Vidar Mæland Bakke

Alder: 46
  RSS

Om Vidar Mæland

Prest og daglig leder i ByMenigheten - Sandnes, en valgmenighet i Den norske kirke. Har jobbet med misjon og menighetsplanting i Brasil og Norge.
Utga i 2017 boken "DisippelRytmer" på Luther Forlag, Skriver også en del på bloggen SpiresPlass.no.

Følgere

Teologisk skråblikk på Game of Thrones

Publisert over 3 år siden

Det er skrevet både doktorgrader og mastergrader i teologi om forfatteren Tolkiens univers i Ringenes Herre. Kommer det teologiske analyser også av den foreløpig største suksessen i fotsporene etter Tolkien, Game of Thrones?

(Obs! Inneholder spoilere). 


Mens vi venter på forskerne, her er et uhøytidelig skråblikk fra meg: 


Game of Thrones er basert på fortellingen "A Song of Ice and Fire" av George R.R. Martin. Både bøkene og TV-serien fra HBO produseres fortløpende, og ingen kjenner slutten, kanskje ikke forfatteren selv en gang. Jeg vil trekke noen paralleller både til Ringenes Herre og Bibelen. 
Slik jeg ble bergtatt av Ringenes Herre, er jeg nesten like fascinert av dette mektige eposet. Jeg ser bare TV-serien. Men min eldste datter leser også bøkene, så jeg holdes godt orientert.  Her er vi hensatt til en fortid hvor "menn var menn og kvinnene var glade for det", som en av mine lærere på ungdomsskolen pleide å si.  Men i Game of Thrones framstår også kvinnene som sterke, smarte og farlige. Her er det i meste laget av vold og ondskap for sarte sjeler. Ikke så helt ulikt kampene om tronen i Det gamle testamentets kongebøker. 

I Det gamle testamentet finnes det samtidig også sterke skildringer av rettskafne helter med hjertet på rett sted. Slike som John Snow som har mye til felles med Kong David. Begge utvalgte, men høyst uventede kongsemner. 

Som den unge David har John Snow en lang og kronglete vei til makten. Men med åndelige krefter på sin side, vinner han stadige slag mot fryktinngytende motstandere. Så er det store spørsmålet om han, slik som David, vil gjøre fryktelige feilsteg når han en dag innehar makt og privilegier. Her blir det med spekulasjonene, for serien er fortsatt underveis. 

Men da er vi også ved hovedpoenget for dette skråblikket:

I likhet med heltene i Det gamle testamentet er det få svart-hvitt-skildringer av mennesker i Game of Thrones. De er komplekse og uforutsigbare som i det virkelige liv. De som vi heier på og tror bare har godt i sinne, avslører etterhvert sin sammensatte natur, særlig når de får smaken på makt. 



I 1. Kongebok 15 finner vi denne typiske setningen om en av de bedre makthaverne: "Asa gjorde det som var rett i Herrens øyne, slik som hans far David hadde gjort. Han jaget de mannlige tempelprostituerte ut av landet, og han fjernet alle de avgudene som hans fedre hadde laget....MEN offerhaugene ble ikke nedlagt." 

I sesongens siste Game of Thrones-episode erkjenner profetinnen Melisandre at hun gjorde et fatalt feilgrep da hun ofret sitt barn for det hun trodde var det godes sak. Hun må bære ydmykelsen over å bli forvist fra riket på ubestemt tid.


I den sammensatte fremstillingen av menneskets natur, skiller Game of Thrones seg noe fra Tolkiens Ringenes Herre. I et intervju sier forfatteren George R.R. Martins at konseptet med de gode som beseirer de onde er rett nok mesterlig framstilt av Tolkien. Men i mange av Fantasy-seriene som har forsøkt å kopiere ham senere, har dette blitt fullstendig tegneserieaktig. "Vi trenger ikke flere mørkets herrer", sier Martins. "Vi trenger ikke de gode med hvite klær og de onde i svarte kapper". Der vi alle fra første stund vet at Tolkiens hobbiter til slutt skal beseire og knuse Sauron, er ikke fiendebildene og ondskapen så entydig i Game of Thrones.  

