Vidar Mæland Bakke

Alder: 46
  RSS

Om Vidar Mæland

Prest og daglig leder i ByMenigheten - Sandnes, en valgmenighet i Den norske kirke. Har jobbet med misjon og menighetsplanting i Brasil og Norge.
Har utgitt bøkene «Gi mine øyne lys» (2019) og "DisippelRytmer" (2017) på Luther Forlag. Flere tekster finnes på bloggen SpiresPlass.no.

Følgere

Hvorfor dannes ikke flere valgmenigheter?

Publisert over 3 år siden

Om en uke skal Den norske kirkes høyeste organ etter all sannsynlighet innføre en ny ekteskapslære i vår kirke. De som fortsatt står for en klassisk linje, forventes å fredsommelig klappe meningsmotstandere på ryggen og erkjenne at dette nå bare dreier seg om to likeverdige «syn» i en vanskelig sak. Få sier det direkte, men i praksis virker det som om det eneste alternativet til en slik forsoningslinje er å forlate det kirkesamfunnet som er vårt åndelige hjem. Men finnes det et tredje alternativ?

Da Stavanger bispedømmeråd på et tidspunkt for noen år siden ga sin innstilling til kriterier for å opprette valgmenigheter, sa de følgende:

“Valgmenigheter kan bidra til å holde Den norske kirke sammen ved å inkludere kirkemedlemmer og fellesskap som ikke finner seg til rette innenfor soknemenighetene.”

 

God og ryddig ordning
Dette er en uhyre viktig setning! Selvsagt er det mange praktiske utfordringer knyttet til å være valgmenighet midt blant eksisterende geografiske menigheter. Men min påstand etter ti år med valgmenighet i Sandnes, er at dette er en god og ryddig ordning som bidrar til å gi rom for flere mennesker innenfor Den norske kirke, men enn den bidrar til splittelse. Ryddige avtaler og god kommunikasjon er avgjørende, og her kan vi alltid bli bedre. Men vår visjon handler om å samle mennesker, ikke om å splitte mennesker. I praksis tror jeg det Den norske kirke nå legger opp til, vil skape alvorlige konflikter på menighetsplan.  

 

Rommet har krympet

Et eksempel fra det siste året er at mens mange menigheter i vårt distrikt har opplevd et betydelig medlemsfall, har ingen så langt meldt seg ut av ByMenigheten - Sandnes (og dermed Dnk) på grunn av Kirkemøte-vedtaket. Vi har bevisst ikke profilert vår menighet som et tilfluktssted for dem som vurderer å forlate Den norske kirke. Tvert i mot oppmuntrer vi mennesker til å fortsette sitt engasjement der de er. Men vi snakker med mange som opplever at rommet for å forkynne og praktisere en klassisk lære, har krympet den siste tiden. Nå skal det være fred og fordragelighet i huset.

Valgmenighet betyr ikke isolasjon
Det går an å ha flere tanker i hodet samtidig. Å være valgmenighet betyr ikke å isolere seg og avvise samarbeid. I Sandnes har vi erfaringer med gode punktvise samarbeidsprosjekter på flere områder. Eksempler er konfirmant- og ungdomsarbeid, utvikling av materiell til cellegrupper/husfellesskap, godhetsfestival og flerkulturelt arbeid. I nærmeste framtid planlegges samarbeid om menighetsutviklingskurs og samlivskurs. Til førstkommende søndag, Ekteskapets søndag, har en kollega og jeg utviklet felles ressursmateriell til tekstarbeidet for dem som skal forkynne i Den norske kirke denne dagen. Materiellet er distribuert til mer enn 300 prester i hele landet. På mange måter er det enkelt å samarbeide på tvers og unngå konflikt, når rammene for samarbeid er forutsigbare og tydelige.  

 

Nøling fra Den norske kirke
Selv om vi i løpet av det siste året har forsøkt å «framsnakke» muligheten for å danne flere valgmenigheter i Den norske kirke, er det ikke tegn til noe stort grasrotengasjement for dette noen steder. Det har undret oss som brenner for valgmenigheter. Jeg tror en av årsakene kan være at Den norskes organer selv har framstått nølende og uklar i møte med denne ordningen. Etter ti år er det fortsatt å regne som en forsøksordning, og det er bare etablert én slik menighet i Norge så langt. 

 

Jeg etterspør en rask avklaring av hvilket rom det vil være for valgmenigheter i Den norske kirke framover. Jeg mener det haster. Og jeg ber om at rammene ikke blir for trange. Vi har mye å lære av den danske Folkekirken på dette området. Der har valgmenighetsordningen eksistert i flere generasjoner. En avklaring og gjerne videreutvikling av ordningen tilpasset dagens situasjon, kan bidra til at mange som nå sitter passive på gjerdet, i større grad går sammen om dette som et reelt alternativ til å bryte med Den norske kirke. 

 

Jeg tror at valgmenigheter er en av flere veier i Den norske kirke som faktisk sikrer romslighet, tydelighet, forutsigbarhet og gode rammer for mennesker som søker fellesskap og tilhørighet, men som av ulike årsaker kjenner seg hjemløse. 

 

Det kan bli noe hult over fest-talene som sier at det skal gis "rom for" alle slags mennesker. På et åpent møte om valgmenighetsordningen i høst, satte medlem i Stavanger bispedømmeråd, Sofie Braut, ord på nettopp dette. Hun mente at vi trenger å utforske hva dette å "gi rom for" kan bety i praksis. Og hun gikk langt i å mene at det er tid for å utvikle valgmenighetsordningen i Den norske kirke framover, nettopp som en måte å skape "rom for" flere mennesker. 

 

Ingen protestaksjon

Det er viktig å gjøre en presisering: 

En valgmenighet bør ikke utelukkende tuftes på frustrasjon og misnøye med en kirkelig situasjon. Den må ha et bredere fundament enn bare misnøye med enkeltsaker.

 

For ByMenigheten – Sandnes, har det bredere fundamentet ligget i vår tydelige visjon om å nå mennesker for Jesus, å utruste mennesker til å være deltakende disipler i og gjennom et kristent fellesskap. Vi tror ikke menigheten hadde hatt livets rett etter så mange år, hvis ikke dette var den primære drivkraften.

 

Men vi blir ikke nødvendigvis mindre misjonerende av å ha tydelige og forutsigbare konturer som lokalmenigheter, både i form og innhold! Vi blir ikke en sterk og voksende organisme av å være en formløs amøbe!

 

Siden mange av de frie organisasjonene nå løsriver seg mer og mer fra Den norske kirke på grunn av den teologiske utviklingen, kan valgmenigheter utgjøre en alternativ vei: 

 

De kan tillate seg en tydeligere profil enn en geografisk soknemenighet som i større grad må favne hele folkekirkemangfoldet i en og samme menighet. Likevel kan de bli værende innenfor kirkestrukturen, forutsatt at de får tilstrekkelig frihet. Frihet i uttrykksformer og frihet til å stå for en klassisk bibelsk lære.

 

Lov til å lære og praktisere annerledes

I forhold til den aktuelle situasjonen der prost og fellesråd pålegges å legge til rette for at vigsel av likekjønnede kan skje i et hvert kommunalt kirkebygg, vil en valgmenighet etter vårt skjønn ha andre muligheter enn en geografisk soknemenighet.

 

ByMenigheten - Sandnes har ikke et eget kirkebygg i dag. Om vi en gang i framtiden får et kirkebygg, vil det være finansiert av menighetens medlemmer, ikke stat og kommune.

 

Menighetsrådet er møtt med signaler fra kirkelig hold om at vi både kan lære og praktisere en klassisk ekteskapsforståelse innenfor vårt sokn. Da blir vi noe mer enn et sted hvor en prest eller en ansatt får lov til å ”reservere” seg, mens resten av menigheten ikke har samme muligheten. Da lærer og praktiserer vi det samme innenfor menigheten. 

 

Man behøver ikke være profet for å se at dette framover garantert vil handle om mer enn ekteskapsforståelsen. Den aktuelle saken er bare et symptom på større bevegelser i kirken og samfunnet når det gjelder synet på Bibelens autoritet for liv og lære. 

 

Retten til å velge

Et ferskt eksempel er fra trosopplæringen i Den norske kirke: 

I all stillhet ble det i høst gjort en revisjon av det nye og flotte konfirmantopplegget, Delta, som vi har fått fra IKO. Vi mottok en oppdatering i posten der opplegget var revidert, uten nærmere forklaring. Det viste seg bl.a å dreie seg om formuleringer i førsteutgaven som sa at ikke både humanetikere, kristne, muslimer og buddhister kan ha rett i sitt syn på hvem Jesus var. Enten har kristendommen rett eller så har noen andre det. Slike formuleringer var plutselig endret med et pennestrøk i den reviderte utgaven. Noen hadde åpenbart blitt støtt over at et konfirmantopplegg våget å være så tydelig. Hvor skal ungdommer få høre at Jesus er veien til frelse, hvis det ikke er i konfirmasjonsundervisningen?

 

Å være valgmenighet innebærer retten for foreldre til å velge oss bort for dem som mener at vi ikke er åpne og liberale nok. Men det innebærer også muligheten – midt i vår kirke – uten å måtte melde seg ut – til å kunne anbefale sine ungdommer en undervisning som tør å være tydelig på hva det faktisk innebærer å være kristen i et flerkulturelt og pluralistisk samfunn. 

 

Det var en som spurte meg: "Tåler menigheten en slik tydelighet?" 

Svaret på det finnes i hele kirkens historie og mange steder i verden akkurat i dag:

 

Der kristne ikke våger å være modige og tydelige, forsvinner kirkene. Der de er elskende, radikale, tydelige og misjonerende, der lider de ofte, men de både overlever og vokser! 

 

Evangelisk-luthersk bekjennelsesnettverk

Et bredt bekjennelsesnettverk er under etablering i Den norske kirke. Vi var over 100 prester samlet til møte i Oslo, 17. oktober. Dette er en gryende konservativ allianse som allerede favner en god bredde mennesker som vil stå for en frimodig og klassisk bibelforståelse, for de flestes vedkommende, innenfor geografiske soknemenigheter i Den norske kirke.

Nettverket vil på sikt også åpne for andre kirkelig tilsatte og tillitsvalgte. Det arbeides videre for å bygge tette bånd til dem som velger å arbeide i annen evangelisk-luthersk sammenheng. Jeg sitter i interimsstyret for dette nettverket.


På møtet i oktober var det bl.a. seminar om valgmenighetsordningen, og vi ble møtt med interesse og gode spørsmål fra mange hold. For en del av dem som teller på knappene hva gjelder sin kirketilknytning, er det viktig at Den norske kirkes organer så raskt som mulig legger til rette for dialog og bidrar til avklaring rundt både valgmenighetsordningen og muligheter for supplerende tilsynsordninger.

Det er ikke lagt opp til å snakke om dette temaet på det kommende Kirkemøtet. Jeg håper flere kirkemøtedelegater kan henstille til Kirkerådet at det nå settes fortgang i prosessen. Det handler ikke om å bidra til splittelse. Den er der allerede. Nå handler det om å bevare gode krefter innenfor Den norske kirke. 

 

 

 

Gå til innlegget

Det finnes bare én verden

Publisert over 3 år siden

Mennesker som virkelig har “sett lyset”, som hyrdene på marken gjorde, de begynner ikke å leve i en fantasiverden. Nei, de reiser seg og går mot framtiden med håpet i øynene. Ikke som passive tilskuere, men som utålmodige vitner om en verden der hatet fortrenges og kjærligheten seirer.

Fantasi eller virkelighet? Foto: Haure Aran. Brukt med tillatelse.

 

"Krise...Fare på ferde... Grunn til stor bekymring!” Eller: “Frykt ikke... Vær ikke bekymret! Mørket viker og lyset skinner allerede!” 

Hvem sier hva? 

Journalister, realpolitikere og de som lever i virkelighetens verden bruker ofte de første ordene. Er det ikke sånn? 

Engler, Jesus, prester og andre fantasifigurer som lever i sin drømmeverden bruker ofte de siste ordene. Er det ikke sånn? 

Ja, nå vil du kanskje si at jeg lever i en drømmeverden. Jeg er jo prest, ikke politiker. Men jeg liker å tro at det bare finnes én verden, ikke to. Og jeg vil tviholde på at det som foregikk natt til aller 1. juledag, det endret ikke bare helt grunnleggende premisser i den “åndelige” verden, hva nå en slik verden måtte være til forskjell fra den “ordentlige”. Jeg er faktisk helt sikker på at det endret grunnleggende premisser for “virkelighetens verden”: For vårt hverdagsliv, for vårt familieliv, for vårt lokalsamfunn, for politikkens avgjørelser, for mulighetene til å skape fred, bekjempe urettferdighet, forsone mennesker i konflikt, for muligheten til å se skjønnheten i det heslige og til å bringe håp inn i de aller mest håpløse rom. 

Derfor undrer jeg meg tidt og ofte når jeg hører mennesker som dyrker frykten og fungerer som trekkplaster for alt det skakk-kjørte i denne verden. Noen dager ser jeg en slik person i mitt eget speilbilde. Og oftere enn jeg liker, treffer jeg slike personer blant mine egne trosfeller. 

Joda. I møte med Ordet, Kristus, han som er åpenbart i min Bibel og som jeg har valgt å ha som min ledestjerne, får livet mitt daglig et kritisk korrektiv. Og det hender at mitt sløve blikk vekkes opp og minner meg om at det finnes et mørke. Da ser jeg klarere ondskapen i mitt eget hjerte og i mine omgivelser. På mange måter tegner Bibelens fortellinger opp en mørk bakgrunn, som bare bekreftes når jeg skrur på Dagsrevyen og ser nyhetene. 

Men vår verden segler ikke sin egen sjø i et fortapt mørke. Da ser vi bare den mørke bakgrunnen og ikke den lyse forgrunnen. Verden er én, ikke to. Troens fantasiverden er ikke adskilt fra virkelighetens verden. 

Sven Egil Omdal skrev i julaftensutgaven av Aftenbladet at “det er ikke naturlover som har gitt oss IS, arbeidsløshet, Trump, Aleppo, eurokrisen, eller smeltende isfjell. Det er politikk, og politikken er en formbar materie”. Det er faktisk et utsagn breddfullt av håp! 

Mennesker som virkelig har “sett lyset”, som hyrdene på marken gjorde, de begynner ikke å leve i en fantasiverden. Nei, de reiser seg og går mot framtiden med håpet i øynene. Ikke som passive tilskuere, men som utålmodige vitner om en verden der hatet fortrenges og kjærligheten seirer. 

“Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.” (Joh 1,5)

Gå til innlegget

Veggen mellom liv og død

Publisert over 3 år siden

I et stadig mer økumenisk kirkelandskap, kombinert med en stadig frodigere folkereligiøsitet også her til lands, trenger vi å være oss bevisst hvilken teologi som legger premissene for våre praksiser.

Statuen av Padre Cicero i Nordøst-Brasil (Foto: Wikipedia)

Både Allehelgensdag og Halloween kan knyttes til religiøse praksiser som vi heldigvis er satt fri fra i vår kirkelige tradisjon: Tanken om at de døde lever videre i en annen sfære, og at vi kan kommunisere med dem – og henvende oss til dem, ja, regel rett be dem om hjelp.

I Den norske kirke legges alltid Allehelgensdag til første søndag i november. I den katolske kirke feires dagen 1. November.

Hos oss har Allehelgensdag først og fremst blitt en dag da vi minnes alle dem som har gått foran oss, både de kjente heltene i kirkens historie og våre personlige forbilder, helgenene i våre liv.

De som er døde i troen på Jesus – de hører nå til blant de hellige. Og vi får lov til å minnes alt det de betydde for oss mens de var hos oss.

Men jeg har undret meg litt over hvordan religiøse tradisjoner begynner å leve sitt eget liv, ganske løsrevet fra den opprinnelige tanken.

Halloween – er fra gammelt av kvelden før Allehelgens dag, altså natt til 1. november. Halloween kommer av ”All Hallows Eve” som betyr ”Alle de helliges aften”.

Mange av oss fikk festlige barn på døra sist mandag. Halloween-tradisjonen er importert av handelsstanden til Norge fra bl.a. USA.

Natten til Allehelgensdag i den katolske kirke, utviklet seg til en dag da folket tenkte at veggen mellom de levende og de døde var litt tynnere enn ellers. Av dette vokste den ganske spesielle Halloween-tradisjonen fram, der det plutselig er utkledde spøkelser og små monstre som kommer på besøk til oss.

Ganske uskyldig kanskje. Men tradisjonen har røtter i et syn på de døde som vi heldigvis er satt fri fra i vår kirkelige tradisjon: Tanken om at de døde lever videre i en annen sfære, og at vi kan kommunisere med dem – og henvende oss til dem, ja, regel rett be dem om hjelp.

Jeg tilbrakte 6 år med min familie i Brasil. Der så jeg på nært hold hvordan troen på helgener snarere villedet mennesker enn førte dem nærmere den oppstandne Jesus.

I Nordøst-Brasil, dyrkes minnet om en katolsk prest som levde på begynnelsen av det forrige århundret, Padre Cicero.
En 30 meter høy statue av ham pryder byen Juazeiro do Norte og mennesker valfarter i tusentalls til huset der han bodde. På et skilt ved siden av en av de mindre statuene av ham, fant jeg følgende inskripsjon:

”Padre Cicero, jeg ber deg: Tal til vår hellige Frue (Maria) om at hun går i forbønn for oss hos sin sønn Jesus, slik at våre bønner blir hørt hos Gud.”

For mange mennesker er det noe tiltrekkende over dette:
De oppsøker steder og forholder seg til tider der de tror at veggene mellom levende og døde er tynnere enn ellers. Tanken på å søke hjelp og trøst hos de døde er så fristende. 

En av grunnene til dette for mine brasilianske venner som levde med sin folkelige katolske tro, var at veggen til det aller helligste  - veggen inn til Gud selv – opplevdes omtrent ugjennomtrengelig. Å ha direkte tilgang til Gud var bare for de helt spesielle, de utvalgte.  

Når Gud ikke kunne nås direkte, da måtte man bruke døde mellommenn – eller kvinner. Mennesker som Padre Cicero, Jomfru Maria, eller for den del noen av våre kjære, for de var vel nærmere Gud enn oss levende?

Nådens grensesprengende budskap – også på Allehelgenssøndag – handler ikke om en tynn vegg mellom levende og døde. Det handler om et tykt forheng mellom oss og Gud i det aller helligste – som ble revet i to, da Jesus døde på korset for vår skyld.

Det handler om at vi har direkte tilgang til Gud – til alle tider og på alle steder. Vi er velkommen inn – til nådens fellesskap i Jesus Kristus. 

Mellommannen mellom liv og død er Jesus.

”For Gud er én og én mellommann er det mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv som løsepenge for alle”.
 (1 Tim 2,5-6a)

I et stadig mer økumenisk kirkelandskap, kombinert med en stadig frodigere folkereligiøsitet også her til lands, trenger vi å være oss bevisst hvilken teologi som legger premissene for våre praksiser.

Gå til innlegget

Det var som om jeg beveget meg lenger og lenger nedover i en mørk gruvesjakt hvor lyset på lampen ble svakere og svakere. Og de andre var igjen der oppe.

Det finnes en personlig fortelling fra mitt liv som jeg nok aldri blir ferdig med å skrive. Jeg er på mitt mest sårbare når jeg forteller den. Likevel tror jeg åpenhet gjør oss sterkere. Brikker i puslespillet mangler fortsatt den dag i dag.

Men kortversjonen er: 
En glad og ressurssterk femtenåring lever i en trygg og god familie med alt han kan ønske seg. Etter noen ukers motgang, har han ikke lyst til å leve lenger. I flere måneder sysler han med planer om å gjøre det slutt, og han fører sine nærmeste bak lyset. Noen vil hevde at bare flaks og tilfeldigheter gjør at han lever i dag, nesten tjueåtte år etter. 

Overbelastet harddisk 

En litt lengre versjon kan starte på denne måten: Jeg vet hvordan en overbelastet datamaskin har det. Det er ikke sånn at jeg synes synd på den. Jeg bare vet hvordan den har det. Den står og surrer uten å komme seg videre. Hva som egentlig foregår i dens hjerne, aner jeg ikke. Men på et punkt i flommen av bilder den ble eksponert for og måtte laste ned, må det ha blitt for mye. Etterpå går alle dens bevegelser som i sakte kino. Tastaturet blir tregt. Det kan gå flere sekunder fra et tastetrykk til en synlig reaksjon på skjermen. Og jeg aner at det har noe å gjøre med harddiskens minne eller størrelse. Kanskje begge deler. Den jobber på med store og uløste oppgaver et sted der inne, og da kommer selvsagt mine tastetrykk i andre rekke. Maskinen skriker etter hvile, etter å bli slått helt av. Men den innvilges bare korte pauser, og lyset er på hele tiden. 

Verden raste sammen 

Jeg hadde akkurat fylt femten år da harddisken min ble overbelastet første gang. Det trente øyet hadde sett noen signaler over tid. Men for de fleste, meg selv inkludert, kom det overraskende. 

Jeg var en grubler. Dette var likevel annerledes. Noen hadde pålagt harddisken å løse viktige eksistensielle spørsmål som opptok all dens kapasitet, omtrent hele døgnet. Men spørsmålene lot seg ikke løse. Heller ikke med ekstern hjelp. Og dermed var krisen et faktum. For det var jo mye annet hodet og kroppen skulle brukes til. Nå gikk munnen, hendene og føttene i sakte tempo. Hjernen jobbet konstant på høygir med å løse disse eksistensielle gåtene. Da var det ikke minne og kapasitet igjen til å føre vanlige samtaler om hverdagslige ting med foreldre og venner, lese pensum, gjøre lekser, treffe tonene med fiolinen, eller springe etter en ball og koordinere skuddene. En overaktivert hjerne skapte et høyt stressnivå. Det manifesterte seg i alle kroppens lemmer. For en aktiv 15-åring raste verden sammen. 

Et hode for kort 

Jeg husker samtalen på rektors kontor med mor til stede: ”Vidar, du har nok et alt for stort hode på en alt for liten kropp”, sa hun. Det var sagt med varme og innlevelse, og var en fin ting å si. Senere har jeg tenkt at hun tok feil. Hodet var slettes ikke for stort. Det var snarere for lite. Men med ordene om kroppen traff hun blink, kanskje utilsiktet. Den føltes alt for liten, og var muligens en viktig grunn til at depresjonen ble så alvorlig. 

Rektor mente nok å si at jeg grublet over spørsmål som ungdommer i min alder burde være spart for å hanskes med så tidlig. Og når det gjaldt kroppen: Jeg var en av de små guttene som først fikk de siste centimeterne lagt til på videregående. Hodet var det eneste fortrinnet jeg hadde, i egne øyne. Det brukte jeg til å bygge egen selvfølelse. Jeg hadde ikke høyden, fysikken og utseendet til de jevnaldrende guttene jeg så opp til. I de vanskelige tenårene betyr slike ting mer enn de burde. Men jeg forsøkte å kompensere med å bruke ordene mine, med å tenke og reflektere, levere imponerende stiler og føre gode samtaler. Til og med i møte med jenter hadde jeg gjort meg noen vellykkede erfaringer med det siste. 

Men jeg var overbevist om at den tid var over nå etter at harddisken hadde gått seg varm. Det krevende tankearbeidet gjorde meg klønete i de enkleste sosiale situasjoner. Og av frykt for bare å forvirre jevnaldrende venner, trakk jeg meg unna dem. 

En mørk gruvesjakt 

Det var mine tålmodige foreldre og noen andre voksne jeg hadde tillit til som fikk all min oppmerksomhet. Snart kunne jeg merke at de var utkjørte av mine daglige doser med grublerier. En stund hjalp det å snakke og snakke. Men etter hvert ble det for skummelt å dele de innerste destruktive tankene. Ingen hadde likevel peiling på hva jeg gikk gjennom. Det var som om jeg beveget meg lenger og lenger nedover i en mørk gruvesjakt hvor lyset på lampen ble svakere og svakere. Og de andre var igjen der oppe. 

Når var det at tanken om å gjøre det slutt meldte seg? Jeg tror den kom med den snikende overbevisningen om at ingenting ville bli som før. Depressive mennesker kan være helt urokkelige når det gjelder slike ting. Og som ung førstereisgutt i gruvesjakten, hadde jeg ingen erfaringer som tilsa at det ville være mulig å finne noen vei ut igjen. 

Selvforakt 

Så var det en som hadde sagt: ”Du vet, for de fleste av oss går det på det jevne. Kanskje du har krevd for mye av deg selv, Vidar. Du skal kanskje lære å legge lista litt lavere”. Det hørtes riktig ut. Og samtidig var det et hardt slag i ansiktet. Jeg var sikker på at et liv ”på det jevne”, hva nå det var, ikke ville være til å holde ut. Så når det ikke kunne bli som før, ville jeg heller ikke leve lenger. 

Denne tanken fylte meg med skam og selvforakt. For hvem var jeg som hadde trodd at livet bare skulle være lett? Og ikke hadde jeg noen kronisk sykdom, ikke hadde jeg mistet nære familiemedlemmer, ikke hadde foreldrene mine gått fra hverandre. Hvorfor skulle jeg ta slik på vei? Selvforakten bare forsterket følelsen av at det ville være bedre for alle om jeg gjorde det slutt. Men i begynnelsen ble det med tanken. 

Klokka tikker 

Så skjer det som jeg etterpå har skjønt er ganske vanlig. Det ble vår og varmere dager utendørs. På en eller annen måte kom det mer lys også nedover i gruvegangene. Kroppen begynte å gi signaler om at ting egentlig ikke var så verst. Men hodet hadde allerede bestemt seg. Det fantes ingen vei tilbake. Det var bare et spørsmål om tid før det måtte skje. Og nå begynte det å haste. De rundt meg forventet at jeg snart skulle komme opp igjen. De kunne se at jeg begynte å friskne til. Jeg var ikke så ukonsentrert lenger. De kunne ”ta meg” i å ha det greit i lengre perioder av gangen. Men de kunne jo ikke forstå at ting likevel ikke ville bli som før. Og hva hjalp det at kroppen fungerte bedre, når den indre stemmen allerede hadde sagt sitt: ”Klokka tikker ubønnhørlig mot slutten. Du må bare finne en anledning og en metode. Og du må samle krefter og mot til å gjennomføre det.”

Ville jeg dø? Egentlig ikke. Men den svenske forfatteren Ann Heberlein har sagt det treffsikkert med sin boktittel: ”Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve”. 

Jeg trenger ikke fortelle detaljer fra den dagen jeg skulle gjøre det slutt. Bare at jeg hører til de heldige som ikke fikk kroppen til å lystre da det skulle skje. Jeg er kanskje ikke særlig modig, og denne dagen ble det min redning. 

En grønn Peugeot 

Men det var også en ting til som jeg nevner fordi det er viktig: I det jeg fortsatt strevde med det ensomme valget, langt hjemmefra, oppdaget jeg en kjent grønn Peugeot på lang avstand, mine foreldres bil parkert i veikanten. Den tvang meg ut av ensomheten. De var kommet for å finne meg. Nå lette de febrilsk. Hadde jeg virkelig tenkt gjennom hvordan de måtte ha det nå? Tanken på hva jeg var i ferd med å gjøre mot dem, tvang meg til i alle fall å utsette det hele. 
Hvorfor er dette viktig? Fordi selvmord i mitt tilfelle ville ha vært en dypt egoistisk handling. Hensynet til hva dette ville påføre dem rundt meg, var der og da det eneste som holdt meg tilbake. Og den følelsen var det enormt viktig at jeg fikk kjenne på. 

Ansvarliggjøring 

Tanker og planer om å ta sitt eget liv, skal vekke skyldfølelse hos den det gjelder. Det hører til menneskets verdighet som ansvarlig individ. Og derfor skal vi appellere til den. Det kan redde liv. 

Men jeg vil skjelne mellom skyld og skam. Skamfølelse er det fortsatt alt for mye av i kjølvannet av selvmord eller selvmordsforsøk. Skam leder til fortielse, og det er dette de trenger minst av alt, de som planlegger eller forsøker selvmord, eller de pårørende som står rundt. Selvmord er et traume vi trenger å snakke om. Det er en myte at selvmord smitter hvis vi snakker om det. Varsom og respektfull åpenhet kan virke forebyggende. Vi må våge å spørre konkret om selvmordstanker – og planer. Det hjelper oss å identifisere dem som trenger hjelp. Å snakke om selvmordstanker kan ha en terapeutisk effekt. Og det kan bidra til ansvarliggjøring.

Hver fortelling er unik 

Min fortelling må aldri brukes til å tegne generelle mønstre for andre mennesker i livskrise. Hver fortelling er unik. Men det finnes statistikk å støtte seg på.

I følge Folkehelseinstituttet, er selvmordsrisikoen høyere blant personer med psykiske lidelser enn i befolkningen for øvrig, men psykiske lidelser er sjelden alene årsaken til selvmord. Blant flere risikofaktorer som nevnes er sviktende selvfølelse, perfeksjonisme og høye krav til egne ytelser. 

Her kjenner jeg meg igjen. Jeg levde med alt for høye forventninger og press, først og fremst fra meg selv, til å levere og leve opp til en eller annen standard jeg trodde var satt for meg. 
I de fleste tilfeller kan mennesker holdes ansvarlige for sine handlinger når de går til dette skrittet. Det kunne vært lettere for meg i ettertid å si at jeg var for syk eller for ung til å forstå hva jeg var i ferd med å gjøre. Men det ville ikke være sant. Jeg er overbevist om at jeg hadde et valg.

Hvorfor jeg så lenge holdt fast på at selvmord var eneste utvei, har jeg ingen gode svar på i dag. Men jeg vet at jeg bare er en i rekken. Det er alt for mange, særlig unge mennesker som strever med selvmordstanker. For omgivelsene kan det være vanskelig å forstå. 

Å snakke om det 

Noen ganger klarer vi ikke å hindre selvmord. Hvert år registreres det i gjennomsnitt 530 selvmord i Norge. Det er vanlig å anta at det er 10 ganger flere selvmordsforsøk enn selvmord. Dette er et betydelig folkehelseproblem som i stor grad fortsatt er tabubelagt. 
Jeg er glad for at jeg var omgitt av mennesker som våget å snakke om det som hadde skjedd. Det kan gjøre vondt, men å tåkelegge er verre. 

Noen dager etter den traumatiske dagen var min eldre søster på tråden. Hun sa noen ord som skulle bli veldig viktige i dagene som fulgte: ”Vidar, ingen kan passe på deg hele tiden. Hvis du virkelig vil ta livet ditt, så kommer du til å greie det. Men du må love meg at du aldri gjør det. Vi ville ikke holde ut å miste deg”. ”Jeg lover!” svarte jeg med gråten i halsen. Jeg visste ikke at det skulle være så viktig at jeg sa disse to ordene høyt. Der og da kjentes det som at jeg løy. Men jeg valgte å holde dette løftet til mine nærmeste. Og sakte men sikkert vendte også livsviljen og gleden tilbake. 

Livet er mer 

Det var ikke siste gang at harddisken min skulle bli overbelastet. Men jeg har innsett at livet rommer så mye mer enn det som får plass i mitt lille hode. Og det hjelper å bli eldre. 
Hva med gruvesjakten? Den kjenner jeg etter hvert ganske godt. Men dagene oppe i dagslyset har heldigvis vært langt flere enn de nede i mørket. Jeg er uendelig takknemlig for alt jeg har fått oppleve etter den dagen. 

Mye i livet er fortsatt innhyllet i et mystisk slør. Jeg fatter ikke alle sammenhengene. Men det er ikke jeg som eier livet. Det er ikke opp til meg å velge mellom liv og død. Det er livet som har valgt meg. 

Vidar M. Bakke, menighetsprest og coach 

Gå til innlegget

Fortapelsens mulighet

Publisert over 3 år siden

Jeg ser at pensjonert biskop Tor B. Jørgensen, en mann jeg kjenner og har stor respekt for, nå tar til orde for å si ”tydelig” at ”ikke noen skal gå fortapt, komme til helvete eller leve borte fra Gud i all evighet”.

Problemet er bare at det ikke er mulig å si noe slikt ”tydelig”. Her opptrer Jørgensen med en form for teologisk skråsikkerhet som jeg kjenner best fra mer fundamentalistiske kretser. 

Selvfølgelig har Jørgensen rett i at de fleste prester taler varsomt om disse tingene, hvis vi i det hele tatt omtaler det.  C.S. Lewis skriver at han ville ha gjort alt i verden for å kunne forkaste denne læren. Og det er etter mitt skjønn helt uproblematisk å mene at Bibelens sterke bilder om ild og evig pine er å forstå som metaforer. Vi må også holde fast ved at det ikke er Guds vilje at mennesker skal gå fortapt. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst. (1 Tim 2,4). Og han har gjort noe med det. Jesus døde for å gi oss mulighet til gjenopprettet fellesskap med Gud i all evighet.

Det tar likevel ikke bort selve saken, og den kjenner jeg meg forpliktet til å forkynne:  Jesus lærte at det finnes en mulighet for å bli adskilt fra Gud for alltid. (F.eks Luk 13,24).  Det er ikke noe galt med Guds vilje. Men den samme C.S. Lewis sier det også slik: ”Det finnes to slags mennesker. Den ene typen kaster seg ned på sine knær, og sier, Gud, la din vilje skje! Den andre typen nekter å bøye seg for Gud, og Gud sier da: Greit, la din vilje skje.”

Hva gjør da Gud? Her mener jeg at vi er over på et område hvor Bibelen ikke taler tydelig. Noen viser til skriftsteder som kan tolkes i retning av total utslettelse (anihilasjon). Andre mener at Gud ikke kan og vil utslette, og at han derfor lar menneskene være i fred, men da utenfor fellesskapet med han (Gudsfravær). Felles for disse synene er likevel fortapelsens mulighet.

Er vi kommet dit nå at fordi ”folk flest” har skrotet denne delen av den kristne livstolkning, så skal disse ordene sensureres bort i vår kirke? En slik modernisering er fristende. Den er beslektet med tilpasningen DnK nå gjør i samlivsetiske spørsmål.

Hvorfor sitter jeg med følelsen av at vår kirkes ledere stadig oftere velger minste motstands vei i forkynnelsen? Tror vi virkelig at en effektiv sensur av alle ubehagelige bibelsteder vil få flere mennesker til å velge å bli etterfølgere av Jesus Kristus? Eller er det ikke lenger det som er målet? Holder det at folket ”sympatiserer” med Jesus?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
23 dager siden / 1493 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
14 dager siden / 1084 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
10 dager siden / 983 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 dager siden / 939 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 880 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
rundt 1 måned siden / 506 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
19 dager siden / 449 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere