Ståle Halsne

Alder: 43
  RSS

Om Ståle

Følgere

Bør KrFs ledelse utfordres?

Publisert over 1 år siden - 515 visninger

Det er betydelige problemer med ledere som «modnes» i spørsmål om menneskesyn, samliv, seksualitet og familie. Samfunnets utvikling ser ut til å spille hovedrollen for hva man skal mene og kjempe for, og sannheter finnes åpenbart ikke.

For et par uker siden kom partileder Knut Arild Hareide tilbake fra pappapermisjon. Like etter forkynte han at han ville delta i Pride-paraden i Oslo. Resultatet var massiv oppmerksomhet og mediedekning.

Ifølge Hareide var det helt nødvendig å delta i paraden for å kunne ta avstand fra terroren i Orlando. Det er selvsagt ikke nødvendig  å delta i Pride-paraden for virkelig å kunne ta avstand fra terroren mot homofile i Orlando, men det var en gylden anledning for Hareide til å få etablert en ny retning for partiet i spørsmål om ekteskapet: I et intervju til VG-nett sa han at kampen mot det klassiske ekteskapet mellom mann og kvinne nå er over i KrF. Utfordringen er at han med det viser hvor problematisk og selvmotsigende programforslaget for 2017-2021 angående ekteskapet er.

Omtrent samtidig kom tidligere partileder Valgerd Svartstad Haugland ut og sa at hun nå har gjort helomvending i saken om adopsjon: Hun mener nå at homofile bør få adoptere. Begrunnelsen er at homofile kan være like gode omsorgspersoner som heterofile par. Svarstad-Haugland har dermed akseptert at foreldre kun er omsorgspersoner, og ikke noe mer, og at det dermed bare er omsorgsevne det kommer an på. Det er interessant å legge merke til at både Svarstad-Haugland og Hareide tar avstand fra tidligere standpunkt og uttalelser om homofili. Det er ikke saken som har endret seg, men deres egne holdninger som har blitt «modnet». Det er betydelige problemer med ledere som «modnes» på denne måten i spørsmål om menneskesyn, samliv, seksualitet og familie. Samfunnets utvikling ser ut til å spille hovedrollen for hva man skal mene og kjempe for, og sannheter finnes åpenbart ikke. Dermed blir det også vanskelig å forstå at vi skal stå fast i spørsmål om eggdonasjon, surrogati eller aktiv dødshjelp, siden vi med sikkerhet kan si at samfunnet vil fortsette å modnes også i disse spørsmålene. Men det er også alvorlig nettopp fordi de er ledere. Og vi skal merke oss at det begynner å bli få ledere som fortsatt står på det klassiske synet på ekteskap, seksualitet og familie. Det gjør noe med resten av oss, for når lederne går foran, har vi andre en tendens til å komme etter.

Som om ikke dette var nok, fikk alle medlemmer av KrF nylig en e-post fra partilederen hvor han skriver at han nå har innkalt til samtaler i «sentrum», med Venstre, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne (MDG). Men er det uproblematisk? I sitt prinsipprogram om mennesket hevder MDG at; «Miljøpartiet De Grønne har som utgangspunkt at menneskene ikke står hevet over naturen, men er en del av naturen». MDG har som utgangspunkt at mennesket ikke har noen særstilling i skaperverket. Sammen med Venstre er de blant de mest liberale partiene på Stortinget, og befinner seg langt ut på venstresiden i norsk politikk. Er det blant dem det nye Krf skal vokse?

Prosjektet til Hareide og dagens ledelse vil føre KrF i store klyv mot venstre. Det bør imidlertid ikke overraske noen, ledelsen har nemlig arbeidet lenge for å gjøre KrF mer sosialistisk og liberalt, og har stort sett brukt perioden som støtteparti for dagens høyreregjering til å ta avstand fra den. Samtidig har vi sett at partiet har blitt mer og mer utydelig i tradisjonelle kampsaker som abort og kampen for det klassiske ekteskapet. Allerede i forbindelse med programarbeidet i 2012 forsøkte Dagrunn Eriksen å fjerne kampen mot den nye ekteskapsloven. Den gang lyktes det ikke. Denne gangen har ledelsen valgt en annen strategi hvor partilederen kjører frem endringen før program og nominasjoner er på plass. 

Jeg mener vi må samle de konservative kreftene i KrF og utfordre dagens ledelse. Politikken som for tiden hamres ut har enorme konsekvenser, spesielt med tanke på menneskeverd og menneskesynet. Vi må kreve å få på bordet hva planen for partiet er, og ikke minst vurdere konsekvensene av en politikk som forlater klassisk kristen tenking og tradisjon. Den ideologiske plattformen i partiet er allerede skjør, den kristendemokratiske modellen oppleves teoretisk og fremmedgjørende, og nå er gulvet i ferd med å falle sammen under føttene våre. Dette kan vi ikke sitte rolig og se på, vi kan ikke bare sitte stille og godta at partiet går i den retningen den nåværende ledelse ønsker uten å ta opp kampen.

Ståle Halsne
Kommunestyrerepresentant for KrF i Hjelmleand

Først publisert i avisen Dagen 06.07.2016 

Gå til innlegget

NLM - ledelse og kommunikasjon

Publisert over 1 år siden - 333 visninger

Det er svært vanskelig å få tak i hvordan ledelsen i NLM ser på sitt forhold til DnK.

Tidligere generalsekretær Egil Grandhagen taler til fjordårets generalforsamling i NLM. 

Tidlig i mai kom ledelsen i NLM ved generalsekretær, leder for NLM Norge og alle regionledere med en uttalelse til Kirkemøtets vedtak om vigsel av homofile. I uttalelsen het det blant annet;

«Ved å lære at homofilt samliv kan velsignes av kirken, er kirken blitt en løgnkirke som aksepterer en livsførsel som Bibelen entydig advarer imot.»

Denne kritikken retter seg mot Den norske kirkes lære om homofilt samliv, og beskriver den som løgn. Noen dager etter gikk de imidlertid ut og beklaget begrepet «løgnkirke», da det hadde kommet reaksjoner på dette. Generalsekretær Åsland uttalte da;

«Vi mener ikke at alle som fortsatt står som medlemmer i Den norske kirke støtter løgn eller legitimerer vranglære. Det er beklagelig at uttalelsen fra ni ledere i NLM kunne oppfattes som en anklage mot alle kirkens medlemmer»

Undertegnede er en av dem som har kritisert ledelsen for håndteringen av saken og begrunnelsen for å trekke tilbake begrepet «løgnkirke». Åsland begrunnet det med at det for noen opplevdes sårende og stigmatiserende, noe NLM ikke ønsket med uttalelsen. Som formann i Hjelmeland misjonslag og oppvokst innenfor NLM har jeg stort engasjement for Misjonssambandet, men håndteringen av uttalelsen og beklagelsen i ettertid mener jeg er problematisk, og jeg vil gjerne begrunne hvorfor.

Uttalelsen fra NLM er en av de viktigste fra ledelsen i NLM. Den kristne kirke står overfor en situasjon så alvorlig at det kan minne om reformasjonen. Åsland beskriver selv situasjonen i et innlegg på Verdidebatt 19. mai; «Aldri før er en vranglære blitt gjort til kirkelære – og fått sin plass i kirkens liturgi.»

Ledelsen i NLM måtte selvfølgelig forvente reaksjoner på uttalelsen de sendte ut 11. mai. Likevel kan det virke som om de ikke var forberedt. Når de valgte å bruke ordet «løgnkirke» var det naturlig at de stilte seg selv spørsmål om hvordan mottakerne ville oppfatte et slikt begrep. Jeg kan bare spekulere, men det virker som om de ikke har tenkt gjennom dette, for ledelsen i NLM var tydelig ikke forberedt på at noen kunne bli såret og stigmatisert av begrepsbruken. Når ledelsen velger å trekke tilbake begrepet, og be om unnskyldning overfor dem som følte seg såret, viser det positive egenskaper hos ledelsen. Men da må man imidlertid vite at en slik unnskyldning også kommuniserer, og ettersom begrepet løgnkirke ble brukt om kirkens lære, er det uklart hva NLM mener med å trekke tilbake og unnskylde bruk av begrepet.

Da er vi inne på det kanskje mest problematiske med NLMs håndtering av denne saken. For det er svært vanskelig å få tak i hvordan ledelsen i NLM ser på sitt forhold til DnK. Tradisjonelt har NLM og NLMs tilhengere hatt et tett forhold til DnK, og dette preger tydelig håndteringen av saken. Opp gjennom historien har NLM vært tydelige på hvilke tros- og kirkesamfunn de selv, samt medlemmene, bør eller ikke bør samarbeide med utfra teologisk ståsted. Slik har de alltid stått fast på vedtaket i Calmeyergaten i 1920 om et nei til samarbeid med de som bryter med Bibelens autoritet. Kirkemøtets vedtak om homofil vigsel er av en så alvorlig karakter at det er vanskelig å forstå at den ikke utelukker et samarbeid mellom NLM og DnK. Nå velger ledelsen i NLM å støtte de i kirken som står for deres syn. Det er i seg selv hverken overraskende eller problematisk, men det blir problematisk når NLM trekker deler av kritikken mot kirkens lære fordi den rammer de samme medlemmene. Tidligere generalsekretær i NLM, Egil Grandhagen sier dette klart. Han skriver på Verdidebatt; «Personlig synes jeg betegnelsen «løgnkirke» er lite treffende som karakteristikk på et kirkesamfunn. Man kan ikke både uttrykke respekt for oss som velger å bli stående i Den norske kirke, og samtidig si at vi tilhører en løgnkirke. Det blir dobbeltkommunikasjon.»

Grandhagens utsagn, som selv har valgt å stå i Den norske kirken, viser oss at det er vanskelig å skille kirkens medlemmer fra kirkens lære. Spørsmålet blir da om det er mulig for NLM å beskytte «sine egne» i DnK, uten å gå på akkord med organisasjonens teologiske prinsipper?

Misjonssambandets lange tradisjon i DnK påvirker håndteringen av denne saken, og det er viktig å forstå betydningen av denne tradisjonen. Men ledelsen i NLM må kommunisere klart om NLMs forhold til DnK, og ikke la hensynet til kirkens medlemmer komme i veien for nødvendige uttalelser om kirkens vranglære. 

En forkortet versjon er publisert i avisen Vårt Land 30.05.2016.

Gå til innlegget

Gjør døren høy, gjør porten vid

Publisert over 1 år siden - 296 visninger

Når vi går inn i kirken gjør vi ikke det for å få bekreftet at vårt liv er i overensstemmelse med guds bud. Nei det er faktisk tvert om. Men gjennom nattverden og bekjennelsen får vi del i frelsen og kan løfte hodet på vei ut - vi er tilgitt.

Generalsekretær i Kirkerådet, Ole Inge Bekkelund, forteller 9. mai til NRK at det er et sterkt engasjement for at Den norske kirke skal være en åpen kirke, hvor det er rom for alle. Et argument som har blitt brukt for å begrunne vedtaket om at homofile skal få inngå ekteskap i kirken på lik linje med det klassiske ekteskapet mellom mann og kvinne.

Kirken verden over har gjennom alle tider arbeidet for å vise at den er åpen for alle. Både for jøde og greker som Paulus sier det, og som Mesteren selv sier i misjonsbefalingen hvor han ber oss om å gå ut til alle folkeslag. Det er altså ingen som ikke får komme inn i Guds kirke. Så hvorfor bruker en da dette som et argument til fordel for homofiles rett til å gifte seg?

I Matteus kapittel 16 leser vi om Jesus som spør sine disipler et avgjørende spørsmål om hvem han er; «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.»  Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.»

Guds kirke skal altså bygges på bekjennelsen av at Jesus Kristus er den levende Guds sønn. Dette er klippen hele reisverket hviler på. Så hvem er han, denne Guds sønn? Han er sann Gud og sant menneske. Ved å la seg føde inn i sitt eget skaperverk kunne han ta på seg og sone for all verdens synd fordi han selv var uten feil.  Og når synden er oppgjort kan Faderen tilgi oss.

Når vi går inn i kirken gjør vi ikke det for å få bekreftet at vårt liv er i overenstemmelse med guds bud. Nei det er faktisk tvert om. Vi gjør det fordi Guds bud treffer oss, dømmer våre tanker, ord og handlinger, og vi har behov for å få del i tilgivelsen. Salmene, prekenen og hele liturgien bygger opp under dette som vi så tydelig ser og får del i ved nattverden; Vi bøyer hodet og kneler fremfor Gud med våre liv, fulle av feil og synder, og gjennom nattverdmåltidet og bekjennelsen får vi del i frelsen og vi kan løfte hodet på vei ut – vi er tilgitt. Vi er fri. Og vi går ut i verden og tilgir våre skyldnere slik Gud har tilgitt oss. Slik har kristendommen en påvirkning på verden som holder samfunnet vårt sammen. Vi blir slik som den gud vi tror på, en gud som tilgir. Kirken er derfor både salt i våre liv og avgjørende for at våre samfunn skal fungere. Denne dobbelheten burde flere få øynene opp for. Også kirken selv.

På denne måten har kirken verden over arbeidet gjennom alle tider. Den har forkynt et budskap som avslører våre liv, og blottlegger våre feil. Den Hellige Ånd avslører alt og viser oss vår tilstand overfor den hellige Gud. Og som G. K. Chesterton sier «Kirken berettiges ikke av at dens medlemmer ikke synder, men av at de gjør det!» Kirken har altså ikke noen misjon om den ikke skal avsløre synd. For kirken har nemlig et budskap om nåde. Og hvor det ikke er synd er det heller ikke behov for nåde.

Når mennesker som lever i homofilt samliv ikke har funnet seg til rette i kirken har ikke dette å gjøre med at de ikke kan få komme inn. Døren er åpen, også for dem. Men for Åpen Folkekirke var ikke dette nok. De ville at døren skulle gjøres høyere og porten videre slik at de kom inn i kirken uten å måtte bøye seg for Gud, og på den måten få bekreftet at alt står bra til. Men dette er stikk i strid med kirkens grunnlag og bekjennelse. Kirken kan aldri bøye seg for menigheten. Det er menigheten som må bøye seg for kirken. En kirke som bøyer seg for menigheten bygger på en Gud som bøyer seg, som forandrer seg. Den forkynner at det er opp til hver enkelt å vurdere sitt forhold til sin gud. Og når budskapet er slik er det ingen som har behov for tilgivelsen og Jesus Kristus. Og en kirke som ikke har behov for fundamentet, den levende Guds sønn, vil falle sammen, slik alle bygg faller når grunnmuren rives. En kirke uten Jesus Kristus som fundament er derfor ikke noen kirke.

Salmedikteren tenkte ikke på menigheten når han skrev første linjen; «Gjør døren høy, gjør porten vid». Han mente Jesus Kristus selv; «Den ærens konge kommer hit!» Verden over har kirken alltid forkynt et nådens år, til frihet for den som rammes av Guds bud. Hva den vil forkynne nå vites ikke.

«Han roper ut et nådens år,
vår nød ved ham en ende får,
derfor av lengselsfulles tall
en gledesang ham møte skal.»

Gå til innlegget

Palestinsk stat - et reelt ønske fra palestinerne?

Publisert over 1 år siden - 796 visninger

Det er ikke uten videre en fordel for palestinerne at det etableres en stat med internasjonale grenser. Det gir nemlig palestinske selvstyremyndigheter et betydelig ansvar som det er reell tvil om de er i stand til å håndtere.

En palestinsk stat virker å være vanskelig å realisere. Det siste tiåret har hverken ført til fremskritt for å realisere en palestinsk stat, eller noe større ønske om fred mellom partene. I tillegg til at partene har glidd lenger fra hverandre er det også tvil om hvem som er de egentlige partene på palestinsk side. De palestinske selvstyremyndighetene og Mahmoud Abbas har liten eller ingen kontroll på hverken Hamas eller andre grupperinger blant palestinerne. For Israel blir det vanskelig å føre forhandlinger med en part som er så lite samlet.

Her hjemme viser de aller fleste politikere og rikssynsere til okkupasjonen av Vestbredden som årsaken og kjernen i konflikten. Men det blir for enkelt. Det tjener ikke Israel, og langt mindre palestinerne å forenkle bildet av konflikten på denne måten.

For det første stemmer ikke dette med historien. Om okkupasjonen er årsaken til konflikten betyr det at konflikten startet i 1967 etter at Israel tok kontroll over Vestbredden og Gaza som følge av at de vant seksdagarskrigen mot araberstatene rundt. Men konflikten startet lenge før dette. Den kan spores helt tilbake til 1920 tallet, og ble for alvor en del av Midtøsten da FN lanserte sin delingsplan i 1947. I tillegg vil en forklaring på konflikten ut fra okkupasjonen stille nye spørsmål; For det må nødvendigvis bety at araberne på Vestbredden og Gazastripen var i konflikt med Egypt og Jordan fra 1948 og frem til 1967. Da var det henholdsvis Egypt og Jordan som okkuperte Gazastripen og Vestbredden. Men på denne tiden var det ikke konflikt mellom Egypt, Jordan og befolkningen i de okkuperte områdene. Tvert imot var det også i denne perioden konflikt mellom Israel og araberne. Det er altså helt tydelig at det ligger mye mer i denne konflikten enn Israels kontroll av de gamle jødiske kjerneområdene Judea og Samaria.

For det andre vedtok FN resolusjon 242 i 1967. Denne resolusjonen definerer hva som skal skje med okkuperte områder etter krigen i 1967. Den sier klart at Israel skal trekke seg tilbake fra okkuperte områder. Og her stanser som regel de fleste når de skal sitere resolusjonen. Men den sier også at Israel skal trekke seg tilbake etter at en fredsavtale foreligger. Fred først, deretter tilbaketrekning. Israel ville egentlig ikke dette i 1967. De ønsket å trekke seg ut av okkuperte områder med en gang, og forhandle om fred etterpå. I forhandlingene om resolusjonen var det også flere stater som ville at Israel skulle trekke seg tilbake umiddelbart. Men dette ble nedstemt. Det er derfor helt i tråd med resolusjonen at Israel administrerer områdene før en fredsavtale er på plass. Når man da sier at Israel må trekke seg tilbake for å skape fred, snur man resolusjonen på hodet. Den sier nemlig fred først. Deretter tilbaketrekning.

For det tredje har Israel allerede trukket seg ut fra noen okkuperte områder fra 1967. I 1979 trakk Israel seg ut av Sinaihalvøya etter at de undertegnet en fredsavtale med Egypt. I 2005 trakk Israel seg helt ut fra Gazastripen. Etter dette har Gaza vært jøderent. I forbindelse med tilbaketrekningen fra Gaza ønsket Ariel Sharon at grensen mellom Israel og Gazastripen skulle defineres som en internasjonal anerkjent grense. Det fikk han ikke til. FN og USA sa nei. For Ariel Sharon var dette viktig av flere grunner. Mest fordi det ville gi Israel internasjonale rettigheter i konflikten, og Palestinske selvstyremyndigheter ansvar. Dersom dette ble en internasjonal grense ville FN pakten gjelde mellom Israel og Palestina. FN pakten gjelder bare mellom stater, men så lenge Palestina ikke er en stat vil ikke FN pakten kunne anvendes i konflikten. For Israel er dette et problem fordi artikkel 51 i FN pakten ikke gir Israel rett til å gå inn i Gaza for å forsvare seg mot rakettangrep.

Hever vi oss litt over dette scenarioet ser vi et bilde av situasjonen som ikke har vært problematisert hverken av media eller politikere her hjemme. Det er ikke uten videre en fordel for palestinerne at det etableres en stat med internasjonale grenser. Det gir nemlig palestinske selvstyremyndigheter et betydelig ansvar som det er reell tvil om de er i stand til å håndtere. Ethvert angrep på Israel fra en annen stat, her Palestina, vil ifølge FN paktens artikkel 51 utløse rett til selvforsvar. I en slik situasjon vil man ikke kunne fordømme Israel. De har samme rett til selvforsvar som alle andre stater i verden har. Men for palestinske selvstyremyndigheter er dette en enorm utfordring da ethvert angrep fra Hamas eller terrorceller vil kunne utløse forsvarsangrep fra Israel hvor Israel har folkeretten i ryggen.

I tillegg er det enkelt å forstå Israels protest mot at Palestina anerkjennes som stat av FN og andre stater, før Palestina faktisk eksisterer på kartet. For med dette får Palestina rettigheter innenfor FN systemet, men uten anerkjente grenser. De får altså rettigheter uten plikter. På bakken har de i realiteten ikke noe ansvar for egen befolkning slik alle andre stater har. For Israel er dette et stort problem. Palestina eksisterer ikke på kartet, og Israel har dermed ingen selvforsvarsrett mot en part som likevel er anerkjent av FN.

Med dette bildet av situasjonen bør politikere skifte fokus. Presset må skifte side og økes mot palestinske selvstyremyndigheter. De har både et ansvar for å komme til forhandlingsbordet, og et ansvar for å få etablert staten på kartet med internasjonalt anerkjente grenser mot sine naboland. Det er faktisk et spørsmål om de i realiteten ønsker det.

Ståle Halsne
Kommunestyrerepresentant for KrF i Hjelmeland Kommune

Gå til innlegget

Mennesket i en sekulær verden

Publisert over 2 år siden - 2325 visninger

Et sekulært og gudeløst samfunn vil true menneskeverdet slik vi forstår det i dag. I et slikt samfunn er vi ikke noe mer enn andre skapninger. Resultatet blir at vi eksisterer på bekostning av resten av skaperverket.

Løven Cecil fra Zimbabwe har engasjert en hel verden. Den ble drept av en jeger som hadde fått oppdraget fra en tannlege i USA.

Ukeslutt på NRK P1 debatterte lørdag 1. august saken om løven i lys av verdens humanitære kriser. Zoolog Petter Bøckman, redaktør Gunnar Stavrum og Dina Hovland fra Leger uten Grenser forsøkte å komme frem til hvorfor løven Cecil fra Zimbabwe har vakt mer engasjement enn verdens kriser hvor barn og mennesker dør av sykdom og sult.

Det er ikke et enkelt spørsmål. Svaret man kom frem til i Ukeslutt på lørdag var at løven er én skjebne. Derfor klare vi å engasjere oss og føle empati med denne ene. Verdens humanitære kriser er statistikk og tall. Vi klarer rett og slett ikke å sette oss inn i hvordan den enkelte har det når vi hører om hundretusenvis som lider.

De har et poeng. Men likevel er det noe som skurrer; det handler jo om et dyr! Hvordan i all verden kan skjebnen til et dyr få større oppmerksomhet enn mennesker som lider? Jeg tror vi må gå dypere enn det Ukeslutt gjorde på lørdag for å forstå dette.

For tusen år siden kristnet Olav den Hellige Norges land. En av de virkelig store konsekvensene for samfunnet vårt som følge av dette var synet på mennesket. Hvert individ fikk egenverdi og en unik posisjon i skaperverket. Kristendommen sier nemlig at hvert enkelt menneske er skapt i Guds bilde. Den treenige Gud har skapt hver enkelt av oss med den bestemte mening at han ønsker en relasjon til oss. Vårt opphav har følgelig en mening. På den måten blir skapelsen en del av nøkkelen til å forstå menneskeverdet. Vi skapes med en mening hvor Guds høyeste ønske er at vi skal elske han. For å få dette til skapes vi med en fri vilje. Noe som også gir oss muligheten til å velge Gud bort. Kjærligheten er nettopp slik; man må få den andre til å elske en. Man må ofre av seg selv til fordel for den man elsker. Men man har aldri noen garanti for ikke å bli valgt bort. Det har ikke Gud heller. Han har gitt fra seg denne allmakten for å kunne oppleve å bli elsket. Av oss. I denne store planen må Gud inkarneres, og bli menneske. Han trer altså inn i verden for å ofre seg selv for en fallen menneskeslekt. Slik viser han oss at kjærlighet først og fremst er offer, ved at han ofret seg selv for oss. Men han viser oss også hvor uendelig verdifulle vi er som hans skapninger.

Skapelsen og inkarnasjonen blir dermed nøkkelen til å forstå menneskeverdet. Derfor var innføringen av kristendommen i Europa så viktig. Den gav mennesket verdi, og var ene og alene den viktigste faktoren for at den vestlige sivilisasjon har utviklet seg til det den er i dag.

Hva skjer så når samfunn i den vestlige verden sekulariseres og den kristne grunntanken ryddes av veien? Hva skjer når kristendommen erstattes av et ateistisk livssyn hvor man forstår verdens opphav ut fra tanken om evolusjon og tilfeldigheter? I en slik forståelse av vårt opphav vil menneskeverdet gradvis trues og forvitre.

I et samfunn hvor man forstår opphavet til verden, mennesker og dyr som rene tilfeldigheter vil man aldri kunne opprettholde tanken om at mennesket har en unik posisjon. Det sier seg nesten selv. For når mitt liv er et resultat av rene tilfeldigheter, kan ikke mitt liv ha noen større mening enn hva jeg selv gjør det til. Utover dette har ikke livet mitt noen større mening enn livet til en katt. Både jeg og katten eksisterer, og det er det hele. Stefan Gustavsson har sagt det slik i sin bok «Kristen med god grunn»[1]; «En elv kan ikke stige høyere enn sin egen kilde.» Et menneskeliv som er en ren tilfeldighet kan dermed ikke bli til noe større enn en ren tilfeldighet. Det kan ikke bli til noe mer enn grunnen til sitt eget opphav.

Vi ser dette også i forstålsen av kjærligheten. I kristendommen valgte Jesus Kristus selv å dø for å redde oss. Det var Han eller oss. Han valgte oss og ofret seg selv. Slik defineres kjærligheten – som offer. Elsker jeg min neste ofrer jeg meg selv til fordel for denne. Det beste eksempelet ser vi i forholdet til våre ektefeller og barn. Spør en far om hva han gjør om det står om livet til han eller barnet. Svaret er enkelt – la barnet leve og la meg dø. I evolusjonen er det teoretisk ikke plass til kjærligheten. Der gjelder den sterkestes rett. Egen nytelse og egne behov trumfer derfor det å ofre seg for sin neste. Kjærligheten vil bare bli en hemsko.

Den kristne måten å tenke om vår eksistens og mening er sterkt undervurdert. Den gjør oss til en del av noe større enn oss selv. Motsatt blir vi vår egen mening. Vår eksistens er dermed på bekostning av andres, ikke til fellesskap og relasjoner. Noen vil helt sikkert innvende at relasjon oppstår like mye i et sekulært samfunn. Vi lever jo sammen. Problemet er at overbygningen mangler. En forståelse av mennesket som en ren tilfeldighet vil gjøre noe med forståelsen av oss selv. Det er uunngåelig. 

Et sekulært og gudeløst samfunn vil true menneskeverdet slik vi forstår det i dag. I et slikt samfunn er vi ikke noe mer enn andre skapninger. Resultatet blir at vi eksisterer på bekostning av resten av skaperverket. På bekostning av planter og dyr. På bekostning av løven Cecil. Men det er ikke det alvorligste. Virkelig alvorlig vil det bli når lover og menneskerettigheter endres på bekostning av mennesket. Og det kommer. For i en sekulær verden blir vi gradvis ubetydelige og uten en større mening enn å bestå.

[1] Gustavsson Stefan; Kristen med god grunn: om sannhet i en tid fylt av tvil. Luther Forlag 1999

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
13 dager siden / 6573 visninger
296 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
16 dager siden / 6881 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
21 dager siden / 2234 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
24 dager siden / 3576 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 1 måned siden / 484 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 1 måned siden / 490 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3547 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8046 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2687 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Show i kirken
av
Paul Nergård Wirkola
rundt 3 timer siden / 64 visninger
0 kommentarer
Reis deg og gå inn
av
Ida Marie Haugen Gilbert
rundt 5 timer siden / 136 visninger
1 kommentarer
Et symboldokument
av
Vårt Land
rundt 7 timer siden / 93 visninger
0 kommentarer
Klarere på grensene
av
Joav Melchior
rundt 7 timer siden / 294 visninger
1 kommentarer
Makten og ærbødigheten
av
Alf Gjøsund
rundt 19 timer siden / 1020 visninger
10 kommentarer
Forfølgelsesvanvidd
av
Anne Jensen
rundt 20 timer siden / 733 visninger
13 kommentarer
Noahs Gud hadde nåde med Noah
av
Rolf Larsen
rundt 22 timer siden / 283 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Lise Martinussen kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
1 minutt siden / 1530 visninger
Lise Martinussen kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
6 minutter siden / 1530 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
8 minutter siden / 1530 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
11 minutter siden / 1851 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
15 minutter siden / 1530 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
29 minutter siden / 1530 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Makten og ærbødigheten
32 minutter siden / 1020 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Tvilsom type
34 minutter siden / 2797 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Reis deg og gå inn
40 minutter siden / 136 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Makten og ærbødigheten
44 minutter siden / 1020 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Spor i ørkensanda
rundt 1 time siden / 589 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Spor i ørkensanda
rundt 1 time siden / 589 visninger
Les flere