Da er det slett ikke sikkert, slik mange tror, at vår helt John Snow og den fantastiske dragetemmersken Dayeneris 


Stormborn til slutt skal knuse de onde ismonsterne i et stort avgjørende slag om verdens skjebne. Kanskje ismonsterne vil vise seg å ikke bare være onde likevel? Kan det være at de, mot alle odds, setter seg til et forhandlingsbord og finner fredelige løsninger? 

Vi vet ikke hvordan de ulike karakterene vil utvikle seg utover i serien. Kanskje har verken forfatteren eller filmskaperne bestemt seg helt. Dette gjør at Game of Thrones på sett og vis spegler den bibelske skildringen av vår uberegnelige menneskenatur. 

Men serien er også interessant som en slags kommentar til dagens dominerende verdensbilde i Vesten. Det er noe typisk postmoderne over dette at det finnes mest gråsoner, ingen åpenbarte sannheter. Ikke enten eller. Alt er både og.

I sin aller mest politisk korrekte form, kan en slik postmodernisme faktisk være forførerisk og villedende. Når alt blir litt godt og litt ondt på samme tid. Når ingen livsførsel eller noen etiske valg er bare gode eller bare dårlige. Når ingenting er helt sant og rett. Men heller ingenting er fullstendig løgn. Da kan vi nærme oss det verdensbildet som har avsatt djevelens eksistens. I dette verdensbildet er djevelen henvist til en upersonlig krok i sinnet hos et hvert menneske, mens "Gud" er redusert til den styrken og kraften vi finner når vi leter inni oss selv. Der dette verdensbildet overtar helt og fullt, tror jeg at Gud fortviler, mens djevelen nyter muligheten. Når vi verken tror på Gud eller djevelen, da kan sistnevnte drive sitt renkespill helt i fred og ro.  

Selv ikke fra prekestolene hører vi i dag så mye om det verdensbildet Bibelen presenterer. 
I Det nye testamentet hersker det liten tvil om djevelens eksistens og hans intensjoner med menneskeheten. Selv om Jesus alt har vunnet seier mot mørkets krefter på Golgata, fortsetter Løgnens herre å forføre oss og vinne innflytelse over våre liv. Hans eneste håp ligger i å vinne enkeltmennesker over til seg. Han vet at det endelige slaget egentlig er tapt før det er utkjempet. 

I Bibelens (og derfor min) trosverden, er Gud fortsatt Gud, og det finnes fortsatt en djevel. Som sammensatt menneske kan jeg la meg påvirke av dem begge. Men jeg vet at jeg ikke et øyeblikk har kraft på egen hånd til å motstå den ondes angrep. Her er jeg overgitt til Kristus. Hver dag trenger jeg å ikle meg "Guds fulle rustning", slik Paulus har anbefalt i brevet til Efeserne, kapittel 6:

"Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord." 

Spillet om tronen er avgjort. Her har vi heldigvis ingen rolle å spille. Den kampen er det Guds sønn som utkjemper. Men spillet om ditt og mitt liv er fortsatt åpent.

Reformatoren Martin Luther oppfordret oss til å fremsi forsakelsen og trosbekjennelsen daglig. En proklamasjon i møte med fienden og en tillitserklæring til han som sitter på tronen:  

Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen. 

Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper. 

Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde. 

Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.Amen.

Dette er min tro. Dette er mitt verdensbilde. Og jeg tror det står seg gjennom både is og ild.

Gå til innlegget

Teologisk skråblikk på Game of Thrones

Publisert over 3 år siden

Det er skrevet både doktorgrader og mastergrader i teologi om forfatteren Tolkiens univers i Ringenes Herre. Jeg forventer meg dypsindige religionstolkninger også av den foreløpig største suksessen i fotsporene etter Tolkien, "Game of Thrones".

(Obs! Inneholder spoilere). 
Mens vi venter på forskerne, her er et uhøytidelig skråblikk fra meg: 

Game of Thrones er basert på fortellingen "A Song of Ice and Fire" av George R.R. Martin. Både bøkene og TV-serien fra HBO produseres fortløpende, og ingen kjenner slutten, kanskje ikke forfatteren selv en gang. Jeg vil trekke noen paralleller både til Ringenes Herre og Bibelen. 
Slik jeg ble bergtatt av Ringenes Herre, er jeg nesten like fascinert av dette mektige eposet. Jeg ser bare TV-serien. Men min eldste datter leser også bøkene, så jeg holdes godt orientert.  Her er vi hensatt til en fortid hvor "menn var menn og kvinnene var glade for det", som en av mine lærere på ungdomsskolen pleide å si.  Men i Game of Thrones framstår også kvinnene som sterke, smarte og farlige. Her er det i meste laget av vold og ondskap for sarte sjeler. Ikke så helt ulikt kampene om tronen i Det gamle testamentets kongebøker. 
I Det gamle testamentet finnes det samtidig også sterke skildringer av rettskafne helter med hjertet på rett sted. Slike som John Snow som har mye til felles med Kong David. Begge utvalgte, men høyst uventede kongsemner. 
Som den unge David har John Snow en lang og kronglete vei til makten. Men med åndelige krefter på sin side, vinner han stadige slag mot fryktinngytende motstandere. Så er det store spørsmålet om han, slik som David, vil gjøre fryktelige feilsteg når han en dag innehar makt og privilegier. Her blir det med spekulasjonene, for serien er fortsatt underveis. 
Men da er vi også ved hovedpoenget for dette skråblikket:
I likhet med heltene i Det gamle testamentet er det få svart-hvitt-skildringer av mennesker i Game of Thrones. De er komplekse og uforutsigbare som i det virkelige liv. De som vi heier på og tror bare har godt i sinne, avslører etterhvert sin sammensatte natur, særlig når de får smaken på makt. 


I 1. Kongebok 15 finner vi denne typiske setningen om en av de bedre makthaverne: "Asa gjorde det som var rett i Herrens øyne, slik som hans far David hadde gjort. Han jaget de mannlige tempelprostituerte ut av landet, og han fjernet alle de avgudene som hans fedre hadde laget....MEN offerhaugene ble ikke nedlagt." 
I sesongens siste Game of Thrones-episode erkjenner profetinnen Melisandre at hun gjorde et fatalt feilgrep da hun ofret sitt barn for det hun trodde var det godes sak. Hun må bære ydmykelsen over å bli forvist fra riket på ubestemt tid.
Profetinnen Melisandre,
spilt av Carice van Houten
I den sammensatte fremstillingen av menneskets natur, skiller Game of Thrones seg noe fra Tolkiens Ringenes Herre. I et intervju sier forfatteren George R.R. Martins at konseptet med de gode som beseirer de onde er rett nok mesterlig framstilt av Tolkien. Men i mange av Fantasy-seriene som har forsøkt å kopiere ham senere, har dette blitt fullstendig tegneserieaktig. "Vi trenger ikke flere mørkets herrer", sier Martins. "Vi trenger ikke de gode med hvite klær og de onde i svarte kapper". Der vi alle fra første stund vet at Tolkiens hobbiter til slutt skal beseire og knuse Sauron, er ikke fiendebildene og ondskapen så entydig i Game of Thrones.  
Da er det slett ikke sikkert, slik mange tror, at vår helt John Snow og den fantastiske dragetemmersken Dayeneris 
Danerys Stormborn, spilt av Emilia ClarkStormborn til slutt skal knuse de onde ismonsterne i et stort avgjørende slag om verdens skjebne. Kanskje ismonsterne vil vise seg å ikke bare være onde likevel? Kan det være at de, mot alle odds, setter seg til et forhandlingsbord og finner fredelige løsninger? 


Vi ver ikke hvordan de ulike karakterene vil utvikle seg utover i serien. Kanskje har verken forfatteren eller filmskaperne bestemt seg helt. Dette gjør at Game of Thrones på sett og vis spegler den bibelske skildringen av vår uberegnelige menneskenatur. 

Men serien er også interessant som en slags kommentar til dagens dominerende verdensbilde i Vesten. Det er noe typisk postmoderne over dette at det finnes mest gråsoner, ingen åpenbarte sannheter. Ikke enten eller. Alt er både og.

I sin aller mest politisk korrekte form, kan en slik postmodernisme faktisk være forførerisk og villedende. Når alt blir litt godt og litt ondt på samme tid. Når ingen livsførsel eller noen etiske valg er bare gode eller bare dårlige. Når ingenting er helt sant og rett. Men heller ingenting er fullstendig løgn. Da kan vi nærme oss det verdensbildet som har avsatt djevelens eksistens. I dette verdensbildet er djevelen henvist til en upersonlig krok i sinnet hos et hvert menneske, mens "Gud" er redusert til den styrken og kraften vi finner når vi leter inni oss selv. Der dette verdensbildet overtar helt og fullt, tror jeg at Gud fortviler, mens djevelen nyter muligheten. Når vi verken tror på Gud eller djevelen, da kan sistnevnte drive sitt renkespill helt i fred og ro.  
Selv ikke fra prekestolene hører vi i dag så mye om det verdensbildet Bibelen presenterer. 
I Det nye testamentet hersker det liten tvil om djevelens eksistens og hans intensjoner med menneskeheten. Selv om Jesus alt har vunnet seier mot mørkets krefter på Golgata, fortsetter Løgnens herre å forføre oss og vinne innflytelse over våre liv. Hans eneste håp ligger i å vinne enkeltmennesker over til seg. Han vet at det endelige slaget egentlig er tapt før det er utkjempet. 

I Bibelens (og derfor min) trosverden, er Gud fortsatt Gud, og det finnes fortsatt en djevel. Som sammensatt menneske kan jeg la meg påvirke av dem begge. Men jeg vet at jeg ikke et øyeblikk har kraft på egen hånd til å motstå den ondes angrep. Her er jeg overgitt til Kristus. Hver dag trenger jeg å ikle meg "Guds fulle rustning", slik Paulus har anbefalt i brevet til Efeserne, kapittel 6:

"Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord." 

Spillet om tronen er avgjort. Her har vi heldigvis ingen rolle å spille. Den kampen er det Guds sønn som utkjemper. Men spillet om ditt og mitt liv er fortsatt åpent.

Reformatoren Martin Luther oppfordret oss til å fremsi forsakelsen og trosbekjennelsen daglig. En proklamasjon i møte med fienden og en tillitserklæring til han som sitter på tronen:  

Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen. 

Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper. 

Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde. 

Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv. Amen.Dette er min tro.

Dette er mitt verdensbilde. Og jeg tror det står seg gjennom både is og ild.

 

Gå til innlegget

Tydelige konturer

Publisert over 3 år siden

Mange savner "tydelighet" hos kristne i dag, særlig hos kirkens ledere, hyrdene. Andre etterspør den helt til de finner ut at de er grunnleggende uenige.

Da ber de denne om å snakke lavere, eller de gjør sitt beste for å henge vedkommende ut og frata personen sin stemme og autoritet. Dette opplever ledere på forskjellige sider av de såkalte "fløyene". 


Ofte beundrer jeg andres tydelighet. Denne verdien er i slekt med vågemotet, og det ønsker jeg meg mer av.  Tydelighet er viktig og ofte en mangelvare. Men denne verdien er likevel viktigst på det mellommenneskelige plan. 


Såkalt tydelige svar formidlet på armlengdes avstand, kommer med en vær-varsom-plakat. Tydelighet uten kropp, følelser og nærhet, blir ofte til utydelighet på reisen til mottaker. Det som hadde intensjon om å være tydelig, mister så lett viktige nyanser på veien og ender opp som utydelige bruddstykker. 


Men jeg tror at tydelighet i ordets beste forstand er implisitt i det å leve verdibevisst og å fremme en verdibevisst kultur i familien, menigheten på arbeidsplassen, i samfunnslivet. Vi lever tydeligere liv når vi er bevisste hvilke verdier som er viktige for oss og som skal få styre oss i våre mange store og små veivalg. Da har vi konturer. Da slutter vi å være amøber som tilpasser oss enhver sammenheng og situasjon. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke vil være en amøbe uten fast kroppsform.

 
Undersøkelser viser også at med en tydelig verdiplattform, tåler du lettere at andre inntar andre verdistandpunkter enn deg. Du nærer deg ikke i så stor grad på andres bekreftelse og enighet. 


Jeg har skrevet mitt eget lille personlige verdidokument. Det er noe av det viktigste jeg har gjort. Da jeg startet prosessen, havnet verdien "tydelige konturer" på listen. Men den havnet helt nederst, for jeg var fryktelig ambivalent til ordene. Jeg hadde sterke bilder av folk jeg ikke ville være, som jeg forbandt med tydelighet. Derfor ville jeg den verdien skulle være helt underordnet de andre. 


Etter at verdiene har fått leve en stund, har verdien nesten umerkelig flyttet seg oppover på listen. For verdibevissthet gir en fastere kroppsform. Og fastere kroppsform innebærer tydelighet, på godt og vondt. 


Så ber jeg mine venner om å holde meg jevnlig oppdatert og ansvarlig når min tydelighet har endt opp som utydelighet på veien. Det hender nok stadig vekk, de ganger det ikke har blitt plass til både hode, kropp og følelser i kommunikasjonen.

Gå til innlegget

Valgmenigheter i Den norske kirke

Publisert over 3 år siden

Jeg har skrevet under på "erklæringen om den kirkelige situasjonen" fra en gruppe ordinerte prester i Den norske kirke i forkant av kirkemøtet denne uken. Selv er jeg sokneprest og daglig leder i den hittil eneste valgmenigheten i Den norske kirke.

Valgmenigheter. Muligheten for å etablere valgmenigheter, er nevnt i erklæringen som en av flere veier i arbeidet med å sikre langsiktig kirkelig legitimitet også for klassisk kristen samlivsetikk. Det finnes en egen lov som gjør det mulig å danne ikke-geografiske menigheter ("personsokn") innenfor Den norske kirkes strukturer.

Misjon. I den sammenheng kan det være viktig å understreke at ByMenigheten-Sandnes (tidligere Lundehaugen menighet), ikke ble etablert som en protest- og frustrasjonsmenighet. Da hadde den neppe overlevd i mer enn femten år. Den ble dannet med et tydelig misjonalt sikte for Sandnes. ByMenigheten skulle være et supplement til det menighetene i byen ellers gjør. Her ligger vår legitimitet.

Eksistensen av valgmenigheter i Den norske kirke, kan likevel spille en viktig funksjon i den spesielle situasjonen Den norske nå går inn i. Mange av mine kollegaer opplever seg tvunget til taushet. De kjenner at rommet er i ferd med å bli mye mindre for å mene og handle i tråd med det de egentlig står for. Jeg har stor forståelse og respekt for at de ikke orker å være tydelige på den måten jeg kan være. Fordi en valgmenighet ikke er avhengig av offentlige midler, kan vi i større grad praktisere det vi mener er riktig, uten å være redd for sanksjoner fra lokalsamfunn og kommuneadministrasjon. 

Selvfinansiert. ByMenigheten - Sandnes har ikke et eget kirkebygg. Det betyr at menigheten ikke kan pålegges å legge til rette for kirkelig vigsel av samkjønnede. Om vi en gang i framtiden skulle få eget kirkebygg, vil det være finansiert av menighetens medlemmer, ikke stat og kommune. Jeg mener det gir en valgmenighet i Den norske kirke frihet til både å forkynne og praktisere i tråd med en klassisk forståelse av hva et ekteskap er.

Det er samtidig viktig å påpeke at som prest i en valgmenighet er jeg nødt til å forholde meg til hva Menighetsrådet til en hver tid måtte vedta i denne saken. Jeg håper vi får visdom til å bruke den plassen vi har i Den norske kirke i Sandnes på en raus, utadrettet og utrustende måte, slik våre verdier sier. 

Prøveordning. Eksistensen av ByMenigheten-Sandnes er formelt sett fortsatt en prøveordning. Vi hilser velkommen flere valgmenigheter innenfor Den norske kirkes strukturer. ByMenigheten-Sandnes og eventuelle andre valgmenigheter vil ikke ha bærekraft og livsrett over tid hvis de først og fremst drives av frustrasjon og misnøye med den kirkelige situasjonen. Vi må dypest sett være drevet av Jesu oppdrag om å gjøre nye mennesker til disipler. Jeg mener samtidig at dette oppdraget også handler om å lære og praktisere det Jesus ellers befalte, bl.a. da han definerte ekteskapet mellom mann og kvinne i Matteus 19,4-6. 

Ønske om å skifte syn. Selv har jeg kjent på utfordringen fra de homofile gjennom hele min studietid og i femten års tjeneste som prest. I perioder har jeg ikke orket å lese og forholde meg til dette, i andre tider har jeg både finlest Bibelen og det meste av litteratur, debatter og sterke vitnesbyrd på området. Jeg har hatt et brennende ønske om å skifte syn, ikke minst etter nærkontakt med homofile som har fortalt sin historie om depresjon, selvmordstanker, kamp med egen identitet og vanskelige valg. Det har gjort sterkt inntrykk. 

Jeg kjenner også på et moralsk ubehag som grenser til det hyklerske: Vi bruker tilsynelatende mye mer bekymringsenergi på DE YTTERST FÅ som velger å leve forpliktende sammen med en av det samme kjønn, enn på de MANGE TUSEN som velger å forlate en av det motsatte kjønn. Og jeg kjenner et betydelig ansvar for at jeg og vår menighet nå ikke skal begynne å bruke mer trykksverte og plass i det offentlige rom på harmdirrende budskap om dem som ikke har klart å leve opp til idealene, enn vi bruker energi på å utruste familier til å klare å holde sammen i krevende tider. 

Men nå er det nå en gang sånn at det er en tid for å ta stilling til vigselssaken. Og den tiden er nå. 

Min overbevisning om at ekteskapet er en ordning for mann og kvinne, er heller blitt styrket enn svekket den siste tiden. Jeg leser de bibelske tekstene om ekteskap, samliv og homofili som retningsgivende for det vi fortsatt skal holde fram som det ideelle. Om jeg gjerne skulle likt å konkludere annerledes, har ingen så langt klart å overbevise meg om at jeg kan velsigne homofilt samliv, og samtidig begrunne dette ut fra Bibelen. Jeg kjenner meg usigelig trøtt av alle mine egne mer eller mindre teologiske bortforklaringer i dette spørsmålet. Jeg er ofte en tilhenger av nyanser og kompromisser. Men min forsiktighet har dypest sett vært drevet av tre motiver: 

  1. Et sterkt ønske om å ikke såre og skade mennesker som befinner seg i en fryktelig vanskelig livssituasjon. 
  2. En frykt for å skuffe og støte fra meg mange mennesker jeg bryr meg svært mye om, som jeg vet ikke deler dette standpunktet. 
  3. Et sterkt brobyggende drag i min personlighet som alltid leter etter å finne samlende løsninger vi alle kan stille oss bak. Jeg ønsker inderlig at vi som kristne skal klare å leve side om side som brødre og søstre, selv om vi er uenige. 

Jeg står for at alle disse tre motivene er gode. Men jeg er redd for at jeg og mange med meg har latt disse grunnene drive oss til taushet. Det er ikke den beste måten å forholde seg til krevende spørsmål i livet på. 

Mitt pastorale råd til homofile vil fortsatt være å ikke leve i homofilt samliv. Men det finnes et "men". For noen er dette et spørsmål som faktisk går på livet løs. Det blir for enkelt for meg å si at det bare finnes et enten-eller-svar på dypt krevende etiske spørsmål, av typen: "Enten lever man i ekteskap mellom mann og kvinne eller så bedriver man hor". I virkelighetens verden må jeg orke å lytte til løsninger mellom disse ytterpunktene som kan være mer etisk holdbare enn andre. Hvis jeg får lov, ønsker jeg å være samtalepartner for mennesker som strever med å finne ut av dette, både i min egen menighet og utenfor. 

Men jeg kan ikke likestille ekteskap mellom mann og kvinne med ekteskap mellom samkjønnede. Jeg kan ikke gi dette en kirkelig velsignelse, og dermed på Guds vegne gjøre et slikt "ekteskap" til en allmenn norm. Selv om sterke krefter i og utenfor den kirken jeg er glad i, forventer at jeg og mine kollegaer skal gjøre det. 

Det er også lett å overse dem som velger å IKKE leve sammen med noen, ut fra sin overbevisning om hva som er rett. Jeg er opptatt av at de skal møte like mye forståelse og støtte, om enn oftest indirekte. Hva vi sier og gjør som enkeltpersoner og fellesskap, kan ha stor betydning for disse som sjelden er offentlige om sitt valg.   

Ekteskapsforståelsen. Jeg mener det er en etisk vesensforskjell mellom å gi homofile som ikke klarer å leve alene, en anledning til å velge å ha rettslige rammer rundt sitt samliv, og det å kalle dette for "ekteskap" på lik linje med mann og kvinne. Da følger for eksempel helt naturlig tanken om å ha egne barn. Da er det ikke lenger et spørsmål som bare angår to mennesker som er glade i hverandre.

Kommende generasjoner. Jeg mener tendensen etter at ny ekteskapslov ble innført allerede er åpenbar: Dette hurtigtoget går raskt i retning av at homofile ekteskap også innebærer rett og mulighet til å ha barn. Ikke bare som unntak fordi noen behøver voksnes omsorg, men som en slags rettighet som følger av at selve ekteskapsforståelsen er utvidet. Jeg synes det snakkes for lite om hvilke endringer dette innebærer for barna og for kommende generasjoner. Og jeg kjenner på ubehag ved at utviklingen går kjemperaskt i vår del av verden, uten at det lenger omtrent er lov til å vise sin skepsis i offentligheten.

Jeg slutter meg derfor til gruppen av ordinerte prester i Den norske kirke som ber om at det i framtiden må være "kirkelig legitimt å bruke en vigselsliturgi som entydig fastholder ekteskapet slik Jesus definerer det i Matteus 19,4-6, og å forkynne, veilede og undervise i samsvar med dette." Valgmenigheter er en av flere ordninger Bispemøtet, Kirkerådet og Kirkemøtet bør se nærmere på i tiden som kommer.

Vidar M. Bakke

Prest og daglig leder i ByMenigheten-Sandnes (Dnk)

Gå til innlegget

Småfolk i en vanskelig verden

Publisert nesten 4 år siden

"Fordi jeg vet at jeg har et trygt og godt hjem å komme til, så vil jeg være med og kjempe for at også andre som ikke har det, skal få det samme." (Bilbo)

Hobbiten Bilbo i den kristne britiske forfatteren Tolkiens univers, har du møtt ham, enten i bøkene eller på film? Det er mye i Hobbiten som taler enkelt og klart nettopp inn i vår tid. Hobbitenes lille fredelige krok av verden, Hobsyssel, har ikke så rent lite til felles med Norge. Når krig og uro tårner seg opp i verden utenfor, kan hobbitene lukke øynene og late som det ikke angår dem. Mye mot sin vilje, overtales Bilbo til å være med ut på en farefull ferd sammen med en gruppe dverger. De er et folk fordrevet fra sitt land og sine eiendommer. Hobbiten Bilbo lengter etter å komme hjem til sitt eget trygge hjem igjen. Flere ganger er han nær ved å gi opp og dra tilbake der han kom fra, til dem som forstod ham best og var hans likesinnede. På et tidspunkt mot slutten av den første filmen, blir denne lengselen forvandlet til noe annet. Han sier det omtrent sånn: "Fordi jeg vet at jeg har et trygt og godt hjem å komme til, så vil jeg være med og kjempe for at også andre som ikke har det, skal få det samme." I all sin naive enkelhet, finner jeg her et kraftfullt livsprogram, rykende aktuelt i den tid jeg selv er en del av. Jeg trenger slike enkle kompromissløse setninger når jeg konfronteres av min egen frykt for å miste, min egen frykt for det ukjente og de ukjente, min egen frykt for ondskapen som har framgang i min verden. Det handler dypest sett om å være stolt av den jeg er, og det stedet og den familien jeg kommer fra. Jeg vil kjempe for at andre skal få det samme. Og jeg nekter å tro at det er de "harde verdiene" som vinner til slutt. Jeg vet selvfølgelig at det finnes utallige måter å følge dette livsprogrammet på, både politisk og personlig. Jeg insinuerer ikke noen anklage mot mennesker som har andre politiske løsninger enn meg, for eksempel i asylpolitikken. Jeg bare vet at jeg trenger kraften fra Bilbos takknemlighet over det gode og umistelige han kjenner til. Og jeg vil bruke den takknemligheten som motgift mot min egen frykt. Når jeg møter andre småfolk som meg i verden, så vil jeg kjempe for deres rett til å få en smak av det aller beste, uansett hvilket utgangspunkt de har startet livet med.
Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 5375 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
17 dager siden / 3728 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
18 dager siden / 1294 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1175 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
13 dager siden / 1009 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
6 dager siden / 936 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
23 dager siden / 906 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere