Vidar Mæland Bakke

Alder: 46
  RSS

Om Vidar Mæland

Prest og daglig leder i ByMenigheten - Sandnes, en valgmenighet i Den norske kirke. Har jobbet med misjon og menighetsplanting i Brasil og Norge.
Har utgitt bøkene «Gi mine øyne lys» (2019) og "DisippelRytmer" (2017) på Luther Forlag. Flere tekster finnes på bloggen SpiresPlass.no.

Følgere

For alle dem som blir

Publisert nesten 3 år siden

Valgmenighetsordningen er på ingen måte perfekt. Den er under utvikling. Det jobbes med den fra Kirkerådet sin side akkurat nå. Men nå trenger vi noen som legger vekk alle innvendingene, søker sammen og gjør forsøk!

Som prest i den så langt eneste valgmenigheten i Den norske kirke, ByMenigheten – Sandnes, får jeg fra tid til annen spørsmål om dette er en mulighet for flere, andre steder i landet. Hvorfor stopper det oftest med disse nysgjerrige spørsmålene? Når kommer det et konkret initiativ, for eksempel i Bergens-området? Der har i hvert fall biskopen gitt svært positive signaler. Det later isteden til at det er friere bedehusforsamlinger som har mest vind i seilene. Skepsisen jeg møter tar ofte utgangspunkt i følgende spørsmål:

- Hva er vitsen med valgmenighet når du er underlagt biskopens tilsyn?

- Hvordan kan man klare å drive en menighet uten støtte fra staten?

- Vil ikke valgmenighet bare være et byfenomen? Hva med oss som bor i bygdene?

Jeg mener at dette er skjær i sjøen som det bør være mulig å navigere i forhold til. Men da må noen på lokalplan våkne og ta initiativ nedenfra. Valgmenighetsordningen er på ingen måte perfekt. Den er under utvikling. Det jobbes med den fra Kirkerådet sin side akkurat nå. Nå trenger vi noen som legger vekk alle innvendingene, søker sammen og gjør forsøk!

Biskopens tilsyn

Mange framhever biskopens tilsyn som et avgjørende problem. Valgmenighetene må stå under tilsyn av biskopen i det bispedømmet hvor de holder til.

Jeg tror vår tid kaller på en viss grad av pragmatisme i tilsynsspørsmålet. Velger vi som prester å alltid ri prinsipper i enhver sammenheng, støter vi på det første og beste skjæret ganske raskt. Den gode leia går ikke alltid rett fram. Jeg tror ikke nødvendigvis det er eneste løsning å forlate en kirke fordi man ikke har læremessig tillit til sin biskop. En alternativ tilsynsmodell eller modell med såkalte “flying bishops” ser ikke ut til å vinne gehør i Den norske kirke nå. 

Supplerende tilsynsmodell

Da har jeg større tro på det vi i det kirkelige nettverket Frimodig kirke kaller en supplerende tilsynsmodell. Da anerkjennes biskopens formelle tilsynsmyndighet, men man tillates som prester og i vigslede stillinger å være tilknyttet en åndelig veiledning som et supplement. I Frimodig kirke er vi i startfasen med å etablere en slik veiledertjeneste, og vi vet at for noen vil denne veilederen fungere som en supplerende tilsynsmann - eller kvinne. 

For egen del kommer jeg som prest fortsatt til å lytte godt og vurdere nøye alt som kommer fra biskopen, enten han/hun heter Ivar Braut eller noe annet. Det er mye bra ved å være knyttet til en kirkelig struktur, også når man er i mindretall eller er uenig på viktige punkter. Kirkelig enhet kan søkes på forskjellige måter, og det finnes måter å markere læremessig uenighet på, uten nødvendigvis å bryte kirkefellesskapet.


Et alternativ til å bryte kirkefellesskapet

Jeg mener valgmenighetsordningen åpner for et alternativ mellom det å bryte kirkefellesskapet og det å være i samme rom om ett og alt. Det er ryddig, klargjørende og, jeg vil påstå, konfliktdempende. Mennesker beholder frimodigheten, får mulighet til igjen å rette blikket utover, engasjere seg i tjeneste for andre og invitere til fellesskap. Tiden vil vise om ordningen blir utvidet og forbedret, eller om den snarere blir innskrenket. Noen svar får vi når Kirkerådet har avsluttet sitt pågående utredningsarbeid. Det kan kreve en viss porsjon mot å gå i gang med å starte en valgmenighet. Men hvorfor ikke forsøke? 

Både som prest og som menighet, mener jeg det finnes rom for å si nei til biskopens råd. En slik tanke er det også støtte i våre bekjennelsesskrifter for (CA 28). Jeg sier ikke noe her nå om hvor en slik grenseoppgang skal gå i hvert tilfelle. Det er slike spørsmål vårt nyopprettede teologiske utvalg i Frimodig kirke vil ha på dagsorden framover. Nettopp fordi denne grenseoppgangen ikke er enkel, ønsker vi å unngå at presten eller for den del menigheten overlates til seg selv. Å være tilsluttet et nettverk for støtte, oppmuntring og teologisk veiledning vil da være viktigere enn noen gang. Vi tror det vil komme slike nettverk innenfor Dnk. Kanskje får Frimodig kirke en rolle i dette, men det kan også vokse fram andre. 

Bare et byfenomen?

Valgmenigheter blir i beste fall et byfenomen, sier mange til meg, og mener vel med det å si at alternativet er dårlig for de fleste.

Det er mange velkjente grunner til at det kan være mer utfordrende å starte en valgmenighet i ei bygd enn i en by. Det ville ikke være unaturlig at den neste valgmenigheten startet i en by eller et større tettsted. Men hvis vi kikker oss over skulderen til andre kirkesamfunn som driver menighetsplanting ser vi at de ofte har sterke regionale knutepunkt som det i neste omgang startes mindre fellesskap ut fra.

Foreløpig har det vært tanken at en valgmenighet er regulert av kommunegrensene , men dette må kunne diskuteres. I vår menighet står tanken om cellegrupper/ huskirker sterkt. Det er mange menighetsfellesskap som må leve med at presten ikke er fysisk til stede til enhver tid. Men kanskje hun eller han kan være der 1-2 ganger i måneden. Jeg anbefaler selvsagt at presten er en integrert del av menighetsplantingen. Det er alltid en fordel. Men menighetsplantinger innen rammen av Dnk starter sjelden i dag med prestestilling i 100%. Man starter med det man har, og så øker man gradvis. I Bymenigheten startet vi med 20%, for så å gå opp til 50% osv.


Økonomi ikke det viktigste

Det er ikke prest og stab som er den avgjørende faktoren i en vellykket menighetsplante, i hvert fall skulle vi ikke alltid begynne der. Det trengs først engasjerte lekfolk som er glad i Jesus og som samles for å be og drømme.

I andre kirkesamfunn både i Norge, men ikke minst andre steder i verden, begynner man ikke med slike problemstillinger først. Det er ikke bare valgmenigheter som vil møte utfordringene med økonomi i tiden som kommer.

Alternativ til bedehusforsamling

Mange peker på bedehusforsamlinger . Det er mye av det beste i tradisjonen etter Hans Nilsen Hauge som også en valgmenighet kan bygge på. Men forskjellen er at valgmenigheten i større grad er en mellomløsning som har "kompetanse" til å utføre de oppgaver som også en soknemenighet ivaretar for sine medlemmer. Og dessuten bryter vi ikke kirkefellesskapet med det større trossamfunnet vi er en del av. Man tvinges til å føre dialog og ofte samarbeide på prosjektbasis med soknemenigheter. Likevel er det stor grad av frihet i uttrykksform, praksis og forkynnelse.


Slitesterke overgangsritualer i Den norske kirke

Jeg mener det er for tidlig å gi opp Den norske kirke allerede nå. Det er dessuten relativt få av de konservativt kirkeaktive som står klare til å melde seg ut av Den norske kirke og over i en menighetssammenheng som har brutt alle båndene. Mange blir værende, selv om hyrdene går. Det er ulike årsaker til dette. I en kommentar i Dagen viser Tarjei Gilje til behovet mennesker tross alt har for forankring og stabilitet i en omskiftelig tid. Vi skal ikke undervurdere betydningen av gode og slitesterke overgangsritualer og trygge liturgiske rammer for disse.

I en valgmenighet som vår ligger nettopp muligheten for å kombinere det beste fra Den norske kirkes ordninger med aktiv deltakelse i en friere sammenheng. Vi kan låne alle kirker innenfor Fellesrådets område. Vi avholder både dåp, konfirmasjoner, bryllup og begravelser. Vi ser verdien av at slike overgangsritualer beholder den høytid som blant annet liturgiene hjelper til. Samtidig har vi stor grad av frihet til å eksperimentere og benytte et mangfold av uttrykksformer i gudstjenestelivet forøvrig. Jeg håper denne dynamikken vil være mulig også i framtiden. Særlig hvis det bidrar til at flere mennesker tar imot Jesus som sin Herre og Frelser, og blir ført inn i et deltakende fellesskap som gjør disipler.


Pastoral og økonomisk startstøtte

Fra ByMenigheten – Sandnes sin side er vi innstilt på å gi både pastoral og økonomisk støtte i en oppstartsfase til dem som er interessert i å gjøre forsøk med valgmenighet. Ta gjerne kontakt for en god prat der vi snakker om muligheter, ikke bare om problemer!

Vidar Mæland Bakke
Prest i ByMenigheten - Sandnes
Nestleder i nettverket Frimodig kirke

Gå til innlegget

Takk, det går mye bedre nå

Publisert nesten 3 år siden

Mot frykten og splittelseskreftene er takknemligheten en god motgift. Takknemligheten kan næres av sunne fakta om alt som tross alt går bra i den verden Gud har skapt. For meg som tror på Guds skaperkraft, er det et vitnesbyrd om at han ikke har trukket seg tilbake og overlatt oss til oss selv.

 

"Takk, Gud, for at det går så mye bedre med verden på mange områder nå enn før".

Kan vi be slik? Hva slags skjønnmaling av virkeligheten er dette? Det kommer an på øynene som ser. Denne måneden fokuserer vi i ByMenigheten-Sandnes på det vi kaller "Lillefingerens rytmer - min egen tid med Gud". Og jeg spør i dag: Hva er det vi tar med oss til våre lavmælte samtaler med Gud? Hva snakker vi med han om?

I boka "Disippelrytmer" skriver jeg på s. 70 om takknemlighet, om det å takke først, før vi begynner å akke. Det er en viktig åndelig øvelse, både overfor Gud og hverandre. Jeg kaller det en øvelse, for det later til å ikke falle så naturlig for oss i min generasjon. Øvelser gjør ikke alltid mester. Men til det å være disippel, ligger det å være "on training". At vi øver oss. Helst sammen.

Hvorfor faller det ikke naturlig å være takknemlig? Kan det ha noe å gjøre med informasjonssamfunnet, måten vi overveldes av informasjon på, og typen informasjon vi tar inn?

Ti grunner til å se lyst på framtiden
I boka "Progress - Ten Reasons to Look Forward to the Future", dokumenterer den svenske historikeren Johan Norberg at verden objektivt sett er i en bedre forfatning enn den noen gang har vært. Er det troverdig? Hva med krigen i Syria? Hva med flyktningene i Middelhavet? Hva med Nord-Koreas atomvåpensprengninger? Terroristangrepene på vårt eget kontinent? Hva med ekstremværet mange steder? Her finnes da mer enn nok å bli nedtrykt av! Hvorfor bruke dyrebar tid med Gud på å glatte over situasjonen når det er så mye å ta fatt i, både for han og oss?

Kanskje fordi vi skal snakke sant om livet, både med Gud og hverandre. Og bildet av Guds verden er mye mer nyansert enn vi har lett for å tro.

Johan Norberg deler de globale indikatorene på tingenes tilstand inn i ti kategorier: Mat, hygiene, levealder, fattigdom, vold, miljø, leseferdigheter, frihet, likhet og oppvekstvilkår. På alle disse områdene har det skjedd store framskritt i vår generasjon.

Her er bare noen få eksempler:

Andelen av verdens befolkning som lever under ekstrem fattigdom, det vil si på mindre enn to dollar om dagen, er nå under ti prosent. Målet bør være å utrydde fattigdom. Men prosent-tallet har aldri vært så lavt før i historien.

Risikoen for at et menneske skal oppleve krig i sitt liv, dø av en naturkatastrofe eller leve i et diktatur er mye mindre enn i noen annen tidsepoke.

Barnedødeligheten er rekordlav. Det er mer sannsynlig at et barn født i dag lever til det er pensjonist enn det var for tretti år siden at et barn opplevde sin femårsdag.

"Før drømte jeg om å stille klokka tilbake i tid, om et samfunn som levde i harmoni med naturen", sier svenske Norberg. "Jeg tenkte ikke over hvordan folk faktisk levde før den industrielle revolusjonen, uten medisiner og antibiotika, rent vann, tilstrekkelig med mat, strøm og hygiene. Jeg hadde tenkt på det som en moderne utflukt på landet... Sannheten er at de gode gamle dager var fryktelige".

Så hvorfor tror vi alt var bedre før?
En meningsmåling i USA viste nylig at bare seks prosent av amerikanerne tror verden er et bedre sted enn før. Femtiåtte prosent av dem som stemte for Brexit i Storbritannia sier at livet er verre nå enn det var for tretti år siden. Jeg tror nordmenn er ganske fornøyde med å bo i Norge. Men øser ikke også vi oss lett opp over verdenssituasjonen forøvrig?

Nyhetsflommen
Polariserende krefter med ulike politiske fortegn vil ha oss til å tro at verden er et farligere sted enn før. De får god drahjelp av media. Nå konkurrerer nyhetssendinger om oppmerksomheten vår hele døgnet, og det er dårlig nytt som selger. Ingen vil høre om at et fly har tatt av fra rullebanen. Men de vil høre om det har falt ned. Folk flest ser ut til å elske å jamre seg over verdenssituasjonen, særlig når ansvaret kan legges på noen andre. Vi har gjort oss nærmest avhengige av den daglige dosen med sjokkartede nyheter.

Drevet av frykt
Mennesker som drives av frykt, ser ikke etter muligheter, de søker beskyttelse. De stemmer ikke for åpenhet og frihet, men for sterke politikere som lover dem sikkerhet. Dette har også skjedd før i historien.

Som troende i Guds verden skal vi ikke lukke øynene for verdens nød. Vi skal ikke nødvendigvis slutte å følge med på de dårlige nyhetene. Men i alle fall jeg trenger å øve meg på å være kritisk til hva jeg fyller horisonten min med. For media formidler bare bruddstykker av virkeligheten.
Hvordan kan vi på en sannferdig måte snakke om det som er galt i verden, hvis vi ikke er like sannferdige i å peke på alt som er riktig?

Gode forvaltere
Gud har kalt oss til å være gode forvaltere av den jorda han har skapt. Det innebærer et ansvar for å bruke de gaver og ressurser han har gitt oss til å plante, produsere, fordele og forbedre, som skapt i Guds bilde.

Ondskapen er fortsatt en realitet i oss og rundt oss. Den må vi ikke bagatellisere. Den onde søker å splitte og ødelegge Guds skaperverk. Han er også en løgnens mester. Jeg tror han i dag benytter informasjonssamfunnet til å fordreie sannheten, forvirre, polarisere og sette grupper opp mot hverandre. Jeg trenger å skjerpe min kritiske sans i møte med all informasjonen jeg tar inn. Også dette handler om god forvaltning.

Takknemlighet som motgift
Mot frykten og splittelseskreftene er takknemligheten en god motgift. Takknemligheten kan næres av sunne fakta om alt som tross alt går bra i den verden Gud har skapt. For meg som tror på Guds skaperkraft, er det et vitnesbyrd om at han ikke har trukket seg tilbake og overlatt oss til oss selv.

Så hva med å takke først, og så akke?

Hva gjør du, spurte hun?
Jeg akker, svarte jeg
Hva gjør du, spurte jeg?
Jeg takker, svarte hun
Godt og riktig å akke
Men først, takke
Jeg lar vinduet åpnes
Tung luft byttes
med frisk pust hentet fra Vinden
Deretter tilbake til akket
Så annerledes med t først
t som et kors
Han led for
Han lider med
t som et anker
Han ble oppreist
Han gir håp
Mitt akk er festet til Jesu kors
Mitt akk er forankret i Jesu seier
Takk, sa jeg,
og trakk pusten

 

Også publisert på bloggen www.spiresplass.no . 

Gå til innlegget

Barnetro og levende voksentro

Publisert rundt 3 år siden

Det handler om hvilket jordsmonn av reflektert og levende tro som trengs i et barns omgivelser for at barnetroen skal ha rom til å vokse seg sterk og vare livet ut.

Sofie Braut har i sin faste spalte i Vårt Land satt et kritisk søkelys på begrepet "barnetro". Temaet er viktig. Hun tråkker noen på tærne. Kanskje Kirkens viktigste oppgave er å nå nye generasjoner med evangeliet. Og teologisk sett er et barns tro på Jesus like mye verdt som en voksens tro.

Men det er ikke dette det her handler om. Og det handler etter mitt skjønn heller ikke bare om hvilket trosliv de voksne har bruk for. Det handler om hvilket jordsmonn av reflektert og levende tro som trengs i et barns omgivelser for at barnetroen skal ha rom til å vokse seg sterk og vare livet ut.

Når man i norsk folkekirkelighet lett idealiserer "barnetroen" også hos voksne, kaster vi barnet ut med badevannet. Undersøkelser på overgang fra barnetro til voksentro, viser at mange unge voksne mister troen fordi det kristne miljøet de har vokst opp i ikke utrustet dem til å møte de intellektuelle utfordringene som kommer før eller siden. Dette i kombinasjon med at de voksne som omga dem i oppveksten i for liten grad hadde et trosliv som barna og de unge merket i hverdagen. En voksen tro som er synlig først og fremst på merkedager i livet, er et jordsmonn med begrensede vekstmuligheter.

Kirkens trosopplæringstiltak er en verdifull støtte for foreldrene. Men særlig i de aller første formative årene i barnets liv, er det hverdagstroen i hjemmet som teller mest.

Når mye i tillegg tyder på at vi beveger oss inn i et samfunnsklima der den kristne troen kommer under angrep på helt andre måter enn før, trenger både barn, unge og voksne å utrustes med en tro som tåler motgang, både på det "åndelige", intellektuelle og emosjonelle plan.

Det er lett å kjenne seg såret på egne og andres vegne når Sofie Braut setter likhetstegn mellom begrepet "barnetro" og  "åndelig latskap". Men jeg tror hun formidler en nød som dypest sett handler om kristentroen vil ha overlevelsesmuligheter i Norge over tid. 

 

Vidar Mæland Bakke

Nestleder i Frimodig kirke - et nettverk for bekjennelse, fornyelse og disippelskap i Den norske kirke 

Gå til innlegget

"Ikke alle mennesker er ensformige som gresset, spiselige som kjørvelen eller fargesterke som løvetannen. Oftest kommer de med helt andre egenskaper.

I går stod min niese, Julie konfirmant. Min kone og jeg har hatt den ære å være hennes faddere. Julie var såkalt HEL-konfirmant i Bogafjell kirke i Sandnes. Gjennom et halvt år har hun fulgt dette fantastiske opplegget tilrettelagt for konfirmanter med spesielle behov. Fordi Julie er utstyrt med ett kromosom mer enn meg, har det vært fint for henne å få en konfirmasjonstid der mye har skjedd på hennes premisser. Det har vært fokus på opplevelse, erfaring, undring og deltagelse i en trygg ramme.

Fullverdig liv?

Jeg har gjort meg noen tanker den siste tiden når verdidebattanter som Aksel Braanen Sterri uttaler at mennesker med Downs syndrom ikke lever fullverdige liv. Og når en filosofiprossor som Einar Duenger Bøhn fremstiller det som en plikt å "forbedre mennesket" ved hjelp av teknologi. Sistnevnte står for den såkalte "transhumanismen". Men "menneskets hang til hovmodighet, grådighet, likegyldighet og hevngjerrighet, er større trusler enn lav IQ, sykdom og død", påpeker historiker Nils August Andresen i en god kommentar i Vårt Land, 27. april.

Det er lite hovmod å spore hos Julie. Grådigheten begrenset seg i går til en usjenert stolthet over å få fem pølser med brød for seg selv mens vi andre måtte ta til takke med koldtbord på konfirmasjonsfesten. Hun er aldri likegyldig overfor dem som betyr noe i livet hennes. Klemmene til Julie overgår alle andres. Og hevn aner hun ikke hva er for noe. 

Den største smerten

Selvfølgelig er det svært utfordrende å få et barn med Downs syndrom. Det er ofte en lang kamp for å få den tilrettelegging og støtte fra omgivelsene som et slikt barn krever. I tillegg til et syndrom, kommer det ofte diverse diagnoser.

Men det slår meg hvor mye av smerten som handler om at foreldre, familie og faddere så ofte sammenligner Julie med den utviklingskurven barn med et annet antall kromosomer "normalt" har. Hvordan ville det se ut om hun fikk lov til å følge sin egen utviklingskurve? Kanskje hun da slettes ikke var "utviklingshemmet" overhodet?

Fabelen om prestegårdshagen

Jeg vokste opp med en gedigen prestegårdshage rundt meg. I vekstsesongen på våren måtte vi klippe plenene to ganger i uka, Pappa og jeg. Den forrige presten var ikke så begeistret for stor hage. Han slo den delen av gresset som vendte ned mot kirkegården med ljå et par ganger om sommeren. Det tok tid før vi fikk bukt med noen spesielle vekster som hadde slått seg til i den delen av hagen. Jeg lærte raskt at alt som vokste der det skulle være plen, og som så annerledes ut enn det vanlige gresset, satte vi enkelt navn på ved å plassere en "u" foran. I denne delen av hagen vokste det et ugress som hette kjørvel. Jeg synes planten hadde en spennende smak som av lakris. Noen vil si den smaker anis. Kjørvel tilhører persillefamilien, og i de fleste retter kan du erstatte persillen med kjørvel for å få en litt kraftigere og annerledes smak. Kjørvel er en allsidig urt som brukes mye i Frankrike. Der regnes den som en av "fines herbes", en klassisk fransk urteblanding. Det er bare det at når den vokser på steder hvor vi forventer gress, da setter vi bare en "u" foran ordet og irriterer oss. Først som voksen lærte jeg at den har usedvanlige egenskaper.

Livslyst og pur vårglede

En annen plante som vi satte en "u" foran, var den fargesterke løvetannen. En drøy måned på vårparten hadde den sin tid, hvis den fikk lov. Hvis ikke gresset ble klippet for ofte. Lot vi deler av gresset hvile et par dager ekstra, ble plenene fylt med dette gule teppet av livslyst og pur vårglede. Senere har det kommet presise hageredskaper som effektivt fjerner løvetann med rota. Jeg hadde med et barn i bilen nylig og spurte henne hva hun syntes om løvetennene langs veikanten. Hun nølte. Som om hun skulle bruke det svaret hun hadde lært eller det svaret som kom innenfra. Hun valgte å være diplomatisk: "Jeg synes de er veldig fine. Men de er vel ugress?"

En annen forklarte meg hva som er problemet med løvetannen. Den ødelegger for gresset. Akkurat som mosen. Slike planter er så vekstvillige. Derfor må vi holde dem nede, ellers tar de helt over. Tja. Omtrent slik Hitler sa om jødene. Eller som enkelte i dag sier om innvandrere. Vi setter en generell "u" foran alt som ikke ser ut som gress. Mens de egentlig har mange forskjellige navn og nyanser. Aller mest utryddingstruet i vår del av verden i dag, er Julies folk. I Danmark blir det knapt nok født barn med Downs syndrom lenger. 

Folk er forskjellige

Ikke alle mennesker er ensformige som gresset, spiselige som kjørvelen eller fargesterke som løvetannen. Oftest kommer de med helt andre egenskaper. Like forskjellige som de seks HEL-konfirmantene som ble konfirmert i Bogafjell kirke i går. Julie med klemmene og det gode smilet. Han andre med de gode spørsmålene. Hun tredje med den lune humoren.

Fars barn

Da Julie oppdaget at Bestefar var i rommet, ropte hun navnet hans høyt, la på firsprang og kastet seg i armene på en av sine favoritter. Hun luktet på håret hans og konstaterte fornøyd at det var som det skulle være. Jeg tror ikke min far har noen favoritter. Han elsker sine barn, sine barnebarn og sitt oldebarn. Likevel er det noe spesielt med Julie. Vi er så takknemlige for at hun finnes!

(Også publisert på Vidar M. Bakkes blogg.)

Gå til innlegget

«Et vitnesbyrd i dagens situasjon»

Publisert over 3 år siden

På vegne av "Frimodig kirke" - et gryende nettverk for bekjennelse og fornyelse i Den norske kirke, så langt bestående av nærmere 300 prester, deles her det vitnesbyrd som vil bli lest i mange av landets gudstjenester førstkommende søndag, 22.01.2017, på det som kalles "Ekteskapets søndag":

Den norske kirke står ved et historisk veiskille. Onsdag starter årets Kirkemøte i Trondheim. Der vil trolig en helt ny lære om ekteskap, familie og barn bli innført.

Den kristne kirke har alltid lært at Gud innstiftet ekteskapet som et samliv mellom én mann og én kvinne. Jesus bekrefter dette, og apostlene viderefører det i sin undervisning. Det er derfor en stor sorg for mange prester og kirkemedlemmer at Den norske kirke nå innfører en teologi som går på tvers av Bibelen, Den norske kirkes bekjennelse og prestenes ordinasjonsløfte. Den nye læren bryter også med den felleskirkelige (økumeniske) forståelsen av ekteskapet og med barns gudgitte rett til mor og far.

På grunn av denne situasjonen har prester over hele landet blitt enige om å framføre dette felles vitnesbyrdet i dagens gudstjeneste. Tekstene nettopp i dag, på ekteskapets søndag, handler om skapelsen av mann og kvinne, og om Jesus som feirer bryllup. 

Nærmere 300 prester ba i fjor Kirkemøtet om ikke å vedta en kjønnsnøytral vigselsliturgi. Vi gjentar nå denne appellen. Om liturgien likevel blir vedtatt, vil vi ikke selv ta den i bruk. Vi oppfordrer også andre prester til det samme.

Menneskelig fellesskap og samliv stiller oss overfor mange og store utfordringer. Vi kommer alle til kort. Vi er imidlertid overbevist om at det er Jesu undervisning og budskap som er veien til det gode liv. Våre feil og vår synd må derfor møtes med budskapet om tilgivelse, og ikke med å omskrive Guds bud og vilje. 

Uansett hva Kirkemøtet vedtar, vil vi oppmuntre alle til å be for Den norske kirke, for fellesskapet mellom de kristne i landet vårt, og med kristne i den verdensvide kirke. Måtte Gud i sin nåde vise miskunn mot oss alle! [Kyrie eleison!]

Til tekstene for Ekteskapets søndag, er det også utarbeidet et ressursmateriell til tekstarbeidet

Interimsstyret for "Frimodig kirke" - nettverk for bekjennelse og fornyelse i Den norske kirke,

Rolf Kjøde, leder for eierkontakt, NLA Høgskolen
Ingunn Aarseth Høivik, sokneprest i Rissa og Hasselvik, Nidaros
Sverre Langeland, sokneprest i Sandviken, Bjørgvin
Helge Standal, sokneprest i Sykkylven, Møre
Ravn Karsrud, sokneprest i Froland, Agder og Telemark
Vidar Mæland Bakke, sokneprest i ByMenigheten - Sandnes, Stavanger

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
23 dager siden / 1493 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
14 dager siden / 1084 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
10 dager siden / 983 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 dager siden / 939 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 880 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
rundt 1 måned siden / 506 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
19 dager siden / 449 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere