeg har i tidligere innlegg sagt at moralen kommer fra Gud selv. I konservative kretser har dette vært avgjørende, men det har også vært nok når vi skal begrunne den. Problemet er bare at overfor et sekulært samfunn, liberale eller ateister så holder ikke dette. Det avvises enkelt. Vi må derfor i mye større grad kunne begrunne moralen som god, med argumenter som er ideologisk forankret, og som støtter og underbygges av et menneskesyn.

For det andre har det å gjøre med hvordan kristen moral er utfordret konkret. Siden kristendommen ble innført har moralen vært begrunnet i sannhet, fornuft og årsak. Nå beveger samfunnet seg mot en moral som er begrunnet i følelser. Pendelen har svinget så langt at individet selv avgjør hva som er riktig og galt. Basert på følelser der og da.

Francis Scheaffer sier det slik i sin bok «Escape from reason» (1968)

«Sannhet har alltid vært basert på fornuft. Nå er hva vi føler den sanneste kilde til virkeligheten.»

Problemet med en moral begrunnet i følelser er at vi ikke er i stand til hverken å forstå eller leve med lidelse. Som Scheaffer sier, møter vi enorme eksistensielle problemer som angst, fortvilelse og meningsløshet. Derfor går vi langt for å utrydde all lidelse. Ja, vi er faktisk villige til å gå så langt at vi tar liv for å kvitte oss med lidelsen. Siden vi ikke er i stand til å leve med den er jo det egentlig naturlig.

Men lidelsen er en del av livet. Faktisk er det bare kristendommen som har svar på lidelsen. Bare kristendommen kan forklare at lidelsen er baksiden av kjærligheten. Den treenige Gud gav fra seg sin allmakt i det at han gav menneskene muligheten til å velge å elske han, eller å velge han bort. Lidelsen av å bli valgt bort er prisen for muligheten til å bli elsket. Og for å gjenopprette relasjonen med oss mennesker var Jesus Kristus villig til å lide og dø, ved å ta den straffen vi skulle hatt. Lidelsen var uunngåelig for å gjenopprette relasjonen. Men han gjorde det. Han valgte lidelsen.

Et samfunn som ikke forstår lidelse, og dermed innser at det er en del av livet vil få store problemer. Men når vi kristne forsøker å argumentere for vår moral på samme måte, ut fra følelser trumfes vi enkelt. Som da KrF valgte å si at debatten om reservasjonsrett for fastleger ikke handlet om abort, men om legenes rett til å ha en samvittighet, var det en argumentasjon hvor det nettopp var følelsene som avgjorde. Reservasjonsretten skulle ikke beholdes fordi moralen sier oss at abort er galt, men fordi hver lege har en følelse av at det er galt. Legenes følte lidelse ble derfor enkelt satt opp mot, og trumfet av kvinnenes følte lidelse. Sjakkmatt!

En moral som bygger på følelser forsøker nettopp å utrydde lidelsen. Problemet er bare at grensen for når det ikke er mulig å ta lidelsen bort blir utydelig. Rett og slett fordi lidelse settes opp mot lidelse. Eksempler på det er abort og eutanasi. Resultatet er ikke pent. For min ektefølte lidelse kan føre til at ditt liv må krenkes, for at jeg skal ha det godt. Om min lidelse er større enn din, så er det du som taper.

Den kristne moral er god. Den bygger på sannhet og fornuft. Derfor kan vi, og må vi forsvare den.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere