Vidar Mæland Bakke

Alder: 46
  RSS

Om Vidar Mæland

Prest og daglig leder i ByMenigheten - Sandnes, en valgmenighet i Den norske kirke. Har jobbet med misjon og menighetsplanting i Brasil og Norge.
Utga i 2017 boken "DisippelRytmer" på Luther Forlag, Skriver også en del på bloggen SpiresPlass.no.

Følgere

Jeg ville ikke dø. Jeg ville bare ikke leve.

Publisert rundt 3 år siden

Det var som om jeg beveget meg lenger og lenger nedover i en mørk gruvesjakt hvor lyset på lampen ble svakere og svakere. Og de andre var igjen der oppe.

Det finnes en personlig fortelling fra mitt liv som jeg nok aldri blir ferdig med å skrive. Jeg er på mitt mest sårbare når jeg forteller den. Likevel tror jeg åpenhet gjør oss sterkere. Brikker i puslespillet mangler fortsatt den dag i dag.

Men kortversjonen er: 
En glad og ressurssterk femtenåring lever i en trygg og god familie med alt han kan ønske seg. Etter noen ukers motgang, har han ikke lyst til å leve lenger. I flere måneder sysler han med planer om å gjøre det slutt, og han fører sine nærmeste bak lyset. Noen vil hevde at bare flaks og tilfeldigheter gjør at han lever i dag, nesten tjueåtte år etter. 

Overbelastet harddisk 

En litt lengre versjon kan starte på denne måten: Jeg vet hvordan en overbelastet datamaskin har det. Det er ikke sånn at jeg synes synd på den. Jeg bare vet hvordan den har det. Den står og surrer uten å komme seg videre. Hva som egentlig foregår i dens hjerne, aner jeg ikke. Men på et punkt i flommen av bilder den ble eksponert for og måtte laste ned, må det ha blitt for mye. Etterpå går alle dens bevegelser som i sakte kino. Tastaturet blir tregt. Det kan gå flere sekunder fra et tastetrykk til en synlig reaksjon på skjermen. Og jeg aner at det har noe å gjøre med harddiskens minne eller størrelse. Kanskje begge deler. Den jobber på med store og uløste oppgaver et sted der inne, og da kommer selvsagt mine tastetrykk i andre rekke. Maskinen skriker etter hvile, etter å bli slått helt av. Men den innvilges bare korte pauser, og lyset er på hele tiden. 

Verden raste sammen 

Jeg hadde akkurat fylt femten år da harddisken min ble overbelastet første gang. Det trente øyet hadde sett noen signaler over tid. Men for de fleste, meg selv inkludert, kom det overraskende. 

Jeg var en grubler. Dette var likevel annerledes. Noen hadde pålagt harddisken å løse viktige eksistensielle spørsmål som opptok all dens kapasitet, omtrent hele døgnet. Men spørsmålene lot seg ikke løse. Heller ikke med ekstern hjelp. Og dermed var krisen et faktum. For det var jo mye annet hodet og kroppen skulle brukes til. Nå gikk munnen, hendene og føttene i sakte tempo. Hjernen jobbet konstant på høygir med å løse disse eksistensielle gåtene. Da var det ikke minne og kapasitet igjen til å føre vanlige samtaler om hverdagslige ting med foreldre og venner, lese pensum, gjøre lekser, treffe tonene med fiolinen, eller springe etter en ball og koordinere skuddene. En overaktivert hjerne skapte et høyt stressnivå. Det manifesterte seg i alle kroppens lemmer. For en aktiv 15-åring raste verden sammen. 

Et hode for kort 

Jeg husker samtalen på rektors kontor med mor til stede: ”Vidar, du har nok et alt for stort hode på en alt for liten kropp”, sa hun. Det var sagt med varme og innlevelse, og var en fin ting å si. Senere har jeg tenkt at hun tok feil. Hodet var slettes ikke for stort. Det var snarere for lite. Men med ordene om kroppen traff hun blink, kanskje utilsiktet. Den føltes alt for liten, og var muligens en viktig grunn til at depresjonen ble så alvorlig. 

Rektor mente nok å si at jeg grublet over spørsmål som ungdommer i min alder burde være spart for å hanskes med så tidlig. Og når det gjaldt kroppen: Jeg var en av de små guttene som først fikk de siste centimeterne lagt til på videregående. Hodet var det eneste fortrinnet jeg hadde, i egne øyne. Det brukte jeg til å bygge egen selvfølelse. Jeg hadde ikke høyden, fysikken og utseendet til de jevnaldrende guttene jeg så opp til. I de vanskelige tenårene betyr slike ting mer enn de burde. Men jeg forsøkte å kompensere med å bruke ordene mine, med å tenke og reflektere, levere imponerende stiler og føre gode samtaler. Til og med i møte med jenter hadde jeg gjort meg noen vellykkede erfaringer med det siste. 

Men jeg var overbevist om at den tid var over nå etter at harddisken hadde gått seg varm. Det krevende tankearbeidet gjorde meg klønete i de enkleste sosiale situasjoner. Og av frykt for bare å forvirre jevnaldrende venner, trakk jeg meg unna dem. 

En mørk gruvesjakt 

Det var mine tålmodige foreldre og noen andre voksne jeg hadde tillit til som fikk all min oppmerksomhet. Snart kunne jeg merke at de var utkjørte av mine daglige doser med grublerier. En stund hjalp det å snakke og snakke. Men etter hvert ble det for skummelt å dele de innerste destruktive tankene. Ingen hadde likevel peiling på hva jeg gikk gjennom. Det var som om jeg beveget meg lenger og lenger nedover i en mørk gruvesjakt hvor lyset på lampen ble svakere og svakere. Og de andre var igjen der oppe. 

Når var det at tanken om å gjøre det slutt meldte seg? Jeg tror den kom med den snikende overbevisningen om at ingenting ville bli som før. Depressive mennesker kan være helt urokkelige når det gjelder slike ting. Og som ung førstereisgutt i gruvesjakten, hadde jeg ingen erfaringer som tilsa at det ville være mulig å finne noen vei ut igjen. 

Selvforakt 

Så var det en som hadde sagt: ”Du vet, for de fleste av oss går det på det jevne. Kanskje du har krevd for mye av deg selv, Vidar. Du skal kanskje lære å legge lista litt lavere”. Det hørtes riktig ut. Og samtidig var det et hardt slag i ansiktet. Jeg var sikker på at et liv ”på det jevne”, hva nå det var, ikke ville være til å holde ut. Så når det ikke kunne bli som før, ville jeg heller ikke leve lenger. 

Denne tanken fylte meg med skam og selvforakt. For hvem var jeg som hadde trodd at livet bare skulle være lett? Og ikke hadde jeg noen kronisk sykdom, ikke hadde jeg mistet nære familiemedlemmer, ikke hadde foreldrene mine gått fra hverandre. Hvorfor skulle jeg ta slik på vei? Selvforakten bare forsterket følelsen av at det ville være bedre for alle om jeg gjorde det slutt. Men i begynnelsen ble det med tanken. 

Klokka tikker 

Så skjer det som jeg etterpå har skjønt er ganske vanlig. Det ble vår og varmere dager utendørs. På en eller annen måte kom det mer lys også nedover i gruvegangene. Kroppen begynte å gi signaler om at ting egentlig ikke var så verst. Men hodet hadde allerede bestemt seg. Det fantes ingen vei tilbake. Det var bare et spørsmål om tid før det måtte skje. Og nå begynte det å haste. De rundt meg forventet at jeg snart skulle komme opp igjen. De kunne se at jeg begynte å friskne til. Jeg var ikke så ukonsentrert lenger. De kunne ”ta meg” i å ha det greit i lengre perioder av gangen. Men de kunne jo ikke forstå at ting likevel ikke ville bli som før. Og hva hjalp det at kroppen fungerte bedre, når den indre stemmen allerede hadde sagt sitt: ”Klokka tikker ubønnhørlig mot slutten. Du må bare finne en anledning og en metode. Og du må samle krefter og mot til å gjennomføre det.”

Ville jeg dø? Egentlig ikke. Men den svenske forfatteren Ann Heberlein har sagt det treffsikkert med sin boktittel: ”Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve”. 

Jeg trenger ikke fortelle detaljer fra den dagen jeg skulle gjøre det slutt. Bare at jeg hører til de heldige som ikke fikk kroppen til å lystre da det skulle skje. Jeg er kanskje ikke særlig modig, og denne dagen ble det min redning. 

En grønn Peugeot 

Men det var også en ting til som jeg nevner fordi det er viktig: I det jeg fortsatt strevde med det ensomme valget, langt hjemmefra, oppdaget jeg en kjent grønn Peugeot på lang avstand, mine foreldres bil parkert i veikanten. Den tvang meg ut av ensomheten. De var kommet for å finne meg. Nå lette de febrilsk. Hadde jeg virkelig tenkt gjennom hvordan de måtte ha det nå? Tanken på hva jeg var i ferd med å gjøre mot dem, tvang meg til i alle fall å utsette det hele. 
Hvorfor er dette viktig? Fordi selvmord i mitt tilfelle ville ha vært en dypt egoistisk handling. Hensynet til hva dette ville påføre dem rundt meg, var der og da det eneste som holdt meg tilbake. Og den følelsen var det enormt viktig at jeg fikk kjenne på. 

Ansvarliggjøring 

Tanker og planer om å ta sitt eget liv, skal vekke skyldfølelse hos den det gjelder. Det hører til menneskets verdighet som ansvarlig individ. Og derfor skal vi appellere til den. Det kan redde liv. 

Men jeg vil skjelne mellom skyld og skam. Skamfølelse er det fortsatt alt for mye av i kjølvannet av selvmord eller selvmordsforsøk. Skam leder til fortielse, og det er dette de trenger minst av alt, de som planlegger eller forsøker selvmord, eller de pårørende som står rundt. Selvmord er et traume vi trenger å snakke om. Det er en myte at selvmord smitter hvis vi snakker om det. Varsom og respektfull åpenhet kan virke forebyggende. Vi må våge å spørre konkret om selvmordstanker – og planer. Det hjelper oss å identifisere dem som trenger hjelp. Å snakke om selvmordstanker kan ha en terapeutisk effekt. Og det kan bidra til ansvarliggjøring.

Hver fortelling er unik 

Min fortelling må aldri brukes til å tegne generelle mønstre for andre mennesker i livskrise. Hver fortelling er unik. Men det finnes statistikk å støtte seg på.

I følge Folkehelseinstituttet, er selvmordsrisikoen høyere blant personer med psykiske lidelser enn i befolkningen for øvrig, men psykiske lidelser er sjelden alene årsaken til selvmord. Blant flere risikofaktorer som nevnes er sviktende selvfølelse, perfeksjonisme og høye krav til egne ytelser. 

Her kjenner jeg meg igjen. Jeg levde med alt for høye forventninger og press, først og fremst fra meg selv, til å levere og leve opp til en eller annen standard jeg trodde var satt for meg. 
I de fleste tilfeller kan mennesker holdes ansvarlige for sine handlinger når de går til dette skrittet. Det kunne vært lettere for meg i ettertid å si at jeg var for syk eller for ung til å forstå hva jeg var i ferd med å gjøre. Men det ville ikke være sant. Jeg er overbevist om at jeg hadde et valg.

Hvorfor jeg så lenge holdt fast på at selvmord var eneste utvei, har jeg ingen gode svar på i dag. Men jeg vet at jeg bare er en i rekken. Det er alt for mange, særlig unge mennesker som strever med selvmordstanker. For omgivelsene kan det være vanskelig å forstå. 

Å snakke om det 

Noen ganger klarer vi ikke å hindre selvmord. Hvert år registreres det i gjennomsnitt 530 selvmord i Norge. Det er vanlig å anta at det er 10 ganger flere selvmordsforsøk enn selvmord. Dette er et betydelig folkehelseproblem som i stor grad fortsatt er tabubelagt. 
Jeg er glad for at jeg var omgitt av mennesker som våget å snakke om det som hadde skjedd. Det kan gjøre vondt, men å tåkelegge er verre. 

Noen dager etter den traumatiske dagen var min eldre søster på tråden. Hun sa noen ord som skulle bli veldig viktige i dagene som fulgte: ”Vidar, ingen kan passe på deg hele tiden. Hvis du virkelig vil ta livet ditt, så kommer du til å greie det. Men du må love meg at du aldri gjør det. Vi ville ikke holde ut å miste deg”. ”Jeg lover!” svarte jeg med gråten i halsen. Jeg visste ikke at det skulle være så viktig at jeg sa disse to ordene høyt. Der og da kjentes det som at jeg løy. Men jeg valgte å holde dette løftet til mine nærmeste. Og sakte men sikkert vendte også livsviljen og gleden tilbake. 

Livet er mer 

Det var ikke siste gang at harddisken min skulle bli overbelastet. Men jeg har innsett at livet rommer så mye mer enn det som får plass i mitt lille hode. Og det hjelper å bli eldre. 
Hva med gruvesjakten? Den kjenner jeg etter hvert ganske godt. Men dagene oppe i dagslyset har heldigvis vært langt flere enn de nede i mørket. Jeg er uendelig takknemlig for alt jeg har fått oppleve etter den dagen. 

Mye i livet er fortsatt innhyllet i et mystisk slør. Jeg fatter ikke alle sammenhengene. Men det er ikke jeg som eier livet. Det er ikke opp til meg å velge mellom liv og død. Det er livet som har valgt meg. 

Vidar M. Bakke, menighetsprest og coach 

Gå til innlegget

Fortapelsens mulighet

Publisert rundt 3 år siden

Jeg ser at pensjonert biskop Tor B. Jørgensen, en mann jeg kjenner og har stor respekt for, nå tar til orde for å si ”tydelig” at ”ikke noen skal gå fortapt, komme til helvete eller leve borte fra Gud i all evighet”.

Problemet er bare at det ikke er mulig å si noe slikt ”tydelig”. Her opptrer Jørgensen med en form for teologisk skråsikkerhet som jeg kjenner best fra mer fundamentalistiske kretser. 

Selvfølgelig har Jørgensen rett i at de fleste prester taler varsomt om disse tingene, hvis vi i det hele tatt omtaler det.  C.S. Lewis skriver at han ville ha gjort alt i verden for å kunne forkaste denne læren. Og det er etter mitt skjønn helt uproblematisk å mene at Bibelens sterke bilder om ild og evig pine er å forstå som metaforer. Vi må også holde fast ved at det ikke er Guds vilje at mennesker skal gå fortapt. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst. (1 Tim 2,4). Og han har gjort noe med det. Jesus døde for å gi oss mulighet til gjenopprettet fellesskap med Gud i all evighet.

Det tar likevel ikke bort selve saken, og den kjenner jeg meg forpliktet til å forkynne:  Jesus lærte at det finnes en mulighet for å bli adskilt fra Gud for alltid. (F.eks Luk 13,24).  Det er ikke noe galt med Guds vilje. Men den samme C.S. Lewis sier det også slik: ”Det finnes to slags mennesker. Den ene typen kaster seg ned på sine knær, og sier, Gud, la din vilje skje! Den andre typen nekter å bøye seg for Gud, og Gud sier da: Greit, la din vilje skje.”

Hva gjør da Gud? Her mener jeg at vi er over på et område hvor Bibelen ikke taler tydelig. Noen viser til skriftsteder som kan tolkes i retning av total utslettelse (anihilasjon). Andre mener at Gud ikke kan og vil utslette, og at han derfor lar menneskene være i fred, men da utenfor fellesskapet med han (Gudsfravær). Felles for disse synene er likevel fortapelsens mulighet.

Er vi kommet dit nå at fordi ”folk flest” har skrotet denne delen av den kristne livstolkning, så skal disse ordene sensureres bort i vår kirke? En slik modernisering er fristende. Den er beslektet med tilpasningen DnK nå gjør i samlivsetiske spørsmål.

Hvorfor sitter jeg med følelsen av at vår kirkes ledere stadig oftere velger minste motstands vei i forkynnelsen? Tror vi virkelig at en effektiv sensur av alle ubehagelige bibelsteder vil få flere mennesker til å velge å bli etterfølgere av Jesus Kristus? Eller er det ikke lenger det som er målet? Holder det at folket ”sympatiserer” med Jesus?

Gå til innlegget

Et værekraftig ekteskap

Publisert rundt 3 år siden

Det er de som sier at ekteskapet ikke har med evangeliet å gjøre. At det har mest å gjøre med loven. Jeg for min del tenker at Guds gode skaperordning i ekteskapet mellom mann og kvinne, er et av de sterkeste uttrykk for Guds evangelium som finnes.

For meg er ekteskapet en Guds gave, et rammeverk å hvile i, og en daglig påminnelse om at vi heldigvis ikke er skapt i vårt eget bilde. Vi er skapt i Guds bilde, til mann og kvinne. 

Det går med mye tankearbeid og forberedelser når det perfekte drømmebryllupet skal skapes. Hvordan er det med alt det som kommer etterpå? Skal selve ekteskapet også skapes i vårt bilde, i tråd med alle drømmene vi har for framtiden? Ja, det skal det. Og nei, det skal det ikke. Livet består av noen sånne paradokser. 

For ja, det er mye et ektepar kan skape, forme og påvirke. Det er riktig som noen har sagt at ekteskapet er som et gårdsbruk. Det gjør seg ikke av seg selv. Man må begynne på ny frisk hver morgen. Det er også sant at det er viktig å bygge et ekteskap som er bærekraftig. Det må bygges med solide materialer, og elementene må stå i rett forhold til hverandre. Det er en krevende jobb. 

Bærekraften kan handle om materielle ting som rimelig trygg økonomi. Det kan handle om at begge gjør gode og omsorgsfulle handlinger for hverandre, at ikke bare den ene bidrar til fellesskapet. Det kan handle om å yte forskjellige tjenester, fordi vi er ulike og utfyller hverandre. Poenget er at over tid trengs det en viss balanse i dette regnskapet for at ekteskapet skal være bærekraftig og solid. Begge må investere inn. Det er altså mange ting vi skal gjøre i et ekteskap for at det skal kunne formes i det bildet vi drømmer om og ønsker. For at det skal ha bærekraft. 

Men likevel – er det ekteparets jobb å skape ekteskapet i sitt eget bilde? Egentlig er svaret nei. Og derfor er det noe som er minst like viktig som bærekraft i et ekteskap. 
Minst like viktig er værekraft. 

I 1. Mosebok, kapittel 1 står det: Gud skapte mennesket i sitt bilde,
 i Guds bilde skapte han det,
 til mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!»

På samme måte som ingen av oss kan skape oss selv i vårt eget bilde, så kan vi heller ikke skape ekteskapet i vårt eget bilde. Mange gjør iherdige forsøk. Men ekteskapet er ikke et menneskelig påfunn. 

Selv om ordet i Bibelens første kapittel handler om alle mennesker – og om hvordan vi alle er skapt og velsignet, så handler det også helt eksplisitt om ekteskapet, om familien. Om den grunncellen i samfunnet som får alt til å henge sammen – og som får samfunnet til å leve videre fra generasjon til generasjon. 

Egentlig er dette kjempegode nyheter! Det er nemlig fryktelig slitsomt å våkne hver morgen og tenke: ”Denne dagen har jeg ansvar for å skape mitt eget liv, min egen tilværelse, mitt eget ekteskap, min egen familie…" Man kan bli andpusten av mindre. Det hviler så mange forventninger og krav på oss mennesker. Omgivelsene vil ha oss til å BÆRE så fryktelig mye. Og har vi parkert Gud som vår skaper, så bærer vi bare enda mer på våre egne skuldre. De som ikke lenger regner med Gud, de bærer hele livet alene. 

Det kan være ganske tungt å måtte skape seg sitt eget liv og bære sin egen skjebne. Det er for så vidt greit å ta æren alene når det går godt. Å måtte ta hele skylda når det går dårlig, det er verre. Å være helt og fullt sin egen herre og skaper, er et umenneskelig ansvar. 

Men her er altså evangeliet, de gode nyhetene: Etter at ekteparet har sagt ja til hverandre foran alteret i kirka, kneler de ned for å ta imot Guds velsignelse over ekteskapet. Når de får den velsignelsen, da er det som om de flytter inn i et gammelt, ærverdig og solid hus – et slags ferdigbygget rammeverk, hvor de først og fremst skal få lov til å bo, hvile og være. 

Ekteskapet, det har vært planlagt fra tidenes morgen. Det henger sammen med det å være skapt i Guds bilde. Det er ikke vår oppfinnelse. Det er Guds oppfinnelse. Ekteskapet har han innstiftet, og denne ordningen har Jesus bekreftet i Matteus 19. Det Gud har føyet sammen skal ikke mennesker skille, sier Jesus. I dag tror jeg han hadde sagt at vi ikke skal manipulere, omdefinere og omskape ekteskapet i vårt bilde.  

Skapt til mann og kvinne – for å VÆRE sammen og støtte hverandre. Og det å ha Guds velsignelse over livet, det er det kraft i. I ekteskapet ligger det masse VÆREKRAFT. 
Så hva er værekraft for noe? Det er jo ikke noe ord som finnes i norsk ordliste, er det? Kanskje ikke. Men værekraft, det er den kraften vi henter fra det at vi ER TIL. At vi først og fremst er "human beings", før vi er "human doings". 

I værekraften ligger at vi har verdi ikke ut fra hva vi gjør, men ut fra hva vi er. Skapt i Guds bilde, skapt til mann og kvinne, skapt til å leve i fellesskap med hverandre. 
Det er en hel masse ting et ektepar skal gjøre for å bære hverandre gjennom, og holde ekteskapet oppe. Men før all denne bæringen, så kommer det å bare VÆRE. 

Familieterapeuten Gary Chapman har hjulpet oss med å gjenkjenne de fem kjærlighetsspråkene. Disse er anerkjennende ord, å gjøre hverandre små og store tjenester, å gi hverandre gaver, fysisk kontakt – og ikke minst, ta seg tid med hverandre. 
Det er dette siste kjærlighetsspråket som ligger nærmest det vi her snakker om: Værekraften. 

Ingenting er mer lovende enn når et ungt par forteller at de elsker å bare henge med hverandre. Enda vakrere er det når de kan si det samme etter mange år sammen. 
Slike par kan gjerne gjøre noe mens de er sammen. Det er ikke slik at de bare må sitte og se på hverandre. De finner kanskje på ting, de lager mat sammen, tar oppvasken sammen, de ser en god film, de går tur, og ikke minst, de snakker sammen og er stille sammen. Poenget er at når de snakker dette femte kjærlighetsspråket flytende, da er alle disse tingene de gjør, egentlig bare en unnskyldning for det å tilbringe tid i hverandres selskap. De henter kraft fra å VÆRE SAMMEN. 

Det kan høres utrolig banalt og selvfølgelig ut. Men det er det faktisk ikke. Det er hundrevis av nyttige og produktive ting å fylle dagene med. Mye av dette er viktig for å få et hjem og et ekteskap til å gå rundt. Men disse nyttige tingene trenger å komme som en positiv frukt av at ekteparet har hentet ut rikelig med værekraft daglig. Kraften ved bare å være sammen og gi hverandre tid. Ofte rundt et godt måltid, med tid nok til å se hverandre, høre på hverandre og gi hverandre full oppmerksomhet. 

Hvis det kommer barn inn i ekteskapet, trenger de også masse værekraft. 

Værekraften er en hverdagskraft. Den er faktisk tilgjengelig i hverdagen, ikke bare på romantiske ferier. Men det er et verdivalg å hente ut nok værekraft i hverdagen. Tid er det alltid nok av. Det er bare et spørsmål om å velge at det å være sammen er for viktig til at vi kan la andre ting komme foran. I årenes løp blir et ektepar utsatt for mange fristelser. De fleste av disse fristelsene handler om at vi trekkes mot andre ting som synes viktigere og mer nyttig enn bare det å tilbringe tid med hverandre og hente ut værekraften. 
Når det skjer, kan det være nødvendig for ekteparet å minne hverandre på det som skjedde da de knelte ned og mottok velsignelsen over ekteskapet foran alteret. Lete og famle seg tilbake til utgangspunktet, der det hele startet. 
Der og da kan de også minne hverandre på at de ikke er alene om dette prosjektet. For værekraften henter de ikke bare hos hverandre. Den henter de hos den Gud som har skapt oss i sitt bilde – til ”human beings”, før vi ble ”human doings”. 

Når ektepar noen dager mister grepet om ekteskapet, skapt i hans bilde, og ikke i sitt. Når de begynner å ta saken i egne hender og forsøker å ordne opp uten å involvere han. Da kan det være tid for å gå tilbake til startpunktet igjen. Knele ned for hans føtter, side ved side, og så folde hendene og be: 

”Far, her er vi igjen. Nå er vi så slitne av alt strevet for å få tilværelsen til å gå rundt. Vi er så slitne av alle kravene. Vi er så slitne av at vi ikke strekker til overfor oss selv, overfor hverandre, overfor barna våre, overfor alle der ute. For Jesu Kristi skyld, se i nåde til oss og gi oss værekraft…” Så enkelt får ekteparet lov til å be. 
Og Gud svarer. Han kommer med mer værekraft. Og han forlater aldri det ekteskapet han har skapt i sitt bilde. Han velsigner og bevarer. Han lar sitt ansikt lyse, og han er nådig. Han løfter sitt åsyn på og gir sin fred.
 
Guds velsignelse er Guds værekraft. Det er evangeliet i ekteskapet. 

Gå til innlegget

Valgmenigheter i Den norske kirke kan ha et viktig mandat som vår tids ”fortetninger” innenfor den bredere folkekirken.

Den norske kirke åpnet i 2006 for forsøk med valgmenigheter. Så langt er ByMenigheten - Sandnes den første og eneste i sitt slag her til lands. Er det nå tid for flere? I kjølvannet av vedtaket på årets Kirkemøte om vigsel av likekjønnede i kirken, har flere tatt til orde for valgmenigheter som et alternativ til å gå ut av Den norske kirke.  Vi som står bak denne artikkelen tilhører ByMenigheten – Sandnes. En av oss var leder i det første menighetsrådet etter at valgmenigheten ble formelt opprettet, en er menighetsrådsleder i dag, og en er sokneprest/ daglig leder. Her deler vi noen erfaringer og gir noen anbefalinger. 

Menighet uten geografiske grenser

En valgmenighet er en menighet uten tradisjonelle geografiske grenser innenfor Den norske kirke. Selv om ByMenigheten - Sandnes startet med utgangspunkt i en bydel i Sandnes og fortsatt har et naturlig tyngdepunkt i denne bydelen, har menigheten husgrupper og medlemmer spredt over ulike deler av byen.

Bymenigheten - Sandnes har status som eget sokn innenfor Sandnes prosti og deltar i fellesrådet på samme måte som de andre menighetene i Sandnes.

Medlemsskap

Hva skiller en valgmenighet fra en vanlig soknemenighet? En valgmenighet har egne medlemmer, og en må aktivt melde seg inn for å bli medlem. Enhver har selvsagt mulighet til å melde seg ut igjen og "tilbake til" den geografiske menigheten - eller annen menighet / kirke når en måtte ønske. Som ellers i Den norske kirke er det et vilkår for medlemskap at du er døpt.

Innmelding i valgmenigheten innebærer at du blir medlem av Den norske kirke. Etter innmelding er det valgmenigheten som betjener deg med dåp, konfirmasjon, vigsel og begravelse, ikke ditt bostedssokn. Din kirkelige stemmerett og rettigheter og forpliktelser ifølge kirkeloven gjelder da i valgmenigheten og ikke bostedssoknet. Dette gjelder også dine barn.

Kriterier

Ordningen med valgmenighet er et forsøk etablert i samsvar med § 24 i "Lov om Den norske kirke". Kriteriene for å starte forsøk er: Dåp som medlemskriterium, at menigheten har ordinert prest som har ansvar for forvaltning av ord og sakrament, og at menigheten står under tilsyn av biskop. I tillegg gjelder at valgmenigheter ikke har rett til økonomisk støtte fra stat, kommune eller fellesråd.

 
Hvorfor valgmenigheter?

Tidligere leder i Kirkerådet, Nils-Tore Andersen uttalte i 2007 at "valgmenigheter kan opprettes på grunnlag av ulike nyanser i kristendomssyn, ulike behov for uttrykksmåter eller av andre årsaker. De må selvsagt stå under biskoppelig tilsyn og være en del av Den norske kirkes samlede helhet, men samtidig også være et bilde av mangfoldigheten innenfor kirken".

I en evalueringsrapport skrevet på oppdrag fra Kirkerådet av Sigurd Haus og Svein Ingve Nødland (IRIS/SIK), sies det bl.a. at ”det er positivt… at det er rom for alternative, ikke-geografiske menigheter innen rammen av Den norske kirke, (…) gitt at dette treffer åndelige og sosiale behov og utløser et utadrettet kristent engasjement hos grupper av mennesker som er i tråd med kirkens grunnleggende visjon om en bekjennende, misjonerende, åpen og diakonal kirke.”

Vi vil understreke viktigheten av at en valgmenighet ikke utelukkende tuftes på frustrasjon og misnøye med en kirkelig situasjon. ByMenigheten – Sandnes ble først og fremst startet med et misjonalt sikte for Sandnes. Vi tror ikke den hadde hatt livets rett etter så mange år, hvis ikke dette var den primære drivkraften.


Radikale «fortetninger” i folkekirken

Dette må ikke misforstås som at misjon og radikalitet trenger å være motsetninger. Snarere tvert i mot.

Kanskje er det nettopp nå valgmenigheter i Den norske kirke kan ha et viktig mandat som vår tids ”fortetninger” innenfor den bredere folkekirken. Opp gjennom hele kirkens historie har det eksistert slike parallell-strukturer til den større kirken. De første århundrene representert ved munke- og klosterbevegelsene, i protestantisk sammenheng gjennom lekmanns- og misjonsorganisasjonene. Slike fortetninger har vært levende og dynamiske i den grad de ikke har isolert seg fra den bredere kirken, men har levd i skapende og kritisk spenning til den.

Siden mange av de frie organisasjonene nå løsriver seg mer og mer fra Den norske kirke på grunn av den teologiske utviklingen, kan valgmenigheter utgjøre en alternativ vei: De kan tillate seg en tydeligere profil enn en geografisk soknemenighet som i større grad må favne mangfoldet. Likevel kan de bli værende innenfor kirkestrukturen, dersom de får frihet til å representere ”nyanser i kristendomssyn” og ”ulike behov for uttrykksmåter”, slik Andersen uttalte.


I forhold til den aktuelle situasjonen der prost og fellesråd pålegges å legge til rette for at vigsel av likekjønnede kan skje i et hvert kommunalt kirkebygg, vil en valgmenighet etter vårt skjønn ha andre muligheter enn en geografisk soknemenighet.


ByMenigheten - Sandnes har ikke et eget kirkebygg i dag. Om vi en gang i framtiden får et kirkebygg, vil det være finansiert av menighetens medlemmer, ikke stat og kommune. Her ligger en frihet på menighetsnivå til ikke bare å stå for, men også praktisere en klassisk ekteskapsforståelse innenfor soknet. Dersom det blir en reell mulighet til både å lære og praktisere, ikke bare at de ansatte får ”reservere” seg fra å delta, tror vi slike valgmenigheter kan bli viktige i tiden som kommer. Vi vil understreke at det å danne en valgmenighet i Den norske kirke ikke trenger å være styrt av en bestemt teologisk profil a´la ByMenigheten – Sandnes eller noen annen.


Andre må vurdere om ByMenigheten i noen grad så langt har lykkes i å være nytenkende, radikal og annerledes. Uansett utgjør ByMenigheten – Sandnes i dag et viktig rom for mennesker som ønsker å tilhøre et kirkelig fellesskap innenfor Den norske kirke, men som av ulike årsaker ikke finner det naturlig å være i en av de geografiske lokalmenighetene.


Givertjeneste

Rundt 200 mennesker deltar jevnlig på gudstjenester i ByMenigheten - Sandnes i dag. Finansieringen er basert på en fast årlig givertjeneste på rundt 1,6 mill. kroner.

Her tror vi at menigheten foregriper en situasjon som vil bli mer og mer aktuell også for Den norske kirke ellers i framtiden.


Grasrotinitiativ

I påvente av ny kirkeordning, har ByMenigheten - Sandnes formelt fortsatt status som forsøksmenighet. Vi tør likevel hevde at menigheten har kommet for å bli. Og den burde få følge av flere.  I en tid da den overordnede trend viser fallende oppslutning om kirken, tror vi det er verdifullt og nødvendig for Den norske kirke å eksperimentere med flere alternative menighetsformer. Vi etterlyser flere grasrotinitiativ for dannelse av valgmenigheter i Den norske kirke, og stiller oss med glede til disposisjon for å dele våre erfaringer i startfasen.

 

Oddbjørn Folde,

Menighetsrådsleder, ByMenigheten - Sandnes

Ove Eldøy,

Tidligere menighetsrådsleder, ByMenigheten - Sandnes

Vidar M. Bakke

sokneprest og daglig leder, ByMenigheten - Sandnes

Gå til innlegget

Teologisk skråblikk på Game of Thrones

Publisert over 3 år siden

Det er skrevet både doktorgrader og mastergrader i teologi om forfatteren Tolkiens univers i Ringenes Herre. Hva med den foreløpig største suksessen i fotsporene etter Tolkien, Game of Thrones? Fortjener den også religionsforskernes interesse?

(Obs! Inneholder spoilere). 


Mens vi venter på forskerne, her er et uhøytidelig skråblikk fra meg: 


Game of Thrones er basert på fortellingen "A Song of Ice and Fire" av George R.R. Martin. Både bøkene og TV-serien fra HBO produseres fortløpende, og ingen kjenner slutten, kanskje ikke forfatteren selv en gang. Jeg vil trekke noen paralleller både til Ringenes Herre og Bibelen. 

Slik jeg ble bergtatt av Ringenes Herre, er jeg nesten like fascinert av dette mektige eposet. Jeg ser bare TV-serien. Men min eldste datter leser også bøkene, så jeg holdes godt orientert.  Her er vi hensatt til en fortid hvor "menn var menn og kvinnene var glade for det", som en av mine lærere på ungdomsskolen pleide å si.  Men i Game of Thrones framstår også kvinnene som sterke, smarte og farlige. Her er det i meste laget av vold og ondskap for sarte sjeler. Ikke så helt ulikt kampene om tronen i Det gamle testamentets kongebøker. 

I Det gamle testamentet finnes det samtidig også sterke skildringer av rettskafne helter med hjertet på rett sted. Slike som John Snow som har mye til felles med Kong David. Begge utvalgte, men høyst uventede kongsemner. 

Som den unge David har John Snow en lang og kronglete vei til makten. Men med åndelige krefter på sin side, vinner han stadige slag mot fryktinngytende motstandere. Så er det store spørsmålet om han, slik som David, vil gjøre fryktelige feilsteg når han en dag innehar makt og privilegier. Her blir det med spekulasjonene, for serien er fortsatt underveis. 

Men da er vi også ved hovedpoenget for dette skråblikket:

I likhet med heltene i Det gamle testamentet er det få svart-hvitt-skildringer av mennesker i Game of Thrones. De er komplekse og uforutsigbare som i det virkelige liv. De som vi heier på og tror bare har godt i sinne, avslører etterhvert sin sammensatte natur, særlig når de får smaken på makt. 



I 1. Kongebok 15 finner vi denne typiske setningen om en av de bedre makthaverne: "Asa gjorde det som var rett i Herrens øyne, slik som hans far David hadde gjort. Han jaget de mannlige tempelprostituerte ut av landet, og han fjernet alle de avgudene som hans fedre hadde laget....MEN offerhaugene ble ikke nedlagt." 

I sesongens siste Game of Thrones-episode erkjenner profetinnen Melisandre at hun gjorde et fatalt feilgrep da hun ofret sitt barn for det hun trodde var det godes sak. Hun må bære ydmykelsen over å bli forvist fra riket på ubestemt tid.


I den sammensatte fremstillingen av menneskets natur, skiller Game of Thrones seg noe fra Tolkiens Ringenes Herre. I et intervju sier forfatteren George R.R. Martins at konseptet med de gode som beseirer de onde er rett nok mesterlig framstilt av Tolkien. Men i mange av Fantasy-seriene som har forsøkt å kopiere ham senere, har dette blitt fullstendig tegneserieaktig. "Vi trenger ikke flere mørkets herrer", sier Martins. "Vi trenger ikke de gode med hvite klær og de onde i svarte kapper". Der vi alle fra første stund vet at Tolkiens hobbiter til slutt skal beseire og knuse Sauron, er ikke fiendebildene og ondskapen så entydig i Game of Thrones.  

Da er det slett ikke sikkert, slik mange tror, at vår helt John Snow og den fantastiske dragetemmersken Dayeneris 


Stormborn til slutt skal knuse de onde ismonsterne i et stort avgjørende slag om verdens skjebne. Kanskje ismonsterne vil vise seg å ikke bare være onde likevel? Kan det være at de, mot alle odds, setter seg til et forhandlingsbord og finner fredelige løsninger? 

Vi vet ikke hvordan de ulike karakterene vil utvikle seg utover i serien. Kanskje har verken forfatteren eller filmskaperne bestemt seg helt. Dette gjør at Game of Thrones på sett og vis spegler den bibelske skildringen av vår uberegnelige menneskenatur. 

Men serien er også interessant som en slags kommentar til dagens dominerende verdensbilde i Vesten. Det er noe typisk postmoderne over dette at det finnes mest gråsoner, ingen åpenbarte sannheter. Ikke enten eller. Alt er både og.

I sin aller mest politisk korrekte form, kan en slik postmodernisme faktisk være forførerisk og villedende. Når alt blir litt godt og litt ondt på samme tid. Når ingen livsførsel eller noen etiske valg er bare gode eller bare dårlige. Når ingenting er helt sant og rett. Men heller ingenting er fullstendig løgn. Da kan vi nærme oss det verdensbildet som har avsatt djevelens eksistens. I dette verdensbildet er djevelen henvist til en upersonlig krok i sinnet hos et hvert menneske, mens "Gud" er redusert til den styrken og kraften vi finner når vi leter inni oss selv. Der dette verdensbildet overtar helt og fullt, tror jeg at Gud fortviler, mens djevelen nyter muligheten. Når vi verken tror på Gud eller djevelen, da kan sistnevnte drive sitt renkespill helt i fred og ro.  

Selv ikke fra prekestolene hører vi i dag så mye om det verdensbildet Bibelen presenterer. 
I Det nye testamentet hersker det liten tvil om djevelens eksistens og hans intensjoner med menneskeheten. Selv om Jesus alt har vunnet seier mot mørkets krefter på Golgata, fortsetter Løgnens herre å forføre oss og vinne innflytelse over våre liv. Hans eneste håp ligger i å vinne enkeltmennesker over til seg. Han vet at det endelige slaget egentlig er tapt før det er utkjempet. 

I Bibelens (og derfor min) trosverden, er Gud fortsatt Gud, og det finnes fortsatt en djevel. Som sammensatt menneske kan jeg la meg påvirke av dem begge. Men jeg vet at jeg ikke et øyeblikk har kraft på egen hånd til å motstå den ondes angrep. Her er jeg overgitt til Kristus. Hver dag trenger jeg å ikle meg "Guds fulle rustning", slik Paulus har anbefalt i brevet til Efeserne, kapittel 6:

"Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord." 

Spillet om tronen er avgjort. Her har vi heldigvis ingen rolle å spille. Den kampen er det Guds sønn som utkjemper. Men spillet om ditt og mitt liv er fortsatt åpent.

Reformatoren Martin Luther oppfordret oss til å fremsi forsakelsen og trosbekjennelsen daglig. En proklamasjon i møte med fienden og en tillitserklæring til han som sitter på tronen:  

Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen. 

Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper. 

Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde. 

Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.Amen.

Dette er min tro. Dette er mitt verdensbilde. Og jeg tror det står seg gjennom både is og ild.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 5391 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
17 dager siden / 3730 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
18 dager siden / 1300 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1177 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
13 dager siden / 1013 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
4 dager siden / 959 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
6 dager siden / 942 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere