Vidar Mæland Bakke

Alder: 46
  RSS

Om Vidar Mæland

Prest og daglig leder i ByMenigheten - Sandnes, en valgmenighet i Den norske kirke. Har jobbet med misjon og menighetsplanting i Brasil og Norge.
Har utgitt bøkene «Gi mine øyne lys» (2019) og "DisippelRytmer" (2017) på Luther Forlag. Flere tekster finnes på bloggen SpiresPlass.no.

Følgere

Tydelige konturer

Publisert rundt 4 år siden

Mange savner "tydelighet" hos kristne i dag, særlig hos kirkens ledere, hyrdene. Andre etterspør den helt til de finner ut at de er grunnleggende uenige.

Da ber de denne om å snakke lavere, eller de gjør sitt beste for å henge vedkommende ut og frata personen sin stemme og autoritet. Dette opplever ledere på forskjellige sider av de såkalte "fløyene". 


Ofte beundrer jeg andres tydelighet. Denne verdien er i slekt med vågemotet, og det ønsker jeg meg mer av.  Tydelighet er viktig og ofte en mangelvare. Men denne verdien er likevel viktigst på det mellommenneskelige plan. 


Såkalt tydelige svar formidlet på armlengdes avstand, kommer med en vær-varsom-plakat. Tydelighet uten kropp, følelser og nærhet, blir ofte til utydelighet på reisen til mottaker. Det som hadde intensjon om å være tydelig, mister så lett viktige nyanser på veien og ender opp som utydelige bruddstykker. 


Men jeg tror at tydelighet i ordets beste forstand er implisitt i det å leve verdibevisst og å fremme en verdibevisst kultur i familien, menigheten på arbeidsplassen, i samfunnslivet. Vi lever tydeligere liv når vi er bevisste hvilke verdier som er viktige for oss og som skal få styre oss i våre mange store og små veivalg. Da har vi konturer. Da slutter vi å være amøber som tilpasser oss enhver sammenheng og situasjon. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke vil være en amøbe uten fast kroppsform.

 
Undersøkelser viser også at med en tydelig verdiplattform, tåler du lettere at andre inntar andre verdistandpunkter enn deg. Du nærer deg ikke i så stor grad på andres bekreftelse og enighet. 


Jeg har skrevet mitt eget lille personlige verdidokument. Det er noe av det viktigste jeg har gjort. Da jeg startet prosessen, havnet verdien "tydelige konturer" på listen. Men den havnet helt nederst, for jeg var fryktelig ambivalent til ordene. Jeg hadde sterke bilder av folk jeg ikke ville være, som jeg forbandt med tydelighet. Derfor ville jeg den verdien skulle være helt underordnet de andre. 


Etter at verdiene har fått leve en stund, har verdien nesten umerkelig flyttet seg oppover på listen. For verdibevissthet gir en fastere kroppsform. Og fastere kroppsform innebærer tydelighet, på godt og vondt. 


Så ber jeg mine venner om å holde meg jevnlig oppdatert og ansvarlig når min tydelighet har endt opp som utydelighet på veien. Det hender nok stadig vekk, de ganger det ikke har blitt plass til både hode, kropp og følelser i kommunikasjonen.

Gå til innlegget

Valgmenigheter i Den norske kirke

Publisert over 4 år siden

Jeg har skrevet under på "erklæringen om den kirkelige situasjonen" fra en gruppe ordinerte prester i Den norske kirke i forkant av kirkemøtet denne uken. Selv er jeg sokneprest og daglig leder i den hittil eneste valgmenigheten i Den norske kirke.

Valgmenigheter. Muligheten for å etablere valgmenigheter, er nevnt i erklæringen som en av flere veier i arbeidet med å sikre langsiktig kirkelig legitimitet også for klassisk kristen samlivsetikk. Det finnes en egen lov som gjør det mulig å danne ikke-geografiske menigheter ("personsokn") innenfor Den norske kirkes strukturer.

Misjon. I den sammenheng kan det være viktig å understreke at ByMenigheten-Sandnes (tidligere Lundehaugen menighet), ikke ble etablert som en protest- og frustrasjonsmenighet. Da hadde den neppe overlevd i mer enn femten år. Den ble dannet med et tydelig misjonalt sikte for Sandnes. ByMenigheten skulle være et supplement til det menighetene i byen ellers gjør. Her ligger vår legitimitet.

Eksistensen av valgmenigheter i Den norske kirke, kan likevel spille en viktig funksjon i den spesielle situasjonen Den norske nå går inn i. Mange av mine kollegaer opplever seg tvunget til taushet. De kjenner at rommet er i ferd med å bli mye mindre for å mene og handle i tråd med det de egentlig står for. Jeg har stor forståelse og respekt for at de ikke orker å være tydelige på den måten jeg kan være. Fordi en valgmenighet ikke er avhengig av offentlige midler, kan vi i større grad praktisere det vi mener er riktig, uten å være redd for sanksjoner fra lokalsamfunn og kommuneadministrasjon. 

Selvfinansiert. ByMenigheten - Sandnes har ikke et eget kirkebygg. Det betyr at menigheten ikke kan pålegges å legge til rette for kirkelig vigsel av samkjønnede. Om vi en gang i framtiden skulle få eget kirkebygg, vil det være finansiert av menighetens medlemmer, ikke stat og kommune. Jeg mener det gir en valgmenighet i Den norske kirke frihet til både å forkynne og praktisere i tråd med en klassisk forståelse av hva et ekteskap er.

Det er samtidig viktig å påpeke at som prest i en valgmenighet er jeg nødt til å forholde meg til hva Menighetsrådet til en hver tid måtte vedta i denne saken. Jeg håper vi får visdom til å bruke den plassen vi har i Den norske kirke i Sandnes på en raus, utadrettet og utrustende måte, slik våre verdier sier. 

Prøveordning. Eksistensen av ByMenigheten-Sandnes er formelt sett fortsatt en prøveordning. Vi hilser velkommen flere valgmenigheter innenfor Den norske kirkes strukturer. ByMenigheten-Sandnes og eventuelle andre valgmenigheter vil ikke ha bærekraft og livsrett over tid hvis de først og fremst drives av frustrasjon og misnøye med den kirkelige situasjonen. Vi må dypest sett være drevet av Jesu oppdrag om å gjøre nye mennesker til disipler. Jeg mener samtidig at dette oppdraget også handler om å lære og praktisere det Jesus ellers befalte, bl.a. da han definerte ekteskapet mellom mann og kvinne i Matteus 19,4-6. 

Ønske om å skifte syn. Selv har jeg kjent på utfordringen fra de homofile gjennom hele min studietid og i femten års tjeneste som prest. I perioder har jeg ikke orket å lese og forholde meg til dette, i andre tider har jeg både finlest Bibelen og det meste av litteratur, debatter og sterke vitnesbyrd på området. Jeg har hatt et brennende ønske om å skifte syn, ikke minst etter nærkontakt med homofile som har fortalt sin historie om depresjon, selvmordstanker, kamp med egen identitet og vanskelige valg. Det har gjort sterkt inntrykk. 

Jeg kjenner også på et moralsk ubehag som grenser til det hyklerske: Vi bruker tilsynelatende mye mer bekymringsenergi på DE YTTERST FÅ som velger å leve forpliktende sammen med en av det samme kjønn, enn på de MANGE TUSEN som velger å forlate en av det motsatte kjønn. Og jeg kjenner et betydelig ansvar for at jeg og vår menighet nå ikke skal begynne å bruke mer trykksverte og plass i det offentlige rom på harmdirrende budskap om dem som ikke har klart å leve opp til idealene, enn vi bruker energi på å utruste familier til å klare å holde sammen i krevende tider. 

Men nå er det nå en gang sånn at det er en tid for å ta stilling til vigselssaken. Og den tiden er nå. 

Min overbevisning om at ekteskapet er en ordning for mann og kvinne, er heller blitt styrket enn svekket den siste tiden. Jeg leser de bibelske tekstene om ekteskap, samliv og homofili som retningsgivende for det vi fortsatt skal holde fram som det ideelle. Om jeg gjerne skulle likt å konkludere annerledes, har ingen så langt klart å overbevise meg om at jeg kan velsigne homofilt samliv, og samtidig begrunne dette ut fra Bibelen. Jeg kjenner meg usigelig trøtt av alle mine egne mer eller mindre teologiske bortforklaringer i dette spørsmålet. Jeg er ofte en tilhenger av nyanser og kompromisser. Men min forsiktighet har dypest sett vært drevet av tre motiver: 

  1. Et sterkt ønske om å ikke såre og skade mennesker som befinner seg i en fryktelig vanskelig livssituasjon. 
  2. En frykt for å skuffe og støte fra meg mange mennesker jeg bryr meg svært mye om, som jeg vet ikke deler dette standpunktet. 
  3. Et sterkt brobyggende drag i min personlighet som alltid leter etter å finne samlende løsninger vi alle kan stille oss bak. Jeg ønsker inderlig at vi som kristne skal klare å leve side om side som brødre og søstre, selv om vi er uenige. 

Jeg står for at alle disse tre motivene er gode. Men jeg er redd for at jeg og mange med meg har latt disse grunnene drive oss til taushet. Det er ikke den beste måten å forholde seg til krevende spørsmål i livet på. 

Mitt pastorale råd til homofile vil fortsatt være å ikke leve i homofilt samliv. Men det finnes et "men". For noen er dette et spørsmål som faktisk går på livet løs. Det blir for enkelt for meg å si at det bare finnes et enten-eller-svar på dypt krevende etiske spørsmål, av typen: "Enten lever man i ekteskap mellom mann og kvinne eller så bedriver man hor". I virkelighetens verden må jeg orke å lytte til løsninger mellom disse ytterpunktene som kan være mer etisk holdbare enn andre. Hvis jeg får lov, ønsker jeg å være samtalepartner for mennesker som strever med å finne ut av dette, både i min egen menighet og utenfor. 

Men jeg kan ikke likestille ekteskap mellom mann og kvinne med ekteskap mellom samkjønnede. Jeg kan ikke gi dette en kirkelig velsignelse, og dermed på Guds vegne gjøre et slikt "ekteskap" til en allmenn norm. Selv om sterke krefter i og utenfor den kirken jeg er glad i, forventer at jeg og mine kollegaer skal gjøre det. 

Det er også lett å overse dem som velger å IKKE leve sammen med noen, ut fra sin overbevisning om hva som er rett. Jeg er opptatt av at de skal møte like mye forståelse og støtte, om enn oftest indirekte. Hva vi sier og gjør som enkeltpersoner og fellesskap, kan ha stor betydning for disse som sjelden er offentlige om sitt valg.   

Ekteskapsforståelsen. Jeg mener det er en etisk vesensforskjell mellom å gi homofile som ikke klarer å leve alene, en anledning til å velge å ha rettslige rammer rundt sitt samliv, og det å kalle dette for "ekteskap" på lik linje med mann og kvinne. Da følger for eksempel helt naturlig tanken om å ha egne barn. Da er det ikke lenger et spørsmål som bare angår to mennesker som er glade i hverandre.

Kommende generasjoner. Jeg mener tendensen etter at ny ekteskapslov ble innført allerede er åpenbar: Dette hurtigtoget går raskt i retning av at homofile ekteskap også innebærer rett og mulighet til å ha barn. Ikke bare som unntak fordi noen behøver voksnes omsorg, men som en slags rettighet som følger av at selve ekteskapsforståelsen er utvidet. Jeg synes det snakkes for lite om hvilke endringer dette innebærer for barna og for kommende generasjoner. Og jeg kjenner på ubehag ved at utviklingen går kjemperaskt i vår del av verden, uten at det lenger omtrent er lov til å vise sin skepsis i offentligheten.

Jeg slutter meg derfor til gruppen av ordinerte prester i Den norske kirke som ber om at det i framtiden må være "kirkelig legitimt å bruke en vigselsliturgi som entydig fastholder ekteskapet slik Jesus definerer det i Matteus 19,4-6, og å forkynne, veilede og undervise i samsvar med dette." Valgmenigheter er en av flere ordninger Bispemøtet, Kirkerådet og Kirkemøtet bør se nærmere på i tiden som kommer.

Vidar M. Bakke

Prest og daglig leder i ByMenigheten-Sandnes (Dnk)

Gå til innlegget

Småfolk i en vanskelig verden

Publisert over 4 år siden

"Fordi jeg vet at jeg har et trygt og godt hjem å komme til, så vil jeg være med og kjempe for at også andre som ikke har det, skal få det samme." (Bilbo)

Hobbiten Bilbo i den kristne britiske forfatteren Tolkiens univers, har du møtt ham, enten i bøkene eller på film? Det er mye i Hobbiten som taler enkelt og klart nettopp inn i vår tid. Hobbitenes lille fredelige krok av verden, Hobsyssel, har ikke så rent lite til felles med Norge. Når krig og uro tårner seg opp i verden utenfor, kan hobbitene lukke øynene og late som det ikke angår dem. Mye mot sin vilje, overtales Bilbo til å være med ut på en farefull ferd sammen med en gruppe dverger. De er et folk fordrevet fra sitt land og sine eiendommer. Hobbiten Bilbo lengter etter å komme hjem til sitt eget trygge hjem igjen. Flere ganger er han nær ved å gi opp og dra tilbake der han kom fra, til dem som forstod ham best og var hans likesinnede. På et tidspunkt mot slutten av den første filmen, blir denne lengselen forvandlet til noe annet. Han sier det omtrent sånn: "Fordi jeg vet at jeg har et trygt og godt hjem å komme til, så vil jeg være med og kjempe for at også andre som ikke har det, skal få det samme." I all sin naive enkelhet, finner jeg her et kraftfullt livsprogram, rykende aktuelt i den tid jeg selv er en del av. Jeg trenger slike enkle kompromissløse setninger når jeg konfronteres av min egen frykt for å miste, min egen frykt for det ukjente og de ukjente, min egen frykt for ondskapen som har framgang i min verden. Det handler dypest sett om å være stolt av den jeg er, og det stedet og den familien jeg kommer fra. Jeg vil kjempe for at andre skal få det samme. Og jeg nekter å tro at det er de "harde verdiene" som vinner til slutt. Jeg vet selvfølgelig at det finnes utallige måter å følge dette livsprogrammet på, både politisk og personlig. Jeg insinuerer ikke noen anklage mot mennesker som har andre politiske løsninger enn meg, for eksempel i asylpolitikken. Jeg bare vet at jeg trenger kraften fra Bilbos takknemlighet over det gode og umistelige han kjenner til. Og jeg vil bruke den takknemligheten som motgift mot min egen frykt. Når jeg møter andre småfolk som meg i verden, så vil jeg kjempe for deres rett til å få en smak av det aller beste, uansett hvilket utgangspunkt de har startet livet med.
Gå til innlegget

Jeg klarer ikke å holde munn!

Publisert nesten 5 år siden

Disse ordene må få en replikk: "De mennesker, som hjælper de syriske flygtninge, er præcis det modsatte af at være næstekærlige. De tager arven fra deres børn og giver den til fremmede mennesker."

Ordene stammer fra en uttalelse det kristne folketingmedlemmet Marie Krarup kom med til Kristeligt Dagblad, 6. oktober. Den nye flyktningekrisen bidrar til mye viktig etisk refleksjon, hvis vi orker å snakke med hverandre uten å havne i skyttergravene. Uttalelsene fra en fremstående kristen politiker i Danmark, uroer meg på et dypt plan, og jeg klarer ikke å holde munn, selv om jeg kanskje burde. Jeg tror hun setter ord på tanker svært mange nå gjør seg også i Norge, og jeg forstår at de kommer. Tar vi fra våre barn og våre nærmeste ved å vise raushet overfor de som lider, som representerer en annen religion, kultur og etnisitet, og som ikke har vært med å bygge det frie Norden? Har jeg misforstått begrepet nestekjærlighet? Jeg vet at hun treffer meg på et ømt punkt: Jeg hører til dem som faktisk lettere ser behovene "der ute" enn i mine egne nære omgivelser, ja, til og med i egen familie. Det er viktig at vi klarer å holde flere tanker i hodet samtidig, og jeg trenger korrektivet. Men det er nok misjonæren i meg som reagerer så sterkt på disse uttalelsene. I lang tid bidro slike teologiske tanker til at protestantiske kristne i Vesten ikke brydde seg om verden utenfor, helt til noen begynte å lese Det nye testamentet på nytt, lignelsen om Den barmhjertige samaritan som hjalp en forslått jøde, om det nye folket som fulgte Jesu oppfordring om å migrere fra land til land med hans tro og verdier i bagasjen. Av og til ble de godt mottatt, ofte møtte de motstand. Men "alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem", hadde han lært dem. Så gjorde de godt mot sine egne, men viste radikal åpenhet for andre, uavhengig av sosial stand og etnisitet. Det fantes ikke hospital før de kristne begynte å bygge dem. Omsider begynte blant annet kristne protestantiske kvinner i Tyskland og Skandinavia å gjenoppdage sine urgamle røtter. De snakket med sine menn, og den protestantiske verdensmisjonen så dagens lys fra 1800-tallet og fremover. Resten er historie, og jeg er stolt av å være barn av denne misjonsbevegelsen som totalt forandret det kristne verdenskartet. Men skal det nå forbli bare historie når migrantene kommer motsatt vei, fordi vi blir så redde for å miste oss selv? Fordi vi tror vi blir fattigere og svakere av å dele det vi så raust har blitt tildelt i vår del av verden av materielle og åndelige verdier? Beklager, jeg klarer ikke å være stille!
Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere