Kristian Stensland

Alder: 7
  RSS

Om Kristian

Følgere

Kristendom, selvbedrag og gjenfødelse

Publisert over 7 år siden

Den kristne – riktignok den gjenfødte kristne gjennomgår i troen en langt større intellektuell prosess enn hva man til vanlig skulle trodd. Den kristne når her grensen for hvor langt den intellektuelle fornuft kan føre oss.

Hva er det egentlig Paulus taler til oss om når han sier, innrett dere ikke etter den nåværende verden (den i kristen forstand "falne verden"), men la dere forvandle ved at sinnet fornyes?

Det aller mest utbredte og da fatale utfallet, sett fra en kristent ståsted er her "oppkomlingen"; spissborgerens tilværelse og dens selvbedrag. Der noe av forførelsen man faktisk blir utsatt for er samfunnet selv, der den "demoniske tilstand" ligger i prosessen hvor mennesket distanserer seg fra sitt, fra Guds side tiltenkte jeg. Siden Gud står den stolte imot, mens den ydmyke gir han sin nåde – rammer dette fundamentale misforholdet i dag også svært mange kristne. Man slukes opp av samfunnets normer og forventninger, gjerne uten selv å være bevisst om dette. Ubevisst flykter man fra muligheten til å leve et autentisk liv. Diskret holdes menneskets sanne selv hen i det uvisse. Nettopp i denne prosessen mister man noe av sitt fra Guds side tiltenkte (naturlige) jeg. Resultatet er at man blir fremmedgjort fra seg selv.

Dette er spissborgerens tilværelse og dens aller mest elementære kjennetegn er selvbedrag.

Spissborgeren tror selv han råder over sin skjebne, men det er bare omgivelsenes anonyme krefter som velger for ham (i det "nåværende" hegemoni). Og jo mer hardnakket og påståelig man blir, desto lenger fra sannheten står man som regel. Bare ved å gjennomskue dette fundamentale misforholdet kan man komme seg videre. Spissborgeren gjenkjenner ikke dette selv. Hvis spissborgeren ikke lenger føler han beveger seg i takt med samfunnets mange krav, plikter og forventninger – frykter han. Ubevisst flykter man også da videre fra muligheten til å leve et autentisk liv. Først ved fullførelsen av den eksistensielle selvransakelsen som her kreves av oss oppnår man grensen for hvor langt den intellektuelle fornuft kan føre oss.

Først i resignasjonen (frivillig oppgivelse) vinner mennesket seg selv, det blir seg bevisst om ånd og viser her kjærlighet ovenfor Gud og mennesket. Det denne verden gjerne setter høyest og kaller kjærlighet, er bare godt forkledd selvkjærlighet. I den lidenskapelige forkjærligheten begrenser mennesket kjærligheten og elsker for å bli elsket. Det elsker seg selv. Ved å bare hengi seg til den enkelte, hengir man seg i stedet til seg selv. Ifølge Kierkegaard et dette et forræderi overfor mennesket selv og Gud. I strengeste forstand er dette selvforgudelse og avgudsdyrkelse. Ved forvandlingen får mennesket et punkt utenfor verden, utenfor meningsløsheten, og ved det punktet kan man rokke ved alt.

Jesus perspektiv på kjærligheten er helt annerledes enn det mest nærliggende for oss mennesker. Hans kjærlighet er primært ubetinget, den opphører ikke idèt et menneske svikter. Det er gjerne samtidig da mennesket trenger det aller mest. Den som ikke elsker den som svikter ham, elsker bare formålsrettet og gode egenskaper. Bare det som er til nytte for ham. Og det er ikke kjærlighet, men dens "motsetning".

Hva skjer videre i et menneske som oppnår troens stadie? Det ser tilværelsen fra et annet perspektiv og forvandles og gjenfødes deretter. Forandringen setter alt i sitt rette forhold i mennesket. Alt er blir født på nytt, renset og helliget ved ånden og kjærligheten.

Gå til innlegget

Fornuften, en avsporing?

Publisert over 7 år siden

The intuitive mind is a sacred gift and the rational mind is a faithful servant. We have created a society that honors the servant and has forgotten the gift. ― Albert Einstein

Kierkegaard mente at universet i bunn og grunn var et paradoks og at det største paradokset av alle var den opphøyde foreningen av Gud og menneske i personifiseringen av Kristus. Han ville i likhet med Sokrates fortelle oss at visdommens kjerne ikke ligger i en viten rett og slett, men i en dyp innsikt i vår egen mangel på den. Desto mer hardnakket og påståelig man blir, jo lenger fra sannheten fører man seg selv. Universet vil alltid være uendelig uavhengig av hva en eller annen vitenskapelig teori forteller oss. Finnes det en ende, hva finnes bak der igjen?  Hva finnes bak utvidelsen ytterste ytterkant? Den eksistensielle tenker» er subjektivt engasjert, og sannheten for en slik tenker består i hans livsanskuelse.

Det finnes kun en mulighet, og det er uendelig. Men bare for tanken kan dette virke absurd, ikke for troen.

Det hevdes dernest at forstanden, evnen til begrepsmessig tenkning, til en viss grad gir et feilaktig bilde av tilværelsen. Den arbeider først og fremst i romlige, statiske begreper. Til forskjell fra forstanden, som forblir utenfor det den erkjenner, trenger intuisjonen inn i det den erkjenner, den er i direkte kontakt med sin gjenstand uten bruk av symboler og gir absolutt viten. Forstanden er likevel et nyttig hjelpemiddel i tilværelsen, nettopp fordi dens domene er det romlige og naturlovenes nødvendigheter. Den er primært et praktisk orienteringsmiddel for handling – ikke for erkjennelse av den egentlige virkelighet.

- Derfor er fornuften, når alt kommer til alt – en avsporing.

Kan man gripe uendeligheten ved bruk av vår intuisjon? Ja, da er man på sett og vis, i erkjennelsen av det uendelige – allerede en troende. Troen på en Gud (den kristne troens paradoks) er irrasjonell – i samme grad som erkjennelse av uendelighet. I en verden der ikke alt rasjonelt kan forklares, bør man i sin sannhetssøken ta hensyn til det irrasjonelle rundt oss , som f.eks i universets åpenbare uendelighet.

Det er her videre den objektive sannhet (den kristne) som kan erfares, men sannheten erfares likevel subjektivt.

Den kristne troen en slags opplevd forbindelse mellom Gud og menneske (det enkelte). Den kristne tro er dernest til syvende og sist heller ingen blind tro.  Det avgjørende kristne kommer inn ved troen på den personlige Kristus, troen på paradokset. Troen er en subjektiv tilegnelsesprosess i lidenskapelig inderlighet (Joh 5, 39-41). Slik jeg selv har erfart det, samtidig oppfatter og tolker Kierkegaard, er den kristne tro et irrasjonelt sprang, men blir til syvende og sist fornuftig, siden den oppleves som fornuftig i møtet med Gud. Bare for tanken kan dette virke absurd, ikke for troen.

Derfor knytter kristendommen seg ikke essensielt til menneskets rasjonelle evner, men til den inderlighetens subjektive lidenskap som bare et enkelt eksisterende menneske kan være i besittelse av. Det er noe du nærmer deg med den største lidenskap og inderlighet.

For Kierkegaard er selve målet å sette mennesket i det rette forholdet til tilværelsen, den store sammenhengen mennesket er satt inn i. Hva skjer i et menneske som oppnår troens stadie? Det ser tilværelsen fra et annet perspektiv og forvandles og gjenfødes deretter. Forandringen setter alt i sitt rette forhold i mennesket. Alt er blir født på nytt, renset og helliget ved ånden og kjærligheten.

Først i resignasjonen (frivillig oppgivelse) vinner mennesket seg selv, det blir seg bevisst om ånd og viser her kjærlighet ovenfor Gud og mennesket.

Gå til innlegget

Kristen eksistensialisme satt opp mot bibel

Publisert over 7 år siden

Rom 12, 2 Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes.

Jeg tror vi alle må ta et internt oppgjør, vi er alle syndere (vi er alle forført), men ikke alle vil erkjenne dette. Jeg tror også på en "fallen verden", der alt utenom den inderlige subjektivitet (bevisstheten, inderlig tro, håp, kjærlighet etc.), den enkelte "revet ut av miljøet" og stilt overfor Gud (Kristus) er "forført". Jeg tror også at noe av forførelsen man blir utsatt for er samfunnet selv, der den "demoniske tilstand" ligger i prosessen hvor mennesket distanserer seg fra sitt, fra Guds side tiltenkte jeg. Jak 4, 4 Utro som dere er, vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Man slukes på et veldig tidlig stadie opp av samfunnets normer og forventninger, gjerne uten selv å være bevisst om dette. Ubevisst flykter man fra muligheten til å leve et autentisk liv. Diskret holdes menneskets sanne selv hen i det uvisse. Nettopp i denne prosessen mister man noe av sitt fra Guds side tiltenkte (naturlige) jeg. Resultatet er at man blir fremmedgjort fra seg selv.

Visdommens kjerne ikke ligger i en viten, men i en dyp innsikt i ens egen mangel på den. Hele samfunnsstrukturen vår er bygget og fungerer på en velfungerende løgn. Og vi mennesker blir styrt inn i fortapelsen fordi vi ikke har blitt gitt noe annet og tror den. Vi blir lurt til å tro at evnen til begrepmessig tenkning skal gi oss det endelige eksistensielle svaret i en verden der ikke alt rasjonelt kan forklares. Det sies at matematikken er sannhet, ellers er det aller meste blitt tuftet på inntil nå ufullstendig viten. Vi tror løgnen, den ufullstendige sannhet vi til daglig omgir oss med. Enhvert system baserer seg på rasjonelle prinsipper, og subjektivitet er ikke rasjonelt. Alt som ikke innehar den fullstendige løsningen over tid, er mer løgn enn sannhet. Alt fra organisert religion til forskjellige politiske ideologier etc.

– Og selve grunnen til at vi gang på gang lar oss lure er simpelthen at vi kjenner ikke til annet enn løgnen.

"Kierkegaard ser det altså som et trekk ved sin samtid (mer aktuelt den dag i dag) at man kollektivt forsøker å unngå en slik bevisstgjøring ved å ty til overfladiske normer".

Vi er nå blitt til en del av den "falne verden", eller den "falne natur" (vi var ikke det som barn, barn arver Guds rike). Rom 12, 2 Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.

Verden ligger ifølge bibel "i det onde". Den er overgitt, det er en fallen natur. En bevisstgjørelse omkring dette kan føre til tro, som igjen kan føre til at troen blir levendegjort i møtet med Kristus (Joh. 14:21). Jak 4, 4 Utro som dere er, vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Fil 3,7 Men det som før var en vinning for meg, det regner jeg nå for Kristi skyld som tap. 8 Ja, jeg regner alt som tap fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verdt. Mennesket er imidlertid fra Guds side tenkt som noe særskilt, noe dyrebart, uerstattelig og hellig. Man lever nå i et samfunn med Gud, men ikke i en tilbaketrukket tilværelse.

– Eksistensialismen fokuserer på den enkelte og dens frihet og har slik en tendens til å løsrive individet fra dets sosiale sammenheng. - den inderlige subjektivitet (bevisstheten, inderlig tro, håp, kjærlighet etc.), den enkelte i ånden "revet ut av miljøet" og stilt overfor Gud. Det omhandler altså ingen isolasjon eller tilbaketrekking fra samfunnet, men om bevisstgjøringen i seg selv. – Individualismen innenfor kristendommen er ment å legge grunnlaget for en dyp nestekjærlighet og et sterkt mellommenneskelig fellesskap.

Fra død til liv. Ef 2,1-6 Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres. 2 Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. 3 Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen vredens barn, vi som de andre. 4 Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, 5 gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst.

2 Kor 5:17:”Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.”

– Skriften kaller det et nytt hjerte, en ny ånd, et nytt menneske eller en ny skapning.

Gå til innlegget

Kristenarv og tradisjon

Publisert over 7 år siden

Skriften må forstås, og det man har forstått må praktiseres. «Vær ordets gjørere og ikke bare dets hørere», formaner Jakobsbrevet (1,22). Skriften omsettes til det den egentlig er, til ånd og liv (til det egentlige liv).

Når man så tar for seg autentisk kristen tradisjon (eller de reelle fruktene av kristendommen). Sikter man ikke, som katolikkene (våre brødre og søstre i troen) til diverse ubibelske tradisjoner - men til de faktiske; Idealer som frihet og sosial solidaritet, den selvstendige livsførsel, frigjøring av den individuelle moralsamvittighet, menneskerettigheter og demokrati, er en direkte arv av jødisk etikk angående rettferdighet og den kristne etikk angående kjærlighet. Bibelen fremviser en rekke etiske dimensjoner; sinnelagsetikk, regeletikk, konsekvensetikk, empatisk etikk - og er åpen for ulike typer politiske filosofier. Noe av det som skiller kristen tro fra andre religioner er samtidig fraværet av religiøse lover og politikk.

Denne arven står idag vesentlig uendret, til tross for kontinuerlig kritisk tilegning og nytolkning.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere